Kvalt av Tania Carver by Cappelen Damm AS

TANIA CARVER

Kvalt Oversatt av Pål F. Breivik

© CAPPELEN DAMM AS 2013 Copyright © Tania Carver 2012 First published in Great Britain in 2012 by Sphere All rights reserved ISBN 978-82-02-43426-7 1. utgave, 1. opplag 2013 Originalens tittel: Choked Oversettelse: Pål F. Breivik Omslagsdesign: Marte Wallin Gulbrandsen Omslagsfoto: Susan Fox, Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Tykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG Påskelam

Han åpnet øynene og reiste seg sakte. Det gjorde vondt, alt gjorde vondt. Han så seg rundt, tok det hele inn over seg. Han skjønte hva han trengte. Et våpen. Han visste hvor han kunne finne et. En dobbeltløpet hagle til nedlegging av kaniner og leirduer. Men ikke i dag. Det låste skapet der den ble oppbevart, var lett å åpne. Han holdt våpenet i hånden, kjente på vekten, grepet, som om han veide det opp mot det det var i stand til å gjøre. Eller hadde vært i stand til å gjøre. Han vendte blikket vekk fra løpene og så seg rundt i rommet. Huset var ramponert. Møblementet hadde alltid vært nøye plassert og jevnlig renset. Han husket han fikk refs for å leke på det da han var mindre. Antikvitetene var forbudt område. Han måtte ikke røre dem, ellers ble det straff. Innprentingen av konsekvensene av slik oppførsel var et av hans tidligste minner fra livet i huset. Han hadde vokst opp i redsel for å gjøre det. Dersom en av hendene hans ved et uhell hadde strøket borti en vase eller en porselensstatuett, gikk han til sengs den kvelden med bunnløs frykt for en eller annen fryktelig, men uspesifisert straff. 7

Alt det der var borte nå. Erstattet av en slagmark. Møblene var veltet, glasskapene smadret, møbeltrekket revet opp. Antikvitetene lå knust overalt, og dekket hvert rom som et sylskarpt teppe. Han fikk øye på noe. En vase som sto rett opp og ned på sokkelen i hjørnet den alltid hadde stått på. Den siste gjenværende antikviteten. Han gikk bort til den, strakte ut hånden og tok forsiktig på den. Kjærtegnet den, strøk den som om den var den eneste levningen fra tiden før, det gamle livet hans. Men han hadde glemt haglen han balanserte i armkroken, og svingte den rundt for fort. Den traff vasen. Hardt. Vasen falt og gikk i knas på parketten, der den spredte seg i tusenvis av småbiter og fikk det til å ringe i ørene hans. Han rygget unna i en fei. Kjente fragmentene knase under føttene slik at skrekken fra barndommen gjorde seg gjeldende igjen. Noen eller noe ville ta ham for dette. På en eller annen måte kom han til å bli straffet. Han snudde seg og rømte fra rommet. På leting etter fred, en henstand. Men det var det samme i alle de andre rommene. Samme slagmark, samme ødeleggelse. De samme likene. Det var dét han hadde villet unngå. Som han hadde vært for redd for å se etter. Han hadde fjernet dem fra hukommelsen. Alle sammen. Fordi han visste hvem hver og én av dem var. Eller hadde vært. Mannen han hadde kalt sin far. Jenta han hadde kalt sin søster. Gutten han hadde kalt sin bror. Og moren hans. Moren hans … Nå var de ingenting. Bare levninger i et stinkende slaktehus. Blodet og innvollene deres var klint utover og dekorerte vegger, tak og gulv. Han kunne plotte tråkket, ferden fra rom til rom for å unngå våpenet. Se hvor8

dan de løp. Skrek. Hvordan de grep etter antikvitetene – omhyggelig samlete og samordnede antikviteter, kostbare antikviteter – og kastet dem, hørte dem bli smadret. At de veltet sofaer, sjeselonger, og gjemte seg fånyttes bak dem. I visshet om at ingenting de sa eller gjorde, kunne hindre våpenet i å bli avfyrt. I å rive dem i filler. I å rive i filler menneskene han etter hvert hadde begynt å kalle familien sin. Han kjente seg sliten, som om han nettopp hadde landet etter et adrenalinkick. Han gjespet. Haglen var som et ekstra, tungt lem i armene. Eller som et sovende barn. Han trasket videre rundt i huset med øyne som så uten å se. Moren hans. Moren hans … Opp og ned trapper. Inn og ut av hvert rom. På ny og på ny. Ingenting endret seg. Ingenting bevegde seg. Ute begynte det å bli mørkt. Solen sank ned over hekkene. Han slo ikke på noen lys, la ikke merke til det. Skyggene hopet seg opp. Den eneste lyden kom fra føttene hans og det som var under dem. Til slutt kom han til det største rommet. Storstuen, som jenta han hadde blitt bedt om å kalle søster, insisterte på at den skulle omtales som. Det var verst her inne. Enda verre enn han husket det fra først. Det var her det meste av familien hans hadde endt. Innhentet av haglen som skjøt dem ned som kaniner i marken, leirskiver på himmelen. Moren hadde karet seg fram til peisen. Skumringsskyggene som falt inn fra det enorme sidevinduet, forvandlet kroppen hennes til en deformert sekk av innmat og bein, klær og hår. Han kjente seg enda mer sliten og nummen på innsiden. Han bøyde seg ned over liket for å stryke 9

henne over håret, flytte det vekk fra ansiktet og de blinde øynene. Det var som å berøre en våt svamp. Han dro til seg fingrene og så på dem. Mørket i rommet gjorde at blodet hennes så svart ut. Han hadde lyst til å gråte, men var hinsides tårer. Han flyttet seg unna henne, trakk en liten skammel bort til veggen og satte seg på den. Og tok rommet innover seg på nytt. Alt var ødelagt. Liv. Framtid. Hans også. Han sukket. Jeg burde være fornøyd, tenkte han. For nå er alt dette mitt. Det er slutt på diskusjoner, slutt på hvisking bak hender og baksnakking. Slutt på å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Få meg til å føle meg liten. Slå meg. Få meg til å gjøre ting jeg ikke vil. Si jeg ikke kan røre ting mens resten av dem kan det. Når jenta som skal være søsteren min, kan det. Slutt på det. Slutt. Han kikket på haglen og kjente følelser han ikke engang kunne sette ord på, begynne å bygge seg opp. Han satt der og pustet tungt mens det prikket varmt i huden som om han hadde pådratt seg et virus. Rommet danset for øynene hans som opptakten til en migrene. Følelsene veltet rundt i ham, svirret rundt og rundt, fortere og fortere, innhyllet ham.Slutt. Slutt. Han flyttet haglen vekk fra armkroken. Kjente albuemusklene langsomt og smertefullt løse seg opp der han hadde holdt den så lenge, som en rusten port som ble låst opp. Han strakte armene helt ut med haglen i høyre hånd. Fortsatt ør la han løpet under haken og kjente det kalde metallet mot den varme huden. Plasserte kolben mellom lårene. Klemte dem sammen. La begge tommelfingrer rundt avtrekkeren. Lukket øynene. Slutt … 10

«Om jeg må få foreslå noe?» Han stanset opp og åpnet øynene. «Hvis du skal gjøre det, så gjør det i det minste skikkelig.»

