JULIAN BARNES
LIVETS NIVÅER Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Julian Barnes Originalens tittel: Levels of Life Oversatt av John Erik Bøe Lindgren Copyright © Julian Barnes Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44101-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Originaldesign: Suzanne Dean Norsk tekstdesign: Elisabeth Vold Bjone Ballongillustrasjon: Science Museum/Science & Society Picture Library Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Linjene fra ‘Exasperated Piety’ av Christopher Reid er gjengitt med forfatterens tillatelse. Satt i 11/16 pkt Berkeley og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Pat
IN N H OLD
HØYDESYNDEN 9
PÅ SAMME NIVÅ 37
TAPET AV DYBDE 75
HØYDESYNDEN
Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret. Oberst Fred Burnaby fra den kongelige livgarde og styremedlem i Aeronautisk forbund lettet fra gassverket i Dover den 23. mars 1882 og landet halvveis mellom Dieppe og Neufchâtel. Sarah Bernhardt hadde lettet fra sentrum av Paris fire år tidligere, og landet ved Emerainville i département Seineet-Marne. Félix Tournachon hadde lettet fra Champ de Mars i Paris den 18. oktober 1863. Etter å ha blitt ført østover av en storm i sytten timer krasjlandet han ved en jernbanelinje i nærheten av Hannover. 11
LIVETS NIVÅER
Fred Burnaby reiste alene, i en rød og gul ballong som het The Eclipse. Kurven var halvannen meter lang, én meter bred og én meter høy. Burnaby veide hundre og ti kilo, var iført en stripete jakke og tettsittende hette som han festet lommetørkleet sitt i for å beskytte nakken mot solen. Han tok med seg to biffsmørbrød, en flaske Apollinaris mineralvann, et barometer til å måle høyden med, et termometer, et kompass og et lager med sigarer. Sarah Bernhardt reiste sammen med sin kunstnerelsker Georges Clairin og en profesjonell aeronaut i en oransje ballong som het Doña Sol, oppkalt etter rollen hun for tiden spilte på Comédie-Française. Klokken halv sju om kvelden, da de hadde vært i luften en time, spilte skuespillerinnen rollen som mor og lagde i stand tartines de foie gras. Aeronauten åpnet en flaske champagne, fyrte av korken mot himmelen. Bernhardt drakk av et sølvbeger. Så spiste de appelsiner og kastet den tomme flasken i Vincennes-sjøen. Med sitt nyvunne overmot slapp de lystig ballasten på folk der nede: en familie britiske turister på balkongen i Julisøylen, og senere, et bryllupsselskap på piknik i det grønne. Tournachon reiste med åtte følgesvenner i en aerostat bygd etter hans egen vidløftige fantasi: «Jeg skal lage en ballong 12
HØYDESYNDEN
– Den ultimate ballong – i enorm skala, tjue ganger større enn den største.» Han kalte den Giganten. Den var i luften fem ganger mellom 1863 og 1867. Passasjerene på denne andre flyvningen besto av Tournachons kone, Ernestine, aeronautbrødrene Louis og Jules Godard og en etterkommer av pionérballongfamilien Montgolfier. Det finnes ingen opplysninger om hva slags mat de hadde med seg. Dette var datidens ballongfarerklasse: den entusiastiske britiske amatøren, som gladelig lot seg håne som en balloonatic og var klar til å bestige alt som skulle opp i luften; sin tids mest berømte skuespillerinne på triumfferd; og den profesjonelle ballongfører som sjøsatte Giganten i kommersielt øyemed. To hundre tusen tilskuere fulgte dens første tur, med passasjerer som hver betalte tusen franc. Aerostatens vugge, som liknet en toetasjes vidjehytte, inneholdt et spiserom, senger, et toalett, en fotoavdeling, og til og med et trykkerom for umiddelbar produksjon av jubileumsbrosjyrer. Brødrene Godard var overalt. De konstruerte og bygde Giganten, og etter de to første ferdene tok de den med til London for å stille den ut i Krystallpalasset. Kort tid etter kom en tredje bror, Eugène Godard, med en enda større brannballong, som lettet to ganger fra Cremorne Gardens. 13
