Alexandra Heminsley
Løp som en jente En humoristisk og inspirerende bok om å fullføre maraton Oversatt av Vigdis Fretheim
Alexandra Heminsley Running like a girl Oversatt av Vigdis Fretheim © 2013 by Alexandra Heminsley Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42918-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Istockphoto.com
Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min far som lærte meg å sette den ene foten foran den andre. Til min bror, som har holdt meg i gang oftere enn han kan forestille seg. Og til David, som ga meg solskinnet.
Prolog
Hemmeligheten alle løpere har felles, er at de ikke gjør det for kroppen, men for sinnet. Slanke ben kan bli kjedelig i lengden, men et klart hode blir aldri kjedelig. De stramme rumpemusklene, sixpack-magen, tilfredsstillelsen ved å kunne spise en ekstra bolle foran TV-en: Det er ikke dette som er poenget med løpingen, dette er bare biprodukter. Det ekte gullet i enden av regnbuen er å fatte at du kan gå hjemmefra og nærmest skjelve ved tanken på det som ligger foran deg, at hvis du bare holder det gående et par minutter, noen få lyktestolper, noen kilometer om gangen, forbedrer du ikke bare løpingen, men måten du lever på. Øyeblikkene med sinne eller trøstesløshet som løpere opplever i desperate øyeblikk på en lang løpetur, er grunnleggende fysiologiske reaksjoner på situasjonen. Men når du først har akseptert disse reaksjonene, har du lært å overvinne dem, og du begynner å tro at alt er mulig. En real løpetur når du slett ikke har lyst til å gå ut av huset, har en magisk evne til å løse et problem som har plaget deg i dagevis, uten at du egentlig skjønner hva som skjer. Eller den kan fremkalle intense følelser du aldri ante du hadde i deg. I slutten av september i fjor gikk jeg på kino for å se Ryan Gosling i Drive. Det er tøft for meg å bli distrahert når jeg befinner meg i stråleglansen fra selveste Gosling, så da telefonen min 7
ringte idet jeg gikk inn på kinoen, tok jeg den bare fordi min søster hadde termin med sitt første barn den dagen, og jeg så at det var mor som ringte. Men i stedet for å bli fortalt at min søster var lagt inn på sykehuset, fikk jeg høre at mannen hennes, en frisk og aktiv man på 35, lå på en avdeling der. Han hadde faretruende høy puls, og ingen visste hvorfor. Mor sa at jeg bare skulle se filmen siden ingen av oss kunne gjøre noe, men ba meg ha mobilen slått på i tilfelle min søster hadde bruk for meg. Jeg gikk inn i kinosalen halvveis i transe, blodet var som is i årene mine. Jeg satt med telefonen i hånden, hypnotisert av Gosling, men kjente likevel på en vedvarende engstelse som surret og gikk i hodet mitt. Hva var det som skjedde på sykehuset noe kilometer borte? Jeg kunne ikke forstå det. Jeg sendte sms-er til far gjennom hele filmen og sjekket om det kom inn noen oppdateringer: intet nytt ennå. Jeg gikk ut av kinoen og ringte sykehuset. Jeg skjønte at situasjonen var alvorlig da jeg ble satt direkte over til min søster. Hun gråt og ba meg komme med det samme. De neste førtiåtte timene var noen av de mest usedvanlige vi alle noen gang har opplevd. Jeg traff søsteren min, dro hjem, laget toast og te til henne, hjalp henne ned i og opp av badekaret og fikk henne i seng. Det var ingen tegn til at babyen var underveis, og heller ingen tegn til mannen hennes, som lå koblet til myriader av mystiske sykehusslanger. Neste morgen fulgte jeg henne til jordmoren og deretter til sykehuset for å besøke mannen. Jeg så bort da han fortalte henne at han måtte hjerteopereres i løpet av få timer. Jeg holdt pusten da jeg hørte at han spurte kirurgen hva alternativet var. Jeg pustet ikke ut da svaret kom: «Det finnes ikke noe alternativ. Tilstanden din er svært sjelden, og dødelig hvis den ikke blir behandlet.» Min søster ble rådet til å dra hjem og hvile mens han ble operert; inngrepet ville ta to–tre timer. Det var lettere sagt enn gjort å hvile; hun hulket av fortvilelse, og det tok oss ti minutter å få henne opp 8
