Mamma forsøkte av Jens Lapidus by Cappelen Damm AS

Jens Lapidus

Mamma forsøkte Fortellinger

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

Jens Lapidus Originalens tittel: Mamma försökte Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO © Jens Lapidus 2012. Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40230-3 1. utgave, 1. opplag 2013 «En faks fra evigheten» © Jens Lapidus 2012 er oversatt av Tormod Ugelstad. Teksten er tidligere trykt i Årets påskekrim 2012, © Cappelen Damm AS 2012 Omslagsdesign: Jonas Lindén Omslagsfoto: Sandy Haggart Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Filmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Business class . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På jakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mamma forsøkte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et område vi kalte vårt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kerstin Strøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En faks fra evigheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pulver. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Ære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Hadde det vært meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Alborzmassivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Venting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205

Filmen

Jeg dro ut stolen og satte meg. Den knirket, og i det helt stille rommet, som var uinnredet bortsett fra det vaklevorne stålbordet og de to stolene, hørtes det ut som om den skrapte opp dype merker i linoleumen. Men det gjorde den naturligvis ikke. Dette gulvet var lagd for å tåle blod, løgner, tårer og harde tak, og det så ut som om alt dette var inngrodd der nede, samtidig som det lå en tydelig duft av skuremiddel i rommet. Jeg ventet, la beina i kors og hendene i fanget. Vanligvis ville jeg ha tatt fram mobilen og lest dn.se eller sjekket e-posten, jeg liker ikke dødtid, køer og T-baneturer, eller å sitte utenfor rettssaler og vente på kjennelser. Men det var bare å akseptere, jeg kunne ikke holde på med telefonen nå, ikke i avhørsrommet i arresten i Huddinge. Man skal helst ikke ha med seg mobilen inn i arresten, i det minste ikke påslått. Og man skal i hvert fall ikke bruke den. Sånn satt jeg i sju minutter, helt stille, prøvde å ikke tenke på noe, bare slappe av og synke inn i en slags meditativ stemning. Klienten kunne komme når som helst, men jeg hadde ikke klokke på armen, og her inne fantes det ingen tid: ingen klokke på veggen. Jeg ville ikke bevege meg engang, jeg fikk nemlig en ubehagelig fø9

lelse av at jeg ble iakttatt. Enkelte av rommene var utstyrt med overvåkningskameraer, men her kunne jeg ikke se noe til disse runde fiskeøynene som ellers speidet utover de offentlige rommene jeg vanligvis oppholdt meg i. Det fungerte ikke. Det fungerer sjelden for meg. Jeg tenker for lett på at jeg tenker, og det er nettopp det som forstyrrer meg, bevisstgjøringen. Helgen vår på landet for to dager siden. Vi hadde raket løv og stelt i bedet, John og Joel ble redde for maurene som myldret opp av sanden i sandkassa som jeg har bygd, men Isabella brydde seg ikke, hun skjønte nok ikke helt hva det var for noen småkryp. Sandkassa er det eneste jeg noen gang har lagd fra bunnen av, jeg har pusset og oljet hvert eneste bord, konstruert den selv, festet den i bakken, spikret sammen alt og kjørt på sanden. Den ser helt jævlig ut. Deretter hjalp barna oss å legge løvet opp i de grønne, myke striesekkene vi hadde hentet oppe på gården, og jeg slepte dem inn til den store kvisthaugen lenger inne i skogen. Vi kommer aldri til å brenne den haugen, den ligger for nær trærne, og jeg lurte på hvor lang tid naturens egne prosesser ville bruke på å bryte ned bladene, greinene og ugresset, la dem råtne og bli en del av vegetasjonen og jorden, bli en del av et kretsløp som jeg med min livsstil var adskilt fra til evig tid. Vi gikk på oppdagelsesferd med John og Joel mens Isabella sov i vognen, og de fant ni pinner hver, noen forestilte pistoler og noen var lasersverd, og alle skulle bli med tilbake til huset, og senere også til byen. Etter at vi hadde lagt pinnene i bagasjerommet i bilen, ville de se på film, men da tvillingene benket seg foran TV-en, føltes det som om jeg ga opp farskapet, som om 10

