Kosmisk kontakt av Carole Lynne

Oversatt av: Kari Kahrs

Carole Lynne Originalens tittel: Cosmic Connection Copyright © 2009 by Carole Lynne All rights reserved Published under arrangement with Red Wheel Weiser & Conari Press, Newburyport, MA 01950-4600, USA Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36951-4 1. utgave, 1. opplag Omslagsfoto: © narvikk/iStockphoto.com Omslagsdesign: Hanne Marie Kjus Sats: Type-it AS, 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11.6/13.6 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken er tilegnet tre praktiserende innenfor det medisinske området i Newton i Massachusetts, som i mer enn tjuefem år har lært meg å være våken og disiplinert: Jeanne Hubbuch, lege Robert Gensler, kiropraktor Paul Duffell, tannlege

Innhold

Påminnelse Innledning: Budskap fra Carole Lynne

9 11

Del én: De første årene av oppvåkningen

17

1 2 3 4 5 6

Kanalen åpnes Avsløringer gjennom drømmer i Frankfurt og Paris Kapulpulpik og essensens essens En agnostiker når det gjelder tidligere liv Hvorfor gåter og rim?

Mange fødsler og dødsfall i én levetid

Del to: De høyere kosmiske riker 7 En liten pike inngår en avtale med Gud 8 Sitteprosjektet 15. desember 2005: Et universelt rike 8. januar 2006: Ta ikke med ekstra bagasje 9. januar 2006: På tide å bli voksen 9. mars 2006: Finn roen 3. april 2006: Et symbol blir til en lyd 4. mai 2006: Vi er alle ett, allikevel er vi mange

19 26 38 52 63 79

93 95 101 108 114 118 122 127 128

31. juli 2006: Vi er forbindelser 10. oktober 2006: Hva er jeget oppe i alt dette?

13. august 2007: Ånden pakker oss inn i en kokong 12. november 2007: Denne energien beveger seg 9 Tanker omkring sitteprosjektet

Del tre: Veien blir bredere 10 11 12 13

137 141 151 167 183

191

Sri Aurobindo og Mor Den direkte innvielsens vei Jeg fant ankh-korset, ankh-korset fant meg Stemmer som etterligner stemmer som etterligner stemmer 14 Alt helbredes 15 Kjærlighet er svaret på spørsmålet det å leve bringer 16 Kjærlighet i praksis skaper en bedre verden

193 210 223

Henvisninger Forfatterens takk Sagt om boken Om forfatteren

276 278 282 285

231 245 260 267

Påminnelse

D

enne boken er ikke ment som en erstatning for råd fra åndelige ledere, leger, psykologer og rådgivere. Den er fortellingen om én kvinnes personlige åndelige erfaringer.

Carole Lynne vil gjerne minne alle elevene sine og alle som leser denne boken, på at åndelige erfaringer ikke erstatter medisinsk hjelp. Hvis du har fysiske, følelsesmessige eller mentale problemer som krever medisinsk behandling, skaffer du deg den hjelpen du trenger. Som hun sier: «Hvis du plages av hallusinasjoner som skremmer deg på grunn av negative følelser i tilknytning til opplevelsene, betrakter du hendelsene som følelsesmessige eller mentale problemer. Etter min erfaring er kommunikasjon med ånder og eksistenser i de høyere riker positive opplevelser som ikke skaper følelsesmessig ubehag.»

Innledning: Budskap fra Carole Lynne

H

ei der, og velkommen til tankene mine, til hjertet og sjelen min. Denne boken handler om åndelig erfaring.

Som kvinne i sekstiårene, som hustru, mor, bestemor, lærer, prest i spiritistkirken, oversanselig medium, forfatter, musiker og manges venn har jeg en historie jeg gjerne vil dele med deg. Etter hvert som du leser, vil du se at ånden har talt til meg på mange forskjellige måter: gjennom klardrømmer, utav-kroppen-opplevelser, visjoner i våken tilstand, åpenbaringer, forutviten og mange inspirerte opplevelser mens jeg har befunnet meg i lett transe. Jeg har lært mye mens jeg har kommunisert med riker jeg en gang i tiden aldri kunne forestille meg fantes.

De åndelige opplevelsene jeg skriver om i denne boken er personlige, og det finnes ingen måte å få dem bekreftet på. Jeg tillater meg å formidle disse opplevelsene som ikke lar seg verifisere, kun fordi jeg har fremlagt mange beviser som faktisk lar seg bekrefte av personer jeg har utført avlesninger for. Når man arbeider som oversanselig medium og kommuniserer med våre kjære i ånden, dreier de fleste bevisene seg om hvordan vedkommende var da han eller hun levde på jorden. Ettersom mange av disse bevisene er bekreftet, kan jeg heller ikke avvise alle de ikke verifiserbare opplevelsene jeg har hatt. De verifiserbare bevisene 11

har vist meg at det finnes en åndelig verden som vi kan kommunisere med.

