Lukkede rom av Care Santos

Care Santos

Lukkede rom Oversatt fra katalansk av Kjersti Velsand, MNO

Care Santos Originalens tittel: Habitaciones tancades Oversatt av Kjersti Velsand © Care Santos, 2011 Translation rights arranged by Sandra Bruna Agencia Literaria, S.L. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36719-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Opalworks Omslagsfoto: © Michael Trevillion Forsatsdesign: Sabrina Rinaldi Illustrasjon til forsats: Collection Particular Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine barns barn, barnebarn og oldebarn, som ikke vil vite hvem jeg var.

Lov meg: At det etter min død vil være noen som kaller på meg.

EMILY DICKINSON

Tiden. Det eneste tema.

YASMINA REZA

DEN FRAVÆRENDE TERESA, 1936 Freske, 300 x 197 cm Lar seg p.t. ikke besiktige Teresa Brusés var maleren Amadeu Lax’ store lidenskap, men – sies det – også hans store ulykke. Av de 37 portrettene han malte av henne, ble bare en tredjedel til i løpet av de åtte årene ekteskapet varte. Det mest utypiske av dem, som betraktes som opphavsmannens hovedverk, er denne grandiose fresken, ferdigstilt under rehabiliteringen av familiehjemmets patio og datert 1936 (antageligvis på forsommeren). Maleriet er utført som en «fresco al secco,» en teknikk hvor malingen blandes med vann og påføres fuktig mørtel, og som Lax her benyttet for første og – underlig nok – siste gang. Verket viser modellen fra livet og opp, med kroppen bortvendt og ansiktet i halvprofil. Hun har blikket rettet mot et punkt utenfor bildet, og utstråler en viss engstelse eller forvirring. Dette fremheves av farveskalaen som er benyttet – her dominerer mørke farver: blått, sort, oker, indigo … – og av de brede, nærmest skjødesløse penselstrøkene som er brukt på visse detaljer, som hår og hender. Dette er påfallende hos en kunstner som ellers var svært omhyggelig med detaljene og bestandig var seg bevisst både kontur og strek, men som i dette tilfellet nærmer seg ekspresjonistene på en måte vi frem til da ikke har sett hos ham.

Naturligvis er det skrevet mye om stilen dette verket er malt i, som de fleste eksperter tilskriver det kritiske øyeblikket da det ble malt: like etter at modellen forlot maleren til fordel for en annen mann.

Fresken befinner seg i det som var kunstnerens hjem og er dessvere 9

ikke tilgjengelig for publikum. Det er bestemt at hjemmet skal gjenåpnes som museum, men de nødvendige institusjonelle midler, også fra de lokale myndigheter som Lax oppførte som arving til sitt hjem og sine verker, har i en årrekke latt vente på seg.

Perler i katalansk kunst Edicions Pampalluga (Malgrat de Mar, 1987)

Fra: Dato: Til: Emne:

Silvana Gentile 8. februar 2010 Violeta Lax Viktig anliggende

Vi kjenner ikke hverandre. Jeg heter Silvana, og bor sammen med familien min i Nesso, et lite sted ved Comosjøen i Nord-Italia. Jeg skriver på vegne av min mor, som gjerne vil at jeg formidler et brev fra henne. Ville De være så elskverdig å oppgi en postadresse?

Vi sender de vennligste hilsener og håper å høre fra Dem. Silvana

Nesso (Italia), 10. februar 2010 Kjære frøken Lax – De må tro at dette brevet kommer fra en annen verden. Ha meg tilgitt at jeg ikke sender det på den misunnelsesverdig snare måten dagens maskiner legger til rette for, men jeg er av dem som fremdeles er overbevist om at håndskriften formidler så mye mer enn et budskap: pulsen i hånden som skriver, fuktigheten i tåren det ledsages av, og kanskje skjelvingen etter de sinnsbevegelser som rettferdiggjør det. Kan hende tror De avsenderen er en innbitt fornekter av alt som er moderne, eller ligger under for tradisjonene, og det kan De ha rett i. Det må være dette stedet jeg er født og sjelden har forlatt som har forledet meg til å tro at verden er sedat og sendrektig. I min alder foretrekker jeg sant å si å sveve videre i denne villfarelsen. Til denne innledningen vil jeg gjerne føye min takknemlighet for ditt storsinn. Dersom det kan oppveie for å ha oppgitt sin postadresse til en fremmed, kan jeg betro Dem at det ville ha vært meg vanskelig å skulle meddele seg til Dem via disse stygge tastene i plast. Årsaken til min henvendelse vil nok i utgangspunktet fortone seg mindre interessant for Dem: Min mor døde for noen få uker siden. Jeg håper det vil by seg en anledning til å få fortalt Dem hvordan hun var og hvor høyt hun elsket dette stedet, hit hun kom da hun knapt var mer enn et barn. At vi ikke lenger har henne blant oss, er en sorg som ikke lar seg døyve.

Det måtte i tilfelle skje gjennom å oppfylle hennes siste ønsker – som nok fortoner seg like overraskende for min datter og meg som jeg antar de vil gjøre for Dem. Først forsto vi ikke hvorfor min mor nevnte Dem i sitt testamente, men det var ikke det eneste punktet som forbløffet oss.

Det er derfor vi – i hvert fall jeg – har trengt litt tid til å ta rede på fakta og forsikre oss om at det vi innledningsvis tolket som forestillinger i et sinn som var mett av dage, i realiteten utgjør grunnlaget for vår families – og jeg formoder også Deres – historie.

Alt dette krever, som De vil forstå, noen timers samtale.

12

Visse anliggender bør man drøfte ansikt til ansikt, over en matbit og med et vakkert landskap i bakgrunnen. Jeg ber Dem unnskylde at jeg fatter meg i korthet, men i brevs form lar det seg ikke gjøre å gå i dybden, hvor ekte dette brevet enn måtte være.

Violeta, med dette vil jeg gjerne invitere Dem til å komme og besøke oss. Hjemmet vårt er en liten fredelig plett med en sjeldent idyllisk utsikt. Her kan De bli så lenge De ønsker, uavhengig av tiden vi måtte bruke på de anliggender vi altså har å komme til bunns i. Så fremt opplysningene jeg har om Dem, er korrekte, er min datter Silvana omtrent på Deres alder. Hun er ansvarlig for det lille hotellet vårt, der hun har holdt av et rom til Dem. De trenger bare å la oss få vite hvilken dag De kommer, så skal vi sørge for å hente Dem. De kan føle Dem trygg på at De vil bli behandlet som en av familien.

Med et inderlig ønske om at vi snart vil møtes, sender jeg Dem mine hjerteligste hilsener.

FIORELLA OTRANTE

Fra: Dato:

Violeta Lax 1. mars 2010

Til:

Arcadi Pérez

Emne:

Europa-reise

Kjære Arcadi – Nå har jeg endelig bestemt meg for å reise til Europa. Drina, assistenten min, forsøker å skaffe en billett til meg i neste uke.

Kom gjerne med innspill til hvor lenge du synes jeg bør bli, slik at jeg får planlagt oppholdet ordentlig. Som du vet, er jeg først og fremst interessert i å få sett fresken av Teresa før den fjernes fra muren i den gamle patioen, men jeg blir med deg – som fagkyndig, arving eller venninne (alt etter hva som passer deg best) – på disse forferdelige møtene du har fortalt meg om. Du er herved advart om at jeg blir kvalm av politikere.

Jeg satser også på å ta en avstikker til Italia. Den opprinnelige tanken var å reise dit først og så fortsette til Barcelona, men i dag morges slo det meg at de begynner på restaureringen hvert øyeblikk. Ikke for noe i verden vil jeg gå glipp av den siste muligheten til å se bestefars mesterverk i sine opprinnelige omgivelser; særlig ikke et verk jeg har glorifisert, snakket og skrevet om i årevis.

Kort oppsummert: Jeg håper å høre fra deg.

Klem.

Vio PS: Hvis du spanderer et glass vin, skal jeg fortelle deg om en pussig invitasjon jeg har fått fra en mystisk aldrende dame ved Comosjøen. Jeg fleiper ikke. Og jeg har bestemt meg for å dra. Daniel synes det er vanvittig. Han ba meg hilse, forresten. I det siste har han vært så opptatt av romanen sin at han ikke engang har tid til sin egen familie.

14

Fra:

Drina Walden

Dato:

1. mars 2010

Til: Emne:

Violeta Lax Europa

Vedlagt følger samtlige opplysninger om fly til Europa som du ba om: Chicago–Barcelona og Barcelona–Orio al Serio (Bergamo/Milano). Jeg har fått bekreftet at den siste flyplassen er den som ligger nærmest Comosjøen, og det er dit du har tenkt deg, ikke sant? Hvis du planlegger å være turist i Milano, er det fint om du gir beskjed. Jeg trenger også å vite hvilken flyplass du reiser hjem fra og dato for returen.

Jeg vet at du ikke kan fordra slike spørsmål, men jeg er nødt til å stille dem likevel. Ikke som assistenten din, men for en gangs skyld som din venninne. Til syvende og sist strekker vennskapet vårt seg mye lenger bakover i tid enn arbeidsforholdet.