LIVETS NIVÅER
Den hadde dobbelt så stort volum som Giganten, og den halmfyrte ovnen veide 450 kg, pipe inkludert. På sin første ferd i London gikk Eugène med på å ta én britisk passasjer med seg, til en pris av fem pund. Denne mannen var Fred Burnaby. Ballongfarerne opptrådte gladelig i samsvar med den nasjonale stereotypi. I vindstilla over Den engelske kanal tenner Burnaby, «uaffisert av gasslekkasjen», seg en sigar for å få tankene på glid. Da to franske fiskebåter signaliserer at han skal gå ned og bli hentet opp av vannet, svarer han «ved å slippe ned et nummer av The Times til deres opplysning» – antakelig et hint om at en praktisk, britisk offiser klarer seg fint alene, ellers takk, mossoo. Sarah Bernhardt tilstår at hun trekkes mot ballongferder fordi «min drømmende natur uavlatelig førte meg til de høyere sfærer». På den korte ferden er hun utstyrt med en enkel stol med flettet sete. Da hun publiserer sin historie fra eventyret, velger Bernhardt å fortelle den fra stolens ståsted. Aeronauten dalte ned fra himmelen, lette etter et flatt landingssted, trakk i ventilsnoren, kastet ut ankeret og spratt ofte tolv til femten meter opp igjen før krokene i ankeret fikk feste. Så kom lokalbefolkningen løpende. Da Fred Burnaby landet i nærheten av Château de Montigny, stakk 14
HØYDESYNDEN
en nysgjerrig bonde hodet inn i den halvtomme gassballongen og ble nesten kvalt. Folk hjalp villig til med å tømme og brette sammen ballongen, og Burnaby oppdaget at de fattige franske arbeiderne var langt vennligere og høfligere enn deres britiske motstykker. Han delte ut en halv sovereign i deres retning, mens han på pedantisk vis slo fast valutakursen på tidspunktet han forlot Dover. En gjestfri bonde, M Barthélemy Delanray, tilbød aeronauten husly for natten. Men først kom Madame Delanrays middag: omelette aux oignons, sautert due med kastanjer, grønnsaker, Neufchâtel-ost, sider, en flaske bordeaux og kaffe. Etterpå kom landsbylegen, og slakteren med en flaske champagne. Burnaby tente en sigar ved peisen og reflekterte over at «en landing i Normandie var sannelig å foretrekke framfor en i Essex». I nærheten av Emerainville undret bøndene som løp etter den dalende ballongen, seg over å oppdage at den inneholdt en kvinne. Bernhardt var vant til å gjøre entré: Gjorde hun noensinne en like storslagen som denne? Hun ble naturligvis gjenkjent. Bøndene underholdt henne behørig med sitt eget drama: fortellingen om et bestialsk mord begått akkurat der hun satt (på lytte- og fortellerstolen sin). Snart begynte det å regne. Skuespillerinnen, som var kjent for sin slanke figur, spøkte med at hun var for 15
LIVETS NIVÅER
tynn til å bli våt – hun smatt ganske enkelt mellom regndråpene. Deretter, etter den rituelle utdelingen av drikkepenger, ble ballongen og dens besetning eskortert til stasjonen i Emerainville for å rekke siste tog til Paris. De visste at det var farlig. Fred Burnaby kolliderte nesten med skorsteinen på gassverket like etter avreisen. Doña Sol var nær ved å krasje i en skog like før landing. Da Giganten styrtet ved en jernbanelinje, hoppet de erfarne Godardbrødrene klokelig ut før det siste sammenstøtet; Tournachon brakk et ben, og hans kone fikk skader i nakke og bryst. En gassballong kunne eksplodere; en brannballong kunne, ikke overraskende, ta fyr. Hver eneste oppstigning og landing var farefull. Og større betydde ikke sikrere, det betydde – som hendelsen med Giganten viste – at man i større grad var prisgitt vinden. Tidlige aeronautiske kanalkryssere hadde ofte på seg flytevester av kork i tilfelle de landet på vannet. Og det fantes ikke fallskjermer. I august 1786 – i ballongferdenes barndom – falt en ung mann i døden i Newcastle fra over femti meters høyde. Han var en av dem som holdt i ballongens fortøyninger. Da et vindkast plutselig rykket i ballonghylsteret, slapp de andre taket, mens han holdt fast og ble løftet oppover. Så falt han til jorden. Som en moderne historiker uttrykker det: «Sammenstøtet drev bena ned i et blomsterbed helt til 16