Etter hvert som du leser min historie, skal du vite at det er en stadig pågående opplevelse. Som lærer i åndelighet og kommunikasjon med ånder gjør jeg det alltid klart for elevene mine at uansett hva jeg sier i enhver gitt situasjon, kan jeg skifte mening om den i fremtiden. Jeg ser ofte på armbåndsuret mitt før jeg kommer med en uttalelse, og sier: «I kveld klokken 20.43 har jeg en oppfatning jeg er i ferd med å dele med dere. Hvis jeg skulle få innblikk i noe nytt som forandrer det jeg nå tenker, vil denne oppfatningen bli forandret, kanskje neste år, eller kanskje i morgen kveld.»

Jeg har ingen ønsker om å lyde som en autoritetsskikkelse, verken i undervisningen min eller i denne boken, bare for det autoritatives skyld. Den tvil og de spørsmål jeg har i forbindelse med de åndelige opplevelsene mine, er de samme følelsene som elevene mine og kanskje også mange av leserne har. De konfliktene jeg har er reelle, og de er felles for mange. Derfor er jeg ikke interessert i å skjule min sårbarhet bare for å kunne fremstå som om jeg vet hva jeg holder på med. Min sårbarhet er min historie.

Selv om jeg er sårbar når jeg omgås åndeverdenen, er jeg absolutt ingen lettlurt person. Jeg faller ikke til jorden og roper «halleluja!» bare fordi åndeverdenen formidler budskap til meg. På et personlig nivå hender det at Carole Lynne stiller spørsmål ved og er uenig i den lærdommen som kommer gjennom i de åndelige møtene. Den delen av min bevissthet som jeg kaller mitt større jeg, er i stand til å få tilgang til lærdom som mitt bevisste hverdagssinn enten er uenig i, eller som det ikke er klar for å ta imot.

En del av min historie er den treveis vekselvirkningen mellom det bevisste hverdagssinnet mitt, som jeg kaller gå-i-butikkenbevisstheten, mitt større jeg og åndeverdenen.

Jeg snakker omsider ut fordi vi alle har behov for en ærlig dialog. Ettersom jeg har vokst opp i en kultur der «åndelige visjoner» som regel avvises som hallusinasjoner, holdt jeg i likhet med så mange andre historien min for meg selv i årevis. Vi blir hjernevasket til ikke å tro på våre åndelige opplevelser. Vi blir opp12

lært til å tro at den eneste måten man kan ha åndelige opplevelser på, er gjennom veiledning av en religiøs autoritetsperson, for eksempel en pastor, en prest eller en guru. Det betyr ikke at vi ikke kan få mye ut av å være en del av en organisert religion. Jeg tilhører religionen spiritisme, og jeg får mye ut av denne religionen. Historien min handler imidlertid om min direkte kommunikasjon med ånden.

Bruker du ordet ånd? Hvis ikke foretrekker du kanskje begreper som Gud, det guddommelige, den store ånd, den uendelige ånd, skaperen, guddommelig bevissthet, eller du har ikke noe navn på det overhodet. Min historie handler ikke om å kategorisere og sette navn på hendelser. Det er en historie om åndelige oppdagelser som taler til alle uansett hvilken religiøs tilhørighet de har, og til personer som ikke har noen formell tilhørighet. Jeg taler til den delen i hver enkelt av oss som er forent med den ene, den vi er kommet fra og som vi kommer til å vende tilbake til.

Min historie handler om direkte kommunikasjon med de kosmiske åndelige riker – om å være en del av de åndelige sfærer som ikke kan ses med det blotte øye eller måles ved hjelp av eksisterende vitenskapelige instrumenter. Mine erfaringer omfatter et ansikt-til-ansikt-forhold, det direkte, mystiske og utrolig forvandlende forholdet som vi alle kan ha til det guddommelige.

Kanskje vil du oppleve en gjenklang av deg selv i historiene om drømmene, visjonene og budskapene mine fra andre bevissthetsriker. Eller hvis du ikke føler noen tilknytning til min historie, vil du kanskje bli inspirert til å snakke med det guddommelige på din egen måte.

Jeg oppfatter ikke den åndelige energien jeg kommuniserer med, som en veileder fra åndeverdenen eller en engel. Jeg opplever det som om jeg smelter sammen med en energi som er intelligent, som er i utvikling, og som ikke kan personliggjøres. Selv om det i siste instans egentlig ikke finnes ord som kan beskrive denne energien, har jeg funnet frem til følgende ord som kanskje kan anskueliggjøre den: forbindelse, impuls og skapende kraft.

