Til Jesper, mitt livs formann
Anna Grue
Kunsten å dø Oversatt av Benedicta Windt-Val
Anna Grue Originalens tittel: Kunsten at dø Oversatt av Benedicta Windt-Val (C) Anna Grue og JP/Politikens Forlagshus A/S, København 2009 Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-33383-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Harvey Macauley/Imperiet Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it as Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Persongalleriet
Familien Sommerdahl Dan: Skallet reklamemann med en hang til forbrytelser. Marianne: Hans kone. Praktiserende lege. Laura: Atten år. Går på videregående skole. Rasmus: Toogtyve år. Søker stadig opptak på Filmskolen. Christianssund politi Flemming Torp: Førstebetjent. Har en kjæreste som heter Ursula. Frank Janssen: Kriminalbetjent. Pia Waage: Kriminalbetjent. Kjeld Hanegaard: Politimester. Knud Traneby: Sjef for kriminalteknisk avdeling. Offerets familie Ingegerd Clausen: Pensjonert litteraturkritiker. Jørn Clausen: Dikterkonge. Kamille Schwerin: Deres datter. Billedhugger. Lorenz Birch: Kamilles mann. Millionær, mesen, maktmenneske. Morderjakten Mahmoud Hadim: Produsent. Lilly Larsen: Krimforfatter med liten hund. Kirstine Nyland: Arbeidsløs skuespiller. Tim Kiilberg: Tv-reporter med ulønnet permisjon. Kristian Ludvigsen: Borgerlig politiker på vei oppover. Jackie S: Ble nummer åtte eller ni i årets X-Factor.
Gunnar Forsell: Ung designer med ambisjoner. Gitte Sandlauw: Aldrende ekspert i takt og tone. Mads Krogsgaard: Bonde som har spesialisert seg på melkesauer. Jane Krogsgaard: Hans økologiske kone.
Forhistorien August 2007
1
Klokken var kvart på to. Det var best å komme seg av sted. Kamille kunne komme hjem når som helst, og Ingegerd hadde absolutt ikke noe ønske om å bli avslørt enda en gang. De små torsdagsrundene i datterens hjem skulle helst forbli en hemmelighet. Første gang hun ble oppdaget, hadde hun sagt at det var en misforståelse. Jeg trodde det var i dag jeg skulle vanne blomstene dine, vennen min. Andre gang det skjedde, hadde det vært nokså pinlig. Du må virkelig unnskylde, vennen min. Hukommelsen er ikke helt som før, er jeg redd. Men tre ganger? Det ville være å utfordre skjebnen. Neste gang kom Kamille til å skifte ut låsene, det var Ingegerd helt sikker på. Og det var vel ikke til å undre seg over heller. Det var skammelig å spionere på datteren sin på den måten. Ynkelig. Ingegerd hatet seg selv for det. Den mest nærliggende løsningen var selvfølgelig å slutte med det. Gjøre det hun alltid sa til mannen sin at hun skulle gjøre. Jeg bare sykler meg en liten tur, Jørn. Er det noe jeg skal ta med fra Netto? Eller fra bakeren? Men uansett hvor gode hensikter hun hadde når hun dro hjemmefra, gikk det som regel galt likevel. Turen endte foran den rødmalte inngangsdøren til Kamille, der en perfekt klippet, kuleformet buksbom sto vakt. Glodde på henne som et kjempemessig, mørkegrønt øyeeple. Hun ringte på. Overbeviste seg selv om at hvis ingen kom og lukket opp, ville hun gå sin vei igjen. Hjem til Jørn. Ingegerd forsøkte virkelig å stå imot, men forgjeves. Nøkkelen inn i låsen, håndtaket ned, døren opp – et siste blikk på buksbomøyet før hun lydløst lukket døren etter seg og sto stille i den mørke en9
tréen, der hun trakk inn husets duft mens hun tastet de fire sifrene som slo av alarmen. Kamille var alltid borte på torsdager, for da underviste hun på en videregående skole inne i København. Dermed fikk Ingegerd anledning til å vandre uforstyrret rundt i det lyse, ryddige hjemmet som dannet rammen rundt datterens og svigersønnens liv. Et liv som Ingegerd alltid hadde følt seg utestengt fra. Jo da, visst var de sammen av og til, det var ikke det, men … Ingegerd hadde nesten gitt opp å sette fingeren på hva som egentlig var galt med forholdet deres. Det var i hvert fall ikke nært, men sånn er det vel for mange mødre og døtre. Det var ikke det. Ikke bare det. De var så forskjellige som om de knapt nok skulle være i familie med hverandre i det hele tatt. Hadde det ikke vært på grunn av de lange fingrene som buet seg sidelengs, og som Kamille hadde arvet etter moren, kunne Ingegerd faktisk ha fått mistanke om at det måtte ha skjedd en forveksling på fødeavdelingen i sin tid. Kamille lignet imidlertid litt mer på faren sin. Ingegerd innbilte seg at hun i hvert fall måtte ha arvet