Malala Yousafzai sammen med Patricia McCormick
Malala Hvordan én jente tok opp kampen for utdanning og forandret verden Versjon for unge Oversatt av Rune R. Moen
MALALA YOUSAFZAI sammen med PATRICIA McCORMICK Originalens tittel: I am Malala How One Girl Stood Up for Education and Changed the World Oversatt av Rune R. Moen © Opprinnelig utgave 2014 Salarzai Limited Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-45515-6 1. utgave, 2. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Bilderettigheter Fotografiene i fargeinnstikket er trykket med tillatelse fra forfatteren, med unntak av de følgende: Side 6 og 10, øverst: Copyright © Sherin Zada Side 10, nederst: Copyright © Rashid Mahmood / AFP / Getty Images Side 11 og 12, øverst: Copyright © University Hospitals Birmingham NHS Foundation Trust; trykket med tillatelse fra Queen Elizabeth Hospital i Birmingham Side 14, begge bilder: Copyright © UN Photo / Rick Bajornas; trykket med tillatelse fra United Nations Photo Library Side 15, alle bilder: Copyright © Tanya Malott, skaffet fra Malala Fund Side 16: Copyright © Mark Tucker Kart: John Gilkes The author and the publisher have made every effort to ensure that the information in this book is correct. The events, locales, and conversations are based on the author’s memories of them. Some names and identifying details have been changed to protect the privacy of individuals. Copyright © 2014 by Salarzai Limited Little, Brown and Company Hachette Book Group 237 Park Avenue, New York, NY 10017 Little, Brown and Company is a division of Hachette Book Group, Inc. The Little, Brown name and logo are trademarks of Hachette Book Group, Inc. Every effort has been made to fulfill requirements with regard to reproducing copyright material. The author and publisher will beglad to rectify any omissions at the earliest opportunity. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til de barna over hele verden som ikke har tilgang til utdanning, til de lærerne som er tapre nok til å fortsette undervisningen, og til hver og en som har kjempet for sine grunnleggende menneskerettigheter og utdanning.
Kart over Swat, Pakistan og omkringliggende områder
KINA
(Fazlullahs hovedkvarter) Kontrollinje
A R A B I A H AV E T
INNHOLD
Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Del en: Før Taliban 1. Fri som fuglen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Drømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. En magisk blyant. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. En advarsel fra Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Den første direkte trusselen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
19 27 31 34 37
Del to: En skygge over dalen vår 6. Radio Mullah . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Taliban i Swat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Ingen er trygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Godteri fra himmelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. 2008: Slik føles terrorisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
43 47 54 57 61
Del tre: Jeg finner min stemme 11. En sjanse til å tale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. En skolejentes dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Skoleslutt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69 72 79
14. Hemmelig skole. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Fred? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Fordrevet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Hjemme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Et beskjedent ønske og en merkelig fred . . . . . . . . . . . 19. Endelig gode nyheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
83 87 92 99 102 105
Del fire: På Talibans dødsliste 20. En dødstrussel mot meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Vårens lovnader. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Varsler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23. En helt vanlig dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
111 114 117 121
Del fem: Et nytt liv, langt hjemmefra 24. Et sted kalt Birmingham . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. Problemer, løsninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Hundre spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. Tidsfordriv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Nå er vi her alle sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29. Tomrommene fylles. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30. Hilsener fra hele verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31. En bittersøt dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32. Mirakler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33. Det nye stedet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34. Det vi alle vet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35. Årsdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