Jeg er et oversanselig medium, men historien handler ikke om kommunikasjon verken med dine eller mine kjære. Med all 13

respekt for dine og mine kjære, og en fast beslutning om å fortsette å kommunisere med åndene deres, har jeg også en lidenskapelig interesse for å kommunisere med intelligenser og energier som har utviklet seg langt utover menneskenes erfaringsverden.

Jeg er av den oppfatning at du og jeg kommuniserer på mange bevissthetsnivåer. Akkurat nå er ditt sinn konsentrert om de ordene jeg har skrevet. Men det finnes også en annen bevissthetsdimensjon som hverdagens logisk orienterte sinnstilstand ikke er bevisst på. Jeg snakker om en dypere, bredere bevissthet, et rike der en del av deg, en del av meg og en del av hvert eneste menneske eksisterer. Vi kommuniserer hele tiden i denne andre dimensjonen, kanskje når vi sover eller når vi befinner oss i dyp meditasjon. Vårt åndelige selv er ikke begrenset til den fysiske kroppen vår og kan derfor reise inn i de åndelige riker, der vi kan kommunisere. Når du leser denne boken, kan du tillate deg å tre inn i en dypere sinnstilstand der jeg vil møte deg. Mens du leser, kan du åpne deg for å bli de historiene du leser. Da vil du kanskje finne svar, og kanskje vil du bli inspirert.

Hvis min historie kan hjelpe deg på din åndelige vei, har jeg utrettet det jeg er kommet for å utrette i dette livet. Åndeverdenens mystiske energi vil hjelpe meg med å overbringe min historie til deg, og deretter bistå deg i å nyttiggjøre deg det du mottar, til ditt høyeste beste og til andres beste. Da jeg først begynte min vandring på den åndelige vei, ønsket jeg kun å motta veiledning fra åndeverdenen når det gjaldt hvordan jeg kunne bli mer vellykket, penere, tjene mer penger og bli lykkeligere. Jeg snakket slik jeg trodde en åndelig person skulle snakke, og fremstilte et bilde av hvordan jeg mente en åndelig person skulle være. Men etter hvert som vibrasjonene i de åndelige budskapene og visjonene jeg mottok, begynte å gjennomsyre bevisstheten min, forandret jeg meg. Jeg fikk bedre kontakt med mitt større selv og følte det guddommeliges kjærlighet.

For tiden blir jeg stadig mer aksepterende overfor meg selv, uten at jeg gjør noe spesielt for å bli det. Det er ironisk. Jo mer jeg aksepterer meg selv, jo mindre trenger jeg å konsentrere meg om personlige problemer. Der jeg før spurte: «Hva kan jeg gjøre 14

for å få mer av det jeg trenger?», spør jeg i dag ofte: «Hva mer kan jeg gjøre for dem som er i nød? Hva mer kan jeg gjøre for vår urolige verden?» I likhet med de fleste av oss er jeg mer selvsentrert enkelte dager enn andre, men med de problemene vår verden står overfor i dag, kan ingen av oss ta seg råd til å være like selvsentrerte som vi har vært.

Utviklingen er ikke over! Vår verdens fremtid avhenger av vår evne til å utvikle oss på en positiv måte: å gi slipp på egoet, å innse at vi ikke er atskilte skapninger, og utvikle oss til en bevissthet der vi betrakter fattigdom, forurensning og krig som utenkelig. Vi er ansvarlige for fremtiden. Men hvordan kan vi forandre den for å få et bedre liv rent personlig samtidig som vi tar bedre valg for vår verden?

Hver enkelt av oss må forandre oss og fokusere mindre på «meg» og mer på «vi». Etter min mening kan vi ikke skape en bedre verden uten å utvikle oss åndelig. Den kosmiske kontakten er forbindelsen til de åndelige riker, og den tilhører oss alle.

Etter hvert som vi oppdager den kosmiske kontakten, mottar vi idet vi utvikles. Tilværelsen vår forbedres. Verden forandres.

Den åndelige reisen jeg har befunnet meg på, har gitt meg utrolig innsikt og kunnskap. Jeg har åpnet kanalen, og visdommen strømmer gjennom. Min kommunikasjon med åndens verden har forandret måten jeg betrakter virkeligheten på. Jeg har kommet frem til konklusjoner om hvordan universet ble dannet, og hva som gjør at det fortsetter å eksistere. Jeg har tanker om hvordan du og jeg og alle andre er forbundet gjennom en utrolig åndelig energi: kraften i all skapelse. Jeg har opprettet kontakt med kosmiske energier og eksistenser som har forandret min måte å betrakte meg selv og mine medmennesker på. Jeg har mottatt lærdom som har forandret måten jeg ønsker å leve på. Jeg tilbyr min historie i håp om at du vil bli inspirert til å søke din egen åndelige vei i den hensikt å leve et bedre liv og for å bringe større visdom til vår storslagne, men urolige, verden.

