Lisa Williams
Livet blant de Døde Oversatt av Kari Kahrs
Navn og detaljer som kan avsløre identiteten til enkelte av personene i boken, er blitt forandret. Originalens tittel: Life Among the Dead Copyright © 2008 by Lisa Williams First published by SIMON SPOTLIGHT ENTERTAINMENT, a division of Simon & Schuster, New York, 2008 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Published in arrangement with Sane Töregård Agency AB ISBN 978-82-02-30423-2 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Michael Nagin Omslagsfotografier: Zach Cordner (forside og klaff), Kevin Harris (bakside) Sats: Type-it AS, 2009 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11.6/13.6 pkt. Sabon Roman og trykt på Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Harris t av Kevin Fotografer
Min rådgiver, Merv Griffin
D
enne boken er dedisert til Merv Griffin, min personlige engel. Jeg traff Merv i juni 2004 og hadde aldri forestilt meg at denne fantastiske, varme og omsorgsfulle mannen skulle komme til å forandre retningen på hele mitt liv. Han var der for meg hvert skritt på veien, han veiledet og støttet meg, og jeg kommer aldri til å glemme hans sjenerøsitet. Merv gikk bort i august 2007, mens jeg arbeidet med denne boken, men han var til stede mens jeg fortsatte å arbeide med den, og jeg kan forsikre deg om at han fortsatt er hos meg. Merv sa en gang til meg at selv etter at han var borte, ville han fortsette å ha det overordnede produksjonsansvaret for mine TVprogrammer, og han har holdt sitt løfte.
Jeg takker deg av hele mitt hjerte, Merv, for alt du har gjort for meg og min familie. Vi er glad i deg og føler oss velsignet som fikk bli kjent med deg.
Innhold 1 De ubudne
11
2 Gaven
39
3 Menn
67
4 Yrkesmamma
91
5 Jeg snakker med de døde 6 Møte med vedhenget 7 En ny start
111 131
149
8 Det amerikanske eventyret 9 Bryllupsklokker 10 Amerika Epilog
197
221 241
Forfatterens takk
251
177
Livet blant de Døde
Lisa, to og et halvt år gammel
kapittel
1
De ubudne
J
eg var tre år gammel da jeg så døde mennesker for aller første gang. Vi bodde i en leilighet i Birmingham, midt i England. Det var familiens første ordentlige hjem, og jeg oppdaget snart at vi ikke var alene. Merkelige ansikter, ballongaktige og underlig gjennomskinnelige, svevde inn og ut av veggene på rommet mitt, og ettersom de var lett oppblåste, som om de var fylt med luft, virket de litt klovneaktige. Men det var ikke noe morsomt over dem. Jeg gikk til foreldrene mine og fortalte det. «Det er mennesker i veggene på rommet mitt,» sa jeg. «Hva slags mennesker?» «Jeg vet ikke. Alle slags mennesker.» Mamma tok meg i hånden og fulgte meg tilbake. «Hvor er de?» sa hun. «De er borte nå, men de var her for et minutt siden.» «Det er bare noe du finner på.» «Det er det ikke.» «Hvem er de, da?» «Jeg vet ikke. Bare mennesker, noen av dem ser ut som klovner.» 11
«Klovner? Det er bare noe du innbiller deg! Gå og legg deg.» Neste kveld var ansiktene der igjen. Jeg gikk inn i stuen og nektet å gå tilbake til rommet mitt. Foreldrene mine skulle akkurat til å gå og legge seg, og likte slett ikke tanken på nok en søvnløs natt. Far sendte meg et sint blikk og marsjerte ut. «Hvis du har lyst til å sitte på sofaen i hele natt er det helt i orden, men jeg går og legger meg.» Jeg stirret på ham mens han slukket lysene og lot meg sitte der i mørket, men han følte seg skyldbetynget og kom tilbake noen få minutter senere og så at jeg fremdeles satt der og stirret ut i luften. Jeg hadde ikke rørt meg. «Hvorfor er du så trassig?» sa