Matthew Quick
Kjærlighetens galskap Oversatt av Børge Lund
Matthew Quick Originalens tittel: The Silver Linings Playbook Oversatt av Børge Lund © 2008 by Matthew Quick Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42839-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10,7/13,5 og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Alicia – la raison
Et uendelig antall dager til min uunngåelige gjenforening med Nikki
Jeg behøver ikke å se opp for å vite at det er mamma som har kommet på et nytt overraskelsesbesøk. Hun går alltid med tåneglene malt rosa i sommerhalvåret, og jeg kjenner igjen de blomstrete lærsandalene som hun kjøpte forrige gang hun skrev meg ut fra det fæle stedet og tok meg med på kjøpesenteret. Nok en gang har mamma funnet meg ute på gårdsplassen i slåbroken, i full gang med å trene, og jeg smiler fordi jeg vet at hun kommer til å kjefte på doktor Timbers og spørre hva som er vitsen med å sperre meg inne når jeg uansett blir overlatt til meg selv hele dagen. «Hvor mange armhevinger har du tenkt å ta, Pat?» sier mamma da jeg starter på sett nummer to med hundre repetisjoner uten å ha sagt noe til henne. «Nikki–liker–menn–med–velutviklet–overkropp.» Jeg spytter ut ett ord for hver armheving og kjenner smaken av svettestrimene som renner inn i munnen. Augustdisen ligger tykk, perfekt for fettforbrenning. Mamma ser på et minutts tid, og så kommer det et sjokk. «Vil du bli med hjem i dag?» 7
Jeg slutter å gjøre armhevinger, snur meg mot henne, myser gjennom middagssolens hvite skinn – og jeg ser med det samme at hun mener alvor, for hun ser bekymret ut, som om hun er i ferd med å gjøre en feil, og det er sånn mamma ser ut når hun har sagt noe hun virkelig mener, og ikke bare skravler i vei i timevis slik hun pleier når hun ikke er opprørt eller redd. «Så lenge du lover å la være å dra på leting etter Nikki igjen», legger hun til, «kan du endelig komme hjem og bo sammen med pappa og meg til vi finner en jobb og en egen leilighet til deg.» Jeg begynner med armhevingene igjen og holder blikket stivt festet på den glinsende svarte mauren som klatrer opp et gresstrå rett under nesen min, men sidesynet fanger opp svetteperlene som spretter fra ansiktet mitt og ned på bakken. «Bare si at du vil bli med hjem, Pat, så skal jeg lage mat til deg, og du kan besøke de gamle vennene dine og endelig få kommet i gang med livet igjen. Vær så snill. Jeg trenger at du vil dette. Om det enn bare er for min skyld, Pat. Vær så snill.» Armhevinger i dobbelt tempo, brystmusklene svulmer, vokser – smerte, hete, smerte, forandring. Jeg vil ikke bli værende på det fæle stedet, der ingen tror på blå himmel over skyene eller kjærlighet eller en lykkelig slutt, og der alle sier at Nikki ikke kommer til å like den nye kroppen min, og at hun ikke engang kommer til å ville treffe meg når atskillelsestiden er over. Men jeg er også redd for at menneskene fra det gamle livet mitt ikke kommer til å være så entusiastisk som jeg selv prøver å være nå. Uansett er jeg nødt til å komme meg vekk fra de deprimerende legene og de stygge sykepleierne – med de 8