I boken Consult Your Inner Psychic beskriver jeg en prosess for forsterking av våre intuitive talenter. I boken How to Get a Good Reading from a Psychic Medium gir jeg råd om hvordan 15

man finner ut hva slags avlesning man ønsker, og hvordan man finner et godt medium. I Heart and Sound beskriver jeg affirmasjoner, bønner og chantinger som kan brukes som elementer i den åndelige praksis. I Kosmisk kontakt gir jeg deg muligheten til å kaste et blikk på den lærdommen jeg har mottatt når jeg har åpnet kanalen og opprettet kontakt med en universell kosmisk kraft. Den vil hjelpe deg med å omsette åndeverdenens språk slik at du kan forstå de mange måtene den benytter seg av for å tale til deg. Jeg har ikke monopol på denne kanalen. Den er der for oss alle. Den er der for deg.

Ved slutten av det fysiske livet er vi alle på vei hjem til den evige verden, og kanskje velger vi forskjellige veier dit. Gå sammen med meg på min vei, og velg deretter den som er mest nyttig for deg idet du tar dine egne valg og finner din egen vei hjem.

Jeg takker for at du har dukket opp for å ta imot denne historien.

Carole Lynne

DEL EN

De første årene av oppvåkningen

Kapittel 1

Kanalen åpnes

E

n fin dag i 1987 kikket jeg i en bokhandel da boken Opening to Channel: How to Connect with Your Guide av Sanaya Roman og Duane Packer så å si falt ned i hendene mine. Full av nysgjerrighet kjøpte jeg boken, tok den med meg hjem og satte meg for å lese. Den boken skulle forandre livet mitt for alltid.

Selv om jeg aldri hadde hørt ordet kanal under oppveksten i førti- og femtiårene, hadde jeg opplevd mye telepatisk kommunikasjon, men disse hendelsene handlet kun om ESP (extrasensory perception). Det falt meg aldri inn at de kunne ha en forbindelse til åndelig liv. Jeg syntes bare det var morsomt å vite ting om andre mennesker. Da jeg som tenåring deltok på National Music Camp i Interlochen i Michigan, oppdaget jeg at jeg faktisk kunne høre tankene til min venn Peter. Jeg hadde store problemer med å tro på det, men da det hadde vedvart i noen uker, sa jeg til slutt: «Jeg vet at dette høres underlig ut, Peter, men jeg tror jeg hører tankene dine. Tenkte du akkurat på ...?» Ikke bare kunne Peter bekrefte at det jeg hadde hørt i sinnet mitt, var det han hadde tenkt, han kunne også fortelle meg at han hadde hørt mine tanker. Vi var fascinert over den nye kommunikasjonsformen fra sinn til sinn, og testet stadig vekk evnene våre. Jeg kunne sette meg et sted i leiren og sende bilder til Peter, og han skrev ned det han så. Deretter sendte han meg sine indre bilder.

Tilfeldigheter – eller kanskje skjebnen – førte til at både Peter og jeg begynte ved University of Michigan. Der traff jeg også han 19

som skulle bli mannen min, Marlowe, som var fast bestemt på at Peter og jeg måtte bli testet ved Society for Psychical Research i New York City. I 1961 eller 1962 møtte Peter og jeg opp ved forskningssenteret. En mann, doktor Ossi, eskorterte oss til to forskjellige rom med stålvegger. Jeg satt i det ene rommet og så på bildekort som forskerne hadde gitt meg. Mentalt projiserte jeg de bildene jeg så på hvert av kortene, og Peter skrev ned det han så. Deretter snudde vi om på prosessen.

Eksperimentet viste at vi kommuniserte telepatisk. Resultatene våre lå godt over det man kunne oppnå ved ren tilfeldighet.

Men selv om vi var oversanselige, oppnådde vi ikke de mest utrolige resultatene. Det var litt av en nedtur, for vi ønsket selvfølgelig å få høre at resultatene våre var de beste de noensinne hadde sett.

Etter dette eksperimentet glemte jeg alt om oversanselige hendelser. Jeg var mest opptatt av å skrive sanger og synge i Greenwich Village. Jeg dukket opp på scenen på kaffebarene kort tid etter at Bob Dylan var begynt å bli berømt. Alle vi sangere og gitarister som spilte musikk og sendte kurven rundt for å få tips, konsentrerte oss om å bli oppdaget av en eller annen talentjeger, slik Dylan var blitt.