den misantropiske innstillingen etter ham. Akkurat som hårfargen. Av og til var Ingegerd faktisk i tvil om at hun i det hele tatt likte det eneste barnet sitt. Det var en erkjennelse som hun av alle krefter forsøkte å undertrykke, men som langsomt og trassig sprengte seg frem i bevisstheten hennes. Det var tungt å bære. Én ting var å være lei av mannen sin – noe helt annet var det å miste kjærligheten til den voksne datteren sin. Ingegerd visste at Kamille også hadde en annen side ved seg, en imøtekommende, sjarmerende side. Den viste hun i mer offisielle sammenhenger: ved mottagelser, vernissasjer og middagsselskaper. Andre mennesker beundret Kamille og trivdes i hennes selskap, og enkelte eldre kunstprofessorer sloss nesten om å vinne hennes gunst. Egentlig var det nok bare overfor Ingegerd at hun var så … så reservert. Kamille pleide ofte å invitere foreldrene sine til disse tilstelningene. Ingegerd forsøkte å sette pris på oppmerksomheten, nyte den gode maten og innbille seg at invitasjonen sprang ut av vennlighet, eller kanskje til og med en slags kjærlighet. Men innerst 10
inne visste hun at de bare var med som glamorøs staffasje. I de kretsene der Kamille og Lorenz vanket, var Jørn Clausen kjent som en av samtidens mest betydningsfulle lyrikere, og Ingegerds ry som skarp og innsiktsfull litteraturkritiker i Danmarks største morgenavis var ennå ikke falmet, selv om det var flere år siden hun gikk av med pensjon. Når de to var med i selskapet, bidro de ganske enkelt til å heve nivået. Men selskapeligheten gjorde ikke forholdet mellom Kamille og Ingegerd bedre. Tvert imot. Ingegerd hadde vanskelig for å skjule forvirringen når Kamille i løpet av brøkdelen av et sekund – den tiden det tok henne å flytte blikket fra ansiktet til en innflytelsesrik museumsdirektør til morens – skiftet fra elskverdig oppmerksomhet til en uttrykksløs maske. Hver gang brast nok en fiber i de båndene som liksom skulle binde dem sammen. Hver gang vokste Ingegerds følelse av at datteren var en fremmed. Hver gang merket hun at sorgen rev og slet i henne. En dag for et snaut år siden hadde Kamille plutselig gitt henne en nøkkel til huset sitt. Om moren ville være så snill å ta inn posten mens hun og Lorenz var i Los Angeles et par uker? Jeg venter en pakke, og den MÅ jo hentes på postkontoret før den går i retur … Det ligger en fullmakt på skrivebordet, mor. Og kanskje hun ville være så snill å vanne potteplantene også? Kamille ville sette stor pris på det. Ingegerd hadde sagt ja, selvfølgelig hadde hun det. Hun var da et skikkelig menneske, en kjærlig mor. Og hun hadde aldri angret på at hun sa ja den gangen. For det var der, i det tomme huset til Kamille, at hun omsider – for første gang siden datteren var liten – hadde følt en slags nærhet til henne. Ingegerd vandret rundt på de kalde, blanke steingulvene i strømpelesten, løftet på en pute, rettet på et bilde som hang skjevt, bladde i datterens skissebøker, mens føttene hennes langsomt ble til is. Allerede andre gangen hun dro dit, hadde hun hatt med seg et par tøfler, og etter det hadde hun alltid hatt et par slippers liggende i den ene sykkelvesken – et fysisk vitnesbyrd om at hun ikke aktet å holde opp med de hemmelige besøkene i datterens hjem, uansett hvor gode forsettene hennes var. De største opplevelsene hadde hun når hun vandret rundt 11
i datterens atelier og betraktet de hel- og halvferdige kunstverkene. For første gang kunne hun se på Kamilles kunst uten selv å bli skarpt iakttatt. Hvis hun hadde lyst, kunne hun stå en time og se på en skulptur. Det var ingen som forlangte å få høre hva hun mente om den, og ingen som ble fornærmet hvis hun kom til å uttrykke sin mening på feil måte. Saken var jo dessverre den at Ingegerd Clausens ubestikkelige anmeldersjel ikke tillot henne å lyve. Ikke engang for datteren. Hun kunne ikke få seg til å juble begeistret over de kjølig registrerende skulpturene i gips, stål og speilbiter. Uansett hvilken vinkel man så dem fra, ble ens eget speilbilde slynget tilbake som en del av verket, side om side med noen sterkt forstørrede detaljer fra Kamilles egen fysiognomi – en kjempemessig brystvorte hist og et utsnitt av et øre her. Ingegerd klarte aldri å venne seg til den foruroligende blandingen av seg selv og datteren. Det virket helt feil når man tenkte på den avstanden som var mellom dem i