Vio, er du sikker på at denne reisen ikke egentlig er en flukt? Dette kan jeg jo ikke vite, men avgjørelsen virker temmelig overilet, særlig med tanke på tidspunktet. Jeg begriper ikke hvorfor du vil reise akkurat nå, like før åpningen av din egen utstilling om portrettmalere på The Art Institute. Det du skriver i e-posten din, forvirrer meg ytterligere: «Slutte fred med en del av fortiden min som jeg ikke har tatt tak i tidligere»? Ikke skjønner jeg hva som kan være så viktig for deg at du frasier deg den tilfredsstillelsen det må være å holde åpningstalen foran samtlige overordnede. Jeg er klar over at det ifølge deg ikke spiller noen rolle, at det er flere grunner til at du reiser til Europa, ikke minst fresken av Teresa, men jeg forstår det visst ikke riktig likevel.

Kanskje går jeg over streken også som venninne, men jeg har en mistanke om at alt dette snarere skyldes den krisen du fortalte om her forleden. Daniels arbeid, din manglende tro på 15

forholdet deres, forpliktelsene overfor barna … Men sånt går over, vennen. Eller antar et annet uttrykk etter hvert. Slik er det for oss alle; det er bare et spørsmål om tid før du ser ting på en annen måte. Summa summarum: Jeg ville bare si at jeg er svært bekymret for deg. Jeg har inntrykk av at det skjer så mye i livet ditt akkurat nå, jeg fatter bare ikke hva det er.

Vil du love meg å ta godt vare på deg selv? Og at du lar høre fra deg hvis du trenger hjelp til noe annet enn å planlegge reisen?

1

«

E

n dag skal jeg fortelle alt jeg husker, og de døde kommer til å snu seg i graven,» hvisket Concha en gang til sin kjære Aurora.

Livet ga henne ikke for mange anledninger til å snakke uten hastverk. Kanskje var dét en av flere grunner til at Concha aldri betrodde noen alt hun husket.

For eksempel fortalte hun aldri at fru Maria del Roser Golorons, Lax’ enke, tilbragte nesten hele lørdag 24. desember 1932 i det store varemagasinet El Siglo, etter å ha vært til messe i Betlem-kirken klokken ni. Hun tok seg god tid i barneavdelingen i tredje etasje, der hun gikk til innkjøp av alt det første barnebarnet, som ville melde sin ankomst den våren, ville kunne trenge: bleier av gas, spedbarnssvøp med hullsøm, babyskjorter av tynt lerret med indresøm, og til og med seks broderte underskjørt i fin bomull med kapper (i tilfelle det skulle bli jente). I leketøyavdelingen plukket hun ut en meget effektfull opptrekkshund, en lekehest i papp og en hestetrukket blikkvogn. Etterpå bega hun seg til kurvavdelingen, hvor hun valgte en gåstol, en polstret babyseng pyntet med dusker i ull og en vugge med himling; den var av flettede vidjekvister, men like kostbar som om den skulle ha vært av det fineste tre.

Gleden fruen og hennes kjære Teresa utviste over å utstyre det første barnet til Amadeu, hennes egen førstefødte, gjenspeilte seg i innkjøpenes omfang.

«Barn av i dag er mer kompliserte enn før, de har flere behov,» sa hun for å forsvare alt det hun kjøpte.

Før hun fortsatte, stanset fruen ved et toetasjers dukkehus til en pris av ti pesetas. Der og da ble Concha redd for at synet 17

skulle vekke de verste minnene om hennes kjære Violeta, som forlot dette livet så altfor tidlig, og ble overrasket over å høre: «Dette skal være julegaven min til datteren din. Tror du hun kommer til å like det?»

En ekspeditrise i elegant sort uniform smilte til begge damene fra den andre siden av disken.

Concha bøyde seg frem og hvisket diskré i øret på fru Maria del Roser: «Frue, jeg har ingen barn. Kanskje De tenker på Laia til Vicenta, kokken vår.»

«Nettopp! Det er slik en pen pike, og så livlige øyne hun har!»

Fruen virket oppglødd, men slo snart over i skepsis: «Nei. Nei, det er slett ingen god idé. Jeg tviler på at jentungen interesserer seg for dukkehus lenger.»

«Hun er tolv år,» påpekte Concha, «og har aldri hatt noe dukkehus. Jeg er sikker på at hun ville bli svært begeistret.»

«Nei, nei, nei.» Fruen avfeide forslaget nærmest som om det plaget henne og bega seg videre. Dukkehuset var snart glemt.

I kjøkkenavdelingen ville hun ha sin trofaste ledsagerske til å velge. På sett og vis var det hennes rolle og foranledningen til hennes tilstedeværelse. I fruens øyne ble hun en slags allvitende rådgiver som kunne forutse ethvert behov, ja, til og med katastrofer, som med et tilstrekkelig antall ervervelser ville kunne avverges. I realiteten var det Teresa, husets nye frue, som insisterte på at Concha ikke skulle overlate svigermoren til seg selv så mye som et sekund. Ikke bare holdt Concha fruen med selskap og gikk henne til hånde – fruens helsetilstand var skrøpelig – det var også hun som så til at matriarkens fremskredne demens ikke skjemte ut familien.

Foran en behjelpelig ekspeditør som viste frem kjeler og kasseroller med samme stolthet som om det var silke og organdier, gjorde fru Maria del Roser store øyne, vinket Concha til seg og sa: «Du får velge du, som har greie på dette.»

Det var ikke godt å si om fruens uvitenhet var påtatt eller ekte, men Concha hadde sine mistanker om at hun kunne mer 18

om husholdning enn hun noensinne hadde latt omgivelsene få vite, og at forvirringen skyldtes fravær av interesse snarere enn manglende kapasitet. Sykdommen lot tvilen komme henne til gode.

Denne ettermiddagen, da hun sto og studerte en stekepanne som sendte et forvrengt speilbilde av henne selv tilbake, sa hun: «Vi trenger minst et dusin av disse, ikke sant, Conchita?»

Uten at hushjelpen selv visste hvordan, greide hun å ordne det så de ikke fikk med seg flere enn to. Fruen falt også pladask for to gryter og fire kasseroller i ulike størrelser, samtlige blåemaljert med støpejernsbunn og av ypperste kvalitet. Når sant skulle sies, hadde de ikke bruk for noen av dem, for i kjøkkenet var det allerede husgeråd i overflod, men fru Maria del Roser hadde ingen forståelse for at man kunne forlate El Siglo uten å ha brukt minst ti pesetas i kjøkkenavdelingen i første etasje.

«Jeg liker kjeler bedre enn briljanter,» pleide hun å smile da hun fremdeles var ved sine fulle fem.

Denne dagen hadde hun fått det for seg at huset hadde akutt behov for et glasservise som kostet over hundre pesetas, og hun føyde det til ordren uten å blunke like før de gikk inn i konfeksjonsavdelingen for kvinner, der hun for siste gang skulle prøve selskapskjolen hun hadde bestilt. Til kjolefakturaen la hun til et halvt dusin underskjørt i den fineste bomull og to broderte undertrøyer. Maria del Roser Goloron var for egenrådig til å la seg slavebinde av noe, ikke engang moten, og hun hadde bestandig kledd seg med det for øye at plaggene skulle være lette å holde i orden og behagelige å ha på, dessuten måtte farvene stå til hverandre. I livets høst var hun derimot svært oppsatt på å gjenoppta bruken av kø og lange skjørt som svepte over gulvene.

«En elegant kvinne bør ikke vise mer enn tuppen på skoene sine,» konstaterte hun overfor sydamen, som satt der med oppgitt mine etter nettopp å ha vist henne de siste motetegningene fra Paris, deriblant noen ytterplagg med bare ett erme, som fruen fant like besynderlige som betegnelsen ekspeditrisen brukte på dem: asymmetriske. «Disse franskmennene og påfunnene deres,» sa hun og fortsatte videre.

19

Concha fulgte henne rundt i det sydende etablissementet, blid som en lerke. Et slikt engasjement i juleforberedelsene hadde ikke fruen oppvist siden Violeta døde. Den forestående fødselen gjorde utvilsomt utslag på humøret. Takket være den var noe av den gamle stemningen tilbake i huset, fra tiden da stillheten ennå ikke hadde satt seg i veggene for godt.

Etter innkjøpene ønsket fru Maria del Roser å ta en liten hvil i kafeen. Hun danderte pakkenellikene i en lenestol, ba Concha om å hente et moteblad fra magasinavdelingen – «men fransk må det ikke være,» understreket hun – og bestilte et glass vann og en porsjon kroketter. Hun ga også uttrykk for sitt ønske om å treffe etablissementets innehaver, som hun gjerne ville slå av en prat med, slik hun alltid gjorde når hun var der.

«Sett deg ned og ta det med ro, Conchita,» sa hun, og pekte på den andre stolen.

Akkurat idet hun tok en bit av krokett nummer to, kom Octavi, presis og galant som alltid.

«Det gleder meg å se dere her. Står alt bra til med familien?» spurte han, og bøyde seg frem for å kysse sin kjære Maria del Rosers hånd.

«Har De hørt på maken,» var svaret, «jeg har nettopp fått greie på at Conchita ikke har barn.»

«I min alder burde jeg nok heller hatt barnebarn,» spøkte hushjelpen, som hadde kjent Octavi fra han var liten. Så hvisket hun i øret på fruen: «Det er Octavi. Han vil nok stusse om De sier De til ham.»

Octavi smilte forståelsesfullt, men det var en snev av uro eller et visst trist drag over måten han trakk leppene sammen på mens han betraktet bestevennens mor.