jeg trakk meg unna et ansvar man ikke kan inngå kompromiss med. Som om jeg bedro meg selv, men i enda større grad resten av verden, ved å late som om jeg var en engasjert far. Det banket på døra, den ble åpnet og arrestvaktene førte ham inn. Cenneth, klienten min. Vi hadde aldri møtt hverandre før, og jeg visste ingenting om saken bortsett fra gjerningsbeskrivelsen. Sakstildelingen hadde kommet på ettermiddagen dagen før, etter ønske fra Cenneth, kanskje en bekjent av ham hadde hatt meg som advokat tidligere. Hvorfor de vil ha nettopp meg, vet jeg sjelden før jeg treffer klienten, og det skaper en viss usikkerhet. Hvilke forventninger har de til møtet, og hva har de hørt om meg? Hva tror de at jeg kan oppnå under rettssaken? Jeg er ingen trollmann, selv om jeg har vært på TV. Cenneth og jeg håndhilste, arrestvakten lot oss være alene. Stolene skrapte, og vi satte oss. Han hadde et nysgjerrig og forskende blikk, og han var tynn i håret for alderen. «Hvordan går det?» spurte jeg. Cenneth lo litt ironisk. «Det kunne vært bedre.» «Fikk du sove i natt?» «Ikke en dritt. Og det var råkaldt i cella. Jeg ba om et ekstra pledd, men det brydde de seg ikke om.» Vi småpratet en stund om rutinene på arresten. De pleide sjelden å være her mer enn et par dager, men cellene var trange, ingen møbler, ingen TV, ingen ordentlig seng. Bare en plasttrukket madrass og et tynt pledd som minnet om dem man har på sykehus. Jeg tenkte på hvor mange slike møter det blir hver måned, med personer jeg ikke vet noe om, som er arrestert, siktet, sjokkerte og 11

redde, og jeg er deres eneste kontakt med omverdenen, kanskje den personen de setter all sin lit til. «Har de avhørt deg ennå?» spurte jeg da vi hadde snakket ferdig om temaet politiets sadisme. «Ja, et kort avhør, men jeg sa at jeg ville ha deg til stede, så jeg sa ikke så mye.» «Bra. Hva er det de hevder at du har gjort? Jeg har bare sett gjerningsbeskrivelsen.» Cenneth så meg rett inn i øynene. «De sier at jeg har slått Wilgot.» «Hvem er Wilgot?» «Det er sønnen til samboeren min.» «Har de gått inn på noen detaljer?» «Nei, ikke direkte. Men de sier at jeg skal ha gjort det i flere år.» «Og hva har du sagt om det, da?» Cenneth slo blikket ned. «Jeg har ikke gjort noe.» Ti minutter senere har jeg fått tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon. Jeg kjente fortsatt ikke detaljene, men klienten min sa at det bare var oppspinn, og at det måtte være den tidligere samboeren til Sofia som sto bak dette. Han var tydeligvis ekstremt sjalu og hadde ikke latt dem være i fred de siste fem årene. Jeg åpnet døra og ropte på politibetjentene som sto et stykke borte i gangen til arresten, det var umulig å ikke tenke på om de hadde tjuvlyttet på samtalen mellom Cenneth og meg. De presenterte seg, politimannen og politikvinnen, la notisblokker og innspillingsapparater på bordet. Først spurte de hvor lenge Cenneth og samboeren hans hadde vært sammen, hvor ofte han pleide å være sammen med Wilgot, og hvordan stemningen pleide å være da. 12

