Livredd av S.J. Bolton by Cappelen Damm AS

S. J. Bolton

Livredd Oversatt av Pål F. Breivik

S.J. Bolton Originalens tittel: Dead Scared Oversatt av Pål F. Breivik Opprinnelig utgave: © S.J. Bolton 2012 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43785-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsfoto: Valentino Sani/Arcangel Images (jente) og Richard Shepherd/Arcangel Images (rom) Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.sjbolton.com

Til minne om Peter Inglis Smith: snill nabo, dyktig forfatter, god venn.

Varsity hotell

s og Bell Fo Indust undry rial Estate

Jesus Green

Til Nic Bells hk u

Magdalene

Galleria Br Restau rant id et re St ge S t . J o h n's S t r e e t

St re

T il A 13 0 og Ev 3 i O li v e rs hus

l v e n C

Gr ea t St . M ar y ’s

St u d en rå d g iv ntin gs t je n es te n

v il

e t re

Corpus Christi

et t ot s Sc hu og ns 10 to l A rn Ti ho T

CAMBRIDGE

G owe

Queen’s

St. Catharine’s

d R o a

K i n g ’s P a r a d e

King’s

B a c k s ’ s Q u e e n

Clare

T h e

St. John's Trinity

Jesus St. John's tårn

Hva er frykt om ikke luftig? Den hvisker fare uten grunn, Hindrer alt som er fornuftig Helt til dødens, dødens stund! William Wordsworth

Prolog Torsdag 22. januar (noen minutter før midnatt) Når et stort legeme faller fra stor høyde, akselererer hastigheten helt til den oppadgående luftmotstanden er lik tyngdekraftens nedadgående framdrift. Ved dette punktet oppnår det fallende objektet terminalfart, en konstant hastighet som opprettholdes til det treffer en større kraft, vanligvis bakken. Terminalfarten til en gjennomsnittlig menneskekropp anslås å være 193 km/t. Vanligvis oppnås denne hastigheten femten eller seksten sekunder inne i fallet, etter en distanse på mellom fem og seks hundre meter. En alminnelig misoppfatning går ut på at folk som faller fra store høyder, dør før sammenstøtet. Dette skjer svært sjelden. Selv om sjokket fra opplevelsen kan forårsake et hjerteinfarkt, varer simpelthen de fleste fall ikke lenge nok til at det inntreffer. Dessuten kan et legeme i teorien forfryses i kuldegrader, eller miste bevisstheten på grunn av oksygenmangel, men begge disse scenarioene er avhengige av at den som faller, hopper ut fra et fly ved en betydelig høyde, og, bortsett fra uredde fallskjermhoppere, er det sjelden at folk gjør slikt. 11

De fleste mennesker som faller eller hopper fra store høyder, dør i sammenstøtet, når knoklene knuses, og forårsaker omfattende skade på det omkringliggende muskelvevet. Døden inntreffer umiddelbart. Vanligvis. Kvinnen som står på kanten av et av de høyeste tårnene i Cambridge, trenger sannsynligvis ikke å bekymre seg nevneverdig for når hun vil oppnå terminalfart. Tårnet er nesten seksti meter høyt, og kroppen hennes kommer til å akselerere helt til hun har falt ned hele tårnets høyde. På den andre siden, burde hun tenke alvorlig på selve sammenstøtet. Fordi når det inntreffer, kommer brosteinen av flint rundt tårnets fundament til å smadre de unge knoklene hennes som lekkert krystall. Men akkurat nå, virker det ikke som om hun bekymrer seg for noe som helst. Hun står der som om hun er på sightseeing, og betrakter panoramaet. Cambridge like før midnatt er en by av mørke skygger og gyllent lys. Månen er nesten hel, og skinner som et søkelys ned på den bryllupskakeaktige elegansen til de omkringliggende bygningene, på søylene som peker som steinfingrer på den skyfrie himmelen, på de få menneskene som fremdeles er ute og går, og som smetter som gjenferd inn og ut av lysbadene. Hun svaier der hun står, og hodet bikker nedover, som om noe har fanget oppmerksomheten hennes. Luften er stille ved foten av tårnet. Et opprevet eksemplar av gårsdagens Daily Mail, ligger uforstyrret på fortauet. Oppe på toppen blåser det. Nok til at kvin12

