Krev din rett! av Ayaan Hirsi Ali by Cappelen Damm AS

AYAAN HIRSI ALI

Krev din rett! Om kvinner og islam Oversatt av Guro Dimmen, MNO

Originalens tittel: De Zoontjesfabriek, De Maagdenkooi, Submission, Vreemde Situaties Copyright © De zoontjesfabriek, De maagdenkooi, Submission, Vreemde situaties © 2002, 2004 Ayaan Hirsi Ali and Augustus Publishers. Ik wil dat het hier en nu gebeurt © 2002 Interview by Colet van de Ven. Politiek schadelijk voor mijn ideaal © 2003 Interview by Arjan Visser Utgitt med støtte fra Foundation for the Production and Translation of Dutch Literature Norsk utgave © J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Rineke Dijkstra Satt med 10,5/13 Sabon hos Heien A.s Trykt og innbinding: AIT Otta As, 2006 ISBN-13: 978-82-02-25646-3 ISBN-10: 82-02-25646-1 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forord ................................................................. 1. «Jeg vil at det skal skje nå». Intervju av Colet van der Ven .......................... 2. La oss ikke i stikken. Unn oss en Voltaire ........ 3. Hvorfor greier vi ikke å se oss selv? ................. 4. Normer som skurrer. Om integrasjon som innvielse til moderniteten 5. Politikken er skadelig for mine idealer. Intervju med Arjan Visser ............................... 6. Bin Ladens verste mareritt. Intervju med Irshad Manji .............................. 7. Underlige situasjoner. Tale på minnedagen for de falne ..................... 8. Jomfruburet ................................................... 9. Fire eksempler fra den somalisk-islamske virkeligheten .................................................. 10. Muslimske kvinne: Krev din rett! .................... 11. Bekjemp volden i hjemmet mer effektivt .......... 12. Kjønnslemlestelse skal ikke tolereres ............... 13. 10 tips til muslimske kvinner som ønsker seg vekk .............................................. 14. Submission Part I ........................................... 15. Nødvendigheten av selvrefleksjon i islam .........

16 32 42 52 82 94 100 108 130 144 154 162 174 188 200

Noter ................................................................... 214

FORORD

Etter angrepene på USA 11. september 2001 har Vesten appellert massivt til muslimene om å granske sin religion og sin kultur. Muslimer har reagert med forargelse på denne oppfordringen. De synes ikke det er riktig å holde dem ansvarlig for nitten unggutters kriminelle fremferd. USAs president Bush, Storbritannias statsminister Blair og en rekke andre vestlige ledere har bedt muslimske organisasjoner i de respektive land om å ta avstand fra islam slik den forkynnes av de nitten terroristene. At gjerningsmennene 11. september var muslimer, og at muslimer overalt i verden, også før 11. september, har næret et enormt hat til USA, har drevet meg til å se nærmere på om denne ondskapen hadde sitt opphav i min barnetro: Ligger aggressiviteten – hatet – i islam selv? Jeg ble oppdratt som muslim av mine foreldre – som rettskaffen muslim. Islam styrte familien og alle sider av familielivet. Islam var vår ideologi, vår politikk, vår moral, vårt lovverk og vår identitet. Vi var først og fremst muslimer, somaliere kun i andre rekke. Jeg lærte at islam skiller oss fra resten av verden, fra ikke-muslimene. Vi muslimer er utvalgte av Gud. De, de andre, kafirene, de vantro er samfunnsfiendtlige, urene, barbariske, hedenske, korrupte, samvittighetsløse og fremfor alt obskøne. De har ingen respekt for kvinner. Jentene og kvinnene deres er horer, mange av mennene er homoseksuelle, menn og