«Conchita er jo som en mor for oss alle,» la han til. «Det blir hun nok også for tredje generasjon som er i anmarsj.»

«Nettopp, nettopp,» repliserte Maria del Roser. Hun så forvirret ut før hun plutselig samlet seg: «Unge mann, hvordan vet De det?»

Octavi grøsset svakt, knapt mer synlig enn at man måtte ha Conchitas observante blikk for å få det med seg.

20

«Fordi sønnen Deres og jeg har vært venner siden skoledagenegene. Vi møttes på jesuittinternatet i Sarrià. Som De vet –» han forsøkte å le, men det var en tvungen latter: «Internatlivets kvaler er et vennskaps beste fødselshjelper.» «Åh, internatet, ja.» Med et overrasket uttrykk la Maria del Roser bena i kors under skjørtene og satte seg bedre til rette.

«Jeg var så glad i å gå på søndagsvisitt til dere,» sukket hun nostalgisk.

«Vi var også glad i søndagene,» istemte Octavi, «men jeg er redd det var av andre årsaker: Så lenge familiene var til stede, oppførte prestene seg som mennesker. Vi var grønne av misunnelse da Amadeu unnslapp dem! Han var den mest intelligente av oss alle. Det er han fremdeles, så mye er sikkert.»

Fruen foretrakk å la det ømtålige temaet ligge og fikk det travelt med å skifte samtaleemne. Hun likte ikke å snakke om årene sønnen hadde gått på jesuittskolen i Sarrià.

«Intelligent, ja,» mumlet Maria del Roser og tok en bit av kroketten, «bare synd han har gjort seg så vanskelig å omgås, synes De ikke? Men hva var det nå vi snakket om? Å jo. Skal De feire julen med familien?»

«Det skal jeg nok dessverre ikke,» svarte Octavi og vred hendene med en nervøsitet som var ham fullstendig fremmed.

«I morgen setter jeg kursen mot New York, og der skal jeg etablere min egen virksomhet.»

Maria del Roser hevet brynene så høyt at pannen foldet seg som en trekkspillbelg. Concha virket enda mer overrasket.

«New York? Har De tenkt å bli der lenge?» spurte sistnevnte.

«Det er ikke godt å si; alt avhenger av hvordan det går.»

Octavi benyttet anledningen til å improvisere et påskudd for å avslutte samtalen: «Det har vært en glede å se Dem, frue. Nå ber jeg så meget om unnskyldning, men det er fremdeles mye som skal forberedes.»

«Naturligvis, det har vi full forståelse for,» svarte Concha.

Maria del Roser lot ikke til å tenke videre over de overraskende nyhetene de nettopp hadde hørt.

«Hils foreldrene Deres fra meg,» fortsatte hun, som om hun fulgte en logisk avskjedsrekke som var innpodet i henne fra 21

gammelt av. «Vi sees over jul, når vi kommer for å kjøpe utstyret til den lille. Den kommer i … Conchita, når er det vi venter barnebarnet mitt?»

«I mai, frue.»

«Den stakkars svigerdatteren min har allerede hatt en abort, visste De det? Men denne gangen går heldigvis alt som det skal, gudskjelov.»

Conchita følte seg ille berørt av disse betroelsene. Heller ikke Octavi Conde lot til å trives med retningen samtalen var i ferd med å ta. Ivrig etter å komme seg av sted kysset han fruens hånd på ny og bukket for Conchita. På veien ut fra kafeen ga han servitøren beskjed om at de to damene var husets gjester.

Han var knapt ute av syne før Maria del Roser satte opp et ergerlig ansikt.

«Vi glemte helt å spørre om det går bedre med fru Conde.

Noe så uhøflig av oss.»

«Frue, herr Octavi er ungkar. De tenkte sikkert på moren hans, fru Cecilia Gómez del Olmo,» svarte Conchita forsiktig, og fruen samtykket med et nikk. «Husk at hun døde for mange år siden, stakkar.»

«Er det sant? Og mannen hennes, har han giftet seg igjen?»

«Nei, frue. Herr Eduard Conde var trofast mot den avdødes minne helt til han døde, noe som også begynner å bli lenge siden, dessverre. Måtte han hvile i himmelen.» «Årene forsvinner før man får sukk for seg,» fastslo fruen og rynket på nesen, ikke synlig berørt. «Nå går vi, Conchita, før vi blir helt forvirret.»

De gikk noen skritt, men på vei mot heisen stanset fruen igjen. En ansatt i karmosinrød livré holdt døren åpen for dem.

«Hva er det de har tenkt å kalle barnebarnet mitt, Conchita?

Det blir stadig borte for meg,» spurte hun, mens hun samlet skjørtene om seg inne i heisen.

«Modest, frue. Så fremt det blir en gutt. Blir det en pike, har de visst ikke bestemt seg ennå,» sa hun, og grøsset ved tanken på smerten som hvert øyeblikk kunne våkne av dvalen.

«Jeg hadde gjerne sett at det ble Violeta,» mente matriarken.

«Vi kunne trenge en ny Violeta i familien så fort som mulig.»

Smerten lå stadig i dvale, fastslo hushjelpen.

22

«Tenk at de vil gi barnebarnet mitt et heisførernavn!» utbrøt Maria del Roser, uten tanke på vedkommende som befant seg rett foran henne. «Vet du hvorfor de har valgt et så reddsomt navn? Med alle helgenene de har å oppkalle ham etter.»

«Til ære for maleren som sønnen Deres gikk i lære hos, frue.»

Denne samtalen hadde de ført et titalls ganger før. Gjentagelsen lot ikke til å affisere noen av dem.

«Slik var det visst, ja. Sønnen min maler. Slett ikke dårlig heller, synes jeg å mene?»

«Så langt derifra, frue. Han gjør stor suksess og er høyt ansett,» svarte Conchita med moderlig stolthet.

Disse ordene falt ved den store plakaten av en festkledd ung dame som dekket nesten hele heisveggen. Nede i hjørnet sto kunstnerens navn med tykke sorte bokstaver: Amadeu Lax. Plakaten trakk kunder på samme måte som den hadde gjort da den ble laget som reklame for varehuset, for tolv år siden.

«Synes De ikke at Octavi oppførte seg påfallende i dag?» spurte Maria del Roser uventet. «Han var ikke riktig seg selv.»

Conchita var av samme oppfatning, men tilskrev det nervøsiteten for den forestående reisen han hadde fortalt dem om.

«Hadde min sønn anstrengt seg like iherdig med å skjøtte sin fars og bestefars fabrikker, ville vi ikke ha vært fattige nå,» konstaterte fruen, før hun utbrøt med fynd: «Unge mann, her skal vi av! Nå må De flytte Dem!» Halvdød av skam forlot Conchita heisen. Med slikt hastverk måtte fruen ha satt seg et eller annet i hodet.

«Fattig er De ikke, frue,» skyndte Conchita seg å svare da de var kommet på tilbørlig avstand fra heisføreren. «De er bare ikke like velstående som før.»

«Som før hva?» En rekke fine parallelle rynker kom til syne i fruens panne.

«Som før krisen. Det sies at alle ble berørt av den, ikke bare vi oss i Barcelona. Noen har tapt mye, andre mindre, men alle har vi tapt noe.»

«Nei, Conchita, ikke la deg lure. De som virkelig er rike, taper sjelden noe, kanskje med unntak av sin frekkhet. Med alle disse anarkistene må man gjøre gode miner til slett spill. Kjenner du noen anarkister?»

23

«Nei, frue.»

«Enda godt. Anarkistene sniker seg inn i hjemmene til folk og stjeler med seg gulvteppene. Etterpå setter de fyr på alt, men gulvteppene først. De er ville etter gulvtepper.» På ny satte hun opp et forbløffet ansikt. «Men hvorfor står vi her og prater?

Vi må komme oss hjemover, Conchita. Har vi kjøpt alt vi trenger? Tenk godt etter.»

«Ja, frue, nå er alt besørget.»

«Er du sikker på at det ikke er noe vi mangler? En kjele til middagen i morgen, kanskje?»

«Nei, frue. Vi har kjeler nok.»

«Er du sikker?»

«Absolutt, frue.»

«Ja, da vet jeg ikke hva vi har her å gjøre.»

Med trette skritt, men like elegant som alltid, gikk fru Maria del Roser ut på Las Ramblas. Noen meter lenger bort satt Julià og ventet bak rattet på Citroënen. Med det samme han fikk øye på damene, skyndte han seg ut av bilen, åpnet bakdøren og bød matriarken armen for å hjelpe henne inn. Etterpå gjorde han det samme for Concha, om enn med noe mindre entusiasme. Begge kvinnene tok et fastere tak i armen på den tilårskomne sjåføren enn høflighet tilsa, men for to kvinner som hadde levd i over seks tiår, var det slett ikke enkelt å få satt seg inn i et slikt moderne kjøretøy, og det gjorde det ikke lettere at deres eneste hjelper var en sjåfør på nærmere sytti.

Omsider satt fruen andpusten i setet, etterfulgt av Concha.

Julià dro et lettelsens sukk, formodentlig over at manøveren var fullført uten uhell, og inntok på ny sin plass bak rattet.

Da motoren begynte å brumme, sa fruen, idet hun kastet et siste blikk mot de opplyste dørene i Barcelonas mest berømte varemagasin: «De krokettene var tunge for fordøyelsen, Conchita. Jeg har vondt her …» Hun tok seg til den korsettsnørte magen.