virkeligheten. I lys av den virket sammenblandingen kvalmende intim, påtrengende. Ingegerd kom aldri til å like datterens verker, men de mange timene hun tilbrakte alene med dem, fikk henne kanskje til å bli litt mer immun overfor dem. På disse torsdagsrundene kunne hun studere hver enkelt skulptur under tilblivelsen, hun kunne venne seg langsomt til den og bearbeide ubehaget på forhånd, så hun kunne reagere litt mer avslappet når Kamille var klar til å vise den frem. Atelieret var like ryddig som resten av huset. Speilbiter, tegnekull, papir og andre småting lå i vakre, håndlagde esker som sto i sirlige rekker på spesialdesignede hyller. Under hyllene sto blanke, firkantede stålspann med lokk. I dem oppbevarte kunstneren gipspulver og større verktøy, som med sine klossete ledninger og ditto utforming ikke egnet seg til å ligge fremme. Kamilles arbeidsbord besto av tre kvadratmeter nylakkert mdf-plate, og ikke en eneste papirlapp lå feil på det. Skisser i én bunke, tekster i en annen. Gulvet – et høyglanspolert betonggulv som skinte som det fineste marmor – var alltid omhyggelig feid og vasket. Når Kamille tok kvelden, var alle spor etter dagens arbeid med gips, glasskår og loddetinn som blåst bort. Presis klokken fem skjenket hun 12
seg det første av dagens tre glass rødvin og begynte på middagen. Punktlig, presis og så ryddig at det grenset til det nevrotiske. Gudene måtte vite hvor hun hadde fått det fra. Ikke fra noen av foreldrene i hvert fall, tenkte Ingegerd. Leiligheten deres fikk henne til å tenke på muldvarpens bolig i Det suser i sivet – den var full av fotografier, bøker, polstrede møbler, krukker og kasser. Og rikelige mengder med støv. Bortsett fra de store overlysvinduene var det ingen vinduer i det høyloftede rommet. En dør førte rett ut i en innelukket hage der Kamille sto når hun arbeidet med sveiseapparat eller vinkelsliper. En annen dør førte opp til entréen. Hvis man hadde behov for å isolere seg med arbeidet sitt, var dette et helt perfekt sted. Ingegerd tenkte på sitt eget arbeidshjørne hjemme i stuen og tillot seg å være intenst misunnelig fordi hun visste at det ikke var noen som kunne se henne. Hvis hun hadde hatt et slikt rom helt for seg selv, så avsondret, så privat … ja, da … Hvem vet? Kanskje hun hadde fått skrevet den romanen hun alltid hadde drømt om? Kanskje ikke. Men hun hadde i hvert fall fått anledning til å arbeide i fred, uten avbrytelser. Men noe slikt hadde aldri noensinne vært på tale. Det var godt mulig at det var Ingegerd som tjente pengene i familien Clausen, men det var selvfølgelig Jørn, den store dikteren, som måtte ha et skikkelig arbeidsværelse med en dør som kunne lukkes. Alle måtte jo forstå at kunsten hans krevde ro, mens hennes arbeid kunne utføres nær sagt hvor som helst. Hvor vanskelig kunne det egentlig være å skrive en anmeldelse eller to? Ingegerd kjente hvordan mange års frustrasjon sydet og brant i brystkassen. Hun rev seg løs før raseriet tok makten fra henne. Hvis det først kom helt opp til overflaten, ville det ta dager å få det under kontroll igjen. Hun burde se å komme seg av sted nå, hjem til Jørn og den innestengte, treroms leiligheten. Hun gikk en siste runde, lot blikket vandre rundt på de blanke overflatene, sjekket at alt så ut slik som det gjorde da hun kom for et par timer siden. Da hun følte seg helt sikker, gikk hun ut i entréen der skoene hennes sto parat. 13
Plutselig hørte hun at det knaste i grusen i innkjørselen. Angsten fikk musklene hennes til å stivne, og et par sekunder ble hun stående slik, med jakken over den ene armen og vesken under den andre, halvveis bøyd over skoene sine, helt lammet. Det tok et øyeblikk før hun klarte å sette seg i bevegelse. Hun snappet skoene fra gulvet, snurret rundt og løp ned den korte trappen til atelieret. Blikket var stivt rettet mot ytterdøren i kortveggen. Kunne hun rekke bort til den før Kamille åpnet hoveddøren? Kunne hun rekke å få smelt den igjen før datteren var inne i huset? Ville lyden avsløre henne? Og hva så hvis hun klarte det? Var det i det hele tatt mulig å komme seg videre fra den innelukkede hagen? Klatre over muren inn til naboen? Hva ville skje hvis hun mistet en sko? Vesken? Jakken? Det var ikke mer enn snaut åtte meter mellom de to dørene i atelieret, og Ingegerd Clausen løp strekningen så fort hun kunne. Det var bare ikke fort nok.