nens hår blafrer som et flagg. Kvinnen er ung, kanskje et år eller to på begge sider av tretti, og hun ville vært vakker om ikke ansiktet var fullstendig uttrykksløst. Om det hadde funnes lys bak øynene hennes. Det er ansiktet til en person som tror hun allerede er død. Mannen som løper over First Court ved St. John’s College, på den andre siden, er usedvanlig levende, fordi ingenting stadfester livet i det menneskelige dyr, som skrekk. Førstebetjent Mark Joesbury, fra den grenen av London-politiet som sender sine tjenestemenn ut i de farligste situasjoner, har aldri i livet vært så redd før. Det er kaldt oppe i tårnet. Januarkulden siver innover The Fens og klamrer seg til byen som en pedofils hånd, som griper tak i et lite, motstandsløst barn. Kvinnen er ikke kledd for vinterkulden, men ser ikke ut til å ense den. Hun blunker, og plutselig er det tårer i de døde øynene. Førstebetjent Joesbury er framme ved døren til kapelltårnet, og oppdager at den er ulåst. Den smadres mot den venstre skulderen hans, som for alltid kommer til å være den svakeste av de to han har, og smertesjokket treffer hjernen hans. Ved det første hjørnet får Joesbury øye på en sko, en smal, blå skinnsko uten hæl, velpusset og med spiss tå. Han stopper nesten for å plukke den opp, før han innser at han ikke klarer det. Han har en gang tidligere holdt en kvinnes sko i hånden, og tenkt at han har mistet henne. Han fortsetter, opp trappetrinnene, og teller dem underveis. Ikke fordi han har noen anelse om hvor mange det er av dem, men fordi han i hodet trenger å legge merke til hvor langt han har kommet. Når han kommer til 13

den andre trappeavsatsen, hører han fottrinn bak seg. Noen er på vei opp etter ham. Han kjenner kald luft akkurat idet han ser døren der oppe. Han er ute på taket før han vet hva han skal gjøre hvis han kommer for seint, og hun allerede har hoppet. Eller hva han skal si til henne hvis hun ikke har gjort det. «Lacey,» roper han. «Nei!»

1 Fredag 11. januar (elleve dager tidligere) Alle unntatt én var opptatt, mens nesten hundre mennesker ropte for å trenge gjennom musikken. Røyking hadde vært forbudt på Storbritannias offentlige steder i årevis, men det kjentes likevel som om det var noe som svevde i luften rundt disse folkene, og som forvandlet åstedet rundt meg til et uskarpt fotografi tatt med et billig kamera. Jeg skjønte instinktivt at han ikke var der. Jeg trengte ikke å se på klokken for å vite at jeg var seksten minutter for seint ute. Jeg hadde timet det på sekundet. For seint ville være uhøflig, eller som om jeg ville gjøre et nummer ut av det; og for nært det avtalte tidspunktet ville få det til å virke ivrig. Rolig og profesjonell, det var det jeg skulle være. En smule fraværende. Å være litt for seint ute, var en del av det. Bortsett fra at nå var det han som kom for seint. I baren bestilte jeg min vanlige drink for vanskelige situasjoner, og strakte meg ut på en ledig barkrakk. Jeg nippet til den fargeløse væsken, og så mitt eget speilbilde i speilene bak baren. Jeg kom rett fra jobb. På et eller annet vis hadde jeg motstått fristelsen til å gå 15

tidlig for å bruke i overkant av to timer til å dusje, føne håret, sminke meg, og velge ut klær. Jeg hadde bestemt meg for ikke å se pen ut for Mark Joesburys skyld. Jeg fisket fram laptopen og satte den på baren – ikke fordi jeg faktisk planla å arbeide, bare for å få det til å se ut sånn – og åpnet en presentasjon av Storbritannias lover om pornografi, som det var meningen at jeg skulle framstille for en gruppe nye rekrutter i Hendon neste uke. Jeg åpnet en slide på måfå – lov om kriminell rettferdighet og innvandring. Rekruttene kom til å bli overrasket over å få vite, for det ble de fleste, at besittelse av all ikke-barnepornografi var fullstendig lovlig i Storbritannia helt til loven av 2008 forbød ekstreme, pornografiske bilder. De kom naturligvis til å ville vite hva som kvalifiserte til å være ekstremt. Derav hovedinnholdet til sliden jeg satt og så på. Et ekstremt, pornografisk bilde framstiller en seksuell handling som: • • • •

