John Ajvide Lindqvist
Lille stjerne Oversatt av Henning J. Gundersen
John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Lille stjärna Oversatt av Henning J. Gundersen © John Ajvide Lindqvist 2010 Published by agreement with Ordfronts Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-33654-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Innkjøpt av Norsk Kulturråd Omslagsdesign: Jens Magnusson Omslagsfoto: Getty Images/Ulrika Malm Forfatterportrett: Mia Ajvide Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Alle mennesker heter egentlig noe annet
PROLOG
Solliden, Skansen. Den tjuesjette juni 2007. Klokka er ti på åtte om kvelden. Konferansieren varmer opp publikum ved å lede allsangen: «Är det konstigt at man längtar bort nån gång.» Etter at sangen er over, ber en tekniker alle foreldrene om å løfte barna ned fra skuldrene sine for at de ikke skal få kamerabommene i hodet. Sola står rett bak scenen og blender publikum. Himmelen er mørkeblå. Ungdommene ved sperringene foran scenen oppfordres til å trekke litt tilbake så ingen kommer i klem. Sveriges største musikkprogram går på lufta om fem minutter og ingen må komme til skade. Det må finnes noen slike oaser av trivsel, der hverdagens bekymringer kan legges til side for en stund. Ikke noe ubehagelig må inntreffe, og alle tenkelige sikkerhetsforanstaltninger er iverksatt for å verne om denne trivselen. Skrik av angst og smerte er helt utenkelig, og det må ikke være blod på bakken eller benkene når sendingen er slutt. Det må ikke ligge et dødt menneske på scenen og mange flere på bakken nedenfor. Kaos kan ikke tillates her. Det er for mange folk til stede. Alt må foregå rolig og gemyttlig. Nå spiller orkesteret opp, «Stockholm i mitt hjärta», og alle synger med. Armer svaier i lufta og mobilkameraer heves. En herlig følelse av fellesskap. Det kommer til å gå enda femten minutter før alt rives i stykker med nøye planlagt presisjon. La oss synge med så lenge. Vi har en lang vei å gå før vi 7
vender tilbake hit. Ikke før veien har myket oss opp og vi er i stand til å tenke det utenkelige, får vi komme tilbake. Så kom igjen! Alle sammen! «Genom Mälarens kärlek till havet en blandning av sött och salt …»
JENTA MED DET GYLNE HÅRET Mother says I was a dancer before I could walk She says I began to sing long before I could talk ABBA – Thank you for the music
1
Høsten 1992 gikk det rykter om enorme forekomster av sopp i skogene, at den våte og varme sensommeren hadde fått det underjordiske mycelet til å eksplodere i kantareller og piggsopp. Da Lennart Cederström svingte sin Volvo 240 inn på skogsveien, hadde han både en stor kurv og et par bæreposer i baksetet. For sikkerhets skyld. En kassett med Kramgoa låtar 16 satt i bilstereoen, og stemmen til Christer Sjögren dundret ut av høyttalerne: «Tio tusen röda rosor vill jag skänka dig …» Lennart hånflirte og sang med på refrenget, imiterte Sjögrens tilgjorte bassvibrato. Det låt bra. Det låt nærmest helt likt. Lennart var antakelig en bedre sanger enn Sjögren, men hva hjalp vel det? Han hadde vært på feil sted til feil tid så altfor mange ganger, sett gylne sjanser bli snappet vekk rett framfor nesen eller hørt dem suse forbi bak ryggen sin. Når han snudde seg rundt, var de borte. Uansett. Sopp skulle han ha. Kantareller, skogens gull i store mengder. Deretter var det hjem og forvelle, fylle fryseren så han hadde mer enn nok til et smørbrød med skogsopp og en pils hver jævla kveld helt til juletreet ble kastet langt faen i vold ut. Flere dager med regn hadde blitt avløst av et par solskinnsdager, og forholdene var optimale. Lennart kjente hver eneste sving på skogsveien, og han knep igjen øynene og klemte hardt rundt rattet mens han sang: «Tio tusen röda rosor i et fåååång …» Da han åpnet øynene igjen, var det noe svart på veien foran ham. Sola glimtet til i blankt metall, og Lennart 11
