Sønnavind-serien: 1. Gullnålen 2. Vinternatt 3. Farlige rykter 4. Framtidshåp 5. Sjalusi 6. Grensevakt 7. Harde tider 8. Nytt liv 9. Odelsgutten 10. Piken på broen 11. Sviket 12. Medmenneske 13. Familiebånd 14. Gjenforening 15. Savnet 16. Forbudte møter 17. Gjøkungen 18. Høkeren 19. Ved din side 20. Mor Hjertegod 21. Forfatterinnen 22. Slangen i Paris 23. Falske fruer 24. Like barn leker best 25. Nemesis 26. Hevnen 27. Amerikadukken 28. Omstreiferen 29. Dommedag 30. På villspor 31. Syndere i sommernatten 32. Løvfallstid 33. Skygger fra fortiden 34. Den sorte hånd 35. Mørketid 36. Avskjed 37. Forfulgt 38. De fredløse 76. I salg fra 6. juli til 16. august 2015
39. Forbudt kjærlighet 40. Mistanker 41. Kalde spor 42. Dobbel lykke 43. Trusselen 44. På skyggesiden 45. Sporløst forsvunnet 46. Avsløringen 47. Intriger 48. Sagenerampen 49. Vonde tanker 50. Djeveløya 51. Hjemkomsten 52. En mors bekymring 53. Valgets kval 54. Nytt mot 55. Ondt i sinne 56. En ny sjanse 57. Spurven 58. Troløs 59. Med sorg i hjertet 60. Familiefeide 61. Minnenes makt 62. Gryende tvil 63. Avvist 64. Ubuden gjest 65. Mot lysere tider 66. Krisen 67. Tynget av skyld 68. Tilgivelsens kunst 69. Den nyfødte 70. Tre brødre 71. Et trist endelikt 72. Overfallet 73. En datters avskjed 74. Mørke skygger 75. Krigsår
75
Krigsår Frid Ingulstad
© 2015 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-47935-0 1. opplag 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelson Omslagsdesign: Sissel H. Boniface Forfatterfoto: Nordstrandsfotografene AS Kart over Kristiania: Byens opmaalingsvæsen 1900 (Byantikvaren i Oslo) Historisk konsulent: Ragnhild Nyhus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2015 Besøk nettsidene: www.cappelendamm.no www.norskeserier.no www.blogg.norskeserier.no Forfatterens hjemmeside: www.ingulstad.no
Personene i Sønnavind: Elise Thoresen, forfatterinne Johan Thoresen, Elises ektemann Rosalind, 18 1/2 år, Elises barnebarn Hugo Ringstad, Elises sønn Ingjerd, Hugos kone Hagbart, 11 år, Ingjerds sønn Rudolf og Påsan, Ingjerd og Hugos fostersønner Elvira, snart 30 år, Elise og Johans datter Erlend Nicolas Høegh, Elviras ektemann Bitteliten (Ragnhild), 7 år, Elvira og Erlend Nicolas’ datter Sigurd, 26 år, Elise og Johans sønn Lars, 33 år, Agnes’ sønn, uvisst om Johan er faren Cornelia, Lars’ kone Isac, 2 1/2 år gammel, Lars og Cornelias adoptivsønn Hilda, Elises søster Ole Peder Jonsbråten, Hildas ektemann Gabriel, Anna Katarina og Adele, Hildas barn Maren, Gabriels fraskilte kone Friedrich, Anna Katarinas tidligere kjæreste Kristian Løvlien, Elises eldste bror Sylvia, Kristians kone Halfdan, Bendik og Mathias, Kristian og Sylvias sønner Peder Løvlien, Elises yngste bror Pauline, Peders nye kone
7