krev din rett! kvinner har sex utenfor ekteskapet. Disse vantro er fordømte, og Gud kommer til å straffe dem på grusomme måter i det hinsidige. Da jeg og lillesøsteren min var små, fortalte vi iblant om snille ikke-islamske mennesker, men da sa mor og bestemor alltid: «Nei, dette er ikke snille mennesker. De har hørt om Koranen og Profeten og Allah og likevel har de ikke skjønt at det eneste et menneske kan være, er muslimsk. De er blinde. Hvis de hadde vært snille og gode mennesker, da hadde de blitt muslimer og da hadde Allah beskyttet dem mot Det onde. Men det er opp til dem. Hvis de blir muslimer, kommer de til paradis.» Det finnes også kristne og jøder som oppdrar barna sine med utgangspunkt i at de er Guds utvalgte, men muslimer føler likevel at Gud har gitt dem en spesiell salighet som er mye mer omfattende. For omtrent tolv år siden kom jeg til Vest-Europa, på flukt fra et tvangsekteskap. Jeg oppdaget snart at Gud og Hans sannhet var mer human her. For muslimer er livet på jorden kun en passasje til det hinsidige. I Vesten kan mennesker også investere i sin eksistens på jorden. Dessuten virker det som om de har avskaffet helvete her, og Gud er snarere en kjærlighetens gud enn en tyrann som straffer. Jeg inntok en mer kritisk holdning til min egen tro og oppdaget tre viktige elementer ved islam som jeg ikke tidligere hadde tenkt noe særlig over. Det første er muslimers angstfylte forhold til sin Gud. En muslims gudsoppfatning er absolutt. Vår Gud krever fullstendig overgivelse. Han belønner deg hvis du følger Hans regler til punkt og prikke. Hvis du derimot bryter

forord hans regler straffer han deg hardt, med sykdom og naturkatastrofer på jorden og med helvetesilden i det hinsidige. Det andre er at islam bare har én moralsk kilde: profeten Muhammad. Muhammad er ufeilbarlig. Man kan nesten si at han selv er en gud. Men Koranen uttrykker eksplisitt at Muhammad er et menneske, det beste mennesket, det mest perfekte mennesket, guddommelig. Vi må leve etter hans forbilde. Det som står i Koranen, er det Muhammad har sagt at Gud har sagt. I de flere tusen hadither – vitnesbyrd om hva Muhammad har sagt og gjort og hvilke råd han har gitt og etterlatt til oss i tykke bøker – står det presist beskrevet hvordan en muslim på sekshundretallet bør leve. Fromme muslimer lurer hver dag på hvordan de bør leve på totusentallet. Det tredje elementet er at islam er sterkt dominert av en seksualmoral utledet av de arabiske stammeverdiene på den tiden da Allahs Profet mottok Hans budskap, den tiden da kvinner tilhørte sine fedre, brødre, onkler, besteforeldre, formyndere. Kvinnen er i alt sitt vesen redusert til jomfruhinnen. Sløret fungerer som en permanent påminnelse om denne kvelende moralen som gjør muslimske menn til kvinnens eier. Det er mennenes oppgave å forhindre at mødrene, søstrene, tantene, svigerinnene, kusinene og konene har noen form for seksuell kontakt med menn. Og da snakker man ikke nødvendigvis om kopulasjon, men blikk, kjærtegn av en arm, et håndtrykk. Mannens anseelse og ære står og faller med de kvinnelige familiemedlemmenes anstendige og lydige atferd.

krev din rett! Disse tre elementene forklarer langt på vei vårt etterslep i forhold til den vestlige og etter hvert også den asiatiske verden. For å bryte igjennom de mentale barrierene i denne treenigheten, som de fleste muslimer er fanget av, må vi begynne med kritisk selvransakelse. Men er man født muslim og stiller kritiske spørsmål til sin islam, blir man straks stemplet som en «frafallen». Muslimer som ber om å få nyttiggjøre seg andre moralske kilder i tillegg til profeten Muhammad, trues med døden. Kvinner som forlater jomfruburet, er horer. Etter å ha fått litt livserfaring, etter å ha lest en haug med bøker og snakket med folk, står det klart for meg at Allahs, englenes, Djevelens og etterlivets eksistens i alle fall er diskutabel. Hvis Allah finnes, er ikke Hans ord absolutt, men faktisk åpen for kritikk. Da jeg en gang skrev om alle spørsmålene jeg hadde i forbindelse med min tro og trodde at jeg hadde satt i gang en diskusjon, var muslimske menn og kvinner ikke sene om å forvise meg fra trosfellesskapet. Og de gikk enda lenger. De påsto at jeg fortjente å dø fordi jeg hadde våget å betvile at Allahs ord var absolutte. De saksøkte meg for å stoppe min kritikk av den troen jeg er født inn i og forhindre meg i å sette spørsmålstegn ved reglene Allahs Sendebud har pålagt oss. Siden drepte Muhammad B., en fundamentalistisk muslim, Theo van Gogh som hadde hjulpet meg å lage Submission Part I. Jeg ønsker å åpne opp for flere kilder til kunnskap, moral og forestillingskraft enn Koranen og Profetens overleveringer. At det ikke finnes en islamsk Spinoza, Voltaire, J.S. Mill, Kant eller Bertrand Russell, betyr ikke at musli-