evinnelige pappkrusene med piller i – hvis jeg noen gang skal få styr på tankene, og siden mamma er mye enklere å lure enn det medisinske personalet, kommer jeg meg raskt på beina og sier: «Jeg kan komme og bo hos dere, men bare til atskillelsestiden er over.» Mens mamma skriver under på de juridiske dokumentene, tar jeg en siste dusj på rommet mitt, og deretter pakker jeg bagen med klær og det innrammede bildet av Nikki. Jeg sier ha det til romkameraten min, Jackie, som bare stirrer på meg fra sengen slik han alltid gjør, med sikkelet hengende ned fra haken som fargeløs honning. Stakkars Jackie, med de spredte hårtustene, den merkelige hodeformen og den kvapsete kroppen. Hva slags kvinne ville noensinne kunne elske ham? Han blunker til meg. Jeg tolker dette som ha det og lykke til, og blunker tilbake med begge øynene for å si dobbelt lykke til til deg, Jackie, og jeg tror han skjønner hva jeg mener, for han grynter og slår skulderen mot øret slik han pleier når han forstår det man prøver å si til ham. De andre vennene mine har musikkterapi, noe jeg ikke deltar i fordi jeg noen ganger blir så sint av heisjazz. Kanskje jeg burde si ha det til gutta som har støttet meg mens jeg har sittet innesperret, tenker jeg, så jeg gløtter inn vinduet til musikkrommet og ser kompisene mine sitte med beina i kors på lilla yogamatter med albuene hvilende på knærne, håndflatene presset sammen foran ansiktet og øynene lukket. Heldigvis hindrer vindusruten at heisjazzen når fram til ørene mine. Vennene mine ser virkelig avslappet ut – fredelige – så jeg bestemmer meg for ikke å avbryte timen. Jeg liker ikke avskjeder. Doktor Timbers venter på meg i den hvite frakken sin 9
da jeg møter mamma i lobbyen, der palmetrærne står på lur mellom sofaene og lenestolene som om det fæle stedet var i Orlando og ikke i Baltimore. «Nyt livet», sier han til meg – med det saklige uttrykket han pleier å sette opp – og tar meg i hånden. «Bare vent til atskillelsestiden er over», sier jeg, og han blir lang i maska, som om jeg hadde sagt at jeg skulle drepe kona hans, Natalie, og de tre lyshårede døtrene deres – Kristen, Jenny og Becky – for det er akkurat så lite han tror på blå himmel over skyene, og det er derfor han vier livet til å preke apati og negativitet og pessimisme uten stans. Men jeg sørger for at han skjønner at han ikke har klart å smitte meg med den deprimerende livsfilosofien sin – og at jeg gleder meg til jeg er ferdig med atskillelsestiden. Jeg sier: «Se for deg hvordan jeg suser av gårde», til doktor Timbers, som er akkurat det Danny – den eneste svarte vennen min ved det fæle stedet – sa han skulle si til doktor Timbers når han ble skrevet ut. Jeg har litt dårlig samvittighet over å stjele Dannys utgangsreplikk, men det virker; det vet jeg fordi doktor Timbers kniper sammen øynene som om jeg hadde bokset ham i magen. Mens mamma kjører meg ut av Maryland og gjennom Delaware, forbi alle hurtigmatstedene og kjøpesentrene, forklarer hun at doktor Timbers ikke ville slippe meg ut av det fæle stedet, men at med hjelp fra et knippe advokater og venninnens psykiater – mannen som nå skal bli min nye psykiater – har hun kjempet et juridisk slag og klart å overbevise en eller annen dommer om at hun kunne ta seg av meg hjemme, så jeg takker henne. Da vi krysser Delaware Memorial Bridge, ser hun 10