Ti år senere befant jeg meg i Mill Valley i California, en del av San Francisco Bay. Jeg var ikke blitt oppdaget av noen berømt talentjeger, men jeg var blitt velsignet med to barn. Jeg var travelt opptatt med å være mamma, jeg sang på klubber et par kvelder om uken, og jeg underviste barn og mødrene deres i gitarspill og sang. Jeg hadde ikke tid til å engasjere meg i det jeg mange år senere forsto var den «åndelige revolusjonen» i syttiårene. Men kvinners frigjøringskamp fanget så absolutt oppmerksomheten min, og jeg skrev og sang feministiske sanger på kaffebarer for kvinner i Berkeley. Av og til var det som om sangtekstene bare dukket opp i hodet mitt, som om musikken og teksten allerede var blitt skrevet et annet sted og ganske enkelt ble levert i hjernen min. Da jeg opplevde disse magiske låtskriverøyeblikkene, trodde jeg at jeg kanskje var i kontakt med en kraft som var større enn meg selv, men jeg tenkte det bare halvt om halvt. (Slike 20

tanker som nesten tar form i sinnet, men som ikke er tilstrekkelig klare til at man erkjenner dem som tanker. Jeg kaller dem «halve tanker».)

Da hunden min, Queenie, døde i 1980, så jeg ånden hennes vandre tvers gjennom stuen min. Ettersom jeg opplevde visjonen som svært reell, spurte jeg meg selv: «Er dette ånd, eller er det min egen fantasi?» Jeg hadde ingen anelse om at Queenie var den første av tusenvis av menneske- og dyreånder som etter hvert skulle vise seg for meg.

I 1980 fikk mannen min tilbud om jobb i Boston, og vi flyttet.

Jeg fortsatte å spille musikk og ta meg av barna mine. Tidligere hadde jeg bodd i Boston-området i nærmere sju år, i den perioden jeg vandret inn i bokhandelen jeg nevnte og kjøpte Opening to Channel. Jeg hadde ingen anelse om at hele min virkelighetsopplevelse skulle komme til å forandre seg, og at dimensjoner jeg aldri før hadde hørt om eller tenkt på, skulle bli en del av dagliglivet mitt. Jeg lærte at når mennesker og dyr dør, lever ånden videre. Jeg lærte at de av oss som fortsatt lever på jorden, faktisk kan kommunisere med åndene til våre kjære. Jeg lærte at det finnes en utrolig kraft, en kraft som er større enn noen av oss, og at denne kraften er den energien som har skapt hele universet, og som fortsetter å skape det i hvert eneste sekund. Jeg lærte at denne energien, som mange kaller Gud, evige ånd, kosmisk bevissthet eller det guddommelige, er den energien som understøtter og veileder oss i hverdagen, hvis vi bare lytter.

Jeg lærte og jeg lærte. Jeg aksepterte at jeg var et medium (en person som kan kommunisere med ånden til personer som har gått over til den andre siden), og jeg begynte å gi åndelige konsultasjoner der jeg formidlet budskap til klienter fra deres kjære i åndeverdenen. Jeg aksepterte at jeg var forfatter, og begynte å skrive bøker. Jeg kanaliserte og jeg kanaliserte, men av en eller annen grunn aksepterte jeg ikke at jeg var en kanal. Hver dag satt jeg i kjelleren min og spilte inn kassett etter kassett med de ordene jeg hørte i mitt indre. Jeg brukte utallige timer på å skrive ut kassettene. Etterpå gjemte jeg kassettene og puttet alle utskriftene etter kanaliseringsseansene i kommodeskuffen, der ingen 21

kunne lese dem. «Folk kommer til å tro at jeg er gal,» sa jeg til meg selv.

Mellom 1994 og 2003 deltok jeg på kurs i regi av The American Federation of Spiritualist Churches og fikk diplomet som viste at jeg var kvalifisert medium, healer og prest. Jeg fløy over havet og studerte ved Arthur Findlay College i Stansted i England, der jeg hørte om medier som utførte transearbeid. Ved denne skolen så jeg medier gå inn i endrede bevissthetstilstander og uttale de ordene som «strømmet gjennom dem» fra åndeverdenen. Jeg var fullstendig forbløffet. Det var jo dette jeg hadde gjort i kjelleren min i årevis. Jeg hadde gått inn i en endret bevissthetstilstand, stilt et spørsmål og fremsagt de ordene jeg «hørte» kom til meg fra et annet sted.