Han skvatt til, skremt av den uventete lyden. Han hadde trodd han var alene i huset, den eneste som var der. Den eneste levende, i hvert fall. «Den er bakvendt.» En finger pekte på haglen. «Du holder den bak fram.» Han tittet ned på sine egne fingre. Avtrekkerbøylen pekte utover, vekk fra ham. Det var den letteste måten, hadde han tenkt, å skyve de to pekefingrene ned på avtrekkerne. En sikker måte å sørge for at han ikke bommet. «Som De fordømtes by.» Han ble forvirret og svarte ikke. «De fordømtes by,» sa inntrengeren på nytt med irritasjon i stemmen. «Filmen. Med de nifse blonde ungene. Gammel. Svart-hvitt.» Han sa fortsatt ingenting. «Å, du må ha sett den. Husker du?» Han klarte ikke å bearbeide inntrykkene fort nok, klarte ikke å holde følge. Huset. Menneskene han kalte familien sin. Inntrengeren. Og nå tingene inntrengeren sa til ham. Prat. Hvit støy i hodet. Hjernen kjentes som om den bevegde seg noen sekunder etter hodet. «Uansett, det er en scene i denne filmen. Bonden har 12

gjort noe for å terge barna. Så de får ham til å ta livet av seg. Til å rette haglen mot seg selv. Han gjør det på den måten.» Inntrengeren pekte på hendene hans. «Slik du holder den.» Han så ned igjen. Tok vekk fingrene, plutselig selvbevisst. «Jeg mener, det er helt greit som metode. Men marginen for å gjøre feil er for stor. For mange ting som kan gå galt. Fingeren kan skli. Du kan bomme. Kanskje skuddet bare river av deg kjeven og bommer helt på hjernen. Du ville fortsatt vært i live, men du ville sett helt jævlig ut. Er det dét du vil?» Inntrengeren stirret på ham. Gransket ham. Han kjente seg flau og så vekk. Han sa fortsatt ingenting. Han kikket ned på geværet igjen. Han kunne løfte det opp, sikte med det, dra i avtrekkerne … og inntrengeren ville være borte. Lett. Enkelt. Én liten rykning i fingeren. Én høy lyd. Én død inntrenger. Og én helt. Inntrengeren snudde seg mot ham igjen og smilte. Han så vekk, klarte ikke å holde blikket. Det var som om den andre mannen forsto hva han tenkte. «Hvis du skal gjøre det, snu den rundt, putt den i munnen. Helt inn og opp. Helt til du brekker deg. Og så trekker du av. Det er måten å gjøre det på.» Han viste ham hele tiden bevegelsene. «Eller hadde du egentlig ikke lyst til å gjøre det?» Det gikk opp for ham at han ble stilt et direkte spørsmål. Han følte det krevdes et svar. Et ærlig et. «Jeg … jeg vet … jeg vet ikke …» Inntrengeren smilte, som om det var det forventete svaret. «Tenkte meg det. Det gjør ikke noe.» Et sukk. «De fordømtes by. Interessant. Basert på romanen The 13

Midwich Cuckoos av John Wyndham. Har du lest den?» Han sa ikke noe. «Nei. Tok deg ikke for en lesehest. Du burde prøve. Veldig interessant.» Inntrengeren lo. Det var ingen hyggelig lyd. «Særlig for deg. Du er litt opphengt i gjøker, du, eller hva?» Han sa fortsatt ingenting. Inntrengeren så vekk fra ham og tok et overblikk over blodbadet. «For et kaos. For et skikkelig … salig … kaos.» Han snudde seg tilbake. «Og ingen spørsmål. Du har ikke engang spurt hvem jeg er, eller hva jeg gjør her. Ikke nysgjerrig?» Han åpnet munnen, men ingen ord kom ut. Hodet og hjertet hadde sluttet å fungere. Han visste ikke lenger hva han skulle tenke eller føle. Inntrengeren lo. «Jeg er Timmy Gresshoppe, naturligvis.« En ny latter. «Din samvittighets stemme. Din lille fantasivenn. En sånn en som Pinocchio hadde. Husker du ham? Du husker ham helt sikkert. Den lille gutten av tre som ønsket å bli ekte. Som ville passe inn. Høres det kjent ut?» Han så seg rundt i rommet. Så likene som nå bare var klumper i mørket. Som ikke kunne skjelnes fra de veltete, ødelagte møblene. «Tenkte meg det.» Inntrengeren satte seg på gulvet ved siden av ham. «Du kan legge fra deg geværet nå. Du kommer ikke til å bruke det. Verken mot meg eller mot deg selv.» Han gjorde som han fikk beskjed om. La det forsiktig fra seg på tregulvet. «Bra.» Inntrengeren så på det. Gjorde ingen forsøk på å plukke det opp. Han nikket. «Bra. Så hva skal vi gjøre med deg, da» 14

«Hva … hva mener du?» «Tja, vi kan jo ikke bare la deg bli sittende her som dette? Eller kan vi?» «Jeg … jeg vet ikke. Det … hadde jeg ikke tenkt på …» «Selvfølgelig hadde du ikke tenkt på det. Det ville krevd planlegging på forhånd. Forutseenhet. Men det er ikke Pinocchios jobb, men Timmy Gresshoppes, eller hva?» Han sa ingenting. I stedet så han for seg et indre bilde av de to figurene fra Disney-filmen, der de gikk bortover en vei syngende og dansende. Det var falskt og usant, men begge så lykkelige ut. Det så faktisk så falskt ut at det virket oppnåelig. Han smilte. «Sånn ja … du skjønner hva jeg snakker om. Smart gutt. Men dette …» han slo ut med armene, «er bare kaos. Et kaos det må ordnes opp i. Og med meg ved din side skal det ordne seg. Hvis du vil det, da.» Han hadde fortsatt ikke kontroll over hodet. Han kunne ikke bearbeide, kunne ikke begripe hva som hadde skjedd, hva som lå foran ham. Han fattet ikke hvordan det kunne ha gått, fra han kom inn gjennom husdøren – hjemmet sitt – og følte seg sint og mobbet, selvmedlidende og krenket, følte at han ville si sin mening, ordne opp i ting, ordne opp i alt … hvordan det hadde gått fra dét til … Han så seg rundt i rommet igjen. Til … dette. «Greit,» sa han og vendte seg mot inntrengeren igjen. «Hjelp meg.» «Jeg tror dette er begynnelsen på et vakkert vennskap. Vet du hvor jeg har dét fra?» Inntrengeren lo. Det etterlot seg et kaldt, gjallende ekko mellom de blodsvarte veggene.

FØRSTE DEL Blodig Langfredag

Det burde vært den lykkeligste tiden i hennes liv. Men det viste seg å bli den verste. Marina Esposito åpnet øynene langsomt. Sjokket flommet gjennom kroppen. Hun trodde ikke sine egne øyne. Hun skjøv seg gradvis opp på albuene mens hun prøvde å blunke vekk bildene hun så foran seg. Hun klarte det ikke. Det var som om hun hadde sovnet og våknet opp i et helvetesaktig, postapokalyptisk landskap. Landstedet, hagen bak det, den lille kyststripen i Suffolk, alt var borte. Det beroligende, trygge landlige miljøet var erstattet av ruiner, flammer. Hun prøvde å hale seg opp i sittende stilling, prøvde med viljestyrke å få tankene til å følge med på kroppens bevegelser, men kjente ikke annet enn tomhet i hodet. Det var for mye å ta innover seg, som om hun nettopp hadde våknet og tatt et mareritt med seg ut i dagen. Men hun kjente varmen i ansiktet, mot huden, støvet i øynene. Grusen på gangstien hun lå på, var preget inn i hendene, armene og ansiktet. Hun forsto ubevisst at det måtte være virkelig. Hun blunket igjen i et forsøk på å samle tankene til en form for rasjonell orden, for å huske hva som hadde skjedd, hvorfor hun var her. 19

