david foster wallace
korte intervjuer med motbydelige menn Oversatt av Preben Jordal, MNO
David Foster Wallace Originalens tittel: Brief Interviews with Hideous Men Oversatt av Preben Jordal Copyright © 1999 by David Foster Wallace All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-34859-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Omslagsdesign: John Fulbrook III Omslagsillustrasjon: © Karen Beard Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Beth-Ellen Siciliano og Alice R. Dall, motbydelige ører sine pari
INNHOLD
0 1 5 18 37 39 76 78 81 89 136 143 177 201 209 213 231 233 257 280
En radikalt sammenfattet historie om postindustrielt liv Døden er ikke slutten Oppe i luften for alltid Korte intervjuer med motbydelige menn Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (XI) Den deprimerte Djevelen er en travel mann Tenk Som ikke betyr noe Korte intervjuer med motbydelige menn Datum Centurio Oktett Adult World (I) Adult World (II) Djevelen er en travel mann Kirke som ikke er gjort av hender Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (VI) Korte intervjuer med motbydelige menn Tri-Stan: Jeg solgte Sissi Nar til Ecko På sitt dødsleie, mens han holder hånden din, ber den kritikerroste Off-Broadway dramatikerens far deg om en velgjerning 312 Selvmord som en slags gave 317 Korte intervjuer med motbydelige menn 353 Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (XXIV)
En radikalt sammenfattet historie om postindustrielt liv
Da de ble presentert for hverandre, kom han med en morsomhet, i håp om å bli likt. Hun lo voldsomt, i håp om å bli likt. Så kjørte de hjem hver til sitt mens de stirret rakt fremfor seg, med nøyaktig den samme grimasen i ansiktet. Mannen som hadde presentert dem for hverandre likte ingen av dem noe særlig, skjønt han lot som han gjorde det, oppsatt som han var på til enhver tid å opprettholde gode relasjoner. Man kunne tross alt aldri vite, kunne man vel, kunne man vel, kunne man vel.
[0]
Døden er ikke slutten
Den femtiseks år gamle amerikanske poeten, en nobelprisvinner, en poet som i amerikanske litterære kretser var kjent som «poetens poet» eller noen ganger simpelthen «Poeten», lå utendørs på plattingen i bar overkropp, lett overvektig, i en delvis bakoverlent fluktstol i solen, mens han leste, halvt liggende, lett men ikke alvorlig overvektig, vinner av to National Book Awards, én National Book Circle Critics Award, én Lamont-pris, to tildelinger fra National Endowment for the Arts, én Prix de Rome, ett stipend fra Lannan Foundation, én MacDowell-medalje og én Mildred and Harold Strauss-ærespris fra American Academy and Institute of Arts and Letters, president emeritus i PEN, en poet to forskjellige amerikanske generasjoner har hyllet som sin generasjons stemme, nå femtiseks, liggende i en uvåt badebukse i størrelse XL av merket Speedo i en fluktstol av seilduk med justerbar rygg på den flislagte plattingen ved siden av boligens svømmebasseng, en poet som var blant de ti første som ble tildelt et «genistipend» fra den prestisjetunge John D. and Catherine T. MacArthur-stiftelsen, én av de kun tre nålevende amerikanske mottakerne av Nobelprisen i litteratur, 173 cm høy, 82 kg, brunt hår/brune øyne, ujevnt hårfeste grunnet den vekslende aksepten/forkastelsen av transplantasjonene fra forskjellige hårvekstmetoder, han satt, eller lå – eller kanskje mer presist bare lente seg bakover – i [1]
[ Døden er ikke slutten ]
en svart Speedo badebukse ved boligens nyreformede basseng,1 på bassengets flislagte platting, i en flyttbar fluktstol hvis rygglene nå var bakoverstilt fire klikk til en vinkel tilsvarende 35° i h/h/t plattingens mosaikkfliser, kl. 10.20 om formiddagen den 15. mai 1995, den fjerde mest antologiserte poeten i amerikansk skjønnlitteraturs historie, i nærheten av en parasoll men ikke i parasollens faktiske skygge, mens han leste Newsweek,2 og brukte den beskjedne kulen mellomgulvet hans dannet som en skrå støtte for bladet, hadde dessuten på seg flipflops, den ene hånden bakom hodet, den andre hånden ut til siden slik at den slepte bortover det gråbrunt/oker-fargede filigransarbeidet på plattingens kostbare spanske keramiske fliser, fuktet fra tid til annen en finger for å bla om til neste side, iført solbriller med styrke hvis glass var kjemisk behandlet så de kunne mørkne proporsjonalt med intensiteten i lysstrålene de ble eksponert for, mens han på den slepende håndens håndledd hadde et armbåndsur av middels kvalitet og pris, flipflops på føttene, beina i kors ved anklene og knærne litt spredt, himmelen skyfri og i ferd med å lysne etter hvert som morgensolen beveget seg oppover og til høyre, fuktet en finger, ikke med spytt eller svette, men
Også den første amerikanskfødte poet noensinne i den høyt ansette, litterære Nobelprisens 94-årige historie til å motta denne ettertraktede Nobelprisen i litteratur. 2 Imidlertid aldri mottaker av noe stipend fra John Simon Guggenheim-stiftelsen: Etter å ha fått avslag tre ganger i starten av sin karriere, hadde han grunn til å tro at det var noe personlig og/eller politisk på gang i komiteen for Guggenheimstipendet, og hadde bestemt seg for at han ganske enkelt ville gå i hundene, sulte i hjel, fremfor noensinne igjen å ville hyre inn en nyuteksaminert som assistent til å fylle ut den langtekkelige stipendsøknaden til Guggenheim Foundation i tre eksemplarer og utsette seg for den langtekkelige, ynkelige farsen som gikk under navnet «objektiv» vurdering. 1
[2]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