bort på meg og spør om jeg har lyst til å bli frisk, hun sier: «Du har vel lyst til å bli frisk, Pat. Ikke sant?» Jeg nikker. Jeg sier: «Det har jeg.» Mens vi kjører ned Haddon Avenue inn i hjertet av Collingswood – hjembyen min – ser jeg at hovedgata har forandret seg. Det er så mange nye motebutikker, nye restauranter som ser dyre ut, og velkledde fremmede som går langs fortauene, at jeg lurer på om dette egentlig er hjembyen min i det hele tatt. Jeg kjenner angsten komme og puster tungt slik jeg iblant gjør. Mamma spør hva som er galt, og da jeg sier det, lover hun igjen at den nye psykiateren min, doktor Patel, skal få meg til å føle meg normal på null komma niks. Da vi er framme ved huset vårt, går jeg rett ned i kjelleren, og det er som julaften. Jeg ser den nye vektbenken mamma har lovt meg så mange ganger, sammen med stativet med vektskiver, trimsykkelen, manualene og Stomach Master 6000, som jeg hadde sett på tv og siklet etter under hele oppholdet på det fæle stedet. «Tusen, tusen, tusen takk!» sier jeg og gir mamma en stor klem, løfter henne opp og snurrer henne en runde rundt. Da jeg setter henne ned, smiler hun og sier: «Velkommen hjem, Pat.» Jeg går ivrig til verks og veksler mellom sett med benkpress, bicepsøvelser, maskin-situps på Stomach Master 6000, beinløft, knebøy, timevis på trimsykkelen, væskeinntak (jeg prøver å få i meg 15 liter vann daglig og drikker mengdevis med H2O-shots fra et shotsglass for å få i meg mye væske på kort tid), og så skriver jeg, for det meste daglige memoarer som denne, slik at Nikki kan lese om livet mitt og vite nøyaktig hva jeg har gjort siden starten av atskillelsestiden. (Hukom11
melsen min begynte å svikte på det fæle stedet på grunn av medisinene, så jeg startet med å skrive ned alt som skjer med meg, holde rede på alt jeg må fortelle Nikki for å oppdatere henne på livet mitt så snart atskillelsestiden er slutt. Men legene på det fæle stedet konfiskerte alt jeg skrev før jeg kom hjem, så jeg ble nødt til å starte på nytt.) Da jeg omsider kommer opp fra kjelleren, legger jeg merke til at alle bildene av Nikki og meg er blitt fjernet fra veggene og peishylla. Jeg spør mamma hvor det er blitt av alle bildene. Hun sier at det var et innbrudd noen uker før jeg kom hjem, og at bildene ble stjålet. Jeg spør hva en innbruddstyv skulle med bildene av Nikki og meg, og mamma sier at alle bildene hadde veldig dyre rammer. «Hvorfor stjal ikke tyven resten av familiebildene, da?» spør jeg. Mamma sier at tyven stjal alle de dyre rammene, men hun hadde negativene til familiebildene og fikk framkalt nye kopier. «Hvorfor fikk du ikke framkalt nye kopier av bildene av Nikki og meg?» spør jeg. Mamma sier at hun ikke hadde negativene til bildene av Nikki og meg, spesielt siden foreldrene til Nikki hadde betalt for bryllupsbildene og bare hadde gitt mamma kopier av de bildene hun likte. Nikki hadde gitt mamma de andre ikke-bryllupsbildene av oss, og vi har jo ikke kontakt med verken Nikki eller familien hennes nå, siden det er atskillelsestid. Jeg sier til mamma at hvis innbruddstyven kommer tilbake, skal jeg knuse kneskålene hans og slå ham helseløs, og hun sier: «Det tror jeg på.» Pappa og jeg snakker ikke sammen en eneste gang den første uken jeg er hjemme, men det er ikke så overraskende, siden han jobber hele tiden – han er distrikts12
sjef for alle Big Foods-butikkene i South Jersey. Når pappa ikke er på jobb, sitter han inne på arbeidsrommet sitt med døren igjen og leser historiske romaner, for det meste med handling fra den amerikanske borgerkrigen. Mamma sier at han trenger tid til å bli vant til at jeg bor hjemme igjen, og det gir jeg ham med glede, spesielt siden jeg er litt redd for å snakke med pappa uansett. Jeg husker at han brølte til meg den eneste gangen han noensinne besøkte meg på det fæle stedet, og han sa en del ganske så grusomme ting om Nikki og om blå himmel bak skyene generelt. Jeg treffer selvfølgelig