Landstedet der alle hadde bodd. Huset … Hun så på den flammende ruinen foran seg og skjønte at den var landstedet. «Å, herregud …» Hun stablet seg sakte og fortumlet opp på beina mens hun overså de smertefulle merkene etter grusen og den oppskrubbete huden. Adrenalinet begynte å pumpe rundt i kroppen. Hun kjente hjertet øke takten og tikke fortere enn brystkassen kunne tåle. Hun reiste seg på ustø bein, svaiet og så på det brennende landstedet foran seg. Langsomt, som om beina var lagd av betong, begynte hun å gå mot det, det knaste i grus og singel under henne mens hun pustet tungt gjennom munnen og hodet strevde med å nå igjen kroppen. Noen dagers ferie før de begynte å jobbe igjen. Det var alt det skulle være. Etter bryllupet og bryllupsreisen. Bare hun selv, Phil og foreldrene hans. Og den tre år gamle datteren deres. «Nei … å nei, å, helvete, nei …» Hun så på ruinen som sto i brann foran henne, og gikk fortere. De skulle tilbringe påsken i Suffolk ved Aldeburgh langs kysten. Snape Maltings musikkfestival like ved, og en lang strandlinje med puber og restauranter. Det var en måte å si takk til Don og Eileen på for at de hadde passet på Josephina. Og nå dette. Marina løp nesten i sin hast etter å komme seg dit. Hun så på landstedet, prøvde å øyne skikkelser og ropte på familien. «Phil … Phil … å gud, Eileen, Don …» Ingenting. Det eneste svaret hun fikk, var lyden av flammene, som ble mer intense etter hvert som hun kom nærmere. 20

Hjertet kunne når som helst sprenge seg ut av brystet. En bil sto i flammer foran huset. Marina gjenkjente den ikke. Ikke deres. Ikke Don og Eileens. Hun lukket øynene for den og fortsatte videre mot landstedet. Hun hadde ikke forstått hvor langt unna hun hadde vært. En del av henne stilte spørsmålet: Hvorfor befant hun seg ikke inne i huset? Hvorfor var hun ikke sammen med de andre? En annen del av henne overså det. Hun hadde viktigere ting å foreta seg. Viktigere ting å få svar på. Hun hørte stemmer bak seg som ble stadig høyere. Hun ignorerte dem. Hun hørte fottrinn komme løpende mot seg. Hun ignorerte dem også og beholdt fokuset på huset. Hun fortsatte mot det. Hennes verden innsnevret seg til denne brennende bygningen. Til å redde familien sin. Hun var nesten borte ved bilen da noen tok tak i henne bakfra. «Hold deg unna! Er du sprø?» Hun ristet hendene av seg og gikk videre. De grep tak i henne igjen. «Det er ikke trygt, du blir drept. Kom an …» Hendene dro henne bakover, hindret henne i å bevege seg forover og skilte henne fra familien. Hun prøvde å riste dem av seg igjen, men de strammet grepet rundt henne. «Vær så snill, hold deg unna … vær fornuftig …» Desperasjonen og adrenalinet ga henne styrke. Hun snudde seg og fikk se en mann på omtrent hennes egen alder med bekymring og frykt i ansiktet, som strevde med å holde fast i skuldrene hennes. Hun ristet ham av seg og brøt seg fri fra grepet. Borte ved bilen kjente hun heten mot ansiktet og kroppen. Det var så lyst at hun ble tvunget til å lukke øynene, så kraftig at det slo henne bakover som et fysisk nær21

vær. Hun myste inn i flammene, prøvde å få øye på noen andre. Virkeligheten skimret gjennom hetedisen. Hun hørte mannens stemme bak seg igjen. «Kom deg unna! Bilen kommer til å …» Hun kjente hender mot kroppen, følelsen av å bli dyttet hardt i bakken. Deretter kom et plutselig utbrudd av sviende hete som om hun ble fortært av en liten sol, etterfulgt av et drønn så høyt at det måtte ha sprengt trommehinnene hennes. Deretter ingenting. Bare mørke.

De hadde gitt ham hans egne gardiner. Det var da noe. Gardiner og et vindu. Men ingen utsikt. Det var for mye forlangt. Men det hindret ham ikke i å skue ut gjennom det. Skue ut og tenke. Noen dager var det alt han gjorde, fordi han hadde ikke noe annet å gjøre. Det fantes ikke mye å se på. Noen ganger talte han duer og prøvde å identifisere dem ved hjelp av fjærdrakten. Tillegge dem menneskelige egenskaper, til og med, gi dem navn og karaktertrekk. Det var da han skjønte han hadde stirret for lenge. Snart kom han vel til å kle dem opp i vest og jakke. I stedet ble han sittende på sengen og vende oppmerksomheten innover i stedet for utover. Han kunne tenke på ting han hadde lest i bøker, blyantnotatene han hadde gjort i margen. Nå var bøkene permanent hensatt i bokhyllen. Han tok dem ikke fram så mye lenger. Han hadde sett på dem så ofte at han hadde lært seg utenat de delene han likte. De viktige delene. Noe av det han tenkte mest på, var tid. Den opptok tankene hans en hel del, og han hadde lest en masse bøker om den med alle slags teorier. Hvordan den ikke var en rett linje. Hvordan den snodde og buktet seg. Hvordan den noen ganger virket kort når den faktisk var lang. 23

Hvordan den kunne danne en sløyfe rundt seg selv. Hvordan den kunne lure deg til å tro at den var én ting når den egentlig var noe annet. Han anvendte tingene han leste på sitt eget liv, sin egen situasjon. Måten det virket kort på, men egentlig var langt. Selv om det de fleste dagene var motsatt; det virket langt, men var egentlig kort. Nei, ikke de fleste dagene: alle dager. Og netter. Nettene var verre enn dagene. Fordi han drømte den samme drømmen om igjen og om igjen natt etter natt. I årevis, helt siden han først kom hit. Han pleide å drømme om sin egen død. Og det var ikke alltid en langsom død. Kreft, MS, aids, noe sånt. Noe han ikke kunne stanse, ikke kunne helbrede. Da kunne deler av ham bli borte litt etter hvert. Kroppen ble til et bur med ham fanget inni. Noen ganger tok det alt vekk fra ham slik at bare stemmen var tilbake. En spinkel, svak stemme som skrek stille fra innsiden. Ignorert. Uhørt. Når han våknet, var drømmen fortsatt med ham, klynget seg til ham og overbeviste ham om at han var død. Da måtte han tvinge seg selv til å tro på at han var i live. Etterpå ble han liggende i mørke og lytte til gryntene og skrikene bak døren mens han tenkte på å være død. Mens kroppen råtnet og tankene gikk i oppløsning. Å ikke lenger eksistere. Ingen tanker, ikke noe liv, ingen minner. Bare ingenting. Etterpå følte han seg mer alene enn han noen gang hadde trodd et menneske kunne føle seg. Til slutt ble det morgen, og en ny dag tok til: den samme som den forrige, den samme som den neste. Han slepte en større bit av drømmen med seg hver gang han våknet, og eksisterte knapt, helt til han ikke eksisterte mer, helt til han til slutt ble til ingenting. Nå var han bare en ansamling minner. Og minner, 24