127 131 135 138 142 147 154 156 160 164 169 173
Epilog: Én jente blant mange. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
176
Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
180
Bakgrunnsinformasjon Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oversikt over viktige historiske hendelser . . . . . . . . . . . . . En merknad om Malala Fund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
185 189 203 205
PROLOG
Når jeg lukker øynene, kan jeg se soverommet mitt. Senga er uoppredd, det lodne teppet ligger der sammenkrøllet fordi jeg har skyndet meg av sted til skolen, sent ute til en eksamen. Skoledagboka mi ligger åpen på pulten på en side som er datert 9. oktober 2012. Og skoleuniformen – en hvit shalwar og en blå kamiz – henger på en knagg på veggen og venter på meg. Jeg kan høre naboungene spille cricket i bakgata utenfor huset vårt. Jeg kan høre summingen fra basaren ikke så langt unna. Og hvis jeg lytter veldig godt, kan jeg høre Safina, vennen min i nabohuset, banke i veggen vi deler, så hun kan fortelle meg en hemmelighet. Jeg kjenner lukten av risen som koker mens mamma jobber på kjøkkenet. Jeg hører lillebrødrene mine krangle om fjernkontrollen – de svitsjer mellom fribryting og tegnefilmer. Snart hører jeg den dype stemmen til pappa som roper kjælenavnet mitt. «Jani,» sier han. Jani er persisk for «min kjære». «Hvordan forløp ting på skolen i dag?» Han spør hvordan det gikk på Khushal School for Girls, som han startet og jeg gikk på, men jeg griper alltid sjansen til å svare helt bokstavelig på spørsmålet. 11
malala
«Aba,» sier jeg på spøk. «Det er ingenting som løper på skolen, alt bare går!» Det var min måte å fortelle ham at jeg mente ting kunne bli bedre. En morgen forlot jeg dette kjære hjemmet mitt i Pakistan – med planer om å stupe inn under teppet igjen så fort skolen var slutt – og endte i en annen verden. Noen sier det er altfor farlig for meg å dra tilbake dit nå. At jeg aldri vil kunne vende tilbake. Og derfor pleier jeg innimellom å dra dit i tankene. Men nå er det en annen familie som bor i det huset, en annen jente sover på soverommet – mens jeg er mange hundre mil unna. Jeg bryr meg ikke stort om tingene på rommet mitt, men jeg er litt redd for skoletrofeene som står på bokhylla. Jeg drømmer til og med om dem noen ganger. Det er en annenpremie fra den første talekonkurransen jeg var med i. Og mer enn førtifem gylne pokaler og medaljer jeg fikk fordi jeg var best i klassen på eksamener, i debatter og konkurranser. For andre vil det kanskje bare virke som billig plastnips. For andre vil det kanskje bare virke som premier for gode karakterer. Men for meg er trofeene påminnelser om det livet jeg elsket og den jenta jeg var – før jeg dro hjemmefra den skjebnesvangre dagen. Når jeg åpner øynene, er jeg på det nye soverommet mitt. Det ligger i et solid mursteinshus på et vått og kjølig sted som heter Birmingham i England. Her er det rennende vann i alle kraner, kaldt eller varmt etter behov. Man trenger ikke å bære gassbeholdere fra markedet for å varme vann. Her er det store rom med blanke tregulv, fylt med store møbler og en kjempediger TV. Det er nesten ikke en lyd å høre i denne rolige, grønne drabantbyen. Ingen barn som ler og roper. Ingen damer i første etasje som hakker grønnsaker og skravler med moren min. Ingen menn som røyker sigaretter og diskuterer politikk. Men noen ganger, selv med 12
prolog
disse tykke veggene mellom oss, kan jeg høre at noen i familien min gråter og vil hjem. Men så kommer faren min stormende inn gjennom ytterdøra med buldrende røst. «Jani!» sier han. «Hvordan var det på skolen i dag?» Nå er det ikke noe ordspill. Han spør ikke om den skolen han selv driver og jeg går på. Men det er en undertone av engstelse i stemmen hans, som om han er redd for at jeg ikke er der og kan svare. For det er ikke så lenge siden jeg nesten ble drept, bare fordi jeg snakket høyt om at jeg hadde rett til å gå på skole. Det var en helt vanlig dag. Jeg var femten år gammel, gikk i niende, og jeg hadde sittet oppe altfor lenge kvelden før for å lese til eksamen. Jeg hadde allerede hørt hanen gale ved daggry, men hadde sovnet igjen. Jeg hadde hørt morgenbønneropet fra moskeen like i nærheten, men klarte å gjemme meg under teppet. Og jeg hadde latt som om jeg ikke hørte at faren min kom for å vekke meg. Så kom moren min og rusket meg forsiktig i skulderen. «Nå må du våkne, pisho,» sa hun. Pisho er kattunge på pashto, språket til pashtunerne. «Klokka er halv åtte og du kommer for sent på skolen!» Jeg hadde eksamen i pakistansk. Så jeg ba en rask bønn til Gud. Hvis det er din vilje, kan jeg bli best, vær så snill? hvisket jeg. Å, og tusen takk for alt jeg har klart så langt! Jeg kastet i meg litt speilegg og chapati til teen. Den yngste broren min, Atal, var i spesielt kranglete humør denne morgenen. Han klagde over all oppmerksomheten jeg hadde fått for å snakke om at jenter skal ha samme utdanning som gutter, og faren min ertet ham litt ved frokostbordet. «Når Malala blir statsminister en vakker dag, kan du bli sekretæren hennes,» sa han. 13
