Leve dialekten av Gunhild Kværness

Gunhild Kværness

Leve dialekten En språkreise

© CAPPELEN DAMM AS 2014 Forfatter har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-45256-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist Bokdesign: Bolt Designstudio / Anita Myhrvold og Tina Blomqvist Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Beate Willumsen Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/14 pkt. Garamond regular og trykt på 100 g Sora.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Vi er no’n spelldåser æille sammen, og det er mangt en lyt akte på.

Rør æiller verket som lage låten nei, slike ting har vi ittno med, men er du stille og følgje takta, så har du tona i ny og ne. fra «Spelldåsen»

16 om identitet – Maj Britt Andersen: Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen 40 om å komme fra et sted – Lars Lillo-Stenberg: Jeg opplever at mange mennesker er stolte av at de ikke kommer fra Oslo 58 om forståelse – Per Egil Hegge: Jeg er av den oppfatningen at det ikke er noe poeng i å snakke hvis ingen forstår deg 74 om knoting – Vegard Ulvang: Jeg misliker folk som knoter – altså slike som meg selv 94 om tospråklighet – Liv Bernhoft Osa: Det kunne aldri falle meg inn å snakke normalisert østnorsk på TV. Tenk om noen fra Voss skulle se på!

116 om status – Drillo: Kona mi synes at Fredrikstad-målet mitt er Norges styggeste 132 om toleranse – Arild Rønsen: Det er arrogant å kritisere Jagland for at han snakker dårlig engelsk!

148 om smak – Arve Tellefsen: Om noen sier at jeg representerer finkulturen, opplever jeg ikke det som en kompliment 170 om selvbilde – Mia Gundersen: Når du får høre at du er dum og i tillegg snakker Stavanger-dialekt – ja, da er en del føringer lagt 190 om kunstnerisk uttrykk – Jon Eikemo: Det er klart at Hamlet kan snakke strilemål!

208 om ekthet – Bjørn Sundquist: Æ må snakke fra baillan 226 om makt – Sigbjørn Johnsen: Ringsaker-dialekten kan brukes overalt – også blant EU-folk i Brussel 246 om bevaring og nyskapning – Kari Bremnes: Om jeg kan være med på å bevare Svolvær-dialekten, er det flott!

264 om det unge, det kule og det moderne – Therese Johaug: Jeg er veldig spent på framtida.

Kanskje det blir in å snakke ulike dialekter?

Jakten på tonen – in n ledn ing –

Den 23. juli 2014 var det hundre år siden Alf Prøysen ble født. Kultur­

arbeideren, visesangeren og forfatteren vokste opp på en husmannsplass på Hedmarken og startet yrkeslivet sitt som griskokk. Svært mye av det han skrev, handler om folk som står nederst på rangstigen. Ikke sjelden inneholder tekstene hans friske spark mot øvrigheta. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – klarte Alf Prøysen å bli en av Norges mest folkekjære kunstnere.

Livet hans ble ikke så langt; han døde i 1970, bare 56 år gammel. I løpet av de 46 årene som er gått siden Alf Prøysens død, er mye blitt skrevet og publisert om denne mannen, som later til å bli bare mer og mer interessant for oss nordmenn. Noe av det som er blitt utgitt, er såkalte samtalebøker.

I disse bøkene møter vi mennesker som på en eller annen måte kjente Prøysen, og gjennom disse personene får vi et innblikk i hvordan han var som menneske.

Det er så vemodig mange viser heter en slik samtalebok. Den ble skrevet av Knut Imerslund i forbindelse med 90-årsjubileet i 2004. I et av intervjuene møter vi Signe Bakken, en kvinne de færreste har hørt om. Imerslund kan imidlertid fortelle at Alf Prøysen pleide å kalle henne sin «skytsengel».

Hun var sekretær for sjefen i Tiden Norsk Forlag, som ga ut de fleste av Prøysens bøker, og kom til å bli en viktig person i hans liv. Signe Bakken har mye interessant å fortelle fra samarbeidet. Historiene hennes viser at hun var noe mer enn en vanlig sekretær; hun levde seg inn i prosessen omkring utgivelsene og hadde et våkent øye for smått og stort. j a k t e n på t o n e n

–

innledning

9

I samtalen med Signe Bakken blir Prøysens bruk av dialekt et stadig tilbakevendende tema. Hun er opptatt av at Prøysen gjorde Hedmarksdialekten litterært stueren. Hun forteller om en gang hun var på fottur i Rondane, og ville sende et postkort til Prøysen. Kvinnen som drev setra Signe bodde på, skulle ta det med seg ned til bygda neste dag for å post­legge det der. «Kjenner du ham, du?» spurte damen imponert da hun fikk kortet i hendene. Signe nikket, og damen fortsatte: «Ja, han har gjort det slik at jeg kan snakke som jeg gjør.»

Signe Bakken mener at Alf Prøysen har gitt svært mange nordmenn selvtillit til å bruke sitt eget talemål. Selv var hun fra Flekkefjord, og var oppvokst med en dialekt som er temmelig forskjellig fra Prøysens. Nettopp derfor kan hun se dette litt fra sidelinja. Prøysens måte å bruke språket på førte ikke bare til en statusheving av Hedmarks-dialekten, mener hun. Alle dialekter i Norge fikk en oppreisning takket være Prøysen. Han var en revo­ lusjonær, slår Signe Bakken fast.

I et intervju med Dag og Tid i 2002 er det nettopp denne siden ved Prøysen hans biograf Ove Røsbak tar opp. Røsbak sier at Prøysens store bragd er at han brøytet vei for den nedvurderte Hedmarks-dialekten, og sørget for å sette den på kartet. Han knyttet dialekten til noe positivt og fikk derigjennom folk til å sette pris på sin egen dialekt. Røsbak er vokst opp i samme kommune som Prøysen, Ringsaker, og mye av det han har skrevet, er skrevet på nettopp denne dialekten.

