Agnès Martin-Lugand
Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe Oversatt av Maya Veel Westberg
Agnès Martin-Lugand Originalens tittel: Les gens heureux lisent et boivent du café Oversatt av Maya Veel Westberg © Éditions Michel Lafon, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42556-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Guillaume og Simon-Aderaw, mitt liv
Vi regner med at han vil komme seg igjen etter en viss tid, og vi anser det som utidig, ja til og med skadelig, å forstyrre ham. (Sigmund Freud om sorg, «Trauer und Melancholie»)
Kapittel 1
– Vær så snill, mamma? – Jeg har sagt nei, Clara. – Kom igjen, Diane. La henne få bli med meg. – Tror du jeg er stokk dum, Colin? Hvis Clara blir med deg, kommer dere aldri til å bli ferdige, og det ender med at vi drar på ferie tre dager for sent. – Bli med, da, du kan passe på oss! – Nei, det går ikke. Vet du ikke hvor mye vi har igjen å gjøre? – Enda en god grunn til at Clara blir med meg, så slipper du maset. – Mamma! – Ok, greit. Kom dere av gårde! Jeg vil ikke se dere her mer. De holdt litt av et leven i trappene på vei ut. Jeg fikk vite at de hadde fortsatt med å tulle i bilen helt til lastebilen traff dem. Jeg tenkte at de døde mens de lo. Jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha vært der sammen med dem. Og i et år hadde jeg tenkt hver eneste dag at jeg ville ha foretrukket å dø sammen med dem. Men hjertet mitt ville ikke slutte å slå. Det holdt meg i live. Til min store fortvilelse. 9
Jeg lå henslengt i sofaen og stirret på røyken som snirklet seg opp fra sigaretten min da inngangsdøren plutselig gikk opp. Félix ventet ikke lenger på å bli invitert før han kom på besøk. Han dukket bare opp uten forvarsel, i hvert fall nesten. Han kom hver eneste dag. Hva var det jeg hadde tenkt på da jeg hadde latt ham få egne nøkler? Jeg rykket til idet han kom inn, og asken havnet på pysjen min. Jeg blåste den videre ned på gulvet. For å slippe å se ham utføre den daglige opprydningen, gikk jeg ut på kjøkkenet for å få litt mer koffein på tanken. Ingenting hadde flyttet på seg da jeg kom tilbake. Askebegrene var fremdeles fylt til randen, og det bugnet fortsatt med tomme kopper, takeaway-esker og flasker på stuebordet. Félix satt med bena i kors og stirret på meg. Å se ham så seriøs satte meg ut i et halvt sekund, men det som overrasket meg mest, var antrekket hans. Hvorfor gikk han i dress? Hvor hadde det blitt av den evinnelige hullete jeansen og de trange T-skjortene? – Hva er det du skal? I bryllup eller begravelse? – Hvor mye er klokka? – Du svarte ikke på spørsmålet mitt. Jeg driter i hvor mye klokka er. Har du kledd deg ut for å sjekke opp en golden boy? – Hadde det bare vært så vel. Klokka er to, og du må ta en dusj og kle på deg. Du kan ikke dra sånn som du ser ut. – Hvor er det jeg skal? – Fort deg. Foreldrene dine og Colins foreldre forventer at vi er der til avtalt tid. Vi skal være der om en time. Det gikk en frysning gjennom hele kroppen min, hendene begynte å skjelve, mageinnholdet var på vei opp. – Ikke tale om. Jeg skal ikke til kirkegården. Hører du? 10
