Leonard Cohens liv - I'm Your Man av Sylvie Simmons

Sylvie Simmons

I’m Your Man Leonard Cohens liv Oversatt av Håvard Rem

Sylvie Simmons Originalens tittel: I’m Your Man – The Life of Leonard Cohen Oversatt av Håvard Rem I’M YOUR MAN© 2012 by Sylvie Simmons. All rights reserved.

Pages 577–580 serve as a continuation of the copyrights page.

Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB on behalf of Sarah Lazin Books.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41040-7 1. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: Allison Saltzman Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,6/15 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til N. A., i kjærlig minne The way you do anything is the way you do everything. tom waits

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1 Født med dress. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Kvinnenes hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Tyve tusen vers . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Jeg hadde begynt å rope. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 En mann som taler med en tunge av gull . . . . . . . . . . . . .

6 Nok av falne helter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 Finn meg er du snill, jeg er snart 30 . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Tidkrevende barbering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 Hvordan gjøre kur til en kvinne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10 Støvet fra en lang og søvnløs natt . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 Cowboy-tao. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 Å, lag meg en maske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 Blodårene står ut som motorveier . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14 Et skjold mot fienden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 Jeg elsker deg, Leonard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16 En slags hellig samtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 Orgasmens halleluja. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 11 25 41 60 81 101 121 148 168 193 213 238 262 284 312 332 353

18 Stedene jeg pleide å spille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 Jeremias i Tin Pan Alley. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20 Fra denne knuste høyde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 Kjærlighet og tyveri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22 Taxes, Children, Lost Pussy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 Rockens fremtid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

24 Her står jeg som din mann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 En bruksanvisning for et liv i nederlag . . . . . . . . . . . . . . .

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forfatterens kommentar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

374 394 418 448 469 493 510 532 549 553 559 577 581

Prolog

Han er en høflig og elegant mann med gammeldagse manerer. Han bukker når du kommer og reiser seg når du går, forvisser seg om at du slapper av, og nevner ikke at han selv ikke gjør det; men røper seg når han stadig og diskret stryker de greske stressperlene han har i lommen. Av legning er han snarere privat enn sjenert, men når det kreves, blir han en handlingens mann, med verdighet og humør.

Han velger ordene med omhu, som en poet, eller en politiker, vant med presisjon, med øre for lyden i ordene, og med talent og smak for avvik og mystikk. Han har alltid likt røyk og speil. Samtidig er det noe konspiratorisk i måten han snakker på, og i måten han synger på, som om han deler en intim hemmelighet.

Han er en slank mann – det er overhodet ikke noe overflødig ved ham – og han er mindre enn du skulle tro. Strøken. Du ser for deg at han ikke ville finne det vanskelig å ha på seg uniform. Akkurat nå har han på seg dress. Den er mørk, stripete, dobbeltspent, og om den ikke er skreddersydd, ser den likevel ut som om den er det.

«Kjære,» sier Leonard, «jeg ble født med dress.»

9

1

Født med dress When I’m with you I want to be the kind of hero I wanted to be when I was seven years old a perfect man who kills «The Reason I Write,» Selected Poems 1956–1968

Sjåføren svingte av hovedveien ved synagogen, som opptok mesteparten av kvartalet, og fortsatte forbi St. Matthias-kirken på motsatte hjørne, og opp bakken. Bak i bilen satt en kvinne – syvogtyve år gammel, attraktiv, med et slående utseende, elegant kledt – og hennes nyfødte sønn. Gatene de passerte, var vakre og velanlagte, og trærne likeledes. Store hus i murstein og stein, som du ville ha trodd skulle kollapse under vekten av sin egen betydning, syntes å flyte uanstrengt forbi. Halvveis opp bakken tok sjåføren inn en sidevei og stanset utenfor et hus ved enden av gaten, 599 Belmont Avenue. Det var stort og solid, i tradisjonell engelsk stil, med de mørke 11

i’m your man

mursteinene myknet av en hvit veranda foran huset og en bak, ved Murray Hill Park, mer enn femti mål med gressplen, trær og blomsterbed, og med storslagen utsikt mot St. Lawrence-elven på den ene side, og på den andre: Montreal sentrum. Sjåføren steg ut av bilen og åpnet bakdøren, og Leonard ble båret opp de hvite trappene ved hovedinngangen, inn i det som skulle bli hans barndomshjem.

Leonard Norman Cohen var født 21. september, i 1934, på Royal Victoria Hospital, et bygningskompleks i grå stein, i Westmount, et velstående boligområde i Montreal, Canada. Ifølge journalen var det klokken kvart på syv om morgenen. I henhold til samfunnshistorien var det midtveis mellom den store depresjonen og den andre verdenskrig. Regner man bakover, ble Leonard unnfanget mellom siste del av hanukka og første juledag, i en av disse nesten-arktiske vinterene som hans hjemby klarte å frembringe med både regelmessighet og humør. Han ble oppdratt i et hus fylt av dresser.

Nathan Cohen, Leonards far, var en velstående kanadisk jøde med en klesbedrift for bedrestilte. Freedman Company var kjent for sine formelle klær, og Nathan foretrakk å kle seg formelt, også ved uformelle anledninger. Når det kom til dress, som når det kom til hus, foretrakk han en formell, engelsk stil. Dressen bar han med gamasjer, og pyntet med en blomst i knapphullet, og – etter hvert som hans sviktende helse gjorde det nødvendig – med en spaserstokk i sølv. Masha Cohen, Leonards mor, var seksten år yngre enn sin ektemann, en russisk jøde, en rabbiners datter, og nokså nylig innvandret til Canada. Hun og Nathan hadde giftet seg ikke så lenge etter hennes ankomst til Montreal i 1927. To år senere fødte hun det første av parets to barn, Leonards søster, Esther.

Tidlige fotografier av Nathan og Masha viser en bredkjaket, bredskuldret, tettbygd mann. Masha, slankere og et hode høyere, utgjør på alle måter hans motsetning. Uttrykket i Mashas ansikt er både jenteaktig og dronningaktig, mens Nathans er ubevegelig og lukket.

Selv ikke den gang, rundt 1930, var dette en forventet kamerapo12

født med dress

sering for et familieoverhode, men Nathan var tydeligvis både mer reservert og mer britisk enn sin varme og emosjonelle hustru fra Russland. Som lite barn var Leonard som et bilde av sin far, lubben, tettbygd og med et firskårent ansikt, men i løpet av oppveksten antok han mer og mer sin mor Mashas hjerteformede ansikt, hennes tykke og bølgede hår, og hennes dype, mørke og skrånende øyne. Fra faren arvet han legemshøyden, hans ryddighet, hans verdighet og hans kjærlighet til dresser. Fra moren arvet han hennes karisma, melankoli og musikalitet. Masha pleide alltid å synge når hun holdt på i huset, snarere på russisk og jiddisk enn på engelsk, de sentimentale gamle folkevisene som hun selv hadde lært som barn. Med en vakker kontraalt, akkompagnert av imaginære fioliner, kunne Masha synge seg fra glede til melankoli og tilbake igjen.

«Tsjekovsk» lyder Leonards beskrivelse av moren.1 «Hun både lo og gråt intenst,»2 fortalte Leonard, med følelser som avløste hverandre i rask rekkefølge. Masha Cohen var ingen nostalgisk kvinne; hun snakket ikke ofte om landet hun hadde forlatt. Men hun bar fortiden med seg i sangene.

Beboerne i Westmount var vellykkede, øvre middelklasse, protestantiske engelskkanadiere og andre- eller tredjegenerasjons kanadiske jøder. I en storby hvor det meste handlet om oppdeling og adskillelse, hadde jødene og protestantene det til felles at de verken var franskmenn eller katolikker. Før «Den tause revolusjonen» i Quebec på sekstitallet, og før fransk ble det eneste offisielle språket i provinsen, var det ikke andre franskmenn i Westmount enn hushjelper og tjenere. Cohens hadde en hushjelp, Mary, men hun var irsk katolikk. De hadde også en barnepike, som Leonard og søsteren kalte «nursie», «pleiersken», og en gartner ved navn Kerry, en farget mann, som dessuten var familiens sjåfør. (Kerrys yngre bror hadde den samme stillingen hos Nathans yngre bror Horace.) Det er ikke til å legge skjul på at Leonard hadde en privilegert bakgrunn.

Han har aldri benektet at han ble født i gode kår, han har aldri for13

i’m your man

nektet sin bakgrunn, avvist sin familie, endret sitt navn eller latt som om han var noe annet enn han er. Hans familie satt godt i det, selv om det helt klart fantes mer velstående familier i Westmount. I motsetning til boligene på Upper Belmont, var Cohens hus vertikaldelt, selv om det riktignok var romslig, og familiens bil var en Pontiac, ikke en Cadillac, selv om den riktignok hadde egen sjåfør.

Men Cohens hadde noe som få i nabolaget kunne skilte med: status. Den familien som Leonard var født inn i, var renommert og betydelig – en av de mest prominente jødiske familiene i Montreal. Leonards forfedre hadde bygget synagoger og grunnlagt aviser i Canada. De hadde finansiert og ledet en lang rekke jødiske samfunn og veldedige foreninger. Leonards oldefar, Lazarus Cohen, var den første i familien som hadde kommet til Canada. Da han kom til verden, på 1840-tallet, var Litauen en del av Russland, og Lazarus hadde undervist på en rabbinerskole i Wylkowyski, en av de strengeste yeshiva-ene i landet. Da han var i tyveårene, forlot han sin kone og et lite barn for å søke lykken. Etter et kortvarig opphold i Skottland tok han båten til Canada, og slo seg ned i en småby ved navn Maberly i Ontario, der han jobbet seg opp fra lagerarbeider til å bli eier av et kullkompani, L. Cohen & Son. Sønnen var Lyon, Nathans far, som Lazarus hentet fra Litauen, sammen med moren, to år senere. Familien endte etter hvert i Montreal, der Lazarus ble leder for et smijernsstøperi og med stor suksess startet en oppmudringsbedrift.

Da Lazarus Cohen ankom Canada i 1860, var landets jødiske befolkning svært liten. I midten av det nittende århundre var det færre enn fem hundre jøder i Montreal. Midtveis i 1880-årene, da Lazarus overtok ledelsen av synagogeforsamlingen Shaar Hashomayim, var det flere enn fem tusen. De russiske pogromene hadde ført til en migrasjonsbølge, og mot slutten av århundret var antall jøder i Canada doblet. Montreal var blitt hovedsetet for kanadisk judaisme, og Lazarus, med sitt lange, hvite, bibelske skjegg og sitt 14

født med dress

utildekkede hode, var en kjent og kjær skikkelse i miljøet. I tillegg til å bygge en synagoge, etablerte og ledet Lazarus en rekke organisasjoner som hjalp jødiske nybyggere og kommende immigranter.

Han reiste til og med til Palestina (der han kjøpte land så tidlig som i 1884) som representant for Montreals Jewish Colonization Association. Lazarus’ yngre bror, rabbiner Tzvi Hirch Cohen, som hadde fulgt etter ham til Canada etter relativt kort tid, ble ledende rabbiner i Montreal.

I 1914, da Lyon Cohen overtok ledelsen av Shaar Hashomayim etter sin far, kunne synagogen påberope seg det høyeste medlemstallet i Montreal, en by hvor den jødiske befolkningen nå talte rundt førti tusen. I 1922 var medlemstallet blitt for stort for lokalitetene, og synagogen flyttet til en ny bygning i Westmount, en bygning som opptok nesten et helt kvartal, kun få minutter ned bakken fra huset i Belmont Avenue. Tolv år senere skrev Nathan og Masha sin sønn inn i synagogens «Register of Births of the Corporation of English, German og Polish Jews of Montreal», og ga Leonard hans jødiske navn, Eliezer, som betyr «Gud hjelper».

I likhet med sin far hadde Lyon Cohen vært en meget suksessrik forretningsmann – innen klær og forsikring. Han fulgte også i sin fars fotspor i organisasjonsarbeid, og allerede som tenåring ble han utnevnt til sekretær i den anglo-jødiske foreningen. Han fortsatte med å grunnlegge et senter for det jødiske miljøet og et sanatorium, og han ledet arbeidet med å lette byrdene for ofre for pogromene.

Lyon hadde ledende verv i Baron de Hirsch Institute, Jewish Colonization Organization og i Canadas første sionistorganisasjon. Som representant for det jødiske samfunnet reiste han til Vatikanet for å ha samtaler med paven. Han var med på å grunnlegge den første engelskjødiske avisen i Canada, Jewish Times, der han bidro med en og annen artikkel. Da han var seksten år gammel, hadde Lyon skrevet et drama med tittelen Esther, som han satte opp og hvor han selv spilte en av rollene. Leonard ble aldri kjent med sin bestefar 15

i’m your man

– han var to år gammel da Lyon døde – men det var likevel en sterk forbindelse dem imellom, og den ble sterkere etter hvert som Leonard ble eldre. Lyons leveregler, hans arbeidsmoral og hans overbevisning om «intellektets aristokrati»,3 slik Lyon alltid omtalte det som, stemte alt sammen godt overens med Leonards egen overbevisning.