Det var generelle spørsmål, de ville skape en passe hyggelig atmosfære for at Cenneth ikke skulle slå seg vrang og bli defensiv. Men de kom ganske fort til saken. Han var siktet for å ha mishandlet Wilgot grovt på diverse sadistiske måter de to siste årene. Cenneth nektet, han sa at de ikke hadde bevis, at det hele bare var en konspirasjon konstruert av politiet, sosialen og samboerens tidligere samboer. Jeg forholdt meg taus, det var ikke min oppgave å blande meg i politiets avhør, med mindre noe ikke ble gjort på riktig måte. Jeg ville for eksempel ha mislikt det dersom de hadde stilt klienten min hypotetiske spørsmål som: «Men kunne du ha slått gutten hvis du hadde vært sint på ham?» Men det virket ikke som om disse to politifolkene drev med stygge triks. I stedet stilte de direkte spørsmål uten unødige gjentagelser. Etter en time sa de at de ville vise oss noe. Politikvinnen tok opp en laptop, slo opp skjermen og snudde den mot oss. Hun puttet inn en DVD-plate som ble avspilt automatisk. Hun så på Cenneth. «Vi fant denne filmen på telefonen din.» Jeg så med det samme at filmen var tjuefem minutter lang. En liten gutt, kanskje seks år gammel, satt på en høy stol ved et spisebord. Så hørte jeg en mannsstemme, det var vanskelig å si om det var stemmen til Cenneth. «Nå skal jeg filme, for jeg vil at vi skal se på dette senere, du har nemlig vært så forferdelig kranglete og vemmelig, Wilgot.» Bildet ristet, og det virket som om den som snakket samtidig filmet med den andre hånden. Konklusjonen ble at det bare var én gjerningsmann til stede. Voksne hender spente fast en slags rem rundt magen 13

på gutten og festet den i stolen. Gutten gråt uavbrutt, som om han visste hva som ville komme. Voksne hender slo barnet på kinnet. Voksne hender brøt opp et såpestykke i sukkerbitstore biter og tvang ham til å spise dem. Gutten brakk seg. Voksne hender tente en lighter. Det var det jævligste jeg noen gang hadde sett, og jeg prøvde å feste blikket på veggen i stedet for på dataskjermen, sånn at jeg bare så grusomhetene i øyekroken, samtidig måtte jeg studere dette nøye, det kunne være detaljer der som viste hvem overgriperen var. Jeg ville at det skulle slutte. Joel og John kom løpende og møtte meg i gangen da jeg kom hjem, jeg klemte begge to, samtidig som Isabella, som alltid lå et skritt etter dem, ropte «Min pappa» og John ropte. «Nei, det er min pappa». Vi spiste fiskepinner og potetmos til middag, og Amelie hadde lagd potetmosen med mye smør og gammeldags melk, sånn at den var ordentlig kremet og god. Barna spiste først opp agurkskivene som jeg hadde lagt på tallerkenene deres, og jeg pøste Herbamare urtesalt over mine, det er en uvane jeg har lagt meg til, å krydre det meste på den måten. Amelie brukte flaksalt. Jeg sa til henne på engelsk: «I had a really bad experience today.» «På jobben, eller?» «Ja,» sa jeg, og lurte på hvor mye jeg kunne fortelle. «Et barn som ble mishandlet. Men jeg kan ikke si mer.» Hun skar en bit av en fiskepinne og puttet den i munnen. Hun var vant til slike kryptiske samtaler, jeg kunne aldri diskutere jobben min fullt og helt med henne. Det føltes av og til som om det ble en avstand mellom oss, ikke egentlig fordi vi levde i forskjellige verdener om 14