på pappa i gangene i huset vårt, men han ser ikke på meg når vi passerer hverandre. Nikki liker å lese, og siden hun alltid ville at jeg skulle lese høyverdig litteratur, begynner jeg med det, først og fremst for at jeg skal kunne delta i samtalene rundt middagsbordet der jeg før ikke hadde sagt noe – samtalene med Nikkis litterære venner, engelsklærerne som alle sammen synes jeg er en analfabetisk bajas, det er faktisk det en av Nikkis venner pleier å kalle meg når jeg erter ham for at han er så liten av vekst. «Jeg er i hvert fall ikke en analfabetisk bajas», sier Phillip til meg, og Nikki ler høyt. Mamma har lånekort på biblioteket, og hun låner bøker til meg nå som jeg er hjemme og får lese hva jeg vil uten å måtte spørre doktor Timbers, som sensurerer bort bøker som en sann fascist. Jeg begynner med Den store Gatsby, som jeg leser ut på bare tre kvelder. Det beste er innledningsessayet, der det står at romanen først og fremst handler om tid og om at den aldri kan kjøpes tilbake, og det er nøyaktig den holdningen jeg har til kroppen min og trening – men på den andre 13
siden føles det også som om det er et uendelig antall dager til min uunngåelige gjenforening med Nikki. Mens jeg leser selve historien – der Gatsby elsker Daisy så høyt, men ikke får være sammen med henne uansett hvor hardt han prøver – får jeg lyst til å rive boka i to og ringe Fitzgerald og si at boka er helt feil, selv om jeg vet at Fitzgerald sannsynligvis er død. Spesielt der Gatsby blir skutt og drept i svømmebassenget sitt første gangen han tar seg en svømmetur hele sommeren, der Daisy ikke engang går i begravelsen hans, der Nick og Jordan går fra hverandre, og der Daisy ender opp med å bli værende sammen med rasisten Tom, som i praksis myrder en uskyldig kvinne med sexlysten sin, er det tydelig at Fitzgerald aldri tok seg tid til å titte opp på skyene i solnedgangen, for det er ingen blå himmel på slutten av den boka, det skal være sikkert og visst. Jeg skjønner hvorfor Nikki liker den romanen, siden den er så godt skrevet. Men det at hun liker den, gjør meg bekymret for at Nikki ikke egentlig tror på blå himmel, for hun sier at Den store Gatsby er den beste romanen noensinne skrevet av en amerikaner, men allikevel ender den så trist. En ting er sikkert: Nikki kommer til å være veldig stolt av meg når jeg forteller at jeg omsider har lest favorittboka hennes. Og her er enda en overraskelse: Jeg skal lese alle romanene på pensumlisten hennes i amerikansk litteratur, bare for å gjøre henne stolt, for å fortelle henne at jeg er genuint interessert i det hun er opptatt av, og at jeg gjør en virkelig innsats for å redde ekteskapet hennes, spesielt siden jeg nå vil kunne konversere med de fine litterære vennene hennes og si sånt som: «Jeg er tretti. Jeg er fem år for gammel til å lyve for meg selv og kalle 14
det ære», som Nick sier på slutten av Fitzgeralds berømte roman, men replikken fungerer for meg også, for jeg er også tretti, så når jeg sier den, kommer det til å høres skikkelig smart ut. Vi kommer sannsynligvis til å skravle over en middag, og referansen kommer til å få Nikki til å smile og le fordi hun blir så overrasket over at jeg faktisk har lest Den store Gatsby. Det er en del av planen min, i hvert fall – å levere den replikken skikkelig elegant, når hun minst venter at jeg skal «servere kunnskap», for å bruke en annen av replikkene til min svarte venn Danny. Herregud, jeg klarer nesten ikke å vente.