forord mer ikke kan benytte seg av disse verkene. Å lese vestlige tenkere blir sett på som illojalt overfor profeten Muhammad og Allahs budskap. Dette er en alvorlig misforståelse. Hvorfor kan vi ikke bevare det gode Muhammad formidler (for eksempel oppfordringen om å være barmhjertig mot fattige og foreldreløse) samtidig som vi utvider kildene til vår moral med andre filosofer? At vi ikke har produsert noen islamske Wright-brødre, hindrer oss da ikke i å fly? Ved kun å benytte oss av Vestens tekniske innovasjoner, og ikke det vestlige motet til å tenke selvstendig gjennom ting, vedlikeholdes den mentale stagnasjonen i den islamske kulturen, og slik kan det fortsette i generasjon etter generasjon. Når det gjelder det mentale og materielle etterslepet vi muslimer lider av, er kanskje seksualmoralen vi får inn med morsmelken den viktigste årsaken (se «Jomfruburet»). Jeg vil gjerne utfordre mine skjebnefeller – de som akkurat som jeg er blitt oppdratt med islam – til å sammenligne essayet «Undertrykking av kvinner» av J.S. Mill fra 1869 med profeten Muhammads kvinnelære. Det er selvsagt en verden av ulikhet mellom Muhammad og Mill, men kvinnen har altså utvilsomt opptatt begge menn. At man som muslim gransker den islamske treenigheten, blir sett på som et grusomt forræderi og ytterst pinlig. Disse sterke følelsene gjør inntrykk på utenforstående, og på meg. Spesielt hvis de blir uttrykt massivt. Jeg kan sette meg inn i hvordan en muslim føler seg forpliktet til å protestere mot dem som trekker Guds absolutte ord i tvil eller som mener at andre kilder til moralsk refleksjon er like-

krev din rett! verdig med eller til og med overgår profeten Muhammads. Historien viser at en mental endring av dette omfanget ikke bare er en langvarig prosess, men at den vil ledsages av motstand og til og med blodsutgytelse. Drapet på Theo van Gogh, dødstruslene, saksøkingen og den intense avvisningen av min person, plasserer jeg i denne konteksten. Et kort blikk på den islamske historie lærer oss at kritikerne nesten alltid blir drept eller fordømt av sin egen krets. Jeg er i godt selskap: Salman Rushdie, Irshad Manji, Taslima Nasreen, Muhammad Abu Zeid blir alle truet av trosfeller og blir bevoktet av ikke-muslimer. Likevel må vi finne styrke til å bryte igjennom denne muren av sterke følelser, eller klatre over den, til gruppen av kritikere blir så stor at de danner en viktig motvekt. For å få til dette trenger vi hjelp fra det liberale Vesten, som også selv vil ha utbytte av at islam reformeres. Men vi må fremfor alt hjelpe hverandre. Jeg er faktisk optimistisk med hensyn til denne reformasjonen. Dette er basert på ulike signaler utenfra. For eksempel velges det nå kommunale rådsforsamlinger i Saudi-Arabia. Kvinner fikk riktignok ikke delta ved disse valgene, men det ble gjennomført et valg. Også i Irak og Afghanistan har man opplevd vellykkede valgavviklinger. I Afghanistan har man fått en sekulær regjering etter Taliban. I Marokko demonstrerer journalister og forskere i protest mot det islamske partiets terrorregime. Sharon og Abba har inngått løfterike avtaler med hensyn til Israel og Palestinas fremtid. På tross av dette innser jeg selvfølgelig at dette er en tidlig fase i utviklingen.