Marte, Peders avdøde kone Solveig, Marie og Samuel, Peder og Martes barn Evert, Elise og Johans pleiesønn Torunn, Everts kone Gunnhild, Torunns lillesøster, nå hennes fosterbarn Sebastian Ringstad, sønn av Elises første ektemann Guro, Sebastians kone Lille-Hugo, 11 år, Sebastians sønn med avdøde Mona Charlotte Ulf Ivar, 4 år, Sebastian og Guros sønn Henrik, Elise og Johans tidligere fostersønn Axel Bolstad Syversen, Hagbarts farfar Vidar, eier av ryddefirmaet Rask Rydding Sonja og Elisabeth, Vidars kone og datter Lorang og Tobias, brødre som er ansatt i Rask Rydding Bolla, Toer’n og Treer’n, brødre som er ansatt i Rask Rydding Robert Evensrud, 31 år, frikjent fange, ansatt i Rask Rydding Fru Evensrud, Roberts mor, hushjelp hos Elise og Johan Synnøve, Roberts venninne
Forrige bok, Mørke skygger, endte slik: «Ole Peder tror at Tyskland vil okkupere Norge også,» sa Hilda. «Ikke si det! Johan var litt optimistisk i noen få dager, men så kom svartsynet tilbake. Det hjelper oss ikke å gå rundt og tenke på hva som kan skje.» «Det sier jeg også, men innerst inne er jeg redd. Vi som har unge sønner, Elise …» Elise gikk bort til kjøkkenbenken og fant frem pakken med kakao, melk og sukker. «Hvordan går det med Anna Katarina? Er det virkelig sant at hun har kontakt med Friedrich fremdeles?» «Ja, de skriver brev til hverandre. Foreldrene hans vet ikke om det.» «Kunne hun virkelig tenke seg å binde seg til en mann som sviktet henne slik han gjorde?» 9
«Sviktet henne?» «Ja, det gjorde han vel. Han grep ikke inn da foreldrene hans begynte å behandle henne som gratis hushjelp og hun måtte flytte inn på det iskalde pikeværelset. Det var feigt av ham.» Hilda sukket tungt. «Jeg vet ikke, jeg, Elise. Jeg forstår meg ikke på de unge.» Det gikk i gangdøren, fru Evensrud kom hjem. «Nå skal du snart få varm kakao med en kremklatt på, Hilda. Da glemmer du alle dine vanskeligheter.» Den 8. april satt Elise sammen med Johan og Sigurd og hørte på nyhetene. Rosalind var på besøk hos en venninne, som vanlig. Elise følte seg ikke helt trygg på om det var sant, kanskje det ikke var en venninne, men en venn? Hun viftet tanken bort, Rosalind ville ikke lyve henne rett opp i ansiktet. I det samme ringte telefonen. Det var rikstelefon fra en av Johans danske kunder. Han snakket så høyt at Elise kunne høre hva han sa: «Nå må De passe godt på kunstverkene Deres, herr Thoresen! Nesten hundre tyske krigsskip er observert i Kattegat på vei nordover. Jeg ville bare forsikre meg om at De var klar over det. Har dere fått nyheten om at det tyske skipet ‘Rio de Janeiro’ er torpedert utenfor Lillesand i formiddag? Av en polsk ubåt! Folk langs sørlandskysten driver storstilet hjelpeaksjon og deler ut mat 10
og ulltepper til de tyske soldatene, men dette vet dere vel.» Johan var blitt blek. «Så merkelig at det ikke ble nevnt i nyhetene.» Han takket og la på røret, så snudde han seg mot Elise og sa med et trett og oppgitt sukk: «Da går det som jeg fryktet, Elise.»
