ERIK SIGSGAARD
KJEFT mindre Fortellinge r om oppdrag else
ILLUSTRERT AV SØREN JESSEN O V E R S AT T AV T O R G E I R U L S H A G E N
Kjeft mindre_mat.indd 3
06-03-08 09:05:08
© CAPPELEN DAMM AS 2008 © Forfatteren og Hans Reitzels Forlag, København 2007 ISBN 978-82-04-14073-9 2. opplag 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Redaktør: Inger Johanne Holth Norsk oversettelse: Torgeir Ulshagen Fag/språkkonsulent: Einar Juel Illustrasjon: Søren Jessen Foto av forfatter: Jo Selsing Sats og layout: Torgeir Ulshagen Satt i 10 pkt. Celeste. Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2011
Kjeft mindre_mat.indd 4
06-03-08 09:05:08
Innhold Forord 11 Kapittel 1 Hva får barn kjeft for? 15 Kropp og livsglede 16 Gjør plass for gleden 16 Vi kunne bare gjøre i vei 17 Et godt menneske 18 Heiagjengen 20 Det gjør man ikke! 20 Bæsjeslangen 20 Det trenger jeg 21 Privat 22 Den store avfargingen 22 Skogturen 23 Å spørre, mase og få sin vilje 24 På supermarkedet 24 Det jeg selv vil 25 Viljen er «det vakreste tre i skogen» 27 Spørre-Petter 29 Når taushet er gull 31 Månebroen – om tankeeksperimenter 32 Mistillit 34 Lekser 34 Mia eller kasernen 36 Meitemarken 37 * Hva kan vi lære av historiene? 39
5
Kjeft mindre_mat.indd 5
06-03-08 09:05:08
Kapittel 2 Hvordan virker kjefting på barn? 41
Men jeg ville ikke smelte isen deres 42 Har skolen en Elsa? 42 Gråt ikke over spilt melk 44 Så snakker vi ikke mer om det! 46 Brent barn skyr ilden 46 Opp igjen! 48 Kjefting i offentlighet 50 Skal vi leke? 52 Å gå i stykker innvendig 53 * Hva vet vi nå? 55
Kapittel 3 Hvordan unngår man kjefting? 57 Jeg tror på deg 57 Mor ser og forstår 59 Søskensjalusi 60 Du er for liten 62 Jeg ligger og ligger 64 Hvem har gjort barna stresset? 66 Det kunne vært godt 69 Barndommens sommer 70 * Hvordan oppnår man fellesskap preget av følelsesmessig varme? 73
Kapittel 4 Mindre kjefting i hjemmet – et støtteprosjekt for foreldre 75 Hva er et støtteprosjekt? 77 Gruppesamtaler 78 Fallgruver 82 Foreldrenes historier 82 Foreldrenes vurdering av forløpet 85 Hva har prosjektet vist? 87 * Noen råd om hvordan man forebygger kjefting 88 6
Kjeft mindre_mat.indd 6
06-03-08 09:05:08
Kapittel 5 Vi skal spise! 89 Jeg har lukket inn egget 90 Klokken i matboksen 91 Slik er loven: Agurken til slutt 93 Rettferdighet 94 Vil ikke spise 95 Spis din egen mat 97 Spis, så blir du stor og sterk 98 Stekt sild og kakaosuppe 99 Passer det å spise nå? 101 Barn spiser det de trenger 102 * Noen råd om spising 105
Kapittel 6 Sov godt! 106 Det må først komme noe godt 107 Så er det sengetid 109 * Råd om sengetid 111
Kapittel 7 Normer og plikter 112
Å være sosial 113 Smil 113 Han er ikke som de andre 115 Palmeøya 116 Både snill og farlig 121 Hvor er snille Jesper? 122 Hvorfor kjefter vi? 124 Kjefting som en reaksjon på angst og sinne 125 Foreldre og barn lever i hver sin verden 127 Kjefting sitter i ryggmargen 127 Sterk sosial kontroll – og kjefting 129 Kjefting som overføring 130
7
Kjeft mindre_mat.indd 7
06-03-08 09:05:09