forord De som fra gammelt av har motsatt seg troens og vanens tvang i Vesten, de sekulære liberalerne (i noen land kalt «venstreorienterte»), har pirret min og andre liberale muslimers kritiske tenkning. Men de venstreorienterte i Vesten har en underlig tilbøyelighet til å påta seg skyld og betrakte resten av verden som ofre, for eksempel muslimer. Og ofre er ynkelige, og alle som er ynkelige og undertrykte er per definisjon gode mennesker som vi må trykke til vårt bryst. Kritikken til de sekulære liberalerne begrenser seg til Vesten. De kritiserer USA, men ikke den islamske verden – slik de tidligere heller ikke kritiserte Gulag. For USA er identisk med Vesten, og den islamske verden er ikke like mektig som Vesten. De kritiserer Israel, men ikke palestinerne, for Israel regnes til Vesten mens palestinerne blir oppfattet som ynkelige. De kritiserer det innfødte flertallet i de vestlige land, men ikke det islamske mindretallet. Kritikk av den islamske verden, av palestinerne og av de islamske mindretallene blir betraktet som islamofobisk eller xenofobisk. Det disse kulturrelativistene ikke ser er at når de unngår kritikk av ikke-vestlige kulturer, lukker de kulturbærerne inne i sin egen stagnasjon. Dette skjer med de beste intensjoner, men veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner. Dette er rasisme i sin reneste form. Min kritikk av islamsk religion og kultur blir ofte oppfattet som «hard», «fornærmende» og «krenkende». Men holdningene til tidligere nevnte kulturrelativister er faktisk mye hardere, mer fornærmende og krenkende. For de føler seg egentlig suverene og ser ikke på muslimer som likestilte samtalepartnere, men som «den andre», som må

krev din rett! spares. Og de synes at man bør unngå å kritisere islam, fordi de frykter at kritikken skal gjøre muslimene så sinte at de griper til vold. I den grad man kan betrakte kulturrelativistene som ekte liberalere, lar de oss muslimer, som har fulgt oppfordringen om å vise samfunnsengasjement, fullstendig i stikken. Jeg har tatt en enorm risiko ved å følge oppfordringen etter 11. september om selvrefleksjon og deltakelse i den offentlige debatt. Og hva sier kulturrelativistene? Du burde ha sagt det på en annen måte. Men etter drapet på Theo van Gogh er jeg mer enn noensinne overbevist om at jeg bare må si ting og drive kritikk på min egen måte.

«JEG VIL AT DET SKAL SKJE NÅ» Intervju av Colet van der Ven1

Ayaan Hirsi Ali ble født i Somalia i 1969 som datter av Hirsi Magan, en kjent opposisjonsleder som tok opp kampen mot diktatoren Muhammad Siad Barre. Da faren ble tvunget til å flytte til utlandet i 1976, reiste familien etter ham. Via Saudi-Arabia og Etiopia endte de til slutt opp i Kenya. Da Hirsan Ali er 22 blir hun giftet bort mot sin vilje. Like etter bryllupshøytideligheten – hvor hun ikke var til stede – flyktet hun via Tyskland til Nederland. Hun gjennomgikk asylprosedyren, lærte seg nederlandsk, jobbet som tolk ved blant annet abortklinikker og krisesentre, og studerte statsvitenskap. Etter studiene begynte hun å jobbe ved Wiardi Beckman-stiftelsen, det vitenskapelige byrået til PvdA (arbeiderpartiet). I aviser og tidsskrifter, på radio og tv utmerket hun seg som en skarp kritiker av islam og det muslimske samfunn. Det stormet rundt henne og Ayaan Hirsi Ali måtte til slutt søke tilflukt i utlandet. I oktober 2002 gikk hun til manges overraskelse fra PvdA til VVD (folkepartiet for frihet og demokrati). «Når jeg vender tilbake til Nederland etter denne ’tilfluktstiden’ vil kanskje all publisitet igjen rettes mot meg, på bekostning av debatten, men en dag vil fokuset på min person forsvinne. Fremdeles er dette en fest for media: En svart kvinne som uttrykker seg kritisk om islam. Men på et eller annet tidspunkt får de nok, og da er det bare saken som står igjen: At integrasjonen blant annet har feilet på