med kondensen fra det slanke mattslipte glasset med iste som nå sto rolig like i ytterkanten av skyggen fra kroppen hans øverst til venstre ved stolen og ville måtte flyttes igjen for å bli stående i den kjølige skyggen, slepte en finger dovent nedover siden på glasset før han brakte den fuktige fingeren opp til bladsiden, bladde fra tid til annen om en side i 19. september 1994-utgaven av Newsweek mens han leste om amerikansk helsereform og om den tragiske USAir flight 427, leste en sammenfatning og en positiv anmeldelse av de populære sakprosautgivelsene Hot Zone og The Coming Plague, bladde iblant i rask rekkefølge om flere sider av gangen og skumleste enkelte artikler og sammenfatninger, en eminent amerikansk poet nå fire måneder fra sin femtisyvende bursdag, en poet Newsweeks hovedkonkurrent, Time, en gang heller uforståelig hadde kalt «det nærmeste vi kommer en genuin litterær udødelighet som ennå lever», med nesten hårløse legger, den oppslåtte parasollens elliptiske skygge i ferd med å bli ørlite tettere, sandalenes kunstige gummi nupret på begge sider av sålen, poetens panne prikket av svette, brunfargen dyp og fyldig, innsiden av lårenes øvre del nesten hårløs, penisen hans bøyd tett inntil seg selv inni den trange badebuksen, Vandyke-skjegget sirlig trimmet, et askebeger på jernbordet, uten å drikke av isteen sin mens han nå og da kremter og med jevne mellomrom flytter litt på seg i den pastellfargede solstolen for å klø seg dovent på vristen av den ene foten med stortåen til den andre uten å ta av seg sandalene eller kaste et blikk på noen av føttene, tilsynelatende fordypet i magasinet, det blå svømmebassenget til høyre og boligens bakre tykke skyvedør i glass skrått til venstre, mellom seg og bassenget et rundt bord i hvitt smijern som i sentrum er spiddet av en stor strandparasoll hvis skygge nå ikke lenger berører bassenget, en udiskutabelt begavet poet, som leser magasinet sitt i stolen sin på solplattingen ved bassenget bak sitt hjem. På tre sider er boligens basseng og platting-område omkranset av trær [3]
[ Døden er ikke slutten ]
og busker. Trærne og buskene, plantet flere år tidligere, er tett sammenvevd og filtret inn i hverandre og tjener i all vesentlighet samme funksjon til vern av privatlivet som et gjerde av redwood eller en mur i pyntestein. Våren er på sitt høyeste, og trær og busker helt utsprunget og intenst grønne og rolige, fylt av komplekse skygger, og himmelen er helt blå og rolig, slik at hele det innhegnede tablået med svømmebasseng og platting og poet og stol og bord og trær og hjemmets bakre fasade er svært rolig og behersket og nesten helt stille, den svake klukkingen av bassengets pumpe og avløp og den sporadiske lyden av poeten som kremter eller blar om en side i Newsweek de eneste lydene – ikke en fugl, ingen gressklipper i det fjerne, heller ingen hekksakser eller sånne anordninger som fjerner ugress, ingen jetfly oppe i luften eller fjerne, dempede lyder fra bassengene til boligene på begge sider av poetens hjem – ingenting annet enn bassengets åndedrett og poetens sporadiske kremting, fullstendig rolig og behersket og innhegnet, ikke engang antydning av en bris som kan få løvet i trærne og buskene til å røre på seg, den tause levende innhegnende floraens bevegelsesløse grønt livfull og uavvendelig og ikke som noe annet i verden, verken av utseende eller i hva det antyder.3
3Dette
er ikke helt sant.
[4]
Oppe i luften for alltid
Gratulerer med dagen. Trettenårsdagen din er viktig. Din kanskje første virkelig offentlige dag. Dagen du fyller tretten er en sjanse for folk til å legge merke til at viktige ting er i ferd med å skje med deg. Det har skjedd ting med deg det siste halve året. Du har nå syv hår i den venstre armhulen. Tolv i høyre. Harde farlige spiraler av skjørt svart hår. Knasende, dyreaktig hår. Rundt dine edlere deler finnes det nå flere av de harde krøllete hårene enn du kan telle uten å komme ut av tellingen. Andre ting. Stemmen din er fyldig og rusten og beveger seg mellom oktaver uten forvarsel. Ansiktet ditt er begynt å glinse når du ikke vasker det. Og to uker med en dyp og skremmende smerte nå i vår etterlot deg med noe som sank ned innenfra: I dag er pungen din full og sårbar, noe verdifullt å beskytte. Løftet opp og spent fast i stramme susper som lager røde striper på rumpeballene. Du har vokst inn i en ny skjørhet. Og drømmer. I flere måneder har det vært drømmer ulikt alt som har vært før: fuktige og travle og liksom fjerne, fulle av svinger som gir etter, hektisk pumpende stempler, varme og fall fra stor høyde; og med blafrende øyelokk har du våknet til en elv og et fossefall og et tåkrøllende, hodebunn-nøkkende følelsesstøt fra et sted inni deg som ligger dypere enn du selv ante fantes, spasmene til en dyp, søt smerte, og lyset fra gatelyktene gjennom vinduets rullegardin som sprekker det svarte soveromstaket opp i [5]
[ Oppe i luften for alltid ]
skarpe stjerner, og der, på kroppen din, et tykt klister som visler mellom beina, som renner og kleber, som avkjøles på deg, hardner til, klarner opp, til det ikke finnes annen rest enn knudrete floker av blekt fast dyrehår i morgendusjen, og i det våte virvaret en ren søt lukt du knapt kan tro kommer fra noe du har laget inni deg. *** Lukten er, mer enn noe annet, som dette svømmebassenget: en kloret, søt salt-ange, en blomst med kjemiske kronblader. Bassenget har en sterk klar blå lukt, men du vet at lukten aldri er like sterk som når man faktisk befinner seg uti det blå vannet, slik du gjør nå, helt ferdigsvømt, hvilende bakoverlent i den grunne enden mens det hoftehøye vannet skvalper mot der hvor alt har forandret seg. Rundt plattingen til dette gamle offentlige svømmebassenget på vestsiden av Tucson løper det et ståltrådgjerde med teint av tinn, dekorert med en fargerik floke av låste sykler. Bortenfor dette en varm svart parkeringsplass full av hvite striper og skinnende biler. En ensformig eng med tørt gress og hardt ugress, de dunete hodene til gammel løvetann som eksploderer og snør oppover i en tiltakende vind. Og bortenfor alt dette, rødnet av en rund langsomt synkende septembersol, står det fjell, forrevne, toppenes spisse kanter i ferd med å mørkne til større tydelighet mot et dyprødt utmattet lys. De spisse sammenhengende toppene danner en taggete linje mot det røde, et EKG av den døende dagen. Skyene tar farge av himmelkanten. I vannet glitrer paljetter av ettermiddagsvarmt mykt blått, og bassenglukten, lik den andre lukten, forbinder seg med en kjemisk dis inni deg, en indre uklarhet som bøyer lyset etter eget forgodtbefinnende og mykner opp forskjellen mellom det som opphører og det som tar til. Bursdagsselskapet ditt er i kveld. Denne ettermiddagen, [6]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