rakk knapt å vike ut til høyre før det var forbi ham. En bil. Lennart kastet et blikk i bakspeilet for å se nummerskiltet, men bilen kjørte i minst åtti på grusveien og virvlet opp en sky av støv etter seg. Lennart var likevel temmelig sikker på at det var en BMW. En svart BMW med sotfargete vinduer. Lennart kjørte videre et par, tre hundre meter til stedet der han pleide å parkere, slo av motoren og pustet ut. Hva faen var det for noe? Det var ikke hver dag man så en BMW på disse kanter, og en BMW som kjørte i åtti på grusveien var noe helt unikt. Lennart følte seg oppkvikket. Han hadde opplevd noe. I samme øyeblikk som den svarte bilen kom farende mot ham, hadde hjertet hoppet til i brystet hans og krympet seg sammen som for et dødelig slag, for deretter å vikle seg ut og falle til ro igjen. Det hadde gitt ham et skikkelig adrenalinrush. Det eneste som ergret ham, var at han ikke kunne anmelde vedkommende. Antakelig ville han ha droppet soppsankingen til fordel for gleden ved å kjøre hjem, ringe politiet og gi en detaljert beskrivelse av møtet på veien der fartsgrensen er tretti kilometer i timen. Men uten registreringsnummeret var det nytteløst å anmelde forholdet. Da Lennart gikk ut av bilen og tok med seg kurven og posene sine, hadde opphisselsen glidd over i en følelse av å ha blitt dupert igjen. Den svarte BMW-en hadde på en eller annen guffen måte vunnet. Det hadde kanskje vært noe annet om det hadde vært en gammel, rusten Saab, men nå var det altså en skikkelig rikmannsbil som hadde blåst sand over frontruta hans og presset ham ut i grøfta. Som vanlig. Lennart smalt igjen bildøra og gikk med bøyd hode innover i skogen. I den fuktige skogbunnen under de skyggefulle trærne gikk det et ferskt hjulspor. En fordypning foran en liten haug av leire viste at en bil hadde bråstartet og spunnet av gårde herfra, og det var ikke noen særlig dristig gjetning å anta at det hadde vært BMW-en. Lennart 12
betraktet det brede hjulsporet som om det kunne gi ham et bevis eller et nytt ankepunkt, men ingenting åpenbarte seg for ham. I mangel av noe bedre spyttet han i sporet. La det fare. Han gikk noen skritt lenger inn i skogen og stanset, snuste inn duften av solvarme barnåler, fuktig mose og et sted under alt sammen … lukten av sopp. Den lot seg ikke lokalisere eller artsbestemme, men en svak nyanse i den sedvanlige lukten av skog fortalte ham at ryktene stemte: Her var det sopp å finne. Han lot blikket gli over bakken framfor seg på jakt etter en avvikende farge eller form. Han var en dyktig soppsanker, kunne på lang avstand få øye på en kantarell som prøvde å skjule seg under gress og blåbærlyng. Øynet han et glimt av den rette gulfargen, stupte han ned som en hauk. Men nå var det en sjampinjong han fikk øye på. Ti meter framfor ham stakk en hvit knoll opp av bakken. Lennart rynket pannen. Han hadde aldri tidligere funnet sjampinjonger i dette området, siden jordsmonnet ikke var riktig. Da han kom nærmere, så han at det var som han hadde hatt mistanke om: Det var ikke