trappen. Jeg gikk ned igjen, laget tre former med lasagne og ønsket at jeg hadde hatt joggeskoene mine der. Jeg gikk fortsatt i de samme klærne jeg hadde hatt på meg på kino dagen før. Fire timer senere hadde vi fortsatt ikke hørt noe. Søsteren min satt ved kjøkkenbordet og trykket på «Ring igjen» i en halv time. Endelig fikk vi beskjed om at vi kunne dra og besøke ham. Forbløffende nok var mannen hennes i god form, han var helt frisk igjen etter banebrytende kikkhullskirurgi. Neste morgen fikk min søster veer og fødte en nydelig liten gutt: Louis. En uke senere løp jeg Royal Parks Half Marathon i London. På ett tidspunkt hadde jeg lurt på om jeg kom til å være i stand til å løpe i det hele tatt, men til slutt virket det som det var det eneste fornuftige å gjøre. Uken før hadde vært et eneste virvar av e-poster og telefonsamtaler, der historien om de uvanlige hendelsene ble gjentatt om og om igjen. Jeg besøkte familien, jeg besøkte vennene mine, jeg besøkte alle jeg var glad i og kunne få tak i. Jeg hadde lyst til å omfavne dem alle sammen. Og på hvert besøk fortalte jeg historien igjen og igjen til den nærmest var blitt fillete, så slitt av å bli fortalt så mange ganger at den begynte å føles som en episode fra en såpeopera, som jeg ga et sammendrag av til en annen seer på Twitter. Det var nesten som om det ikke hadde skjedd med meg. Jeg var nervøs den morgenen jeg skulle løpe, slik jeg alltid er når jeg deltar på et stort offentlig arrangement alene. Hadde jeg glemt noe? Hvem skulle få meg hjem til Brighton hvis jeg falt? Ville dette omsider bli det løpet der jeg tisset på meg foran en mengde tilskuere? De vanlige bekymringene. Men bortsett fra løpet, følte jeg meg glad og avslappet etter en uke sammen med dem jeg var glad i, mens jeg fordøyde de dramatiske, men til slutt gledelige nyhetene. Da jeg krysset startstreken, ble jeg litt rørt fordi London var så vakker den dagen. Det hadde vært et merkelig vær dette året, 9
og selv om det hadde regnet om morgenen, var høsthimmelen nå strålende klar og skarp, og løvet i Hyde Park var utsøkt. Jeg fikk en liten klump i halsen da vi løp ut av parken og la i vei langs the Mall og deretter bortover langs elven. Vi løp over Waterloo Bridge og begynte å løpe tilbake. Da skjedde det. Tårene. Til å begynne med trodde jeg at jeg bare ble litt fuktig i øynene, slik som man kan oppleve under en rørende politisk tale, når man leser en roman eller den siste halvtimen av TV-aksjonen. Hvis man har fått i seg akkurat riktig mengde whisky, ikke sant, og er i godt selskap. Et øyeblikk som går fort over. Men jeg tok feil. Tårene som i utgangspunktet kunne kamufleres som rennende øyne i kulden, gikk snart over i skakende hulk. Det første kom som en slags mellomting mellom et gulp og et bjeff. Det andre kunne identifiseres som et gisp. Og så, etter å ha tilbakelagt 75 kilometer av en halvmaraton, brøt det løs – et realt gråteanfall. Først skjønte jeg ikke hva som var i veien med meg: Jeg var rett og slett ikke lei meg, jeg var faktisk kjempeglad. Jeg hadde bare fått gode nyheter, ikke sant? Likevel så det ut til at etter å ha holdt meg oppe i nesten to uker, bestemte kroppen og sinnet mitt seg for å lesse av i anonymiteten i folkemengden. Bortsett fra at jeg ikke var anonym; jeg hadde på meg en topp med klengenavnet mitt, HEMMO, i tyve centimeter høye bokstaver. Men innen det gikk opp for meg, hadde tusen følelser i sekundet begynt å strømme gjennom meg, som om jeg var et magisk følelseskaleidoskop. Annethvert sekund kom en ny følelse som jeg ikke hadde tillatt meg å kjenne på foran søsteren min, kirurgene eller noen andre på sykehuset. Det var en tidevannsbølge av tårer. Før jeg visste ordet av det, hulket jeg nesten ukontrollert, og nå var det bare den jevne rytmen fra føttene mine på veidekket som forhindret at jeg gikk helt i oppløsning. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å fortsette å løpe, men det var det eneste jeg kunne gjøre. Minnene om de ti foregående dagene lynte forbi: Hånden 10