han. «Hva betyr ’trassig’?» spurte jeg med skulende blikk. Han løftet meg opp, bar meg til sengs, dumpet meg ned og stormet ut, uten å si et ord. De neste månedene fortsatte dramaet, av og til to eller tre netter om uken. En uendelig rekke ansikter, spøkelsesaktige og ulegemlige, seg ut fra veggene, gransket meg et øyeblikk eller to, innimellom forsøkte de til og med å gripe etter meg, men like brått oppløste de seg. Noen av dem henvendte seg faktisk til meg, men jeg forsto aldri hva de sa, og de skremte meg. «Hva sier de?» spurte mamma. «Jeg vet ikke, men en av dem kommer gjennom lyspæren og forsøker å lugge meg.» «Kommer gjennom lyspæren?» «Jeg ser bare armen hennes.» «Hvordan vet du at det er en pike?» «Det vet jeg ikke,» sa jeg og trakk på skuldrene. «Jeg tror bare ikke at gutter lugger.» Grenseløst irriterte flyttet foreldrene mine meg til slutt inn på et gjesterom, men ansiktene var tilbake samme kveld. Radmagre gamle menn. Engleaktige gutter. Gamle damer. Tynne jenter med bleke kinn. Jeg gikk for å hente mor, ville vise henne, men da vi kom tilbake, var ansiktene borte. «Det er ingenting der,» sa hum. Det er bare noe du innbiller deg. Legg deg og sov.» 12
Da hun hadde pakket meg inn, la hun seg ved siden av meg i sengen og ble der til jeg sovnet. Det var kvelder da jeg lå redd i sengen og bønnfalt de ubudne besøkende om å la meg være i fred. Jeg begravde hodet under dyna, og trodde at de ville forsvinne hvis jeg ikke kunne se dem. Andre netter ropte jeg til dem: «Gå bort! Det er mitt rom! Jeg liker dere ikke!» Foreldrene mine var bekymret, men de trodde bare jeg hadde livlig fantasi. Dette var for tretti år siden, og terapi var intet alternativ i min familie. Vi viste aldri egentlige følelser, og å oppsøke en terapeut sto ikke engang på listen over muligheter, så deres måte å behandle klagene mine på var å ignorere dem. Og det fungerte! Hver gang jeg nevnte ansiktene, himlet de med blikket og fortsatte med det de holdt på med. Etter hvert sluttet jeg helt å snakke om dem, og med tiden – etter hvert som jeg tok signalet fra foreldrene mine – begynte jeg å ignorere åndene. De dukket selvfølgelig fortsatt opp, men de plaget meg ikke lenger. Jeg begynte også å ignorere foreldrene mine – det var i hvert fall slik det virket. «Lisa! Jeg snakker til deg! Hører du meg?» Jeg så opp fra stedet jeg hadde slått meg ned på gulvet der jeg satt og lekte. «Hva?» «Hva er i veien med deg? Er du døv?» Det skulle vise seg at jeg hadde hørselsproblemer. Ubevisst hadde jeg kompensert for defekten ved å lese på munnen, noe jeg går ut fra at jeg gjorde helt fra ord for første gang begynte å bli forståelige for meg. Hvis jeg ikke så rett på den som snakket, forsto jeg egentlig ikke hva vedkommende sa til meg – det var det samme problemet jeg hadde med mine nattlige besøkende. Da jeg var fem år gammel, tok mamma meg med til Birmingham Children’s Hospital, der vi fikk vite at øregangene mine var nesten fullstendig blokkert. Kirurgen renset dem og fjernet mandlene og polypper samtidig, bare for å være på den sikre siden, og da jeg våknet, hørte jeg like godt som alle andre. Det var virkelig fantastisk, men – og dette var enda bedre – klokken tre hver ettermiddag dukket det opp sykepleiersker med store 13