Barns motstand 131 Klokken – eller da jeg fikk tiden tilbake 132 Klokkene, pengene og nøklene 132 Heller en danseskole 132 Tårnet 134 Allmakt og avmakt 136 Du ødelegger tiden min 136 Pass på, men pass deg for å passe for godt på! 137 En drøm 138 Overbeskyttelse 139 Atskillelse 142 Stjele, lyve, sladre 143 Normene og leken 146 Alt til sin tid 146 Vent litt 147 Å bygge opp – og å bryte ned 149 Makt, skyld, samvittighet 149 Det er jo å gi skyldfølelse 149 Ikke samvittighet 151 Hvis du truer, får du ingen ting 152 Løk-vandalene 153 Så vasket du hodet ditt 154 Møte eller konfrontasjon 156 Plikter og forpliktelse 159 * Noen råd om plikter 161
Kapittel 8 Hvem skal bestemme? 163
Makt og avmakt 163 Makt og avmakt 2 164 Voksnes syn på barn 165 Barn er morsomme 165 De lo av meg 166
8
Kjeft mindre_mat.indd 8
06-03-08 09:05:09
Snille barn 167 Finnes det aggressive barn? 169 Barn skal ikke være velfungerende – de skal ha det godt 170 Å være barn – å ha barn 171 «Avkloking» 172 Om å bestemme 173 Å bestemme over kroppen 175 Men barna vet hvor de voksne er 177 Et hundeliv 178 Når du sier at det er et jorde, så er det et jorde 182 * Summa summarum 183
Kapittel 9 Når skaden er skjedd – om å trøste og hjelpe og om å si unnskyld til sitt barn 185
Trøst 185 Innblanding 187 Å trøste gir trygge barn 189 Om å si unnskyld 189
Kapittel 10 Oppdragelse og kjefting før i tiden og rundt i verden – og perspektiver for morgendagens oppdragelse 192 Oppdragelse i gamle dager 194 Oppdragelse i andre kulturer 195 Er det et mønster? 201 Og framtiden? 203
Etterord 205 Litteraturreferanser 206 9
Kjeft mindre_mat.indd 9
06-03-08 09:05:09
Kjeft mindre_mat.indd 10
06-03-08 09:05:09
Forord Hva slags bok er dette? Jo, man kan si at den handler om opp dragelse, eller kanskje det er bedre å si at den handler om forholdet mellom barn og foreldre. Kjernen i boken er historier om barn og foreldre, men det er også historier om barns forhold til andre barn og til andre voksne. Boken inneholder en mengde «gode historier». Jeg har samlet på historier på samme måte som vi samler fotografier. Historiene forteller om hvordan våre barn og vi hadde det og hvordan vi tenkte da de begivenhetene som historiene forteller om, utspilte seg. Historiene kan være morsomme, men det er ikke derfor de er valgt ut. De er valgt fordi de sier noe om barnet, den voksne, forholdet, tiden og samfunnet. Og hva sier de? Jo, det kommer an på den som tolker dem. Og det gjør jeg, Erik Sigsgaard. Jeg er lærer og utdannet som cand.paed., har vært dysleksipedagog, høyskolelektor og forfatter. Og så er jeg forsker. Jeg har forsket på hva man mener når man sier at barn trenger «grenser» og hvordan barna berøres av det. Jeg har også forsket på hva som skal til for at barna er klare til å lære å lese og når de er skolemodne. Og på hva en god barnehage er. I 2002 avsluttet jeg et prosjekt om kjefting som sanksjonsmiddel i oppdragelsen. Det ble publisert i boken Kjeft. Boken rettet oppmerksomheten mot kjefting i barnehager og skoler, noe det til da ikke var blitt snakket om, ja, selve ordet kjefting var ikke en gang nevnt i de faglige ordbøkene. I dag spør unge førskolelærere om man kjefter mye i barnehagen før de sier ja til stillingen. Foreldrene følger oppmerksomt med på hvordan tonen er i barnehagen eller skolen, for de vet at stemningen er enda viktigere enn alle fine målsettinger. Selv om Kjeft var skrevet til fagfolk og handlet mest om forholdene i barnehagene, ble boken også lest av mange foreldre.