Jeg lar Alf Prøysen være min følgesvenn på den språkreisen som denne boken er. Jeg deler nemlig Signe Bakken og Ove Røsbaks syn, og tror det språklige klimaet i Norge ville sett annerledes ut uten Prøysen.

Språk og dialekt

Når Alf Prøysen skrev og opptrådte, brukte han altså ofte sin barndoms dialekt fra Hedmarken. Å bruke dialekt i det offentlige rom var ikke nytt i Norge, men Prøysens popularitet var enorm. Og slik det ofte er med populære og framtredende personer: Det de sier og det de gjør, har innflytelse på oss andre. Denne boken bygger på den påstanden at Alf Prøysen i stor grad var med på å forandre nordmenns forhold til dialektbruk.

Språk er så mye mer enn ord, setninger, grammatikk og tonefall. Fagene språksosiologi og sosiolingvistikk handler om hvordan vi snakker og, ikke minst, hvorfor vi snakker som vi gjør. I bøker som omhandler dette temaet, 10

leve dialekten

kan man finne ulike definisjoner på begrepene «språk» og «dialekt». Språk er gjerne knyttet til land eller nasjoner, mens dialekt blir brukt om ulike varianter av samme språk. «A language is a dialect with an army and a navy» er en klassisk definisjon.

Når begrepene språk og dialekt brukes med ulikt innhold og holdes adskilt, har det med politikk å gjøre. Da forfedrene våre trakk opp grenselinja mellom Hedmark og Värmland, hadde det lite med språk å gjøre.

En linje – en nasjonal grense – ble likevel trukket gjennom skogen, og som en konsekvens av denne linja ble det til at det språket som ble snakket i husene på østsiden av linja, ble kalt svensk. Og det språket som ble snakket på vestsiden av linja, ble kalt norsk. Selv om alle disse menneskene snakket – og snakker – ganske likt.

Noe helt annet er det med forskjellen på vossamål og Hedmarksdialekt. Alle kan høre at disse er svært forskjellige. Men ettersom det aldri er blitt trukket noen nasjonal grense over Langfjellene, er ikke dette to ulike nasjonale språk.

I mange sammenhenger kan det være fruktbart å skille mellom språk og dialekt. I denne boken vil imidlertid disse begrepene bli brukt om hverandre.

Språk, dialekt, mål og talemål – alt dette er det som kommer ut av munnen når vi snakker. Og det er det denne boken handler om.

Ka e da for nåke tull?

Det føles bra å kunne bruke den dialekten man er vokst opp med. Mange opplever å ha det bedre, å snakke bedre og – ikke minst – å treffe bedre når de får bruke barndomsmålet. Dette handler om identitet, og om å være i kontakt med den grunntonen vi alle har inne i oss. Andre mener at avstand til barn­ domsmålet er fruktbart, og at man senere i livet kan finne nye toner som kan være like bra.

Friheten til å velge talemål er stor i Norge nå. Vi kan holde fast ved barndomsmålet, eller vi kan finne fram til et nytt talemål. Hver og en burde med andre ord ha mulighet til å velge den beste løsningen. Den beste løsningen for en selv. Noen av oss tar likevel underlige valg. Jeg mener for eksempel at jeg ikke har valgt den beste løsningen – for meg.

Da jeg gikk på Statens Teaterhøgskole i Oslo, gikk jeg i samme klasse som Hildegun Riise fra Strandebarm i Hardanger. Hun er nå ansatt på Det Norske Teatret, og har alltid vært en flittig bruker av Strandebarmj a k t e n på t o n e n

–

innledning

11

12

leve dialekten

dialekten. En gang sa jeg til henne at jeg ville nok også ha snakket barndomsdialekten min om jeg hadde hatt like fin dialekt som henne.

«Ka e da for nåke tull?» sa Hildegun.

Ja, hva er det for noe tull? Noe av motivasjonen til å skrive denne boken ligger akkurat der. Hvorfor er det så mange av oss som velger å snakke en annen dialekt enn den som ligger best til rette for oss, den vi har det best med? Sannsynligvis har dette med status, identitet og selvbilde å gjøre. Og trolig flere andre, temmelig personlige forhold, som det kan være vanskelig å finne ut av. Mitt håp er at denne boken kan skape en større bevissthet omkring hvorfor vi velger å snakke som vi gjør. Å ha et bra forhold til sin egen språkbruk er viktig for alle. Men for personer som er mye i rampelyset – på scenen, på talerstolen eller ved at de ofte blir intervjuet av radio- og TV-reportere – er dette kanskje ekstra viktig.

For sceneartister, politikere, idrettsfolk og mediefolk er det muntlige språket et viktig redskap, og allmennhetens bilde av disse personene farges på sin side igjen av hvordan de snakker. Fjorten profilerte nordmenn har sagt ja til å bidra i denne boken, og de forteller om sine personlige veier gjennom det norske dialektlandskapet.

Denne beretningen, som altså handler om muntlig språkbruk, må natuligvis formidles gjennom skriftspråket for å kunne bli presentert mellom to permer. Jeg har valgt et forholdsvis konservativt bokmål, og noen av intervjupersonene passer godt inn i dette. Andre har derimot et talespråk som ligger nærmere radikalt bokmål, og når de uttaler seg har jeg derfor tilpasset språket i en viss grad.