dagen, men fordi samtalene hjemme hadde blitt så sensurerte at det påvirket alt vi sa. Samtidig var det kanskje bra. Jeg visste ikke hva hun ville synes om meg hvis hun kjente alle detaljer rundt jobben min. Jeg fikk ikke sove. Isabella hadde nektet å sove i sin egen seng, og derfor lå hun mellom oss. Jeg vurderte å gå og sette meg i sofaen i stua og lese ferdig le Carré-boka jeg holdt på med, men trøttheten ga meg motstand. Likevel klarte jeg ikke å lukke øynene. Jeg så for meg ansiktet til Cenneth, hendene hans på det vaklevorne bordet i avhørsrommet, og jeg prøvde å ikke sammenligne dem med hendene på filmen fra mobilen. Deretter dukket ansiktet til det gråtende barnet opp, men da vred jeg meg over på siden og slo på mobilen min, den lyste spøkelsesaktig i soverommet vårt, og jeg tenkte at det er rart hvordan en så liten lyskilde kan lyse opp et helt rom. Jeg hadde sett verre bilder i etterforskningsprotokoller, hørt verre historier gang på gang i rettssalene. Likevel torde jeg ikke å lukke øynene. Cenneth og jeg traff hverandre cirka én gang i uka i et av visittrommene. Når vi var alene, snakket vi om livet i varetekten, hva han gjorde til daglig, jobben hans som flislegger, og hva jeg trodde om denne saken. Politifolkene spilte aldri av den filmen igjen. De bare stilte spørsmålene sine, om Cenneth husket et tilfelle sist vinter da Wilgot skulle ha sølt ut en tallerken med grøt på gulvet. Om han husket en gang for tre måneder siden da Wilgot hadde hatt et brannsår på beinet, om han visste hvor det stammet fra. Om han visste noe om hvor de røde stripene på ryggen til Wilgot kom fra. 15

Jeg begynte å få et klarere bilde av bevissituasjonen. De hadde filmen fra mobilen, selvsagt, men den viste ikke hvem overgriperen var. De hadde avhørt lærerinner og innhentet sykejournaler fra flere tilfeller da Wilgot måtte kjøres til sykehuset på grunn av diverse skader. De hadde også Wilgots egne fortellinger, jeg hadde vært til stede under ett av avhørene av gutten, i et tilstøtende rom sammen med aktor, og sett det hele på en TVskjerm. I Sverige blir ikke barn avhørt i en rettssal, avhørene blir filmet og vist under selve rettsforhandlingen, men forsvareren har rett til å være til stede under politiavhøret, og til å stille spørsmål for å kontrollere opplysningene. Jeg hadde ingen spørsmål, jeg var redd for at jeg ville forverre situasjonen for klienten min ved å stille spørsmål. Cenneth nektet, og jeg prøvde å forklare hva disse opplysningene betydde. «Slik det ser ut nå, er det skikkelig motbakke.» Men jeg visste at når vi fikk hele etterforskningsrapporten og kunne granske politiavhørene og protokollene selv, ville det helt sikkert dukke opp mange spørsmål, som kanskje støttet Cenneths forklaring. Noen helger senere reiste vi ut på landet igjen. Det var varmere nå. Vårløkene hadde vokst seg høye i bedet, og praktriddersporene begynte forsiktig å stikke de tynne stilkene sine opp, det var underlig hvor skjøre de virket med tanke på at de pleide å bli over en meter høye. Det endte alltid med at de måtte støttes opp, ettersom de la seg som gresstrå for en motorgressklipper med det samme vinden tok tak. Isabella tegnet med de dårlige fargestiftene, de brakk etter tur sånn at det til slutt bare lå en haug med stumper 16