2
Den gamle damen var fremdeles i live da de kom. Hun lå halvveis på siden, med brystkassen vendt mot gulvet og den underste armen utstrakt foran seg med håndflaten oppover og fingrene lett bøyd i en bedende gest – en tiggers hånd. Det stripete sommerskjørtet var glidd opp så de nakne lårene, med synlige blodårer, lå blottet. Under henne, på det blankpolerte gulvet, var det en dam av urin, og den skarpe lukten fylte luften rundt henne. En av de slitte, røde skinntøflene hadde falt av. En tett, mørk pannelugg kastet en skarp skygge ned over ansiktet. Håret var litt for fyldig. Litt for mørkt. Skyggen litt for skarp, vinkelen en anelse feil, som om noen hadde skalpert henne. Forklaringen viste seg å være så enkel som at parykken hennes hadde forskjøvet seg i fallet. Enda en uverdig detalj i omstendighetene rundt Ingegerd Clausens død. Førstebetjent Flemming Torp fikk ikke høre denne beskrivelsen før senere, fra de to uniformerte betjentene som hadde funnet henne og tilkalt ambulansen. Ingegerd ble kjørt til sykehuset med full utrykning, men det var ingenting å gjøre. En halv time senere utåndet hun med datterens hånd i sin, uten å komme til bevissthet. Hvis hun hadde vært død på stedet, hadde politiet hatt muligheten til å fotografere liket, måle opp avstanden til vegger og døråpninger og registrere hvordan kroppen lå plassert i forhold til det øvrige kaoset i rommet. Nå hadde man bare vitneforklaringene fra politipatruljen og ambulansefolkene å støtte seg til. Egentlig var det kanskje nok også, tenkte Flemming. Han sto på dørterskelen til det store atelieret, der kveldsolen sendte 15
et varmt skjær ned gjennom overlysvinduene. Han lot blikket vandre over det mest umulige åstedet man kunne forestille seg. Det som ifølge atelierets innehaver en gang hadde vært en rekke nesten ferdige skulpturer, var nå forvandlet til et utall av bitte små brokker. Det var glassplinter overalt i rommet, blandet med pulverisert gips, forvridd metall, oppflerret papp og istykkerrevne skissebøker. Hvis det fantes spor etter gjerningsmannen, ville det bli usedvanlig vanskelig å finne dem. Hærverket var begrenset til dette rommet. Resten av huset var ryddig og nesten klinisk rent. En rask rundtur hadde avslørt at alt tilsynelatende sto som det skulle. De tre flatskjermene sto på plassene sine, musikkanlegget likedan. De to arbeidsværelsene med hver sin pc var urørt. Flemming hadde lyst til å vandre litt rundt i atelieret og ta skadene i nærmere øyesyn, men han visste at han måtte vente til kriminalteknikerne hadde gjort jobben sin. Han bestemte seg for å bruke ventetiden til å avhøre offerets datter – den kunstneren som var opphavsmannen til skulpturene som nå lå rundt ham i pulverisert utgave. Kamille Schwerin satt etter sigende ved sin mors avsjelede legeme på sykehuset, oppløst i gråt, og Flemming ville nødig være den som tvang henne vekk derfra. Da foretrakk han å ta den første samtalen med henne der ute. Han ga beskjed til sjefen for teknikerne og sto ved hoveddøren, i ferd med å ta de lyseblå plastovertrekkene av skoene, da mobilen hans ringte. Han stanset – prøvde å bli enig med seg selv om han skulle ta telefonen med en gang eller fullføre skoprosjektet. I brøkdelen av et sekund sto etterforskningslederen i nøyaktig samme stilling som offeret hadde inntatt da hun hørte at det knaste i grusen i innkjørselen. Men det var det ingen av dem som ville få vite noen gang. Flemming bestemte seg, rev plastovertrekket av den siste skoen og lirket telefonen opp av jakkelommen. «Torp.» «Hanegaard.» Politimesteren. Hva var det nå, da? «Ja, hei,» sa Flemming høyt. «Hvordan går det?» 16