Forord
Kjeft mindre_mat.indd 11
11
06-03-08 09:05:09
Det er fantastisk viktig om et barn går på skole eller i barnehage der det ikke kjeftes mye. Bare én ting er viktigere: Hvordan barnet har det hjemme. Denne boken handler om akkurat dette. Jeg vil vise at de barna som har det godt hjemme, også får det godt i barnehage og skole – og omvendt. Det er ikke bare barna som synes at kjefting er noe av det verste som finnes. Det synes mange foreldre også. Akkurat nå arbeider jeg med et nytt prosjekt for foreldre som gjerne vil kjefte mindre. Og det ble derfor tittelen på denne boken. Er det noen som gjerne vil kjefte mer i morgen enn de gjør i dag? Neppe! Alle vil gjerne kjefte mindre. Og det er det boken handler om. Altså ikke om at man skal slutte å kjefte, ikke nå, men NÅ! – men om den lange, seige marsjen. Heller sette seg mindre mål, for eksempel kjefte litt mindre voldsomt og huske å si unnskyld til barnet når det likevel er blitt for voldsomt. Kommer det først en slik god utvikling i gang, så fortsetter den nok. Det vil både barn og voksne være interessert i. Er det ikke å overdrive litt å skrive en hel bok om kjefting? Livet i familien handler da også om annet. Ja, det gjør det, og boken handler derfor også om mye annet enn kjefting. Men kjefting er en budbringer om hvordan forholdet i det store og hele er mellom familiemedlemmene. Tilbake til historiene. Jeg har gjennom årene samlet over 1000 tankevekkende historier og har valgt ut rundt hundre av dem til denne boken. Det er ikke en metode jeg har funnet på selv. Den kjente biologen og psykologen Jean Piaget gjorde det samme, for eksempel utviklet han sine teorier om barns utvikling og læring ut fra disse historiene. Også jeg utvikler teori fra historiene, litt på liknende måte som man slynger honning ut fra rammene i bikuben. Historiene er ikke «eksempler» som skal belyse teori, slik man normalt ser det. Det er omvendt. Historiene handler om barn jeg har møtt, kjent eller kjent til, ofte gjennom foreldrene – altså deres voksne. Det er derfor også noen som handler om min «oppdragelse» av egne barn. Først og 12
Kjeft mindre_mat.indd 12
Forord
06-03-08 09:05:09
fremst min sønn, som ble født samtidig med at jeg begynte å samle systematisk på historier. På samme måte som mange andre voksne i historiene tar jeg meg slett ikke alltid like flatterende ut. Så mye dumt jeg har sagt og gjort gjennom årene! Den beste trøsten er at barn oftest ikke bærer nag og at de er flinke til å tilgi – og så kan man lære av sine dumheter, hvis man altså oppdager dem. I alminnelighet gjør barn oss oppmerksom på dem hvis vi er flinke til å lytte, og ellers kan det jo hende at ens mann eller kone gjør det. Innimellom er det et titall innrammede og utvalgte tekster. De forteller i kortform om forskning som andre har gjort om bokens tema. Hvis man har lyst til å lære mer om den, kan man finne utdypende beskrivelser på hjemmesiden til Hans Reitzels Forlag, www.hansreitzel.dk. Det er faktisk ikke forsket så mye på kjefting, men mer på fysisk straff, som man har ment har alvorligere skadevirkninger enn kjefting. En del er likevel gjort i utlandet. Det meste av det som står i rammene har til nå vært helt ukjent for offentligheten. Min egen forskning er utført på Vidensenter for Institusjons forskning. Det ligger på Højvangseminariet i Glostrup og hører inn under Københavns Pædagogiske højskole. Jeg takker de mange som har hjulpet til med historiene, ikke minst min sønn Asbjørn og min kone Marianne, som jeg løpende har drøftet analyser og ideer med. Også kolleger på Højvangseminariet, heriblant Ulla Liberg, Henning Kopart og Heidi Hansen, samt tidligere medarbeidere ved kjefteprosjektet som har støttet på forskjellige måter. Einar Juell har vært en kritisk og kreativ støtte underveis når det gjelder denne utgaven. God leselyst! Erik Sigsgaard Februar 2008
Forord