14

leve dialekten

Jeg har alltid følt meg som en av jinten’ til Prøysen M a j Britt An de r se n

leve dialekten

15

Alf Prøysen var en del av barndommen for mange. Men Maj Britt Andersen sier det sterkere: Han var barndommen hennes. Han gjennom­syret hele oppveksten. Når hun hørte ham på radio – og senere på TV – føltes det underlig. Alt ved den mannen virket så nært, så kjent og så trygt. Alf Prøysens Romeo Clive snakket jo nesten slik som henne! Og når hun var på øving i barnesangkoret hjemme på Toten, sto Prøysen på repertoaret støtt og stadig.

Prøysen hadde dessuten en høy stjerne i barndomshjemmet, og kanskje spesielt hos besteforeldrene. De var stolte av Prøysen, stemmen hans var viktig for alminnelige folk å lytte til. Maj Britt Andersen kommer fra et arbeidermiljø som kjente seg veldig godt igjen i mange av Prøysens tekster. Han talte arbeidernes sak. I kronikken «Et lite kjærtegn tel hæin Alf», trykket i Aftenposten i januar 2014, skriver Maj Britt om bestemoren sin at «hu skrudde opp volumet på radioen, når’n Alf sang, mens gardbrukera på flatbygdene skrudde ned volumet, så itte arbeidsfolket deres skulle få griller i hugu ta å høre på denna griskokken som hadde vørti så populær».

Maj Britt Andersen er oppvokst på Skreia i Østre Toten kommune, to–tre mil sør for Gjøvik. Få kan formidle stemningen og språket fra Mjøs-bygdene så godt som henne. Når man hører stemmen hennes på CD, i radio eller på TV, kan man lett se for seg landskapet rundt Mjøsa med sine bølgende kornåkre.

«Det at jeg har kunnet ta med meg Alf Prøysen inn i voksenlivet mitt – som artist – har naturligvis vært veldig verdifullt for meg. Den delen av identiteten min som er knyttet til hjembygda og barndomsdialekten, er helt klart blitt styrket ved at jeg hele tida har hatt Prøysen der.»

Hun tenker seg om.

«Jeg har også hele tida identifisert meg med klasseperspektivet hans. Jeg har alltid følt at jeg var en av jinten’ til Prøysen.»

16

leve dialekten

Hva er identitet?

Helt fra vi er bitte små, er vi opptatt av spørsmålet «Hvem er jeg?» Vi er med andre ord opptatt av identitet. Vi lærer oss betydningen av ordet lenge før vi har hørt det bli brukt. Likevel – hva er egentlig identitet?

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier det enkelt: «Identitet er det man ser når man ser seg selv i speilet.»

Ja vel. Man går til speilet. Hva ser man?

Jo, man kan se om det er en mann eller en kvinne. Man kan se om det er et ungt menneske, et gammelt menneske – eller noe midt imellom. Om man har klær på seg, kan man kanskje hente noe infor­ masjon ut av dem – de kan være rene, nye og dyre, eller skitne, gamle og billige. Og håret – hva med det? Lever det bare sitt eget liv, som et viltvoksende blomster­ bed? Eller bærer det preg av å ha fått mye omtanke, mange og dyre timer hos frisør med kunstige krøller og kunstig farge?

Det går også an å snakke til sitt eget speilbilde. Hva hører vi da? Språket vi hører, forteller noe om oss som mennesker, på samme måte som klærne. Eller som frisyren.

Maj Britt Andersen >> Sanger og artist Maj Britt Andersen er født i 1956 og kommer fra Østre Toten kommune i Oppland fylke. >> Var med i soulbandet Chipahua i begynnelsen av 1980-årene. >> Har senere samarbeidet med komponisten Geir Holmsen og tekstforfatteren Trond Brænne om plateinnspillinger for barn. >> Også barneprogrammer i fjernsyn og radio. >> Har ellers gjort seg bemerket som Prøysen-tolker – både som sanger og skuespiller. >> Gir i Prøysen-året 2014 ut trippelCD-en Mitt hjerte er ditt og deltar i forestillingen Hematt med Prøysen, sammen med Viggo Sandvik og søsteren Inger Lise Rypdal. >> På sine senere CD-utgivelser har hun skrevet flere av tekstene selv. >> Har mottatt flere priser, bl.a.

Prøysenprisen og Spelemannprisen, og til den sistnevnte har hun vært nominert mange ganger. >> Bosatt i Asker.

Et speilbilde kan faktisk fortelle en hel del. Man kan si at et speil­bilde delvis forteller om hvem vi ønsker å være, og delvis om hvem vi har mulighet til å være. En frisør kan forandre på ganske mye, men ikke alle ting lar seg endre. Du er den du er.

Det mest fruktbare er kanskje å tenke seg en kombinasjon av det som lar seg forandre og det som vanskelig lar seg forandre. I filosofien har man sammenlignet identitet med ei elv. Man kan tenke seg et elveleie som er sta­ bilt og temmelig uforanderlig. I dette leiet renner det vann, og dette vannet representerer det foranderlige. I og med at elvevannet stadig er i bevegelse, blir også elveleiet påvirket, og over tid kan det også forandre seg – litt.

Vi mennesker er altså som elver, mener disse filosofene. Noe er bare slik det er, slik et elveleie som har ligget der i uminnelige tider. Det må man godta. Men vannet som renner der, forandrer seg konstant. Det er kaldt eller varmt, alt etter som været skifter. Og når det er flom, drar det med seg rask og rusk fra steder det har passert.

Identitetsmarkører

Selv om Thomas Hylland Eriksen har en forholdsvis enkel forklaring på identitet, innrømmer han samtidig at dette er et av språkets vanskeligste ord. For å gjøre det hele mer forståelig for oss har han satt opp en figur – et identitetshjul. Det er flere dimensjoner som kan være med på å bestemme identiteten, og i figuren på neste side er noen av de viktigste med.