malala
Atal, den lille klovnen i familien, lot som om han var sint. «Nei!» ropte han. «Hun skal bli sekretæren min!» All denne tøysingen gjorde nesten at jeg dro for sent, og jeg stormet ut av døra mens den halvspiste frokosten min fortsatt sto på bordet. Jeg løp nedover veien akkurat tidsnok til å rekke skolebussen, som var stappfull av andre jenter. Jeg hoppet på bussen om morgenen denne tirsdagen og fikk aldri se hjemmet mitt igjen. Turen til skolen var kort, bare fem minutter opp gata og langs elva. Jeg kom frem tidsnok, og eksamensdagen gikk slik den alltid gjorde. Omgitt av støyen fra kaotiske Mingoras tutende biler og fabrikker jobbet vi stille, bøyd over papirene i dyp konsentrasjon. Da dagen var omme, var jeg sliten, men fornøyd. Jeg visste at jeg hadde gjort det bra. «Vi venter på den neste turen,» sa Moniba, bestevennen min. «Da kan vi prate litt lenger.» Vi likte å vente til den siste bussen kom. I flere dager hadde jeg hatt en merkelig, gnagende følelse av at det skulle skje noe fælt. En kveld hadde jeg ligget våken og undret meg over døden. Hvordan er det egentlig å være død? Jeg hadde lyst til å vite det. Jeg var alene på rommet, så jeg vendte meg mot Mekka og spurte Gud. «Hva skjer når du dør?» sa jeg. «Hvordan føles det?» Hvis jeg døde, skulle jeg ønske det var sånn at jeg kunne fortelle folk hvordan det føltes. «Malala, din dumrian,» sa jeg til meg selv, «du ville jo ha vært død og kunne ikke ha fortalt folk hvordan det var.» Før jeg la meg til å sove, ba jeg Gud om én ting til. Kan jeg dø lite grann og komme tilbake, slik at jeg kan fortelle folk om det? Men dagen etter skinte solen sterkt og klart, og slik føltes det også dagen etter det og etter det igjen. Og nå visste jeg at jeg hadde 14
prolog
gjort det bra på eksamen. Den mørke skyen som hadde hengt over hodet på meg, hadde begynte å letne. Så Moniba og jeg gjorde det vi alltid gjorde: Vi skravlet i vei. Hvilken ansiktskrem brukte hun? Hadde en av de mannlige lærerne begynt med en kur mot skallethet? Og nå som den første eksamenen var over, hvor vanskelig kom den neste til å bli? Da bussen vår kom, løp vi ned trappa. Som vanlig måtte Moniba og de andre jentene dekke til hodet og ansiktet før vi gikk ut av porten og inn på den ventende dyna-en, den hvite lastebilen som var «skolebussen» til Khushal School. Og som vanlig satt sjåføren klar med et trylletriks. Den dagen fikk han en liten stein til å forsvinne. Uansett hvor hardt vi prøvde, klarte vi ikke å finne ut hva som var hemmeligheten hans. Vi stimlet inn, tjue jenter og to lærere presset seg sammen på de tre benkeradene som strakte seg langs dyna-en. Det var varmt og klamt, og det var ingen vinduer, bare en gulnet plastpresenning som blafret mot siden mens vi humpet av sted gjennom de tettpakkede gatene i Mingora i rushtiden. Haji Baba Road var et virvar av fargerike rickshawer, kvinner i flagrende kapper og menn på scootere som tutet og slingret seg frem gjennom trafikken. Vi kjørte forbi en kjøpmann som sto og slaktet kyllinger. En gutt som solgte kremmerhus med is. En reklameplakat for dr. Humayuns hårtransplantasjonsinstitutt. Moniba og jeg var dypt inne i samtalen. Jeg hadde mange venner, men det var Moniba som var hjertevennen min, den jeg delte alt med. Den dagen, mens vi satt og snakket om hvem som ville få best karakterer dette semesteret, begynte en av de andre jentene å synge en sang, og vi andre stemte i. Rett etter at vi passerte snacksfabrikken Little Giants og svingen i veien som ikke er mer enn tre minutter unna der vi bor, stoppet bussen opp. Det var underlig stille ute. 15
malala
«Det er så rolig i dag,» sa jeg til Moniba. «Hvor er alle folkene hen?» Jeg husker ikke noe som helst etter det, men her er historien jeg har fått høre: To unge menn i hvit kappe gikk ut foran lastebilen. «Er dette skolebussen til Khushal School?» spurte en av dem. Sjåføren lo. Navnet på skolen var malt med svarte bokstaver på siden. Den andre unge mannen hoppet opp på baklemmen og lente seg inn bak, der vi satt alle sammen. «Hvem er Malala?» spurte han. Ingen sa et ord, men noen få jenter så bort på meg. Han løftet armen og pekte på meg. Noen av jentene skrek, og jeg klemte hånden til Moniba. Hvem er Malala? Jeg er Malala, og dette er historien min.