– For deres skyld, sa han med mild stemme. – Bli med for å vise dem respekt. Dette er dagen å dra dit på. Det er et år siden, alle kommer til å være der for deg. – Jeg vil ikke at noen skal være der for meg. Jeg nekter å dra i den dumme minneseremonien. Tror dere jeg har lyst til å feire at de døde? Stemmen min sviktet, og dagens første tårer begynte å trille. Gjennom tåken så jeg Félix reise seg og komme mot meg. Armene hans slynget seg rundt kroppen min, og han knuget meg mot brystkassen sin. – Bli med for deres skyld, Diane. Vær så snill. Jeg dyttet ham brutalt bort. – Nei, har jeg sagt. Er du helt korka? Kom deg ut herfra! hylte jeg da jeg så at han ville ta et skritt i min retning. Jeg løp inn på soverommet. Til tross for at hendene skalv, fikk jeg låst døren bak meg. Jeg sank sammen med ryggen mot døren og trakk knærne opp til brystet. Stillheten som hadde hersket i leiligheten, ble brutt av Félix som sukket. – Jeg kommer innom igjen i kveld. – Jeg vil ikke se deg mer. – Du kan i det minste vaske deg, ellers blir jeg nødt til å hive deg i dusjen selv. Skrittene hans ble fjernere, og da det smalt i døren, skjønte jeg at han endelig var gått. Jeg ble sittende urørlig i flere minutter med hodet mellom knærne før jeg tittet mot sengen. Jeg kjempet meg mot den på alle fire. Jeg heiste meg opp og rullet meg inn i dynen. Som vanlig når jeg søkte tilflukt der, søkte nesen etter lukten av Colin. Den var blitt borte, selv om jeg ikke hadde skiftet sengetøy. Jeg ville kjenne den lukten igjen. Jeg ville glemme lukten av sykehus, lukten av død 11
som hadde satt seg i huden den siste gangen jeg hadde begravet hodet i halsgropen hans. Jeg ville sove, i søvnen kunne jeg glemme. Et år tidligere, da jeg kom til akutten sammen med Félix, ble jeg fortalt at det var for sent, at datteren min hadde dødd i ambulansen. Legene lot meg bare få kaste opp før de fortalte meg at det var et spørsmål om tid, minutter eller i beste fall noen timer, for Colin. Det var best ikke å kaste bort tiden hvis jeg ville ta avskjed med ham. Jeg fikk lyst til å hyle, skrike til dem at de løy, men jeg var ikke i stand til det. Jeg befant meg i et mareritt og skulle så gjerne ha trodd at jeg kom til å våkne. Men en sykepleier tok oss med til avlukket der de hadde plassert Colin. Hvert ord, hver bevegelse, fra det øyeblikket jeg kom inn i rommet, ble prentet inn i hukommelsen min. Der lå Colin, utstrakt på en seng, koblet til en rekke maskiner. De bråkte, blinket. Det var så vidt han rørte på seg, ansiktet var fullt av blåmerker. Å se ham slik lammet meg i flere minutter. Félix var blitt med inn, og det holdt meg fra å bryte sammen. Colin snudde hodet en anelse mot meg og så meg inn i øynene. Han fant styrke nok til å smile forsiktig. Smilet gjorde at jeg torde komme litt nærmere. Jeg tok hånden hans, han klemte min. – Du burde være hos Clara, sa han tungt. – Colin, Clara er … – Hun er inne til operasjon, avbrøt Félix. Jeg løftet hodet og så på ham. Han smilte til Colin og unngikk blikket mitt. Det suste i ørene. Hver minste lille del av kroppen min skalv, og synet ble uklart. Jeg kjente at hånden til Colin klemte hardere rundt min. Jeg så på ham mens Félix fortalte hvordan det gikk med Clara og forklarte at hun kom til å klare seg. Denne løgnen rev 12