krev din rett! grunn av den kvinnefiendtlige kulturen i islam. Jeg visste at man får igjen med samme mynt. De negative reaksjonene overrasket meg i grunnen ikke. Dette er et tema som skaper konflikt. Også hvis jeg fortsetter – og jeg fortsetter – må jeg regne med tøff motbør. Jeg skjønner dette sinnet. Enhver gruppe som står foran en endringsprosess må gjennom et slikt raseri. Min strategi er å fortsette med å provosere til stormen har lagt seg. En dag håper jeg å kunne si akkurat det jeg sier i dag uten at det vekker så sterke følelser. Det finnes jo nå også andre som uttaler seg og viser klør i forbindelse med frigjøringen av uselvstendige, dels lese- og skriveukyndige innvandrerkvinner. Den tredje feministiske bølgen er på vei inn, og det gir meg gåsehud. Frigjøring innebærer kamp. Jeg har valgt å ta opp kampen og skal nå føre den fra VVDs rekker. Jeg byttet side fordi PvdAs unnvikende atferd plaget meg. Partiet har lukket øynene for det voksende ubehaget i samfunnet. Kvinneundertrykkelse er knapt et tema for dem. Jeg savner engasjement. Mitt valg av VVD har ingenting å gjøre med at jeg ikke føler meg sosialt forpliktet. Men jeg har innsett at sosial rettferdighet begynner med et fritt og verdifullt individ. Hele samfunnet er jo innrettet etter den individuelle borgeren: Man tar eksamen alene, man fyller ut selvangivelsen alene, man står foran dommeren alene. Ens eget ansvar kommer alltid i første rekke. Men hva gjør PvdA? De behandler fremdeles innvandrere som en gruppe. Og hvorfor? Fordi de ikke har kontakt med virkeligheten. Et eksempel. Jeg arbeidet som tolk for innvandrere som

«jeg vil at det skal skje nå» hadde gjort seg skyldig i trygdemisbruk. For å få utbetalt trygden må begge partnere undertegne. Kvinnen gjør dette på befaling fra sin mann. Han peker på den prikkete linjen: Undertegn. Men hun har ingen anelse om hva hun undertegner på. I hjemlandet har hun aldri hatt behov for å vite det. Så kommer politiet hjem til dem. Kvinnen og mannen mistenkes for trygdemisbruk. Han hadde nemlig hatt en deltidsjobb. Dette vet ikke hun noe om. Han forlater huset hver morgen og kommer hjem om kvelden, men en muslimsk mann har absolutt ingen meldeplikt om sin handel og vandel overfor kona. Så viser det seg at begge må betale sin halvpart av 80 000 gylden (i overkant av 300 000 kroner). Hun blir gjort medskyldig i hans eskapader. Det finnes ikke bare ett eksempel på dette, men hundrevis. Prøv å overbevise PvdA om at disse kvinnene må befris fra sin uselvstendighet. Du vil ikke greie det. Med all verdens gode intensjoner vedlikeholder partiet muslimske kvinners dårlige posisjon. De tenker at det er bra for deres identitet. ’Disse kvinnene,’ sier de, ’er lykkelige i sin egen kultur.’ Også barna blir fullstendig ignorert. Inntil de blir ’drittmarokkanere’. Da begynner det. Rob Oudkerk fortalte HP/De Tijd at en muslimsk kvinne hadde oppsøkt legepraksisen hans. Hun hadde sagt: ’Det er Guds vilje at min mann er blitt så syk.’ Tanken på at ens liv ligger i Guds hender kan kanskje være en trøst på dødsleiet. Andre ganger kan det sørge for at en kommer seg raskere til dette leiet. Men Rob Oudkerk syntes at det var en ’fin overbevisning’. Han tror ikke selv på Gud, men han mener at det kunne vært fint å lire av seg den

krev din rett! slags tøv. Og da sier han i grunnen: De har krav på sin stagnasjon. Det som ble utslagsgivende for mitt bytte til VVD var partiformann Zalms forsikring om at jeg ville få frie hender til å sette integrasjon og frigjøring av innvandrerkvinner på dagsorden.» «Jeg skjønner ikke at min avgjørelse har provosert så mange. Det blir brukt ord som ’forræderi’. Som om jeg har blitt medlem av en kriminell organisasjon. Men forskjellene mellom VVD og PvdA er ikke lenger sjokkerende store etter åtte år i koalisjon. Jeg skjønner at folk er skuffet på et personlig plan. Men at PvdA har gjort mye for meg, er ikke en god nok begrunnelse til å fortsette å være tro mot partiet, spesielt ikke nå som jeg ikke lenger kjenner meg igjen i dets synspunkter. Og hvorfor oppfører folk seg som om det er en impulsiv beslutning? Allerede i august antydet jeg at jeg var misfornøyd og ønsket meg vekk. Selvfølgelig har jeg mye igjen å lære. Jeg skjønner at jeg av og til må inngå kompromisser, jeg må lære meg å tenke mer strategisk og være påpasselig med hvordan jeg formulerer meg, men jeg har ingen planer om å gi meg. Jeg lever med omkostningene av dette. Med beskyttelse har jeg den mentale styrken til å fortsette. Jeg må bare ikke forvente for mye for fort. Min utålmodighet er min akilleshæl: Jeg vil at det skal skje nå. Jeg trenger folk som kan fortelle meg at det holder om det skjer i morgen.» «Jeg vet at min far er glad i meg, men jeg har tatt valg som