DEL EN
Før Taliban
1
Fri som fuglen Jeg er Malala, en helt vanlig jente, men jeg er likevel spesiell på noen måter. Jeg har veldig lealause ledd og kan knekke knokene på fingrene og tærne når jeg selv vil. (Og jeg liker å se at folk krymper seg når jeg gjør det.) Jeg kan slå folk som er dobbelt så gamle som meg i håndbak. Jeg er glad i muffins, men liker ikke godteri. Og jeg synes ikke mørk sjokolade skulle kalles sjokolade. Jeg hater aubergine og grønn paprika, men jeg elsker pizza. Jeg synes Bella fra Twilight er altfor uberegnelig, og jeg skjønner ikke hvorfor hun skulle velge den der kjedelige Edward-fyren. Som jeg og venninnene mine i Pakistan pleier å si: Han løfter henne ikke frem. Nå ja, jeg er ikke spesielt opptatt av sminke og smykker, og jeg er ikke spesielt jentete. Men yndlingsfargen min er rosa, og jeg må innrømme at før brukte jeg mye tid foran speilet mens jeg lekte med håret mitt. Og da jeg var mindre, prøvde jeg å gjøre huden min lysere med honning, rosenvann og bøffelmelk. (Når man har melk i ansiktet, lukter det kjempevondt.) Jeg pleier å si at hvis du sjekker sekken til en gutt, vil du oppdage at det er kaos oppi der, og hvis du sjekker skoleuniformen hans, vil 19
malala
du se at den er skitten. Dette er ikke noe jeg mener. Det er bare et faktum. Jeg er pashtuner, medlem av et stolt folk som er spredt rundt i Afghanistan og Pakistan. Faren min, Ziauddin, og moren min, Toor Pekai, kommer fra landsbyer i fjellene. Etter at de giftet seg, flyttet de til Mingora, den største byen i Swatdalen, som ligger i det nordvestlige Pakistan, der jeg ble født. Før var Swat kjent for sin skjønnhet, og turister kom fra overalt for å se de høye fjellene der, de frodige, grønne åsene og elvene med krystallklart vann. Jeg er oppkalt etter den berømte unge pashtunerheltinnen Malalai, som med sin tapperhet var en inspirasjon for folket sitt. Men jeg har ingen tro på slåssing, selv om den fjorten år gamle broren min, Khushal, irriterer livet av meg. Jeg slåss ikke med ham. Det er heller sånn at han slåss med meg. Og jeg er enig med Newton: Enhver aksjon fører til en like stor og motsatt rettet reaksjon. Så du kan vel si at når Khushal slåss med meg, følger jeg opp for å være grei. Vi krangler om fjernkontrollen til TV-en. Om husarbeid. Om hvem som er flinkest på skolen. Om hvem som spiste den siste ostepopen. Om alt du kan tenke deg. Den ti år gamle broren min, Atal, irriterer meg mindre. Og han er ganske så flink til å finne igjen cricketballen når vi sparker den utenfor banen. Men av og til lager han sine egne regler, da. Da jeg var mindre og disse brødrene dukket opp, tok jeg en liten prat med Gud. Gud, sa jeg, du hørte ikke med meg før du sendte ned de to der. Du spurte ikke hva jeg tenkte om det. Det er ganske upraktisk å ha dem der av og til, sa jeg til Gud. Når jeg har lyst til å lese, lager de et forferdelig leven. Og når jeg pusser tennene om morgenen, hamrer de på døra til badet. Men jeg har sluttet fred med disse brødrene mine. Sammen kan de to og jeg i det minste spille en cricketkamp. Hjemme i Pakistan løp vi tre ungene rundt som en flokk kani20
fri som fuglen