min rundt mobilen i den mørke kinoen mens jeg ventet på ny informasjon, min søsters hånd da hun undertegnet skjemaet der hun ga sitt samtykke til ektemannens operasjon, min svogers hånd da han strøk over den bulende magen hennes. Lukten av antiseptiske midler på sykehuset, lukten av den maten jeg laget mens søsteren min sov, lukten av hodet til min nyfødte nevø. Glimt av de samtalene jeg hadde hatt i dagevis til de mistet all mening for meg, strømmet inn i bevisstheten min igjen. «Hva er det du sier, kunne han ha dødd?» «Hva er det du sier, ble babyen født dagen etter?» «Hva er det du sier, skal du løpe i helgen likevel?» Selvsagt løp jeg likevel, for det var bare ved å løpe jeg klarte å bearbeide hvor traumatiske disse dagene hadde vært. Bortsett fra at tilskuerne langs løypa ikke visste hvorfor jeg gråt. De så bare en ulykkelig løper og heiet meg videre. Noe som bare gjorde alt verre, hvis jeg skal være helt ærlig. For hvert skritt virket det nemlig som om hjertet mitt utvidet seg – utvidet seg for å gi plass til den nyoppdagede kjærligheten jeg følte for svogeren min, min nye nevø og vennene som hadde støttet oss alle sammen. Det var rett og slett ikke plass til å være glad i de søte barna som hadde kommet for å støtte en far eller et søsken, og så heiet de også meg videre. Eller var det? Så vennligheten deres ble omgjort til flere smilende tårer – jeg gulpet og prøvde å smile tilbake og forklare: «Nei da, det er ikke noe, jeg har det fint! Det er bare det at …» og så var jeg forbi. «BRA JOBBA, HEMMO», brølte de etter ryggen min. Og det fikk meg bare til å gråte enda mer. Ro deg ned, du skjemmer deg ut nå, du må få ned hjertefrekvensen hvis du skal fortsette, sa jeg til meg selv, noe som bare førte til flere tårer ved tanken på hjerter. Å, hjerter! Hjerter er så forbløffende! Nok en gang tok følelsene overhånd ved tanken på selve livets under. Jeg husker ikke de siste par tre kilometerne før jeg kom til det 11
siste strekket. Jeg så mållinjen, og plutselig følte jeg en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Riktignok hadde jeg ikke løpt uvanlig fort siden jeg hadde hatt det så travelt med å gråte, men plutselig følte jeg meg sterkere enn noen gang før. Svogeren min hadde overlevd. Søsteren min hadde overlevd. Vi hadde overlevd alle sammen. Derfor sprintet jeg. Jeg følte at jeg satte opp farten og så at jeg løp forbi folk rundt meg. Jeg la dem bak meg, jeg løp fortere enn jeg noen gang hadde gjort. Litt etter litt følte jeg at det begynte å prikke i ansiktet og deretter hendene. Da jeg bare var noen meter fra mållinjen, lurte jeg på om jeg i det hele tatt kom til å klare det. Men det gjorde jeg, jeg løp rett i armene på en representant for helsepersonellet, som hadde sett meg komme. Han bøyde hodet mitt frem over knærne for å stabilisere pusten min, som nå var hysterisk. Jeg takket ham gjennom gulpende gisp og tok lettet imot vannet han ga meg. Et par minutter senere dukket broren min opp og kjøpte en pølse med brød til meg. Det var den beste jeg noen gang har spist, og pølse med brød alltid godt. På toget hjem sendte jeg e-poster til venninnene mine og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg trodde de kom til å si at jeg var sprø. Men de forsto. De forsto alt sammen. Det var denne dagen i oktober jeg virkelig skjønte hvorfor jeg løper: Når du først har opplevd og erfart det herlige at du kan fortsette selv om du er helt sikker på at du er i ferd med å dø av tårer blant tusenvis av mennesker, har du tilegnet deg en ferdighet som kan anvendes på alt i livet. Det viser seg at for å overleve, må man bare holde det gående.