meg brått tilbake til virkeligheten. Med spak stemme sa Colin at han ikke hadde sett lastebilen. Han hadde sunget sammen med Clara. Jeg mistet munn og mæle. Jeg bøyde meg ned til ham, dro hånden gjennom håret hans, over pannen hans. På ny vendte han ansiktet mot meg. Tårene mine gjorde trekkene hans uklare. Han hadde allerede begynt å forsvinne. Jeg ble kvalt. Han løftet hånden og la den på kinnet mitt. – Sssj, elskling, sa han. – Ro deg ned, du hørte hva Félix sa. Clara kommer til å trenge deg. Jeg klarte ikke å unngå blikket hans, som var fylt med håp for datteren vår. – Hva med deg? klarte jeg til slutt å få sagt. – Hun er viktigere enn jeg, sa han mens han tørket en tåre fra kinnet mitt. Jeg hulket kraftigere og trykket ansiktet mot håndbaken hans, som fremdeles var varm. Han var der fremdeles. Fremdeles. Jeg klamret meg fast til dette fremdeles. – Jeg kan ikke miste deg, Colin, hvisket jeg. – Du er ikke alene. Du har Clara, og Félix kommer til å ta godt vare på dere. Jeg ristet på hodet og torde ikke se på ham. – Det går bra, elskling, du klarer å være tapper for jenta vår … Stemmen hans forsvant med ett, jeg fikk panikk og løftet hodet. Han virket så sliten. Som vanlig brukte han sine siste krefter på meg. Jeg trykket meg inntil ham for å gi ham et kyss. Han besvarte kysset med det lille han hadde igjen av krefter. Etterpå la jeg meg ned ved siden av ham, hjalp ham til å hvile hodet sitt på meg. Så lenge han var i armene mine, kunne han ikke forlate meg. Colin hvisket en siste gang at han elsket meg. Det var 13
bare så vidt jeg rakk å svare før han sovnet stille inn. Jeg ble liggende og holde rundt ham i flere timer, vugge ham, kysse ham, trekke inn duften av ham. Foreldrene mine prøvde å få meg bort, jeg hylte. Colins foreldre kom og ville se sønnen sin, men jeg lot dem ikke røre ham. Han var bare min. Félix var tålmodig og klarte til slutt til å overtale meg. Han tok seg god tid for å få roet meg ned før han minnet meg på at jeg også måtte ta farvel med Clara. Datteren min hadde alltid vært det eneste mennesket på denne jord som kunne skille meg fra Colin. Døden hadde ikke endret på det. Hendene mine åpnet seg, og jeg slapp taket i kroppen hans. Leppene mine fant hans en siste gang før jeg gikk. På veien som førte meg til Clara, gikk jeg som i et tåkelandskap. Jeg reagerte ikke før jeg sto foran døren. – Nei, sa jeg til Félix. – Jeg kan ikke. – Du må gå inn og se henne, Diane. Uten å slippe døren av syne rygget jeg noen skritt bakover før jeg var på vill flukt inn i sykehuskorridorene. Jeg nektet å se datteren min død. Jeg ville bare huske smilet hennes, de lyse, bustete krøllene som danset vilt rundt ansiktet hennes, de skøyeraktige øynene den morgenen, da hun dro sammen med faren sin. Stillheten hersket i leiligheten, slik den hadde gjort i et år nå. Ingen musikk, ingen latter, ingen endeløse samtaler. Føttene gikk av seg selv mot rommet til Clara. Der var alt rosa. Så snart jeg hadde fått vite at vi skulle få en jente, erklærte jeg at alt i rommet skulle være i den fargen. Colin prøvde seg med et imponerende antall triks for å få meg til å skifte mening. Jeg ga ikke etter. Jeg hadde ikke flyttet på noe; hverken den sammenkrøllede dynen, lekene som lå strødd rundt i rommet, 14