en sopp, det var hjørnet på en bærepose. Lennart sukket. Det hendte at folk som var for late til å kjøre til avfallsplassen, kastet fra seg ting i skogen. En gang hadde han selv sett en kar som kastet en mikrobølgeovn ut av bilvinduet. Men da hadde han klart å ta nummeret på bilen og levert en skriftlig anmeldelse. Lennart skulle til å slå inn på sin vanlige rute gjennom skogen da han så at posen beveget seg. Han stanset. Posen beveget seg igjen. Hadde det bare vært vinden. Det hadde vært bedre. Men det var helt vindstille mellom trestammene. Ikke bra. Det hørtes en svak rasling da det rykket til i plastfliken nok en gang, og beina til Lennart føltes plutselig fryktelig tunge. Skogen lå taus og likegyldig rundt ham og han var alene i hele verden med det som fantes i plastposen. Lennart svelget tørt og gikk et par skritt framover. Posen lå stille nå. 13
Gå hjem. La det ligge. Han ville ikke se en gammel hund som nesten, men bare nesten, hadde blitt avlivet eller et kull kattunger med nesten, men bare nesten, helt knuste skaller. Han ville ikke ta i det. Så det var verken ansvarsfølelse eller medlidenhet som drev ham framover mot den hvite fliken av plast som stakk opp av bakken. Det var vanlig menneskelig eller umenneskelig nysgjerrighet. Han måtte få visshet, ellers ville det viftende hvite flagget plage ham helt til han vendte tilbake for å finne ut hva han hadde gått glipp av. Han grep rundt plastfliken og bykset umiddelbart et skritt bakover, slo hendene for munnen. Det var noe i posen. Noe som hadde besvart grepet hans og kjentes ut som muskler, kjøtt. Jorda rundt posen var nylig blitt gravd i. En grav. En liten grav. Tanken skapte en rekke av assosiasjoner, og plutselig visste Lennart nøyaktig hva som hadde besvart grepet fra hånden hans. En annen hånd. En veldig liten annen hånd. Lennart krabbet fram til posen og begynte å grave bort jord. Det gikk fort. Jorda var slengt ujevnt på, antakelig av noen uten skikkelig redskap, og på ti sekunder hadde Lennart avdekket hele posen og trukket den opp av hullet. Bærehåndtakene var knyttet sammen, og Lennart rev i plasten for å slippe inn luft, slippe inn liv. Han klarte å rive opp en flenge, og blålig hud kom til syne. Et tynt bein, en innsunket brystkasse. En liten jente. Et spedbarn, bare uker eller dager gammelt. Hun leet seg ikke. De smale leppene var presset sammen som i trass mot en ondskapsfull verden. Det Lennart hadde sett hadde vært dødskrampene hennes. Lennart la øret mot brystet på barnet og syntes å høre et svakt ekko av et hjerteslag. Han kløp tak i nesen hennes med tommel og pekefinger og trakk pusten. Han måtte lage trutmunn for å klare å få luft ned i den bitte lille munnen, og trengte ikke engang å trekke pusten på nytt 14
for å fylle de små lungene to ganger. Lufta slapp ut med en surklelyd, og brystet ble liggende stille. Lennart trakk pusten på ny, og idet han gjorde den andre innblåsningen, skjedde det. En skjelving gikk gjennom den lille kroppen, og hun hostet opp hvitt skum før skrik skar gjennom skogens stillhet og fikk tiden til å begynne å gå igjen. Barnet skrek, men det lød ikke som noe barneskrik Lennart hadde hørt før. Det var ikke sårt eller klagende. Det kom bare en eneste klar og ren tone ut av den vanskjøttede kroppen. Lennart hadde gehør, og han trengte ikke å sjekke med en stemmegaffel for å høre at det var en E. En klokkeren E som fikk løvet til å skjelve og fuglene til å lette fra trærne.