visste han, var like pålitelige som tid. Hvis du fortalte noen at et bord var en stol, og du fortalte det lenge nok og høyt nok, kom de etter hvert til å tro deg. Og det var det som hadde skjedd med minnene hans. De fortalte ham hva han hadde gjort. Hva som hadde forårsaket det. Hva følgene av det ble. Og selv om han ikke trodde dem og kjempet imot, satte sine minner opp mot deres, var deres sterkere, og de hadde vunnet. Det hadde tatt mange år, men til slutt godtok han det de sa, som sant. At deres minner var hans. At han hadde gjort det de sa han hadde gjort. Det ble enklere så snart han lot dem innpode begivenhetene sine i hodet hans. Da begynte de å bli snillere mot ham og snakket om å slippe ham fri. Det kunne til og med være at tiden hadde gått fortere. Eller kanskje bare tiden spilte ham et puss nok en gang. Eller ikke. Fordi dagen hadde kommet. Og dagen var i dag. Nå var det slutt på å stirre på gardinene. Slutt på å sitte på rommet med bøkene han kunne utenat, og drømme om å være levende død. Han skulle slippe ut. Han ville bli fri. Alle fortalte ham hvor bra det var. At det måtte være dét han ville. Og han var enig med dem. Fordi det var dét de ønsket å høre. Og hvis de var fornøyde, var han fornøyd. Han hørte nøklene i døren og reiste seg. Han stirret på veggen rett framfor seg. Døren gikk opp, og to av dem kom inn. Den ene smilte. «Så du skal hjem i dag?» sa han som smilte. Han han hadde lyst til å si: Jeg er hjemme, men visste bedre. I stedet nikket han. Han som smilte, lo. «Du kommer ikke til å vite hvor du skal gjøre av deg.» Han visste de forventet et svar, så han lo tilbake. «Det gjør jeg nok.»Han som smilte, lo igjen. 25

«Ta tingene dine da, kom igjen,» sa den andre og gjespet. Han kunne navnene deres og hadde til og med brukt dem noen ganger. Men han kom til å glemme dem så snart han dro. For han ville ikke få bruk for dem lenger. Han så seg rundt i cellen en siste gang. Hjemmet hans. Han betraktet gardinene, de memorerte bøkene og toalettsakene. «Det er ingenting her jeg vil ha,» sa han. «Som du vil.» Han fulgte etter dem ut. Døren skramlet igjen etter dem. Han gikk bortover fløyen langs korridoren mot porten mens han prøvde å tenke på framtiden, ikke fortiden. I håp om at tiden ikke lenger ville spille ham noen puss, og at et bord ville bli et bord igjen, og ikke en stol. Prøvde å la være å føle døden som fulgte ham for hvert skritt.

Marina åpnet øynene. Hun prøvde å fokusere, men det var altfor mye lys i rommet, for mye klarhet. Hun lukket øynene for å stenge det ute før hun åpnet dem igjen, sakte denne gangen. Hun så gardiner. Tynne, med et mønster hun ikke gjenkjente. Hun så seg rundt. Hun var i et lite rom. Nei, ikke et rom, et avlukke. Hun så en beige vegg med en liten vask inntil seg. Hun så ned og skjønte hun lå på en sykebåre. I noen sekunder fløt bevisstheten vekk fra hukommelsen før de to smalt sammen. Hun satte seg opp med et rykk. Landstedet … brannen … «Oi, hallo, det går bra …» Hun kjente hender på skuldrene. Faste, ikke harde. De tvang henne ikke ned, holdt henne bare på plass. «Hvor er jeg?» «Ipswich General. Akuttmottaket.» Stemmen hørtes kjent ut. Varm og vennlig. En ny tanke slo ned i henne. «Phil, hvor er Phil …?» «Det går bra,» sa stemmen igjen. Marina fokuserte og klarte å se på ansiktet til personen som snakket. Hun så mørk hud og lyst hår, en dongerijakke og en T-skjorte. Hennes venninne og arbeidskollega, kriminalkonstabel Anni Hepburn. 27

«Anni … hva –» «Bare legg deg ned, Marina. Legg deg ned.» Det ville ikke Marina, men hun stolte på venninnen. Hun så på Annis ansikt en gang til. Trekkene var stramme, dratte. Ingen tegn til det sedvanlige gode humøret der. «Hva har skjedd? Hvor er Phil? Josephina?» «Bare … ta det rolig. Bare … slapp av, greit?» Det lot ikke til at Anni visste hva hun skulle si. Marina merket seg uroen og prøvde å sette seg opp igjen. Det verket i knoklene, og smerten skar gjennom kroppen. Hun la seg ned igjen. «Hva har skjedd? Fortell meg det …» Anni sukket og så seg rundt som om hun trengte støtte. Da hun ikke fant noen, snudde hun seg mot Marina igjen. «Du ble plukket opp utenfor et landsted i Alderburgh i Suffolk. I går kveld.» Marina nikket ør og fortumlet. «Vi dro dit på helgetur.» Anni så på henne. «Det sto i flammer …» Lyset i rommet fikk ikke kontakt med Annis ord. «Flammer …» Deler av Marinas hukommelse vendte tilbake til henne som glorete puslespillbiter mot en mørk og matt bakgrunn. «Flammer.» «Du prøvde å løpe mot dem,» sa Anni. «En fyr som kom forbi, dro deg unna. Hvis han ikke hadde …» Marina lukket øynene, puslespillbitene falt på plass. «Og … og de andre?» Hun hikstet. Hun prøvde å la være å forme ordene med munnen, men visste de måtte komme ut en gang. Hun visste hun ble nødt til å høre svarene på spørsmåle sine. «Er de …?» Anni sukket. Marina iakttok henne. «Jeg kjenner igjen det uttrykket,» sa hun mens engstelse og frykt overtok for trettheten og ga henne en 28

stemme. «Phil bruker det også. Det man ifører seg når man skal gi noen dårlige nyheter. Når man skal fortelle noen at sønnen eller datteren deres er drept. Når man skal banke på med dødsbudskapet. Jeg kjenner …» Stemmen svant hen. «Å gud.» «Det er … Er du klar for dette, Marina? Jeg mener, du har nettopp kommet –» «Jeg vet ikke, Anni. Er jeg? Kommer jeg noen gang il å bli klar for dette?» Stemmen ble skarp. Hun sukket. «Unnskyld. Bare … bare si det til meg.» «Phil … er i live.» Den første reaksjonen var en diger bølge av lettelse som flommet over henne. Phil er i live. Men hun avholdt seg fra å bli for lettet. Nølingen i Annis stemme … «I live?» sa hun. Anni svelget. «Ja.» Et nytt sukk. «Kan jeg treffe ham?» «Ikke for øyeblikket. Han er …» «Hva?» «Bevisstløs.» «Å gud.» «Vi … vi venter fortsatt på at han skal våkne.» Annis ord traff henne som et kulestøt. Hun prøvde å forstå det hun hadde hørt, men hodet var som en syklon der ordene spant rundt og rundt. «Og … og …» Hun fikk seg ikke til å si navnet. Josephina. Datteren hennes. «Eileen har det bra,» sa Anni fort. «Ikke så veldig skadd. Hun var heldig.» Hun senket stemmen. Hun visste hun måtte si ordene. Men ville ikke engang høre dem selv. «Don var ikke like heldig.» Syklonen spant fortere rundt. «Hva? Don …» Anni så rett inn i Marinas øyne. Og holdt blikket. «Han er … han er død, Marina.» 29

Syklonen nådde toppen. Den plukket opp Marinas tanker og følelser og spant dem rundt. Det kjentes som om hodet kom til å eksplodere. Det var for mye å takle. For mye å ta inn over seg på én gang. Men hun hadde et spørsmål til hun trengte svar på. Spørsmålet hun hadde unngått å stille. «Josephina …» Stemmen var liten og spinkel. Det kom et nytt sukk fra Anni. «Vi … vi kunne ikke finne henne.» Marina stirret på venninnen. «Helt sant, hun var ikke … Vi fant ingen spor etter henne.»