Kjeft mindre_mat.indd 13
13
06-03-08 09:05:09
14
Kjeft mindre_mat.indd 14
Forord
06-03-08 09:05:09
Kapittel 1
Hva får barn kjeft for? «Det finnes ingen dummere og mer ubegavet måte å leve sitt liv på enn å følge bestemte regler og gå etter en snor.» (Michel de Montaigne, 1580)
Hvis man vil kjefte mindre, kan det være en god idé å undersøke hva det er man kjefter mest for. Det er et sted å starte. Nå kan man jo si at det er individuelt. Noen blir sinte og forskrekkede over det ene, andre over det andre. men det er nok likevel noen felles trekk. Barn får ofte kjeft:
• fordi de er så kroppslige • fordi deres handlinger kan komme i konflikt med den a lminnelige oppfatning av rett og galt fordi de vil ha sin vilje fordi de spør og maser
• •
I dette kapitlet skal vi møte barn fra 8 måneder til 15 år – og deres voksne.
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
Kjeft mindre_mat.indd 15
15
06-03-08 09:05:09
Kropp og livsglede Gjør plass for gleden Andreas er to år. Han sitter på gulvet. Plutselig utbryter han «Åh mor, nå kommer det!» Og med ett reiser han seg, og han løper rundt og rundt på gulvet. Løper og løper. Hva var det som kom? Kanskje det var selve livslysten, gleden over å være til. Gleden kan være så stor at den nesten ikke får plass i en to år gammel kropp, og da må den leves med og løpes ut. Det er godt for Andreas at hans mor kan leve seg inn i hvordan han er fylt med glede. Det er fint at hun vet at toåringers glede fyller mye når den skal leves ut. Det er bra at hun gjør plass til den. Det prøver de nok også å gjøre hos dagmamma eller i barnehagen, men der er det så mange barn på så få kvadratmeter at det kan være vanskelig å få plass til store gleder. Treåringen kom løpende tvers gjennom stuen, men stoppet plutselig brått: «Er det lov å løpe her?» «Ja, selvsagt,» svarte moren, «hvor er det man ikke får lov til å løpe?» «I barnehagen. Heller ikke rope. Det er fordi det ikke er noen hanner der.» Før i tiden skulle barn sitte pent med nygredd hår, gå pent og huske å neie. Men ikke så sjelden var de ute av syne og kunne løpe, rope, kysse og slåss. I dag er barn nesten alltid innenfor de voksnes rekkevidde. Den friheten de før kunne ta seg, må de i dag få gitt. De må få lov fra de voksne. Det er heldig for dagens barn at de voksne gir lov til en del mer enn mange av gårdagens voksne gjorde. For tenk hvis barn ikke fikk lov til å løpe og rope verken i barnehagen eller hjemme. Hva skulle de da gjøre med sin glede og sitt sinne og sine krefter? De fleste ville bryte normene for skikkelighet. Noen ville bryte dem ofte, og de ville få mye kjeft. 16
Kjeft mindre_mat.indd 16
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
06-03-08 09:05:09
Det er fint for barn med hyggestunder, levende lys og boller med smør, men hvis dagen ble én lang hyggestund med hysj og slapp-nåbare-litt-av, hva så med kroppen? Jeg vet nesten ikke noe om min farfar. Han var formann i sognerådetda han var i trettiårene. Når han kjørte gjennom byen i hestevognen, snakket han muntert til høyre og venstre. Av og til fikk hans fire barn sove hos ham i sengen. Det vet jeg, for en morgen våknet min far, 10 år gammel, hos sin far og ville røre litt ved ham for å vekke ham. Men han var helt kald. Kanskje var det dette sjokket som gjorde at far aldri kunne fortelle om farfar. En dag i 1988 fortalte min onkel meg hvor deilig det var å komme til «Sigsgaard». Han husket hvordan farfar gjemte seg under spisebordet, der han til sine barns store fryd kom med skremmende løvebrøl. Det må ha vært omkring 1914, like før han døde. Hvordan er det i dag? Får våre tiårige barn en gang i blant lov til å sove hos oss i sengen? Forvandler vi oss noen ganger til fryktinngytende uhyrer som barna frydefullt må flykte fra? Skal tro om det ikke er flere foreldre som gjør slik i dag? Vi vet ingenting om det. Men det er til å håpe.