«Jeg er ute på et gjerningssted akkurat nå … men kanskje vi kunne snakke sammen i morgen …?» «Jeg skal ikke forstyrre deg lenger enn absolutt nødvendig, Torp,» sa sjefen hans en smule snurt. «Jeg ringer bare for å forsikre meg om at du vet hvem som eier det huset du befinner deg i.» «Det er en billedhugger. Kamille Schwerin. Hun er datter av offeret.» «Og mannen hennes?» «Han er bortreist. I USA, så vidt jeg vet …» «Men du vet ikke hvem han er?» «Schwerin … Er det et navn jeg burde kjenne til?» «Han heter ikke Schwerin. Du står i huset til Lorenz Birch, Torp.» «Lorenz Birch?» Flemming så seg om i den smakfullt innredede entreen med fornyet interesse. En staselig trapp snodde seg opp mot annen etasje, opplyst av en imponerende, moderne lysekrone som på en prikk lignet på en forminsket utgave av de to kjempekulene i foajeen i Operaen. Kanskje var det til og med den samme kunstneren som hadde laget den? «Er du der, Torp?» «Ja visst.» Han renset stemmen. «Det forklarer en hel del,» tilføyde han. «Hva mener du?» «Du skulle bare ha sett det huset her.» «Mannen er mangemillionær. Hva hadde du ventet deg?» «Jeg hadde ikke ventet meg noe som helst. Jeg visste jo ikke at det var hans hus.» Hanegaard utstøtte en lyd som var midt mellom en hosting og en latter. «Ja, jeg mente bare at du kanskje burde få vite det.» «Takk.» Flemming åpnet hoveddøren og kastet et siste blikk over skulderen. De siste restene av en strålende vakker augustdag fikk den kulerunde lysekronen til å glitre. Han satte seg i bilen og ble sittende stille et øyeblikk. Lorenz Birch. Det var sannelig litt av en overraskelse. Flemming visste jo at den innflytelsesrike mannen bodde i Christians17
sund, men han hadde aldri hatt noe med ham å gjøre før. Huset lå i byens eldste villakvarter, med palasslignende kasser som lå og klamret seg til bakken oppover mot skogen, som var det høyeste punktet i Christianssund. Det var så bratt her at alle hagene var anlagt lag på lag i terrasser, slik at hele strøket fikk et sydlandsk preg. Hvert eneste ett av de velstelte husene hadde en fabelaktig utsikt over byens sentrum, havnen og fjorden. Selvfølgelig hadde Lorenz Birch valgt å bosette seg her. Det ville Flemming også ha gjort hvis han hadde hatt like god tilgang på likvide midler. Noe vakrere sted fantes ikke i Danmark. Ikke hvis man ville bo i en by, i hvert fall. Lorenz Birch var forretningsmann, visste Flemming. I sin tid hadde han startet en virksomhet som produserte noe som ingen lenger husket hva var. Stikkontakter eller borrelåser eller noe sånt. Hverdagsduppeditter som ikke var altfor imponerende på noen måte. Men det var til gjengjeld fortjenesten. Imponerende, altså. Lorenz Birch hadde tjent et svimlende beløp da han solgte virksomheten til et japansk konsern fire år tidligere. Hvis han hadde ønsket det, kunne han i en alder av seksogførti år ha trukket seg tilbake for å nyte livet som en usedvanlig velstående pensjonist. Men det var ikke noe som harmonerte med Lorenz’ natur. Han hadde vært glødende interessert i kunst gjennom hele livet. All slags kunst: teater, musikk, film, litteratur. Særlig billedkunst hadde en stor plass i hjertet hans, så da Lorenz ble valgt til formann for et ambisiøst prosjekt for kunststøtte i EU, var det ingen i den danske kunstverdenen som ble forbauset. Han var som skapt for dette arbeidet, som besto i å styre en rekke kunstsakkyndige fra hver av de europeiske statene med fast hånd. Sammen bestemte de hvem som skulle utføre storstilte utsmykningsarbeider og motta sjenerøse stipender og legater fra det offentlige eller fra private fond. Den innflytelsesrike og svært synlige stillingen førte med seg mange andre oppdrag, så i løpet av få år var Lorenz Birch havnet helt i toppsjiktet på den europeiske kunstarenaen. Han satt i styret i flere museer – fra Tate Modern til Louisiana, han var æresprofessor ved hele tre universiteter rundt omkring i 18
Europa, og for kort tid siden hadde han fått oppkalt en fløy i et jysk museum etter seg, etter at han hadde donert en rund sum til byggeprosjektet. Nå var svigermoren hans altså funnet døende hjemme i huset hans, omgitt av det mest metodiske hærverket Flemming hadde sett på lenge. Tro om ikke hr. Birch allerede satt i et privatfly med kurs mot Danmark? Flemming visste ingenting om ekteskapet mellom Lorenz og Kamille, bortsett fra det faktum at det foreløpig hadde holdt i seksten år. Men så sant de brydde seg det minste om hverandre, ville det vel være mest naturlig at de støttet hverandre i en situasjon som denne. Flemming så på klokken. Den var over syv nå. Han ville ikke rekke avtalen sin – det kunne han like gjerne se i øynene med en gang. Han sendte en SMS med teksten: «Urs, kjæreste Urs! Jeg rekker det ikke i kveld, dessverre. Jobb. XxxF.» Svaret