«Hvordan kan vi vite at disse mediene faktisk har kontakt med åndeverdenen?» spurte jeg lærerne mine. «Hvordan kan vi vite at den visdommen de formidler, fantastisk som den enn er, ikke kommer fra deres egen fantasi?» Der satt jeg i Stansted, i en av de vakreste engelske hager man kan forestille seg, og undret meg over kilden til de inspirerende ordene som kunne forandre liv, og som strømmet så uanstrengt ut av transemedienes munn.

En dag i undervisningen sa en lærer som het Nora Shaw, noe som forvandlet livet mitt: Hvis et medium kan utføre en avlesning som grunner seg på beviser, og formidle beviser på at hun er i kontakt med en onkel eller tante eller andre av klientens kjære – bevis som hun ikke har noen kunnskap om i utgangspunktet – og dermed beviser utover enhver tvil at hun kommuniserer med onkel John i ånden, da er det også høyst sannsynlig at når det samme mediet føler at hun formidler visdom fra en åndelig kilde, gjør hun faktisk det.

Da jeg hørte disse ordene, sa jeg til meg selv: «Jeg skal bli et medium som formidler informasjon basert på beviser, og bevise at jeg kan kommunisere med åndene etter nære og kjære som har gått over til den andre siden. Og hvis jeg kan bevise for meg selv 22

og klientene mine at jeg kan kommunisere med besteforeldrene deres, foreldrene deres, søstre, brødre, hustruer, ektemenn, barn og kjæledyr – da, og først da, skal jeg ta utskriftene fra kanaliseringsseansene ut av kommodeskuffen og dele dem med resten av verden.»

I årene som fulgte, beviste jeg for meg selv at jeg kan kommunisere med ånder etter personer som har gått over til den andre siden. Under en avlesning kan en person bekrefte alt jeg sier om vedkommendes bestefar. Personen kan for eksempel si: «Ja, bestefaren min var involvert i mange juridiske stridigheter», eller: «Nei, bestefaren min hadde ingen sønn, slik du påstår at han hadde.» Personen kjenner svarene og kan dermed bekrefte bevisene. Når jeg forteller at jeg føler at en guddommelig veiledning bringer budskap som vil hjelpe dem til et bedre forhold til familien, finnes det ingen måte for å bekrefte at jeg får dette rådet fra det guddommelige, eller om det kommer fra mitt eget sinn.

Men, som Nora Shaw sa: Ettersom jeg er i stand til å gi avlesninger som bygger på beviser, er det «høyst sannsynlig» at når jeg føler at jeg overbringer visdom fra en åndelig kilde, gjør jeg faktisk det.

Ettersom jeg har bevist for meg selv at jeg har en forbindelse med åndeverdenen, føler jeg at jeg har rett til å dele mine mange åndelige visjoner og budskap overbrakt fra en høyere kilde til veiledning. Noen ville kanskje ha delt sine visjoner med andre umiddelbart, men jeg trengte bevis på at jeg faktisk kunne opprette forbindelse med åndeverdenen før jeg delte disse opplevelsene fra min åndelige reise med andre.

Nå som jeg har dette beviset, virker det merkelig nok ikke så viktig lenger. Jeg fortsetter selvfølgelig med avlesningene mine, ettersom mange av klientene mine fortsatt trenger den samme formen for bevis jeg selv hadde behov for for mange år siden. Jeg har imidlertid forandret meg. Jeg vet nå at det finnes en del i oss alle som overlever døden. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg vet det, jeg bare vet, og det tok meg tiden fra det året jeg ble født, 1940, til 2008 å «bare vite det».

23

Ånden banker på min dør Mange lærere fra forskjellige religioner og åndelige retninger ville ha vært mer enn glade for å fortelle meg hvordan jeg skulle leve mitt åndelige liv, og hva som var forventet av meg. Og for mange er det beste å få åndelig veiledning fra lærere og åndelige ledere. Men den mystiske personligheten trenger direkte kommunikasjon med det guddommelige. Den mystiske personligheten ønsker ikke å bli fortalt hva den skal gjøre, den ønsker å oppdage den åndelige veien gjennom personlige opplevelser med det guddommelige.

For noen år siden forsto jeg ikke at ordet mystiker kunne anvendes på meg. For å si det som det er, hadde jeg aldri tenkt spesielt mye over ordet og visste egentlig ikke hva det betydde.