Vi kunne bare gjøre i vei Asbjørn (fem år) kom en dag hjem fra sin herlige barnehage, enda gladere enn ellers, nærmest oppstemt. Han kunne slett ikke vente med å fortelle: «Vi lekte en morsom lek i barnehagen. Akkurat da vi kom til putene, så falt vi, og Katja la seg også ned, og hele tiden falt vi, og det var så morsomt, og de voksne sa ikke noe. Vi kunne bare gjøre i vei. Ingen «grenser» og «faste rammer». Ikke noe «Hysj!» Barnehagen holdt for en kort stund opp med å være institusjon og var bare … ja, en barne-hage, der barna lever, trives og utfolder seg. Man kunne
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
Kjeft mindre_mat.indd 17
17
06-03-08 09:05:10
kanskje si «skaper seg». Og ingen sa «Hold opp med å skape dere!» eller «Nå skal vi spise!». Barna bare falt og falt – og Katja, førskolelæreren, la seg også ned! – og disse vidunderlige stundene bare varte og varte. De voksne i barnehagen vet sikkert godt at det er krevende å gå i barnnehagen dag ut og dag inn. Det er mye skal og mange brudd. Det kan gjøre barn trøtte og leie. Så når de voksne en gang i blant lar barna «gjøre i vei», så er det ikke slapp laissez-faire-pedagogikk, men aktiv omsorg for barnas munterhet og mentale sunnhet. Viktig for alle barn. Aller viktigst for de barna som ikke får lov til å «gjøre i vei» hjemme.
Et godt menneske Karl sitter og snakker med moren sin ved frokosten. Karl tier litt, og så kommer det: «Når jeg ikke får sove, er det noen ganger fordi kroppen min synes at jeg ikke er et godt nok menneske.» Mor: «Er det ikke hodet ditt som synes det?» Karl: «Nei, det er kroppen.» Karl var nesten 61/2 år og gikk på skolen. Han hadde nesten mistet en av sine gode venner fra barnehagen, Jesper, som gikk på en annen skole. Foreldrene til de to guttene fikk ordnet det slik at de skulle møtes igjen etter at de ikke hadde sett hverandre på et års tid. Karl gledet seg. Stor var hans forundring da Jesper, som også hadde gledet seg, gav ham to harde knyttneveslag. Da Karl og moren neste morgen snakket om hendelsen enda en gang, sa Karl: «Kroppen hans synes kanskje heller ikke at han er et godt nok menneske, og så er han redd for at jeg heller ikke synes det.» Kort tid etter fortalte en venn av familien følgende: Hun hadde sittet og snakket med sin sju år gamle sønn om drømmer og bilder, og han satt og så spekulativ ut. «Hva tenker du oppe i hodet?» spurte hun. 18
Kjeft mindre_mat.indd 18
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
06-03-08 09:05:10