Han preker ikke pessimisme
Treningsøkten min blir avbrutt klokken tolv, da mamma kommer ned kjellertrappen og sier at jeg har en avtale med doktor Patel. Jeg spør om jeg kan dra senere, etter at jeg er ferdig med det daglige styrketreningsprogrammet, men mamma sier at jeg må tilbake til det fæle stedet i Baltimore hvis jeg ikke holder avtalene med doktor Patel, og hun henviser til og med til rettskjennelsen og sier at jeg kan lese papirene selv hvis jeg ikke tror på henne. Så jeg tar en dusj, og deretter kjører mamma meg til doktor Patels kontor, som ligger i første etasje i et stort hus i Voorhees, rett ved Haddonfield-Berlin Road. Vel framme setter jeg meg i venterommet mens mamma fyller ut noen flere papirer. Ti trær må ha blitt felt så langt bare for å dokumentere den psykiske helsen min. Det kommer ikke Nikki til å like å høre, for hun er en innbitt miljøforkjemper som pleide å gi meg minst ett tre i regnskogen til jul hvert år – egentlig bare et papirark der det sto at jeg eide treet – og nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg lo av disse gavene, og jeg kommer aldri til å slå vitser om raseringen av regnskogen igjen når Nikki kommer tilbake. 16
Mens jeg sitter der og blar gjennom et nummer av Sports Illustrated og lytter til easy listening-stasjonen som doktor Patel pumper ut i venterommet, hører jeg plutselig sexy synthakkorder, den tikkende hihaten, de erotiske hjerteslagene fra stortromma, et dryss med englestøv, og så kommer den onde, lyse sopransaksofonen. Du vet hva sangen heter: «Songbird». Og jeg hopper ut av stolen, skriker, sparker stoler over ende, velter salongbordet, plukker opp stabler med magasiner og slenger dem i veggen og vræler: «Det er urettferdig! Jeg finner meg ikke i flere triks! Jeg er ikke noen prøvekanin dere kan eksperimentere med følelsene til!» Og så kommer en liten indisk mann – kanskje bare 1,50 høy, med flettestrikket genser selv om det er midt i august, dressbukse og skinnende hvite tennissko – og spør meg rolig hva som er galt. «Slå av den musikken!» brøler jeg. «Slå den av! Med en gang!» Den lille mannen er doktor Patel, innser jeg, for han ber sekretæren om å slå av musikken, og da hun adlyder, forsvinner Kenny G ut av hodet mitt, og jeg slutter å brøle. Jeg dekker ansiktet med hendene så ingen skal se at jeg gråter, og etter en stund begynner mamma å stryke meg over ryggen. Så mye stillhet – og så ber doktor Patel meg bli med inn på kontoret sitt. Jeg følger nølende etter mens mamma hjelper sekretæren å rydde opp i kaoset etter meg. Kontoret er merkelig, på en hyggelig måte. To lenestoler i skinn står vendt mot hverandre, og noen edderkoppaktige vekster – lange slyngplanter fulle av hvite og grønne blader – henger ned fra taket og ram17
mer inn karnappet med utsikt mot et fuglebad av stein og en hage full av fargerike blomster. Men det er absolutt ingenting annet i rommet bortsett fra en eske med papirlommetørklær midt mellom de to lenestolene. Det er skinnende blank, lys parkett på golvet, og taket og veggene er malt slik at de skal se ut som himmelen – realistiske skyer svever rundt i kontoret, og det tar jeg som et godt tegn, for jeg er veldig glad i skyer og himmel. En enkelt lampe midt i taket ser ut som en glødende bløtkake som henger opp ned, men taket rundt er malt som en sol. Vennlige stråler skyter ut fra midten. Jeg må innrømme at jeg føler meg roligere i det øyeblikket jeg kommer inn på doktor Patels kontor, og det bryr meg ikke så mye lenger at jeg hørte