Lyon var også en overbevist Canada-patriot, og da den første verdenskrig brøt ut, lanserte han et rekrutteringsprosjekt for å oppmuntre Montreals jøder til å gå inn i den kanadiske hæren. De første som meldte seg, var hans sønner Nathan og Horace (den tredje sønnen, Lawrence, var for ung). Løytnant Nathan Cohen, nummer 3080887, ble en av de første jødiske offiserer i den kanadiske hær.

Leonard elsket fotografiene av faren i uniform. Men da Nathan vendte tilbake fra krigen, led han av gjentatte perioder med sviktende helse, og tiltagende invaliditet. Dette kan ha vært en årsak til at Nathan, skjønt han var den eldste sønn av den eldste sønn, ikke videreførte familietradisjonen med å lede synagogen, eller lede særlig mye annet. Selv om han på papiret var administrerende direktør i Freedman Company, ble driften i stor grad ledet av hans bror Horace. Nathan var heller ingen intellektuell eller religiøst lærd som sine forfedre. I huset i Belmont Avenue rommet bokhyllene – i mørkt, kostbart tre – en imponerende samling av skinninnbundne utgaver av store diktere – Chaucer, Wordsworth, Byron – i sin tid Nathans bar mitzva-gave, men de forble uåpnede inntil Leonard tok dem ut av hyllene for å lese dem. Nathan, fortalte Leonard, foretrakk å lese Det beste, men «hans hjerte var kultivert, han var en gentleman».4 Når det kom til religion, var Nathan «en konservativ jøde, ikke fanatisk, uten ideologi og dogmer, hele livet kun opptatt av hverdagen i hjemmet og båndene til det jødiske samfunnet». Religion var ikke et tema som ble diskutert i Nathans hus. Det ble knapt ofret en tanke. «Det ble like lite nevnt som en fisk nevner vannets nærvær.»5 Det bare var der, som hans tradisjon, hans folk.

16

født med dress

Mashas far, rabbiner Solomon Klonitzki-Kline, var en respektert religiøs lærer. Han hadde vært rektor på en skole for talmudiske studier i Kovno i Litauen, mindre enn ti mil fra landsbyen hvor Lazarus var født. Han var også forfatter, og hans to bokutgivelser, Lexicon of Hebrew Homonyms og Thesaurus of Talmudic Interpretations, ga ham tilnavnet «Sar HaDikdook», Grammatikernes fyrste.

Da jødeforfølgelsene gjorde livet i Litauen uutholdelig, flyttet han til USA, der en av hans døtre allerede bodde og hadde giftet seg med en amerikaner. Masha hadde flyttet til Canada, hvor hun arbeidet som sykepleier. Da Mashas arbeidstillatelse utløp, vendte han seg til sin amerikanske svigersønn for å få hjelp, og på den måten ble han introdusert for Lyon Cohens bosettingskomité. Og via det påfølgende vennskapet mellom rabbineren og Lyon møttes Masha og Nathan og inngikk ekteskap.

Bestefar Kline var nok en skikkelse som Leonard, som ung gutt, oftere hørte om enn møtte. Det skyldtes at rabbineren tilbrakte mesteparten av tiden i USA. Masha fortalte Leonard historier om hvordan folk kom langveisfra for å høre hans bestefar tale. Han var også kjent som en glimrende rytter, fortalte moren, og Leonard satte spesielt stor pris på nettopp den opplysningen. Han likte at hans familie besto av betydningsfulle personer, men han var en ung gutt, og fysiske kvaliteter ble høyere verdsatt enn intellektuelle. Leonard selv planla å søke seg inn på militærakademiet så snart han var gammel nok. Nathan ga ham sin tillatelse. Leonard ønsket å delta i slag og bli tildelt medaljer – slik hans far hadde gjort, før han ble en invalid som iblant slet med å komme seg opp trappene i huset, som ikke deltok i arbeidslivet, men ble pleiet av Leonards mor. I Leonards tidlige barndom hadde Nathan ofte vært syk. Men gutten hadde håndfaste bevis på at faren en gang hadde vært en kriger. Nathan hadde beholdt sin revolver fra den første verdenskrig, et våpen som han oppbevarte i nattbordet. En dag Leonard var alene i huset, snek han seg inn på foreldrenes soveværelse. Han åpnet nattbordet og tok 17

i’m your man

revolveren ut. Det var en stor revolver, en .38, og på våpenet var hans fars navn, offisersgrad og regiment inngravert. Gutten veide våpenet i den vesle hånden sin og skalv, imponert av tyngden og følelsen av det kalde metallet mot huden.

599 Belmont Avenue var et travelt hjem, et hjem med rutiner, velordnet, og midtpunkt i den unge Leonards univers. Alt som gutten måtte trenge eller ønske å gjøre, kretset nært om hjemmet. Hans onkler og søskenbarn bodde i nærheten. Synagogen befant seg en kort spasertur ned bakken, og dit gikk Leonard hver lørdag morgen, sammen med familien, og hver søndag på søndagsskole, og på hebraiskskole to ettermiddager hver uke. I nærheten lå også barneskolen han gikk på, Roslyn Elementary School, og, senere, Westmount High. Og Murray Hill Park, der Leonard lekte om sommeren og lagde engler i snøen om vinteren, befant seg rett utenfor hans eget soveromsvindu.

Det jødiske samfunnet i Westmount var tett og nært. Det var dessuten et minoritetsmiljø i et engelskprotestantisk nabolag. Også det engelskprotestantiske miljøet var en minoritet, om enn en mektig sådan, i en by og en provins som hovedsakelig var befolket av franskkatolske. Som også var en minoritet i Canada. Alle følte seg som en slags outsider; alle følte at de tilhørte noe viktig. Det var «et miljø med en romantisk, konspiratorisk mentalitet,» har Leonard fortalt, et sted preget av «blod og jord og skjebne». «Dette er det landskapet jeg vokste opp i,» har han sagt, «og for meg er det helt naturlig.»6 Leonards miljø befant seg en halv by unna det arbeiderklassepregede jødiske immigrantmiljøet rundt Saint-Urban (som utgjorde bakgrunnen for romanene til Mordecai Richler), og kunne kanskje fremstå som hermetisk lukket, noe det selvsagt ikke var. Korset øverst på Mount Royal, familiens hushjelp som alltid gjorde korsets tegn, og forberedelsene til påske- og julefeiring på skolen – var en del av den unge Leonards oppvekst, akkurat som sabbatlysene som 18

født med dress

hans far tente hver fredag ettermiddag, og den imponerende synagogen nede i åsen, med vegger hvorfra Leonards oldefar og bestefar stirret ned på ham i store, innrammede portretter, og minnet ham om hans spesielle arv.

Slik Leonard husker det, var det «et intenst familieliv».7 Familiemedlemmene samlet seg regelmessig – i synagogen, på arbeidsplassen og dessuten en gang i uken hjemme hos Leonards farmor. «Hver søndag ettermiddag i firetiden rullet Martha, hennes trofaste hushjelp, inn en tralle med te og små smørbrød og kaker og kjeks,» forteller David Cohen, to år eldre enn Leonard og en fetter som sto Leonard spesielt nær. «Du ble aldri invitert, og du spurte aldri om du kunne komme, men du visste at hun ’mottok’. Det lyder veldig gammeldags, men det var svært spesielt.» Leonards farmor hadde en leilighet i et av de store husene på Sherbrooke Street ved Atwater, der de endte, alle de store paradene som ble avholdt i Montreal.

«Saint Jean Baptiste,» forteller David Cohen, «var en stor en, før den politiske situasjonen i Montreal tilspisset seg, og vi fulgte den fra leiligheten, fra et stort, vakkert vindu i stuen hennes.» Farmoren deres var virkelig en viktoriansk frue, «men selv om hun kan fremstå som gammeldags og tilhørende en tapt tid, var hun også en ganske hip dame». Hun gjorde et stort inntrykk på Leonard, som senere skulle skildre hennes teselskaper i sin første roman, The Favourite Game.* I samme bok beskriver Leonard de eldre mennene i familien som alvorlige og formelle. Men alle var ikke det. Av de mer fargerike familiemedlemmene var fetter Lazzy, Davids eldre bror Lazarus.

Leonard så på Lazarus som «verdensvant, fortrolig med sparkepikene, nattklubbene og entertainerne».8 Også i den eldre generasjon fantes en fetter, Edgar, Nathans fetter, en forretningsmann med litterære tilbøyeligheter. Mange år senere skulle Edgar H. Cohen *Norsk

utgave: Yndlingsleken, 1971. Oversatt av Kaj Skagen. O.a.

19

i’m your man

skrive Mademoiselle Libertine: A Portrait of Ninon de Lanclos, en biografi, utgitt i 1970, om 1700-talls-kurtisanen, forfatteren og musen hvis elskere omfattet Voltaire og Molière, og som – etter en periode i et kloster – brøt ut og grunnla en skole der unge franske adelsmenn kunne lære erotiske teknikker. Leonard og Edgar, forteller David Cohen, sto hverandre «svært nær».

Leonard levde et trygt og behagelig liv i en utrygg og ubehagelig tid. Få dager før Leonards femte fødselsdag gikk Tyskland inn i Polen og den andre verdenskrig brøt ut. Betydelig nærmere hjemmet var det i 1942 en antisemittisk demonstrasjon på St. Lawrence Boulevard – The Main, «Storgata», som de lokale kalte den – en gate som tradisjonelt markerte grensen mellom det engelske og det franske Montreal. Demonstrasjonen var ledet av den franske nasjonalistbevegelsen i Montreal, som omfattet tilhengere av Vichy-regimet i Frankrike.

En av bevegelsens spesielt lattervekkende påstander handlet om at jødene hadde overtatt klesbransjen for å tvinge beskjedne, unge fransk-kanadiske jenter til å kle seg i «upassende gevanter i New York-stil».9 I løpet av demonstrasjonen ble flere jødiskeide forretninger og spisesteder gjenstand for vindusknusing og rasistiske slagord på veggene. Men for en syvåring som satt på gutterommet sitt på Westmount og leste Supermann-tegneserier, tilhørte dette en annen verden. «Europa, krigen, den sosiale krigen,» har Leonard fortalt, «ingenting av alt dette syntes å berøre oss.»10 Han fløt uanstrengt gjennom barndommens første år, og gjorde det som ble forventet av ham – rene hender, gode manerer, pyntet til middagene, gode karakterbøker, spilte på hockeylaget, holdt skoene nypolerte og pent plassert under sengen om kvelden – uten å vise bekymringsfulle tendenser til å være en kommende helgen eller et kommende geni. Eller en kommende melankoliker. Den ivrige amatørfilmeren Nathan gjorde private filmopptak som viser en lykkelig liten gutt som stråler der han tråkker av sted på trehjulssykkelen 20

født med dress

sin, eller går hånd i hånd med søsteren sin, eller leker med hunden sin, en svart skotsk terrier ved navn Tinkie. Moren hans hadde opprinnelig gitt den det mer høytidelige navnet Tovarich, det russiske ordet for «forbundsfelle», men faren la ned veto. Nathan var oppmerksom på at Mashas russiskhet, hennes aksent, hennes langt fra fullkomne engelsk og hennes dominerende personlighet, var noe som fikk henne til å skille seg ut i det vesle anglifiserte, kanadiskjødiske miljøet. «Det ble ikke sett på som en god idé å ha et lidenskapelig forhold til noe som helst,» fortalte Leonard. Det var heller ingen god idé å vekke oppmerksomhet. «Vi ble opplært til,» forteller fetter David, «å oppføre oss ordentlig.»

I januar 1944, femtito år gammel, døde Leonards far. Leonard var ni år gammel. Om lag fjorten år senere, i to upubliserte fortellinger, «Seremonier» og «Min søsters fødselsdag»,11 beskrev Leonard det som hendte: «Barnepiken brakte oss nyheten.» Der hun satt ved kjøkkenbordet, med hendene foldet i fanget, informerte barnepiken Leonard og Esther om at de ikke skulle på skolen den dagen fordi deres far hadde dødd den natten. De skulle være stille, sa hun, fordi deres mor fortsatt sov. Begravelsen ville finne sted neste dag. «Da gikk det opp for meg hvilken dag det dreide seg om,» skrev Leonard.

«Men det kan ikke bli i morgen, pleierske, for da er det bursdagen til søsteren min.»

Klokken ni om morgenen neste dag ankom seks menn som bar kisten inn i stuen. De plasserte den ved siden av Chesterfield-sofaen.

Masha fikk hushjelpen til å såpe inn alle speilene i huset. I tolvtiden begynte folk å innfinne seg, de ristet snøen av støvlene sine og ytterfrakkene sine – familie, venner, ansatte ved fabrikken. Kisten var åpen, og Leonard kikket inn. Nathan var iført et sølvfarget bønnesjal, ansiktet var hvitt, mustasjen svart. Leonard syntes faren så forarget ut. Onkel Horace, som sammen med Nathan ledet Freedman Company, og som hadde tjenestegjort sammen med ham i den første verdenskrig, hvisket til Leonard: «Nå må vi være som solda21

i’m your man

ter.» Senere samme kveld spurte Esther Leonard om han hadde turt å se på deres døde far, og begge bekjente at det hadde de gjort, og de ble enige om at det virket som om noen hadde farget mustasjen hans. Begge disse fortellingene endte med den samme setningen til slutt: «Ikke gråt, sa jeg til henne. Jeg tror aldri jeg har vært lykkeligere. Vær så snill, det er bursdagen din.»