HØYDESYNDEN
knærne, de indre organene sprakk og sprutet utover bakken.» Aeronautene var de nye argonautene, eventyrene deres ble umiddelbart nedtegnet. Ballongferdene forbandt by og bygd, England og Frankrike, Frankrike og Tyskland. Landingene frambrakte ren begeistring: Ballonger førte ingenting ondt med seg. Ved peisen i Normandie hos Barthélemy Delanray skålte landsbylegen for det universelle brorskap. Burnaby klinket glass med sine nye venner. Samtidig som han, brite som han var, forklarte hvorfor monarkiet var republikken overlegent. Men så var også presidenten for Det britiske aeronautiske forbund Hans nåde hertugen av Argyll, og dets tre visepresidenter var Hans nåde hertugen av Sutherland, og parlamentsmedlemmene jarlen av Dufferin og lord Richard Grosvenor. Det tilsvarende franske forbundet, Société des Aéronautes, grunnlagt av Tournachon, var mer demokratisk og intellektuelt. Dets aristokrater var forfattere og kunstnere: George Sand, Dumas père et fils, Offenbach. Ballongvirksomhet representerte frihet – dog en frihet underlagt vindens og værets krefter. Aeronauter visste ofte ikke om de var i bevegelse eller om de sto stille, om de steg eller sank. I begynnelsen kastet de ut en håndfull fjær som 17
LIVETS NIVÅER
fløy opp hvis de sank og ned hvis de steg. På Burnabys tid hadde teknologien utviklet seg til opprevne avisbiter. Når det gjaldt å måle horisontal bevegelse, fant Burnaby opp sin egen fartsmåler, som besto av en liten fallskjerm festet til en femti meter lang silkesnor. Han kastet fallskjermen over bord og målte hvor lang tid det tok før hele snoren var ute. Sju sekunder tilsvarte en ballongfart på tjue kilometer i timen. Dette første århundret med luftfart ble det foretatt flere forsøk på å mestre det ukontrollerbare hylsteret med sin dinglende kurv. Man prøvde med ror og årer, pedaler og hjul som dreide rundt propellvifter; ingen av dem hadde særlig virkning. Burnaby mente at formen var nøkkelen: En aerostat formet som et rør eller en sigar drevet av et maskineri, var veien videre – som det til slutt skulle vise seg. Men samtlige, både engelskmenn og franskmenn, konservative og progressive, var enige om at framtiden lå i maskiner som var tyngre enn luft. Og selv om navnet hans fremdeles var knyttet til ballongferder, grunnla Tournachon også Forbundet til fremme av luftfart ved hjelp av maskiner tyngre enn luft. Forbundets første sekretær var Jules Verne. En annen entusiast, Victor Hugo, sa at ballongen var som en vakker, seilende sky – mens det menneskeheten trengte, var noe som svarte til fuglen, dette mirakelet som trosser tyngdekraften. I Frankrike var flyvning stort 18
HØYDESYNDEN
sett noe som opptok de sosialt progressive. Tournachon skrev at modernitetens tre store merkesteiner var «fotografiet, elektrisiteten og aeronautikken». I begynnelsen fløy fuglene, og Gud skapte fuglene. Englene fløy, og Gud skapte englene. Menn og kvinner hadde lange ben og tomme rygger, og det var en grunn til at Gud hadde skapt dem slik. Å rote med flyvning var å rote med Gud. Det skulle vise seg å bli en lang kamp, full av lærerike legender. Tilfellet Simon Magus, for eksempel. Nasjonalgalleriet i London har en altertavle av Benozzo Gozzoli. Selve predellamaleriet var delt opp og spredd i løpet av århundrene. Én bit illustrerer historien om Sankt Peter, Simon Magus og keiser Nero. Simon var en magiker som hadde vunnet keiserens tillit og forsøkte å holde på den gjennom å bevise at han var mektigere enn apostlene Peter og Paulus. Det ørlille maleriet forteller historien i tre deler. I bakgrunnen står et tårn av tre, hvorfra Simon Magus demonstrerer sitt siste triks: det flyvende menneske. Vertikal letting og stigning er tilbakelagt, og man ser den romerske aeronauten sveve mot himmelen, mens bare nedre halvdel av den grønne kappen synes, resten er skåret bort av bildets øvre kant. Simons hemmelige rakett19