Som vi ser, er det også en åpen plass man selv kan fylle ut. Det eksemplet jeg nettopp brukte, frisyre, er ikke med i denne figuren. Man kunne tenke seg en markør som het «utseende», som altså går på slikt som frisyre og klesstil.

For mange vil det være en viktig markør. Det finnes også mange andre ten­ kelige markører som kan settes inn i et slikt skjema (illustrasjon til høyre).

En del dimensjoner ved identitet

For oss alle må det være et mål å finne en passe balanse mellom disse markørene. Slike mennesker blir behagelige å være sammen med, de er ofte i god harmoni med omgivelsene sine.

Vi kjenner vel alle folk som legger litt for sterk vekt på enkelte markører.

En person som brenner for politikk, og ser hele verden ut fra sitt politiske ståsted, kan være anstrengende å være sammen med i lengden – spesielt 18

leve dialekten

?

Språk

Hjemsted

Nasjonalitet Etn isk tilhørighet

Kjønn Religion

Ætt

Identitet Klasse Alder

Livs sti l

Familie

Politikk Utdannelse

Individualitet

Illustrasjon av et identitetshjul

for en som ikke deler dette synet. Det kan også være slitsomt med en per­ son som har familien sin, for eksempel barna sine, som sin aller sterkeste identitetsmarkør. For andre kan kjøretøyet, kanskje en flott motorsykkel, være en så sterk identitetsmarkør at den overskygger alt annet. Fri og be­ vare oss for slike folk. Men jammen er det også slitsomt med dem som identifiserer seg så sterkt med språket sitt – eller dialekten sin – at alt annet blir uvesentlig.

Her gjelder det som på så mange andre områder i livet: alt med måte. Vil man ha venner og leve lenge i landet, må man etterstrebe en best mulig balanse.

En tenker så mangt når åkeren er diger og økta er lang

Det er gjerne når man forlater barndomshjemmet og skal prøve å finne sin egen plass i verden, at spørsmålet om identitet blir aktuelt. Slik var det også for Alf Prøysen. I lørdagsstubben «Kviga som itte fæinn båsen sin» skriver han: Æille kuer ska ha en bås, og æille folk ska ha ei meining. Men i gamle daer da je satt på kuffertlokket bak i mjølkkjerra og skulle tel en ny gard, kjinte je meg nokså åleine. Nytt herskap, ny skikk, det tok tid før en fekk smøygd seg inn i skikken og fønni plassen sin.

Spørsmålet om identitet ble enda mer aktuelt etter at han hadde reist fra Ringsaker og var blitt plassert i andre sosiale situasjoner og omgivelser enn dem han kjente fra hjembygda.

Da han arbeidet som sveiser i Asker, ble han kjent med elevene på Statens småbrukslærerskole på Sem. Der hadde de et aktivt revymiljø han raskt ble en del av. Han skrev tekster, regisserte og var skuespiller. Responsen var god, og etter hvert ble han en slags kjendis i Asker-bygda. Et lokalt blad ville gjerne presentere denne interessante karen, med intervju og bilde. Naturlig nok fikk han spørsmål om hvem han egentlig var. Fjøsrøkteren ga dette underfundige svaret: Den blir det vanskeligere med. Jeg er for ukjent til å kunne briljere med husmannsplass og fattigdom. Ennå er det den grelle virkelighet. Og så er jeg for lat til å arbeide meg fram ved egen hånd, for lite eventyrlysten til å pløye blåmyra, hogge tømmer i Canada og sove på benkene i Paris. – Men en tenker så mangt når åkeren er diger og økta er lang.

20

leve dialekten

Som sveiser hos ekteparet Wøien på gården Vøyen i Asker opplevde han mangt og mye som fikk ham til å tenke gjennom hvem han var, og hva som var hans identitet. Han opplevde for eksempel «å bli sett». Sjølfolket behand­ let ham med respekt. Kona på gården, Ågot Wøien, spilte piano og hadde stor forståelse for den kunstneriske fjøsgutten de hadde fått i hus. Bonden viste også respekt for arbeidskaren sin. En gang var det gjester på gården, og disse ble tilfeldigvis stående og snakke utenfor Alf Prøysens vindu. Han hadde fri akkurat da, og satt på rommet sitt og arbeidet. Gjennom det åpne vinduet kunne han høre Thor Wøien komme og hysje på gjestene: «Dere får være stille, for han sitter der oppe og skriver!»

Slike opplevelser gjorde godt for en usikker, ung mann som fikk det meste av det han skrev, i retur. Hvis noen andre tror at du kan være for­fatter, blir det også litt lettere å tenke på seg selv som en. Og alt ble jo heller ikke refusert. Det var mens Prøysen var på Vøien at han for første gang opplevde å komme mellom stive permer – med en liten novelle som bar tittelen «Fanten». Denne lille historien handler om hvordan enkeltmennesket, den som skiller seg ut, blir tvunget til å ta på seg ei maske og spille teater; til å fordreie og lyve, alt for å tekkes den store ansiktsløse hopen, folkemeningen. Det var også på Vøien at mye av boken Dørstokken heme så dagens lys. Mange mener dette er det beste han noen gang skrev.