nattkjolen som lå på gulvet eller den lille trillekofferten hennes, som hun hadde pakket dukkene i til ferien. To av kosedyrene var borte: bamsen hun hadde hatt med seg og den jeg sov med. Etter å ha lukket døren forsiktig, gikk jeg mot klesskapet til Colin. Jeg tok ut en ren skjorte. Jeg hadde akkurat lukket meg inne på badet for å ta meg en dusj da jeg hørte at Félix var tilbake. Et stort laken dekket speilet i rommet, og det eneste som sto igjen i hyllene, var Colins parfymeflasker. Ingen kvinnelige artikler, ingen sminke, ingen kremer, ingen smykker. Jeg reagerte ikke på de kalde flisene, brydde meg ikke. Vannet strømmet nedover kroppen min uten å gjøre meg det minste godt. Jeg fylte hånden med Claras jordbærsjampo. Den søte lukten fikk frem noen tårer blandet med en morbid følelse av lindring. Ritualet kunne begynne. Jeg stenket huden med Colins parfyme; beskyttende lag nummer én. Jeg kneppet igjen skjorten hans; lag to. Jeg trakk på meg hettegenseren hans; lag tre. Jeg satte opp det våte håret for å bevare lukten av jordbær; lag fire. Ute i stua var søppelet forsvunnet, vinduene sto åpne, og på kjøkkenet så det ut til at noen hadde gjort en stor innsats. Før jeg gikk for å finne Félix, stengte jeg verden ute igjen. Halvmørket var min beste venn. Félix sto med hodet i fryseren. Jeg lente meg mot dørkarmen og mønstret ham. Han hadde fått på seg uniformen igjen og vrikket på rumpa mens han plystret. – Kan du fortelle meg hvorfor du er i så godt humør? – Jeg hadde en fantastisk natt. Hvis du bare lar meg lage middag, skal jeg fortelle deg alt. Han snudde seg og så på meg. Han kom nærmere og trakk pusten dypt inn flere ganger. 15
– Slutt å snuse på meg som en hund, sa jeg. – Nå må du slutte med det der. – Hva er det nå da? Jeg har jo vasket meg. – Det var jammen på tide. Han ga meg et kyss på kinnet før han vendte tilbake til det han drev med. – Når lærte du deg å lage mat? – Jeg lager ikke mat, jeg bruker mikrobølgeovnen. Men det gjenstår å finne noe spennende å putte i munnen. Kjøleskapet ditt er verre enn Gobiørkenen, jo. – Hvis du er sulten, kan du bestille pizza. Du klarer ikke å lage noe som helst. Ikke engang ferdigmat. – Det er nettopp derfor dere har gitt meg mat de ti siste årene, Colin og du. Det var en genial idé du fikk der, så får jeg mer tid til deg. Jeg sank sammen på sofaen. Jeg skulle få høre Félix fortelle om den fantastiske natten sin. Et glass rødvin dukket opp foran øynene mine. Félix satte seg rett overfor meg og sendte meg røykpakken sin. Jeg tente meg en med en gang. – Jeg skulle hilse fra foreldrene dine. – Så hyggelig for dem, svarte jeg mens jeg blåste røyken mot ham. – De er bekymret for deg. – Det har de ingen grunn til. – De vil gjerne komme innom og hilse på. – Det vil jeg ikke. Du kan forresten prise deg lykkelig, for du er den eneste jeg holder ut med. – Jeg er uerstattelig, du kan ikke klare deg uten meg. – Félix! – Vel, siden du insisterer, skal jeg gi deg alle detaljer fra i går kveld. – Å nei, ikke sexlivet ditt, er du snill. 16
– Nå må du se til å bestemme deg. Det blir enten krumspringene mine eller foreldrene dine. – Ok, kom igjen. Jeg er lutter øre. Félix sparte ikke på de slibrige detaljene. For ham var livet bare en eneste stor fest med et utsvevende sexliv og et forbruk av substanser som han var den første til å prøve ut. Da han var på glid med fortellingen sin, ventet han ikke engang på reaksjoner, men bare snakket og snakket uten stans. Han stoppet ikke engang ved lyden av ringeklokken. Budet fikk også høre hvordan han var blitt invitert opp i sengen til en tjue år gammel student. Nok en sjel som Félix hadde tatt ansvar for å lære opp. – Du skulle ha sett ansiktet hans i morges, stakkars liten, det var like før han tryglet meg om å komme tilbake for å ta meg av ham en gang