på fødselsdagen din, har du bedt om å få dra til svømmebassenget. Du hadde lyst til å dra hit alene, men en bursdag er en familiedag, familien vil være sammen med deg. Dette er fint, og du kan ikke snakke om hvorfor du hadde lyst til å dra alene, og kanskje du sant å si egentlig ikke ville dra hit alene, så her er de. Soler seg. Begge foreldrene dine soler seg. Hele ettermiddagen har fluktstolene deres markert tidens gang, roterende sporet solens kurve tvers over en ørkenhimmel oppvarmet til en eggaktig hinne. Søsteren din leker blindebukk sammen med en gruppe tynne jenter fra klassen sin. Nå er det hun som er blind. Hun har lukkede øyne og virrer rundt alt etter hvor ropene kommer fra, snurrer i navet av et hjul av hvinende jenter i badehetter. Hetten hennes har uthevede gummiblomster. Slappe gamle rosa kronblader som rister idet hun kaster seg frem mot blind lyd. Der, i den andre enden av bassenget, ligger stupetanken og tårnet med det høye stupebrettet. Borte på plattingen står det en SN CK BAR, og på begge sider, boltet fast over betonginngangene til mørke våte dusjer og garderober, henger grå ropertformede høyttalere i metall som sender ut bassengets radiomusikk, klirringen av dem er flat og tinnaktig tynn. Familien din liker deg. Du er oppvakt og stille, respektfull overfor eldre – men ikke uten bein i nesen. Du er stort sett snill. Du passer på lillesøsteren din. Du er hennes allierte. Du var seks da hun var null og hadde kusma da de kom hjem med henne i et veldig mykt, gult pledd; av engstelse for at hun skulle bli smittet av kusma, hilste du på henne ved å kysse henne på føttene. Foreldrene dine sa at dette lovet godt for fremtiden. At det slo an tonen. De føler nå at de hadde rett i det. De er stolte av deg i ett og alt, tilfredse, og har trukket seg tilbake, litt på avstand, til et varmt sted der stoltheten og tilfredsheten har sitt utspring. Dere kommer alle godt overens. [7]
[ Oppe i luften for alltid ]
Gratulerer med dagen. Det er en stor dag, stor som hele den sørvestlige himmelens tak. Du har tenkt lenge på det. Der er det høye brettet. De kommer snart til å ville dra hjem. Kom deg opp av vannet og gjør det. Rist av deg det blå og rene. Du er halvt bleket, løs og myk, mørnet, fingertuppene skrukkete. Disen fra den altfor rene bassenglukten sitter i øynene dine; den sprekker lyset ut i mild farge. Dunk mot hodet med håndflaten. Den ene siden har et svakt ekko. Len hodet til siden og hopp – plutselig varme i øret ditt, deilig, og hjerneoppvarmet vann blir kjølig på perlebåten av ørets utside. Du kan høre kraftigere, mer blikkboksaktig musikk, nærmere rop, mye bevegelse i mye vann. Til å være så sent som nå er det folksomt i bassenget. Her er tynne barn; hårete, dyreaktige menn. Uproporsjonerte gutter som ikke er annet enn nakker, bein og knudrete ledd, hulbrystede, vagt fugleaktige. Som du. Her er eldre som beveger seg prøvende over bunnen på pinnestive bein mens de kjenner på vannet med hendene, ute av alle elementer samtidig. Og jentekvinner, kvinner, med kurver som instrumenter eller frukt, huden glanset brun og skinnende, med badedraktoverdeler som holdes oppe av utsøkte floker av tynne fargede stropper mot tyngden av en mystisk vekt, underdeler som henger lavt over det myke fremspringet av hofter totalt forskjellige fra dine egne, ubeskjedne utbuktninger og dreininger som i lyset smelter inn i et omsluttende rom som skålformer og tilpasser seg de myke kurvene som til dyrebare gjenstander. Du forstår det nesten. Bassenget er et system av bevegelser. Her, nå, er det skvalping, plasking, dykking, slåssing, stuping, haien kommer, kanonball, blindebukk (søsteren din har den fremdeles, halvt på gråten, for lenge å ha den, leken helt på grensen til ondskapsfullhet, ikke din oppgave å redde eller gjøre flau). To rene små lysende hvite gutter med bomullshåndklær over hode og skuldre løper langs bassengkanten helt [8]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
til vakten får dem til å bråstoppe med et rop i roperten. Vakten er brun som et tre, har blondt hår i en vertikal stripe på magen, tropehjelm på hodet, nesen hans er en hvit trekant av solkrem. En jente har lagt en arm rundt ett av beina på det lille tårnet han sitter i. Han kjeder seg. Kom deg opp av vannet nå og gå forbi foreldrene dine, som soler seg og leser uten å se opp. La håndkleet ditt ligge. Å stanse for å plukke det med seg vil innebære å snakke og å snakke innebærer å tenke. Du er kommet frem til at det å være redd hovedsakelig skyldes at man tenker. Gå rett forbi dem, mot tanken i den dype enden. Over tanken er det et stort skittenhvitt tårn av jern. Et brett stikker ut fra toppen av tårnet som en tunge. Betongplattingen rundt bassenget kjennes ru og varm mot de klorblekede føttene dine. Hvert av fotavtrykkene dine blir tynnere og svakere. Ett etter ett krymper de på de varme steinene bak deg og forsvinner. Rader av pølser i plast dupper omkring i stupetanken, som er en greie helt for seg selv, tom for resten av bassengets krampaktige ballett av hoder og armer. Stupebassenget er energiblått, lite og dypt og helt kvadratisk, flankert av baner for svømming og SN CK BAR og ru, varm platting og den buede ettermiddagsskyggen av tårnet og brettet. Stupebassenget er stille og rolig og leges glatt igjen mellom hvert fall. Det finnes en rytme i det. Som åndedrett. Som en maskin. Køen bort til brettet bukter seg utover bak tårnets stige. Køen beveger seg i sin egen bue, retter seg ut idet den nærmer seg stigen. En etter en når folk frem til stigen og klatrer opp. En etter en, adskilt av hjerteslagenes rytme, når de frem til brettets tunge på toppen. Og når de først befinner seg ute på brettet, stanser de, hver av dem i eksakt samme ørlille hjerteslagspause. Og beina deres leder dem frem til tuppen av brettet, hvor de alle utfører samme slags stampende hopp, med armene strakt utover som for å be[9]
[ Oppe i luften for alltid ]