porsjoner iskrem. Jeg var så glad i iskrem at jeg slett ikke hadde lyst til å forlate sykehuset! Om sommeren lekte jeg på det store gresskledde området foran bygningen vår og ventet på at iskremmannen skulle komme. Da jeg hørte ham, ropte jeg opp til balkongen i tredje etasje: «MAMMA!!!» Noen øyeblikk senere dalte en femtiøring ned fra balkongen og trillet av gårde. Jeg fulgte med som en hauk for å se hvor den landet, og så grep jeg den og pilte av gårde for å møte iskremmannen. Bortsett fra de spøkelsesaktige ansiktene var livet fantastisk, spesielt nå som vi hadde fått vårt eget hjem. Moren min, Lorraine, var hjemme disse dagene for å ta seg av meg. Far, Vic, arbeidet som selvstendig entreprenør. Tidligere bodde vi hos fars foreldre, Jack og Josie, i West Heath i Birmingham. De hadde et hus med to soverom og en vidunderlig, langstrakt hage, og jeg pleide å løpe utrettelig hele lengden frem og tilbake mens jeg oppfordret besteforeldrene mine til å se på meg. Bestefar Jack var alltid ute og stelte plantene sine, og han føyde meg alltid og kikket bort på meg. I de kalde vintrene hadde pappa og jeg snøballkrig. Etterpå gikk vi inn og krøp sammen foran peisen sammen med resten av familien. Jeg husker spesielt tirsdagskveldene, for hver tirsdag, det slo aldri feil, dro mamma og bestemor Josie av gårde for å spille bingo i den lokale bingohallen. Jeg begynte å kalle bestemor Josie for bingo-bestemor. I 1976, to år etter at vi hadde flyttet inn i vårt nye hjem, ble min bror Christian født. Jeg kan fremdeles huske at jeg betraktet mor da hun bar den lille innpakkede skapningen inn i huset for første gang. Jeg håpet at den evinnelige skrikingen hans skulle skremme bort åndene, men det virket ikke som om de var plaget av gråten. De var faktisk ikke det minste interessert i ham. Til slutt, da de var blitt lei av å høre meg klage over de besøkende, fikk foreldrene mine meg til å bytte rom med Christian, og min mors mor, Frances Glazebrook, betalte for å få rommet pusset opp. Hun og foreldrene mine valgte Holly Hobbie-tapet. Holly Hobbie var en liten pike med blå bomullskyse, og hun 14
var ment å skulle personifisere barndommens uskyld. Hun var søt, men hun hadde noen øyne som gjorde at jeg ble helt ute av meg om natten. Nå måtte jeg holde ut med at både åndene og Holly Hobbie stirret på meg. I september 1977 begynte jeg i førskole. Jeg var fire år den gangen. Mamma fulgte meg den første dagen, men den andre dagen ble jeg sendt av gårde for å slutte meg til rekken av barn som gikk langs stien hver morgen, forbi bygningen der vi bodde. Jeg forsøkte å være modig, men da jeg kom frem, oppdaget jeg at de fleste av de andre barna i min klasse var kommet sammen med mødrene sine, og at en av dem faktisk hadde tatt med blomster til læreren. Jeg ble så oppbrakt at jeg løp hele veien hjem, oppløst i tårer, for å finne mamma. «Det er meningen at du skal følge meg til skolen,» hulket jeg. «Og du glemte å gi meg blomster som jeg kunne ta med til læreren.» Vi gikk ut og plukket noen blomster, og mamma fulgte meg tilbake til skolen. Jeg ga blomstene til læreren, som satte stor pris på dem, og fant plassen min. Jeg likte skolen, men jeg var sjenert og ganske utrygg. Jeg hadde problemer med å få venner, så det ble et ganske ensomt år for meg. På den tiden var jeg blitt vant til de besøkende, men jeg krøp fortsatt sammen under dyna fra tid til annen og forsøkte å overse dem. En ettermiddag, akkurat idet mamma ropte og sa at det var middag, dukket det opp en distingvert utseende herre i gangen, pent kledd i brun jakke og bukser som passet til, og han fulgte meg til spisestuen. Det var en hel herre, ikke bare et ansikt eller en arm. «Ikke spis ertene dine,» sa han. «Hæ?» sa jeg. «Ikke spis ertene dine. Du kommer til å dø hvis du gjør det.» Pappa så forvirret på meg. «Snakker du med en av fantasivennene dine?» spurte han. «Han er ingen fantasivenn,» sa jeg og pekte i retning av mannen. «Ser du ham ikke?» Han kikket mot stedet dit jeg pekte, men sa ingenting. «Hvem?» 15