Det nye livet i Asker førte dessuten til at han kom i kontakt med nye mennesker. Han fikk venner han kunne ha det moro med, han hadde elevene på småbrukslærerskolen på Sem, og ganske snart ble han kjent med enda flere likesinnede – folk som tegnet, skrev og var kreative på forskjellige måter. Alt dette var likevel forvirrende for ham, han strevde med å finne seg selv. I et brev flere år senere skriver han om identitetsproblemene han opplevde på denne tiden: … jeg hadde i min griskokk-tid opparbeidet meg et trofast publikum på helt forskjellige samfunnstrinn. Var jeg sammen med Asker-klikken så var det en gjeng som hadde det moro hver fjortende dag og da var jeg med, så kom Sem-gjengen, det var alle elevene på Sem som jeg laget revyer for og som trodde at jeg var DERES. Slik var det jo også med en tredje gruppe, den intellektuelle som besto av Jo Lunde og Ole Mæhle og Ragnar Vogt og en masse andre, alle var sikre på at det var DEM og bare DEM som hadde monopol på den rare sveiser’n med talent og jeg gikk fra fest til fest og ble hyldet. Da tenkte jeg ofte: Nei nå begynner det å bli så innfløkt å holde rede på alle disse maskene jeg bærer, om identitet

–

m a j b r i t t a n d e rs e n

21

jeg må flykte, rømme til et sted der ingen kjenner meg og leve ærlig og prøve å finne meg selv. Det fant jeg jo aldri.

En mann uten minne

Å begynne helt på nytt er sikkert en tanke noen og hver av oss har vært innom. Eller for å låne Prøysens egen formulering: «med blanke ark og farje­ stifter tel». Samtidig ønsker vi neppe å starte helt på nytt, vi vil nok gjerne ha med oss noe av det vi allerede har i bagasjen.

For å miste sin egen identitet er en dramatisk opplevelse, hva det nå enn måtte innebære. Den finske filmregissøren Aki Kaurismäki tar opp dette i den prisbelønte spillefilmen Mannen uten minne – eller på finsk Mies vailla menneisyyttä. Filmen handler om en mann som legger seg til å sove i en park.

Mens han sover, blir han banket opp av fremmede. Og da han kommer til seg selv, det vil si – han kommer ikke til seg selv, husker han ikke hvem han er. Vi følger så denne mannens kompliserte tilværelse – uten identitet.

Kaurismäki tar opp spørsmålet om man kan bli straffet for noe man ikke husker. Og videre – hva med moralen? Forsvinner den også, sammen med minnet? Kaurismäki mener at en slags etisk ryggmargsfølelse for rett og galt alltid vil være med oss. Når politiet presenterer denne mannen for en kvinne og forteller ham at han er gift med henne, tenker mannen umiddelbart at han bør gå tilbake til henne. Litt mer usikker er han da han sitter på en kro og blir tilbydd øl. Det ender likevel med at han takker ja, for han er jo ikke avholdsmann – «så vidt han vet».

Det sies at virkeligheten overgår fantasien. Vinteren 2013–14 skjedde noe av det samme i Oslos gater: Rett før jul ble en forholdsvis ung mann funnet i ei snøfonn på Grefsen i Oslo. Han ble tatt med til sykehus. Der fikk han igjen varmen, og det ble etter hvert konstatert at han var helt OK, rent fysisk.

Men denne mannen kom heller ikke til seg selv. Han kunne ganske enkelt ikke gjøre rede for hvem han var. Forvirringen var stor, og internasjonale eksperter arbeidet i flere måneder med saken.

Da jeg leste om dette i avisene, tenkte jeg med én gang på språk. På språk og dialekt som identitetsmarkør. Om denne mannen hadde vært norsk og snakket en spesiell norsk dialekt – og blitt funnet i ei snøfonn et sted i utlandet – ville saken trolig ha løst seg ganske raskt. Man måtte selvfølgelig forutsette at noen i dette utlandet var i stand til å kjenne igjen det norske språket. Men om så var, kunne man bare tatt med seg mannen til Norge og 22

leve dialekten

kjørt ham til den bygda hvor denne dialekten snakkes. Så kunne man satt ham av på den lokale bensinstasjonen og se hva som skjedde. Trolig ville hele bygda kjenne ham igjen, og en person med litt ansvarsfølelse ville fulgt ham til det huset hvor han hørte hjemme. Tenkte jeg.

Det som nok var med på å forkludre bildet i den aktuelle saken fra Grefsen, var at mannen var så språkmektig. Han snakket for eksempel engelsk svært godt. Ekspertene fant likevel ut at tsjekkisk var det språket han behersket best. De mente derfor å kunne fastslå at tsjekkisk måtte være morsmålet hans, og først da gikk politiet ut med bilde av mannen i media. Og ganske riktig. Etter en stund var det slektninger i Tsjekkia som meldte seg.

Identitet og rolle

Den svenske forfatteren Mikael Niemi viser i romanen Populärmusik från Vittula at man kan kjenne seg identitetsløs også uten å ha mistet hukommelsen. Han tilhører den finsktalende befolkningen i Tornedalen i Nord-Sverige: Det var en uppväxt av brist. Inte en materiell sådan, där hade vi så vi klarade oss, utan en identitetsmässig. Vi var inga. Våra föräldrar var inga. Våra förfäder hade betytt noll och intet för den svenska historien. Våra efternamn kunde inte stavas, än mindre uttalas av det fåtal lärarvikarier som sökte sig upp från det riktiga Sverige.

Og videre: Vi kunde inte konversera, inte deklamera, inte slå in presenter eller hålla tal. Vi gikk med tårna utåt. Vi bröt på finska utan att vara finnar, vi bröt på svenska utan att vara svenskar.