«Hjem, Felip,» beordret hun. «På denne tiden av døgnet har ikke to respektable damer noe på gaten å gjøre.»

Den aldersstegne sjåføren tok seg ikke nær av at fruen ikke husket hva han het. Tvert imot følte han seg beæret over at fruen hadde tiltalt ham ved navnet til hans far, som 24

hadde tilbragt livet på kuskesetet på vognen til den første herr Lax, taus og trofast slik det sømmer seg en god tjener. Han hadde forgudet faren både mens han levde og etter at han var død, og han var fruen takknemlig for at hun i sin distraksjon hadde vakt minnet om ham til live.

Over markisen ved varemagasinets hovedinngang bekjentgjorde en dukkefamilie at julen nå var kommet. Det funklet i utstillingsvinduene. I det største gikk et elektrisk tog, med vognene fullastet av små pakker, runde etter runde uten stans. Las Ramblas var et støyende mylder av hektiske handlende. Like i nærheten sang noen en julesang. Folk strømmet inn og ut gjennom de store svingdørene.

Citroënen tok byens mest populære vei i retning mot havet. Fruen satt og blundet. Concha lot seg bevege av julegleden, av det siste solstreifet denne iskalde dagen, av de livlige gatene. Den rike utsmykningen på fasaden av Companyia de Tabacs de Filipines tiltrakk seg hennes oppmerksomhet. Hun gjorde korsets tegn da de passerte Betlem-kirken, der hun som så mange andre av byens innbyggere hadde avlagt den obligatoriske årlige visitten grytidlig samme morgen. Hun betraktet blomsterbodene på avstand, og kjente et streif av nostalgi ved tanken på tidligere tider, da blomstene slapp å forulempes av harkende bilmotorer. Hun skulle gjerne ha gått ut av bilen for å kjøpe en bukett hvite margeritter, fru Maria del Rosers yndlingsblomster, men de hadde det for travelt til at hun kunne tillate seg den slags utflukter.

På høyde med gaten Portaferrissa svingte bilen i motsatt retning og fortsatte langs Moja-palasset, der vinduene sto på vidt gap, som om noen hadde bestemt seg for å lufte ut i de noble salongene. Dette hadde en og annen forbipasserende lagt merke til, også Concha, som kikket nysgjerrig på maleriene og takrosettene mens de passerte. Svingen rykket fruen ut av dagdrømmeriet.

«Du har vel sørget for å gjøre klart det ekstra muldyret?» spurte hun. «Vi har ingen tid å miste.»

«Det trengs ikke muldyr til disse moderne bilene, frue. Motoren klarer brasene alene.»

25

Bilen hadde vært et av herr Rodolfs innfall. Han hadde bestilt den fra Frankrike for nærmere tredve år siden etter å ha sett en annonse for «Citroën 14 HP, med elegant limousine torpedo-karosseri». Ingen fremskrittsvennlig sjel kunne vel motstå en slik beskrivelse. Det var en av de første bilene i byen – registernummer fire – og innledningsvis slik en sensasjon at fotgjengerne applauderte når den kom kjørende forbi.

«Det burde du ikke stole på. Se nå til at muldyret er der …» svarte fruen, før hodet hennes falt ned på brystet og hun sovnet igjen.

Juledagskvelden bød det fordums Teatre Coliseum på en cinematografisk gallaforestilling med Harold Lloyd. Noen hadde stilt seg opp foran billettutsalget; ikke mange meter unna sto et par ivrig gestikulerende herrer i høylytt passiar. Concha sukket oppgitt: Et så sterkt engasjement var det bare katalanismen og den økonomiske krisen som kunne vekke. De lot til å uttrykke seg på dette frodige, behagelige språket som egnet seg like fortreffelig til å proklamere republikker med som til å selge meloner; men hun antok at de var beskjeftiget med det første.

De var ikke hjemme igjen før langt over lunsjtid. Før om årene ville en slik opptreden fra fruens side vært utenkelig.

Spisetidene ble fulgt til punkt og prikke, en forutsetning for at familien Lax’ husholdning faktisk fungerte. Frokosten ble inntatt klokken kvart over åtte, mellom tolv og halv to spaserte man, presis klokken to spiste man lunsj; bønnetiden var klokken syv – en halvtime senere på onsdager – deretter ble middagen servert, uten at tidspunktet lot seg forskyve. På onsdager holdt fruen sine sammenkomster i biblioteket, på torsdager var huset åpent for mottagelser, og søndager gikk hele familien til messe i Concepció-kirken klokken tolv. Presten, fader Eduald, ble deretter med dem hjem for å spise. Slik forløp den ene uken etter den andre, med jul, påske og sommerferie som eneste avbrekk i rutinene.

Denne dagen, den 24. desember 1932, ba fruen om å få en kopp te bragt opp på værelset sitt, før hun trakk seg tilbake uten å snakke med noen. Hennes sønn satt allerede til bords, med ryggen rett som en linjal mot det stoppede stollenet; han var blitt lei av å vente og hadde begynt på suppen, som var i 26

ferd med å bli kald. Han var naturligvis rasende. Teresa, hans kone, forsøkte å unnskylde fruen med sykdommen hennes.

Fruens fravær var imidlertid ikke den eneste årsaken til at ektefellenes måltid forløp i taushet og uten glede.

Utpå ettermiddagen kom et par ansatte fra varemagasinet med varene, som var emballert etter alle kunstens regler. Tjenestefolkene anbragte dem i boden ved siden av spiskammeret i påvente av videre instrukser. Ute i kjøkkenet pågikk hektiske forberedelser til juledagen. Middagen på selve julaften hadde derimot ikke familien tradisjoner for å gjøre stort ut av; alt skulle spares til juledagslunsjen.

Fru Maria del Roser holdt seg på rommet sitt hele ettermiddagen. Utpå kvelden ringte hun på Antònia for å få hjelp til å legge seg. Tjenestepiken, som var kommet i huset fire år tidligere, samtidig med Teresa, forlot værelset med forskrekkelse og sa at hun aldri hadde sett fruen så utenfor eller med så mange underlige innfall.

«Var jeg blitt der et eneste minutt til, hadde hun drevet meg fra forstanden,» la hun til.

Teresa overtok det fulle ansvaret. I stedet for å bebreide innepiken sin, tok hun hjelpsom og imøtekommende hennes plass. Hun gikk inn til svigermoren slik en lege ville gjort i en nødssituasjon. Ikke lenge etter kom hun ut og spurte etter Conchita, skjelvende både på hendene og i stemmen: «Concha, for Guds skyld, vet du hvor nøkkelen til Violetas værelse ligger?»

«Dessverre, frue. Den ble borte for flere år siden, samme dag som …» Hun tidde brått ved tanken på den ulmende sorgen som ikke måtte vekkes av at noe ble sagt høyt. «Svigermoren Deres var selv den siste som brukte den, da hun låste rommet for godt,» fortsatte hun. «Etter den dagen har jeg aldri sett nøkkelen igjen.»

Ordene tok ikke motet fra Teresa: «Et eller annet sted må hun jo ha gjemt den. Nå er hun overbevist om at den ligger under sengen hennes, og hun insisterer på at jeg må finne den. Hun sier at hun vil holde den i hånden,» forklarte Teresa. «Jeg har lett, det har jeg virkelig, men under sengen er det ingenting, ikke støv engang.»

27

«Fruen fantaserer, det vet De like godt som jeg. Og i Deres tilstand burde De ikke krabbe på alle fire,» sa hun, med blikket festet på Teresas mage, som såvidt var begynt å bli synlig.

«Dette er mer enn fantasiforestillinger, Conchita. Så dårlig har jeg aldri sett henne. Hun ba meg nettopp om å hente sønnen hennes, Joan, og sa hun ville se ham før hun døde. Jeg er virkelig bekymret. Vet De om Amadeu er kommet hjem ennå?»

Concha ristet på hodet. Like før hadde hun sett Amadeu sette seg inn i Rolls Roycen og kjøre sin vei, uten sjåfør. Selvfølgelig var det ingen som kunne si når han ville finne det for godt å komme hjem. Med herr Lax visste man aldri.

«Du må hjelpe meg, Concha.»

«Tror De fruen har tenkt seg inn på Violetas værelse?» dristet Concha seg til å spørre. «Jeg får frysninger bare av tanken.

Det ville være forferdelig for henne. Husk at alt står slik hun forlot det.»

Teresa så trist ut, med blålige poser under øynene. Hun la hendene over magen og sank sammen, tydelig medtatt.

«Vi er nødt til å finne den nøkkelen,» sa hun, «ellers får ikke fruen blund på øynene i natt. Den må jo være her, spørsmålet er bare hvor.»

Teresa mobiliserte en hel brigade blant tjenerskapet til å lete etter den lille jerntingesten. Da herren kom hjem klokken kvart over ni, like elegant og kjølig som alltid, var den fremdeles ikke kommet til rette. Han så seg rundt uten merkbar interesse, ringte på Conchita og ba om å få middagen servert i sitt atelier.

På vei opp marmortrappen sparket han borti det ene relieffet, men ingen lot seg merke med det, heller ikke ham selv.

Da hun ble var at ektefellen var hjemme, gikk Teresa opp i atelieret hans for å fortelle hva som var hendt og be om hans samtykke til å påkalle broren. Ikke mange sekundene etter kom hun ned igjen, med øynene fulle av tårer. En urolig Conchita ventet nederst i trappen.