skrive noe sirkelformet, fullkomment; de lander tungt på tuppen av brettet og får det til å kaste dem opp og ut. Det er en stupemaskin, med en kø av rykkvis bevegelse i en søt sen klorbleket dis. Man kan se dem fra plattingen idet de treffer stupebassengets kalde blå flate. Hvert fall frembringer en fjærformet hvithet som faller inn i seg selv og sprer seg brusende utover. Deretter stiger det en blå renhet midt i det hvite og brer seg som pudding og gjør det hele nytt igjen. Bassenget gjenoppretter seg selv. Tre ganger mens du er på vei forbi det. Du står i kø. Se deg omkring. Se ut som du kjeder deg. Det er få som snakker sammen i køen. Alle synes å være der for seg selv. De fleste holder øye med stigen, ser ut som de kjeder seg. Dere står nesten alle med korslagte armer, og en sen tørr tiltakende vind avkjøler konstellasjonene av blå rene klorperler som dekker rygg og skuldre. Det synes utenkelig at alle virkelig kan kjede seg så mye som dette. Ved siden av deg er kanten av tårnets skygge, en avbildning av brettets skråstilte svarte tunge. Systemet av skygger er gigantisk, langstrakt, like ved siden av deg, sammensmeltet med tårnets fot i en skarp ettermiddagsvinkel. Nesten alle i kø mot brettet følger med på stigen. Eldre gutter holder øye med rumpene til eldre jenter idet de klatrer opp. Rumpene er kledd i mykt, tynt tøy, stram nylonstretch. De fine rumpene beveger seg oppover stigen som svingende pendler i væske, en mild kode som ikke kan knekkes. Jentenes bein får deg til å tenke på hjortedyr. Se ut som du kjeder deg. Se ut og forbi det. Se over på den andre siden. Du har utmerket syn. Moren din sitter i fluktstolen og leser, mysende, med ansiktet vendt oppover for å få sol på kinnene. Hun har ikke kikket seg rundt for å finne ut hvor du befinner deg. Hun tar små slurker av noe søtt i en fargesterk boks. Din far ligger på den store magen sin, ryggen som antydningen av pukkelen på en hval, skuldrene kruset av dyreaktige spiraler, huden oljet og gjennombrun av for mye [ 10 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
sol. Håndkleet ditt henger fra stolen din og nå beveger et hjørne av stoffet på seg – din mor traff det idet hun viftet vekk en snyltebie som liker det hun har i boksen. Bien er tilbake med én gang, og later til å henge ubevegelig over boksen i en søt uklarhet. Håndkleet ditt er et eneste stort Yogi Bjørn-ansikt. På et visst tidspunkt er det blitt lengre kø bak deg enn foran deg. Nå har du ingen foran bortsett fra tre på den smale stigen. Kvinnen rett fremfor deg står på de lave trinnene, kikker opp, kledd i en tettsittende svart nylonbadedrakt. Hun klatrer. Ovenfra kommer det en buldring, og deretter et stort fall, så en fjærformet vannsprut før bassenget gjenoppretter seg selv. Nå er det to på stigen. Bassengreglementet sier at det bare skal befinne seg én person på stigen om gangen, men vakten roper aldri om det. Vakten skaper de egentlige reglene ved å rope eller unnlate å rope. Denne kvinnen over deg burde ikke ha på seg en drakt som er så tettsittende. Hun er like gammel som din mor, og like stor. Hun er for stor og for hvit. Drakten er full av henne. Baksiden av lårene hennes er klemt sammen i badedrakten og ser ut som ost. Beina hennes har ujevne små kruseduller av knuste årer i kjølig blått under den hvite huden, som om noe var blitt ødelagt, skadet, inne i beina hennes. Beina hennes ser ut som de gjør vondt når man klemmer på dem, de er fulle av krumme arabiske streker i kaldt istykkerslått blått. Beina hennes gir deg følelsen av å ha vondt i dine egne føtter. Stigetrinnene er veldig smale. Det er uventet. Smale runde jerntrinn besatt med glatt våt Safe-T-filt. Du kan kjenne smaken av metall fra lukten av vått jern i skyggen. Hvert trinn presser seg inn i fotbladene dine og lager hakk i dem. Det kjennes som hakkene går dypt og de gjør vondt. Du føler deg tung. Hvordan må ikke den store kvinnen over deg føle seg. Rekkverket langsmed stigen er også veldig smalt. Det er som om du kanskje ikke vil klare å holde deg fast. Du må håpe på at kvinnen holder seg fast også. Og [ 11 ]
[ Oppe i luften for alltid ]
selvsagt så det ut som om det var færre trinn langt bortefra. Du er ikke dum. Kom deg halvveis opp, opp i det fri, med den store kvinnen plassert over deg, en tettbygget muskuløs mann på stigen under føttene dine. Brettet er fremdeles høyt der oppe, usynlig herfra. Men det buldrer og lager en tung blafrelyd, og i et glimt av en strek som du kan se gjennom de tynne trinnene i noen få sammenhengende titalls centimeter faller en gutt med det ene kneet holdt inn mot brystet idet han tar bomben. Opp og inn i synsfeltet ditt kommer det et enormt utropstegn av skum, og deretter spredte smell som blir til et stort brus. Og så den stille lyden av bassenget som enda en gang gjenoppretter seg til nytt blått. Flere smale trinn. Hold deg godt fast. Lyden av radioen er på sitt kraftigste her oppe, fra en høyttaler i ørehøyde over inngangen til en garderobe i betong. En kjølig klam stank av garderoben innenfor. Ta et godt tak i jernstengene, vri deg litt og kast et blikk ned bak deg og du kan se folk der nede kjøpe snacks og forfriskninger. Du kan se ned inn i det: den rene hvite toppen av selgerens caps, spann med iskrem, dampende messingfrysere, dykkerflasker med leskedrikksirup, slanger med brusledninger, bulende esker med salt popcorn som holdes varme i solen. Nå da du befinner deg oppe i luften kan du se det alt sammen. Det blåser. Det blåser mer jo høyere du kommer. Vinden er tynn; gjennom skyggen er den kald mot den våte huden din. På stigen i skyggen virker huden din veldig hvit. Vinden lager en tynn plystring i ørene dine. Fire trinn igjen til toppen av tårnet. Trinnene gjør vondt i føttene. De er smale og lar deg vite nøyaktig hvor mye du veier. Du har reell vekt på stigen. Landjorden vil ha deg tilbake. Nå kan du se så vidt over toppen av stigen. Du kan se brettet. Kvinnen er der. Bak på anklene hennes er det to rynker av røde træler som ser vonde ut. Hun står ved begynnelsen av brettet, blikket ditt er festet på anklene hennes. Nå er du kommet ovenfor tårnets skygge. Den kraftige [ 12 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