«Der! Han står akkurat der!» «Ikke spis ertene dine,» gjentok mannen. «Greit,» svarte jeg. «Jeg ser ingen,» sa pappa. «Han sier at jeg ikke skal spise ertene mine. Hvis jeg gjør det, kommer jeg til å dø.» Foreldrene mine trodde det var noe jeg fant på fordi jeg ikke likte erter, noe jeg heller ikke gjorde, men mannen sto der, klart som dagen. De trodde meg ikke, men de ga opp forsøket på å snakke meg til fornuft. «Greit,» sa mamma og himlet med blikket. «Ikke spis ertene dine.» For ikke så lenge siden fant jeg ut at pappas grandonkel alltid spiste pai, erter og pommes frites til lunsj, og at han en dag – noen få år før jeg ble født – fikk en ert i vrangstrupen og døde. Til denne dag har jeg sterk motvilje mot erter. Min yndlingsmat den gangen – den eneste maten jeg faktisk likte – var ostesmørbrød. De var ikke engang grillet, det var bare to skiver brød med ost og salatkrem, som minner om majones med pepperrot. En ettermiddag lå det en tomat på tallerkenen min, og mannen kom tilbake. «Ikke spis tomaten heller. Du kan bli kvalt av den. Ligg unna alt som har kjerner.» «OK,» sa jeg. «Hva?» sa mamma. «Jeg snakket ikke til deg,» sa jeg. «Men det er jo ingen her,» sa hun. «Han er akkurat her, mamma! Han sa at jeg ikke skulle spise tomaten.» «Det er han ikke. Det der er bare et knep for at du skal slippe å spise grønnsakene dine. Han er akkurat som apekatten din.» Akkurat der hadde hun et poeng. Jeg hadde en fantasiape som jeg kalte «Monkey». Jeg tok ham med overalt, for det var godt selskap i ham, og han var hyggelig å snakke med. Han var en snakkende ape. Vi var uatskillelige. Hvis jeg kom til å glemme ham, jamret jeg til vi dro hjem igjen og hentet ham. Året etter, da jeg var blitt fem, flyttet vi inn i en kommunal 16
bolig i Tillington Close i Redditch i Worcestershire, omtrent tre mil sør for Birmingham. Her bodde jeg til jeg ble nitten. Det var et terrassehus i rød murstein med tre soverom, spisestue og en romslig dagligstue, og det var en kjempestor plen foran bygningen som vi delte med de nærmeste naboene. Jeg var så spent på å flytte. Jeg valgte ut det nye rommet mitt og håpet at de ubudne gjestene mine ville bli igjen i den gamle leiligheten. Men ansiktene dukket opp den første kvelden – nye ansikter. Jeg var fast bestemt på å begynne på nytt, så jeg overså dem. Jeg begynte ved Ten Acres First School, som lå like i nærheten, og den aller første dagen ble jeg venn med Samantha Hodson, som er en av mine nære venner den dag i dag. Jeg lå litt etter på skolen, stort sett på grunn av min døvhet, og jeg kunne ikke lese og skrive like bra som de andre barna, men jeg tok dem snart igjen og ble virkelig glad i stedet. Jeg likte idrett og musikk, og jeg var spesielt glad i å synge. Jeg ble henrykt da jeg ble bedt om å bli med i koret. Det var en pike i mitt årskull som jeg av en eller annen grunn fikk et svært konkurransepreget forhold til, helt til vi sluttet på skolen da vi var atten år gamle. Hun het Helen Waugh, og hun kunne spille blokkfløyte og til og med lese noter, noe som imponerte meg grenseløst – og som gjorde meg svært misunnelig (selv om jeg likte henne). Motivert av hennes overlegne dyktighet lærte også jeg å spille blokkfløyte og lese noter. Så begynte hun å spille fiolin, og da gjorde jeg det også. Slik fortsatte det i årevis, og