«Jeg tenker ikke med hodet. Jeg tenker med hele meg,» sa han og lot hånden gjøre en sirkelbevegelse som omfattet hele kroppen med hode og bein. De to guttenes utsagn passer i forbløffende grad sammen med det fremragende teoretikere som Pierre Bourdieu og Maurice Merleau-Ponty sier om kropp, erfaring, følelser og tenking. Men det går helt på tvers av mye dagligdags sunn fornuft, der det skjelnes skarpt mellom det teoretiske og det praktiske, mellom de boklige og de musiske fagene eller «armer-og-bein-fagene» og der det teoretiske har forrang framfor det praktiske. Voksne kan snakke om at noe gjør vondt i hjertet, eller de har en «magefølelse». Men barnas utsagn går videre. Både voksne og barn er i verden med sine kropper. Ingen erfaringer utenom kroppen. I veldig mange oppdragelseskonflikter er kroppen helt sentral. Det er arm og hånd som setter koppen på skrivebordet, det er magen og tarmen som lager en «bæsjeslange» som i historien på side 20. Kroppen kommer lett til å føles feil, og den gjør noen ganger det hodet ikke vil. Hodet sier: Jeg vil være som en snill kattepus, som en varm sol. Men kroppen langer ut med armen og slår bestevennen i hodet. Men bestrebelsene etter å være et godt menneske, de opptar barn, og ofte føler de seg ikke gode nok. Det kan komme av at barn som andre mennesker ikke kan unngå å gjøre andre vondt. Det er en nødvendig del av livet – å si nei til en utstrakt hånd eller til et brennende ønske om vennskap, å foretrekke én framfor en annen, å forlate, å skuffe. Ingen unngår det, men hos barnet, som ennå er uberørt av vane og likegyldighet, kan smerten være svært dyp. I tillegg kommer skam og dårlig samvittighet som påføres barnet i oppdragelsen. Kanskje skulle de voksne ikke være så opptatt av å ville oppdra barn til bedre mennesker. Hvis vi i stedet var opptatt av å
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
Kjeft mindre_mat.indd 19
19
06-03-08 09:05:10
være«gode nok» mennesker overfor våre nærmeste og våre fjerneste, så kunne barna få bedre forbilder. Og de voksne kunne lettere få ro i sin urolige kropp – og bare falle i søvn.
Heiagjengen En jente fra niende klasse forteller: «Vi stod og heiet. Det var idrettsdag. Vi ropte og skrek. Ellers får vi jo aldri lov til å rope.» Tjue tusen timer har jenta nå gått i barnehage og skole uten å få lov til å rope. Så kommer endelig idrettsdagen. Læreren var for en gangs skyld ikke lærer og jenta ikke elev. Sammen stod de og «ropte og skrek» på sitt lag. Sammen «gjorde de det i vei».
Det gjør man ikke! Bæsjeslangen Jacob, fem år gammel, ser begeistret ned i toalettet der han nettopp har sittet: «Se, der er det en som er bøyd i enden, det er likesom hodet, og se, det likner et øye på siden av den. Det er en bæsjeslange. Jeg har laget en bæsjeslange!» Det er ekte skaperglede som kommer til uttrykk her. Jeg har hørt mange barn gi uttrykk for den. Se hva jeg kan! Mennesket skaper og setter seg spor: en borg i sandkassen, graffiti, en rad med gulrøtter, en bæsjeslange. Det er frydefullt å skape. Jacob uttrykker ren begeistring, ikke noe om at det lukter eller er ufyselig. Han har – ennå – et naivt og ukomplisert forhold til sine kropps funksjoner.