Brannmennene var nesten ferdige, og landstedet sto brent ned til forkullete, rykende rester. Et kullsvart skjelett med livet brent ut av seg. Politioverkonstabel Jessica James myste mot solen og stirret på det med hendene over øynene. Hun hadde blitt briefet på veien fra Ipswich. En politimann på ferie med familien. En eksplosjon, en brann. Sannsynligvis en defekt gassledning, men kanskje ikke. «Gå varsomt fram,» sa politiavdelingssjefen til henne. «Husk det er en av våre. Selv om de ikke er lokale.» «Vi er alle brødre i blodet,» svarte hun. Han nikket. «Bare vær grundig. Det er alt.» Og det skulle hun være. Det var antakeligvis ingenting, bare en fryktelig ulykke. Men … En politimann. Gjengjeldelse? En skurk som gikk rundt med bittert nag til fyren som hadde sendt ham i spjeldet, noe sånt? Fantasifullt, ville hun sagt. Som en klisjé i et desperat politidrama på tv. Det kom aldri til å skje i det virkelige livet. Ikke her omkring. Men på den andre siden, dersom hun for noen år siden hadde blitt spurt om en seksuelt sadistisk seriemorder kunne terrorisere Ipswich og slippe unna etter å ha myr31

det seks sexarbeidere, ville hun sagt det samme. En klisjé i et politidrama på tv. Ikke det virkelige livet. Ikke her omkring. Men det hadde skjedd. Hun hadde ingen planer om å bli den som forsømte seg hvis noe liknende skulle skje igjen. Hun strøk fingrene gjennom håret og ristet på hodet. Blåste bort det mentale spindelvevet. Hvis hun hadde visst at hun skulle på jobb i dag, ville hun ikke ha gått på byen sammen med jentene kvelden før. For et par drinker hadde fort blitt til et par mer. Deretter enda et par. Deretter spiste de indisk takeaway, og hun husket halvveis en snøvlete telefonsamtale hjem for å si at hun ville bli sein, ikke vent oppe, deretter … hva? Tiger Tiger? Danset hun med en eller annen type? Flørtet? Før hun til slutt sjanglet til sengs gud vet når. Og nå dette. Hun ble ringt inn på jobb, frihelgen ble avblåst, og hun ble sendt opp til Alderburgh. Mens hun underveis hev i seg peppermyntedrops, Paracet og Evian. Hun gikk bort til en mann som sto og ga ordrer til noen uniformerte betjenter. Han var liten, elegant kledd, holdt en skriveplate i hånden, og så ut og oppførte seg som en deltaker i Kandidaten som var innstilt på å gi hundre og ti prosent. Altfor innsmigrende til kriminalkonstabel å være. Men det var akkurat det Deepak Shah var, og det irriterte henne mer enn hun la for dagen. «Hva har vi her, Deepak?» Han snudde seg da han hørte stemmen. «Det er fortsatt tidlig, ma’am, men det ser ut som om brannen startet i stuen,» sa han og pekte behjelpelig mot forsiden av landstedet. «Vi har et par øyevitner som sier det var en eksplosjon. Deretter ser det ut som om brannen spredte seg til resten av huset.» «Noen overlevende?» Han nikket. «Bare én død. Faren, virker det som.» Han 32

sjekket skriveblokken. «Han var i rommet der eksplosjonen oppsto. Ble utsatt for det meste av den. Døde momentant. To er kritisk såret. Én var utenfor. Hun prøvde å komme seg inn igjen. Den bilen stanset henne.» Han pekte på et nedbrent vrak som sto parkert utenfor landstedet. «Eksplosjonen slo henne tilbake. Alle er ført til sentralsykehuset i Ipswich.» Jessica James nikket og prøvde å unngå å røpe sin irritasjon over Deepaks organisasjonsevner. «Var det ikke noe om et barn?» Deepak snudde seg mot henne. Den vanlige geskjeftigheten og iveren hans var som blåst bort. I stedet så hun profesjonaliteten hun forventet av teamet sitt, og dessuten noe annet. En slags medfølende determinisme. Og dette, gikk det opp for henne, var grunnen til at hun tolererte ham. Han ristet på hodet. «Ingenting,» sa han. «Ingen tegn til henne.» «Men det var definitivt et barn der?» «En liten jente,» sa han. «De bestilte en barneseng for en treåring fra utleiebyrået. Vi fant noen greier, et par leker, klær, men ikke mye. Det kan være en barnevogn der inne.» Han pekte på ruinen igjen. Tre mennesker i blå drakter var på vei inn i den med varsomme steg. «Brannmennene og kriminalteknikerne holder fortsatt på å undersøke huset.» «Håper de er forsiktige,» sa hun. «Og passer på hva de står på.» Deepak svarte ikke. Jessica James ble oppmerksom på en bil som nærmet seg. Den svingte inn foran åstedsteipen som var strukket opp over grusveien bort til landstedet. Det sto en uniformert betjent der og hindret bilen i å kjøre videre. Den stanset, og føreren steg ut. Han var høy, røslig, med kort33

klipt hår og iført skotskrutet skjorte og jeans og tilsynelatende ukomfortabel i uformelle klær, la hun merke til. Han viste fram noe han hadde i hånden, og betjenten lot ham passere. Han kom gående mot dem. Jessica ventet til han var ved siden av henne. «Og du er?» sa hun. Han holdt fram politiskiltet igjen. «Overkonstabel Michael Philips,» sa han. «Overkonstabel Jessica James.» De håndhilste. «Essex-politiets spesialenhet for alvorlige forbrytelser, MIS,» sa han. Jessica hevet øyebrynene. «MIS? Du er et stykke unna territoriet ditt? Er dette en alvorlig forbrytelse?» Han nikket og sukket, og noe av stivheten i holdningen forlot ham. «Ja. Jeg er ikke her offisielt.» Han pekte på landstedet og skar en grimase. «Det var sjefen min som var der inne.» «Ikke ’var’, overkonstabel … hva var det du sa du het?» «Philips,» sa han. «Mickey. Og kona hans. Marina. Hun er psykolog. Også en del av teamet vårt.» «Akkurat. Mickey. Er sjefen din den yngste? Det var en far og en sønn.» Mickey nikket. «Så ikke si ’var’. Han er fortsatt i live.» Mickey nikket igjen, åpenbart ikke overbevist. Jessica bestemte seg for å forandre samtaletema. Hvis han hadde kommet for å hjelpe, ville han ikke være til noen nytte i denne tilstanden. «Så hvorfor er du her?» spurte hun. «Jeg tenkte bare …» Han trakk på skuldrene. «Jeg lurte bare på om du kunne trenge litt hjelp. Jeg har fri i dag.» 34

«Velkommen etter,» sa hun med en antydning til et smil i munnvikene. «Vel, om det er noe jeg kan gjøre …» Hun så på ham. Han var litt av en brande. Muskuløs, fysisk. Mer som en rugbyspiller eller bokser. Men han hadde et mykt drag rundt øynene. En intelligens og en medfølelse som Jessica fant tiltalende. Svært tiltalende. «Tja …» Det ble hennes tur til å trekke på skuldrene. «Jo flere, desto bedre, antar jeg. Du kan fortelle oss om sjefen din. Phil Brennan?» Mickey nikket. Hun smilte. «Velkommen om bord.» Mickey ble presentert for Deepak Shah og trykket hånden hans, men den videre samtalen ble avbrutt av en kriminaltekniker i blå drakt som kom bort til dem. Jessica snudde seg mot ham. «Vel? Funnet noe?» «Ingen unge,» sa han. «Vi skal selvfølgelig gjøre mer detaljerte undersøkelser, men foreløpig fins det ingenting som indikerer at det befant seg et barn i eksplosjonen. Med mindre, du vet …» «Med mindre det befant seg i midten av den, ja,» sa Jessica og svelget tungt. «Vel, fortsett å lete.» «Det skal vi. Det er fortsatt tidlig, men jeg tror vi har identifisert området i huset der eksplosjonen oppsto.» «Komfyren? Brann?» spurte Jessica. Kriminalteknikeren ristet på hodet. «Ingen av delene, tror vi.» Det gikk et grøss gjennom Jessica. «Mener du den ble igangsatt med hensikt?» «La oss være åpne for alle muligheter,» sa han og gikk. Plutselig virket ikke det desperate klisjéplottet fra et politidrama på tv så latterlig likevel.