«jeg vil at det skal skje nå» går radikalt imot alt det han står for. Hans uttalelse i Vrij Nederland – hvis de gjengir det riktig – om at han aldri har mottatt truende telefoner, var et slag i ansiktet på meg. Hver gang jeg har opptrådt offentlig, er han blitt oppringt av somaliske muslimer som har klaget sin nød til ham. I begynnelsen la han ikke spesielt mye i disse oppringningene. Han spurte meg riktignok om hvordan det egentlig hang sammen. Jeg fortalte ham at jeg kjempet for muslimske kvinners rettigheter. Hans reaksjon var: ’Kjemp for det du vil, men gjør det i Guds navn.’ At jeg nå har gått ut offentlig og sagt at jeg ikke tror på Gud, er en tung, nesten uhåndterlig skuffelse for ham. Jeg vanærer islam og dermed hans navn og hans ære. Det er grunnen til at han vender seg fra meg. Jeg forholder meg til ham og er samtidig rasende. Jeg avslutter boken jeg nå holder på å skrive med et åpent brev til ham. Der bebreider jeg ham for ikke å elske sine barn uforbeholdent. Hver gang han tvinges til å velge mellom samfunnet og barna sine, velger han det første. Det gjør vondt.» «Jeg er en skikkelig pappajente. De korte periodene han var i familien vår, var han veldig god mot meg og skrøt meg opp i skyene. Han gjorde også et par ting som jeg er takknemlig for den dag i dag. Mor ville for eksempel ikke at søsteren min og jeg skulle gå på skole i Etiopia. Vi skulle jo uansett giftes bort innen et par år, og da hadde vi ikke bruk for kunnskapen. Vi burde heller konsentrere oss om husarbeidet. Men faren min insisterte på at vi skulle gå på skole. Han sa at han ville forbanne min mor for evig og alltid om hun forbød oss det. Han motsatte seg

krev din rett! dessuten kategorisk at vi skulle omskjæres. Han vet bare ikke at min bestemor gjennomførte det likevel. Min bror, min søster og jeg konfronterte ham en gang med at han alltid var fraværende. Han hadde satt oss til verden, men tok ikke ansvar for det. Vi støttet hans politiske engasjement, var til og med stolt av ham, men vi ville også ha en far. Han syntes en slik kritikk var under vår verdighet. Trivialiteter. Vi måtte innse at han hadde et kall, og at vi med løftet hode måtte ofre noe for dette. Det var Gud som hadde skjenket ham denne ærerike posisjonen.» «Da jeg ble født, satt min far i fengsel. Jeg var seks år da jeg så ham for første gang. Til tross for at han alltid hadde vært fraværende kjente vi ungene på trusselen hans politiske aktiviteter brakte med seg. Jeg har alltid kalt årene i Somalia for ’hvisketiden’. Hysj, hysj, man kan ikke stole på noen. Jeg minnes ennå at det ble banket på døren, bestemor åpnet og ble lagt i gulvet, de verbale overgrepene, husransakelsene. Slikt er ubegripelig for et barn. Da jeg var seks flyttet vi etter far, som allerede hadde flyktet til Saudi-Arabia. Der var ingen av oss lykkelige, bortsett fra mor, som blomstret i det strenge religiøse klimaet. Hun sammenlignet saudiaraberne med geiter og sauer fordi hun syntes at de var så dumme. Vi måtte gå på skolen i grønne kjoler med lange ermer og en hijab som var knyttet stramt om hodet. Vi fikk blemmer på ryggen av heten. Vi fikk ikke lov til å leke ute. Etter et år flyttet vi til Etiopia hvor en stor del av den somaliske opposisjonen bodde, og halvannet år senere til Kenya.»