Det var et ord jeg assosierte med nifse personer og markedskampanjer for steder som ønsket å fremstå som om de hadde et åndelig miljø. Jeg hadde hørt om kristne mystikere, men hadde alltid sett dem for meg som personer som oppførte seg utrolig merkelig. Ingen forsto dem, og mange av dem ble drept på grunn av sin åndelige praksis. Da lærerne på søndagsskolen snakket om mystikere, var det alltid med en underliggende tone som sa: «Lær om mystikerne, men ikke forsøk det hjemme.» Disse lærerne lærte meg at mystikerne var personer som levde for lenge siden, og at vi ikke kommuniserer med Gud slik de gjorde på den tiden. Jeg fikk vite at mystisisme var noe som hørte fortiden til, og at vi skulle la det bli der det hørte hjemme. Antagelig tok jeg ikke til meg denne lærdommen på riktig måte, for senere i livet ble jeg tilstrekkelig åpensinnet til at åndeverdenen fikk min oppmerksomhet. «Hei der, vi forsøker å fange oppmerksomheten din. Vi har en jobb til deg.»

Da jeg først hadde åpnet «kanalen» og var mottagelig for å høre fra åndeverdenen, snakket den til meg på mange måter.

Det guddommelige ledet meg til det åndelige arbeidet jeg utfører i dag som oversanselig medium og som spiritistprest og healer. Men jeg hadde også behov for å høre fra det guddommelige 24

personlig. I årenes løp lærte jeg at det guddommelige alltid må kommunisere med mennesker på mystiske måter, for eksempel gjennom drømmer, åpenbaringer, synkroniteter og gjennom fantasien.

Kapittel 2

Avsløringer gjennom drømmer i Frankfurt og Paris

I

1991 arbeidet jeg som talekonsulent og sangveileder. Et av firmaene jeg arbeidet for, deltok jevnlig på kongressen International Textiles Manufacturers Association (TMA) i Hannover i Tyskland, og de inviterte meg med. Mannen min og jeg fløy til Frankfurt og sjekket inn på Frankfurt Hotel and Towers. Idet jeg falt i søvn, hadde jeg ingen anelse om at en skapning fra en annen dimensjon skulle komme og hilse på meg.

Drømmen om mannen i fjellet Her er det jeg skrev ned da jeg våknet etter drømmen: Jeg flyr like ved en fjellside. Jorden er rød og spekket med lave busker og trær. Jorden virker tørr, men frodig. Fjellsiden forandrer utseende, og jeg forstår at forsiden av fjellet ikke er massiv. Det er et stort gardin der. Jeg svever bort til gardinet, går gjennom det og kommer inn i et rom. Rommet minner om et venteværelse på et legekontor. Mennesker sitter i behagelige stoler. Noen av dem ser ulykkelige ut. De puster gjennom store inhalatorer som kommer ut fra veg26

gen. Inhalatorene er hvite. Det ser ut som om de er laget av tung plast, og de er festet til veggen ved hjelp av hvite rør.

Rommet er rent hvitt. I en annen del av rommet sitter en mann kledd i hvit dress. Han har et meget spisst hode. (Bildet jeg tegnet av ham etter at jeg våknet av drømmen, viser at han også er skallet.) Idet jeg nærmer meg ham, forstår jeg at han er en spesiell skapning. Jeg faller ned på kne på gulvet og hilser ham. Gulvet er ikke massivt. Jeg dupper opp og ned. Assistenten hans rekker meg et dokument. Da jeg leser det, forstår jeg at det er en ed: «Jeg lover å være god mot menneskene.» Mannen stiller seg foran meg og spør om jeg er villig til å avlegge denne eden. Jeg sier ja, og deretter leser jeg eden høyt.

Scenen oppløses, og jeg flyr høyt i luften. Jeg føler meg litt redd og innser at jeg er helt bevisst på at jeg flyr. Samtidig er jeg bevisst på kroppen min som sover i hotellsengen i Tyskland. Jeg fortsetter å fly. Jeg kikker ned, og ser havet under meg. Vinden blåser og kjennes ganske kald. Det gjør sterkt inntrykk på meg at vinden føles så virkelig mot huden min.

Jeg innser at en del av meg er ute av kroppen, den flyr. Jeg flyr litt til i dette underlige riket, og finner deretter veien tilbake i kroppen min ved hjelp av min egen vilje.

Jeg våkner og føler meg vel, jeg vet at jeg har hatt ut-avkroppen-drømmer før, men denne er den mest «håndgripelige» av dem, og det er første gang jeg har vært så bevisst på både kroppen som sov i sengen, og kroppen i drømmen.

Mange år senere fikk jeg vite at denne typen drøm kalles klardrøm: en drøm der man vet at man drømmer.