Etter hvert som Annis ord traff henne, kjente Marina seg enda mer nummen enn virkningen av de smertestillende midlene skulle tilsi. «Hva mener du med at dere ikke kunne finne henne?» «Jeg mener at vi ikke kunne finne henne,» sa Anni og flyttet urolig på seg i stolen, som om huden ikke passet ordentlig rundt kroppen og klødde for mye. «Vi har lett overalt, men ingen tegn …» «Overalt. Dere har lett overalt …» «Ja. Det har vi. Inni huset, utenfor …» Hun flyttet på seg, ute av stand til å slå seg til ro. «Vi fant noen av tingene hennes. Klær, leker. Eller det som var igjen av dem. Men ingen Josephina.» «Jeg er nødt til å … jeg er nødt til å …» Marina prøvde å svinge kroppen over sengekanten og sette beina ned, føttene på gulvet. Hun måtte hikste av åndenød. Hun trakk pusten raskt og gispet. Bevegelsen sendte mer krampaktig smerte rundt om i kroppen. Hun falt hardt bakover. «Marina, du burde bli liggende.» «Jeg er nødt til å … jeg er nødt til å … barnet mitt, jeg er nødt til å finne barnet mitt …» «Men vi har lett …» 36

Marina prøvde å sette seg opp igjen uten å klare det. «Så … let på nytt.» «Vi –» «Jeg blir med deg. Dere trenger meg. Josie trenger meg.» Marina ignorerte smerten og fikk til slutt satt seg opp. «Hun er nødt til å være der. Hun er … jeg vet ikke, kanskje hun krøp ut og kom seg unna huset. Kanskje hun –» «Vi har lett overalt, Marina. Helt sant.» Annis stemme var lav. Rolig, men likevel myndig. Marina kjente en smerte som var langt verre enn de fysiske skadene, flytte seg rundt i kroppen. En frykt tung som bly spredte seg i årene og forgiftet henne, tynget henne ned. Fjernet kontakten hennes med den alminnelige verden. «Kanskje hun … kanskje noen har henne, så henne og tok henne til seg, passer på henne …» Marina strakte ut armen, grep tak i Annis erme, vred på stoffet og trakk det hardt til seg mens stemmen balanserte på kanten av hysteri. «Vi ser på alle mulige ledetråder.» Marina lot hånden falle og kjente at hun begynte å bli sint. Hun hadde hørt Phil snakke på samme måte. «Ikke snakk slik til meg, Anni, spar det til klientene.» Anni trakk seg sjokkert tilbake. Marina satte seg opp. Rommet spant rundt, men hun overså det og konsentrerte seg om den andre kvinnen. Hun festet blikket i hennes for å sørge for at hun forsto hva hun sa. «Josephina, Josie … Hun er nødt til å være der. Er nødt. Hun må være et sted.» «Vi har lett. Overalt.» «Så let på nytt.» Anni sukket. «Det har vi gjort.» «Men noen må vite noe … Om hun har vært der, om hun er … om noen har tatt vare på henne … om … noen 37

må ha sett, noen …» Marina falt utmattet tilbake på sengen. «Å gud, å gud …» Smerten avtok, rommet saktnet farten og sluttet å spinne. «Jeg vet det,» sa hun med plutselig svak stemme. «Jeg vet det. Jeg er sikker på at alle gjør sitt beste …» «Mickey har dratt til dem,» sa Anni. «Han er der oppe nå med det lokale teamet.» Mickey Philips. Overkonstabelen i Spesialenheten for alvorlige forbrytelser som de alle var en del av. «Å gud …» En ny tanke slo ned i Marina. «Kanskje hun er …» Stemmen dirret og sprakk. «Landstedet – kanskje hun er …» «Mickey er der,» sa Anni og senket stemmen. «Hvis hun er der, finner han henne. Uansett hvor hun er.» Marina nikket. Fortsatte å nikke. Hun la ikke merke til tårene før hun kjente Annis arm rundt seg. «Å gud …» Tyngden av bly i årene økte. Hjertet, hele kroppen, kjentes tung, frykten lammet henne. «Å gud …» De to ble sittende slik som et stilleben av sorg mens tiden ble til et vakuum. Stemningen ble brutt da gardinet foran avlukket ble trukket fra. Marina tittet opp. En sliten kvinnelig sykepleier kom inn. «Hvordan føler du deg?» sa pleieren. Stemmen hørtes distrahert ut, som om hun kun utviste en profesjonell interesse, men øynene rommet medlidenhet selv om det var svarte ringer under dem. Marina stirret på henne. Hun kunne ikke engang få påbegynt et svar på spørsmålet. «Mannen min … hvordan … hvordan har han det? Hvor er han? Kan jeg, kan jeg få treffe ham?» «Han blir fortsatt operert,» sa pleieren. «De gjør alt de kan.» 38

«Å gud …» Tyngden igjen, vekten som trykket henne ned. «Noe nytt? Har du noe å fortelle oss?» Anni snakket med profesjonell mine. Pleieren ga henne et nøkternt blikk. «De er håpefulle.» «Hva feiler det ham?» «Brannen utløste en eksplosjon,» sa pleieren mens hun undersøkte Marina. «Heldigvis var han ikke altfor nær, ellers ville han ikke vært i live nå, men han ble truffet av flygende gjenstander. Hodeskade. De er i ferd med å operere nå.» Pleierens ord gjorde Marina kald og apatisk. «Moren hans klarer seg bra. Det ser ikke så ille ut som de trodde til å begynne med.» Pleieren stanset opp. «Men jeg er lei for det med faren. Ambulansepersonalet kunne visstnok ikke gjøre noe for ham.» Marina sa ingenting. Hun klarte ikke å snakke. «Du er i sjokk,» sa pleieren. «Vi venter bare på at en seng skal bli ledig, så flytter vi deg til den. Vi vil helst beholde deg her i natt. Du vil dessuten sikkert være i nærheten av mannen din.» Hun så fra Marina til Anni. «Jeg stikker innom igjen så snart jeg kan.» Hun gikk og trakk for gardinet etter seg. Anni sa ingenting. Marina stirret etter henne mens mønsteret i gardinet danset og svaiet foran øynene hennes. Annis telefon ringte. Hun skvatt til. «Kanskje det er Mickey,» sa hun. «Gi meg et øyeblikk.» Hun virket lettet over å få en pause og steg ut fra avlukket. Marina rørte seg ikke, stirret bare framfor seg. Rett forover uten å rikke seg. Datterens øyne, det var alt hun kunne se. Øynene hennes. Smilet. Håret. Hun kjente en plutselig trang til å hyle, banke i veggene 39