mannen under deg ser mellom trinnene og ut i det innrammede rommet som kvinnens fall vil passere gjennom. Hun stanser opp i nøyaktig det korte taktslaget til en pause. Det finnes overhodet ikke noe langsomt ved det. Det gjør deg kald. På null tid står hun på tuppen av brettet, opp, ned på det, det bøyer seg kraftig nedover som om det ikke vil ha henne der. Så nikker det og kaster på seg og slynger henne voldsomt opp og ut, armene hennes åpner seg for å innskrive den sirkelen, og hun er vekk. Hun forsvinner i et mørkt glimt. Og det går litt tid før du hører treffet der nede. Hør etter. Det virker ikke helt bra, hvordan hun forsvinner inn i et tidsintervall som varer en stund før hun gir lyd fra seg igjen. Som en stein ned en brønn. Men du tenker at hun ikke tenkte slik. Hun var del av en rytme som utelukker tenkning. Og nå har du gjort deg selv til en del av den også. Rytmen er visst blind. Som maur. Som en maskin. Du bestemmer deg for at dette må gjennomtenkes. Det kan, tross alt, være helt greit å gjøre noe skremmende uten å tenke seg om, men ikke når dette skremmende er selve det ikke å tenke. Ikke når det ikke å tenke viser seg å være galt. På et eller annet tidspunkt har alt det gale samlet seg blindt i en haug: liksom-kjedsomhet, tyngde, smale trinn, vonde føtter, rommet skåret ut i stigeinnrammede deler som bare smelter sammen i en forsvinning som tar tid. Vinden på stigen ikke noe noen ville ha forventet. Måten brettet stikker ut fra skygge og inn i lys på, og at du ikke kan se forbi tuppen på det. Når alt sammen viser seg å være annerledes, burde man begynne å tenke seg om. Det burde være påkrevet. Under deg er stigen full. Stablet opp, alle noen få trinn fra hverandre. Stigen mates av en gedigen kø som strekker seg bakover og bukter seg inn i mørket av tårnets skrå skygge. I køen ligger folks armer i kryss over brystet. De på stigen har vondt i føttene og kikker alle sammen oppover. Det er en maskin som kun beveger seg fremover. [ 13 ]
[ Oppe i luften for alltid ]
Klatre opp til tårnets tunge. Brettet viser seg å være langt. Like langt som den tiden du står der er lang. Tiden går saktere. Den tykner omkring deg idet hjertet ditt får stadig flere slag ut av hvert sekund, av hver eneste bevegelse i bassengsystemet under deg. Brettet er langt. Fra der du står strekker det seg liksom ut i intet. Det skal sende deg et sted som dets lengde hindrer deg fra å se, hvilket det synes galt å underkaste seg uten engang å tenke. Sett på en annen måte, det samme brettet er bare en lang tynn flat gjenstand dekket av et grovt hvitt plaststoff. Den hvite overflaten er svært ru og er flekket og stripet med en blek utvannet rødfarge som likevel fremdeles er rød og ennå ikke rosa – dråper av gammelt vann fra svømmebassenget som fanger lyset fra den sene solen over taggete fjell. Det grove hvite stoffet på brettet er vått. Og kaldt. Føttene dine verker fra de smale trinnene og er svært følsomme. De fornemmer vekten av deg. Langsmed begynnelsen av brettet løper det et rekkverk. Det er ikke slik som rekkverket på stigen nettopp var. Det er tykt og festet svært lavt, slik at man må gå nesten krokbøyd for å holde seg fast i det. Det er der bare for syns skyld, det er ingen som bruker det. Å holde seg tar tid og påvirker maskinens rytme. Det er et langt kaldt grovt hvitt plast- eller glassfiberbrett med sprengte blodårer i den triste nesten-rosa fargen til dårlig sukkertøy. Men ved enden av det hvite brettet, på kanten, hvor du kommer til å lande med full tyngde for å få det til å sende deg vekk, finnes det to mørke områder. To flate skygger i det vidstrakte lyset. To uklare svarte ovaler. Enden av brettet har to skitne flekker. De stammer fra alle som har tråkket der før deg. Mens du står der er føttene dine bløte og merket, ømme fra den grove våte overflaten, og du ser at de to mørke flekkene stammer fra huden til folk. De er hud fra føtter, skrapet [ 14 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
av i den voldsomme forsvinningen til mennesker med reell vekt. Flere mennesker enn du kunne telle uten å komme ut av tellingen. Vekten og avskrapingen fra forsvinningen deres etterlater seg små biter av myke bløte føtter, biter og fragmenter og ringer av hud som skitnes til og mørkner og blir brunere mens de ligger der ørsmå og utovergnidd i solen på enden av brettet. De stables oppå hverandre og gnis utover og blandes sammen. De mørkner i to sirkler. På utsiden av deg forløper ingen tid overhodet. Det er forbløffende. Den sene balletten der nede foregår i sakte film, overkroppbevegelsene til pantomimikere i blå gelé. Hvis du hadde villet det, kunne du ha blitt værende her oppe for alltid mens du innvendig vibrerte så fort at du svevet urørlig i tiden, som en bie over noe søtt. Men de bør rengjøre brettet. Enhver som kom til å tenke på det bare et sekund ville innse at de bør rengjøre enden av brettet for folks hud, for to svarte ansamlinger av det som er igjen av det som var før, flekker som herfra ser ut som øyne, som blinde og skjelende øyne. Der du befinner deg nå er det rolig og stille. Vind, radio, roping, plasking – ikke her. Ingen tid og ingen egentlig lyd annet enn blodet som piper i hodet ditt. Å være her oppe i luften betyr å se og lukte. Luktene er intime, nettopp blitt tydelige. Lukten av klorvannets særegne blomst, men ut fra den stiger andre ting opp til deg som snøen av frø fra en ugressplante. Du kan lukte dypgult popcorn. Søt sololje som varm kokosnøtt. Pepsi i pappkrus. Og den særegne lukten av tonnevis med vann som forsvinner fra tonnevis med hud, stiger opp som damp fra et nytt bad. Dyreaktig varme. Fra her oppe i luften er dette mer virkelig enn noe annet. Se på det. Du kan se hele den kompliserte tingen, blå og hvit og brun og hvit, gjennombløt i en vassen glitring av stadig dypere rødt. Alle sammen. Det er dette man kaller utsikt. Og du visste at du der nede fra ikke på langt nær [ 15 ]
[ Oppe i luften for alltid ]