«Har han gått med på at vi ringer etter Joan?»

Teresa ristet på hodet.

«Jeg var redd for det,» mumlet den aldrende hushjelpen bekymret.

28

En halvtimes tid senere gikk Laia – som snart hadde gitt opp å lete etter den forsvunnede nøkkelen og var blitt sendt ut i kjøkkenet av moren – ovenpå med et pent utvalg retter på et brett.

Svigerdatteren fortsatte jakten, uanfektet av det håpløse i prosjektet og ektefellens likegyldighet. Flere ganger ba Concha henne gå til sengs og lovte å lete videre, men hun talte for døve ører.

«De burde ikke anstrenge Dem slik,» sa Concha, nok en gang med blikket rettet mot fruens mage. «Skulle det gå slik det gjorde i vår, ville jeg aldri tilgi meg selv.»

«Det kommer ikke til å skje noe,» smilte Teresa blidt. «Jeg er fire måneder på vei, og doktoren har sagt at alt er som det skal.»

Teresa hadde for lengst gjort staheten til sitt viktigste våpen.

I ellevetiden materialiserte nøkkelen seg omsider, i skatollet i fruens forværelse, som fungerte som privatsalong. Triumferende rakte Teresa den til svigermoren, som grep både den og hånden som holdt den.

«Bli her et øyeblikk, Teresa,» befalte hun, «og si at de andre skal gå sin vei.»

En knapp time senere kom Teresa på ny ut fra fru Maria del Rosers værelse, rød i øynene og med svært bleke kinn. Hun gikk rett til sengs, og teen og briochene Concha hadde satt frem på bordet i salongen hennes, sto urørt morgenen etter.

Natten forløp uten den minste lyd. Ikke engang vekteren tok turen forbi den store porten foran huset. Det var stille før stormen, som man sier.

I løpet av de første timene av denne juledagen 1932 fant tre grufulle hendelser sted: Varemagasinet El Siglo brant ned til grunnen; fru Maria del Roser Golorons døde i sin seng, og for første gang tilbragte Amadeu Lax deler av natten på værelset til Laia, den tolv år gamle datteren til husets kokke.

TIRSDAG 27. DESEMBER 1932

LA VANGUARDIA 7

LOKALE NYHETER I går morges ble fru Maria del Roser Golorons, enke etter industriherre og byggmester herr Rodolf Lax og enearving til de store tekstilfabrikkene ved samme navn i nabobyen Mataró, stedt til hvile. Enhver som var blitt den ære til del å få stifte bekjentskap med denne dydige damen – eller med hennes familie – ja, også mange som uten noen gang å ha truffet henne hadde hørt om hennes milde sinnelag, var møtt frem for å vise henne den siste ære: Noen fulgte båren til det siste hvilested, mens andre hadde stilt seg opp langs veien for å be for den avdødes sjel.

Klokken ti om morgenen ble båren ført ut fra huset i Domingo-passasjen, der den sørgelige hendelsen fant sted natt til første juledag. Først, med hevet kors, gikk korguttene fra sognekirken Concepció. Solid representert bak egen fane fulgte arbeiderinstituttet fra Sant Andreu, mens et anselig antall arbeidere ved Lax Industrier møtte med fakler og sørgebånd rundt høyre erme. Førti sangere fra kirkekoret i Concepció, også disse med fakler, ledsaget kisten, som ble båret på skuldrene av ansatte i de allerede nevnte foretak. Foran båren gikk sognepresten.

Bak vognen med den avdøde, som ble trukket av seks staselige sorte hester, gikk de av familiens mannlige medlemmer som befant seg i Barcelona samt de øvrige etterlatte, som med en kraftanstrengelse greide å holde sorgen på tilbørlig avstand der de førte fruens levninger tilbake til jorden. Bak vognen, i følge med sogneprest fader Eduald, gikk avdødes sønn, den anerkjente kunstmaleren herr Amadeu Lax Golorons og hans bror, jesuittpresten Joan Lax. Stikk i strid med tradisjonen, som henviser kvinnene 30

til annen rekke, gikk avdødes svigerdatter, fru Teresa Brusés de Lax, ved siden av sin mann og svoger. Videre fulgte familiens lege, doktor Gambús, og prokuratoren, herr Trescents, samt øvrige venner og kjente. I borgermesterens sted stilte rådmannen, herr Bremón. Samlet talte kortesjen over tusen sørgende.

Det lar seg ikke gjøre å navngi samtlige av de tilstedeværende. Her skal nevnes herrene Conde Gómez del Olmo (Octavi, Xavier, Dionís og Ricard); Sotolongo; Rosillo, markien av Santa Isabel; Boada, Despujol, Bassegoda, Seguí, Plandolit, Samà, Güell og Giró (Francesc); videre herr Morcillo fra la Unió Municipal d’Associacions de la Propietat Urbana, doktor Bach fra la Cambra Oficial de la Propietat Urbana; Concepció, herr Serracanta; herr Francesc Carreras Candi, presidenten i Det kongelige spanske akademi; herr Duran i Ventosa, forhenværende senator, samt en rekke andre vi beklageligvis ikke rekker over.

De omtalte er nevnt etter hukommelsen, og vi ber de utelatte bære over med utilsiktede forglemmelser.

Bak gravfølget kom fattighusets prosesjonsvogn, reservevognen og tre vogner fulle av gravkranser, mange av disse en siste blomsterhilsen fra familiemedlemmer, venner og andre som sto den avdøde nær. Én av kransene var fra de ansatte ved Lax Industrier og bar følgende påskrift: «Til vår kjære fru Maria del Roser, som var som en mor for oss.» Den største kransen var fra det spiritistiske samfunnet i Vallés, og her sto det: «Til vår venninne og mester fra hennes utrøstelige sjelefrender.»

Gravfølget beveget seg langs Passeig de Gràcia og nedover til venstre langs Aragón-gaten mot Concepció-kirken, hvor man ledsaget av kirkekoret fremsa en bønn for avdøde. Derfra fortsatte man i samme rekkefølge til krysset mellom Passeig de Gràcia og 31

La Gran Via, hvor det ble tatt en verdig avskjed med båren. Dette var relativt tidkrevende, da de to brødrene Lax tok samtlige av de fremmøtte i hånden og takket dem personlig.

I over hundre vogner ble så om lag tre hundre personer befordret til den østre gravlunden, hvor fru Maria del Roser ble stedt til hvile på familiens gravsted, side om side med sin elskede datter Violeta, som i sin ungdoms vår ble revet vekk av en fryktelig sykdom. Man hadde for anledningen latt hugge ut en lidende engel i marmor og anbragt denne på gravkuppelen, det ble fremsagt bønner, og avdødes svigerdatter deklamerte et dikt til hennes ære. Langs hele Passeig de Gràcia og gatene der følget passerte, sto mennesker i hopetall og bivånte båren under høylytt bønn.

Den smerte som nå martrer herrene Lax, burde kunne la seg dulme noe av den oppriktige sorg Barcelona i går ga uttrykk for. Enhver som har hatt æren av å regne seg som venn av familien, føler så inderlig med dem. Dette uopprettelige tapet har ytterligere styrket den hengivenhet og aktelse Laxfamilien nyter i samtlige av byens sosiale lag, fra de mest aristokratiske til de mest beskjedne.

I våre hjerter vil det edle minnet om en dydig dame leve videre, og i katolsk ånd vil våre lepper fremsi bønner til hennes erindring. Vi lyser fred over hennes minne. Nok en gang våre inderligste kondolanser til familien ved hennes bortgang.

II

I

mange år tok Concha vare på oppslaget fra La Vanguardia om fruens begravelse. Hver gang hun leste det, var det som å være der igjen, blant den takknemlige forsamlingen, omgitt av fornemme damer som hevdet å minnes fru Maria del Roser fra tidligere tider; hennes forgjeves kamper og misforståtte revolusjoner de knapt nok våget å snakke høyt om.

Hun ville ikke ha uteblitt for noe i verden. Denne edle kvinnen som nå hadde forlatt dem for alltid – hun hadde alt å takke henne for. Med tårevåte kinn gikk hun etter gravfølget, uten å nærme seg kisten; det sto for mange rundt. Gråten skyldtes ikke bare at hun vanskelig kunne forsone seg med at det nå var ugjenkallelig forbi, men også hennes forvissning om at begravelsen nok ville ha vært i strid med fruens egen vilje. Hun ville aldri ha ønsket slik pomp og prakt, ei heller alle disse ritualene påtvunget av andre. «Vi kvinner må bestandig føye oss,» sa Concha til seg selv, og tenkte på hvor bestemt Maria del Roser hadde vært i sine oppfatninger, og hvilken innflytelse de hadde hatt på henne. Da folkemengden forsvant ned Aragón-gaten, var det som om en viktig del av henne selv også ble borte. Uten fruen ville ingenting lenger bli som før.

Livet ut gjemte Concha utklippssamlingen i en blikkboks i nattbordskapet sitt. Boksen hadde påtrykte bilder av lekende barn, og i sin tid hadde det vært kjeks i den. I årevis ble derfor nostalgien disse utklippene fremkalte, ledsaget av en liflig kanelduft.