12
DEL I
«Det er den naturligste ting av verden. Vi er født til å løpe.» «Man tar bare på seg joggeskoene og går ut gjennom døren, det er det flotte ved det.» «Det er bare deg, veien og tankene dine.» Det er slike ting folk sier om det å løpe. Alt er løgn. Å løpe er forferdelig. Det føles unaturlig, unødvendig, smertefullt. Du kan bli andpusten, plutselig lammet av panikk og overveldet av sjenanse. Det er ikke et varmt bål eller en dyp sofa eller en kopp te og et smil. Det er kaldt og hardt og nådeløst. Du får vondt i hodet og vondt i tærne. Men det er også gleden ved å være ute en solskinnsdag, å kjenne solen prikke i huden. Det er fryden ved å føle at kroppstemperaturen stiger til tross for den skarpe vinterbrisen mot ansiktet. Det er å kjenne blodet strømme rundt i alle deler av kroppen og å komme hjem til et innbydende bad og en lekker karrirett, og at huden din fortsatt gløder en time senere. Og, som jeg har lært, er det også en ære, et privilegium og en gave. Så denne delen av boken dreier seg ikke om å overtale deg til å løpe, men å overbevise deg om at du kan. Jeg var der, jeg avskydde og følte meg truet av de lykksalige smilene og selvgodheten de 13
erklærte sporty typene utstrålte. I årevis virket det å løpe som en straff for overflødige kilo – nok en metode til å holde vekten nede, føle at det sved, betale for det halve hvitvinsglasset og de fire rutene med sjokolade. Vi måtte for guds skyld ikke ha en kropp som ikke var bikiniklar! Jeg kunne huske hvordan alt alltid føltes morsommere når jeg løp som barn, men jeg fant ikke mye som kunne overbevise meg, en kvinne i trettiårene, om at løping var noe for meg – jeg som i flere år hadde glemt kveldsmaten på fredager til fordel for en kveld på byen. Så dette er den boken jeg ikke hadde, men gjerne skulle ha lest før jeg tok min første (katastrofale) løpetur. Noe for de menneskene som av en eller annen grunn tror at de ikke kan løpe. For de kvinnene som tror at de ikke er slanke nok til å kle seg i løpeutstyr, eller at det ikke er verdt det hvis de ikke har lyst til å gjennomføre en hel maraton. For de kvinnene som synes at å løpe rundt og rundt er en idiotisk måte å bruke mesteparten av en time på. For de kvinnene som fortsatt ikke tror at det faktisk er en kilde til umåtelig nytelse, selvtillit og uventet kameratskap, og ikke en nødvendig skjærsild, som ikke tror at de kanskje, bare kanskje, kunne nyte selvtilliten, den fysiske lettheten eller den mentale klarheten som løping fører med seg. Fordi det var via løping jeg oppdaget at omfanget av det vi kan prestere, ikke bestemmes av andre, men av oss selv.
14
K API TT EL EN
Ikke født til å løpe
«Bare de som våger å mislykkes stort, kan oppnå noe stort.» Robert F. Kennedy
Tiden var inne, jeg skulle løpe rundt kvartalet. Jeg hadde store forhåpninger: håpet på rumpa til en idrettskvinne, midjen til en supermodell og farten til en gasell. Etter å ha gitt opp treningssentre, kjedet meg sammen med skinnhellige yogalærere og følt meg truet av elegante tennisklubber, fant jeg ut at det var på tide å avslutte et liv der jeg hadde trodd at jeg eksisterte på utsiden av idretten. Jeg ville vende sterk og stolt tilbake, hele byen ville være slått ut ved synet av min ynde og fart på fortauene. Dette er historien om min første løpetur. Jeg kunne ikke gjøre stort mer for å utsette den. Jeg hadde vasket opp, stryketøyet var paddeflatt, bokhyllene fri for støv. De verst mulige scenarioer var blitt spilt av i hodet mitt en million ganger, og det var tydelig at det aldri kom til å regne. Jeg hadde sluppet opp for unnskyldninger. Jeg satte håret opp i hestehale, grep en halvliters flaske med vann, la nøklene i lommen på treningsbuksen og stilte meg opp foran utgangsdøren. Nå skulle det skje. Jeg skulle ut og løpe. 15