20
Kjeft mindre_mat.indd 20
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
06-03-08 09:05:10
Og det er sannelig ingen selvfølge. En 35 år gammel kvinne fortalte at hun som fireåring hadde tisset på do i barnehagen. En voksen kikket ned i skålen og sa: «Uff, så ekkel tiss!» «Jeg tisset aldri mer mens jeg var i barnehagen,» sa kvinnen. En ubetenksom bemerkning, og fireåringens forhold til seg selv og sin kropp tok skade. For hvis hennes tiss er så ekkel, da er vel også hun ekkel? Fireåringen forsvarer sin kropp og skjuler sin skam. Hun tisser aldri mer mens hun går i barnehagen. At den uoverveide bemerkningen fikk alvorlige følger, forstår vi når den nå 35 år gamle kvinnen stadig husker den levende og – for første gang på 31 år – forteller historien. Så mor og far – og førskolelærerne – må passe på hva de sier når femåringen stolt forteller om en flott bæsjeslange. Det kan være vanskelig, særlig hvis de selv har «lært» at det med tiss og bæsj faktisk er litt ekkelt og i hvert fall ikke noe man snakker høyt om. Hos mormoren min på landet het det «jeg skal ut til tante» når man skulle en tur på utedoen.
Det trenger jeg I tre dager hadde han vært borte fra moren sin, og det er mye når man er tre år gammel. Da han kom hjem, ville han hele tiden kjæle med brystvortene. «Det får jeg lov til. Det trenger jeg,» sa han alvorlig. De brystvortene som en gang var livets kilde, gir stor trygghet. «Det får jeg lov til,» sier gutten, fordi han noen ganger ikke får lov, nemlig når det er fremmede til stede – altså akkurat når han har mest bruk for det. Det tre år gamle barnet blir en gang i blant liten, sutter og klynker, lager babylyder, kjæler med brystvorter. Han trenger å være liten en gang i blant hvis han skal kunne bli stor. Det krever mot å vende seg mot verden, og det er lettest å manne seg
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
Kjeft mindre_mat.indd 21
21
06-03-08 09:05:10
opp hvis man vet at man fritt kan skynde seg tilbake og kose seg hos mor. Hvis adgangen til trøst blir rasjonert, krymper motet. Det blir vanskeligere å frigjøre seg når man ikke fritt kan vende tilbake til tryggheten. Og han lærer å skamme seg – i alle fall hvis det blir et mønster. Han får avstand mellom «seg» og «seg selv» – selvet er ikke alltid stuerent. Noen av lystene hans tåler ikke dagens lys. Moren sier: «Jeg liker det ikke når vi ikke er alene» (for å si at det ikke er ham det er noe galt med).
Privat Det var en gang en barnehage. I barnehagen var det et lite barn som ble veldig sulten når hun så moren sin. Ofte satte moren seg ned og la barnet til brystet – midt i offentligheten, så å si. En dag bad førskolelæreren moren om å vente med å amme til hun kom hjem. Førskolelæreren syntes det var litt ekkelt og i alle fall privat. Og skulle hun ikke snart slutte med å amme? Barnet er jo åtte måneder! En eldre kollega fortalte at hun hadde ammet til hennes barn var to år gammelt. Og i Sameland bodde det en samisk kvinne som gav sønnen sin en tår til han var sju år gammel. Det var førti kilometer til butikken, og ofte hadde han ikke en gang frisk melk. men mange nede i Oslo syntes nok det var litt ekkelt. Hvis den gjennomsnittlige ammetiden går ned med en måned, hvor mange klemmer og koser mister så en årgang med spedbarn? Og uten denne varmen og nærheten, hvor skal de så få styrken og motet fra til å frigjøre seg?
Den store avfargingen En gang var det flott å ha en dyprød vegg og en gammel kommode som var malt oransje. En gang var det et langhåret teppe i mange farger på gulvet. En gang var det flotte, blomstrede tapeter. En gang var det nips og små figurer og et minne fra besøket på Himmel bjerget i bokhyllen. 22
Kjeft mindre_mat.indd 22
H va f å r b a r n k j e f t f o r ?
06-03-08 09:05:10