ner, inn og ut av bakgatene rundt huset vårt. Vi lekte noe som lignet på sisten, en annen lek som het Mango, Mango, en paradislek vi kalte Chindakh (som betyr «frosk»), og politi og røver. Noen ganger ringte vi på hjemme hos noen andre, og så løp vi og gjemte oss. Men det vi likte aller best, var cricket. Vi spilte cricket dag og natt i bakgata ved huset vårt eller oppe på taket, som var flatt. Hvis vi ikke hadde råd til en ordentlig cricketball, lagde vi en av en gammel sokk fylt med søppel. Og vi tegnet cricketgjerder på veggen med kritt. Siden Atal var den yngste, ble han sendt for å hente ballen når den fløy utfor taket. Av og til tok han med seg naboens ball mens han var i gang. Da kom han tilbake med et skjevt smil og trakk på skuldrene. «Hva er det som er galt med det?» sa han da. «De tok ballen vår i går!» Men gutter er jo, ja, nettopp gutter. De fleste er ikke like siviliserte som jenter. Så hvis jeg ikke var i humør til guttestrekene deres, pleide jeg å gå ned og dunke i veggen mellom huset vårt og huset til Safina. To dunk, det var koden vår. Hun dunket tilbake. Jeg dro ut en murstein, slik at det åpnet seg et hull mellom husene våre, og så satt vi der og hvisket til hverandre. Av og til gikk vi over til det ene eller andre huset, og så så vi på yndlingsprogrammet vårt på TV: Shaka Laka Boom Boom – om en gutt med en magisk blyant. Eller så arbeidet vi med de små dukkene vi lagde av fyrstikker og stoffbiter. Safina var lekekameraten min fra jeg var rundt åtte år gammel. Hun er et par år yngre enn meg, men vi sto hverandre veldig nær. Noen ganger etterlignet vi hverandre, men én gang syntes jeg hun gikk for langt. Det var da yndlingstingen min – den eneste leken min, en mobiltelefon i rosa plast som jeg hadde fått av faren min – ble borte. Da jeg gikk for å leke med Safina den ettermiddagen, hadde hun en helt lik telefon! Hun sa den var hennes, hun sa hun hadde kjøpt den på basaren. Vel, jeg trodde ikke på henne, og jeg var altfor sint 21
malala
til å tenke klart. Så en gang hun ikke fulgte med, tok jeg et par av øreringene hennes. Dagen etter tok jeg et halskjede. Jeg likte ikke disse smykkene engang, men jeg klarte ikke å la være. Noen dager senere da jeg kom hjem, var mamma så ute av seg at hun ikke ville se på meg. Hun hadde funnet de stjålne smykkene i det lille skapet mitt, og hadde levert dem tilbake. «Safina stjal fra meg først!» ropte jeg. Men mamma lot seg ikke påvirke. «Du er eldre, Malala. Du burde ha gått foran med et godt eksempel.» Jeg gikk inn på rommet mitt, druknet i skam. Men det verste var den lange ventetiden på at pappa skulle komme hjem. Han var helten min – modig og prinsippfast – og jeg var hans jani. Han kom til å bli så skuffet over meg. Men han verken hevet stemmen eller kjeftet på meg. Han visste at jeg allerede var så hard mot meg selv at han ikke trengte å irettesette meg. I stedet trøstet han meg ved å fortelle om hvilke feil noen store helter hadde gjort da de var barn. Helter som Mahatma Gandhi, den berømte pasifisten, og Muhammad Ali Jinnah, som la grunnlaget for nasjonen Pakistan. Han siterte et ordtak fra en historie som faren hans pleide å fortelle ham: «Et barn er et barn når det er barn, selv om barnet er en profet.» Jeg tenkte på vår Pashtunwali, de uskrevne lovene som styrer hvordan vi pashtunere lever. En av lovene handler om hevn, badal. Tradisjonelt skal én fornærmelse besvares med en annen, ett drap med et annet, og slik bare fortsetter og fortsetter det. Jeg hadde fått kjenne på smaken av hevn. Og den var bitter. Jeg lovet da at jeg aldri skulle ta del i badal. Jeg ba om unnskyldning til Safina og foreldrene hennes. Jeg håpet Safina ville be om unnskyldning også, og levere tilbake telefonen min. Men hun sa ikke et ord. Og uansett hvor vanskelig det var å holde det nye løftet mitt, nevnte jeg ikke at jeg hadde mistanke om hvor telefonen min befant seg. 22
fri som fuglen