igjen på bordet. Det fikk meg til å tenke på praktriddersporene igjen, og jeg gikk ut og satte meg på kne i bedet, satte ned blomsterpinner som kunne støtte dem allerede nå. Jeg liker å sitte sånn blant de skrøpelige avlingene mine, ikke fordi jeg har noen spesiell interesse for hagebruk, men fordi jeg har en grunn til å komme så nær bakken. De små steinene, som gjør at dette egentlig ikke er noe godt bed, ugresset, røttene, billene, praktriddersporene, vårløkene, akeleiene, peonene, rosene, alt dette var angrepsområdet mitt, og ansiktet mitt befant seg bare noen desimeter over bakken da jeg bøyde meg ned. Jeg ble avbrutt av at John bevisst satte seg for nær Joel på kanten av sandkassa og dyttet ham, og da Joel dyttet tilbake, var krangelen et faktum. Jeg skulle akkurat til å skjelle dem ut da jeg ombestemte meg og i stedet viste John plastikkgressklipperen, og på den måten klarte jeg å avlede ham fra ytterligere krangel. Moren min er ekspert på sånt, å avlede barnas oppmerksomhet, og jeg var glad for at jeg for en gangs skyld hadde reagert modent. Men jeg hadde vært nær ved å skrike til dem, altfor nær. Og mens de sølte i sandkassa og John ville fekte, og det røyk fra et bål lenger nede i Solveien, som vi kaller den, prøvde jeg å montere pumpen som hadde vært stengt for vinteren. Det gikk ikke så bra, det rant fra diverse pakninger og boblet i motoren. Jeg følte meg maktesløs, mangelfull, og den følelsen slapp ikke taket før vi hadde passert Skurubroen på vei hjem. Det eneste positive var at jeg ikke hadde tenkt på Cenneth-saken. Regnet truet med å ødelegge pressen i dressbuksene mine da jeg satte meg i bilen for å kjøre til varetekten morgenen etter. Et lunkent vårregn som ellers ikke plaget meg, 17

for egentlig er det ikke vannet i dråpene som er irriterende, men det lille stikket av kulde i huden. Gummien på vinduspusserne strøk over frontruta, og jeg satte på CD-spilleren. Jeg begynte å høre på Sofi Oksanens Utrensning, innledningen med flua som surrer rundt fungerte ikke helt i lydbokformat, syntes jeg, men så tok det seg ordentlig opp, og jeg hadde nesten ikke lyst til å gå ut av bilen da jeg var framme. Menns strukturelle vold mot kvinner. Det er alltid en spesiell type saker som gjør meg mest utilpass. Egentlig ikke volden som sådan, men skjevheten i maktbalansen, overgriperens kontroll over et offer. Cenneth var i godt humør da jeg traff ham. Han sa at han trodde han visste hvordan samboerens tidligere samboer hadde klart å få lagt inn filmen på mobilen hans. På en fest for tre måneder siden hadde jakka hans blitt forvekslet med en annens, og mobilen lå i jakka. Han hadde ikke fått den tilbake før dagen etter, og samboerens tidligere samboer måtte ha utnyttet det på en eller annen måte. Jeg spurte om han hadde noen vitner til hendelsen, og vi diskuterte personer som kunne kjenne til dette. Jeg sa: «Du vet at de holder på med en stemmeanalyse av vedkommende som snakker på filmen.» «Ja, de sa det under det forrige avhøret.» «Dersom analysen skulle vise likheter mellom stemmen din og stemmen på filmen, hva sier du da?» «Det kan den ikke gjøre. Da må det i så fall være feil.» Vi får vel se, tenkte jeg. Dette skjedde stadig vekk, den mistenkte var sikker i sin sak, men bevisene pekte i en helt annen retning. På vei hjem lot jeg være å slå på CD-spilleren i bilen. Hvorfor skulle denne Cenneth få hjelp av meg, egent18

lig? Jeg visste at det formelle svaret var rettssikkerhet. Men nå handlet det ikke om prinsipper, dette var et konkret, personlig spørsmål. Svarene jeg selv ofte gir til venner, bekjente og andre som stiller spørsmål ved hvordan man kan jobbe som forsvarsadvokat, føltes tomme. Alle individer har rett til et forsvar, det er et grunnleggende prinsipp i rettssamfunnet, den enkeltes rettigheter skal ikke krenkes av verken andre mennesker eller staten. Derfor har vi delte roller. Med bakgrunn i dette er påtalemyndighetens rolle å sørge for at folk som begår overgrep mot andre personer eller mot staten, blir straffet. Min oppgave er omvendt: å være den enkeltes stemme og beskytte mot overgrep fra samfunnet. Selv folk som har begått skammelige handlinger, fortjener å bli beskyttet mot overgrep. Også Cenneth. Men det er likevel bare prinsipper, det er teorier for et godt samfunn, det besvarer ikke spørsmålet om hvorfor akkurat jeg skulle gjøre denne jobben. Når det gjaldt Cenneth, hadde dessuten media hengt seg på. Alle rettet anklager mot ham nå, ikke bare politiet og påtalemyndigheten. Man skulle tro at noen burde stå på hans side. Og det burde være jeg. Likevel ville jeg ikke hjelpe ham. Jeg hatet ham. Tre dager senere kom den til kontoret mitt, etterforskningsrapporten, i to tykke ringpermer, den var på over seks hundre sider. Jeg gikk ikke like systematisk gjennom den som jeg pleier, men slo rett opp på protokollen for den audioforensiske analysen. Den var på tjuefem sider, med en rekke grafer, forklaringer av lydopptaksevne, befolkningens typiske uttale av enkelte ord, omfanget av lydbølger, og så videre. Jeg bladde forbi alt dette også, vel vitende om 19