2 Jenta lå på passasjersetet, innsvøpt i Lennarts signalrøde Helly Hansen-varmejakke. Lennart satt med hendene hvilende på rattet og stirret på henne. Han var helt rolig og kroppen føltes helt utblåst. Renset. En gang på slutten av syttitallet hadde han testet kokain. Et hipt rockeband hadde bydd på og han hadde tatt imot. Én stripe, og siden hadde han aldri gjort det mer, av den enkle grunn at det var helt fantastisk. Altfor fantastisk. Man har alltid litt vondt et sted. Er det ikke i kroppen, så er det i sinnet. Det fins alltid et visst ubehag. Alltid. Kokainen hadde fjernet det. Kroppen ble som et skall av fløyel, et skall fylt av bare glassklare tanker. Uklarhetene var borte, og livet var herlig. Etterpå innså Lennart at det å etterstrebe denne opplevelsen kunne bli en livsoppgave. Så han avsto. Nå satt han med hendene på rattet og opplevde noe liknende, men uten kjemisk hjelp. Alt var stille inni ham, skogen glødet i høstens farger, og en stor skapning holdt 15
pusten og avventet hans beslutning. Lennart strakte seg langsomt etter tenningsnøkkelen – Hånden hans! At han hadde en hånd med fem fingre som han kunne bevege som han ville! Et mirakel! – startet motoren og trillet sakte tilbake samme vei han hadde kommet. Ute på fylkesveien ble han forbikjørt flere ganger der han sneglet seg fram ute på veiskulderen. Uten barnesete eller noen annen form for sikring, kjørte Lennart som om han hadde en breddfull skål med verdifull væske på passasjersetet. Spedbarnet virket så skjørt og svakt at den minste brå bevegelse kunne slynge henne ut av tilværelsen. Ryggen var klissvåt da han ti minutter senere svingte inn på oppkjørselen, slo av motoren og speidet rundt seg. Ingen var å se, så Lennart tok barnet forsiktig opp i armene og jogget mot huset. Han nådde entreen og kjente at døra som vanlig var låst. Han banket to ganger, pause, og så to ganger til. En kald bris trakk over ryggen hans, og han holdt barnet tettere inntil seg. Etter ti sekunder hørte han de forsiktige skrittene til Laila, så at kikkhullet i døra ble mørkt idet hun sjekket hvem som kom. Deretter gikk døra opp. Laila sto som en massiv bremsekloss i døråpningen. «Er du der alt, da? Hva er du har i –» Lennart trengte seg inn i gangen og fortsatte mot kjøkkenet. Døra slo igjen bak ham og Laila ropte: «Gå ikke inn med skoa på, er du helt sprø, du må jo ta av deg skoa, Lennart!» Lennart sto rådløs midt på kjøkkengulvet. Han hadde bare villet komme seg inn i tryggheten i huset. Nå ante han ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han skulle til å legge fra seg barnet på kjøkkenbordet, ombestemte seg og holdt det inntil seg mens han snudde seg en runde rundt på gulvet på jakt etter en retning. Laila kom inn i kjøkkenet, rød i ansiktet. «Du må jo ta av deg skoa før du klamper inn, jeg har nettopp vasket her og så kommer du og –» «Hold kjeft.» 16
Munnen til Laila lukket seg med et klikk, og hun rygget et halvt skritt. Lennart løsnet grepet rundt barnet, brettet opp varmejakka så mye at barnets hode og en lokk av blondt hår kom til syne. Laila åpnet munnen igjen. Måpte. Lennart hevet og senket bylten. «Jeg fant et barn. Et spedbarn. I skogen.» Svake klikkelyder hørtes da tungen til Laila klistret seg til gommen og ble sugd løs igjen, mens hun lette etter ord. Til slutt klarte hun å hviske: «Hva er det du har gjort?» «Jeg har ikke gjort noe som helst. Jeg fant henne i skogen. I et hull.» «Et hull?» Lennart fortalte kortfattet hva som hadde skjedd. Laila sto bom stille med hendene foldet over magen. Bare hodet hennes beveget seg fra side til side. Da Lennart hadde kommet til punktet der han blåste luft i lungene på barnet, avbrøt han seg selv: «Kan du slutte å riste på hodet mens jeg snakker? Det er jævlig irriterende.» Hodet til Laila stoppet midt i bevegelsen. Hun tok et nølende skritt framover og kikket på barnet med et uttrykk av undertrykt redsel. Barnet lå med hardt sammenknepne øyne og munn. Laila begynte å gni seg på kinnene. «Hva har du tenkt å gjøre?»