den Kenny G-sangen. Doktor Patel spør meg hvilken av stolene jeg vil sette meg og slappe av i. Jeg velger den svarte framfor den brune og angrer umiddelbart på det, siden svart kanskje får meg til å virke mer deprimert enn hvis jeg hadde valgt brun, og sannheten er at jeg ikke er deprimert i det hele tatt. Da doktor Patel setter seg, drar han i spaken på siden av stolen slik at fotstøtten heves. Han lener seg tilbake og folder hendene bak det lille hodet som om han skulle se på en baseballkamp. «Slapp av», sier han. «Og ikke kall meg doktor Patel. Kall meg Cliff. Jeg vil at vi skal ha en uformell tone i disse timene. En vennlig tone. Ok?» Han virker hyggelig, så jeg drar i spaken, lener meg tilbake og prøver å slappe av. «Altså», sier han. «Den Kenny G-låten vippet deg virkelig av pinnen. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er noen fan, jeg heller, men –» 18
Jeg lukker øynene, nynner en enkelt tone og teller til ti inni meg for å tømme hodet for tanker. Da jeg åpner øynene, sier han: «Har du lyst til å snakke om Kenny G?» Jeg lukker øynene, nynner en enkelt tone og teller til ti inni meg for å tømme hodet for tanker. «Ok. Har du lyst til å fortelle meg om Nikki?» «Hvorfor vil du høre om Nikki?» sier jeg – altfor avvisende, det innrømmer jeg. «Hvis jeg skal hjelpe deg, Pat, må jeg bli kjent med deg, ikke sant? Moren din sier at du vil bli sammen med Nikki igjen, at det er det store målet i livet ditt – så vi burde vel starte der.» Doktor Patel sier ikke at det er uaktuelt med en gjenforening, og dermed virker det som om han mener det fortsatt er en mulighet for at jeg kan skvære opp med kona mi. Det får meg til å føle meg bedre. «Nikki? Hun er helt fantastisk», sier jeg med et smil og kjenner varmen bre seg i brystet som alltid når jeg sier navnet hennes, når jeg ser for meg ansiktet hennes. «Hun er det beste som noensinne har skjedd meg. Jeg elsker henne høyere enn livet selv. Og jeg kan nesten ikke vente til atskillelsestiden er over.» «Atskillelsestiden?» «Jepp. Atskillelsestiden.» «Hva er atskillelsestiden?» «For noen måneder siden gikk jeg med på å gi Nikki litt armslag, og hun gikk med på å komme tilbake til meg når hun følte at hun hadde fått ordnet opp i sine egne problemer i tilstrekkelig grad til at vi kan være sammen igjen. Så vi er på en måte separert, men bare midlertidig.» «Hvorfor ble dere separert?» 19
«Først og fremst fordi jeg ikke verdsatte henne nok, og fordi jeg var arbeidsnarkoman – jeg var avdelingsleder for historie ved Jefferson videregående skole og trener i tre idretter. Jeg var aldri hjemme, så hun ble ensom. Dessuten lot jeg på en måte kroppen forfalle, og til slutt veide jeg fem kilo for mye, eller kanskje tretti, men jeg jobber med saken, og nå er jeg helt klar til å bli med på ekteskapsrådgivning sånn som hun ville, for jeg er en ny mann nå.» «Har du satt en dato?» «En dato?» «For når atskillelsestiden er over.» «Nei.» «Så atskillelsestiden kommer til å vare i det uendelige?» «Teoretisk sett går jeg ut fra at svaret er ja. Spesielt siden jeg ikke har lov til å kontakte Nikki eller familien hennes.» «Hvorfor ikke?» «Øhhh … jeg vet ikke helt. Jeg mener – jeg er like glad i svigerforeldrene mine som jeg er i Nikki. Men det betyr ingenting, for jeg regner med at Nikki kommer tilbake før eller senere, og da ordner hun opp med foreldrene sine.» «Hva får deg til å anta det?» sier han, men på en hyggelig måte og med et vennlig smil. «Jeg tror alltid at det kommer til å ende lykkelig», sier jeg. «Og det virker som om denne filmen har vart lenge nok.» «Film?» sier doktor Patel, og jeg tror han ville sett nøyaktig ut som Gandhi hvis han hadde hatt de samme brillene og barbert seg på hodet, og det er merkelig, spesielt siden vi sitter i skinnlenestoler i et så lyst 20