Truer, eller ser ut til å true, en persons liv. Resulterer i alvorlig skade på kjønnsorganer. Omhandler et menneskelig kadaver. Omhandler et dyr.

Jeg forandret en skrivefeil i andre punkt, og tilføyde et punktum i det fjerde. Joesbury var ikke her. Ikke at jeg hadde sett meg omkring. Jeg kom til å føle det så snart han kom inn døren. Tjuefire timer tidligere hadde jeg fått en fem16

minutters briefing fra politiavdelingssjefen min ved Southwark politistasjon. SCD10, fortsatt i dagligtale kjent som SO10, London-politiets direktorat for spesielle forbrytelser som tar seg av hemmelige operasjoner, hadde anmodet om min hjelp med en sak. Ikke bare en hvilken som helst ung, kvinnelig etterforsker, men akkurat meg, og sakens hovedetterforsker, førstebetjent Mark Joesbury, skulle møte meg kvelden etter. «Hvilken sak?» spurte jeg. Førstebetjent Joesbury skulle oppdatere meg, hadde jeg fått høre. Avdelingssjefen hadde vært lite meddelsom og gretten, sikkert fordi staben hans ble knabbet fra ham uten at han fikk vite hvorfor. Jeg sjekket klokken igjen. Han var tjuetre minutter for seint ute, drinken min forsvant for fort, og når den ble halv over, kom jeg til å gå hjem. Jeg kom plutselig på at jeg ikke husket hvordan han så ut. Å, jeg hadde da et fjernt minne om høyde, kroppsbygning og hudfarge, og jeg husket de turkise øynene, men jeg klarte ikke å mane fram et bilde av ansiktet hans. Besynderlig, egentlig, siden han aldri forlot tankene mine et eneste sekund. «Lacey Flint, det får en jammen si,» sa en stemme rett bak meg. Jeg trakk pusten dypt og snudde meg sakte rundt, der jeg fikk se Mark Joesbury, kanskje en brøkdel av 182 cm høy, med sterk kroppsbygning, solbrun hud til og med i januar, og med strålende, turkise øyne. Iført en tjukk, uryddig, rødgul parykk. «Jeg er undercover,» sa han. Før han blunket til meg.

2 Handikapp-parkeringen utenfor dr. evi olivers hjem sto tom til en forandring. Selv med det framtredende privat parkering-skiltet på den gamle mursteinveggen, var det ikke uvanlig, særlig i helgene, at Evi kunne komme hjem og finne ut at en turist med svake bein hadde tatt plassen hennes. I kveld hadde hun flaks. Hun stålsatte seg mot den uunngåelige smerten, og steg ut av bilen. Det var tretti minutter siden hun skulle ha tatt medisinen sin, men den taklet rett og slett ikke smerten slik den pleide å gjøre. Hun brettet ut stokken, stakk den inn under den venstre armen, og, litt mer stødig nå, fant hun dokumentmappen sin. Som vanlig, gjorde anstrengelsen henne lettere andpusten. Som vanlig hjalp det ikke å være alene i mørket. Evi ville komme seg inn så fort som mulig, men tvang seg til å ta et øyeblikk for å se seg rundt og lytte. Huset hun hadde bodd i de siste fem og en halv månedene lå i enden av en blindvei, og var omringet av inngjerdete collegehager og elven Cam. Det var sannsynligvis en av de stilleste gatene i Cambridge. Det var ingen å se, ikke annet å høre enn trafikken i gaten ved siden av, og vinden i trærne like ved. 18

Det var seint. Klokken var ni en fredag kveld, og det hadde simpelthen ikke vært mulig å bli værende på jobb lenger. De nye kollegaene hadde allerede avskrevet henne som en bedrøvelig halvkrøpling av en peppermø, gammel før tiden, uten noe eget liv utenom arbeidet. De tok ikke helt feil, heller. Men det som egentlig holdt Evi ved skrivebordet helt til sikkerhetsvaktene stengte bygningen, var ikke tomheten i resten av livet hennes. Det var frykt.