Jeg åpnet utgangsdøren og gikk de tre trappetrinnene ned til fortauet. Hva skulle jeg gjøre nå? Kanskje tøye ut litt? Jeg holdt meg fast i en lyktestolpe og trakk foten opp bak meg for å prøve å tøye forsiden av låret. Jeg gjorde det samme med det andre benet og så meg engstelig rundt. Hjertet mitt slo for raskt allerede. Tenk om noen kunne se på meg at det var min første løpetur? Kunne de se at jeg gjorde det feil? Løping. Det var bare løping, sa jeg til meg selv. Jeg la i vei bortover gaten, og i møte med lørdagens forbipasserende prøvde jeg å se ut som om dette var noe som var like normalt for meg som å gå ut med søppel. Men dette var en lang gate. Den var forbindelsen mellom de urbane gledene i Kilburn High Road og de fikse kafeene i Queen’s Park. Etter hvert som jeg nærmet meg parken, ble husene stadig mer glamorøse og velstelte. Det ble imidlertid ikke jeg. Jeg var halvveis gjennom gaten da jeg måtte stanse. Det skaket voldsomt når hele verden beveget seg oppover og nedover på grunn av de klampende føttene mine: dunk, dunk, dunk når de traff bakken og sendte sjokkbølger både gjennom kroppen og fortauet. Etter noen sekunder – ikke engang minutter – var ansiktet mitt plommefarget av intens varme, og brystkassen bølget opp og ned. Jeg kunne se veikrysset, men ydmykende nok klarte jeg ikke å løpe så langt. Jeg var ikke bare andpusten, jeg måtte faktisk svelge panikken for i det hele tatt å bevege meg videre. Jeg gikk like lenge som den neste sangen på spillelisten min varte. Det uverdige ved å innrømme at jeg ikke klarte å løpe lenger, virket bare en anelse verre enn tanken på det vraket jeg ville bli hvis jeg fortsatte å løpe. Til slutt nådde jeg parken og prøvde å løpe like lenge som neste sang varte. Jeg klarte ikke det engang, og det endte med at jeg måtte gå forbi banen midt i parken der barna spilte fotball. Hver eneste en av dem så ut til å sprette uan16
strengt rundt, i stadig bevegelse, mens hver eneste en av kroppsdelene mine virket lammet. Det virket som de stavrende lårene mine, den ristende rumpen og puppenes latterlige gynging gjorde narr av meg mens lørdagspappaene stirret forferdet fra lekeplassen. Hver gang føttene traff asfalten, var jeg overbevist om at jeg kom til å vrikke ankelen, og hver gang jeg kikket ned for å sjekke, ble jeg konfrontert med tykkelsen på låret som reiste seg truende. Det føltes som om mitt fysiske jeg var fullstendig frakoblet alt det mitt intellektuelle eller følelsesmessige jeg prøvde å formidle. Ro deg ned, det viktigste er å forsøke, ble bare møtt med: Ja, særlig, for å utsette deg selv for så mye smerte er en kjempegod idé. Noe som igjen gjorde det umulig å roe ned, og følgelig begynte hjertet å hamre fortere av frykt nok en gang. Da jeg nådde den borterste enden av parken og snudde for å løpe tilbake, overbeviste det dunkende hjertet og den langsomme ilden i lungene meg om et urokkelig faktum: Jeg kom aldri til å greie å løpe hjem. Til slutt, etter å ha startet og stoppet flere ganger og konsekvent unngått enhver øyekontakt med hvert eneste menneske jeg møtte, kom jeg hjem. Jeg ga meg selv en rundhåndet belønning med fenomenalt mye mat og drikke på festen den kvelden, og jeg fortalte muntert om den enormt lange løpeturen jeg hadde tatt om formiddagen. Da jeg våknet neste morgen, føltes det som om jeg var blitt overkjørt av en lastebil. En stor lastebil med digre dekk med grove riller. Å, det var uakseptabelt å utsette seg selv for noe slikt, erklærte jeg. Jeg måtte ha overtrent. Senere undersøkte jeg hvor langt jeg hadde løpt: Det var halvannen kilometer. Det gikk tre måneder før jeg prøvde å løpe igjen. Jeg kan ikke huske at jeg tok avgjørelsen om at jeg ikke kunne løpe; det var rett og slett en av de tingene som gjorde meg til 17