til. Jeg fikk helt vondt av ham, sa han mens han tørket en imaginær tåre. – Så stygg du er. – Jeg advarte ham, men hva skal jeg si? Når man først har fått smaken på Félix, blir man avhengig. Jeg hadde bare spist en bit eller to da jeg merket at noe var galt. Det var som om han var nær ved å sprekke. Han var blitt mistenkelig stille, samlet sammen restene og forsvant inn på kjøkkenet. – Du har ikke engang spurt meg hvordan det gikk i dag, Diane. – Det interesserer meg ikke. – Nå går du over streken. Jeg skjønner ikke hvordan du kan være så likegyldig. – Ti stille, jeg er absolutt ikke likegyldig. Du får ikke si sånt til meg! ropte jeg og spratt opp. – Faen, se på deg selv. Du ser ut som et vrak. Du gjør ingenting lenger. Du jobber ikke og gjør ikke annet enn 17
å røyke, drikke og sove. Leiligheten deres er blitt et lønnkammer. Jeg orker ikke å fortsette å se deg synke litt dypere for hver dag. – Det er ingen som kan forstå meg. – Jo, klart det, alle forstår hva det er du gjennomgår. Men det er ikke en grunn til å utslette seg selv. Det er et år siden de gikk bort, det er på tide å leve litt. Kjemp, gjør det for Colin og Clara. – Jeg kan ikke kjempe, og uansett så har jeg ikke lyst. – La meg få hjelpe deg. Jeg holdt det ikke ut lenger, så jeg holdt meg for ørene og lukket øynene. Félix omfavnet meg og tvang meg til å sette meg ned. Jeg var så heldig å få en av de kvelende klemmene hans igjen. Jeg hadde aldri forstått behovet han hadde for å klemme meg flat. – Hvorfor blir du ikke med meg ut i kveld? spurte han. – Du har ikke skjønt noen ting, svarte jeg og trykket meg inntil ham mot min vilje. – Kom deg ut av huset, møt folk. Du må slutte å isolere deg. Bli med meg til Les Gens1 i morgen. – Jeg blåser i Les Gens! – Da drar vi heller på ferie sammen. Jeg kan holde stengt. Nabolaget klarer seg uten oss … eller meg i noen uker. – Jeg vil ikke på ferie. – Jeg er sikker på at det ikke stemmer. Vi kommer til å ha det gøy sammen, jeg skal varte deg opp døgnet rundt. Det er akkurat det du trenger for å komme i gang igjen. Han så ikke at øynene sto ut av hodet på meg ved tanken på at han skulle fotfølge meg konstant. 1
Mennesker eller folk
18
– Hør her, la meg tenke på det, sa jeg for å roe ham ned. – Lover du? – Ja, nå vil jeg gå og legge meg. Gå, du. Han ga meg et smellkyss på kinnet før han tok telefonen opp fra lommen. Han bladde gjennom en imponerende liste med kontakter før han ringte en Steven, Fred eller kanskje en Alex. Oppglødd over tanken på kveldens utskeielser, lot han meg endelig være i fred. Jeg ble stående og tenne meg en røyk før jeg beveget meg mot utgangsdøren. Han lot samtalepartneren vente for å gi meg et siste kyss og hviske inn i øret mitt: «Ser deg i morgen, men det blir nok ikke så tidlig, for i kveld blir det heftig.» Jeg himlet med øynene til svar. Les Gens kom til å åpne sent i morgen også. Det var ikke egentlig noe jeg hadde noe med. Det var i et annet liv at jeg drev bokkafé. Félix hadde slitt meg helt ut. Gudene skal vite at jeg var glad i ham, men nå orket jeg ikke mer. Jeg lå i sengen og drøvtygde på det han hadde sagt. Det virket som han hadde bestemt seg for å få meg til å reagere. Jeg måtte absolutt finne en måte å slippe unna på. Når han hadde fått noe for seg på denne måten, var han ustoppelig. Han ville at jeg skulle få det bedre, ikke jeg. Hva kunne jeg finne på?