Få har beskjeftiget seg mer med identitetsbegrepet enn den finlandssvenske forfatteren og litteraturviteren Merete Mazzarella. Mens hun arbeidet med boken Linjer mellan stjärnor – om identitet i 2002, gjorde hun det til en slags sport å spørre alle hun møtte, hva de mente deres identitet besto i. Da hun spiste lunsj med en ung filosof i Stockholm, svarte han: «svensk, intellek­ tuell og småbarnsfar». Han la til at han nok ikke hadde vektlagt «svensk» hvis det ikke var for at han hadde bodd en del i utlandet. I utlandet ble det imidlertid helt klart for ham at han var veldig svensk. En bekjent av om identitet

–

m a j b r i t t a n d e rs e n

23

henne i Uppsala svarte: «kvinne, mor, forfatter». Etterpå føyde hun til, litt unnskyldende, at hun dessverre ikke hadde publisert noe ennå – men det var hennes ambisjon å bli forfatter. Merete Mazzarella konkluderer da raskt med at ambisjoner også kan være en del av identiteten. Noen av dem hun snakket med, identifiserte seg gjennom å ta avstand fra noe. En av de spurte sa: «Min identitet består i alle fall ikke i å være pensjonist.» Og en annen venn: «Riktignok har jeg kreft, men jeg har ikke noe ønske om å identifisere meg som kreftpasient.»

Disse små historiene fikk meg til å tenke på min gamle far som var plaget av reumatisme store deler av sitt voksne liv. En dag fikk jeg høre at det var blitt dannet en reumatismeforening i bygda vår, og gledestrålende meddelte jeg ham denne nyheten.

Men det var tvert nei. Han bare ristet på hodet: «Det er ille nok å ha reumatisme,» sa han, «om jeg ikke også skal være medlem av en reumatismeforening.»

Derimot syntes han det var stas å bli pensjonist. Den dagen han fylte 67, ringte han de ansvarlige for telefonkatalogen og fortalte at han hadde fått ny tittel. Tidligere hadde det stått skogeier eller skogbruker, nå ville han gjerne fjerne dette og erstatte det med den nye tittelen pensjonist. Dette var hans nye identitet. Og det underlige var at forandringen ikke bare skjedde på papiret – han ble også en annen person; gladere og morsommere. Som skogbruker og skogeier hadde han vært på mange møter og sittet i forskjellige råd og utvalg. Nå var det slutt på alt dette. Han hadde fått en ny frihet. Nå kunne han tillate seg å gjøre og si mye tullete og morsomt som ikke passet seg for en seriøs skogbruker eller skogeier.

Det er viktig å skille mellom rolle og identitet. En rolle er en funksjon, noe man kan kvitte seg med eller miste, mens identitet mer er en menings­ skapende del av tilværelsen. Å være pensjonist kan være både en rolle og en identitet, på samme måte som et yrke eller en stilling. Merete Mazzarella nevner et eksempel fra Danmark for å illustrere hvordan en rolle plutselig kan bli borte. Den danske innenriksministeren Thorkild Simonsen skulle forlate sitt embete. I den forbindelse var han invitert på avskjedsaudiens hos dronningen. Han ble kjørt til Amalienborg i en stor tjenestebil med sjåfør, men da han skulle hjem igjen, måtte han ta bussen. Han var jo ikke lenger minister. Og da han kom tilbake til kontoret, var det ingen som var interessert i hva han måtte mene om saker og ting.

Det er å håpe at denne ministeren hadde noe i bakhånd, en identitet mer robust enn rollen som innenriksminister.

24

leve dialekten

Hvorfor i huleste?

Disse små historiene fra Merete Mazzarellas bok får meg også til å tenke på min egen identitet. Hvordan ville jeg beskrive meg selv om jeg skulle bli nødt til å velge ut noen få kriterier?

Jeg ser på Thomas Hylland Eriksens hjul, hvor jeg også har tegnet inn en del andre tenkelige identitetsmarkører. Jeg starter med å velge bort. Kjønn anser jeg som uinteressant. Det kunne ikke falle meg inn å velge «kvinne».

Drøyt halvparten av jordas befolkning er kvinner, så det er veldig lite spesielt.

Hadde jeg opplevd det som problematisk å være kvinne, slik mange kvinner har gjort og gjør, ville det vært annerledes. Men ettersom jeg er så heldig at jeg ikke kan komme på en eneste liten episode i livet hvor jeg har tenkt det ville vært en fordel å være mann, er dette noe jeg har fundert lite på. Hadde jeg vært lesbisk, ville jeg trolig ha nevnt det. Men fordi jeg er heteroseksuell, er ikke dette noe jeg har grunnet nevneverdig over. Jeg er så heldig å være mor. Men dette er heller ikke spesielt originalt, og jeg opplever ikke dette som en viktig del av min identitet.

Slik fortsetter jeg. Jeg stopper opp litt ved utdanning. Det jeg har av utdanning, er viktig for meg … men nei. De fleste kriteriene blir valgt bort.

Det jeg blir stående igjen med, er hjemsted og språk.

Jeg kommer fra Rendalen, en kommune ganske langt nord i Hedmark fylke. Ikke mange gjør det. Og barndomsdialekten min heter Rendals-dia­ lekt. Ikke mange snakker den. Men hvorfor bruker jeg den så lite? Hvor­ for knoter jeg så fælt? Dette spørsmålet blir ekstra relevant når man tar i betraktning at jeg er utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole og dess­uten nordiskfilolog fra Universitetet i Oslo. Jeg har lært mer om språk og språkbruk – både teoretisk og praktisk – enn mange andre. Jeg vet veldig godt at jeg har det bedre når jeg snakker Rendals-dialekt – og ikke minst: Det er bedre for andre å høre på meg. Så hvorfor i huleste kan jeg ikke da bare snakke Rendals-dialekt?

Disse spørsmålene er hovedmotivasjonen til at denne boken i det hele tatt blir skrevet. Jeg er på evig jakt etter min egen tone. Og på denne jakten er det interessant å snakke med andre som har noen av de samme erfaringene og som vet litt om hva dette handler om.

om identitet

–

m a j b r i t t a n d e rs e n

25

Jobbspråk og hjemmespråk

Jeg ser på Maj Britt Andersen der hun sitter foran meg. Hun oser av trygghet.