takket være Helen har jeg nå en svært variert musikksmak. I tillegg sang og danset jeg, og drev med idrett. Dagene mine var så fullt besatt at jeg falt utmattet i søvn hver kveld, og hadde absolutt ingen tid til overs til mine utenomjordiske besøkende. På lørdager dro som regel lillebroren min og jeg av gårde for å besøke bestemor på morssiden, Frances, og bestefar Jack hjemme hos dem i Bartley Green. Ofte var også søskenbarna mine der, og vi danset og sprang omkring og skjøt på blikkbokser med luftgevær i garasjen. Etter lunsj på søndager dro vi på besøk til fars foreldre, Jack og Josie, og de voksne havnet alltid 17
i lange diskusjoner om Margaret Thatcher, den britiske statsministeren, som – hvis du spurte bestefar – ødela landet. Her var det ingen søskenbarn, for far var enebarn, så på en måte føltes det mer spesielt. Det var bare Christian og meg, og ettersom han fortsatt var så liten, var det jeg som fikk mest oppmerksomhet. Søndag kveld dro vi alltid sent hjem, og jeg lot ofte som om jeg sov for at pappa skulle løfte meg opp og bære meg til sengs. En av disse kveldene, da jeg virkelig var utmattet, hadde jeg en svært livaktig og skremmende drøm. Neste morgen, mens jeg fortsatt gned søvnen ut av øynene, dumpet jeg ned på stolen min ved frokostbordet. «Husker dere hundene som maltrakterte meg?» spurte jeg. «Hvilke hunder?» «Jeg vet ikke hva slags hunder det var. Det var bare tre store sorte og brune hunder.» «Ikke vær dum,» sa mor. «Du har aldri blitt maltraktert av hunder.» «Jo, det har jeg,» svarte jeg. «Ro deg ned og spis frokosten din. Det er bare noe du innbiller deg.» «Men jeg vet at det skjedde!» protesterte jeg. «Hvorfor sier du at det ikke skjedde?» Nok en gang ignorerte de meg, noe som bare gjorde meg enda mer oppbrakt. Jeg visste at det bare hadde vært en drøm, men den var på et eller annet vis også virkelig. I drømmen var jeg kanskje tre eller fire år gammel, med langt, pistrete, platinablondt hår. Mitt egentlige hår var tykt og lysbrunt og klippet i bolleklipp som gikk innover langs sidene av ansiktet – vi pleide å kalle det en Purdey – men flere år tidligere hadde jeg hatt maken hår som piken i drømmen. Jeg var bare sju år den gangen, og visste ingenting om tidligere liv og reinkarnasjon, men jeg var overbevist om at drømmen var virkelig. Den lille piken var ikke meg i dette livet, men hun føltes som en versjon av meg. «Det var tre store hunder,» insisterte jeg. «Og de tygget på meg. Jeg kjente at tennene deres bet seg inn i huden min.» Mamma akket seg og himlet med øynene. 18
«Men det er sant! Det skjedde faktisk! Jeg hørte til og med en kvinne som skrek, og det kan ha vært deg.» Mamma sendte meg det blikket: Nå er vi i gang igjen. «Det er ikke noe jeg finner på!» sa jeg påståelig. «Det skjedde faktisk!» «Spis frokosten din og gjør deg klar til skolen,» sa far. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de ikke trodde på meg, spesielt ettersom mors mor, Frances, hadde visjoner som ble virkelige, og hun så også døde personer. Og fars mor, Josie, leste i teblader og snakket ofte om merkelige visjoner, livaktige drømmer og underlige fornemmelser. På den annen side hadde jeg ofte hørt pappa håne disse «såkalte evnene» og si at han ikke trodde et ord av det. For å si det som det er, trodde han ikke på så mye annet heller. Religion, først og fremst. Jeg gikk til en Church of England-skole, men ingen av foreldrene mine gikk i kirken. «Jeg tror verken på Gud eller himmelen eller andre ting utover dette livet,» pleide far å si. «Når du er