En tredje versjon av hendelsen dukket opp i The Favorite Game.

Det var en mer balansert beretning, dels fordi Leonards skriving hadde modnet betraktelig i tiden mellom de forkastede fortellingene og hans debutroman, og dels fordi han i romanen oppnådde en distanse ved å skildre hendelsene gjennom en fiksjonskarakter (selv om Leonard senere har bekreftet at det hendte slik han beskrev det i romanen).12 Denne gang oppsummeres hendelsen når den unge gutten henter en av farens tversoversløyfer fra soveværelset, skjærer den opp og gjemmer et lite stykke papir i sløyfen. På papiret hadde gutten skrevet noe. Dagen etter avholder gutten sin egen, helt private seremoni. Han graver et lite hull i hagen og begraver sløyfen under snøen. Leonard har senere omtalt dette som den aller første teksten han skrev. Han har også sagt at han ikke har noen erindring om hva han faktisk skrev, og at han «i mange år har gravd i hagen i et forsøk på å finne teksten. Kanskje er det dette jeg holder på med, å lete etter det vesle papiret».13 Hendelsen er så ladet med symbolikk – for første gang i livet har Leonard gjort skriving til en rite – at det er fristende å betrakte disse uttalelsene fra et intervju i 1980 som den endelige sannhet, selv om det sannsynligvis bare er enda en av de flotte formuleringene som Leonard alltid har forsynt sine intervjuere med. Barn er gjerne tiltrukket av det mystiske og av hemmelige seremonier. Og selv om Leonard også har sagt at han som barn ikke «hadde noen spesiell interesse for religion», bortsett fra «et par ganger når vi dro for å høre et kor»,14 var han også bevisst på at han var en Kohen, av prestelig byrd, at han på farssiden nedstammet fra Aron, bror av Moses, 22

født med dress

født til prestelig tjeneste. «Når de fortalte meg at jeg var en Kohen, var jeg overbevist om det. Jeg tenkte ikke på det som en mindre viktig tilleggsopplysning,» har han fortalt, «Jeg ønsket å virkeliggjøre denne verdenen. Jeg ønsket å være den som løftet Toraen … Jeg var den lille gutten, og uansett hva de fortalte meg om disse temaene, ga det gjenklang.»15 Som barn viste han imidlertid liten interesse for den synagogen som hans forfedre hadde grunnlagt. Han har fortalt at hebraiskskolen «kjedet» ham, og dette synes å bli bekreftet av Wilfred Shuchat, som ble utnevnt til rabbiner i Shaar Hashomyaim i 1948. Leonard var som student «helt grei», forteller den gamle rabbineren, «men studier var ikke hans hovedinteresse. Interessant var derimot hans personlighet, måten han tolket ting på. Han var svært skapende.»

Leonard gråt ikke da hans far døde. Han felte flere tårer få år senere da hunden hans, Tinkie, døde. «Jeg opplevde ingen dyp følelse av savn,» fortalte han i et intervju i 1991, «kanskje fordi han var svært syk gjennom hele min oppvekst. Det virket naturlig at han døde. Han var svak og han døde. Kanskje mitt hjerte er kaldt.»16 Det medfører riktighet at Nathan hadde vært inn og ut av Royal Victoria Hospital siden foregående sommer. Hvis det dessuten medfører riktighet at tapet av faren ikke hadde noen stor innvirkning på Leonard, var han som niåring ikke så liten at tapet skulle gå ubemerket hen. Et sted inne i ham var noe forandret – kanskje en aller første bevissthet om forgjengelighet, eller en trist innsikt, en brist som usikkerheten eller ensomheten slapp inn gjennom. Hva Leonard har sagt, og skrevet, om hva han var mest oppmerksom på når det gjaldt denne viktige barndomsopplevelsen, er den endrede statusen som den medførte for hans del. Mens faren lå i stuen, i kisten, tok onkel Horace ham til side og fortalte ham at han, Leonard, nå var mannen i huset, og at kvinnene – moren hans og hans fjorten år gamle søster, Esther – nå var hans ansvar. «Dette fylte meg med 23

i’m your man

stolthet,» skrev Leonard i fortellingen «Seremonier». «Jeg følte meg som den unge arveprinsen i et elsket kongehus. Jeg var eldste sønn av eldste sønn.»17

24

2

Kvinnenes hus

I tidlige tenår utviklet Leonard en dyp interesse for hypnose. Han anskaffet seg en tynn, liten bok, utgitt anonymt, med den lange tittelen 25 leksjoner i hypnose. Hvordan bli en hypnoseekspert. Boken gjorde krav på å være «det mest perfekte, komplette, lettlærte og altomfattende kurset i verden. Det tar for seg Vitenskapen om magnetisk helbredelse, Telepati, Å lese andres sinn, Klarsynt hypnose, Mesmerisme, Dyremagnetisme og beslektede Vitenskaper».

På frontomslaget, under en plump skisse av en viktoriansk dame som er trollbundet av en herremann med strittende hår og mustasje, skrev Leonard sitt navn i blekk med sirlig håndskrift. Så ga han seg i kast med studiene.

Det viste seg at Leonard hadde et medfødt talent for mesmerisme.

Etter å ha oppnådd rask suksess med dyrene i huset, beveget han seg videre til de ansatte i huset, og som sitt første menneskelige objekt så han seg ut familiens hushjelp. På Leonards anvisninger satte den unge kvinnen seg i Chesterfield-sofaen. Han trakk en stol inntil, og i henhold til bokens instruksjoner, og med en langsom, mild stemme, 25

i’m your man

ba han henne om slappe av i muskulaturen og se ham i øynene. Han hentet frem en penn som han langsomt beveget foran øynene hennes, frem og tilbake, frem og tilbake, og han lyktes med å bringe henne i transe. Til tross for (eller, avhengig av lesemåte og tolkning, som følge av) forfatterens forskrift om at bokens instruksjoner kun måtte brukes i undervisningsøyemed, ga Leonard hushjelpen anvisninger om å kle av seg.

Det må ha vært et stort øyeblikk for tenåringsgutten Leonard. En vellykket sammensmelting av mystisk visdom og seksuelt begjær. Å sitte ved siden av en naken kvinne, i hans eget hjem, overbevist om at han fikk dette til å hende, ganske enkelt ved hjelp av talent, studier, selvbeherskelse og viljeutøvelse. Da han imidlertid fant det vanskelig å vekke henne, begynte Leonard å få panikk. Han fryktet at moren skulle dukke opp og avsløre dem – men det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik eventualitet bare ville gjøre situasjonen enda mer Leonard Cohensk, fordi det krydret den med en nært forestående katastrofe, med desperasjon og med en tapsopplevelse.

Kapittel to i hypnoseinstruksjonsboken kunne ha vært skrevet som et karriereråd til den sangeren og artisten som Leonard skulle bli. Der ble det advart mot enhver form for lettsindighet, med følgende instruksjon: «Du skal ha et ubevegelig, bestemt og alvorlig uttrykk. Vær stille i alt du foretar deg. La din stemme bli dypere og dypere, til den lyder nesten som hvisking. Ta pauser. Du kommer til å mislykkes om du forsøker å skynde deg.»1 Da Leonard kom i tyveårene, gjenskapte han denne hendelsen i The Favorite Game der han skrev: «Aldri hadde han sett en så naken kvinne. […] Han stod overrasket, lykkelig, skremt overfor alle universets åndelige autoriteter. […] Så lente han seg tilbake i betraktning […] Dette var det han hadde ventet så lenge på å se. Han var ikke skuffet og har aldri vært det.»2 * Selv om dette omhandler hans *Yndlingsleken,

1972, s. 49, norsk oversettelse ved Kaj Skagen.

26

kvinnenes hus

fiktive alter ego, er det vanskelig å se for seg at disse følelsene ikke er Leonards egne. Flere tiår senere uttalte han: «Jeg tror at en mann aldri helt kommer over det første synet av en naken kvinne. Det er da Eva står foran ham. Det er da det er morgen. Det er da det er dugg på huden. Og jeg tror at dette er det viktigste innholdet i enhver manns forestilling. De triste eventyrene i pornografi og kjærlighet og sanger er bare steg på veien mot denne hellige visjonen».3 Hushjelpen viste seg tilfeldigvis å spille ukulele, et instrument som hans fiktive alter ego beskrev som en lutt, slik han beskrev piken som en engel. Og alle vet at nakne engler råder over en inngangsport til det guddommelige.

«Leonard klaget alltid over at det ikke fantes jenter. At han ikke kunne få seg jenter,» sier Mort Rosengarten. «Og klagen var alltid alvorlig ment.» Rosengarten er billedhugger og Leonards eldste venn. Han står modell for Krantz, bestevennen til hovedpersonen i The Favorite Game. «Du må huske,» sier Rosengarten – hans milde røst er knapt hørbar gjennom duringen fra ventilatoren han er nødt til å bruke på grunn av emfysem – «at på den tiden vokste vi opp med fullstendig segregering. På skolen oppholdt guttene seg ett sted og jentene et annet sted, og det var overhodet ingen samhandling.

Og fordi vi sto utenfor det tradisjonelle Westmount-miljøet til våre jevnaldrende, hadde vi ikke tilgang til disse jentene heller. Men jeg tenkte alltid at Leonard var heldig, at han visste og forsto noe om kvinner, fordi han bodde i et hus av kvinner, søsteren hans, Esther, og moren hans. Selv visste jeg ingenting om kvinner; jeg hadde bare en bror, og moren min røpet ingen hemmeligheter om hva kvinner egentlig var for noe. Derfor klaget vi alltid.»

Rosengartens hjem er et lite, vaklevorent, toetasjers rekkehus med badekar på kjøkkenet, like ved Parc du Portugal, et steinkast fra the Main. Da han flyttet hit for førti år siden, var det et arbeiderklasseog innvandrerstrøk. Trass i tegn på statushevelse – de hippe butik27

i’m your man

kene og kafeene – finnes de fortsatt her, de gamle jødiske spisestedene med Respatex-bordplater, som Mort og Leonard alltid stakk innom. Det var en verden langt unna den privilegerte bakgrunnen på Westmount. Mort hadde vokst opp på Øvre Belmont, fem hundre meter og enda et økonomisk nivå over Cohen-familiens Nedre Belmont-hjem. Pengene ble borte for lenge siden, men Rosengartenene var i sin tid uvanlig velstående; de hadde to Cadillacer og et landsted i Eastern Townships, rundt ti mil fra Montreal. Da Mort var ti og Leonard var ni år gammel, møttes de på nøytral grunn og ble venner. Det skjedde på en sommerleir i juni 1944, fem måneder etter at Leonards far døde.

Cohenene hadde hatt som tradisjon å tilbringe feriene sammen ved sjøen i Maine, i USA. Men somrene 1940 og 1941, da Canada var i krig med Tyskland, før USA gikk inn i krigen, var det fra amerikansk hold innført valutarestriksjoner som gjorde det mer formålstjenlig for kanadiere å feriere i hjemlandet. Et populært sted var Laurentians, nord for Montreal. Forfatteren Mordecai Richler beskrev stedet som «rett og slett et jødisk paradis, en mindre utgave av Catskills-fjellene i staten New York»,4 med hoteller og pensjonater der gamle menn med kalotter satt og sladret på jiddisk på den ene siden av gaten, og der gressplenen med «Kun for hedninger»-skiltet lå på den andre siden av gaten. For dem som befant seg på Leonards alder dukket det opp stadig flere sommerleirer langs innsjøene ved Sainte-Agathe. Camp Hiawatha tilbød sine unge kunder den vante menyen av frisk luft, sovesaler, fellesdusjer, kunst og håndverk, lekeplasser og bitende insekter, men «det var fryktelig», sier Rosengarten med følelse. «Lederne var først og fremst opptatt av å kunne forsikre foreldrene om at du aldri ville oppleve noe eventyrlig. Jeg ble sendt dit flere år på rad, men Leonard var der bare én sommer; moren hans fant en mer passende leir hvor du lærte å svømme og bruke kano» – Leonard ble en lidenskapelig og dyktig svømmer. En spesifisert regning fra Camp Hiawatha i 1944 ser ut til å bekrefte 28

kvinnenes hus

Rosengartens mistrøstige syn på aktivitetstilbudet: Leonards midler ble brukt i godteributikken, på skrivemateriell, frimerker, hårklipp og en togbillett hjem.5 Leonard og Mort hadde mer til felles enn en velstående bakgrunn fra jødiske Westmount. Ingen av dem hadde noen sterk farsfigur i livet – Leonards var død og Morts ofte fraværende – og begge hadde en ukonvensjonell mor, i hvert fall målt etter standarden i det jødiske Westmount-miljøet på 1940-tallet. Morts mor hadde arbeiderklassebakgrunn og betraktet seg selv som «moderne». Leonards mor var russisk immigrant og hadde vært betydelig yngre enn sin avdøde ektemann. Mashas aksent og dramatiske natur sørget for en viss avstand til de andre mødrene i den unge guttens lille, avsondrede oppvekstmiljø, og avstanden ble ytterligere forsterket ved at hun var en attraktiv og velkledt ung enke. Men vennskapet mellom Leonard og Mort vokste seg enda sterkere fire år senere, da de begge begynte på den samme junior high school.