1 Maridalsveien, 9. april 1940 Elise slo øynene opp. Telefonen ringte! Hun kom seg ut av sengen og skyndte seg ned trappen. Hvem telefonerte så tidlig på morgenen? Hun grep røret mens noen ord fra i går gjenlød i ørene hennes: Nesten hundre tyske krigsskip er observert i Kattegat på vei nordover … «Hallo?» sa hun andpusten. «Mor? Det er krig!» Stemmen til Hugo var underlig fremmed «Tyskerne har invadert Norge!» Det ble taust mellom dem. «Mor? Er du der?» «Jeg vet det, Hugo.» Hun måtte svelge. «Takk skal du ha. Jeg må skynde meg å vekke far.» «Slå på radioen, nyheten kommer sikkert om et øyeblikk!» 12
Hun la på røret før han rakk å si mer og styrtet opp trappen. «Johan! Det er krig!» Deretter åpnet hun døren, først inn til Rosalind, deretter Sigurd, og sa det samme. Johan var allerede på vei ned trappen og satte på radioen, men det kom ikke annet enn pausesignal. Ikke lenge etter var han i klærne og på vei ut av døren. Elise hadde bare så vidt rukket å kle på seg da han var tilbake. Han holdt frem en avis for henne, det var et ekstranummer av Arbeiderbladet. Store, sorte bokstaver lyste mot henne: TYSKERNE HAR I NATT GÅTT TIL ANGREP PÅ NORSKE BYER. Blikket hennes gled raskt over de neste store overskriftene: OSLO OG HØYBEBYGGELSEN I AKER EVAKUERES. «Evakueres?» spurte hun forskrekket. «Må vi flykte fra byen?» Sigurd og Rosalind kom ramlende ned trappen. «Hva er det?» Rosalind hørtes redd ut. «Er det krig?» «Hvordan vet dere det?» spurte Sigurd. «Hugo ringte og fortalte det, og nå har far fått tak i et ekstranummer av Arbeiderbladet.» Hun nikket ned mot avisen som Johan sto bøyd over og leste, uten å ense hva som skjedde rundt ham. Sigurd kikket over skulderen hans og leste høyt: 13
«’Norsk NEI på tysk ultimatum om overgivelse av Oslo kl. 9 i dag.’» Han fortsatte å lese høyt: «’Etter det Arbeiderbladet hører, kom det fra tysk hold kl. 05.30 i dag et ultimatum om å overgi Oslo kl. 9. Svaret er gitt i de tidlige formiddagstimene i dag etter regjeringskonferanse. Vi erfarer fra ansvarlig hold at svaret er nei.’» Sigurd så brått opp fra avisen. «Hysj! Jeg hører flydur!» Alle fire holdt pusten og lyttet. I det fjerne lød tydelig en tung dur som om flere fly var i luften på en gang. «Jeg syntes jeg hørte kanontorden i natt, men trodde jeg bare hadde drømt det,» sa Johan. Elise merket at alt rundt henne begynte å svirre. Svimmel kom hun seg bort til den gamle kurvstolen som Johan nylig hadde fått tak i, sank ned og foldet hendene mens hun ba halvhøyt for seg selv: «Kjære Gud, hjelp oss alle!» «Nå kommer nyhetene på radioen!» ropte Sigurd oppglødd. Alle ble tause mens de lyttet til radiomannen som snakket, langsommere og mer alvorlig enn han pleide: «Tyskland har overfalt Norge.» Han tok en kort pause før han fortsatte: «I natt har tyske krigsskip forsert Oslofjord festning under kamp med batteriene og fortsatt videre. Kl. 04.30 meldtes om heftig 14
kamp mellom en del av krigsskipene og Oscarsborg …» «Så vi har vært i krig siden i går, uten at vi har fått vite noen ting!» utbrøt Johan opprørt. «Utenriksministeren er bare opptatt av at vestmaktene har lagt ut miner!» la han sint til. «Vi fikk ikke engang høre at hundre tyske krigsskip var på vei nordover mot Norge!» Rosalind kom bort til Elise. «Mormor? Du må ikke være lei deg. Det er ikke sikkert at vi merker noe til krigen, vi som bor så langt utenfor byen.» «Men guttene …» Stemmen til Elise brast. «Det er så mange unge menn i familien vår, Rosalind. Da morfar og jeg var unge, måtte han på grensevakt, og hadde det blitt krig med svenskene, kunne han ha blitt skutt!» Rosalind skulle til å si noe, men i det samme falt blikket på gjøkuret. «Hjelp, jeg glemmer meg helt bort, jeg må på skolen!» utbrøt hun forskrekket. «Skynd deg av sted! Du får klare deg uten matpakke i dag.» Sigurd fikk tydeligvis også noe annet å tenke på, han hastet ut i gangen og tok på seg jakke og lue før han forsvant. Elise kikket ut av vinduet. Det hadde snedd litt om natten, men det var ikke kaldt. Hvis det ble sol, ville nok sneen smelte snart. 15