«jeg vil at det skal skje nå» «Min far har fem døtre og en sønn med fire kvinner. Mor er hans ektefelle nummer to. Han ble kjent med henne da hans første kone, Maryan, var i USA. Han hadde sendt henne dit for å studere. Hun lyktes ikke noe særlig med det, men far ville at hun skulle være der til hun hadde tatt eksamen. I mellomtiden satte man i gang med alfabetiseringskampanjen, som han var en initiativtaker til. Han underviste også selv, og min mor var en av elevene hans. Han syntes at hun var smart og ambisiøs og giftet seg derfor med henne. De fikk tre barn i rask rekkefølge og så en dag sto Maryan på trappen. Tilbake fra USA. Hun visste ikke om hans ekteskap nummer to og var rasende. Krevde at han skulle ta et valg. Faren min valgte min mor og skilte seg fra Maryan. I 1980 dro han til Etiopia. Etter et år oppsøkte han oss. Mor sa: ’Hvis du drar igjen nå trenger du ikke å komme tilbake. Da er jeg ikke lenger kona di.’ Han dro og kom tilbake ti år senere. Min mor hilste ikke på ham engang. Slik er det den dag i dag. Senere giftet han seg med en etiopisk og en somalisk kvinne – jeg vet ikke hvor det er blitt av dem – og så giftet han seg en gang til med Maryan, sin første kone. De bor nå sammen i London.» «I tillegg til en eldre bror hadde jeg en to år yngre søster som jeg beundret hemningsløst. Hun var opprørsk. Gjorde som hun ville. Hun brød seg ikke om at hun ble slått på grunn av dette. Jeg var reddere og lydigere. Tilpasset meg. Ikke hun. I tenårene ville hun gå med korte skjørt. Det ble sett på som fryktelig uanstendig. Mor rev i stykker disse skjørtene. Og hver gang kjøpte søsteren min et nytt. Hun

krev din rett! sluttet på skolen i andre klasse på videregående. Alle var sinte, men det brydde hun seg ikke om. Deretter tok hun på eget initiativ sekretærutdannelse med flotte resultater. Og så fant hun seg en jobb i FN. Mor nektet henne å jobbe, men hun gjorde det likevel, på tross av den verbale og fysiske mishandlingen. Hun var en sterk kvinne. Ble beundret og respektert overalt, bortsett fra hjemme. Da også hun sto i fare for å bli giftet bort, reiste hun etter meg til Nederland. Hun ankom i januar 1994, og etter halvannet år var nederlandsken hennes så god at hun kunne begynne på universitetet. På den tiden tok gråteanfallene til. Atferden hennes ble stadig underligere. Hun orket ikke å være sosial, men heller ikke å være alene. Hun så på tv i timevis, uansett om det var noe å se på eller ei. Lå til sengs i dagevis, spiste ikke. Til slutt fortalte hun at hun var så uendelig ulykkelig fordi hun hadde forsømt sin tro. Hun begynte å gå med hijab, forsøkte å be. Det lyktes den ene dagen, men ikke den andre – hvilket bare fyrte opp under skyldfølelsen hennes. Man skal straffes for hver bønn man går glipp av. Hun gjentok: Jeg har det så vondt, men ingen skjønner meg. Og hun skammet seg for sin tidligere oppførsel overfor min mor. Angret forferdelig på alle kranglene. Så fikk hun et psykotisk anfall og ble innlagt på sykehuset. Hun reagerte bra på medisinene, men slet med bivirkninger. Uro, smerter, stive muskler, underlige reflekser. Jeg så søsteren min, den vakre, sterke kvinnen, gå i stykker for øynene på meg. I juli 1997 dro hun tilbake til Kenya. Der fikk hun ikke lenger medisiner, i stedet innhentet man lærde muslimer

«jeg vil at det skal skje nå» for å besverge psykosene hennes. De oppfordret henne til å lese i Koranen for å finne ro. Hun ble slept med til en heksemester. Det ble sagt at min stemor hadde forhekset henne. Søsteren min hadde sagt til kvinnen: Hvis du har slike enorme krefter, burde du kanskje bruke dem på de råtne tennene dine. Hun bevarte skarpheten selv i sykdommen. Noen ganger bandt de henne fast eller slo henne i et forsøk på å roe henne, men det fungerte selvfølgelig ikke. Psykosene ble stadig kraftigere. Hun fikk forfølgelsesvanvidd og sluttet å spise. 8. januar 1998 døde hun. Hennes død var det absolutt vanskeligste som har skjedd meg i livet. Da min far ringte og fortalte det, gråt jeg voldsomt. Han sa: ’Hvorfor tar du det så tungt? Vi skal jo alle tilbake til Gud?’ Jeg tok det første flyet til Nairobi, men kom for sent til begravelsen. Søsteren min døde antakeligvis av utmattelse, men jeg kan ikke si det med sikkerhet for det ble aldri utført noen obduksjon. I vår kultur er det tabu å spørre om dødsårsaken. Hver gang jeg tok det opp, ble jeg irettesatt som et sutrende barn. De sa: Gud gir og Gud tar.» «Min søster og jeg var fremdeles små da det gikk opp for oss at vi til stadighet måtte vise respekt for broren vår. Han var bare ti måneder eldre enn meg, men vi fikk høre at det bare var gutter som telte. En muslimsk kvinne får mer status desto flere sønner hun har. Når min bestemor ble spurt om hvor mange barn hun hadde, sa hun: ’Ett.’ Hun hadde ni døtre og én sønn. Dette gjaldt også vår familie. Det var bare ett barn. ’Hva med oss, da?’ spurte søsteren min og jeg. ’Dere skal føde sønner til oss,’ svarte