3 Utvalget av babyartikler hadde vokst siden Jerry var liten. Nå var det smokker til tåteflasker med ett hull, to hull, små hull, større hull. Diverse flaskestørrelser. Lennart slengte på måfå tre ulike typer ned i handlevognen. Like ille var det med bleiene. Jerry hadde hatt tøybleier som ble kokt og vasket, men de var ikke å få kjøpt på ICA Stormarked. Lennart sto framfor veggen av fargerike plastpakninger som en buddhist ved klagemuren. Dette var ikke hans verden. Ingen begreper å forholde seg til. 17
Det var like før han gjorde det samme som med tåteflaskene, men så oppdaget han at bleiestørrelsen var gradert etter alder. For nyfødte var det bare to pakker å velge mellom, og Lennart tok en pakke av den dyreste. Morsmelkerstatning fantes det gudskjelov bare én type av, og innholdet i vognen økte med to røde kartonger. Så kom han ikke på noe mer. Tåtesmokk? Jerry hadde brukt tåtesmokk, og se hvordan det gikk. Ingen tåtesmokk, foreløpig. Blikket hans festet seg ved en giraff, eller snarere halsen og hodet til en giraff, som var montert på en kule sånn at den alltid reiste seg opp igjen. Han la den i vognen. Hver eneste en av disse bevegelsene med å gripe og slippe virket helt absurd for ham. Dette var spedbarnsgreier. Ting til en baby. Et skrikende og sprellende lite vesen der det gikk mat inn i den ene enden og kom bæsj ut i den andre. Det han hadde funnet i skogen … Denne overjordiske roen senket seg over ham igjen. Armene ble slappe og hang ned langs sidene mens blikket søkte seg mot et buet speil i taket. Han så små mennesker bevege seg mellom reolene, så dem fra Guds perspektiv og ville strekke ut hånden og fortelle dem at de var tilgitt. Ingenting av det de hadde gjort mot ham spilte noen rolle lenger. Jeg tilgir dere. Jeg er glad i dere. Egentlig er jeg glad i dere. «Unnskyld meg.» Et øyeblikk trodde han at noen virkelig hadde akseptert amnestiet hans. Så kom han tilbake til virkeligheten og så en tjukk, liten dame med utstående øyne som presset seg forbi ham på vei mot barnematen. Han grep håndtaket på handlevognen og så seg rundt. To eldre menn sto og kikket på ham. Han visste ikke hvor lenge han hadde befunnet seg i sin forsonende katatoni, men det var neppe mer enn noen sekunder. Det var nok til at folk begynte å glo. Lennart skar en grimase og gikk videre mot kassene. 18
Håndflatene var klamme, og plutselig syntes han at han gikk stivt og unaturlig. Han kjente pulsen i tinningene og følte de, innbilte eller virkelige, sviende blikkene i ryggen fra folk rundt seg. Folk hvisket om innholdet i vognen hans og mistenkte ham for alt mulig. Må roe meg ned. Må ta det rolig nå. Han hadde et triks han brukte når liknende følelser trengte seg på, som de gjorde iblant: han lot som om han var Christer Sjögren. Gullplatene, tv-showene, turneene i Tyskland, hele smella. Når folk stirret på ham, var det fordi han var så enormt kjent. Lennart rettet ryggen og førte handlevognen sin mer målbevisst. Et par skritt til mot kassene og fantasien var komplett: her kommer Christer. Det var ingen kø ved kassa, selvfølgelig, og da han la varene sine opp på båndet, smilte han til kassadamen og blottet det sjarmerende mellomrommet mellom fortennene. Han betalte med en femhundrelapp, tok imot vekslepengene og la varene i to bæreposer, fortsatte gjennom folkemengden med selvsikre skritt, og det var først etter at han hadde lagt posene i