Johan gikk også mot døren. «Jeg må ned på atelieret og stue bort noen av arbeidene mine.» Ikke før var alle forsvunnet, så hørte Elise at noen kom inn. Fru Evensrud hadde overnattet hos en venninne på Vålerenga, det kunne umulig være hun som var tilbake allerede. Det var Magda, rød i ansiktet og andpusten. «Har’u hørt det, Elise? Nå blir hele Oslo bomba, vi må komma oss vekk! Jeg har rulla ner gardina i butikken og skrivi ‘Stengt’ utapå døra.» Hun vraltet inn på kjøkkenet uten å spørre om det passet og satte seg tungt ned på en av kjøkkenkrakkene. «Jeg satt oppe i natt og hørte på radio, men da lå vel du og purka og sov! Etter klokka toogtjue-nyhetene kom det melding om atte alle fyrtårna skulle slokkes. Åffer det, trur’u? Dessuten hadde jeg hørt atte denna tyske, digre balja, ‘Rio’ et eller annet, var blitt torpedert utafor Lillesand og atte folk inne på land ikke fikk gjort annet enn å hale nesten-drukna tyskere i land og gi dem tørre klee. Dem som bestemmer her i landet, skjønte ikke atte balja var et krigsskip engang, enda sjøfolka hadde tyske uniformer!» Hun pekte på hodet sitt: «Er’em helt idioter?» «Vi fikk høre at nesten hundre tyske krigsskip var på vei nordover,» sa Elise for at Magda ikke skulle tro at hun var helt uvitende. 16
«Jeg drar ner te by’n og tar toget te Toten,» fortsatte Magda uten å ha hørt hva Elise sa. «Men Magda, tør du det hvis det kommer bombefly?» «Jeg får ta en prat med Han der oppe,» svarte Magda og pekte opp mot taket, så reiste hun seg fra krakken igjen. «Går’e gæli, så går’e gæli.» På veien ut til gangen fortsatte Magda hoderistende: «Vent og se, sa regjeringa. Ingen har erklært Norge krig, lar’em til. Akkurat som om dem venta atte’n Adolf Hitler sku’ spørre høflig om lov!» «Du får ha god tur, da, Magda. Jeg håper du kommer snart hjem igjen.» Magda snudde seg forferdet. «Dere må evakuere, dere òg!» «Jeg får vente til Johan er hjemme igjen. Han måtte ned til atelieret sitt og gjemme unna arbeidene sine i tilfelle tyskerne skulle få lyst på dem.» For et idiotisk innfall, la hun til inni seg. Som om tyskerne skulle være interessert i billedhuggerkunst! Men så snart Magda var ute av døren, kjente hun panikken komme. Magda kunne ikke ha diktet opp det med at alle måtte komme seg vekk fra byen. Raskt gikk hun bort til telefonen for å ringe Sebastian og høre om de kunne få komme dit. Telefonen var stum. Dirrende av en indre frost gikk hun opp på kvisten for å begynne å pakke. 17
Hun var for lengst ferdig med å stappe den gamle amerikakofferten full da hun hørte noen i gangdøren. Hun hastet bort til trappen. «Johan? Er det deg? Magda har vært her. Hun sa at alle må komme seg ut av byen!» «Hvor hadde hun det fra?» «Hun hadde hørt på nyheter i hele natt.» «Kongen og kronprinsen har reist til Hamar, sammen med regjeringen og stortinget! Fornebu er bombet, mange ble drept, og kanontordenen som jeg trodde jeg hørte, var fra kampene ute i fjorden.» «Herregud!» Elise slo hånden for munnen. Det gikk i gangdøren igjen, det var Rosalind. «Vi fikk fri!» ropte hun begeistret. «Skolen ble stengt.» Elise gikk langsomt ned den bratte trappen. «Ble skolen stengt? Hvordan skal du få tatt eksamen artium i neste måned hvis du ikke kan gå på skolen?» Rosalind trakk på skuldrene. «Er det noe mat?» spurte Johan. «Jeg fikk ikke spist frokost.» Elise forsøkte å finne frem noe, men var så opptatt av tanken på krigen at hun nesten ikke visste hva hun gjorde. «Jeg har pakket,» fortalte hun mens hun satte smørkrukken på bordet. «Hele amerikakofferten full.» «Du må ikke høre på Magda, Elise,» sa Johan. 18