at jeg måtte sette meg inn i det i detalj senere. I stedet slo jeg opp på siden med overskriften: «Konklusjoner». Der sto det at de sammenfattede resultatene talte for at stemmen på filmen tilhørte Cenneth, og at muligheten for å fastholde disse resultatene hvis en annen hypotese var sann, ble vurdert som liten, grad +2. Jeg visste hva det betydde, Statens kriminaltekniske laboratorium benytter en skala fra -4 til +4. Nivå +2 betyr sterke bevis, men ikke nok til alene å felle Cenneth. Det betyr at det ikke var sannsynlig at det var en annen enn Cenneth som snakket på filmen, men det var ikke helt umulig. Jeg tilbrakte resten av ettermiddagen med å lese protokollen nøye, bevisbildet var omtrent som jeg hadde ventet: mørkt for Cenneth. Men det var omstendigheter som pekte i en annen retning, vitner bekreftet at jakka og mobilen hans hadde vært borte i omtrent et døgn, og at Sofias tidligere samboer hadde oppført seg underlig ved flere anledninger. Rettssaken skulle starte om tre dager. Amelie var bortreist noen dager, så jeg var alene med tvillingene og Isabella. Vi brøt på madrassen som vi har lagt ut i rommet deres, og det betydde at John og Joel kastet seg over meg, og Isabella for det meste bare løp rundt. For min egen del var det en fin anledning til å dele ut ubegrenset med kyss, derfor kalte vi det kyssebryting. Likevel var det bryting, det vil si en form for forsøk på å betvinge hverandre, fysisk kontrollere den andre. Det var en form for vold jeg lærte bort. Vi satte oss ved det lille bordet på rommet deres, og Isabella tegnet i fargeheftet, bare små flekker av farge på føttene til de forskjellige figurene, samtidig som John 20

trakk opp tykke streker i forskjellige labyrinter i Star Wars-aktivitetsheftet og Joel tegnet rundt hendene sine. Jeg hadde bestemt meg for å innføre et nytt prinsipp, det gikk ut på at når jeg lekte med ungene på rommet deres, la jeg igjen mobilen utenfor. Jeg følte meg så til stede den kvelden, som om jeg tidligere ved lignende anledninger hadde omgåttes barna med ørepropper og uten kontaktlinser, som i en tåke. Den dårlige samvittigheten presset på som en for stram brillestang som presser mot tinningene, samtidig som jeg begynte å bekymre meg for at jeg bekymret meg, og tenkte at bare følelsen av dårlig samvittighet, av en usikkerhet om foreldregjerningen, kunne påvirke ungene, at de liksom følte det og ble smittet. Deretter tok jeg opp en fargeblyant og hjalp Isabella med fargeleggingen, fortrengte uroen, det gikk overraskende lett. Dagen før rettssaken traff jeg Cenneth en siste gang. Vi satt i rommet i varetekten med etterforskningsrapporten, og jeg prøvde å forberede ham på hvilke spørsmål han ville få av aktor. Jo mer jeg hadde konsentrert meg om saken, lest meg inn i etterforskningen, forberedt meg og inntatt Cenneths standpunkt, desto mer overbevist ble jeg om at det var en rekke underligheter og tvil i utredningen. Jeg diskuterte innvendingen hans med noen kolleger, og gransket bevisførselen til påtalemyndighetene. Kanskje den, etter en streng vurdering, ikke var tung nok. Nå gikk jeg sterkt inn i forsvarsposisjonen. Et glimt av håp for Cenneths del, en mulighet for at retten ikke ville finne at alle punkter var bevist. Kanskje han ville bli frikjent, i hvert fall på en del av tiltalepunktene. 21