Innerst i skapet, under utklippsboksen, lå en gammel katalog fra varehuset El Siglo fra vintersesongen 1899–1900. Åtti illustrerte sider med produkter av alle slag, fra møbler 33

til blonder. Med utgangspunkt i forklaringene som sto under hver enkelt tegning – «bomullslaken av ypperste kvalitet, med håndbrodert hullsøm, til enkeltseng eller dobbeltseng» – hadde hun lært å lese i en alder av tyve, takket være sin egen utholdenhet og Maria del Rosers iver. Hun hadde vært et godt menneske, fruen. Ved tanken på henne sa Conchita gjerne: «Da hun døde, var det som å miste sin andre mor.»

Concha Martínez Cruces kom i husets tjeneste i mars 1889, takket være en eldre kusine som var innepike hjemme hos en Bassegoda: «Lax-familien trenger en amme, og jeg kan legge inn et ord for deg,» tilbød hun seg. «Da ville det i det minste komme noe godt ut av ulykken din.»

Under intervjuet dagen etter fikk Concha knapt frem et ord.

«Ikke oppfør deg som et gudsord fra landet,» var kusinens råd. «Slå blikket ned, ikke lag ufine lyder, og snakk bare når de spør deg om noe. Husk å avslutte svaret med ’frue’ eller ’herre’.

Forstått?»

På denne tiden hadde Lax-familien ennå ikke flyttet inn i herskapshuset i Domingo-passasjen. De bodde i den eldre delen av byen, i den smale, fornemme Mercaders-gaten, som ble utradert fra kartet under byfornyelsen. Huset var ikke så stort, men virket svært innbydende for en fra et lavere samfunnssjikt.

Fru Maria del Roser tok imot de to pikene i musikkværelset, der hun satt tilbakelent i en lenestol trukket i burgunder plysj.

Hun var mild av vesen og hadde en forfinet fremferd uten å virke kunstlet, samtidig som hun fremsto så naturlig at Concha undret seg. Ikke bar hun smykker, denne kvinnen, og hun pralet ikke med rikdommen sin på andre måter heller. Hun var kledd med enkel eleganse, men lot seg tilsynelatende ikke diktere av moten, hadde håret oppsatt i en topp i nakken og behandlet folk med en påfallende vennlighet, ja, nærmest som fortrolige. Ingenting av dette fikk henne imidlertid til å fremstå med mindre verdighet, snarere var det bare nok et trekk ved hennes personlighet.

«Vil du helst bli kalt Concha eller Conchita?» lød det første spørsmålet hennes.

34

«Det er det samme for meg.»

Kusinen belønnet svaret med en albue i siden på henne.

«De kan bruke det navnet De selv foretrekker, frue,» svarte hun på Conchas vegne.

«I så fall kaller jeg deg Conchita. Så lenge det ikke gjør deg noe, altså.»

Conchita ristet på hodet.

En ny dult i siden.

«Det er i orden for henne, frue. De gjør som De ønsker,» sa kusinen beskjemmet.

«Hvor gammel er du, Conchita?»

«Nitten år, frue.»

Conchas stemme ville liksom ikke bære, det var som om den ble borte mellom alle bøkene i værelset.

«Hun fyller tjue om fire måneder, frue,» la kusinen til.

«Hvor kommer du fra?»

«Fra Estopiñán, en landsby oppe ved den franske grensen.»

«Har du vært her lenge?»

«I treogtjue dager, frue.»

«Liker du Barcelona?»

Hun visste ikke hva hun skulle svare, men ville heller ikke la være å si noe.

«Det er en stor by,» sa hun, og tilføyde, da hun merket kusinens sinte blikk: «Jeg har ikke hatt tid til å se noe særlig, frue.»

Fruen smilte.

«Tror du melken din er god, Conchita?»

«Ja, frue.»

«Er det ditt eget barn du ammer?»

Hun fikk klump i halsen. Begynte hun å gråte nå, tenkte hun, ville kusinen bli rasende, så det var best å prøve å holde tårene tilbake.

«Jeg har ikke noe barn å amme, frue.»

Maria del Roser Golorons så forbauset på henne. For en gangs skyld var Concha glad for at kusinen kom henne til unnsetning.

«Barnet til Conchita har dessverre dødd, frue. Av feber.»

Fruen rynket brynene og flyttet på seg på krakken.

«Når skjedde dette?»

35

«For tre dager siden,» fortsatte kusinen. «Begravelsen var i går.»

Nå hendte noe som for Concha var høyst uventet, nærmest beklemmende: Tårene sto i øynene på den fine damen. Så besynderlig det enn var, satt hun der og gråt. Før hadde hun alltid trodd at fine folk ikke gjorde slikt.

Fruen reiste seg, kom bort til henne og tok hendene hennes i sine, som om det var hennes egen datter.

«Stakkars deg,» sa hun lavt. «Og enda har du krefter til å søke jobb, midt i sorgen?»

«Jeg vet ingen annen råd, frue.»

Fruen omfavnet henne, og Concha ble så overrumplet at hun stivnet til. Det var så lenge siden noen hadde holdt rundt henne. Inne fra den myke, velduftende omfavnelsen hørte hun kusinen si: «Conchita er en ordentlig jente, frue, det vil De merke. Barnet hennes ble unnfanget i sømmelighet, innenfor ekteskapets hellige rammer. Dessverre mistet hun mannen sin i fjor.»

Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Concha kjente hvordan det ga etter i henne og brast i gråt. Hun stanset ikke før fruen tok henne under haken, tørket kinnene hennes og sa: «Du kan flytte inn i dag om du vil det. Sønnen min trenger en som deg, ung, sterk og med et godt hjerte. Du må redde ham for meg, for selv har jeg ingenting å gi ham.»

«Jeg skal gjøre så godt jeg kan, frue.»

«Til gjengjeld skal jeg gjøre mitt beste for å få deg til å glemme at du er her fordi du ikke har noen annen utvei.»

Det ble stille. Blikkene de vekslet, forseglet en pakt som var blitt inngått uten ord.

«Jeg vil gjerne at du får se ham nå med det samme,» sa fruen, og gikk for å hente lille Amadeu, som ikke var mer enn et par måneder gammel.

Skrittene hennes ga gjenlyd i gangen, sterke, bestemte. Hun var straks tilbake, smilende, med lille Amadeu på armen. Hun ba Concha amme ham for første gang. Concha tok spedbarnet, like forsiktig som hun alltid hadde holdt sin egen gutt, satte seg på en taburett, dro de slitte klærne til side og fant 36

frem høyre bryst. Fruen og kusinen – sistnevnte ventet stadig at Conchita ville spolere det hele – slapp henne ikke med blikket.

Amadeu var et magert barn med gulaktig hud. Familiens sosiale status til tross, vakte han den nye ammens medynk fra første stund. Kanskje var det fordi hun kjente ham suge ivrig, ja nærmest desperat, med det samme hun ga ham brystet – en desperasjon som skulle komme til å kjennetegne ham gjennom hele hans liv.

«Velsigne deg, Conchita,» utbrøt fru Maria del Roser gråtkvalt. «Og du, da, vennen?» spurte hun så. «Er du sulten?»

Concha hadde ikke nevnt det for noen, men hun hadde gått fire dager uten mat. Hun var snart bare skinn og bein, og hun lurte selv på hvordan den herjede kroppen skulle kunne gi næring til et menneskebarn. Hun nikket sjenert.

Fruen ringte på hushjelpen: «Be Eutimia komme opp, er du snill.»

Eutimia var en kvinne på godt over førti, liten, men i svært godt hold, plump, stor i kjeften og hyggelig kun når hun selv følte for å være det. De rødmussede kinnene og den naturlig brune huden bar bud om hennes landsens herkomst, og hun luktet av høy og lavendel. Med en skipskapteins myndighet ga hun sine ordre. Hennes stilling i huset minnet da også om en gammel sjøulks; hun hadde vært husbestyrerinne i over tyve år og kjente hver krik og krok langt mer inngående enn fruen selv noensinne kom til å gjøre. Hennes myndighetsområde begynte ved kjøkkeninngangen og omfattet hele tjenerfløyen, der hun også var nøkkelsjef, personalsjef, ja, til og med finansansvarlig – det var nemlig hun som tok hånd om herr Rodolfs husholdningskasse. Ingen unngikk å legge merke til at hun var den eneste av de ansatte Lax-familien var dis med. Hennes innflytelse lot til å nå betraktelig lenger enn stillingen hennes burde tilsi, og hun tjente tre ganger mer enn det som var vanlig for en hushjelp.

Eutimia var enke. Det het seg at mannen hennes var blitt tatt av ulv i landsbyen hun kom fra, men hvorvidt dette stemte eller bare var ondsinnet sladder tjenestefolkene underholdt seg med på lange vinterkvelder, var ikke godt å si. Hvis historien 37

virkelig var sann, måtte den ha funnet sted mens hun fremdeles bodde oppe i fjellene, ved de gudsforlatte elvene hvor bare navnet kunne skremme livet av en. Videre ble det sagt at Eutimia oppbevarte en rest av sin avdøde manns mustasje i en medaljong hun aldri tok av seg, selv ikke når hun gikk til sengs.

Denne amuletten sviktet henne visstnok aldri, og det var takket være de innkapslede bartehårene hun hadde pågangsmot som et vilt dyr.

«Eutimia, De må hilse på Conchita,» sa fruen. «Det er den nye ammen til vår lille Amadeu.»