Westmount High er en stor og grå murbygning med frodige gressplener og et våpenskjold med et latinsk motto, Dux Vitae Ratio: «Fornuft er livets rettesnor.» Den lå der som om den i ly av nattemørket hadde sneket seg fra Cambridge og om bord på et fly til Canada, lei av å tilbringe århundrer med å forme sinnene til veloppdragne britiske gutter. I virkeligheten var bygningen av relativt ny dato, en protestantisk skole grunnlagt i en langt mer beskjeden bygning i 1873, og likevel blant de eldste engelskspråklige undervisningsstedene i Quebec. På den tiden Leonard gikk der, utgjorde de jødiske elevene mellom en fjerdedel og en tredjedel av det samlede elevtallet. Miljøet var preget av religiøs toleranse, eller likegyldighet, og de to gruppene blandet seg og omgikkes hverandre og deltok på hverandres fester. «Vi feiret våre jødiske høytider når de kom, og vi feiret de kristne høytidene når de kom,» forteller Rona Feldman, en av Leonards klassevenner, «mange av oss deltok i det kristne sangkoret og i julespillene.» Leonards katolske barnepike, som fulgte 29

i’m your man

ham til skolen hver morgen – til tross for, som Morten Rosengarten understreker, at «skolen befant seg bare et kvartal unna; Leonards familie var svært opptatt av å holde på formalitetene» – hadde tidligere også tatt ham med seg i kirken. «Jeg elsker Jesus,» har Leonard uttalt. «Det har jeg alltid gjort, også som guttunge.» Han tilføyde: «Jeg holdt det for meg selv; jeg reiste meg ikke i synagogen og sa: ’Jeg elsker Jesus.’»6 Tretten år gammel feiret Leonard sin bar mitzva, sin jødiske «konfirmasjon». Med onkler og søskenbarn til stede, fulgt av en hel bataljon av cohen-er, kløv Leonard opp på en krakk – bare på den måten kunne han se – og for aller første gang leste han høyt fra Toraen i den synagogen som hans forfedre hadde grunnlagt og ledet. «Det var mange slektninger til stede,» minnes rabbiner Shuchat, som hadde ledet Leonards bar mitzva-undervisning, «men det var svært vanskelig for Leonard fordi hans far ikke var der» for å fremsi den tradisjonelle lovsigelsen. Men på grunn av den pågående krigen syntes det som om alle hadde noen, eller noe, de savnet.

«Det var rasjonering og matkuponger, for eksempel på kjøtt,» minnes Rona Feldman, «og på skolen solgte de frimerker til støtte for krigføringen, og noen av klassene konkurrerte med hverandre om hvem som hver uke hadde kjøpt flest krigsfrimerker. På skolen vår var det en jente som var del av et program for barn som ble sendt til ulike steder der de kunne være i sikkerhet under krigen, og alle visste vi om familier som hadde slektninger i hæren eller flyvåpenet og som befant seg langt borte.» Og da krigen var over, dukket det opp marerittaktige fotografier fra konsentrasjonsleirene. Krigen, fortalte Mort Rosengarten, var «en svær greie for oss», for ham selv og Leonard. «Den utgjorde en helt sentral del av vår bevissthet.»

Sommeren 1948 representerte overgangen fra Roslyn Elementary til Westmount High, og også denne sommeren ble tilbrakt på sommerleir. Av håndfaste minner fra Camp Wabi-Kon befinner det seg 30

kvinnenes hus

i Leonards arkiver et svømme- og livredningssertifikat, og et dokument skrevet med sirlig og barnlig håndskrift og signert av Leonard og seks andre gutter. Det er en klassekameratkontrakt: «Vi skal ikke slåss og vi skal prøve å gå bedre overens. Vi skal sette mer pris på ting. Vi skal gjøre det bedre i idrett og vi skal være i bedre humør.

Vi skal ikke herse med hverandre. Vi skal ikke bruke stygge ord.»7 De hadde til og med angitt en liste med straffetiltak, fra å måtte stå over middagen til å måtte gå til sengs en halv time tidligere.

Det er nesten en Enid Blyton-aktig uskyld over den alvorspregede, gutteaktige idealismen. Men vel hjemme igjen på gutterommet sitt i Belmont Avenue tenkte Leonard på jenter – klippet ut modellfotografier fra morens magasiner og stirret ut av vinduet på kvinnene som spaserte i Murray Hill Park, der vinden løftet på skjørtene deres eller blåste dem tett til lårene. Bakerst i tegneserieheftene sine gransket han Charles Atlas-annonsene som garanterte spedbygde gutter som ham selv de musklene som krevdes for å gjøre inntrykk på jentene. Leonard var liten for alderen; tenåringen hadde funnet et nytt anvendelsesområde for Kleenex ved å brette dem sammen og legge dem i skoene sine for å bli høyere. Det plaget Leonard at han var kortere enn vennene sine – noen av jentene i klassen hans var et hode høyere enn ham – men han begynte å forstå at jenter kunne vinnes gjennom «historier og prat». I The Favorite Game har hans alter ego «begynt å tenke på seg selv som Den lille konspiratør, Den slu dverg».8 * Slik Rona Feldman husker det, var Leonard faktisk «ekstremt populær» blant jentene i klassen, selv om de, på grunn av høyden hans, «regnet ham som mer sjarmerende enn macho. Jeg husker ham som veldig søt. Han hadde det samme gliset som han har i dag, et slags halvglis, nokså sky, og når han smilte, var det så ekte, det var så herlig å se ham smile. Jeg tror han var svært godt likt.» *Yndlingsleken,

1972, s. 33, norsk oversettelse ved Kaj Skagen.

31

i’m your man

Fra han var tretten år gammel, hadde Leonard hatt for vane å gå ut sent på kvelden, to eller tre kvelder i uken, for å vandre alene i de mer slitne strøkene av Montreal. Før Saint Lawrence Seaway ble bygget, var Montreal en viktig havn der enorme mengder med last, beregnet på det sentrale Nord-Amerika, ble losset fra havgående lasteskip og lesset på kanalbåter med kurs for De store sjøene eller sendt med jernbanen vestover. Om kvelden var byen fylt av sjømenn, havnearbeidere og passasjerer fra cruisebåtene som ankret i havnen, og på alle disse ventet utallige barer som ikke la skjul på at de overså lukningsvedtektene og følgelig holdt åpent lenger enn til klokken tre om morgenen. Avisene annonserte forestillinger på Saint Catherine Street, som begynte klokken fire om morgenen og endte like før daggry. Det var jazzklubber, bluesklubber, kinoer, barer der de kun spilte quebecsk country and western, og kafeer med jukebokser som inneholdt sanger Leonard skulle lære seg utenat.

Leonard skrev om sine nattlige utflukter i en ikke-publisert, ikkedatert tekst fra sent femtitall, med tittelen «The Juke-Box Heart: Excerpt From a Journal», «Jukebokshjertet. Utdrag fra en dagbok».

«Da jeg var rundt tretten år gammel, gjorde jeg det samme som vennene mine frem til leggetid, men deretter gikk jeg kilometer på kilometer langs Saint Catherine Street, en nattelsker, som stirret inn i marmorbordmøblerte kafeteriaer der menn bar frakk selv om sommeren.» Det var en gutteaktig uskyld i hans beskrivelser av sine nattlige vandringer: Han stirret inn i vinduene til gavebutikkene «for å få en oversikt over utvalget av morosakene, gummikakerlakkene, håndtrykk-støtgiverne». Der han gikk, innbilte han seg at han var en mann i tyveårene, «i frakk, med en bulkete hatt trukket ned over intense øyne, med en historie om urettferdighet i sitt hjerte, med et ansikt for nobelt for hevn, vandrende om natten langs en våt bulevard, fulgt av sympatien fra et tallrikt publikum […] elsket av to eller tre vakre kvinner som aldri kunne få ham». Han beskrev kan32

kvinnenes hus

skje en av personene i et av tegneserieheftene han leste eller i en av privatdetektivfilmene han hadde sett; Leonard var på dette tidspunktet allerede en filmentusiast. Men etter å ha viftet med et Baudelaire-sitat, var han selvkritisk nok til å tilføye: «Denne teksten gjør meg flau. Jeg er humorist nok til å se en ung mann som stiger ut av en Stendhal-tekst og iscenesetter seg selv mens han går av seg en trøstesløs ereksjon. Muligens ville masturbasjon være mer effektivt og mindre trettende.»9 Leonard gikk langsomt forbi gatepikene, men til tross for lengselen og begjæret i hans blikk, overså horene ham og henvendte seg til mennene som passerte, og tilbød dem det som Leonard hadde begynt å ønske seg mer enn noe annet. Leonards fantasiverden må ha vokst betydelig i denne perioden, sammen med en oppmuntrende følelse av muligheter, men også en følelse av isolasjon, en bevissthet om blues. Mort Rosengarten, som etter hvert skulle slå følge med sin venn på hans nattlige utflukter, forteller: «Leonard så ung ut, og det gjorde jeg også. Men du kunne få servering i barene – jenter på tretten. Det var veldig fritt den gang og også veldig korrupt. Mange av disse barene ble kontrollert av mafiaen, du måtte betale noen for å få skjenkebevilling. Det samme gjaldt tavernaene, som var barer som bare solgte øl og bare til menn, kvinner hadde ikke adgang, og disse var det mange av, for der var det billigst å drikke. Klokken seks om morgenen var det fortsatt åpent og fullt av folk. Leonard behøvde ikke å snike seg ut av huset; vi kom begge fra hjem der ingen egentlig bekymret seg for hvor vi befant oss. Men det jødiske miljøet i Westmount var nokså lite og svært beskyttet, med en sterk følelse av gruppeidentitet, med unge mennesker som alle kjente hverandre.

Derfor oppsøkte han Saint Catherine Street, for å oppleve det han ellers aldri så eller var tillatt å foreta seg.»

Mens dette pågikk, begynte også Leonards musikalske grenser å flytte på seg. Moren hadde oppmuntret ham til å begynne å ta pianotimer – ikke fordi han hadde vist en spesiell interesse eller et utpre33

i’m your man

get talent, men fordi moren oppmuntret Leonard til nesten alt, og pianotimer var noe man bare tok. På barneskolen hadde han spilt en slags blokkfløyte, Bakelite Tonette, så pianoet var ikke Leonards første instrument, og han holdt heller ikke på med det så lenge. Han syntes skalaøvelsene som Frøken MacDougel sendte ham hjem med, var ytterst kjedelige. Han foretrakk klarinetten som han spilte i high school-bandet. Der spilte også Mort, som hadde unnsluppet pianotimene ved å begynne å spille trombone. Leonard var involvert i en lang rekke elevaktiviteter. Han var blitt valgt til elevrådsformann, han satt i styret i skoleteatret, samt i komiteen med ansvar for skolens årbok, Vox Docum – en trykksak som kan gjøre krav på å ha vært den første som publiserte en av Leonards fortellinger. «Kill or Be Killed» dukket opp i 1950-årgangen.

Rosengarten minnes: «Leonard var alltid svært artikulert og kunne henvende seg til forsamlinger.» I en rapport fra Camp WabiKon, datert august 1949, heter det at «Leonard er leder i sin brakke og blir sett opp til av alle de andre i brakka. Han er den mest populære gutten i sin avdeling og er vennlig mot alle [og] godt likt av alle de voksne.»* Fra samme tidsrom husker skolekameratene Leonard som en sky gutt, opptatt av ensomme aktiviteter som diktskriving, en som heller unngikk enn oppsøkte oppmerksomhet. Nancy Bacal, en nær venn som har kjent Leonard siden guttedagene, minnes ham fra denne perioden som «en spesiell person, men på en stille måte.

Det kan synes som en selvmotsigelse: Han beveger seg helt naturlig inn i en lederrolle, men forblir samtidig usynlig. Hans intensitet og kraft kommer fra et sted under overflaten.» En besynderlig blanding av noe offentlig og noe privat, men det later til å ha fungert; og sannelig har det holdt seg. *Den

samme rapporten beskriver Leonards «personlige hygiene» som «nøye og ren.

Han er nøye med klærne sine og er alltid velkledt.» Man bemerker også hans interesse for og evner i seiling – «en av de beste skipperne i avdelingen» – og hans «fine sans for humor».