Cenneth hadde skrevet ned alle tankene sine på noen A4-sider og streket under i rapporten. Enkelte av tankene hans var rene karakterbevis, som at han var et skikkelig menneske og ifølge sine venner aldri ville gjøre en flue fortred. Jeg prøvde å forklare ham at den typen bevisførsel kanskje blir brukt i amerikanske rettssaker, men at man er skeptisk til sånt i Sverige. Men andre synspunkter var bra. Noen tekstmeldinger han hadde fått av den tidligere samboeren til samboeren sin, ble med hans tolkning tydelige eksempler på at den tidligere samboeren hadde planlagt denne konspirasjonen. En annen interessant omstendighet var at en avis som lå på bordet var synlig på filmen, og den var fra 2. februar, men Cenneth hadde ikke vært hjemme på den datoen. Dessverre hadde han ikke noe etternavn eller telefonnummer til den personen han hadde vært sammen med akkurat da, den eneste personen som kunne ha bekreftet det. Mine egne analyser gjaldt først og fremst det Wilgot hadde fortalt i vitneavhørene. De inneholdt mange feilaktige opplysninger, som for eksempel at et tilfelle av mishandling skulle ha funnet sted da de var hjemme hos guttens søskenbarn, men han hadde ikke vært hos søskenbarna sine i løpet av den høsten, eller at Cenneth skulle ha påført ham en av skadene som egentlig skyldtes fall fra klatrestativet. Møtet trakk i langdrag, selv om vi allerede hadde gått gjennom alt dette tidligere. «Føler du deg så klar som du kan bli?» spurte jeg da vi var ferdige. «Jeg tror det. Kommer jeg til å få dommen med det samme?» «Nei, retten må diskutere dette en stund. Du må nok vente i én til tre uker.» 22

«Og de bestemmer om jeg fortsatt skal sitte i varetekt?» «Ja, den beslutningen får vi helt til slutt.» Det virket som om Cenneth ventet på at jeg skulle komme med noe mer. Krysseksaminering, formaliserte prosesser, beslutning om varetekt, fengselsdom på flere år. De færreste setter noen gang sine bein i en rettssal, i hvert fall som tiltalt. Det som kan være de viktigste, mest ubehagelige minuttene i livet deres, er min hverdag, min arbeidsplass, en stadig gjentagelse. Jeg hadde ikke mer å si. Til slutt sa Cenneth: «Og Sofia, kommer jeg til å få snakke med Sofia?» «Hvis du skulle bli sittende i varetekt, kommer de nok til å lempe på restriksjonene, da kan det hende at du får veksle noen ord med henne.» «Og hvis jeg blir løslatt, kan jeg gå rett ut fra rettssalen da?» «Ja, da kan du gå hvor du vil.» Han var stille en stund, pusten hans var tung og nasal, jeg kikket ned på notatblokka, på de knappe holdepunktene mine. Han sa: «I så fall håper jeg at hun ikke tar hjem Wilgot.» Jeg skjønte hva han mente, gutten hadde tross alt kommet med alvorlige beskyldninger mot ham, og hvis varetekten ble opphevet og han kunne dra hjem, hva ville skje da? Cenneth fortsatte: «Jeg mener, Wilgot kan være så forferdelig kranglete og vemmelig.» Jeg fortsatte å stirre ned i papirene mine, sa ingenting. Jeg visste hvor jeg hadde hørt det før.