Når jeg leser notatene mine i dag, står drømmen like livaktig for meg som den gjorde da jeg våknet tidlig om morgenen den gangen i Tyskland. Jeg er veldig glad for at jeg tegnet et bilde av fjellet, rommet, de hvite plastinstrumentene og mannen. Når jeg vil gjenkalle denne drømmen, trenger jeg bare å kikke i notatene mine og på tegningene, så kommer drømmen tilbake til meg.

Jeg har hørt mange si at ved jordskjelv føles det som om jorden 27

ruller under føttene. Det var slik gulvet i fjellet kjentes. Jeg visste at mannen i hvitt var en spesialist av et eller annet slag, og jeg hadde også en mistanke om at han var en meget vis mann fra en annen verden. Men han fortalte meg ingenting om kvalifikasjonene sine, heller ikke forsøkte han å lære meg noe. Da han trakk frem edsdokumentet, en stor skriftrulle, var han uhyre forretningsmessig. Det virket som om han ba mennesker om å avlegge godhetseden hver dag, og at mitt besøk bare var ett av mange.

Da jeg våknet, visste jeg at jeg hadde avlagt en reell ed på et reelt sted, men hvor hadde jeg vært?

Å leve et dobbeltliv Jeg hadde ikke god tid til å grunne over dette spørsmålet. Jeg måtte få på meg klærne og komme meg på et tog til Hannover, der jeg skulle møte kollegene mine på ITMA. Mens jeg vandret omkring i kongresshallen, som var full av forretningsmennesker fra hele verden, føltes det som om jeg var på to steder samtidig. Den fysiske kroppen min var i kongresshallen, en annen del av meg befant seg fortsatt i det hvite rommet midt inne i et fjell.

Heldigvis for meg er jeg ikke lettskremt når det gjelder emosjonelle og skapende opplevelser i sinnet. Jeg er ikke den store eventyreren på det fysiske nivået: Det er ikke jeg som svever høyt oppe i luften i hangglidere eller kaster meg ut fra fly i fallskjerm.

Men når det gjelder det mystiske, kan jeg hanskes med mye. Derfor klarte jeg raskt å tilpasse meg til det at jeg befant meg på to steder samtidig. Opplevelsen i kongresshallen ble starten på dobbeltlivet mitt. Den drømmen jeg hadde mens jeg sov, skulle bare erte meg opp – åpningsakten, om du vil. Senere skulle jeg få mange visjoner og reise inn i mange forskjellige dimensjoner i våken tilstand.

Mannen min skulle delta på et møte i Frankfurt ni dager etter at ITMA-kongressen var avsluttet. Snakk om åpenbar mulighet 28

til ferie. Vi hadde ikke lyst til å være i Frankfurt mens vi ventet, så vi tok toget til Belgia og derfra til Paris.

Vi sjekket inn på Hôtel de Notre Dame. Det ville ha vært en meget flott hotellopplevelse hadde det ikke vært for det faktum at den 22 år gamle sønnen vår var gatesanger i Paris, og at han og kameraten hans trengte et sted å dusje hver dag. Selvfølgelig sa vi at de var hjertelig velkommen til hotellrommet vårt. Gulvet på rommet vårt ble raskt til et billedteppe av våte håndklær, skitne sokker og gitarplektere. Frem til de ble arrestert for å synge på gaten og forlot byen, var rommet vårt et sted der de kunne lade de små forsterkerne sine. Vi flyktet fra hotellrommet og vandret gatelangs i Paris.

Drøm i våken tilstand i Paris Det finnes ikke noe mer fantastisk enn å stå utenfor NotreDame-katedralen en solfylt dag i oktober. Solen var varm, men ikke altfor varm. Mannen min gikk for å ta en kopp kaffe og en kake i en av de vakre kaffebarene i Paris, og jeg gikk inn i katedralen. Jeg ble aldeles overveldet av katedralens skjønnhet og lyden fra orgelet. Etter å ha vandret gjennom katedralen til baksiden og tilbake til døren jeg var kommet inn gjennom, fikk jeg en brå impuls til å oppsøke Crypte Archéologique, som ligger under Notre-Dame. Krypten inneholder rester av gamle murer og fundamenter til byer som eksisterte flere hundre år før katedralen ble bygget.

Mens jeg vandret over steingulvene i krypten, følte jeg at jeg begynte å reise inn i en annen dimensjon. Jeg visste at kroppen min befant seg i det fysiske rommet i krypten, men jeg begynte å føle meg annerledes. Blikket mitt ble trukket mot en stor steinformasjon i den andre enden av rommet. Fra der jeg sto, lignet den på et annet gammelt bygningsfundament. Jeg kunne ikke si noe om historien, jeg visste bare at den kalte på meg. Idet jeg kikket tvers over rommet og bort på fundamentet, fikk jeg plutselig 29