og stange hodet mot dem. Slippe alt ut, prøve å uttrykke de uklare, rasende følelsene hun hadde. Men hun kjempet imot. For øyeblikket. Anni kom tilbake og satte seg igjen. «Noe nytt? Josephina? Hva skjer? Hva er …» Anni ristet på hodet. «Ingenting ennå. Beklager …» Marina sank ned igjen. «Nei. Nei. Hun er nødt til å være der. Nei. Det må hun være.» «De leter fremdeles. De …» Anni sukket. «Jeg vet det. Men …» Marina sa ingenting. «Hør her, jeg er redd jeg må stille noen spørsmål.» «Nei.» Marina ristet på hodet og lukket øynene. «Vær så snill, Marina. Jeg vet det er vanskelig. Men vi er her som en tjeneste. Fordi det er deg og Phil, og vi jobber sammen. Den lokale politietaten ser en annen vei. Du er nødt til å hjelpe oss, skjønner du. Hvis det er noe …» «Nei. Nei.» Marina så på Anni. Så at den andre kvinnen ikke bare prøvde å gjøre jobben sin, men også prøvde å hjelpe. «Bare …» Hun sukket. «Gi meg et øyeblikk. Fem minutter.» «OK.» Anni nikket og reiste seg. «Vil du ha noe? Jeg går og henter meg noe å drikke. Og en sjokolade. Jeg er utsultet.» Marina hørte henne knapt. «Greit.» Hun forlot avlukket. Marina lente seg bakover og stirret på gardinet igjen. Hun hørte musikk og gjenkjente den. Den gamle Joy Division-sangen «Love Will Tear Us Apart.» Hun lurte fraværende på hvor den kom fra. Før hun skjønte at det var en telefon. Hun så seg rundt. Annis veske sto på gulvet ved siden av stolen. Hun bøyde seg over sengekanten mens hodet spant rundt og det verket i sidene. Lyden kom ikke derfra. 40

Hun lente seg bakover igjen. Sangen spilte videre. Hun så seg rundt. Hennes egen veske lå på den andre siden av sengen. Det var der lyden kom fra. Hun rynket pannen, strakte seg ned og løftet opp vesken. Hun rotet gjennom den og fant fram en telefon. En billig, svart smarttelefon som hun aldri hadde sett før. Hun svarte forvirret og satte den mot øret. «Hallo …?» Stemmen hennes var spinkel og spørrende. «Marina Esposito.» En stemme hun ikke gjenkjente. Elektronisk og forvrengt. Verken mannlig eller kvinnelig. Men hørbar. «Ja …» Hun så seg kjapt rundt som om noen sto like ved og kunne høre henne. Stemmen lagde en lyd som ikke var et ord. Marina skjønte at personen smilte. «Jeg tror jeg har noe som er ditt. «Marina grøsset så hele kroppen trakk seg sammen i krampe. Hun klarte ikke å svare. «Noe du har mistet.» «Hv – hva?» «Noe ved navn … Josephina.» Stemmen nøt å uttale navnet. Hun gispet. Begynte å skjelve. «Hvor er hun? Jeg må … jeg må –» «Hold kjeft og hør etter.» Stemmen var hardere nå, kaldere. «Hvis du vil se datteren din i live igjen, så hold kjeft og hør etter.»

Porten gikk igjen bak ham. Han hadde forestilt seg skrapingen av metall mot metall idet låsen ble vridd om og slåen smekket på plass. At de gamle hengslene skulle hvine i protest idet en ny en ble sluppet ut. At døren så skulle smelle igjen og finne sin rettmessige plass i dørkarmen og bli der, tilsynelatende urokkelig. At lyden den lagde når den ble lukket, skulle være tung og endelig og langsomt svinne hen i øredøvende tomhet. Men slik var det slett ikke. Porten gled bare opp som i et verksted eller en fabrikk, og han steg ut. Deretter gled den igjen bak ham helt til duren av den elektriske motoren stanset da den var på plass. Og etterlot ham stående der og stirre på gaten foran seg. Biler kjørte forbi. Fortere enn han husket, forskjellige former og farger også, alle metalliske. Futuristiske, men gjenkjennelige. Folk gikk på fortauene. Menn, kvinner, gamle, unge. Noen hadde fortsatt på seg dress. Men noen, særlig kvinnene og de yngre, hadde på seg ting han syntes var fremmedartete, annerledes. Som klær fra en parallell dimensjon. Han stirret idet et par kvinner gikk forbi mens de dyttet babyer i sportsvogner foran seg. Ingen jakker, bare lette 42

T-skjorter og jeans. De var unge og så bedre ut enn han husket. De snakket og lo som om verden var en vits. Han så dem gå, så svaien i hoftene på jeansene deres og kjente noe røre på seg inni ham. Dyptliggende og lenge undertrykt. Noe han hadde ignorert i årevis. Enda en ting han hadde sagt til seg selv at ikke eksisterte. Men da han betraktet de to kvinnene gå bortover gaten, var det noe inni ham som fant en forbindelse. Han fortsatte å se etter dem. Og la merke til noe underlig ved huden deres … Tatoveringer. På de bare skuldrene og armene. Synet av dem utryddet det som var i ferd med å spire i ham. Masser av fanger hadde tatoveringer de hadde skaffet seg for å kvitte seg med kjedsomheten. Dårlig formet og feilstavet. Men disse kvinnenes tatoveringer var annerledes. Utstuderte virvler. Bilder. Snirklete, buktende skrift. Gjennomtenkte avtrykk. Hvor mye hadde verden forandret seg for at unge kvinner behøvde å merke seg selv på den måten? De kunne ikke kjede seg like mye som de på innsiden. Ikke når de hadde hele livet rundt seg. Han betraktet dem gå videre. Ble værende der han var, og ville motvillig flytte seg unna fengselet. Uten å vite hvor han skulle gå. Før han dro, hadde han fått en adresse. Til en mellomstasjon, et hospits. Et sted å være mens han kom seg på beina igjen, hadde de sagt. Han hadde adressen i lommen sammen med løslatelsespapirene og reisetillatelsen. Han hadde sagt han ville dra dit. Det var forventet av ham. Men nå som han sto der, visste han ikke hva han skulle gjøre. Hvor han skulle dra. Verden utenfor var kanskje ikke stille og tom. Men det var hodet og hjertet hans. Tiden hadde unnsluppet ham igjen og blitt forvrengt. Han kunne ha stått der i noen sekunder eller i flere år. Han ante ikke. 43

Han så seg tilbake en gang til. Seksten år av livet hans hadde det stedet lagt beslag på. Det og flere til. Fabrikkporten var tilbake i posisjon som om den aldri hadde rørt seg. Noen andre kom til å overta cellen hans, bøkene, klærne og toalettsakene. Han ville være borte. Glemt. Som ringer i vann etter at det blir truffet av en stein. Og dør hen til ingenting. Han grøsset på tross av formiddagsvarmen. Tanken var deprimerende. Dør hen til ingenting. Mens han prøvde å bestemme seg for hvor han skulle dra, svingte en bil inn til siden av veien. Den tutet med hornet. Den plutselige lyden fikk ham til å skvette, men han rikket seg ikke. Hornet tutet igjen, etterfulgt av en hånd som vinket fra innsiden av bilen. Han kastet et forvirret blikk over skulderen og lurte på hvem personen vinket til. Hånden vinket ham mot bilen. Det gikk opp for ham at personens håndbevegelser var myntet på ham. Han tok et skritt forover. Føreren nikket oppmuntrende og vinket ham videre. Mens han tenkte seg om, tutet en annen bil med hornet. Var den også til ham? Han så på føreren. Nei. Han var bare frustrert over at den første bilen hadde parkert, og at motgående trafikk hindret ham i å fortsette. En kø av biler begynte å danne seg bak den første. Føreren fortsatte å vinke, mer iherdig nå. Siden han ikke ville forårsake verken trafikkork eller sinne, gikk han mot bilen. Føreren lente seg mot passasjerdøren og åpnet den. Han satte seg inn. «Så lukk den, da.» Han lukket den og så på føreren. Føreren lo. «Husker du meg?» Han sa ingenting. 44

«Det er ikke alltid like lett å gjenkjenne venner, doktor …» Han lo igjen. Hvorfor uttalte han ordene med en fryktelig kinesisk aksent? «Vet du hvor det er hentet fra? Ja? Nei. Selvfølgelig gjør du ikke det. Samme det.» Føreren mønstret ham. «Er det alt du har?» Han nikket. «Ja.» «Som du vil.» Han satte bilen i gir, viste V-tegnet med harmdirrende blikk til føreren bak og svingte ut fra fortauet. «Jeg kjenner deg. Du er …» Han strevde med å huske navnet. «Timmy Gresshoppe.» Timmy Gresshoppe smilte. «Skyldig etter tiltalen.» «Hvor skal vi?» Han lo. «Vi har mye å gjøre. Men la oss få deg i orden først. Ta det rolig. I dag er den første dagen i resten av ditt liv.» Ny latter. «Jeg har mer av det samme på lager.»