Safina og jeg ble raskt venner igjen, og vi og alle naboungene fortsatte å løpe rundt og leke som før. Den gangen bodde vi i en del av byen som lå langt fra sentrum. Bak huset vårt lå det et gressdekt område der noen mystiske ruiner lå spredt. Det var statuer av løver, brukne søyler fra en gammel stupa og hundrevis av enorme steiner som så ut som enorme paraplyer. Der lekte vi parpartuni om sommeren, en slags gjemsel. Om vinteren lagde vi snømenn helt til mødrene våre ropte oss inn og vi fikk en kopp varm te med melk og kardemomme i. Så lenge jeg kan huske, hadde huset vårt vært fullt av folk: naboer, slektninger og venner av faren min, og en uendelig strøm av søskenbarn, både fettere og kusiner. De kom fra fjellene der foreldrene mine vokste opp, eller de kom fra den nærmeste byen. Selv da vi flyttet fra det bitte lille første huset vårt og jeg fikk mitt «eget» soverom, hadde jeg det sjelden for meg selv. Det virket som om det alltid sov et søskenbarn på gulvet. Det er fordi en av de viktigste uskrevne lovene i Pashtunwali er gjestfrihet. Som pashtuner åpner du alltid døra for gjester. Mamma og de andre damene pleide å samle seg på verandaen på baksiden av huset. De lagde mat og lo og snakket om nye klær, smykker og andre damer i nabolaget, mens pappa og de andre mennene satt i mennenes gjestestue, der de drakk te og diskuterte politikk. Jeg pleide ofte å smyge meg bort fra barnas leker, liste meg på tå gjennom damenes rom og inn til mennene. For meg virket det som om det var der det skjedde noe spennende og viktig. Jeg visste ikke hva det var, akkurat, og jeg skjønte meg helt klart ikke på politikk, men jeg ble trukket mot mennenes betydningsfulle verden. Jeg satt ved føttene til pappa og slukte samtalen. Jeg elsket å høre mennene diskutere politikk. Men først og fremst elsket jeg å sitte sammen 23
malala
med dem, hypnotisert av praten om den store verden utenfor dalen vår. Til slutt pleide jeg å gå ut av rommet og henge litt sammen med damene. Det man så og hørte i deres verden var annerledes. Det var forsiktig, tillitsfull hvisking. Noen ganger klukkende latter. Noen ganger hes, støyende latter. Men det mest fantastiske av alt: Damenes hodetørklær og slør var borte. Det var herlig å se det lange mørke håret deres og de vakre ansiktene – pyntet med leppestift og henna. Nesten hver eneste dag hadde jeg sett disse kvinnene følge påbudet om purdah, det vil si at de skal dekke seg til offentlig. Noen, som moren min, dro bare et tørkle over ansiktet. Det kalles niqab. Andre brukte burka, lange, flagrende kapper som dekket hodet og ansiktet, slik at folk ikke engang kunne se øynene deres. Noen gikk så langt at de brukte svarte hansker og sokker, slik at ikke en eneste del av huden var synlig. Jeg hadde sett at koner måtte gå noen skritt bak mannen sin. Jeg hadde sett kvinner bli tvunget til å senke blikket når de møtte en mann. Og jeg hadde sett de eldre jentene som hadde vært lekekameratene våre, forsvinne bak slør så fort de ble tenåringer. Men å se disse damene prate løst og ledig sammen mens ansiktene strålte av frihet, var å se en helt ny verden. Jeg har aldri vært til særlig stor hjelp på kjøkkenet. Jeg må innrømme at jeg alltid prøvde å lure meg unna grønnsakshakking og oppvask, så jeg ble ikke værende der lenge. Men når jeg løp av sted, lurte jeg på hvordan det var å leve i skjul. Å leve bak et slør virket så urettferdig – og ubehagelig. Helt fra jeg var liten sa jeg til foreldrene mine at uansett hva andre jenter gjorde, skulle jeg aldri dekke til ansiktet mitt på den måten. Ansiktet mitt var identiteten min. Moren min, som er temmelig gudfryktig og tradisjonell, ble sjokkert. Slektningene våre syntes jeg var 24
fri som fuglen