kom etter et halvt minutt: «Helt i orden. Elsker deg. Kyss U.» Han smilte da han startet bilen. Turen fra gjerningsstedet til sykehuset var ikke lengre enn tre kilometer, men det var som å kjøre fra én verden til en annen. Etter hvert som bilen beveget seg nedover bakken, ble husene på begge sider av veien stadig mindre og stadig yngre. Fra 1890-årenes hvitkalkede palasser til 1920-årenes solide, røde, tradisjonelle villaer, og derfra videre til sekstiårenes ydmyke eneboliger i gul murstein og syttiårenes villaer av brunstein, med bordkledning øverst i gavlene. Til slutt ble de siste eneboligene erstattet av boligblokker, og den siste delen av veien til sykehuset kjørte Flemming gjennom et av de meste trøstesløse betongkompleksene i Christianssund. Her hadde veiene fått blomsternavn, men en stor del av beboerne levde som samfunnets ugress. Det var myndighetene som delte ut matpenger, betalte husleien og avgjorde om et tannlegebesøk kunne dekkes eller ikke. På den andre siden var det også statens embetsmenn som tvangsfjernet barna deres, konfiskerte de vanrøktede kjæledyrene, grep inn når det var husbråk, og pågrep småpushere og biltyver. Flemming hadde tilbrakt flere arbeidstimer her 19
ute enn han likte å tenke på, og alltid med følelsen av at det var en håpløs oppgave. Uansett hva politi, skoler og sosiale myndigheter gjorde, kunne man bare redde en forsvinnende liten del av de menneskene som var havnet her i Violparken. Bak all denne elendigheten lå Christianssund sykehus, en firkantet, usjarmerende mursteinskasse i tre etasjer. Med tiden hadde behovet for flere sengeplasser og nye typer undersøkelser gjort det nødvendig å utvide gjennom knoppskyting, så nå besto sykehuset av et virvar av små og store bygninger forbundet med flislagte stier i et frodig parkanlegg. Skilting var det ikke brukt mye tid og krefter på, så Flemming måtte kjøre litt rundt og lete etter den riktige bygningen. Til slutt ga han opp og satte fra seg bilen på timesparkeringen foran hovedinngangen. Han plasserte skiltet med POLITI i frontruten og oppsøkte informasjonsskranken i vestibylen. En ung fyr med kortklipt, rødt hår ga ham den veiforklaringen han trengte, og et øyeblikk senere sto han utenfor døren til det rommet Kamille Schwerin og den avdøde moren hennes hadde fått stilt til rådighet. Han banket på, og kriminalbetjent Pia Waage stakk hodet ut. «Jeg har nettopp snakket med Giersing,» sa hun dempet og smøg seg ut gjennom sprekken. «Han regner med å gi oss de foreløpige resultatene ut på ettermiddagen i morgen.» «Bra.» Rettsmedisineren Svend Giersing hadde egentlig trukket seg tilbake for å vie seg til forskningen, men politiet i Christianssund hadde fortsatt en avtale om at han skulle stå for obduksjonene i de lokale drapssakene. «Hvordan går det ellers?» Pia trakk på skuldrene. «Sykehuspresten er nettopp gått.» Flemming skjøv døren helt opp. «Førstebetjent Flemming Torp, Christianssund politi,» sa han. «Kondolerer.» «Takk.» En høy kvinne reiste seg og tok imot den fremrakte hånden hans. Hun var rød og litt hoven rundt øynene og nesen, men blikket var klart og stemmen rolig og fattet. «Kamille Schwerin. Men det vet du vel.» Han nikket. Det lille rommet ble liggende i halvmørke etter at døren ut til gangen hadde lukket seg bak ham. Gar20
dinene var trukket for, og det elektriske lyset var slukket. Bare tre høye, hvite kubbelys kastet et mildt skjær over den lille, innsunkne skikkelsen i sengen. Ingegerds hender var foldet. Noen hadde svøpt et lommetørkle rundt stilken på en rød rose og stukket den inn mellom de forbløffende lange, spinkle fingrene hennes. Den mørke parykken satt som den skulle igjen, og dekket over såret i hodebunnen. Først nå ble han oppmerksom på den tredje personen i rommet. I det mørkeste hjørnet satt en eldre mann med skjegg sammensunket i en polstret stol. Jørn Clausen håndhilste uten å reise seg da Flemming kom bort til ham. Han sa ingenting, så ikke opp. Skjorten var knappet skjevt. Flemming konsentrerte seg om Kamille igjen. «Kan vi snakke sammen? Det behøver ikke å ta så lang tid …» Hun nikket. «La oss gå ut herfra.» Da Flemming og Kamille forlot rommet, smatt Pia øyeblikkelig inn igjen. Én ting var at man