Det var mer enn smerte som fikk det til å spinne rundt i Marinas hode. Hun lyttet til stemmen, tvang seg til å forstå hva det var den sa, og lot ordene skjære gjennom den hvite støyen i hodet. «Josephina …» Navnet på datteren ble gispet ut. «Hvor er hun? Er hun skadet? Hvor –» «Vær stille og hør etter.» Stemmen var skarp og myndig. Marina sa ingenting. Hun lyttet. Men alt hun hørte, var blodet som suste i ørene, og åndedrettet i brystet, som om Niagarafossen hadde sprunget fossende og sprutende ut i hodet hennes. «Du er nødt til å gjøre noe for meg. Etterpå skal du få se datteren din.» Marina kunne ikke snakke. Hun stolte ikke på sin egen stemme. «Forstår du?» «Øh, ja …» «Bra.» «Hvorfor?» Stillhet. «Hvorfor … hvem –» «Det har jeg sagt. Vær stille. Hør etter.» 46

Hun hørte etter. Prøvde å granske stemmen for å se om hun gjenkjente den. Det gjorde hun ikke. Kunne hun ikke. Visste ikke engang om den var mannlig eller kvinnelig. Stemmen fortsatte. «Du må dra et sted og gjøre noe når du kommer dit. Forstår du?» «Ja …» «Bra. I vesken din er det en kartbok.» Stemmen sluttet å snakke. Marina tok det som et stikkord til å se etter. Hun grep etter vesken på gulvet ved siden av seg. Fomlet i den. Der var den. En kartbok over Essex. «En av sidene er avmerket,» sa stemmen. «Åpne den.» Boken var helt ny. Med en tilsiktet fold i ryggen. Hun løftet boken og den åpnet seg på den avmerkete siden. En sirkel var tegnet inn rundt en av kartrutene. Under den sto det et navn. «Dra dit.» «For … for å gjøre hva?» «Spør etter …» Det oppsto en pause. «Tyrell.» «Og etterpå? Kommer Josephina til å være der? Er hun –» «Gjør som du får beskjed om.» Stemmen hadde vært nøytral fram til nå. Men disse ordene var fylt av heslige følelser. En syk begeistring over å ha kontrollen. «Hvor er datteren min? Jeg vil høre datteren min …» «Bare gjør som du får beskjed om.» Marina lette etter ord, men visste ikke hvordan hun skulle reagere. Hun var kriminalpsykolog og opplært til å takle slike mennesker, en ekspert på hva man skulle si i slike situasjoner. Men hun hadde alltid opplevd dette på en abstrakt måte, angrepet det fra et profesjonelt ståsted. Dette skjedde henne. Det var virkelig. Hennes emosjonelle tilstand var allerede fragmentert, hodet var som en 47

søppelfylling. Og all opplæringen hadde gått i oppløsning som damp på en varm kokeplate. Hun måtte samle seg og ikke gi etter for hysteriet. Finne et rolig punkt dypt inne blant de kaotiske tankene. Reagere profesjonelt. «Hvorfor gjør du dette?» Hun prøvde å dempe følelsene og snakke med en så rasjonell stemme som hun kunne finne. «Mot meg. Hvorfor gjør du dette mot meg?» Det oppsto en pause på linjen. Marina kunne høre elektrostatisk susing, lyden av tom luft. Hun trodde forbindelsen hadde blitt brutt, og kjente hjelpeløsheten snike seg innpå igjen. «Straff. For den skyldige.» Hun undertrykket det tiltakende hysteriet og lyttet. Her hadde hun noe. Bare en liten setning, men noe å jobbe med. «Skyldig? Hva er jeg skyldig i?» Ingenting. Hun kunne høre personen puste. Pusten hørtes sint ut. Mye mindre kontrollert enn selve stemmen. «Hold kjeft.» Ordene ble hvest ut. «Gjør som du får beskjed om. Hvis du vil se datteren din i live igjen.» «OK, men –» «Og ikke fortell noen hvor du skal, hva du skal gjøre. Ingen. For jeg holder øye med deg. Selv når du tror jeg ikke gjør det, kommer jeg til å holde øye med deg. Jeg holder øye med deg nå.» Marina spant rundt. Så fort at hun fikk vondt i ribbeina og hodet begynte å spinne. Hun kunne ikke se noen andre. Hun flyttet seg til forsiden av avlukket og trakk gardinene til side. Et par pleiere gikk forbi, ingen andre. I den andre enden av korridoren så hun Anni nærme seg med en kaffe i hånden. 48

«Husk, ikke si noe. Særlig ikke til politikvinnen som er på vei mot deg.» Marinas hjerte hoppet over et slag. Hun fikk ikke fram en lyd, kunne ikke snakke. Hun følte at stemmen smilte. «Bra. Nå forstår vi hverandre. Du har en jobb å gjøre. Gå og gjør den.» Marina ble stående med en taus telefon i hånden. Hun ristet seg ut av ørheten, la raskt telefonen i lommen og plukket opp vesken. Hun kjente etter i lommene og så seg rundt igjen. Bilnøkler. Hun hadde ikke bilnøklene sine. Hun hadde ikke engang bilen sin. Den var nok fortsatt i Aldeburgh. Hun så seg rundt i avlukket. Annis veske sto fortsatt på gulvet. Uten å tenke bøyde hun seg ned og begynte å gå gjennom den. Annis bilnøkler lå øverst. Hun rev dem til seg så fort hun kunne, flyttet seg gjennom avlukket og slengte gardinene til side. Anni sto foran henne med kaffen i hånden. Hun skvatt overrasket bakover. «Går det bedre?» sa hun før hun la merke til det ville uttrykket i Marinas øyne og så det anspente kroppsspråket. Marina skulle til å presse seg forbi henne. «Jeg må gå …» Anni hoppet til side, redd for å få kaffe på seg. «Hei …» «Jeg må gå.» Marina følte seg svimmel, som om hele verden spant rundt og hun sto i fare for å ramle av den. Anni rørte seg ikke. «Jeg … jeg må på toalettet.» «Jeg kan få pleieren til å komme og –» «Nei.» Marina så Annis ansiktsuttrykk og skjønte at hun hadde vært for brå. Hun prøvde med et smil. «Nei, det går … det går bra.» «Er du sikker? Du ser ikke så –» «Jeg klarer meg.» 49

«Vel, jeg kan hjelpe –» «Jeg sa at jeg klarer meg.» Hun spyttet ordene ut. Annis hode spratt bakover som om hun hadde fått en lusing. «Greit. OK.» «Takk. Nå må jeg … må jeg gå.» Hun feide forbi Anni så fort hun kunne mens hun prøvde hardt å la være å legge på sprang. Tanken på å etterlate seg Phil kvernet rundt i magen som knust glass. Men tanken på ikke å prøve å få datteren tilbake var enda verre.