Maj Britt får alt til å høres så enkelt ut. Hun er i takt med seg selv. Hun har funnet sin egen tone – en tone som er trygt forankret i barndommens landskap.

Hun har allerede sagt en del om identitet. Jeg viser henne likevel Thomas Hylland Eriksens identitetshjul og spør henne om det er noe hun vil legge til når hun skal beskrive sin egen identitet.

«Jeg er enig med deg i at språk og hjemsted kommer svært høyt opp på lista, slik er det for meg også. Jeg tror imidlertid at jeg vil bruke betegnelsen ‘barndommen’ når jeg skal beskrive min viktigste identitetsmarkør. For dette rommer så mye. Barndommen er på en måte den grunnmuren som alt blir bygd på. Senere i livet er alt i bevegelse, men grunnmuren står støtt – på godt og vondt. Til tross for at jeg nå har bodd i Asker i mange år, kunne jeg for eksempel aldri finne på å si at jeg kommer herfra. For meg vil det alltid være slik at jeg kommer fra Toten.»

Hvordan var språket i barndomshjemmet ditt på Skreia?

«Språket hjemme hos oss var ganske så ubesudlet, for mor var fra Lena, bare noen kilometer unna, og far fra Skreia. Og besteforeldrene mine snakket ‘væææældig bredt’,» sier hun og ler. «Jeg er veldig glad for at jeg fikk vokse opp der jeg gjorde. Med en fin dialekt i en så vakker natur. Jeg er dessverre ikke så ofte på Toten lenger. Far døde for elleve år siden og mor for fire år siden, og etter det har Toten blitt litt fjernere for meg.»

Ja, for det gikk med Maj Britt Andersen som med så mange andre; også hun ble bydame. Etter oppveksten på Toten bar det til storbyen. Først bodde hun mange år i Oslo, så flyttet hun til Asker. Asker er nå Maj Britts hjembygd, og det trives hun godt med.

Hvordan vil du beskrive språket ditt nå i dag, om vi tenker oss en skala fra én til ti – hvor én står for kav dialekt og ti står for normalisert østnorsk?

«Fem,» svarer hun raskt. «Språket mitt forandrer seg naturlig etter situa­ sjonen og hvem jeg snakker med. Men ettersom jeg for det meste synger på Toten-dialekt, blir det til at jeg også snakker mye totning når jeg jobber.

Jeg snakker nok mindre totning hjemme. Jeg er gift med en Asker-mann som til og med sier ‘boken’ istedet for ‘boka’, så da kan du selv tenke deg.»

Barna dine snakker vel heller ikke totning?

«Da de var små, skjedde det ikke sjelden at de sa ‘mjølk’, ‘hematt’ og ‘golvet’ – med tjukk l. Men etter hvert som de begynte i barnehage og skole, ble det naturligvis mindre av det. Man kan si at jeg har et jobbspråk – som er 26

leve dialekten

ganske likt det språket jeg snakket som barn på Toten. Og et hjemmespråk – som ligger ganske nært opp til normalisert østnorsk. Men også dette språket er det litt Toten-sleng over, uten at jeg legger bevisst opp til det. Og egentlig er det nok ganske mye Toten-sleng over det, for det viser seg at mange folk her i Asker oppfatter at jeg snakker totning til daglig.»

Jaså, du kommer derfra?

For nordmenn har dialekt tradisjonelt vært en ganske sterk identitetsmarkør, og slik er det egentlig fortsatt. Språkviter Helge Sandøy har som utgangs­ punkt at alle nordmenn som snakker norsk, snakker en dialekt. Den dialekten som for det meste snakkes i Oslo-området, har mange navn. Man kan si standard østnorsk, man kan si normalisert østnorsk, eller man kan si Oslo-dialekt. På Teaterhøgskolen lærte vi at den heter Vestre Akerdialekt. Uansett navn, når vi hører en person som snakker slik, får vi samtidig interessant informasjon. Vedkommende trenger slett ikke å være fra Oslo.

Det finnes imidlertid en eller annen forklaring på at han eller hun har dette talemålet. Og når vi hører en person som snakker omtrent som Alf Prøysen, vet vi også noe om vedkommende. Iallfall nok til at vi får assosia­sjoner og kan gjøre oss noen gjetninger. Dette er en identitetsmarkør som gir et godt utgangspunkt for en samtale. Det blir omtrent som å troppe opp i et selskap iført bunad, man går aldri tom for noe å prate om.

For de fleste mennesker er språket en svært viktig del av identiteten.

Og på samme måte som enkelte andre identitetsmarkører – for eksempel frisyre – kan også språket justeres. Iallfall til en viss grad. Vi vokser opp med et språk eller en dialekt, og i takt med at vi gjør små og store forandringer når det gjelder frisyre, livsstil osv., gjør vi også forandringer med hensyn til hvordan vi snakker. Eller vi går inn for ikke å gjøre forandringer. Uansett hva vi velger, blir dette en del av identiteten vår. Hvordan vi snakker og i hvor stor grad vi har forandret talespråket vårt, forteller mye om hvem vi er og hvem vi ønsker å være – i egne og i andres øyne.

Hva slags ætt kommer du fra?

Men det finnes land uten lokale dialekter. Iallfall nesten. På Island finnes det enkelte språktrekk som kan fortelle om en person kommer fra Aku­reyri, Vestfjordene eller Sørlandet. Grovt sett kan man likevel si at Island er et om identitet

–

m a j b r i t t a n d e rs e n

27

tilnærmet dialektfritt land – i betydningen fritt for ulike varianter.