Bestyrerinnen var iført et hvitt nystrøket forkle. Det kastanjebrune håret var satt opp i en topp på issen, og på hodet hadde hun en kappe, like plettfri som den øvrige klesdrakten. Hun tilgodeså den nyankomne med et kort nikk, som Concha gjengjeldte litt for sent. Blikket bestyrerinnen sendte henne denne første gangen de møttes, virket misbilligende.

Med myk stemme instruerte fruen: «Jeg ber Dem personlig sørge for at Conchita får en ordentlig middag, og så må Rosalia ta mål av henne til uniformen. Se til at det blir gjort i stand et værelse til henne.»

«Ja, frue,» svarte Eutimia med et nytt nikk. «Jeg tillater meg å minne Dem på at de to eneste ledige rommene vi har, ikke er vasket, dessuten står det fullt av gammelt skrot der.»

Fruen lot ikke til å bekymre seg. «I så fall må De få dem rengjort. I mellomtiden trenger hun et annet værelse.»

«På rommet til Carmela, den nye innepiken, er det en ledig seng,» informerte den effektive overkikadoren.

«Nettopp – da kan de jo dele værelse. Det blir bare for en natt eller to, mens det andre rommet settes i stand. Da var den saken ute av verden.»

«Ja vel, frue. Har De noen preferanser med hensyn til hvilket av de ledige rommene som bør …»

«Eutimia, da, det trenger da ikke jeg å ta stilling til,» avbrøt fruen. «Conchita kan selv velge. Hun vet sikkert hva hun liker.

Akkurat nå er imidlertid det viktigste at hun får seg litt mat i livet, så la oss ikke bruke mer tid på dette. Pikebarnet trenger næring.»

«Ja, frue. Jeg skal be Juanita skynde seg.»

38

Eutimia forsvant med energiske skritt, og fruen sendte Concha et nytt granskende blikk.

«Tror du at du kommer til å trives hos oss?» spurte hun.

Concha nikket til svar; tårene presset seg på.

«Da er det ikke mer å snakke om. Eutimia forklarer deg husreglene. Flytter du inn med det samme? Så dumt av meg, du må jo hente sakene dine og ta farvel med dine egne … Du får unnskylde at jeg er så utålmodig. Når vil du kunne begynne, tror du? Straks, håper jeg. Vi har virkelig behov for deg her …»

Concha hadde ikke annet i denne verden enn klærne hun sto og gikk i og en tung bør av sorg og ulykke. Ikke hadde hun noen å ta avskjed med, heller ingen å fortelle om sitt nye oppholdssted, med unntak av kusinen, som nå betraktet henne med en blanding av stolthet og vantro.

«Jeg kan godt bli med det samme,» stammet hun.

«Gudskjelov!» Fruen virket så glad at entusiasmen hennes smittet over på de to kusinene. «Jeg skal gi noen nødvendige beskjeder. Bare slå deg ned og ikke uroe deg for noe.»

Og dermed anså hun samtalen for avsluttet – slik hun pleide, når hun fant det for godt – og forlot værelset.

Concha stortrivdes fra dag én. Aldri hadde livet behandlet henne så godt som fru Maria del Roser gjorde det første døgnet hun tilbragte hos familien. Ikke bare fikk hun mat, tak over hodet og et varmt og tørt sted å sove, den nye tilværelsen var også så grunnleggende ulik alt hun hittil hadde opplevd at hun fikk følelsen av å befinne seg midt i en av de fantastiske fortellingene hun hadde hørt i barndommen. De første ukene i Laxresidensen var som en drøm. Smått om senn ble hun fortrolig med det hele, med familien, med den enkeltes særegenheter og naturligvis med lille Amadeus behov. Hun elsket ham som om han var hennes egen – et sted måtte hun jo få utløp for all denne morskjærligheten som så brått var blitt overflødig.

Det vanskeligste var å slå seg til ro med at huset også hadde beboere som ikke så ut til å tilhøre denne verden. Plutselig sto de bare der på dørterskelen, eller i korridoren, uten en lyd.

Som om de materialiserte seg ut av løse luften, ble de stående og betrakte henne med fraværende blikk før de forsvant igjen 39

like fort som de var kommet, i trist og ensom taushet. Hun forsto at de var gjenferd fra svunne tider, vesener som var i ferd med å trekke seg tilbake, og at ethvert tegn til fornyelse, som yngre tjenestefolk eller barn, sikkert hadde den samme foruroligende virkningen på dem som de selv hadde på vanlige dødelige.

«Gjenferd er nysgjerrige på det nye, samtidig som de frykter det. Det er derfor de trekkes mot vuggene, men unngår å komme for nær,» hadde hun hørt hjemme i landsbyen da hun var liten.

I et rom i tredje etasje, ikke mye større enn et kott, bodde en svært tilårskommen dame. Så diskré var hennes virke og så sjelden beveget hun seg utenfor sitt eget område at husets beboere ofte glemte at hun i det hele tatt var der. Hun døde få måneder etter at Concha flyttet inn, og fikk en så beskjeden begravelse at Concha spurte seg om hun hadde vært en grandtante eller en enda fjernere slektning. Hun fikk aldri greie på den avdødes slektskapsforhold. Vegg i vegg bodde to ugifte tanter man kunne ha tatt for å være tvillinger, hadde de ikke vært født med femten års mellomrom. Den ene het Roberta, den andres navn forble en gåte, for alle kalte henne Mimí. Alle ytre likhetstrekk til tross, kunne ikke Roberta og Mimí ha vært mer forskjellige. Førstnevnte virket tungsindig, hadde dyp stemme, sammenvokste øyenbryn og et myndig vesen. Lillesøsteren lot derimot til å befinne seg i en slags tilstand av evig ungdom, preget av uforløste romantiske lengsler, og sukkende henslepte hun sine dager med tambureringsbroderier mens hun åndsfraværende betraktet sine omgivelser. Bare Mimí levde lenge nok til å flytte med til det nye huset, hvor hun en kort tid bebodde et værelse i fjerde etasje. Hun døde med slik diskresjon at enkelte tvilte på at hun virkelig hadde forlatt dette livet. I flere år etter var det stadig noen som hørte henne sukke over tilværelsens tapte muligheter inne fra alkoven.

Ammen forsøkte å la være å tenke på disse avdøde sjelene. Det falt henne ikke vanskelig: Forgjengelighet biter ikke på ungdommen. På denne tiden levde Conchita ene og alene for Amadeu, som hun straks betraktet som en sønn livet lånte henne til gjengjeld for alt det hadde frarøvet henne. Da Joan 40

ble født, tilbød hun seg å amme ham, for hun var sikker på at hun hadde nok melk til begge, men fruen avslo vennlig; denne gangen skulle hun klare det selv. Concha frydet seg over at omstendighetene for en stakket stund snudde opp ned på rollene og tillot henne å gi fruen en innføring i ammingens mysterier, som hun behersket til fulle. Maria del Roser Golorons skattet for sin del sin trofaste Conchitas innsats enda høyere, og det oppsto et bånd de to imellom som ingen av dem hadde forutsett. Det som er sant og ekte, er hevet over både økonomisk og sosial status.

Men det fantes dem som ikke kunne utstå tingenes nye orden, og en av dem var Eutimia.

«Ikke at hun sier stort, men hun er en slange, synes nå jeg.

Vi får håpe det bare er stemmen hun mangler. Lykkejegere hører ikke hjemme her i huset.»

Enten Concha var til stede eller ikke, baksnakket Eutimia henne overfor resten av tjenerstaben. Det skjedde når fruen ikke kunne høre det eller var opptatt med sine egne anliggender, men også når bestyrerinnen satt ved det store kjøkkenbordet, som var dekket av en alltid like ren og nystrøken duk, og ga seg til å legge kabal for seg selv. Concha hørte godt hva hun sa, men våget aldri å ta til motmæle. Det var noe ved bestyrerinnen som skremte henne. De første månedene hos familien Lax var Eutimia den eneste som gjorde henne redd og som fikk henne til å føle seg dårlig behandlet.

Bestyrerinnen hadde rett hva Conchas taushet angikk. Fra hun sto opp til hun la seg, opplot hun knapt sin røst. De andre fikk snakke for henne, tenkte hun. At hun lyttet for ikke å gå glipp av et eneste ord de sa, var det ingen som la merke til.

De fleste av husets beboere overså henne fullstendig. Tausheten var hennes eneste forsvar mot det ukjente.

At hun ikke ble viet nevneverdig oppmerksomhet, var ikke så underlig. Når alt kom til alt, tilbragte hun hele dagen uten å se andre enn Amadeu, bortsett fra fruen en og annen ettermiddag. Oppgavene hennes skilte seg fra de øvriges, og det samme gjorde arbeidstiden. Hun beveget seg med full frihet over visse områder av huset hvor de andre knapt kunne sette sin fot. Hun spiste bedre enn dem, og til egne tider.

41

Hun fikk den beste behandling, slik det sømmer seg for den som har livet til familiens førstefødte i hendene. Først senere forsto hun at andre ammer stilte krav om slike privilegier før de takket ja til en stilling, men selv følte hun seg tilgodesett med langt mer enn hun syntes hun fortjente. Og selv om hun var fullt klar over at ingenting av dette var hennes og aldri ville bli det heller, visste hun likevel å sette pris på det.

Eutimia gremmet seg over at jentungen nøt privilegier som aldri var blitt henne til del, og misunnelsen truet med å fortære henne: «Det vil jeg bare ha sagt, at hvis jeg finner ut at du ikke har melk, kutter jeg brystene av deg med forskjærkniven, så vidt du vet det.»