ville se så høyt opp. Du ser nå hvor høyt oppe i luften du er. Der nede visste du at dette kunne ingen vite sikkert. Han sier det bak deg, med blikket festet på anklene dine, den kraftige skallede mannen: Hei gutt. De vil gjerne vite. Har du planer om å bli her oppe hele dagen eller hvordan er det egentlig. Hei gutt er alt i orden. Hele denne tiden har tiden eksistert. Du kan ikke drepe tiden med hjertet ditt. Alt tar tid. Bier må bevege seg veldig raskt for å stå rolig. Hei gutt sier han. Hei gutt er alt i orden. Metallblomster blomstrer på tungen din. Ikke noe mer tid til å tenke. Nå da det finnes tid har du ikke tid. Hei. Langsomt nå, utover det hele, brer det seg en oppoverrettet oppmerksomhet, som ringer gjennom vann. Se hvordan den sprer seg ut fra stigen. Søsteren din, som har fått synet tilbake, og den tynne, hvite flokken hennes peker. Moren din kikker bort mot grunnen der du sto i sted, og skygger deretter med hånden mot solen. Hvalen leer på seg og rister. Vakten kikker opp, jenta rundt beinet hans kikker opp, han strekker seg etter roperten. For alltid der nede er grov platting, snacks, tynn metallaktig musikk, der nede hvor du pleide å være; køen er massiv og har ikke noe reversgir; og vannet er selvsagt bare mykt når du er omsluttet av det. Se ned. Nå beveger det seg i sollyset, fylt av harde mynter av lys som glitrer rødt idet de strekker seg inn i en dis som er ditt eget søte salt. Myntene sprekker til nye måner, lange lysskår fra triste stjernehjerter. Det kvadratiske bassenget er en kald blå flate. Kald er bare en form for hard. En slags blind. Du er blitt overrumplet. Gratulerer med dagen. Tenkte du gjennom det. Ja og nei. Hei gutt. To svarte flekker, voldsomhet, og så forsvinne ned i en brønn av tid. Høyden er ikke problemet. Alt forandrer seg når du kommer ned. Når du treffer, med vekten din. Så hva er løgn? Hardt eller mykt? Stillhet eller tid? [ 16 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
Løgnen er at det er det ene eller det andre. En stillestående, svevende bie beveger seg raskere enn den kan tenke. Der oppe i luften driver søtheten den til vanvidd. Brettet kommer til å nikke og du vil bli kastet opp, og øyne av hud kan krysses blinde inn i en himmel flekket av skyer, punktert lys som renner ut bak hard stein som varer evig. Som varer evig. Trå inn i huden og bli borte. Hallo.
[ 17 ]
Korte intervjuer med motbydelige menn
K. I. #14 08-96 St. Davids, Pennsylvania «Det har kostet meg hvert eneste seksuelle forhold jeg noensinne har hatt. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg er ikke et politisk menneske, har aldri oppfattet meg selv som det. Jeg er ikke en av disse ‘Amerika Først, les avisen, vil Buchanan bli valgt’-folka. Det er når jeg har sex med ei eller annen jente, hvem spiller ingen rolle. Det er idet det begynner å gå for meg. At det skjer. Jeg er ikke demokrat. Jeg stemmer ikke engang ved valg. En gang friket jeg helt ut på grunn av det og ringte inn til et radioprogram, en lege på radioen, anonymt, og han diagnostiserte det som ukontrollert skriking av ufrivillige ord eller uttrykk, ofte fornærmende eller skatologiske, koprolalia er den offisielle termen. Bortsett fra at når det er i ferd med å gå for meg og jeg alltid begynner å rope, så er det ikke fornærmende, det er ikke obskønt, det er alltid det samme, og det er alltid så merkelig, men jeg tror ikke det virker krenkende. Jeg tror det bare virker merkelig. Og ukontrollert. Det er som om det kommer ut på samme måte som spermen, det føles slik. Jeg vet ikke hva det handler om og kan ikke hjelpe for det.» Spm. «‘Seier til den demokratiske frihetens styrker!’ Bare mye [ 18 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
høyere. Jeg roper det virkelig ut. Ukontrollert. Jeg tenker ikke engang på det før det kommer ut av meg og jeg kan høre det. ‘Seier til den demokratiske frihetens styrker!’ Bare høyere: ‘SEIER –’» S. «Vel, det friker dem helt ut, hva trodde du? Og det er like før jeg kreperer av skam. Jeg vet aldri hva jeg skal si. Hva sier man hvis man nettopp ropte ‘Seier til den demokratiske frihetens styrker!’ akkurat idet det gikk for en?» S. «Det ville ikke ha vært så pinlig hvis det ikke var så inn i helvete merkelig. Hvis jeg hadde noen slags idé om hva det dreide seg om. Skjønner du?» S. … «Herregud, nå føler jeg meg så inn i helvete flau.» S. «Men det er bare den ene gangen. Det er det jeg mener når jeg sier det har kostet. Jeg kan se hvor grundig det friker dem ut, og jeg blir flau og ringer dem aldri igjen. Selv hvis jeg forsøker å forklare. Og det er de som oppfører seg veldig forståelsesfullt, som om de ikke bryr seg om det og at det er OK og at de forstår og at det ikke spiller noen rolle, som gjør meg mest pinlig berørt av alle, for det er så inn i helvete merkelig å rope ‘seier til den demokratiske frihetens styrker!’ når man ejakulerer at jeg alltid kan se at de er helt utfrika av det og etterpå bare snakker nedlatende til meg og later som om de forstår, og det er disse jeg faktisk ender opp med nesten å bli forbanna på og ikke engang føler meg flau for å la være å ringe til eller unngår fullstendig, de som sier: ‘Jeg tror jeg kunne ha elsket deg uansett.’» K. I. #15 08-96 MCI-Bridgewater Observasjons- & Evalueringssenter Bridgewater, Massachusetts [ 19 ]
[ Korte intervjuer ]
«Det er en tilbøyelighet, og forutsatt at det finnes minimal tvang og ingen egentlig skade, er den i all vesentlighet fordelaktig, det tror jeg du vil måtte være enig i. For øvrig er det et overraskende lavt antall som trenger noen form for tvang overhodet.» S. «Fra et psykologisk ståsted synes opprinnelsen å være åpenbar. Ulike terapeuter er enige, kunne jeg legge til, både her og andre steder. Så det hele er nokså ryddig.» S. «Vel, min egen far var, kunne man kanskje si, en mann som i sine naturlige tilbøyeligheter ikke var noen god mann, men som likevel forsøkte iherdig å være en god mann. Temperament og så videre.» S. «Jeg mener, det er ikke akkurat slik at jeg torturerer dem eller brenner dem.» S. «Min fars tilbøyelighet til å bli rasende særlig [uforståelig eller forvrengt] akuttmottaket for n-te gang, redd for sitt eget temperament og tilbøyelighet til å utøve vold i hjemmet, dette bygget seg opp over en viss periode, og til sist, etter en viss tid og etter perioder med mislykket rådgiving, gjorde han bruk av en praksis hvor han låste sine egne hender bak på ryggen med håndjern hver gang han mistet besinnelsen med noen av oss. Inne i huset. Hjemme. Små huslige episoder som setter ens temperament på prøve og så videre. Denne selvtøylingen utviklet seg over en tidsperiode slik at jo mer rasende han kunne bli på en av oss, desto større tvang brukte han på å tøyle seg selv. Ofte ville dagen slutte med den stakkars mannen svinebundet på gulvet der i stuen mens han skrek rasende til oss at vi måtte se å få stappet den helvetes jævla knebelen i ham. Hva nå enn slags mulig interesse denne lille fortellingen vil kunne ha for noen som ikke er så priveligert å ha vært til stede. Å forsøke å få knebelen inn uten å bli bitt. Men nå kan vi [ 20 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