bagasjerommet, satt seg i førersetet og lukket døra at han kunne la masken falle, vende tilbake til seg selv og begynne å forakte Christer Sjögren igjen. Mitt eget jævla blå Hawaii. Han fant Laila sittende ved kjøkkenbordet. Barnet lå i armene hennes, innsvøpt i et av de gamle babypleddene til Jerry. Lennart satte posene ned på kjøkkengulvet, og Laila kikket opp på ham med det uttrykket som fikk det til å knyte seg i ham: munnen på vid gap, øyenbrynene hevet. Hjelpeløs og forundret. Det hadde muligens fungert i sin tid, men ikke nå lenger. Lennart plukket fram esken med morsmelkerstatning og spurte uten å se på Laila: «Hva er det med deg?» «Hun har ikke sagt et pip», sa Laila. «Ikke en lyd mens du var borte.» 19
Lennart helte opp to desiliter vann i en kjele og satte den på plata. «Hva mener du?» «Akkurat det jeg sier. Hun burde jo være sulten, eller jeg vet ikke … et eller annet. Hun burde jo si noe. Gi lyd fra seg.» Lennart la fra seg målebegeret og bøyde seg over barnet. Det hadde samme konsentrerte uttrykk som tidligere, som om det lå og lyttet intenst etter noe. Han pirket på den flate nesen, og leppene vred seg til et uttrykk av misnøye. «Hva gjør du?» spurte Laila. Lennart gikk tilbake til kjøkkenbenken, helte pulveret i vannet og begynte å vispe. Stemmen til Laila steg en ters. «Trodde du hun var død?» «Jeg trodde ingenting.» «Trodde du at jeg kunne ha sittet her med et dødt barn i fanget uten å merke noe, trodde du det?» Lennart vispet noen kraftige runder og kjente på temperaturen med fingeren. Han løftet kjelen av plata og tok på måfå en av tåteflaskene, mens Laila fortsatte å gnåle i bakgrunnen. «Du er faen ikke sann, er du klar over det? Du tror at det bare er du som vet alt mulig, men jeg skal si deg at i alle de årene mens Jerry var liten og du bare –» Da Lennart hadde helt opp melken og skrudd smokken fast på flaska, gikk han ett skritt fram og ga Laila en saftig ørefik. «Hold kjeften din. Snakk ikke om Jerry.» Han løftet barnet ut av favnen hennes og satte seg på en pinnestol på den andre siden av bordet. Med hendene skjult under pleddet grep han rundt den høyre tommelen sin, håpet at det var riktig type smokk han hadde valgt. Han ville ikke at noe skulle være feil nå. Leppene til den lille jenta lukket seg rundt smokken, og så begynte hun ivrig å suge i seg innholdet i flaska. Lennart kikket skrått bort på Laila, som ikke hadde lagt merke til suksessen hans. Hun satt og gned seg på kinnet mens tårene trillet stille ned i valkene rundt halsen hennes. Der20
etter reiste hun seg, stabbet inn på soverommet og lukket døra etter seg. Barnet drakk nesten like lydløst som det så ut til å gjøre alt mulig annet. Det kom bare noen svake fnys når det pustet gjennom nesen mens munnen fortsatte å jobbe med smokken, og innholdet i flaska forsvant raskt. Da flaska var nesten tom, hørte Lennart at det raslet lavt i aluminiumsfolie inne på soverommet. Han overså det. Hadde nok annet å tenke på. Med en suselyd slapp barnet flaska og åpnet øynene. Noe krøp oppover ryggraden til Lennart og fikk ham til å grøsse. Øynene til jenta var lyseblå og kjempestore i det lille ansiktet. Et par sekunder var pupillene hennes utvidet, og Lennart syntes at han stirret ned i en avgrunn. Deretter trakk de seg sammen i lyset og øyelokkene gled igjen. Lennart satt helt stille en lang stund. Barnet hadde sett på ham. Det hadde lagt merke til ham.