død, er du død.» Mor var mer åpen, og hun sa ofte til meg at hun følte at noe ventet oss alle etter døden. Hun trodde imidlertid ikke at Gud eller Jesus hadde så mye å gjøre med det, og hun brukte absolutt ikke mye tid på å bekymre seg over det. Jeg kan huske at jeg en gang spurte foreldrene mine hvorfor jeg ikke var blitt døpt, i likhet med mange av vennene mine, og pappa var ganske direkte i sitt svar: «Fordi jeg ikke tror, og jeg er ingen hykler,» sa han. «Hvis du ønsker å døpe deg, så gjør det, men da følger du opp og går i kirken hver søndag. Det er opp til deg.» Jeg var opptatt med mangt og mye på søndagene, så jeg lot det være. Men det var ikke på grunn av mangel på tro. Jeg var et barn, og jeg visste ganske enkelt ikke hva jeg skulle tro, og det var helt klart at foreldrene mine ikke kom til å være spesielt hjelpsomme når det gjaldt å hjelpe meg med beslutningen. Rett før jeg fylte åtte, døde bestefar på morssiden, og bestemor Frances måtte tilpasse seg livet som enke. Like etter begravelsen, som jeg av en eller annen grunn ikke fikk lov til å være til stede ved, begynte hun å oppsøke den lokale spiritistkirken, 19
noe hun hadde nektet seg da mannen levde, ettersom han også var en gjennomført ikke-troende. Nesten helt fra første stund var det tydelig at hun hadde et talent, og det tok ikke lange tiden før hun hadde offentlige fremvisninger. Hennes favorittarena var Harborne Healing Centre, en spiritistorganisasjon i en forstad til Birmingham, der hun kommuniserte med personer som hadde gått over til den andre siden, og formidlet deres budskap til deres nære og kjære. Hun begynte å gi private avlesninger hjemme hos seg selv, og hun var så dyktig at hun snart reiste rundt om i verden for å gi avlesninger for noen av sine rikere klienter. På grunn av dette begynte jeg å kalle henne flybestemor. Fra tid til annen hørte jeg foreldrene mine snakke om henne. Far var selvfølgelig avvisende, men mor var nysgjerrig og mer enn bare litt imponert. Frances hadde uanstrengt tatt skrittet inn i neste kapittel i sitt liv, og hun tilpasset seg riktig bra. Jeg spurte henne selvfølgelig aldri ut om noe av dette, for jeg følte at temaet var noe man ikke snakket om, men jeg likte godt å besøke henne. Hun var ingen typisk bestemor, i likhet
Flybestemor med en av sine mange venner 20
med pappas mamma, som bakte kaker og lekte med oss og lagde deilige middager. Nei, flybestemor var glamorøs. Hun var ikke interessert i å leke. Hun fikk stelt håret hver uke, var opptatt av smykker og virkelig likte å le. Hun hadde en hemningsløs, nesten grov, latter, og når hun satte i gang, var det ikke mulig å la være å le med henne – selv om man ikke forsto spøken. Hun var også ordentlig moderne. Hun hadde alltid den beste telefonen, den nyeste telefonsvareren og den siste kassettspilleren. Men hun likte gamle ting også. Hun hadde en hel samling av messingpynt for seletøy som en gang var blitt brukt på landsens hester, de digre arbeidshestene som før i tiden ble brukt til å trekke ølkjerrer fra bryggeriene. Hun oppbevarte dem sammen med en kjempestor skinnende messingtallerken over peisen. De var hennes stolthet og glede. Hun hadde også en messingdukke med en liten bjelle oppunder skjørtet, som sto på peishyllen, og jeg ble aldri lei av å ringe med bjellen – selv om alle andre ble det. Det var ikke til å unngå at jeg av og til traff noen av klientene hennes, og da fikk jeg beskjed om å holde meg unna. «Nå må du gå ut og leke,» sa hun. «Det kommer noen på besøk til meg.» «Hvorfor kommer disse menneskene på besøk til deg?» spurte jeg til slutt. Jeg fattet ikke hva disse menneskene ville med henne, eller hvorfor hun aldri svarte på telefonene som ringte støtt og stadig. «Jeg er klarsynt, jeg gir avlesninger,» forklarte hun. «Jeg snakker med deres nære og kjære, de som er i åndelig form, og jeg kan se inn i fremtiden.» «Å,» sa jeg. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne spørre hvordan hun gjorde det, men jeg hadde en mistanke om at det hadde noe å gjøre med kortene som lå på peishyllen. Jeg hadde spurt henne om kortene før, og da var hun rask til å svare: «Du må aldri røre dem. Det er helt spesielle kort, det er ikke spillkort, og de er ikke noe for deg. Ikke foreløpig, i hvert fall.» Da jeg var ni år gammel, hadde jeg en annen livaktig drøm. 21
«Brant et av husene våre ned da jeg var liten?» spurte jeg foreldrene mine. «Hvorfor i all verden sier du noe slikt?» spurte mamma. «Jeg drømte noe i natt. Jeg var omgitt av flammer. Men jeg våknet før jeg brant til døde.» «Jeg håper du ikke snakker om disse tingene utenfor huset,» sa pappa med sin sedvanlige foraktelige tone. «Det gjør jeg ikke,» sa jeg. Men det var bare delvis sant. Jeg fortalte noe av det til Sam Hodson, bestevenninnen min, for jeg visste at hun ikke kom til å sladre. «Det føltes egentlig ikke som en drøm,» fortsatte jeg. «Det føltes som om det faktisk skjedde.» «Du har en overaktiv fantasi,» sa mamma. «Det er ikke mulig,» sa jeg. «Læreren min sier alltid at jeg skal være mer fantasifull.» Tirsdag etter skolen dro jeg som regel hjem til Sam, lekte og spiste middag, og ble der til halv åtte om kvelden. Torsdager kom hun hjem til meg og gjorde det samme. Av og til overnattet vi hos hverandre. En kveld Sam skulle overnatte hjemme hos meg, snakket vi om bestemoren min, Frances, som hadde begynt å få ganske stor anseelse i Birmingham-området. «Tror du at du har den samme gaven?» spurte Sam. «Gave? Jeg vet ikke om det er en gave. Det er bare noe hun gjør. Hun leser i kort og forteller andre hva hun ser.» «Det er en gave, det bare sier jeg deg,» hevdet Sam. «Jeg har hørt at det går i familier.» «Hvor har du hørt det?» «Jeg er ikke sikker. På TV, tror jeg. La oss se om du har gaven. Har du en kortstokk?» Litt usikker gikk jeg for å hente kortstokken og ga den til Sam. Vi satte oss på min seng med korslagte ben, og Sam la kortstokken foran seg. Hun ba meg forsøke å gjette hvilke kort det var, og hun tok ett og ett kort fra kortstokken og holdt det rett foran ansiktet sitt. «Kløveress,» sa jeg. «Riktig!» 22
t av Jack W illiams Fotografer
Lisa, bestemor Josie og Sam
«Hjerterfirer.» «Også riktig!» «Ruterni.» «Å, herregud!» Vi gjennomgikk alle de femtito kortene, og jeg hadde rett hver eneste gang. Sam satt der med åpen munn av sjokket. «Det der var helt utrolig, Lisa!» sa hun. «Jeg kan nesten ikke tro det. Du har gaven! Du har gaven!» «Nei det har jeg ikke,» sa jeg. «Se bak deg. Gatelyset skinner gjennom vinduet og gjør kortene nesten gjennomsiktige. Jeg ser tvers igjennom dem!» Selv etter at jeg viste henne det, nektet hun å tro meg. Hun trodde det var mer ved det, og hun insisterte på at vi skulle forsøke noe annet. Klokken var over ti, og jeg hadde slukket lyset 23