selvsagt forklare mine tilbøyeligheter og spore deres opprinnelse og knytte alt fint og ryddig sammen for deg, kan vi ikke.» K. I. #11 06-96 Vienna, Virginia «Greit, det er jeg, greit, men vent litt nå, okei? Jeg har behov for at du forsøker å forstå dette. Okei? Hør her. Jeg vet at jeg er humørsyk. Jeg vet at jeg til tider kan være nokså innesluttet. Jeg vet at jeg er vanskelig å være sammen med i dette, okei? Greit? Men dette at du hver eneste gang jeg blir humørsyk eller innesluttet tror at jeg forlater deg eller er i ferd med å dumpe deg – det takler jeg ikke. Dette at du hele tiden er redd. Det sliter meg ut. Det får meg til å føle at jeg liksom må skjule hvilken stemning jeg enn måtte befinne meg i fordi du umiddelbart kommer til å tro at det handler om deg og at jeg forbereder meg på å dumpe deg og dra min vei. Du stoler ikke på meg. Du gjør ikke det. Ikke at jeg påstår at jeg fortjente rare tilliten helt fra starten av, vår historie tatt i betraktning. Men du stoler ennå ikke på meg, ikke i det hele tatt. Det finnes liksom null trygghet uansett hva jeg gjør. Okei? Jeg sa jeg kunne love at jeg ikke skulle forlate deg og du sa at du trodde meg på at jeg var sammen med deg i dette på lang sikt denne gangen, men det gjorde du ikke. Okei? Bare innrøm det, okei? Du stoler ikke på meg. Jeg går som på nåler hele tiden. Skjønner du? Jeg kan ikke gå omkring og berolige deg hele tiden.» S. «Nei, jeg sier ikke at dette er beroligende. Det dette er, er bare et forsøk på å få deg til å forstå – okei, hør her, ting går opp og ned, okei? Noen ganger er folk mer oppslukt av det enn andre ganger. Det er bare slik det er. Men du takler ikke når det går litt ned. Det føles som om det ikke er tillatt at ting roer seg ned. Og jeg vet at det delvis [ 21 ]
[ Korte intervjuer ]
er min feil, okei? Jeg vet at jeg ikke akkurat fikk deg til å føle deg trygg de andre gangene. Men det kan jeg ikke forandre på, okei? Men dette er nå. Og nå føler jeg det som at hver gang jeg ganske enkelt ikke har lyst til å snakke eller blir en smule humørsyk eller innesluttet, så tror du at jeg planlegger å dumpe deg. Og det skjærer meg i hjertet. Okei? Det skjærer meg rett og slett i hjertet. Jeg ville kanskje ha kunnet takle det hvis jeg elsket deg litt mindre. Men det kan jeg ikke. Så ja, det er det de bagene betyr, jeg forlater deg.» S. «Og jeg var – dette er nøyaktig slik jeg var redd du ville ta det. Jeg visste det, at du kom til å tro at dette betyr at du gjorde rett i å være redd hele tiden og aldri føle deg trygg eller stole på meg. Jeg visste at det kom til å bli: ‘Ser du, du forlater meg likevel etter at du lovet at du ikke skulle gjøre det.’ Jeg visste det, men jeg forsøker å forklare likevel, okei? Og jeg vet at du neppe vil skjønne dette heller, men – vent – prøv nå bare å høre etter og kanskje ta dette til deg, okei? Er du klar? Det at jeg forlater deg er ikke bekreftelsen på all din engstelse vedrørende meg. Det er det ikke. Det er på grunn av den. Okei? Kan du forstå det? Det er frykten din jeg ikke orker. Det er mistroen din og frykten din jeg har forsøkt å kjempe imot. Og det kan jeg ikke lenger. Jeg har gått tom for drivstoff på det området. Jeg hadde kanskje kunnet takle det hvis jeg elsket deg litt mindre. Men dette tar livet av meg, denne konstante følelsen av at jeg bestandig gjør deg redd og aldri får deg til å føle deg trygg. Kan du forstå det?» S. «Det er ironisk fra ditt ståsted, jeg kan se det. Okei. Og jeg kan se at du hater meg intenst akkurat nå. Og jeg har brukt lang tid på å komme til et sted hvor jeg er klar til å se i øynene at du vil hate meg helt og fullt for dette og det der uttrykket i ansiktet ditt – hvis du hadde kunnet se det – som av fullstendig bekreftelse på alt du har vært redd for [ 22 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
og hatt mistanke om, okei? Jeg sverger på at hvis du kunne se ditt eget ansikt akkurat nå, ville enhver ha kunnet forstå hvorfor jeg forlater deg.» S. «Jeg beklager. Jeg mener ikke å gi deg skylden for alt. Jeg beklager. Det er ikke deg, okei? Jeg mener, det må være noe med meg hvis du ikke kan stole på meg etter alle disse ukene eller takle bare en liten normal følelsessvingning uten bestandig å tenke at jeg gjør meg klar til å forlate deg. Jeg vet ikke hva det er, men noe må det være. Okei, og jeg vet at historien vår ikke er topp, men jeg sverger på at jeg mente alt jeg sa, og jeg har prøvd mer enn hundre prosent. Det sverger jeg ved Gud at jeg har gjort. Jeg er så lei for det. Jeg ville ha gitt hva som helst for ikke å såre deg. Jeg elsker deg. Jeg kommer alltid til å elske deg. Det håper jeg du vet, men jeg gir opp å forsøke å få deg til å tro det. Bare vær så snill å tro at jeg har prøvd. Og jeg tror ikke dette handler om at noe er galt med deg. Ikke gjør det mot deg selv. Det er oss, vi er grunnen til at jeg forlater deg, okei? Kan du forstå det? At dette ikke er det du alltid har vært så redd for? Okei? Kan du forstå det? Kan du kanskje se at du kanskje kan ha tatt feil, at du muligens? Kunne gi meg såpass, tror du? For dette er ikke akkurat gøy for meg heller, okei? Å forlate deg slik som dette, og se ansiktet ditt slik som dette, å ha det som det siste mentale bildet mitt av deg. Kan du forstå at alt dette kan være veldig opprivende for meg også? Kan du? At du ikke er alene i dette?»