Jeg har bodd en del på Island – i kortere og lengre perioder. En gang ble jeg sittende og snakke med to islandske menn – på islandsk. Det gjaldt et oppussingsprosjekt i Reykjavik, den ene var snekker og den andre elektriker.

Vi diskuterte fram og tilbake for å finne en god løsning.

Jeg kjente begge ganske godt, og plutselig kom jeg til å tenke på at de to var fra samme fjord. At de ikke kjente hverandre, var i og for seg ikke så rart, ettersom aldersforskjellen var stor. Den ene hadde trolig flyttet til Reykjavik før den andre var født. Men likevel … jeg så på dem. Det var selvfølgelig ikke mulig å se på dem hvor de kom fra. Det var neppe heller mulig å høre hvor de kom fra. Jeg avbrøt hele samtalen og spurte: «Unnskyld meg, men kommer ikke dere begge fra Hrútafjörður?» De så på hverandre, overrasket, og nikket. Jo, det stemte. Det tok ikke mange minuttene før samtalen var i full gang. Det viste seg at det ikke var langt mellom barndomshjemmene deres, og de kjente naturligvis hverandres slekter ut og inn. Og selvfølgelig var de også i slekt. Gleden var stor, og det var vanskelig å få dem til å interessere seg for oppussingsprosjektet igjen.

Entusiasmen over denne felles tilknytningen lot til å være enorm. Men like­ vel, denne historien handler kanskje ikke først og fremst om sted. Den handler trolig like mye om slekt. Mens vi i Norge spør «Hvor kommer du fra?» spør islendingene «Hverra manna ertu?» – altså «Hva slags folk/slekt kommer du fra?»

Det kan altså se ut til at nordmenn er mest interessert i stedet, mens islendinger er mer opptatt av slekta. Både sted og slekt handler om opprin­ nelse. En nordmann som stopper opp når han hører en spesiell dialekt og på grunn av dialekten tar initiativ til en samtale, er normalt ikke primært interessert i selve dialekten. Noen er selvfølgelig ekstra opptatt av språk og har det som utgangspunkt. Men de fleste er mer opptatt av stedet der denne dialekten hører til.

Ingen i Oslo forsto ordet «smultetruls»

Hva slags språklige erfaringer gjorde du deg da du kom til hovedstaden? spør jeg Maj Britt Andersen. Opplevde du å føle deg underlegen?

«Nei, det kan jeg ikke si. Jeg jobbet en periode i en barnehage på Ullevål sykehus, og jeg fikk veldig mye positiv respons på det å snakke totning. Det som måtte være av problemer, er bare forskjellige morsomme episoder. Som for eksempel da jeg kom inn på et konditori på Majorstua og ba om å få en 28

leve dialekten

‘smultetruls’. Ingen forsto hva jeg mente. Men ganske snart fikk vi oppklart det, og jeg lærte da at dette heter ‘berlinerbolle’ i Oslo.»

Jeg gir meg ikke så lett. Kan liksom ikke tro at hun kan ha hatt det så enkelt: Men i jobbsammenheng, da, som artist, har det ikke vært noen skjær i sjøen der heller?

«Jeg utga min første plate i 1975, da var jeg bare 18 år. Den neste kom i 1978. På begge disse var språket bokmål. Jeg husker godt at jeg i studio ble bedt om å legge vekk de tjukke l’ene, og det gjorde jeg. Jeg husker også godt at jeg følte at noe av meg selv ble tatt vekk. Dette ville aldri ha skjedd i dag – jeg ville aldri ha rettet meg etter en slik instruks. Men den gangen hadde jeg ikke styrke nok til å stå imot.»

Maj Britts CV er lang og variert. Etter de to første platene med bokmåls­ tekster kom den første LP’en på Toten-dialekt i 1985. Hun var da blitt 29 år gammel. Og siden er det blitt mange CD’er og mye totning. Gjennom 30 år samarbeidet hun med Trond Brænne. Han skrev tekster som ble sunget på Toten-dialekt, og Geir Holmsen komponerte. Ord som troverdighet står sentralt når hun skal forklare hvorfor det er naturlig å synge på barndomsdialekten. Om man ønsker å formidle noe, oppnår man mest om man bruker det språket som ligger en nærmest, sier hun.

Hvilken norsk dialekt setter du høyest? Kan du nevne en norsk dialekt som gir deg gode assosiasjoner og gjør deg glad?

Hun tenker seg om.

«De fleste i Norge ville nok svare totning,» sier hun alvorlig. «Men det kan jo ikke jeg svare, så jeg vil svare trøndersk. Jeg har så gode minner fra turneer i Trøndelag. Jeg elsker å sitte på kafé i Trondheim og høre at det snakkes trøndersk rundt meg.»

Og motsatt, er det noen dialekter du misliker?

«Nei, det er det ikke. Men det er jo noen dialekter jeg har problemer med å forstå. Jeg husker for eksempel en gang jeg var på et hotell i Sogndal. Det var plent umulig for meg å forstå hva de sa til meg,» sier hun og ler. «Men framfor alt vil jeg si at vi har så mange fine dialekter i Norge, og jeg håper virkelig at dette kan bevares.»

Kan du nevne noen nordmenn du synes er flinke til å bruke dialekten sin?

«De første jeg tenker på, er brødrene Nordstoga. Og så Jan Eggum. Det er virkelig flott å høre ham synge visene sine på bergensk! Og så må jeg naturligvis nevne Alf Prøysen. Det er helt klart at han har hatt stor betydning med hensyn til dialektbruk. Han har rett og slett gjort det veldig mye lettere for oss som kom etterpå.» om identitet

–

m a j b r i t t a n d e rs e n

29