fordi vi egentlig skulle ha sovet, men hun så seg om i det mørklagte rommet, og blikket hennes falt på en av bokhyllene. Jeg hadde en samling på omtrent hundre Laydybird-bøker som jeg virkelig var glad i. De sto ikke i noen bestemt rekkefølge, og i det svake lyset var det umulig å se tittelen på dem. «Nå skal du høre,» sa Sam. «Jeg skal ta på ryggen på en av bøkene, og så skal du fortelle meg hva som er tittelen.» «Greit,» sa jeg. «Men jeg må ha kontakt med boken via deg.» «Hvorfor det?» «Det vet jeg ikke, det er bare noen som har sagt at det er slik.» Det var helt sant: Jeg hadde hørt en stemme fortelle meg hvordan jeg skulle få det til å fungere. «Du er merkelig,» sa Sam og så på meg som om jeg var sprø, men hun smilte likevel. «Jeg vet det, du sier det til meg stadig vekk,» sa jeg. Sam grep hånden min med sin høyre hånd og la så venstre hånds pekefinger på ryggen av en av bøkene. Jeg begynte å se for meg en bok jeg hadde lest minst hundre ganger. «The Princess and the Pea,» sa jeg. Hun trakk boken ut fra hyllen og så på den i nærheten av vinduet, der det var akkurat nok lys til å lese tittelen. «Å, herregud!» sa hun. «Du har rett!» Vi forsøkte en gang til, og nok en gang fungerte det, og vi forsøkte to ganger til, og begge gangene oppga jeg riktig tittel. Vi ble helt ute av oss. Så åpnet døren til rommet seg, og vi skvatt. Det var mamma, som var blitt varslet av jentehylene. «Hva er det som foregår her? Dere skulle jo sove.» «Mamma! Gjett hva som skjedde!» sa jeg og fortalte det, åndeløs av opphisselse. Hun lyttet oppmerksomt, ventet til jeg var ferdig, og da gransket hun meg høytidelig og sa: «Nå er det sengetid, men jeg tror du skal ha en liten prat med bestemoren din.» Sam og jeg lå våkne lenge, men vi snakket ikke, for vi var begge altfor oppskjørtede – og litt redde. Jeg dro for å hilse på Frances den helgen, og jeg gjentok historien. «Jeg er ikke overrasket,» sa hun. «Du er et meget spesielt barn.» 24
«Jeg skal vedde på at alle bestemødre sier det samme,» svarte jeg. «Kanskje, men dette er annerledes. Du er spesiell.» «Hva mener du egentlig?» «Du vil forstå mer når tiden er inne,» sa hun med et smil, og så snudde hun seg og pekte mot tarotkortene på peishyllen. «Husk hva jeg har sagt om disse kortene. Du må ikke røre dem – ikke ouijabrettet heller, for den saks skyld – du er ikke klar,» sa hun. «Hvorfor? Kommer det til å skje noe som ikke er bra?» spurte jeg. «Nei, du er bare ikke klar,» sa hun og klappet hånden min. «Du kan komme til å tiltrekke deg ånder som du ikke klarer å hanskes med. Men det er ingen grunn til å bekymre seg om det. Vi skal snakke mer om dette når du blir eldre.» Plutselig forsto jeg at mine små besøkende var ånder som forsøkte å kommunisere med meg. Den samme uken bestemte Sam seg for å fortelle de andre ungene på skolen om meg og at jeg hadde klart å si tittelen på fire bøker på rad. «Hun har en gave,» sa hun og lo, og jeg kjente at jeg rødmet. «Lisa er merkelig!» Jeg ble ikke fornærmet – hun var faktisk ganske imponert, og hun mente det på en god måte – men jeg sa at det høyst sannsynlig bare var flaks. «Nei, nei,» sa hun. «Du er annerledes enn oss. Du er spesiell.» Jeg hadde fortalt mye til Sam, men jeg hadde aldri fortalt henne om ansiktene, heller ikke om drømmene mine. Eller noe som hadde begynt å skje i det siste – andre «følelser» jeg fanget opp i løpet av dagen. For eksempel visste jeg at vi kom til å få en prøve allerede før jeg gikk inn i klasserommet. Eller om en av elevene ble syk og kom til å gå hjem. Jeg kan til og med huske at jeg syntes synd på en gutt som satt ved siden av meg i klassen, uten at jeg kunne si hvorfor, og to dager senere dukket han opp på skolen med gips på den brukne armen sin. Av og til visste jeg at telefonen kom til å ringe, og hvem som ringte. «Pappa, flybestemor kommer til å ringe til mamma.» 25