34

kvinnenes hus

Leonards big bang, det øyeblikket da poesi, musikk, sex og åndelig søken kolliderte og smeltet sammen i ham for første gang, fant sted i 1950, mellom hans femtende og sekstende fødselsdag. Leonard sto utenfor en bruktbokbutikk og saumfor stativene, da han fikk øye på The Selected Poems of Federico Garcia Lorca. Han bladde i boken og stanset ved «Gacela of the Morning Market».10 * Diktet fikk hårene til å reise seg på ryggen hans. Leonard var kjent med følelsen fra tidligere, når han hørte kraften og skjønnheten i versene som ble lest høyt i synagogen – et annet oppbevaringssted for hemmeligheter. Lorca var spanjol, homoseksuell, åpent anti-fascist, og han ble henrettet av den nasjonalistiske militsen da Leonard var to år gammel. Men «det universet han åpenbarte, virket svært kjent» for Leonard, Lorcas ord opplyste «et landskap som du trodde at du alene beveget deg i».11 En del av dette landskapet var ensomhet. Som Leonard forsøkte å forklare mer enn tre tiår senere: «Når noe ble sagt på en spesiell måte, var det som om det omfavnet kosmos. Som om ikke bare mitt hjerte, men ethvert hjerte var involvert, og ensomheten gikk i oppløsning, og du følte at du var en lidende skapning i et lidende kosmos, og at lidelse var ok. Ikke bare var det ok, men det var selve måten du omfavnet solen og månen på.» Han ble, ifølge hans egne ord, «fullstendig oppslukt».12 Lorca skrev dramatikk og samlet gamle spanske folkesanger i tillegg til å skrive dikt, og hans dikt var mørke, melodiøse, intenst elegiske og emosjonelle, ærlige og på samme tid selvmytologiserende.

Han skrev som om sang og poesi var deler av det samme åndedrettet. Med sin kjærlighet til sigøynerkulturen og sitt depressive sinnelag introduserte han Leonard for flamencoens sorg, romantikk og verdighet. Med sin politiske holdning introduserte han Leonard for den spanske borgerkrigens sorg, romantikk og verdighet. Leonard satte stor pris på å gjøre seg kjent med dem begge. *Originaltittel:

«Gacela del mercado matutino». Norsk oversettelse ved Jón Sveinbjørn Jónsson: «Gasel på torget om morgenen», Møte i Tamarit, 1986. O.a.

35

i’m your man

Leonard begynte å skrive dikt i stort alvor. «Jeg ønsket å respondere på disse diktene,» sa han. «Ethvert dikt som berører deg, er som et rop som trenger en respons, man ønsker å respondere med ens egen historie.»13 Han forsøkte ikke å etterligne Lorca – «Det ville jeg ikke ha våget,» sa han. Men han følte at Lorca hadde gitt ham tillatelse til å finne sin egen stemme, og også hadde instruert ham i hvordan han skulle benytte seg av den, hvilket var «aldri å jamre i utide».14 Når Leonard i påfølgende år ble intervjuet og spurt om hva som trakk ham mot poesien, serverte han en mer jordisk drivkraft: å skaffe seg damer. Å få sin skjønnhet bekreftet i vers var for kvinner svært forlokkende, og før rocken dukket opp, hadde poeten monopol. Men i virkeligheten, for en gutt på hans alder, i hans generasjon, med hans bakgrunn, «var alt sammen i min fantasi», sa Leonard. «Vi var utsultede. Det var ikke som i dag, du sov ikke med kjæresten din. Jeg ønsket bare å omfavne noen.»15 Femten år gammel, omtrent på den tiden da han oppdaget Lorcas poesi, kjøpte Leonard en spansk gitar for tolv kanadiske dollar i en pantelånerforretning på Craig Street. Han oppdaget at han så å si med én gang kunne spille noen svært enkle akkorder på de øverste fire strengene, takket være at han tidligere hadde eid (som den hypnotiserte hushjelpen i The Favorite Game) en ukulele. Leonard hadde lært seg selv å spille ukulele – omtrent slik han hadde lært seg selv hypnose – fra en bruksanvisning, en berømt bok fra 1928, skrevet av Roy Smeck, kjente som «Wizard of the Strings».

«Jeg tror jeg hadde nevnt det for fetter Lazzy, som var svært vennlig mot meg etter at min far døde – han tok meg med på baseballkamper i Montreal ballpark, Montreal Royals var det første laget som Jackie Robertson spilte på. Han sa: ’Roy Smeck kommer til El Morocco,’ en nattklubb i Montreal, ’har du lyst til å møte ham?’ Jeg kunne ikke gå på selve konserten, fordi det ikke var tillatt med barn på nattklubben, men han tok meg med til Roy Smecks hotellrom og der møtte jeg legenden.»16 36

kvinnenes hus

Sommeren 1950, da Leonard igjen dro på sommerleir – Camp Sunshine i Sainte-Marguerite – tok han gitaren med seg. Her begynte han å spille folkesanger, og for første gang oppdaget han instrumentets muligheter når det kom til hans sosiale liv.

Dro du fortsatt på sommerleir femten år gammel?

«Jeg var der som leirleder. Det var en jødisk leir for unger som egentlig ikke hadde råd til å dra på en dyr sommerleir, og den øverste leirlederen de hadde skaffet, en amerikaner, viste seg tilfeldigvis å være sosialist. Han holdt med nordkoreanerne i Koreakrigen som nettopp hadde brutt ut. På den tiden var det kun sosialistene som spilte gitar og sang folkesanger; de følte at de hadde en ideologisk forpliktelse til å lære seg disse sangene og gi dem videre. Derfor fantes det et eksemplar av The People’s Songbook i leiren. Kjenner du den? En fantastisk sangbok, med alle akkordene og tablaturet, og jeg gikk gjennom boken mange, mange ganger den sommeren, sammen med Alfie Magerman, som var nevø av lederen og som hadde sosialistiske tilbøyeligheter – faren hans var fagforeningsleder – og en gitar. Jeg lærte meg å spille ved å gå gjennom den sangboken fra første til siste side mange ganger den sommeren. Jeg ble grepet av sangtekstene. Mange av dem var omskrivninger av vanlige folkesanger – «His Truth Goes Marching On» hadde sosialistene omgjort til «In our hands is placed a power / Greater than their hoarded gold / Greater than the might of Adam / Multiplied a million-fold / We will give birth to a new world / From the ashes of the old / For the union makes us strong / Solidarity Forever / Solidarity Forever / Solidarity Forever / For the union makes us strong.’ Den rommet også mange Wobbly-sanger – jeg vet ikke om du kjenner til den bevegelsen? En sosialistisk og internasjonal fagforening. Vidunderlige sanger. ’There once was a union maid / Who never was afraid / Of goons and ginks and company finks / And deputy sheriffs that made the raid […] No you can’t scare me I’m stickin’ with the union.’ Flott sang.»

37

i’m your man

Dersom lengden på svaret forteller noe om entusiasmen, var Leonard åpenbart oppglødd. Femti år etter oppholdet på Camp Sunshine kunne han fortsatt synge sangboken utenat fra begynnelse til slutt.* Når man skaffet seg en gitar i 1949/50, fulgte det ikke med den umiddelbare ikonografien og seksuelle magnetismen som instrumentet senere skulle få, men Leonard lærte raskt at det å spille gitar ikke avskrekket jentene. Et gruppebilde fra sommerleiren viser en Leonard i tenårene, fortsatt ganske kortvokst, lettere lubben, i klær som ingen burde vise seg offentlig i – hvite bukser, hvit poloskjorte, svarte sko, hvite sokker – med den blondeste og kuleste jenta sittende ved siden av seg, med hennes kne som berører hans.

Vel hjemme i Westmount fortsatte Leonard sin utforskning av folkemusikken – Woody Guthrie, Lead Belly, kanadiske folkesangere, skotske border ballads, flamenco. Han sa: «Det var da jeg begynte å finne den musikken jeg elsket.»17 I Murray Hill Park støtte han en dag på en ung, sorthåret mann som sto ved tennisbanene og spilte en trist spansk melodi på akustisk gitar. Flere kvinner hadde flokket seg om gitaristen. Leonard la merke til at han på mysteriøst vis «forførte dem» med musikken.18 Også Leonard ble fengslet. Han ble stående og lytte, og i et passende øyeblikk spurte han den unge mannen om han ville vurdere å lære ham å spille gitar. Det viste seg at den unge mannen var spansk og ikke forsto engelsk. Ved å kombinere gester og dårlig fransk klarte Leonard å tilegne seg telefonnummeret til sentrumspensjonatet der spanjolen leide et værelse, samt et løfte om at spanjolen skulle komme til Belmont Avenue nummer 599 for å undervise ham.

Under det første besøket grep spanjolen tak i Leonards gitar og undersøkte den. Den var ikke så verst, sa han. Han stemte den og spilte en rask flamencorekke, som fikk instrumentet til å lyde helt *En

annen sang som Leonard lærte seg for første gang på Camp Sunshine, var «The Partisan», som skulle bli den første sangen han spilte inn som ikke var hans egen.

38

kvinnenes hus

ulikt noe Leonard hadde trodd var mulig. Han rakte gitaren tilbake til Leonard og ga tegn til at det var hans tur. Etter en slik oppvisning hadde ikke Leonard noe ønske om å spille en av folkesangene han hadde lært seg, og avslo; han påsto at han ikke visste hvordan man spilte gitar. Den unge mannen plasserte Leonards fingre på brettet og viste ham enkelte akkorder. Deretter dro han, med et løfte om å komme tilbake dagen etter.

I den andre gitartimen begynte spanjolen å lære Leonard den flamencorekken med seks akkorder som han hadde spilt dagen før, og i den tredje timen begynte Leonard å lære tremolo-mønsteret. Han øvde flittig, gjerne stående foran speilet, der han etterlignet måten den unge mannen holdt gitaren på når han spilte. Den unge læreren kom ikke til den fjerde timen. Da Leonard slo nummeret til pensjonatet, var det husvertinnen som tok telefonen. Gitaristen var død, fortalte hun. Han hadde begått selvmord.

«Jeg visste ingenting om ham, hvorfor han var kommet til Montreal, hvorfor han var dukket opp ved tennisbanen, hvorfor han tok livet av seg,» fortalte Leonard til en samling av spanske dignitærer rundt seksti år senere, «men det var disse seks akkordene, det var dette gitarmønsteret, som ble grunnlaget for alle mine sanger og all min musikk.»19 I Montreal i 1950 hadde hverdagslivet til Leonard tatt en ny retning. Hans mor hadde giftet seg igjen. Hennes nye ektemann var Harry Ostrow, en farmasøyt, «en svært søt, udugelig mann, en hyggelig fyr,» slik Leonards fetter, David Cohen, minnes ham, en mann som Leonard ikke syntes å ha annet enn et hyggelig, men fjernt forhold til. Tilfeldighetene ville det slik at også Mashas andre ektemann ble diagnostisert med en alvorlig sykdom. Og med moren opptatt med utsiktene til å pleie nok en syk mann, og med søsteren, tyve år gammel, opptatt av helt andre ting enn tenåringsbroren, ble Leonard overlatt til seg selv. Når han ikke var på skolen, eller opptatt med aktiviteter etter skoletid, befant han seg på gutterommet, der han 39

i’m your man

skrev dikt, eller – og i økende grad – drev gatelangs i Montreal med Mort.

Som sekstenåring, gammel nok til å kjøre bil, satte Mort seg i en av familiens to Cadillacer og kjørte ned bakken til Leonards hus. «En av våre yndlingsaktiviteter var å kjøre i Montreals gater klokken fire om morgenen, langs havnen og østover mot oljeraffineriene,» forteller Rosengarten. «Vi så etter jenter – på gaten klokken fire om morgenen, disse vakre jentene som vi tenkte spaserte omkring mens de ventet på oss. Naturligvis var det ingen der.» Også på kvelder med tungt snøvær, når gatene var tomme, tok de seg lange kjøreturer, med varmeapparatet på, østover mot Townships, eller nordover til Laurentians. Cadillacen med Mort bak rattet trakk en sort linje gjennom de dype snømassene, omtrent som Moses som øvde seg på sitt Rødehavs-mirakel. De satt i bilen og snakket om jenter, snakket om alt mulig.

«Når de kjørte i en slik fart, var de ikke knyttet til noe. De kunne prøve ut alle muligheter. De lynte forbi trær som hadde vokst i hundre år. De raste gjennom byer hvor mennesker ble født, levde et helt liv og døde. […] De var på flukt bort fra sin majoritet, fra den virkelige bar mitzva, den virkelige innvielsen, den virkelige og onde omskjærelsen som samfunnet ville påtvinge dem gjennom begrensninger og kjedelig rutine,» skrev Leonard der han gjenskapte disse nattlige kjøreturene i en fiksjonstekst. «Motorveien var tom. De var de eneste som kjørte og kunnskapen om det gjorde vennskapet enda dypere.»20 *

*Yndlingsleken,

1972, s. 88, norsk oversettelse ved Kaj Skagen.