krev din rett! hun. Det gjorde meg fortvilet. Hva skulle jeg med livet mitt på jorden? Føde sønner! Være en sønnefabrikk. På den tiden var jeg ni år. Som en forberedelse på sin fremtidige funksjon som sønnefabrikk, ble jenter i ung alder oppdratt til å tilpasse seg. Gud, faren, broren, familien, klanen. Jo flinkere en kvinne er til å tilpasse seg, desto dydigere blir hun ansett for å være. Og man skal alltid være tålmodig, også når ens mann forlanger de frykteligste ting av en. Dette belønnes man for i livet etter døden. Det er imidlertid ikke rare belønningen. For kvinner venter det dadler og druer i paradis. Ikke noe mer. Da vi bodde i Saudi-Arabia fikk broren min alltid følge med far overalt. Vi måtte være hjemme. Men min søster og jeg var født nysgjerrige. Vi ville også være med, vi protesterte og kalte det urettferdig. Far var svært følsom for dette ordet. Det visste vi. Han begynte med en gang å forklare: ’Allah har sagt at han har gitt kvinnen en ærefull plass. Han har plassert paradis under hennes føtter.’ Vi så på føttene til min mor, på føttene til min far, og brøt ut i latter. Hans var som alltid hyllet i dyre italienske skinnsko, mens hun gikk barbeint på sterkt medtatte fotsåler, huden var tørr og sprukken etter et langt liv i billige sandaler. Far lo også, men mor ble sint, smekket til oss og sendte oss ut av rommet. Hun var livredd for blasfemi.» «I Kenya begynte jeg på Moslem Girls Secondary School etter grunnskolen. Der gikk det jenter fra Kenya, men også fra Jemen, Somalia, Pakistan og India. Det fantes mange smarte jenter blant dem, av den typen som var

«jeg vil at det skal skje nå» flink i alt, boklærdom og sport. Hver morgen var det navneopprop. Present måtte man svare da. Men da vi nådde en viss alder var stadig flere jenter absent. Ingen visste hvor det var blitt av dem. Senere hørte vi at de var blitt giftet bort. Jeg møtte igjen et par av dem noen år senere. Det var ingenting igjen av dem. Alle jentene hadde blitt sønnefabrikker: tykke, gravide eller med et barn på armen. Kamplysten, lyset i øynene deres, rastløsheten, alt var borte. Blant disse jentene var depresjoner og selvmord hyppig. Jeg var så heldig at far ikke bodde hos oss på det tidspunktet. Ellers hadde nok også jeg blitt giftet bort da jeg var 16, og i den alderen kan man ikke flykte. Hvor skulle jeg ha dratt?» «På midten av åttitallet satte islamiseringen av Kenya i gang. Jeg var akkurat som alle andre tenåringer på leting, og min lærerinne i islam gjorde et spesielt sterkt inntrykk. Hun hadde et usedvanlig ytre. Et blekt, hjerteformet ansikt som sto i hemmelighetsfull kontrast til den svarte hijaben og den lange, svarte kjolen. Hun fortalte entusiastisk om kjærligheten til Gud og vår forpliktelse overfor Ham. Da følte jeg for første gang på behovet for å bli martyr. Det skulle bringe meg nær Gud. Overgivelse til Allahs vilje, det var det det handlet om. Som et mantra gjentok vi denne ene setningen: Vi underkaster oss Guds vilje. Jeg begynte spontant å bære slør. Bar svarte gevanter over skoleuniformen. Mor var overbegeistret, søsteren min kunne styre seg. Så fikk jeg en kjæreste. Det var forbudt. Vi kysset. Det var i alle fall forbudt. Dette var en svært religiøs gutt.