Svaret var taushet.

Concha kunne aldri ha ført noen bak lyset, og aller minst fruen, den eneste som hadde vært god mot henne på lange tider. Bare tanken på at hun skulle komme til å skade Amadeu, fikk det til å knyte seg i brystet på henne av bekymring.

Den første tiden var det som om hun levde i en fredelig boble.

Visse dager var hun bare så vidt innom kjøkkenet for å spise lunsj; om ettermiddagene hendte det hun ble litt lenger hvis hensynet til barnet tillot det. Først utpå kvelden gikk hun ned kjellertrappen til rommet sitt, som raskt var blitt gjort i stand. Hun sov ikke alene, takket være fruens beslutning, som ble fattet en tidlig morgentime etter at Amadeus utrøstelige gråt hadde tatt knekken på tålmodigheten hennes. I bare nattkjolen banket Maria del Roser på ammens dør og bønnfalt henne om å ta hånd om den lille før hun selv gikk fra forstanden. Fra da av og til han var fire år gammel tilbragte Amadeu natten i kjelleren sammen med Concha og resten av tjenerskapet.

På dagtid oppholdt ammen og den førstefødte seg i det som gikk under betegnelsen «lekerommet»: et værelse i øverste etasje. Det var smalere enn man kunne ha ønsket, og i tidligere tider hadde det vært mottagelsesværelset til en oldemor hvis bidrag til familiehistorien besto i å fylle det med blonder og heklede duker. Værelset var solfylt om vinteren og svalt på sommerstid, og dekorert med prangende stukkaturer som 42

i beste fall virket overflødige. Mellom disse to verdener, den overdådige lille salongen og den nøkterne tjenerfløyen, forløp de første årene av Amadeus liv. Først da de flyttet inn i det nye huset, fant Maria del Roser det på sin plass å foreta visse endringer.

I tiden det her fortelles om, var Amadeu stadig husets eneste barn, og Conchita var fra seg av glede over at han hadde lagt på seg fem kilo på bare én måned. Også hennes egen svakelige skikkelse hadde fått litt mer kjøtt på bena, og hun så både sunnere og mer kvinnelig ut. I fru Maria del Rosers ansikt vek bekymringene plass for et lykkelig smil.

«Du er engelen vår, Conchita! Som sendt fra himmelen!»

Slengbemerkningene fra tjenestejentene ofret hun ikke mange tankene. Hennes territorium var værelset ovenpå, som i førstningen hadde en legende virkning på henne. Når hun satt og ammet veslegutten om morgenen, kom Carmela med frokosten på et brett. Egg, et fint nystekt rundstykke, iblant litt skinke eller skjørost, et stykke frukt og melk. Da hun fikk sitt første måltid og skjønte at det virkelig var til henne, greide hun ikke å holde gråten tilbake, enda så dum hun følte seg; skulle hun som hadde opplevd så mye trist, sitte der og sippe over litt mat? Hadde noen skarve dager hos de rike gjort henne så bløt?

Kostholdet hennes fortonet seg som en luksus uten sidestykke, selv om hun for øyeblikket måtte holde seg unna sikori – kaffen var forbeholdt herskapet – samt enkelte andre matvarer som te, asparges og eddik, som visstnok gjorde melken bitter.

Etter å ha spist fant hun frem et av de mange settene med klær i vesleguttens skap og tok seg god tid med å gjøre ham i stand til den daglige trilleturen. Fru Maria del Roser hadde straks fått tillit til hennes vurderingsevne og la seg aldri opp i hverken valg av antrekk eller de øvrige forberedelsene, som for Concha var dagens høydepunkt. Etterpå var det hennes tur til å kle seg, og hun var nøye med detaljene. Mørkeblå uniform, snehvitt forkle, stivet kappe, nypussede sko og gullmedaljongen med jomfruen av Montserrat som fruen hadde forært henne til fødselsdagen. Når hun var ferdig, la hun barnet i vognen, og så bega de seg av sted.

Langsomt trillet de langs Riera Alta og Ferran-gaten. De 43

hilste på andre barnepiker underveis – snart kjente hun igjen de fleste av dem. Conchita nøt den milde havduften og smilte fra øre til øre. Etter hvert fikk de selskap av de unge damene som skulle ut og flanere – noen fulgt av mødrene sine, andre av barnepleieren eller guvernanten. Det knitret i spaserdraktenes silke, taft og tarlatan. Noen utmerket seg ved sin enkle eleganse, andre var altfor overdådige; her var noe for enhver smak. I ett-tiden forlot damene sine hjem i vognene sine, fulgt av kusk og lakei. En og annen herre var også å se, enten til hest eller – for de mest modernes vedkommende – på sykkel.

Spaserturen var rene oppvisningen av galanteri og eleganse, hvor det til stadighet ble løftet på flosshattene, hanskene i russisk skinn ble tatt av og på, og overstrømmende hilsninger til de respektive familier ble utvekslet. De smale gatene i gamlebyen lot imidlertid ikke noe av dette komme ordentlig til sin rett, og de velhavende herrer hadde allerede begynt å tenke på hvor de kunne gå for å synes bedre.

Like fullt tok noen de skjelmske kvinnesmilene med seg videre på sin vei, mens andre var mer nedstemt når de vendte hjem etter endt promenade. Andre igjen, unge menn fra bedrestilte hjem på utkikk etter en skjønnhet å kunne gifte seg med, kunne overtolke en knapt synlig gest og la seg rive med av seierherrenes eufori. Det fantes også dem som overhodet ikke likte synet av vognen med piken som lot seg underholde av en eller annen ung arving, og attpåtil våget å måle seg med sine kritikere. Når de fikk se at hun var langt vakrere enn hun var vulgær, forstummet imidlertid kritikken.

Alle disse formiddagsbegivenhetene holdt både den ene og den andre beskjeftiget, også dem som gikk barbent og med buksene holdt oppe med en snor, de som var hulkinnet av sult og skitne i fjeset av kull, og som i promenadetiden pleide å samle seg i utkanten av gatene for å betrakte de rike på nært hold.

Conchita gikk der med veslegutten på elleve kilo, gullmedaljongen sin og et smil som var ekte tvers igjennom. Aldri før hadde hun brydd seg mindre om tidens gang, og hun hadde heller aldri vært lykkeligere.

Når hun så på Amadeu, var det ikke uten en viss forutanelse om forsynets tilskikkelser. Skjebnen. Omstendighetene hadde 44

beæret henne med å være nærværende i en annens liv. Mange år senere skulle hun vise seg å bli hans rådgiver og megler, og faktisk det eneste menneske som ville være i stand til å holde av den eldste av Lax-brødrene etter å ha fått vite alt om ham.

Dette var noe Concha ikke kunne vegre seg mot. Amadeu ville for alltid være hennes barn, og det visste de begge. En sårbar hissigpropp, briljant … men alltid annerledes. Når han ikke gikk mot sine omgivelser, holdt han seg for seg selv. Det var ingen som skjønte seg på ham. Om det var tilsiktet eller ikke – han var og forble alene.

På sin måte kom Amadeu Conchita i møte. Han felte mang en tåre da hun døde – hun var den eneste kvinnen han noensinne skulle gråte over. Noen år tidligere hadde han brukt henne som modell til et av de første portrettene sine, Barndommens engel. Bare gjennom kunsten kunne han vise henne hvor mye hun hadde betydd for ham.

Da barndommens engel skulle begraves, var det knapt noen som kunne komme. Det vanskelige barnet hennes, som nå var blitt en egenrådig voksen mann, befant seg altfor langt unna.

Det ble hverken talt eller sunget slik hun hadde drømt om så mang en gang, og hennes Amadeu var altså forhindret fra å si noe. En rask seremoni, nærmest hemmelig, og den eneste musikken var eksplosjonene som drønnet i det fjerne. Det var bare to som fulgte barnepiken til hennes siste hvilested: Aurora og Higinio. Hun hadde den triste æren av å være den siste tjenestepiken i Lax-familiens husholdning, mens han på sett og vis var den som skulle redde alt. Begge gråt, og tårene kom fra hjertet.

Hendelsen som her er skisseaktig beskrevet, Conchas begravelse, fant sted den 24. juli 1941, og nye tider hadde nærmest utslettet den verden familien Lax en gang hadde tilhørt. Det eneste som var igjen av fordums storhet, var Amadeus navn.

Berømmelsen strakte seg inn i en verden der ingenting lenger lot til å gjøre inntrykk. Huset sto fremdeles, og ble forsvart så godt det lot seg gjøre, men om natten hersket en faretruende stillhet over værelsene; stillheten etter dem som ikke lenger er der når det fremdeles er noen igjen som tenker på dem konstant.

45

Tiden hadde gått sin likegyldige gang, og verst av alt: Det hadde den til hensikt å fortsette med.

Men, på samme måte som livet kan overraske oss med et uventet brudd, hender det også at det byr oss en ny mulighet.

En renessanse.

Stillhet. Det knirker i en port. Noen går gjennom den forfalne inngangen, ser seg rundt med forbausede øyne, våger å lage fotmerker i støvet som dekker marmoren i hallen.

Vedkommende trenger inn i hemmeligheten. Fortsetter.

Hver gang noe slikt hender, vil både stener og spøkelser gjøre anskrik.