meg, som at jeg elsket ost eller mislikte menn i høyhalsede gensere. Men jeg var absolutt sikker på at jeg ikke kunne løpe. Jeg misunte intenst dem som kunne, og beundret grenseløst jenta jeg delte leilighet med. Hun bare dukket opp i inngangsdøren, glødende etter en av sine regelmessige runder rundt Regent’s Park eller Hampstead Heath, og jeg pleide å ta entusiastisk imot henne. Så pratet vi om det hun hadde sett, mens hun lente seg mot kjøkkenbenken og nippet til et glass vann, og jeg satt i sofaen med PC-en støttet mot knærne som en baby med kolikk. «Jeg skulle ønske jeg kunne løpe.» Det ligger litt trøst i å si det høyt. «Det ser så morsomt ut», sukket jeg mens hun tok av seg joggeskoene. Jeg kjente at jeg ble litt trist av å vite at det var for sent for meg å begynne. Jeg strakte meg resignert etter fjernkontrollen til TV-en. Når jeg så treningsantrekket hennes snurre hypnotisk rundt i vaskemaskinen, satte jeg aldri spørsmålstegn ved den midlertidige galskapen som lå i min overbevisning om at jeg «ikke kunne løpe». Det virket som om den bare ble sterkere, noe jeg lot skje med meg, en tingenes tilstand jeg bøyde meg for uten å stille spørsmål. Jeg husker at da jeg var seks eller syv, var løping noe jeg gledet meg veldig til å gjøre i friminuttene på skolen. Og jeg husker at da jeg var tretti, var jeg brennsikker på at løping lå langt utenfor min kompetanse. I de årene som lå imellom, glemte jeg på en eller annen måte følelsen av å lese eller bli lest for i småskolen og så begynne å merke den velkjente kløen i bena. Jeg pleide først å kikke opp på klokken, bort på læreren og deretter ut av vinduet. Snart. Og så, i samme øyeblikk som klokken ringte, trev vi jakkene våre og styrtet ut for å leke hva som helst som falt oss inn, bare det betydde å løpe rundt en stund. Vi kalte det ikke å løpe i den alderen, for vi 18
løp hele tiden, uansett hva vi gjorde, mens vottene hang ut av ermene og flettene dasket mot kinnene. Vi var bare barn som drev med vår greie, og vår greie var alltid morsommere når vi hadde stor fart. Vi løp og vi lo. Det var samme sak. Som tiåring sto jeg og dagdrømte ved startstreken for 400metersrunden. Jeg så den varme sommersolen skinne gjennom de knappenålstore hullene i den marineblå Aertex-skjorten min og la merke til hvordan den hadde gjort både armene mine og gresset på banen brune. Jeg løp lystig rundt banen så lenge jeg kunne, iblant tvers over midten hvis jeg ville ha forandring, helt til vi ble ropt tilbake til timene eller noen andre trengte banen. Tyve år senere hadde jeg et fullstendig avslappet forhold til at jeg var en person som levde på utsiden av all idrett. Det var som om jeg aldri hadde løpt. Det falt meg aldri inn at jeg kunne, at det eneste jeg behøvde å gjøre, var å gå ut av huset. Jeg var ingen løper, og det var det. Av en eller annen grunn hadde jeg mistet av syne at det å ikke være en løper og ikke klare å løpe, ikke var det samme. Jeg var ikke en sporty type, så enkelt var det. Jeg var en jente med kvinnelige former og nesten blottet for konkurranseinstinkt. Jeg traff sjelden ballen med balltreet når vi spilte på skolen, og neglisjerte kroppen min nesten totalt i de tre årene jeg gikk på universitetet. Kanskje begynte jeg å løpe den gangen jeg dyttet min venninne Clare nedover en bakke i en handlevogn, og jeg vet at jeg danset på et podium et par ganger, men dette var helt klart summen av min idrettslige innsats på college. Deretter flyttet jeg til London og havnet i tredemøllen med evinnelige medlemskap på private treningssentre. Hver gang jeg så meg rundt et nytt sted, sa jeg til meg selv at her kom jeg til å trives. Men når den innsmigrende rusen ved å se fasilitetene, få treningsprogrammet mitt og prøve badstuen for første gang var over, falmet magien ganske raskt, og det endte med flyktige, skyldbe19