«Jeg har ikke hørt om noen andre som har forlatt byen.» «Forlatt byen?» gjentok Rosalind, tydelig forskrekket. «Hadde du tenkt å dra din vei, mormor?» «Ikke bare jeg, men alle sammen.» «Hvor skulle vi dra?» «Til Ringstad, naturligvis. De har plass til hele familien og befinner seg langt nok unna Oslo. Jeg forsøkte å ringe til Sebastian, men telefonen var stum.» Johan skyndte seg bort og løftet av røret. «Det er ikke en lyd!» utbrøt han forbauset. «Det var jo det jeg sa,» svarte Elise mens Johan satte seg igjen. I det samme holdt alle pusten og lyttet. En sirene ulte gjennom luften. «Flyalarm!» kom det forskrekket fra Johan. «Vi burde komme oss bort til tilfluktsrommet.» «Kan det ikke bare være luftvernøvelse?» spurte Elise håpefullt. «Jeg går ikke ut!» protesterte Rosalind. «Nei, vi blir her,» nikket Elise enig. «Det er ikke oss det gjelder. Sagene ligger langt fra sentrum.» Alle tre ble sittende stille og lytte. Ikke lenge etter hørte de tydelige drønn i det fjerne. «Det må være byen som blir bombet,» sa Johan. «Slottet og Stortinget, kanskje.» «Hvorfor skulle de bombe slottet hvis kongen har 19
flyktet?» spurte Elise. Hun gispet. «Og Magda som har dratt ned til Østbanestasjonen!» «Hun kan ha kommet seg av gårde allerede.» «Nå kommer Sigurd,» sa Rosalind, hun hadde vendt ansiktet mot vinduet og strakte hals. «Gudskjelov,» utbrøt Elise lettet og kikket opp på klokken. Den var blitt over fem på ettermiddagen allerede. Ikke lenge etter sto han i gangen. «Har dere ikke hørt flyalarmen?» ropte han inn til dem. «Jo, men vi vil ikke ut!» ropte Rosalind tilbake. «Snart kommer sikkert faren over-signalet.» «Jeg har vært nede i byen,» fortsatte han opprømt idet han kom inn til dem. «Tyske soldater kom marsjerende nedover Karl Johan mens folk stimlet sammen og glante. Soldatene hadde hjelm, grønn uniform og gevær over skulderen. Det så skummelt ut. Og så mange som de var!» Han satte seg til bordet og fortsatte like oppskaket: «Den tyske krysseren ‘Blücher’ med 2000 mann om bord ble senket utenfor Drøbak i natt, og det har falt en bombe i Ullevål hageby, i Holmenkollen og på Gaustad gård i dag. Hvorfor bomber de utenfor sentrum?» «Ullevål hageby?» gjentok Elise forskrekket. «Det er ikke langt herfra! Det må ha vært de drønnene vi hørte.» 20
«En venn av meg sier at statsminister Nygaardsvold og Arbeiderpartiet ikke har villet ruste opp fordi de var redde for at høyrefolk skulle gå til angrep på arbeiderne,» kom det fra Rosalind. «Hvem sier sånt tøys?» utbrøt Johan. «En venn av meg, sier jeg.» «Og hvem er så denne vennen, om jeg tør spørre?» «Hysj, da!» Elise så bedende fra Johan til Rosalind. «Dere kan ikke krangle om Rosalinds venner på en dag som denne!» Sigurd overhørte henne og så på Rosalind. «’Ned med våpnene’ er Arbeiderpartiets slagord, men hva hjelper det når tyskerne likevel angriper oss?» Det ble taust rundt bordet. Elise sukket. «Jeg lurer på hvordan Hugo og guttene har det. Og Kristian og Sylvia …» la hun bekymret til. «De bor nærmere der det skjer, enn vi.» «Kanskje de har reist til Ringstad,» foreslo Johan, men Elise kunne se på ham at han ikke trodde det. Dagen føltes uendelig lang, alt var uvirkelig. Da det nærmet seg kveldsnyhetene klokken halv åtte, satte de seg rundt radioapparatet alle fire. Til deres forbauselse var det Vidkun Quisling som talte, den tidligere forsvarsministeren og nå leder for Nasjonal Samling: «Norske kvinner og norske menn. Etter at England 21
har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold …» Elise kikket uforstående bort på Johan. Han var blitt blek og stirret på radioen som om han nektet å tro hva han hørte. «Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landet og dets innbyggeres skjebne på spill,» hørte hun Quisling fortsette. Hun ville til å spørre Johan hva dette skulle bety, men så på ansiktsuttrykket hans at han ikke måtte forstyrres. «Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med meg, Vidkun Quisling, som regjeringssjef og utenriksminister …» Johan slo brått av radioen. Han var blitt hvit i ansiktet og stirret på Elise med sjokkert blikk: «Han har tatt makten over Norge! Mannen må være gal!»