ikke kunne hindre de pårørende i å sitte hos liket når dødsfallet hadde funnet sted i forbindelse med et sykehusopphold – uansett hvor kortvarig det hadde vært. Noe helt annet var å la dem være alene med den døde. Det ville Flemming ikke tillate. Ikke så lenge dødsårsaken ikke var skikkelig utredet. Derfor satt det konstant en representant for ordensmakten i det lille rommet. De gikk helt ut, ned i parken, der lyset fremdeles var varmt og mildt. «Det er så vanskelig å forstå,» sa Kamille og satte seg på en benk under et rognetre med grener som var tunge av ildrøde, modne bær. «Jeg snakket med henne så sent som i går … og nå …» «Hvorfor var moren din hjemme hos deg i dag?» Flemming tok en pakke Kleenex opp av lommen og rakte den til henne. Kamille forsøkte å få kontroll over stemmen. «Aner det ikke,» mumlet hun ned i papirlommetørkleet. «Hadde hun nøkkel til huset?» Et nikk. «Pleide hun å oppholde seg i huset når du ikke var hjemme?» Kamille pusset nesen og rettet seg opp. «Det kan jeg ikke 21
forestille meg.» Hun kastet det brukte lommetørkleet i papirkurven ved siden av benken. «Jeg ga henne en nøkkel for et par år siden, så hun kunne vanne blomster og …» «Har dere ikke hushjelp?» «En rengjøringsdame. Jette. Hun kommer to formiddager i uken. Mandag og torsdag. Resten av tiden klarer jeg det selv.» «Men hun kan altså ikke vanne blomster?» Kamille så helt forvirret ut et øyeblikk. Så smilte hun skjevt. «Å, nå forstår jeg. Unnskyld, jeg er litt … Nei, Jette var på en eller annen charterreise den uken, så …» «Og moren din beholdt nøkkelen etterpå?» «Ja, hvorfor ikke? Det er faktisk ganske praktisk å ha en ekstra nøkkel et sted.» «Men hun brukte den ikke.» «En enkelt gang hadde hun låst seg inn uten at vi hadde avtalt det på forhånd. Hun ble helt ulykkelig og forvirret. De siste årene har mor vært litt sånn …» Kamille lot de lange, smale hendene flagre gjennom luften. «Hun kunne være litt omtåket en gang imellom.» «Så det ville ikke komme som noen stor overraskelse på deg hvis det var slik det skjedde i dag? At moren din låste seg inn ved en feiltagelse?» Kamille trakk på skuldrene. «Jeg finner ingen annen forklaring.» «Og hærverket?» «Det vet jeg ikke. Kanskje hun overrasket dem midt i det hele …» «Når kom du selv hjem?» Hun så på ham med runde, gråbrune øyne. Det kortklipte håret lå tett inntil hodet hennes. Det var noe asketisk over henne – det enkle, mørke antrekket, de renskurte neglene, det bleke ansiktet, den slanke kroppen. «Er jeg under mistanke for et eller annet?» spurte hun. «Hva får deg til å tro det?» «Hvis jeg skal redegjøre for hvor jeg har vært på hvilke tidspunkter …» Det var ikke antydning til aggresjon i blikket hennes. 22
Flemming så henne rolig inn i øynene. Han la stemmen sin i et like nøytralt toneleie som hennes. «Jeg forsøker å skaffe meg et overblikk. Det er det hele. Du er et viktig vitne, Kamille. Og det var tross alt deg hærverket gikk ut over …» «Unnskyld. Du har rett.» Hun svelget. «Jeg var hjemme kvart over fire – pluss minus et par minutter.» «Er dette det tidspunktet du pleier å komme hjem på?» Hun ristet på hodet. «Vanligvis er jeg hjemme et par timer tidligere. Jeg er ferdig på skolen klokken ett, og det tar en drøy time å kjøre hjem fra …» Hun bet seg i leppen. «Jeg visste at noe var galt.» «Var det derfor du kom senere? Fordi noe var galt?» «Hva mener du?» De runde øynene studerte ansiktet hans igjen. «Å, sånn, ja … Nei, jeg dro innom Frederiksberg Center. Tok meg en kopp kaffe og handlet litt.» «Hva kjøpte du?» «En kjole. Vi skal i selskap til …» Hun knep øynene sammen. «Det hjelper ikke hva du sier, førstebetjent – dette høres akkurat ut som et forhør i mine ører. Nå er det vel like før du ber om å få se kvitteringen.» «Hvorfor sa du at du visste at noe var galt?» «Da jeg kom hjem, mente jeg.» Hun senket skuldrene en anelse. «Døren sto på gløtt.» «Ytterdøren?» Hun nikket. «Jeg turte ikke å gå inn.» «Du stakk ikke bare hodet inn og ropte? Det kunne jo være mannen din som var kommet hjem et par dager før tiden?» Kamille ristet langsomt på hodet. «Hvorfor skulle han det? Og hvorfor skulle han la døren stå på gløtt? Det streifet meg ikke i det hele tatt.» «Du la ikke merke til sykkelen til moren din?» «Nei.» Hun merket at han var skeptisk, og fortsatte: «Det høres merkelig ut, jeg skjønner det – men jeg så ikke noe annet enn døren som sto på gløtt. Jeg var så redd.» «Patruljebilen var hos deg klokken seksten niogtyve.» «Ja.» «Hva skjedde så?» 23