3 Jeg ble oppmerksom på knegging rundt oss, og noen nysgjerrige blikk. Jeg hørte halvveis Joesbury fortelle fyren bak baren at han ville ha en pint med IPA, og at damen ville ha påfyll. Da jeg endelig fikk pusten tilbake og hadde tørket meg i øynene, sto Joesbury der og så forundret ut. «Jeg tror jeg aldri har sett deg le før,» sa han. Han ristet svakt på hodet som om det var jeg som var gæren, og betraktet bartenderen som skjenket opp drinken min. Bombay Sapphire med mye is i et høyt glass. Han smøg den bort til meg med hevete øyebryn. «Drikker du bar gin?» spurte han meg. «Nei, jeg drikker den med is og sitron,» svarte jeg, idet jeg oppdaget at mannen bak baren og flere andre i nærheten holdt øye med oss. Hva i helsike var det Joesbury drev på med? «Hva i helsike driver du på med?» spurte jeg ham. «Har du tenkt å ha på deg den greia hele kvelden?» «Næh, den klør i hodet.» Han dro av seg parykken, slapp den ned på baren, og løftet opp glasset sitt. Løshåret ble liggende foran ham som et påkjørt dyr, mens han klødde seg bak det venstre øret. «Men jeg kan ta den på meg seinere igjen,» sa han. «Hvis du vil.» 20

Håret hans hadde vokst siden jeg så ham sist, det berørte så vidt kragen på baksiden. Det var mer mørkebrunt enn jeg husket, og med en antydning til krus. Den lange stilen passet ham, gjorde trekkene i skallen mykere og kinnbeina lenger, slik at han ble uendelig mye penere. Det svake lyset i baren gjorde arret rundt det høyre øyet så vidt synlig. Jeg hadde vondt i kjevemusklene. Jeg hadde hele tiden sittet og glist til ham. «Og på nytt spør jeg hva det er du driver med?» Hvis jeg hørtes gretten ut, ville han kanskje ikke skjønne hvor latterlig glad jeg var for å se ham. «Er det ikke meningen at du skal holde en lav profil?» «Jeg tenkte det kanskje ville bryte isen,» svarte han og tørket ølskum fra overleppen. «Ting ble litt anstrengende sist jeg så deg.» Sist jeg så Joesbury, var han få minutter fra å blø i hjel. Det samme var for så vidt jeg. Jeg antok at «litt anstrengende» var temmelig dekkende. «Hvordan går det med deg?» spurte jeg, selv om jeg allerede hadde en ganske god anelse. I løpet av de siste par månedene, hadde jeg skamløst bedt om oppdateringer fra felles kjente. Jeg visste at skuddet han hadde blitt truffet av den kvelden hadde revet ut en god del lungevev, som kirurgene, og tiden, hadde klart å reparere. Jeg visste at han hadde vært fire uker på sykehus, at han kom til å være i enkel tjeneste i tre måneder til, men klar til å vende tilbake i full tjeneste etter det. «Det er mulig jeg står over London maraton i år,» sa han, strakte ut hånden og tok min, slik at han fikk stramme gitarstrenger i magen til å klimpre. «Ellers går det greit.» Han snudde håndleddet mitt for å se under21