40

3

Tyve tusen vers

Gatene rundt McGill University er oppkalt etter opphøyde britiske menn – Peel, Stanley, McTavish – og universitetsbygningene ble reist av solide, steinharde skotter i solid skotsk stein. Det var en Oxbridge-stemning i det store biblioteket og den større The Arts Building, med en kuppel der McGill-flagget vaiet på halv stang når en av universitetets egne var død. Den romslige, firekantede gårdsplassen var innrammet av høye, slanke trær som holdt seg like høyreiste også når de var tynget av store snømengder. Bak jernportene sto viktorianske embetsboliger, enkelte av dem omgjort til studenthjem. Om noen hadde fortalt deg at det britiske samveldet ble styrt fra McGill, ville du blitt tilgitt om du trodde på dem; i september 1951, da Leonard begynte ved McGill, på sin syttende fødselsdag, var det NordAmerikas mest fullkomne attenhundretalls-by-inne-i-en-by.

Tre måneder tidligere var Leonard uteksaminert fra Westmount High. Vox Docum, årboken som han hadde vært med på å redigere, inneholdt to fotografier av ham. Det ene var et gruppebilde der seksten år gamle Leonard befant seg i midten av første rad, ledsaget av en 41

i’m your man

tekst som lød uvanlig hverdagslig: «Len Cohen, elevrådsformann.»

Det andre, mer formelle fotografiet, som ledsaget hans omtale i årboken, viste en Leonard i dress og med et fjernt blikk. I henhold til årboktradisjonen åpnet Leonards omtale med et slående sitat: «Vi kan ikke beseire frykten, men vi kan gi etter for den på en måte som gjør oss større enn den.» Den fortsatte med å liste hans yndlingsaversjon («cola-automaten»), hobby («fotografi»), fritidssysler («lede allsang i pausene»), og ambisjon: «Verdensberømt folketaler». Under «Prototyp» oppsummerte Leonard seg selv som «den lille mannen som alltid er der». Den ble avsluttet med en imponerende liste over hans high school-aktiviteter: elevrådsformann, medlem av Vox Ducums redaksjonsråd, medlem av Menorah Club, Art Club, Current Events Club og YMHA (Young Men’s Hebrew Association) og cheerleader.1 På alle måter fremsto han som en sekstenåring med en god porsjon selvtillit, ispedd en god del kanadisk selvironi. Alt i alt vellykket. Det var som forventet at det neste steget måtte bli McGill, det fremste engelskspråklige universitetet i provinsen.

I løpet av sitt første år på McGill studerte Leonard kunst, og fortsatte med matematikk, handel, statsvitenskap og jus. Eller for å være mer presis, ifølge ham selv: han leste, drakk, spilte musikk og gikk glipp av så mange forelesninger som mulig. Skal man dømme etter gjennomsnittskarakteren hans ved eksamen – 56,4 prosent – var dette ikke et av hans vanlige understatements. Leonard underpresterte i sitt yndlingsfag, engelsk litteratur, og gjorde det ikke bedre i fransk – et fag han tok, ifølge hans venn og medstudent (nå rektor ved McGill) Arnold Steinberg, «fordi vi begge hørte at det var et enkelt fag. Jeg mislyktes og Leonards fransk var minimal. Vi tok det aldri på alvor». Pensum tilbød ingen Baudelaire eller Rimbaud; i stedet tilbrakte de hele året med å studere en bok om et ungt, aristokratisk, hviterussisk par som var blitt tvunget til å flytte til Paris etter revolusjonen og arbeide som tjenere for en fransk familie. Boken var 42

tyve tusen vers

skrevet av den franske dramatikeren Jacques Deval, og tittelen lød Tovarich – det opprinnelige navnet på Leonards skotske terrier Tinkie.* Den manglende interessen for språket til halvparten av hjembyens befolkning var på ingen måte begrenset til Leonard og hans venner. Montreals engelsktalende – ikke minst beboerne i en privilegert enklave som Westmount, som McGill var en privilegert forlengelse av – hadde svært liten forbindelse med den fransktalende befolkningen, bortsett fra med de fransk-kanadiske jentene som begynte å strømme inn fra landsbygda til storbyen på tredvetallet, under den store depresjonen, for å få arbeid som hushjelp. Den alminnelige holdningen til tospråklighet var ikke stort annerledes, om enn mindre gudespesifikk, enn holdningen til den første kvinnelige guvernøren i Texas, Ma Ferguson: «Hvis det engelske språket var bra nok for Jesus Kristus, er det bra nok for alle.» På denne tiden var fransk like mye av et fremmedspråk for engelsktalende montrealere som for en hvilken som helst engelsk skoleelev; fransktalende lærere kunne ikke arbeide i engelsktalende skoler (og vice versa).

«De franske var usynlige,» sier Mort Rosengarten. «På den tiden hadde vi to skolestyrer i Montreal, det katolske, som var franskspråklig, og det protestantiske, som var engelskspråklig. Og jødene – som på et tidspunkt hadde sitt eget skolestyre – bestemte seg for å gå sammen med protestantene. Ikke bare gikk de på ulike skoler, men de hadde også ulike skoletider, og derfor var barna aldri ute i gaten samtidig, og du hadde aldri ordentlig kontakt med dem.

Det var helt merkelig.» Mort hadde allerede vært et år ved McGill som kunststudent, og Steinberg som økonomistudent, da Leonard ankom. Og ved McGill, som ved Westmount High, utmerket Leonard seg først og fremst gjennom utenomfaglige aktiviteter. Som en *Tinkie

var fortsatt i live på dette tidspunktet; han døde i sitt sekstende år etter å ha gått ut alene i en snøstorm.

43

i’m your man

yngre utgave av sin bestefar Lyon samlet han seg komitéposisjoner, organisasjonsmedlemsskap og lederverv.

Sammen med sine medstudenter ved McGill ble Leonard automatisk innlemmet i Debattforeningen. Han strålte i debattene. Han hadde en naturlig sans, så vel som smak, for å bruke språket med høy presisjon. Han fant det enkelt å formulere en uttalelse som ga uttrykk for hans innerste tanker, eller som ikke gjorde det, men som uansett – takket være hans poetiske øre – lød overbevisende, eller i det minste svært god, og som kunne vinne forsamlingen. Selv om han var en sky, ung mann, hadde han ingen vanskeligheter med å stå på scenen og tale til publikum; taleferdigheter var det studiet ved McGill hvor han fikk høyeste karakter, en A. I sitt første år ved McGill ble Leonard tildelt Bovey Shield på vegne av sin debattgruppe; i det andre året ble han valgt til sekretær i Debattforeningen; i det tredje året avanserte han til nestleder, og i sitt fjerde og siste år var han leder.

Leonard og Mort sluttet seg til et jødisk studenthjem på campus, Zeta Beta Tau, og Leonard ble leder der også, og betydelig raskere. Et dokument bekrefter at han ble valgt til leder den 31. januar 1952, bare fire måneder etter hans første dag ved McGill.2 Som andre studenthjem hadde også ZBT sin egen sangbok – feststemte marsjer av et slag som ble ytterligere forbedret av alkohol – og Leonard kunne alle tekstene utenat. Studenthjem og lederverv kan synes overraskende establishment-vennlig for en ungdom som hadde utvist sosialistiske tendenser og poetiske tilbøyeligheter, men som Arnold Steinberg understreker: «Leonard er ikke antiestablishment og har aldri vært det, bortsett fra at han aldri har gjort det som establishmentet gjør. Men det gjør ham ikke til antiestablishment.

Av alle jeg kjente, var Leonard den mest formelle. Ikke formell overfor andre mennesker; han hadde et svært vinnende og sjarmerende vesen. Men i sine manerer, sin kleskode og i sin talemåte var han svært konvensjonell.»

44

tyve tusen vers

I rapportene fra sommerleirene ble Leonard beskrevet som renslig, nøye og høflig, og det var han. «Det var slik vi ble oppdratt,» sier David Cohen, Leonards fetter. «Vi ble alltid opplært til å utvise gode manerer, til å si ’ja, takk’ og ’mange takk’, til å reise seg når en voksen person kom inn i rommet og alt det der.» Når det kom til de skreddermessige formalitetene, var Leonard allerede den gang kjent for å være velkledd til fingerspissene (men som den mester i understatements han var, insisterte han på at han var velkledd til fingerknokene). Mort delte Leonards forkjærlighet for en pen dress.

Og fordi begge hadde familie i klesbransjen, fikk de anledning til å gi etter for sin gode smak.

«Som tenåringer tegnet vi våre egne klær, og ga dem en særpreget stil,» forteller Rosengarten, «en stil som stort sett var mer konservativ enn det som var moten den gang. Jeg hadde tilgang til en skredder som sydde dressen etter mine anvisninger, og det samme gjaldt for Leonard. Jeg hadde til og med skreddersydde skjorter, først og fremst fordi jeg hadde en svært tynn hals og ikke fikk tak i voksenskjorter i min størrelse.» David Cohen minnes at han så Mort lent over biljardbordet i studentforeningen, med en sigarett dinglende i munnviken, og ermene på hans skreddersydde skjorter holdt oppe av ermeholdere. «På sett og vis,» fortsetter Rosengarten, «var den mer konforme delen av Westmounts jødiske miljø fiendtlig innstilt til det faktum at vi var kunstnere, at vi ikke tilpasset oss og gjorde de riktige tingene – men vi var alltid iført en fin dress. Og Leonard var alltid uklanderlig kledt.»

Leonards var ukonvensjonell på andre måter, forteller Steinberg.

«Han drev alltid og skrev og tegnet, selv som tenåring, og han gikk aldri noe sted uten en notatbok. Han tegnet skisser i det uendelige, men først og fremst skrev han. Han fikk ideer og dem noterte han, og han skrev dikt. Skriving var hans lidenskap og en så viktig del av ham. Jeg husker at jeg satt ved siden av ham i fransktimene, vi delte en dobbeltpult, og i rommet var det en engelsk kvinne ved navn 45

i’m your man

Shirley, som vi syntes var umåtelig vakker. Han var vilt forelsket i Shirley, og i timene skrev han dikt inspirert av henne.»

Jenter og skriving var de fremste interessene i Leonards tenåringsliv, og på begge områder viste han stor fremgang sammenlignet med tiden på Westmount High. Men på det ene området var fremgangen mer merkbar enn på det andre: kjærligheten var ennå ikke den triumfferden, the victory march, som han beskrev i The Favorite Game, der hans alter ego går triumferende hjem fra sitt første elskovsleie, ivrig etter å skryte av sin erobring, fornærmet over at Westmounts borgerskap ikke har kommet seg ut av sengene for å møte ham med konfetti og jubel. Men dette var tidlig femtitall, da undertøy like hvitt som et stakittgjerde rakk helt opp til brystet, og de møtte brystholdere like ugjennomtrengelige som festninger. En gutts muligheter var begrensede. «Du kunne med tid og stunder gå hånd i hånd med piken,» har Leonard fortalt. «Iblant tillot hun at du kysset henne.» Noe mer enn det var «forbudt».3 Når han skrev, påla han seg ingen slike begrensninger, og var nokså promiskuøs. Leonard skrev dikt «hele tiden», minnes Rosengarten, «i en notatbok som han alltid hadde med seg, og som han iblant mistet eller glemte et sted, og neste dag forsøkte han frenetisk å oppspore den, fullstendig frustrert, fordi alt han hadde skrevet, befant seg der, og han hadde ingen kopi.» Hjemme hadde Leonard begynt å bruke en manuell skrivemaskin, og han hamret løs på tastaturet mens hans bestefar rabbiner Solomon Klonitzki-Kline satt og skrev i værelset ved siden av. Mashas far hadde flyttet inn for året, og han og Leonard satt ofte sammen på kveldstid og leste Profeten Jesaja, en tekst som rabbineren kunne utenat og som Leonard kom til å elske på grunn av poesien, billedrikdommen og profetiene.

Men først og fremst satte Leonard stor pris på at den gamle mannen uttrykte «solidaritet og tilfredsstillelse»4 overfor det faktum at også hans dattersønn var forfatter.

Trass i dårlige prestasjoner i engelskklassen (han gjorde det langt 46

tyve tusen vers

bedre i matematikk) var det ved McGill at Leonard ble en poet – faktisk ble han adlet til poet, i en spontan seremoni, av Louis Dudek, en polsk-kanadisk katolsk poet, essayist og forlegger. Dudek underviste ved et litteraturkurs som gikk tre dager i uken, og som Leonard fulgte i sitt tredje år ved McGill. Klassen besto av femti studenter som møttes klokken fem om ettermiddagen hver mandag, onsdag og fredag i the Arts Building. Pensum omfattet Goethe, Schiller, Rousseau, Tolstoj, Thomas Mann, Dostojevskij, Proust, T.S. Eliot, D.H. Lawrence, Ezra Pound og James Joyce.