«De ba meg å bli sittende i bilen, og så gikk de inn i huset.» «Når gikk det opp for deg hva som hadde skjedd?» «De kom ut og sa det. Og litt etter kom ambulansen.» «Kjørte du med den?» Hun ristet på hodet igjen. «Jeg ville se hva som var skjedd med skulpturene mine først. Men jeg fulgte etter i min egen bil fem minutter senere.» Det var en interessant prioritering, tenkte Flemming. De fleste andre ville nok ha valgt å bli med sin døende mor. Men selvfølgelig, hvem vet vel hvor haren hopper? Kanskje dette var en helt normal atferd for en kunstner. Høyt sa han: «De skulpturene som ble ødelagt … Var de ferdige?» Øynene hennes ble blanke igjen. «De var klar til å bli pakket i kasser og sendt til et galleri i München. Jeg har … skulle hatt … en separatutstilling. Vernissasje om to uker. Men nå …» «De kan ikke reddes?» «Nei.» Hun ranket seg og så rett på ham. «Det er bare å begynne på nytt igjen. Med litt flaks kan galleriet innpasse meg i utstillingskalenderen om et års tid eller så …» «Så det er altså et helt års arbeid som er ødelagt?» «Mer. Men hvis jeg velger å rekonstruere alt sammen etter de fotografiene jeg har tatt underveis, kan jeg gjøre det litt raskere.» «De fotografiene vil vi gjerne ha kopier av, hvis det er i orden for deg. De kan dokumentere omfanget av hærverket den dagen saken kommer opp for retten.» «Selvfølgelig. Jeg skal brenne en dvd til deg.» «Har du selv noen anelse om hvem som kunne finne på å ødelegge skulpturene dine?» Hun ristet på hodet. «Det ligger tydeligvis sterke følelser bak.» Flemming så på henne. «Er det noen som har grunn til å hate deg, Kamille? Noen som er misunnelige på deg?» «Det er mange som er misunnelige på meg. Bare tenk på hvem jeg er gift med. Alle tror at Lorenz skaffer meg den ene utstillingen etter den andre, men det er ikke sant. Han ville aldri misbruke stillingen sin på den måten.» 24
«Det er vel tross alt ikke mange som ville gå så langt som til å bryte seg inn, knuse verkene dine, overfalle moren din …? Kan du komme på noen som hater deg så mye?» Kamilles blikk flakket et øyeblikk. «Nei, ikke sånn uten videre …» «Bare si det, du.» «Hva mener du?» «Jeg så at det fløy en tanke gjennom hodet på deg – men du valgte å holde den for deg selv.» Hun så ned på hendene sine. «Å, det er så … Jeg vet ikke …» «Har du en mistanke?» «Jeg vet at dette høres helt forferdelig ut, men moren min var jo litt …» «Moren din?» «Hun kunne være svært forvirret. Kanskje hun egentlig var i ferd med å bli dement. Det har jeg hatt en mistanke om en god stund …» «Ville moren din ha vært i stand til å løfte en tung hammer og slå med den, om og om igjen, helt til alle skulpturene var ødelagt?» Kamille trakk på skuldrene. Flemming rettet seg opp. «Teknikerne er fremdeles i gang med arbeidet sitt, så vi kan ikke si noe med sikkerhet ennå. Men de foreløpige overslagene deres viser at noen må ha slått mellom hundre og hundre og femti ganger for å få pulverisert skulpturene på den måten,» sa han. «Det har ikke bare krevd en høy grad av besluttsomhet og uvanlig sterke følelser – det har også krevd stor fysisk styrke. Det er ikke mange damer på treogåtti år som kunne ha klart det.» «Ja … Det stemmer ikke helt, gjør det vel?» «Men likevel var det dette som var den første innskytelsen din?» Kamille nikket. «Jeg synes bare det virker som et usannsynlig sammentreff at moren min tilfeldigvis var der da gjerningsmennene kom for å begå hærverk. Synes ikke du også?» «Ikke desto mindre var det noen som drepte henne, Kamille. For det gjorde hun vel ikke selv?» 25
Kamille sperret de runde øynene opp i en lamslått grimase før hun begravde ansiktet i hendene. «Unnskyld, Kamille. Jeg skjønner godt at dette blir for mye for deg.» Flemming reiste seg. «Jeg skal ikke plage deg mer nå. Vi kan snakke videre i morgen ettermiddag.» Hun gråt fremdeles, og hun så ikke opp, men hun beveget fingrene på den ene hånden i noe som antagelig skulle forestille et vink.