4 Da Laila kom ut fra soverommet, hadde Lennart lagt barnet på et frottérhåndkle på kjøkkenbordet. Han snudde og vendte på en bleie og prøvde å finne ut hvordan den skulle sitte, da Laila tok den fra ham, skjøv ham til side og sa: «Jeg skal gjøre det.» Det luktet kakao og mint av henne, men Lennart sa ingenting. Han la hendene på ryggen, tok ett skritt bakover og fulgte med på hvordan Laila la bleia på plass og lukket den med tapestrimlene. Det venstre kinnet hennes var rødflammet, med saltstriper etter tørkede tårer. Hun hadde vært en lekkerbisken, et naturlig midtpunkt på alle fester og en trendy ung dame med potensial til å konkurrere om den glitrende tronen Lill-Babs regjerte den gangen. En musikkanmelder hadde for spøk kalt henne for Lill-Lill-Babs. Senere hadde hun og Lennart gjort et par 21
av seg, og karrieren tok en litt annen vending. Nå veide hun nittisju kilo og hadde problemer med å gå. Skjønnheten kunne fortsatt anes i ansiktet hennes, men man måtte sette et passepartout over det for å oppdage den. Laila festet bleia og pakket spedbarnet inn i pleddet med de blå bamsene. Hun redde en seng til henne med et badehåndkle i bunnen av den store strandkurven og la forsiktig det fortsatt sovende barnet nedi. Lennart sto med hendene på ryggen og fulgte med. Han var fornøyd. Dette gikk bra. Laila løftet kurven og svingte den forsiktig fram og tilbake som en vugge. Hun så på Lennart for første gang siden hun kom ut fra soverommet. «Hva nå?» «Hva mener du?» «Hva skal vi gjøre nå? Hvor skal vi levere henne?» Lennart tok kurven fra Laila og gikk inn i stua, satte den i lenestolen. Han bøyde seg over barnet og strøk det over kinnet med pekefingeren. Bak seg hørte han stemmen til Laila: «Du kan ikke for alvor mene dette?» «Hva da?» «Det er ikke lov. Det må du da begripe.» Lennart snudde seg og strakte ut armen. Laila rygget litt unna, men Lennart vendte håndflaten opp som en oppfordring til henne om å ta hånden hans. Hun nærmet seg nølende, som om hun forventet at den utstrakte armen når som helst kunne forvandles til en slange. Så la hun hånden sin i hans. Lennart førte henne ut på kjøkkenet, plasserte henne ved bordet og helte opp en kopp kaffe til henne. Laila fulgte bevegelsene hans med vaktsomt blikk mens Lennart skjenket en kopp til seg selv og satte seg rett overfor henne. «Jeg er ikke sint», sa han. «Tvert imot.» Laila nikket og førte koppen til munnen. Tennene hennes var misfarget av sjokoladerester. Lennart påpekte det ikke. Kinnene hennes skalv på en ulekker måte da hun svelget den varme kaffen. Lennart sa ikke noe om det heller. Det han sa var: «Elskede.» Øynene til Laila smalnet. «Ja?» 22
«Jeg rakk ikke å fortelle ferdig. Om det som hendte i skogen. Da jeg fant henne.» Laila la hendene over hverandre på kjøkkenbordet. «Fortell, da. Elskede.» Lennart ignorerte den ironiske tonen og fortsatte. «Hun sang. Da jeg hadde gravd henne fram og blåst liv i henne. Da sang hun.» «Hun har jo ikke sagt et pip.» «Hør på meg nå. Jeg forventer ikke at du skal skjønne dette, siden du ikke har gehør …» Lennart løftet hånden for å stanse den innvendingen han visste ville komme, for var det noe Laila fortsatt var stolt av, så var det stemmen sin og evnen til å treffe tonen. Men det var ikke det dette dreide seg om. «Du har ikke det gehøret jeg har», sa Lennart. «Stemmen din er bedre og du er mer treffsikker på tonen enn meg og bla bla, er du fornøyd nå, men det er ikke det vi diskuterer. Det jeg snakker om er gehør.» Laila lyttet igjen. Til tross for måten han leverte sin anerkjennelse på, så hjalp det. Hennes evner var bekreftet, og Lennart kunne fortsette: «Du vet at jeg har absolutt gehør. Da jeg hadde fått henne ut av plastposen … så sang hun. Først en E. Så en C. Og deretter en A. Og jeg mener ikke skrik som hadde en klang, men … sinustoner. Helt perfekte. Hadde du målt A-en hennes, hadde metret vist 440 hertz.» «Hva mener du?» «Jeg mener ingenting. Det var bare sånn det var. At hun sang. Og at jeg har aldri har hørt noe liknende. Ikke en skjelving, ikke et skurr. Det var som å høre … en engel. Jeg hører det fortsatt.» «Hva er det du prøver å si, Lennart?» «At jeg ikke kan gi henne fra meg. Det er umulig.»