visste gløtt på kontoutskriften når jeg innså at hvert besøk kostet meg mer og mer. Den gangen visste jeg ikke at treningssenteret bare var som klissete metadon sammenlignet med heroinrusen ved å løpe utendørs. Hvordan kunne det å trampe av sted på tredemøllen foran en vegg med flimrende nyhetsoppslag uten å komme av flekken, sammenlignes med friheten ved å løpe langs sjøen, se opp på en måke som svever over en matbit og skjønne at et øyeblikk ligger vi side om side? Likevel fortsatte jeg. Deretter kom (den Madonnainspirerte) yogafasen. Time på time med å bøye og svette i et rom fullt av frilans webdesignere og stressede motebladredaktører. Så kom pilates og til og med en liten flørt med meditasjon. Til slutt, etter en sommer med hjertesorg etterfulgt av en nesten lammende depresjon, kom gå-fasen. Etter å ha ligget under salongbordet og grått mesteparten av tiden hadde jeg nådd et punkt da jeg bare måtte komme meg ut og se dagslys. Jeg ville føle varm luft stryke mot huden, jeg lengtet etter å føle at blodet faktisk sirkulerte i kroppen igjen, og jeg trengte å gjøre det med en utsikt som ikke bare besto av en prefabrikkert takplate eller en yogis slitte tre uker gamle pedikyr. Halvgal etter uker med uregelmessig søvn – netter fylt av utmattelse og panikk etterfulgt av sløve dager med tunge lemmer – tok jeg en desperat beslutning om at nettene kanskje ville bli mer innbydende dersom jeg var fysisk utmattet. Jeg lengtet etter å lengte etter sengen istedenfor å se den som en slagmark der jeg utkjempet en endeløs krig mot mine egne demoner. Jeg lengtet etter å legge meg om kvelden med ben som verket etter å ha blitt brukt i stedet for bare å ha vippet frenetisk under skrivebordet mitt i timevis. En dag bare reiste jeg meg og gikk ut, og jeg kom ikke tilbake før det begynte å skumre. Slik begynte gå-fasen min. Jeg gikk i timevis, alle rutene som min tidligere samboer hadde løpt året før. Hampstead Heath, Regent’s Park, Hyde Park. Jeg kunne gå ut en 20
søndag morgen og være ute i tre eller fire timer. Ofte kunne jeg knapt huske den tiden jeg hadde vært ute, som om den meditative repetisjonen av skrittene mine på en måte hadde hypnotisert meg. Jeg begynte alltid energisk, ivrig etter å komme bort fra de skitne bygatene, de daffe fotgjengerne, de lokale butikkinnehaverne som hadde sett meg forgrått og sjuskete denne sommeren da jeg spiste så dårlig. Og så, når parkene åpnet seg for meg, kjente jeg at humøret steg. Jeg tumlet rundt på The Heath og valgte med hensikt å gå meg vill når jeg kom inn i et skogkledd område jeg ikke kjente igjen. Jeg ruslet gjennom rosehager og lurte på om jeg noen gang kom til å kjenne historiene bak blomsternavnene. En ørliten del av meg som jeg trodde jeg hadde mistet, begynte å bukte seg opp til overflaten. Jeg kom alltid hjem utkjørt, men i merkbart bedre humør. Hodet mitt føltes som om noen hadde tørket støv der inne. Jeg inngikk en våpenhvile med sengen og oppfattet den på nytt som et sted der jeg kunne hvile. Jeg nøt den tiden jeg tilbrakte «frakoblet», alene og utilgjengelig. Det virvaret som gjennom endeløse netter hadde spredt seg i hodet mitt, minket litt; fantasien fikk en tendens til å vandre mot det positive og ikke de selvfokuserte katastrofescenarioene den hadde vært så opptatt av i det siste. Jeg er fremdeles overbevist om at disse turene sommeren 2006 reddet meg. Ikke bare fordi de gjorde at jeg klarte å sove igjen, men fordi de ga meg den første lille spiren til fysisk selvtillit. Hvis jeg kunne gå i fire timer, hva ville da skje hvis jeg satte opp farten … og så økte farten enda mer? I hjertet hadde jeg begynt å tro at alt var mulig, og i hodet hadde jeg begynt å planlegge det. Kanskje til og med … en løpetur. Så det var denne optimistiske tilstanden som inspirerte til denne første turen bort til Queen’s Park et år senere. Hvis hjertet mitt kunne overleve den julingen det hadde tatt imot, måtte vel bena mine ha mer å gi. Jeg tenkte at hvis jeg hadde gått tretimers tu21