K. I. #3 11-94 Trenton, New Jersey [Overhørt] R —: «Så atter en gang er jeg sistemann av som vanlig og hele det opplegget der.» A —: «Ja, bare vent og slapp av i setet ditt og bli sistemann av hvorfor alle straks og til stadighet må reise seg opp i samme øyeblikk det stanser og stue seg sammen i [ 23 ]
[ Korte intervjuer ]
midtgangen slik at man bare står der med bagasjen presset inntil hverandre mens svetten renner i midtgangen i fem minutter bare for å være den –» R —: «Bare venter og kommer til sist ut fra den jetbro-greia og ut i du vet gateområdet og ankomstområdet som vanlig mens jeg tenker at jeg bare skal ta en taxi ut til –» A —: «Tross alt alltid deprimerende på disse kalde utkallingene å komme ut i gateankomstområdet og se alle som blir møtt og det med hvin og klemming og limo-fyrene som holder opp alle navnene på pappskilt som ikke er ditt navn og l–» R —: «Hold nå bare kjeft ett jævla sekund kan du ikke for hør på dette fordi bortsett fra at det for det meste er tømt innen jeg kommer ut der.» A —: «Folka har på dette tidspunktet for det meste forsvunnet sier du.» R —: «Bortsett fra der borte hvor denne ene jenta står til venstre ved tauet og kikker inn glor stirrer inn nedover jetbro-greia der da hun ser at det er meg siden jeg ser på henne idet jeg kommer ut fordi det er tomt der ute bortsett fra henne, øynene våre møtes og hele det opplegget der, og hva gjør hun, hun faller ned på knærne og begynner å tute og med vannverket på fullt og hele det opplegget der som treffer klasker ned på teppet og klorer og river små dotter og fibre ut av det dritbillige produktet de kjøper hvor det der limet med lavt polymerinnhold begynner å løsne fra baksiden nesten med en gang og ender opp med å tredoble vedlikehold- og reparasjonskostnadene deres innenfor en tjuemånedersperiode hvilket jeg er sikker på at jeg ikke behøver å fortelle deg og helt sammenkrøket ligger hun mens hun banker og klorer på produktet med neglene, fremoverbøyd slik at du kan du vet nesten se puppene hennes. Totalt hysterisk og med vannverket skrudd på fullt og hele det opplegget der.» A —: «Enda et lystig velkommen til Dayton for din jævla [ 24 ]
[ korte intervjuer med motbydelige menn ]
oppsøkende selgervirksomhet, vi er glade for å ønske deg velk–» R —: «Nei men historien viser det seg historien da jeg du vet går bort til henne for å si er alt i orden med deg er det noe galt og sånn og får et bedre syn av det jeg må fortelle deg er noen rimelig jævla utrolige pupper under denne liksom trange lille toppen en sånn trikot topp-greie under denne kåpa hun er helt nede og sammenkrøket og driver og dasker til seg selv i hodet og utfører fremdeles manuelle stresstester på produktet i dette gateområdet hvor hun sier at denne fyren som hun var forelsket i og hele det opplegget der, som sa han var i forelsket i henne også, bortsett fra at han allerede var forlovet fra før da de møtes og forelsker seg heftig i hverandre slik at det fører til alt dette frem og tilbake og sturm und drang-opplegget liksom og jeg lytter til henne mens hun står der, men til slutt sier hun til slutt kommer fyren seg endelig ned fra gjerdet og sier omsider at han overgir seg til sin kjærlighet for denne jenta her med puppene og forplikter seg overfor henne og sier at han skal gå og fortelle denne andre jenta i Tulsa hvor fyren bor, jenta som han er forlovet med, om denne jenta her og gjøre det slutt i Tulsa og endelig overgi seg til og forplikte seg overfor denne hysteriske jenta med puppene som selv elsker ham mer enn selve livet og føler det som en sammensmelting av ‘sjeler’ med ham og hele det fiolin-opplegget der og følte at endelig for helvete etter alle de ensporede drittstøvlene hun hadde hengt sammen med at hun her nå endelig til sist hadde møtt en fyr hun kunne stole på og smelte ‘sjeler’ med den slags fioliner og hjerter og bl–» A —: «Og bla bla bla.» R —: «Bla og sier at fyren straks flyr tilbake til Tulsa for endelig å bryte forlovelsen med den forrige jenta slik han lovet at han skulle for deretter å fly rett tilbake inn i armene til denne jenta som står med Kleenexen og puppene i Dayton her i gateområdet med vannverket skrudd på fullt og nå gråter øynene sine ut til den du vet.» [ 25 ]