Dudeks agenda – ifølge Ruth Wisse, en av Leonards medstudenter og senere professor i jiddisk litteratur og litteraturvitenskap ved Harvard – var å lære studentene to viktige ting: «Det første var moderne poesi og litteratur, noe som i utlandet var fullt utviklet, men som knapt var kommet i gang i Canada, der kun en liten gruppe poeter hadde et begrenset publikum … Det andre programmet tok for seg den voldsomme utviklingen i europeisk litteratur og tanke siden attenhundretallet, med sin dyptgripende og praktiske virkningshistorie, som fortsatt gjensto å oppleve for studentene, omtrent som bøtter med kaldt vann som ble kastet over dem fra en høy talerstol.» Leonard, fortalte hun, «kastet seg over det første». Allerede den gang var han nokså trygg på sin tilhørighet i denne gruppen av moderne kanadiske poeter, og derfor «behandlet han ikke læreren like hensynsfullt [som Wisse], men mer som en kollega, på likefot».5 Leonard har sagt seg enig i det. «Den gang var jeg svært selvsikker.

Jeg tvilte aldri på at mitt arbeid ville erobre verden. Jeg var overbevist om jeg var blant de største.»6 Musikken var en av Leonards interesser som sakket litt akterut, men helt ute av bildet var den ikke. Trass i hans hang til å delta i ulike samfunn og organisasjoner, var Leonard ikke medlem av McGill Music Club (selv om et av styremedlemmene var en attraktiv blondine ved navn Ann Peacock, som også var medlem av redaksjonen i det litterære tidsskriftet The Forge). Men i 1952, etter det 47

i’m your man

første og før det andre året ved universitetet, dannet han sitt første band, sammen med to universitetsvenner, Mike Doddman og Terry Davis. The Buckskin Boys var en country and western-trio (Mort hadde ennå ikke begynt å spille banjo; det kunne ellers ha blitt en kvartett) med ambisjon om å overta og kontrollere Montreals square-dance-marked; square-dance er en slags folkedans.

Et folkedansband? Hva gikk av deg?

«Folkedans var populært på denne tiden. Vi ble hyret til å spille på folkedans i ungdomsskoler og kirker – dette var en sosial aktivitet for ungdom som de voksne aksepterte og oppmuntret til. Det var aldri klinedans, det var lite berøring i det hele tatt, man holdt hverandre i hendene og svingte seg rundt. Svært ordentlig. [Et tørt smil.]

Og så fant vi ut at vi alle sammen hadde jakker av hjorteskinn – jeg hadde arvet min etter faren min – og derfor kalte vi oss for hjorteskinnguttene, the Buckskin Boys.»

Montreals eneste jødiske country and western-band?

«I religiøs forstand var vi faktisk en eklektisk gruppe. Mike var en nabo som spilte munnspill og Terry, som var venn av Mike, ledet an og spilte «bøttebass» (en vaskebalje, et tau og en hockeykølle). Vi spilte tradisjonelle sanger som ’Red River Valley’ og ’Turkey in the Straw’.»

Var dere flinke?

«Vi innbilte oss aldri at vi var hotte, vi var bare glade for at noen hyret oss. Jeg tror at jeg ville ha satt pris på musikken hvis jeg hadde hørt den nå. Men vi følte aldri at dette hadde noen fremtid, at det var mer enn øyeblikket. Vi tenkte ikke på dette som en karriere. Ordet ’karriere’ har alltid hatt en frastøtende og brysom klang for min del.

Mitt mål har stort sett vært å unngå å delta i den aktiviteten som kalles karriere, og det har jeg stort sett klart å unngå.»

Bandet øvde i kjellerstua hjemme hos Davis. «Det virket som om de hadde det morsomt sammen, det var masse latter og erting,» minnes Dean Davis, bror av avdøde Terry Davis; Dean spilte grammo48

tyve tusen vers

fon og var lydmann når de opptrådte. «Jeg vet at mine foreldre så på Leonard som svært høflig, som en gentleman, sin unge alder til tross. Min mor syntes det var morsomt at trioen besto av en protestant, en jøde og en katolikk.» Janet Davis, Terrys enke, forteller om sin svigermor: «Hvis hun lagde middag, og på fredagene pleide det å være svin, og de spurte hva de skulle få, svarte hun at det var lam.»

Leonard spilte også i et annet band, som var helt jødisk, og en del av McGills jødiske studentsamfunn, Hillel. De sørget for musikken til et skuespill som involverte Freda Guttman og Yafa «Bunny» Lerner, to av Leonards kjærester fra college-tiden. Men for det meste spilte han gitar – alene, på universitetsplassen, på studenthjemmet, eller hvor som helst hvor det var fest. Det var ingen opptreden; det var bare noe han gjorde. Leonard med en gitar var et like vanlig syn som Leonard med en notisbok. Melvin Hoft, som deltok på en rekke av disse tenåringsfestene, forteller: «Etter en stund, når han følte at det var blitt den rette stemningen, tok han gitaren sin og spilte og sang for oss. Han gjorde aldri noe stort nummer av det – ’Nå skal jeg spille for dere’ – han bare gjorde det, uten bravur; det var helt naturlig for ham. Han var alltid der, og han sang. Han hadde glede av det, og det hadde vi også.»

I helgene kunne festen forflytte seg til Morts hus i Townships – et halvt dusin studenter klemte seg sammen i en bil med retning landsbygda. Morts foreldre var ikke hjemme og huset var tomt, bortsett fra en mann som jobbet på eiendommen og en kvinne som var en slags portvakt, og ingen av dem var i posisjon til å stoppe festen.

Gjengen kunne omfatte Leonard; Arnold Steinberg; iblant Yafa og Frida; Marvin Schulman, en av de første i miljøet som sto frem som homse; og Robert Hershorn, en nær venn av Leonard, som kom fra en enda mer velstående familie. De satt og drakk og pratet. Når det ble mørkt, kjørte de til Ripplecove Inn på Ayer’s Cluff, over Lake Massawippi, og fortsatte drikkingen og pratingen. Når det stengte, 49

i’m your man

dro de tilbake til huset og la en skive på platespilleren eller spilte musikk selv – Leonard på gitar, han spilte folkesangene han hadde lært på sosialistleiren eller popsangene han hadde tilegnet seg fra jukeboksene på Saint Cathrine Street.

«Vi hørte masse på musikk,» forteller Rosengarten, «og Leonard var nådeløs, også før han begynte å skrive egne sanger. Han spilte en sang, det kunne være ’Home on the Range’ eller hva som helst, igjen og igjen, hele dagen, han spilte den på gitaren og sang. Når han drev og lærte seg en sang, spilte han den tusen ganger, dag etter dag, uke etter uke, hurtig og langsomt. Det drev deg fra vettet. Det var det samme da han begynte å skrive egne sanger. Han jobber på den måten den dag i dag. Fortsatt tar det ham fire år å skrive en sangtekst fordi han skriver tyve tusen vers.»

Noen ganger samlet gjengen seg hjemme hos Leonard på Belmont Avenue, men da med hans familie til stede. Esther gikk inn og ut – for det meste ut; lillebroren og vennene hans var ikke så interessante. Men moren var hjertelig til stede, gjorde seg bemerket, serverte mat og underholdt. «Moren hans var en dramatisk kvinne,» forteller Rosengarten. «Hun var russisk, og hun kunne i det ene øyeblikk være svært, svært ulykkelig over et eller annet og i det neste øyeblikk bryte ut i latter. Iblant dro vi ned til sentrum i nitiden om kvelden, og da kunne Masha protestere og si at dette ikke var noen tid å dra ut på, men andre ganger forlot vi en bar klokken tre om morgenen sammen med åtte venner og dro til huset hennes for å fortsette festen, og da kom hun ned trappen og hilste på alle sammen og tilbød mat til alle, vennlig og inkluderende. Du visste aldri hvordan hun kom til å reagere.» Steinberg sier seg enig: «Masha var svært labil, men alle elsket henne fordi hun i bunn og grunn var en elskelig og varm person, og hun forgudet Leonard. Jeg tror ikke hun omgikkes de andre mødrene i særlig grad, og hadde ikke lært av dem å bekymre seg for alt mulig. Slik jeg så det, hadde Leonard det svært fritt hjemme. Det var alltid morsomt å stikke innom. Jeg satt 50

tyve tusen vers

og hørte på mens Leonard spilte gitar. Han så aldri på seg selv som en stor musiker eller utøver, men han spilte bestandig og han øvde bestandig.»

Fra midten av femtitallet begynte gjestene på Leonards fester å omfatte poeter og forfattere, eldre menn, ofte lærere ved McGill.

«Det var ingen generasjonsskiller, ingen lærer/student-relasjoner,» har Leonard fortalt. «De likte kjærestene våre.»7 Blant de mest innflytelsesrike av disse lærerne var Louis Dudek; Frank («F. R.») Scott, McGills jusdekan, en poet og sosialist; og Hugh MacLennan, forfatter av en anerkjent bok, Two Solitudes (1945), en allegori om de uforsonlige forskjellene mellom Canadas fransk- og engelskspråklige befolkning. MacLennan begynte ved McGill samme år som Leonard, som fulgte hans undervisning i moderne romaner og kreativ skriving.

Men den mannen som skulle vise seg å bli den mest betydningsfulle, var en lærer i statsvitenskap, en poet som Leonard møtte i 1954, etter at han hadde invitert ham til studenthjemmet for å lese fra sin nye bok, The Long Pea-Shooter. «Du hadde Irving Layton og så hadde du resten av oss,» kunne Leonard si mange tiår senere.

«Han er vår største poet, vår største poesimester.»8 Irving Layton ville straks ha sagt seg enig, og for egen regning tilføyd enda mer overdådige adjektiver. Layton var større, og mer støyende, enn livet, en okse av en mann som så ut som om han var hugget ut av de samme skotske steinbruddene som McGill, men med noe mindre tanke på detaljene. Layton var et brusehode; øynene hans flammet, han hadde en indre ild. Leonard – i likhet med en lang rekke usedvanlige kvinner – elsket ham.

Et kontaktbyrå ville nok aldri ha introdusert disse to for hverandre som livslange venner. Ikke bare var Layton toogtyve år eldre enn Leonard, men hans frekke, ikonoklastiske og selvhevdende stil kunne vanskelig ha vært mer forskjellig fra Leonards ydmyke, selvutslettende atferd. Med sin ville hårmanke og sjuskete klesstil så 51

i’m your man

Layton ut som om han kom rett ut av en orkan; Leonard så ut som om klærne var blitt sydd til ham hver eneste morgen av et laug av personlige skreddere. Layton var stolt og aggressiv; Leonard var det ikke, selv om han lenge hadde vært tiltrukket av «machismo». Layton hadde kjempet i den kanadiske hær og blitt løytnant, det samme som Leonards far; Leonard hadde som liten gutt ønsket å bli en militær, men drømmen hadde dødd med faren hans. Fortsatt hadde Leonard farens revolver; moren hans hadde kranglet med ham om den, men til slutt hadde Leonard vunnet. I tillegg var det klasseforskjellen. Layton var født i en landsby i Romania i 1912 (han het Israel Lazarovitch før familien emigrerte til Canada) og oppvokst i SaintUrbain, et arbeiderklassestrøk med jødiske immigranter i Montreal.

Leonards overklassebakgrunn fra Westmount befant seg i motsatt ende av den jødiske samfunnsstigen. Hva de hadde til felles, var en forkjærlighet for ærlighet, en sans for ironi og ferdigheter i debatteknikk (i 1957 opptrådte Layton på riksfjernsyn i en serie debattprogrammer kalt Fighting Words, en opptreden han gikk seirende ut av).

Layton viste åpen forakt for det besteborgerlige Canada og dets puritanisme, som også Leonard foraktet, om enn mer fordekt (hvilket sømmet seg for en som regnet sin egen familie for besteborgerlig), som da han jobbet i kulissene for å omgjøre reglene som bannlyste kvinner og alkohol på studenthjemmene. Layton var overveldende seksuell – noe Leonard likte å tenke at også han selv var, eller kunne komme til å bli, om muligheten ga seg – og det var også hans poesi: skamløs, usjenert, rik på navn og detaljer. Layton hadde et lidenskapelig forhold til poesi, til ordenes skjønnhet og musikalitet – noe også Leonard hadde. Layton var blitt poet, sa han, «for å skape musikk av ord». Men han ville også at hans poesi skulle «forandre verden», noe idealisten i Leonard forholdt seg sterkt til.

Rosengarten forklarer: «Den andre verdenskrig hadde endret vår bevissthet; folk du kjente, reiste ut og ble drept, og det var en mulig52

tyve tusen vers

het for at nazistene ville overta Amerika og Canada. Men det andre var at mens alt dette pågikk, forelå også muligheten for at vi faktisk ville vinne krigen, takket være alt alle hadde ofret, og da kom verden til å bli et vidunderlig og utopisk sted, der all den kollektive energien som ble brukt til krig, ville bli brukt til å skape en bedre verden. Da krigen var over, var det nokså desillusjonerende at det første man gjorde var å avvise samfunnets kollektive aspekter og i stedet fremme tanken om at samfunnet var tjent med masseproduksjon av varer, med et overdrevet materielt forbruk som en slags erstatning for den kollektive samfølelsen. Og de utallige kvinnene som under krigen arbeidet og utførte oppgaver som man anså som lite egnet for kvinner, de ble etter krigen stuet vekk og sendt tilbake til kjøkkenbenken. Dette var forhold som Leonard og jeg var sjokkerende oppmerksomme på.» Denne følelsen av et tapt paradis, av noe vakkert som ikke virket eller kunne vare, kan man spore i en stor del av Leonards bøker og sanger.