veldig uforskammet. (Noen sa frekk.) Men faren min sa jeg kunne gjøre hva jeg selv ville. «Malala skal være fri som fuglen,» sa han til alle. Så løp jeg inn til barna igjen. Spesielt når det var tid for drageflyvningskonkurranser – der guttene på dyktig vis prøvde å kutte dragesnoren til sine motstandere. Det var en spennende lek, full av uforutsigbare unnamanøvre og stup. Det var vakkert, og også litt melankolsk å se de vakre dragene krasje i bakken. Kanskje det var fordi jeg så for meg en fremtid som kom til å bli meid ned akkurat som de dragene – bare fordi jeg var jente. Til tross for det faren min sa, visste jeg at etter hvert som Safina og jeg ble eldre, ville det forventes av oss at vi lagde mat og vasket for brødrene våre. Vi kunne bli leger, siden det trengtes kvinnelige leger til å ta seg av kvinnelige pasienter. Men vi kunne ikke bli advokater eller ingeniører, motedesignere eller kunstnere, eller noe annet vi drømte om. Og vi ville ikke få lov til å gå utenfor hjemmet med mindre vi ble fulgt av en mannlig slektning. Mens jeg så på at brødrene mine løp opp på taket for å sende opp dragene, sto jeg og lurte på hvor fri jeg egentlig kunne bli. Men jeg visste, selv da, at jeg var min fars øyenstein. Det var noe sjeldent for en pakistansk jente. Når en gutt blir født i Pakistan, er det noe som feires. Det blir avfyrt skudd i luften. Gaver settes ved vuggen. Og guttens navn risses inn i familietreet. Men når en jente blir født, er det ingen som besøker foreldrene, og kvinner føler bare sympati med moren. Faren min brydde seg ikke noe om disse skikkene. Jeg har sett navnet mitt – i knallblått blekk – midt iblant mannsnavnene på familietreet. Mitt navn var det første jentenavnet på tre hundre år. Gjennom hele barndommen min sang han en vise til meg om min berømte pashtunernavnesøster. «Å Malalai fra Maiwand,» sang han. «Stå opp igjen for å få pashtunerne til å forstå ærens sang. 25
malala
Dine poetiske ord gir verden kraft. Jeg ber deg, stå opp igjen.» Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva noe av dette betydde. Men etter hvert som jeg ble større, skjønte jeg at Malalai var en helt og en rollemodell, og jeg ville lære noe av henne. Og da jeg lærte å lese fem år gammel, pleide pappa å skryte til vennene sine. «Se på denne jenta,» sa han da. «Hun er bestemt for stjernene!» Jeg lot som om jeg ble forlegen, men min fars lovord har alltid vært det mest dyrebare i verden for meg. Jeg var mye heldigere enn jenter flest på en annen måte også: Faren min drev en skole. Det var et enkelt sted uten noe annet enn tavler og kritt – og det lå rett ved siden av en stinkende elv. Men for meg var det paradis. Foreldrene mine sier at selv før jeg kunne snakke, stabbet jeg inn i de tomme klasserommene og lekte lærer. Jeg underviste på mitt eget babyspråk. Av og til fikk jeg være med i timene til de eldre barna, og satt der med ærefrykt mens jeg lyttet til alt de lærte. Da jeg ble større, lengtet jeg etter å ha på meg uniformen som de store jentene brukte, shalwar kamiz – en lang, mørkeblå tunika og løse hvite bukser – og hvitt hodetørkle. Faren min startet skolen tre år før jeg ble født. I tillegg til lærer, regnskapsfører og rektor var han vaktmester, altmuligmann og sjefmekaniker. Han klatret opp i stigen for å skifte lyspærer og ned i brønnen når pumpen gikk i stykker. Når jeg så ham forsvinne ned i brønnen, gråt jeg, tenkte han aldri ville komme tilbake. Selv om jeg ikke skjønte det den gangen, vet jeg nå at vi aldri hadde nok penger. Etter at vi hadde betalt husleie og lønninger, var det ikke stort igjen til mat, så vi hadde ofte lite til middag. Men skolen hadde vært min fars drøm, og vi var alle glade for å leve ut drømmen. Da jeg endelig skulle begynne på skolen, var jeg så spent at jeg nesten ikke klarte å styre meg. Du kan godt si at jeg vokste opp på en skole. Skolen var min verden, og min verden var skolen. 26