rer regelmessig i omtrent et år, kunne jeg kanskje være klar for å løpe. Jeg gjorde omfattende forberedelser: Først tenkte jeg på det i to uker. Hvordan ville det føles? Ville jeg ramle over ende? Hvordan skulle jeg komme meg hjem hvis det ble for mye for meg? Jeg var fylt av positivitet og entusiasme. Jeg brukte timer på å sjekke potensielle nye treningsantrekk til mitt «nye jeg». Jeg fikk panikk, ble deretter opprømt, og utsatte det et par dager til. Slik fortsatte runddansen i to hele uker under oppkjøringen til den redselsfulle dagen. Da morgenen for Løpet opprant, våknet jeg og spiste umiddelbart tre skiver med honning «for å få energi». Deretter brukte jeg minst nitti minutter på å rote rundt på iTunes og komponere en spilleliste som var så sterk at den kunne drive meg gjennom parken, uansett hvor kraftløs jeg kom til å bli. Til tross for alle mine undersøkelser hadde jeg ikke våget å kjøpe noe nytt å ha på meg. I stedet gravde jeg frem noen gamle treningsbukser; den siste gangen jeg hadde hatt dem på, var da jeg fikk kusma i voksen alder og så to sesonger av Sopranos i løpet av en helg. Jeg gjennomsøkte skuffene til jeg fant en behå som dekket så mye som mulig av meg, i et slags håp om at jeg kunne unngå et dinglenivå som avslørte meg som for mye av en amatør. Og jeg fant et par gamle joggesko bakerst i klesskapet under noen festlige reinsdyrhorn. Og så gikk jeg ut på gaten – og mislyktes. Det var en lørdag i august, den måneden da søsteren min skulle gifte seg. Det var sol, men ikke for varmt, perfekt løpevær. Samme ettermiddag skulle jeg til Norfolk med familien og delta på en fest for de bryllupsgjestene som ikke kunne være med på seremonien – den skulle finne sted i utlandet. Det var det perfekte tidspunktet til å komme i form, sa jeg til meg selv. For den store dagen var om et par uker, og jeg hadde brukt som lokkemiddel at jeg burde ta denne første løpeturen siden jeg da virkelig kunne gi meg i kast med selskapsmaten senere; at midt i det lykkelige kaoset rundt det forestående 22
familiebryllupet ville jeg vite at jeg hadde en sunn ny hobby å vende tilbake til. Skuffelsen kunne ikke ha vært bitrere. Da jeg kom hjem igjen den lørdagen, var jeg nesten knekket både i kropp og sjel. Mens lungene og bena var ødelagt av smerte, jobbet hodet desto hardere med å påføre meg tusen små slag. Var det virkelig slik løping kom til å føles nå? Ville hver løpetur bety å stå overfor denne grufulle kombinasjonen av skam, smerte og raseri? Hvorfor gjorde folk dette her? Hvorfor ville jeg gjøre det? Hvilken del av meg selv var det jeg håpet å få tilgang til? Var det slanking eller prestasjon? Refselsene regnet ned over tvilen der jeg satt som et vrak i badekaret. Etter dette katastrofale første forsøket kilte disse tankene seg fast bakerst i hodet mitt i månedsvis, som en penn bak en gammel radiator. De var alltid utenfor rekkevidde slik at jeg ikke helt kunne bearbeide dem, men de var likevel aldri helt tause. Min søsters bryllup kom og gikk i noe som føltes som et ekstatisk glimt. Min reaksjon på diverse fotografier av meg selv var imidlertid mindre lystig. I stedet for å være trygg på mine frodige former slik jeg alltid hadde vært, innså jeg at en del av den skakende lidelsen under den første løpeturen skyldtes at jeg unektelig hadde lagt på meg. Løpingen ville hjelpe på vekten, men vekten ville ikke hjelpe på løpingen. Jeg begynte å forstå hva andre kvinner mente når de snakket om å være fanget i sin egen kropp. De magasinene jeg pleide å bla i på jernbanestasjoner og venterom, var fulle av dem. Men jeg hadde trodd at jeg aldri ville bli en av dem. Til jeg tok meg selv i å betrakte løpere med økende lengsel. Jeg lurte på hva hemmeligheten deres var, hvordan de kunne vite hva de skulle gjøre, hva som holdt dem i gang. Og likevel virket løping fortsatt som en umulighet. Alle har begrensninger, og jeg hadde nådd mine. Ikke tale om at jeg kunne takle endeløse gjentagelser av opplevelsen den lørdagsmorgenen, så det var best å prøve å glemme hele greia. 23