«Det var et spennende poesimiljø i Montreal,» forteller Rosengarten, «og det dreide seg om Irving Layton og Louis Dudek, som på den tiden var gode venner.» (De ble senere uvenner; deres poesifeider ble berømte.) «De leste høyt på mange fester, ofte hjemme hos Irving i Côte-Saint-Luc,» vest i Montreal. I dag er det en stor forstad der en av gatene er oppkalt etter Layton, men på femtitallet sto det der helt alene, det gårdshuset der Irving bodde sammen med kone og to barn, omgitt av jordbruksland. «På slike fester leste folk dikt for hverandre og diskuterte og kritiserte dem; det var temmelig intenst, og det pågikk hele natten. Ofte dro Leonard og jeg rett fra barene i sentrum i tretiden om morgenen ut til Irving der det var full fest. Leonard viste frem diktene sine på disse festene. De tok det alvorlig. De hadde et lite tidsskrift, produsert med stensilmaskin i to hundre og femti eksemplarer, det het CIV/n, for på den tiden fantes det ikke kanadiske poeter i bokhandelen, du kunne ikke få tak i en samling med samtidspoesi i en eneste bokhandel i Montreal. Men 53

i’m your man

når jeg ser tilbake på det i dag, skjønner jeg at poesimiljøet betydde mer for meg og min estetiske utvikling enn alle kunstskolene jeg gikk på i England sammen med folk som ble betydelige billedhuggere og skulptører. Jeg tror denne gjengen i Côte-Saint-Luc befant seg langt foran dem alle.»

«Vi ønsket virkelig å være store poeter,» har Leonard fortalt. «Vi følte at hvert eneste samvær vi hadde var som et viktig toppmøte.

Vi tenkte at det vi foretok oss var av enorm betydning.»9 Han så på disse kveldene og nettene som en slags poesitreningsleir, der «treningen var intens, streng og alvorlig». Leonard har alltid vært tiltrukket av streng disiplin. «Men atmosfæren var vennlig. Iblant var det noen som gråt, noen som dro derfra i sinne, vi kranglet, men en lidenskap for skrivekunst var helt sentral i vennskapet.» Han betraktet det som sine læreår, og han var en entusiastisk lærling. «Irving og jeg tilbrakte mange kvelder med å studere dikt av for eksempel Wallace Stevens. Vi analyserte diktet til vi avdekket koden, til vi helt nøyaktig forsto hva forfatteren prøvde å si og hvordan han fikk sagt det.

Dette var vårt liv; vårt liv var poesi.»10 Layton ble en viktig veileder for Leonard, han ble hans heiagjeng og en av hans beste venner.

I mars 1954, i den femte utgaven av CIV/n, fikk Leonard for første gang dikt på trykk. Sammen med dikt av Layton og Dudek (som begge satt i redaksjonen) og dikt fra andre i Montreals poesimiljø, ble det publisert tre dikt av Leonard Norman Cohen: «Le Vieux», «Folk Song» og «Satan in Westmount», det sistnevnte omhandlet en djevel som siterte Dante og «sang fragments of austere Spanish songs».* Året etter vant Leonard førsteprisen i McGill’s Chester Machaghten Literary Competition med diktet «Sparrows», og Thoughts of a Landsman, en tekst i fire deler, hvorav én var «For *På

samme side som Leonards dikt «Folk Song» var det trykket en strektegning, ikke tegnet av Leonard, av en fugl på en snor, «a bird on a wire».

54

tyve tusen vers

Wilf and His House», et dikt som i 1955 ble publisert i The Forge.

Et bemerkelsesverdig modent arbeid, kunnskapsrikt og bevegende, med følgende åpning: When young the Christians told me how we pinned Jesus like a lovely butterfly against the wood and I wept beside paintings of Calvary at velvet wounds and delicate twisted feet

og følgende avslutning: Then let us compare mythologies.

I have learned my elaborate lie of soaring crosses and poisoned thorns and how my fathers nailed him like a bat against a barn to greet the autumn and late hungry ravens as a hollow yellow sign.

Layton hadde begynt å ta Leonard med seg på sine bokopplesninger, der Leonard virkelig fikk velte seg i vennens artisteri, hans store gester og selvskryt, og den lidenskapen som hans opptreden vekket i forsamlingen, spesielt hos kvinnene. Sommeren 1955 tok Layton Leonard med seg til Canadian Writers Conference i Kingston, Ontario, der han inviterte Leonard opp på scenen. Leonard fremførte noen tekster og spilte litt gitar.

Gitaren spolerte ikke Leonards suksess med kvinner – og han kunne også tilby dem gjestfrihet nå som han og Mort hadde leid seg et rom på Stanley Street. «Vi bodde der egentlig ikke, det var mer et sted hvor vi oppholdt oss, og fikk besøk av venner,» har Rosen55

i’m your man

garten fortalt om det gammeldagse dobbeltværelset i et viktoriansk pensjonat. Leonards mor satte ikke pris på utviklingen, men hun fant det vanskelig ikke å føye ham. Deres forhold syntes å være spesielt tett, også tettere enn et vanlig mor og sønn-forhold, for ikke å snakke om et arketypisk jødisk mor og sønn-forhold – og Masha var «svært jødisk», ifølge en betydelig autoritet på jødiskhet, rabbiner Wilfred Shuchat ved Shaar Hashomyaim. Da Nathan døde, ble Leonard objektet for hennes ettergivenhet, strenghet og totale hengivenhet. Hun var en vital og lidenskapelig kvinne, med en svakelig ektemann, og således noe av en outsider i Westmount-miljøet, og det var ingen stor overraskelse at hennes fokus i livet ble hennes eneste sønn, hennes yngste barn.

Leonard elsket moren sin. Dersom hun holdt på å kvele ham med sin omsorg, smilte han eller kom med en slengbemerkning. Han lærte seg å riste av seg emosjonell utpressing og hennes mas om å gjø ham og hans venner til alle tider, både dag og natt. «Min mor lærte meg at jeg aldri skulle være slem mot kvinner,» skrev Leonard på syttitallet i en upublisert tekst. Men fra Masha lærte han seg også at han kunne regne med kvinners hengivelse og støtte, samt – hvis det ble for intenst – at han hadde lov til å dra. Om ikke hver gang for godt, og sjelden uten motstridende følelser.

Aviva Layton, født Cantor, er en sprudlende og blond australier, skarp så det holder. Hun vokste opp i Sydney, i et «lite, kvelende, jødisk middelklassemiljø» som hun var ivrig etter å forlate, og så snart hun fylte énogtyve gjorde hun det. Hun ønsket å dra til New York. Da hun ikke fikk innreise dit, dro hun til Montreal. Venner hadde forsynt henne med et navn hun kunne ringe, Fred Cogswell, poet og redaktør for det kanadiske litteraturtidsskriftet Fiddlehead.

Det viste seg at Cogswell bodde i Novia Scotia, mer enn hundre mil unna. «Men,» forteller hun, «han fortalte meg at det fantes en skokk av Montreal-poeter som jeg måtte oppsøke,» og han ga henne nav56

tyve tusen vers

nene til en håndfull av dem, blant andre Dudek, Scott og Layton.

Den første hun ringte var Layton – «Jeg ville ikke kontakte noen som hadde et jødisk-klingende navn» – som inviterte henne til huset i Côte-Saint-Luc, der han bodde med sine andre kone, kunstneren Betty Sutherland, og deres barn.

Da Aviva ankom, var han ikke alene. «Alle de store navnene i kanadisk litteratur var der,» blant andre dem på Cogswells liste – «bortsett fra at de ikke var store navn den gang, de var fortsatt nokså perifere. Jeg tenkte: ’Dette er fantastisk’.» Hun satte seg fore å bli en del av gruppen. Dette forsettet ble komplisert ved at hun, kort tid etter, innledet et forhold til Irving. Det skulle vare i tyve år og resultere i en sønn, men det mer umiddelbare resultatet var at hun mistet kontakten med alle. «Jeg kunne ikke dra tilbake til huset hans. Dette var femtitallet, og du måtte for enhver pris unngå skandale; Irving arbeidet som lærer ved en religiøs privatskole og han kunne lett ha mistet jobben. Derfor levde jeg nokså isolert i Montreal. Stort sett så jeg bare Irving. Han besøkte meg to eller tre ganger i uken. Den eneste personen Irving hadde tillit til å innvie i vårt forhold, var Leonard, som han tok med til min vesle kjellerleilighet.»

«Irving var i førtiårene den gang, énogtyve år eldre enn meg, og Leonard var tyve, ett år yngre enn meg. Jeg ser for meg situasjonen der jeg åpnet døren til leiligheten, og der sto Leonard, han så veldig ung ut, litt lubben, men han hadde noe helt spesielt ved seg. Irving hadde sagt: ’En som heter Leonard Cohen skal komme på kaffe og han er ekte vare.’ Jeg kommer aldri til å glemme det han sa – med ’ekte vare’ mente Irving at han var en ekte poet. Og dette var sent i 1955; det var like før Let Us Compare Mythologies skulle utgis.»

Med jevne mellomrom møttes de tre i Avivas leilighet. Trass i den store aldersforskjellen mellom Leonard og Layton – Layton var gammel nok til å kunne ha vært hans far – oppførte de seg, ifølge Aviva, «som likemenn. Mange sier at Leonard var Irvings student 57

i’m your man

– og noen tror at han var hans student i bokstavelig forstand, noe som er fullstendig feil – eller at Irving var hans veileder. Nei. Leonard mente, og mener den dag i dag, at Irving var den store dikteren og poeten og mannen og vennen i hans liv, men jeg vil likevel ikke si at Leonard inntok en juniorstilling i den relasjonen».

Leonard, har Layton fortalt, «var et geni fra det første øyeblikk jeg så ham. Det var ingenting jeg kunne lære ham. Jeg kunne åpne noen dører, og det gjorde jeg – døren til å uttrykke seg seksuelt, døren til å uttrykke seg fritt og så videre og så videre. Så snart døren var åpen, fortsatte Leonard trygt på sin sti … som var nokså annerledes enn min».11 Aviva forteller: «Leonard er kjent for å ha sagt at Irving lærte ham å skrive dikt og at han lærte Irving å kle seg. Jeg synes Leonard skrev bedre poesi og at Irving var bedre til å kle seg, men de lærte hverandre en hel del.» Om klasseforskjellen sier hun: «Den var interessant. Leonard kom fra Montreals Bel Air, et svært eksklusivt område, og Irving vokste opp i slummen. Men da Irving og jeg etter hvert skulle leie et hus sammen, da endte vi så nær som overhodet mulig det stedet hvor Leonard hadde vokst opp, og da Leonard skulle kjøpe eller leie en bolig, endte han i de gamle traktene til Irving. Irving ønsket å være der Leonard ønsket å rømme fra, og Leonard ønsket å være der Irving ønsket å rømme fra.»

Irving uttalte senere at Leonard «var i stand til å finne tristheten i Westmount. Det krever et geni. Han var i stand til å se at ikke alle rike mennesker, ikke alle de velstående, ikke alle plutokratene var lykkelige». Geni, har Layton sagt, er «en evne – en meget sjelden evne – til å se ting slik de i virkeligheten er. Du lar deg ikke lure».12 Ved noen anledninger hadde Leonard tatt med seg Irving og Aviva til Belmont Avenue. «Han var der ofte, og hadde beholdt rommet sitt der, og bodde der iblant. En gang Masha ikke var hjemme, hadde vi en svær fest, en sånn vill fest som vi kunne ha den gang, og noen spydde på hennes kostbare damaskdraperier. Hele stedet var kaos. Jeg husker at jeg var på kjøkkenet sammen med Leonard. Han 58

tyve tusen vers

åpnet kjøkkenskuffene og viste oss at Masha tok vare på hver eneste binders eller knappenål eller hyssing som var brakt inn i huset.»* Aviva forteller at første gang hun møtte Leonard, fortalte han henne noe «som han kanskje har glemt, men som jeg husker som om det var i går. Han fortalte at han hadde studert jus ved McGill, og at han en dag hadde sett seg i speilet og sett at det var helt blankt.

Da skjønte han at et liv som akademiker, i en hvilken som helst form, ikke var noe for ham». Året etter, utrustet med en bachelor, og nok en litterær utmerkelse, Peterson Memorial Prize, forsideomtale på The Forge-utgaven fra mars 1956, og sist, men ikke minst, hans første diktsamling, Let Us Compare Mythologies, lot Leonard seg innskrive som student ved Columbia University. Han forlot Montreal til fordel for Manhattan.

*Skuffen

inneholdt også, slik det blir beskrevet i The Favorite Game, «stearinlysstumper fra mange år med sabbatkvelder», «smijernsnøkler til låser som var skiftet ut», «tannpirkere de aldri brukte» og «en ødelagt saks».

59