siden og kikket på en tung bandasje jeg fortsatt brukte, mer fordi jeg ikke hadde lyst til å se arret under, enn fordi det trengte å være tildekket. Etter tre måneder hadde det grodd så mye det noen gang kom til å gjøre. Og det ville aldri være nok. «Jeg tenkte du kanskje ville komme på besøk,» fortsatte han. «Den sykehuspyjamasen var ganske lekker.» «Jeg sendte en teddybjørn,» svarte jeg. «Den må ha blitt borte i posten.» Vi visste begge at jeg løy. Det jeg aldri kom til å fortelle ham var at jeg hadde brukt nesten en time med å se på bilder på nettsiden til tyske Steiff, for å velge ut nøyaktig hvilken teddybjørn jeg ville ha sendt, hvis noe sånt i det hele tatt var mulig. Den jeg til slutt bestemte meg for liknet den han en gang hadde gitt meg, bare større og frekkere. Sist jeg sjekket, var nettstedet merket utilgjengelig. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Han kikket på ansiktet mitt nå, særlig den nyopererte nesen. Den ble satt på plass igjen for en måned siden etter et brudd, og blåmerkene etter operasjonen var så godt som borte. «God jobb,» sa han. «En anelse lenger enn den var?» «Jeg tenkte det ville få meg til å se intellektuell ut.» Han holdt fortsatt rundt håndleddet mitt, og jeg hadde ikke gjort noe forsøk på å trekke meg unna. «Jeg hørte de har satt deg til å jobbe med porno,» sa han. «Liker du det?» «De har satt meg til å gjøre research og holde orienteringer,» sa jeg mutt, for jeg likte aldri at menn så mye som halvveis spøkte om porno. «De mener visst at jeg er flink med detaljer.» Joesbury slapp taket i meg, og jeg så at humø22

ret hans endret seg. Han snudde seg vekk, og hvilte øynene på et bord ved vinduet. «Vel, hvis vi har fått unnagjort høflighetsfrasene, burde vi kanskje sette oss,» sa han. Uten å vente på at jeg sa meg enig, stappet han parykken under armen, plukket opp begge drinkene, og beveget seg gjennom baren. Jeg fulgte etter, mens jeg sa til meg selv at jeg ikke hadde noen grunn til å være skuffet. Dette var ikke en date. Joesbury bar på en ryggsekk. Han dro en tynn, brun saksmappe opp av den, og la mappen uåpnet på bordet mellom oss. «Jeg har fått tillatelse fra sjefene dine ved Southwark til å be deg om hjelp med en sak,» sa han, og kunne vært en hvilken som helstoverordnet betjent som briefet en underordnet. «Vi trenger en kvinne. En som i høyden kan tas for å være tidlig i tjueårene. Vi har ingen tilgjengelige i avdelingen. Så jeg tenkte på deg.» «Jeg er rørt,» sa jeg for å hale ut tiden. Saker som ble henvist fra SO10, innebar at betjentene ble sendt undercover inn i vanskelige og farlige situasjoner. Jeg var ikke sikker på om jeg var klar for det igjen. «Gjør det bra, så ser det pent ut på merittlisten din,» sa han. «Det motsatte ville selvfølgelig også vært tilfellet.» Joesbury smilte. «Jeg har fått ordre om å fortelle deg at avgjørelsen er helt og holdent din egen,» sa han. «Videre har Dana instruert meg om å opplyse deg om at jeg er en uansvarlig tosk, at det er altfor tidlig etter Ripper-saken til i det hele tatt å vurdere å sette deg på en sak som denne, og at du bør be meg dra til helvete.» 23

«Si jeg sa hei,» svarte jeg. Dana var førstebetjent Dana Tulloch, som hadde ledet det store etterforskningsteamet jeg jobbet med høsten før. Hun var også Joesburys bestevenn. Jeg likte Dana, men kunne ikke unngå å bli støtt av hvor godt hun kjente Joesbury. «På den andre siden,» sa han, «ble jeg for det meste gjort oppmerksom på saken gjennom Dana. Hun ble kontaktet uformelt av en gammel venn fra universitetet, som nå er lederen for Studentrådgivningstjenesten ved Cambridge University.» «Hva er saken?» spurte jeg. Joesbury åpnet mappen. «Har du fortsatt den sterke magen din?» Jeg nikket, selv om jeg ikke hadde fått prøvd den ut så mye i det siste. Han tok ut en liten stabel med fotografier, og dyttet dem bort til meg over bordet. Jeg tok en rask titt på det øverste, og måtte lukke øynene en stund. Det fins enkelte ting det rett og slett er bedre å aldri få se.