LIVETS NIVÅER
drivstoff er imidlertid illegitimt: Han benytter seg – både fysisk og åndelig – av demoner. I bakgrunnen kan man se Sankt Peter be til Gud og be Ham frata demonene makten. Det teologiske og aeronautiske resultatet av denne inngripen bekreftes i forgrunnen: en død magiker som blør fra munnen etter en tvungen krasjlanding. Høydesynden er straffet. Ikaros yppet seg med Solguden: Det var heller ingen god idé. Den første flyvningen med hydrogenballong ble utført av fysikeren dr. J.A.C. Charles den første desember 1783. «Da jeg kjente at jeg unnslapp jorden,» kommenterte han, «reagerte jeg ikke med glede, men med lykke.» Det var en «moralsk følelse», la han til. «Jeg kunne så å si høre meg selv leve.» De fleste aeronautene følte noe av det samme, selv Fred Burnaby, som gjorde et poeng av ikke å la seg så lett rive med. Høyt over Den engelske kanal observerer han dampen fra postbåten mellom Dover og Calais, reflekterer over den siste tåpelige og uhyrlige planen om å bygge en Kanal-tunnel, før han et øyeblikk fylles av moralske følelser:
20
HØYDESYNDEN
Luften var lett og sjarmerende å puste i, fri som den var fra urenhetene som tynger atmosfæren nær kloden. Humøret steg. Det var behagelig å oppholde seg et sted uten brev, uten noe postkontor i nærheten, uten bekymringer og framfor alt uten telegraf.
Om bord i Doña Sol er «Den guddommelige Sarah» i himmelen. Hun oppdager at det over skyene «ikke er stillhet, men skyggen av stillhet». Hun føler at ballongen er «symbolet på den ypperste frihet» – omtrent slik de fleste på bakken ville betraktet skuespillerinnen selv. Félix Tournachon beskriver «den tause uendelighet av innbydende og vennlig tomrom, der mennesket ikke kan nås hverken av menneskelig kraft eller ondskapens makt, der han føler seg levende som for første gang». I dette tause, moralske tomrom kjenner aeronauten både kroppslig og sjelelig sunnhet. Høyden «reduserer alle ting til deres riktige innbyrdes størrelsesforhold, og til Sannhet». Bekymringer, anger, avsky blir fremmed: «Så lett likegyldighet, forakt, glemsomhet slipper taket … og tilgivelsen senker seg.» Aeronauten kunne besøke Guds tomrom – uten bruk av magi – og kolonisere det. Og samtidig oppdaget han en fred som ikke var til å begripe. Høyde var moralsk, høyde 21
LIVETS NIVÅER
var åndelig. Enkelte mente endog at høyde var politisk: Victor Hugo trodde ganske enkelt at tyngre-enn-luft-flyvning ville føre til demokrati. Da Giganten styrtet ved Hannover, tilbød Hugo seg å starte en offentlig innsamling. Tournachons stolthet tvang ham til å avslå, derfor komponerte dikteren i stedet et åpent brev som lovpriste aeronautikk. Han beskrev en spasertur langs Avenue de l’Observatoire i Paris sammen med astronomen François Arago mens en ballong fra Champ de Mars passerte over hodene deres. Hugo hadde sagt følgende til sin ledsager: «Der flyter egget som venter på fuglen. Men fuglen er innenfor og vil dukke fram.» Arago grep Hugos hender og svarte entusiastisk: «Og den dagen skal Geo hete Demos!» Hugo bifalt den «dypsindige bemerkningen» ved å si: «’Geo skal bli Demos.’ Hele verden blir et demokrati … Mennesket skal bli fugl – og hvilken fugl! En tenkende fugl. En ørn med sjel!» Dette lyder høytsvevende, oppblåst. Og aeronautikken førte ikke til demokrati, hvis ikke billige flyreiser teller. Men aeronautikken renset høydesynden, ellers kjent som synden å bli høy på pæra. Hvem hadde nå retten til å se ned på verden ovenfra og bestemme beskrivelsen? Det er på tide å få Félix Tournachon bedre i fokus.
22