og muntert værelse, og dessuten er Gandhi død, ikke sant? «Ja», sier jeg. «Har du aldri lagt merke til at livet er som en serie med filmer?» «Nei. Fortell meg om det.» «For eksempel er det eventyrfilmer. Det begynner alltid med problemer, men så innrømmer man problemene sine og blir en bedre person ved å arbeide virkelig hardt med det, og det er det som gjødsler den lykkelige slutten og får den til å blomstre – akkurat som slutten på alle Rocky-filmene, Rudy, Karate Kid, Star Wars- og Indiana Jones-trilogiene og The Goonies, som er favorittfilmene, selv om jeg holder meg unna filmer helt til Nikki kommer tilbake, for nå er det mitt eget liv som er filmen jeg skal se på, og den står alltid på. Dessuten vet jeg at tiden snart er inne for den lykkelige slutten da Nikki kommer tilbake, for jeg har forandret meg så mye gjennom fysisk trening og medisiner og terapi.» «Å, da skjønner jeg.» Patel smiler. «Jeg liker også at det ender lykkelig, Pat.» «Du er altså enig. Tror du kona mi kommer tilbake snart?» «Det vil tiden vise», sier doktor Patel, og der og da vet jeg at Cliff og jeg vil komme godt overens, for han preker ikke pessimisme sånn som doktor Timbers og resten av personalet ved det fæle stedet; Cliff sier ikke at jeg er nødt til å se i øynene det han tror er virkeligheten min. «Så rart, for alle de andre psykiaterne jeg har hatt, har sagt at Nikki ikke kommer tilbake. Selv etter at jeg har fortalt dem om endringene jeg har gjort i livet mitt, at jeg jobber med å bli et bedre menneske, fortsatte de 21
å ’disse’ meg, som Danny, den svarte kompisen min, pleide å si.» «Folk kan være ondskapsfulle», sier han med et medfølende uttrykk i ansiktet som gjør at jeg stoler enda mer på ham. Og i samme øyeblikk innser jeg at han ikke skriver ned alt jeg sier, og det setter jeg stor pris på, det skal jeg love deg. Jeg sier at jeg liker rommet, og vi snakker om hvor glad jeg er i skyer og himmel, og at de fleste mister evnen til å se at himmelen bak skyene er blå, selv om den er der oppe nesten hver dag. Jeg spør ham om familien hans bare for å være hyggelig, og det viser seg at han har en datter på videregående som spiller landhockey, og laget hennes er rangert som nummer to i South Jersey. Dessuten har han en sønn på barneskolen som vil bli buktaler og til og med øver hver kveld med en tredukke som heter Grover Cleveland, som tilfeldigvis også var den eneste amerikanske presidenten som har sittet i to perioder som ikke var rett etter hverandre. Jeg skjønner ikke helt hvorfor sønnen til Cliff har oppkalt buktalerdukken sin etter vår tjueandre og tjuefjerde president, men det sier jeg ikke. Deretter sier Cliff at kona hans heter Sonja, og det er hun som har malt rommet så fint, og det leder oss over til en diskusjon om hvor fantastiske kvinner er, og hvor viktig det er å sette pris på kvinnen sin mens man har henne, for hvis man ikke gjør det, kan man miste henne ganske raskt – for Gud vil virkelig at vi skal sette pris på kvinnene våre. Jeg sier til Cliff at jeg håper han aldri noensinne blir nødt til å oppleve atskillelsestid, og han sier at han håper at atskillelsestiden min snart er over, noe som jo er en ganske fin ting å si. 22
Før jeg drar, sier Cliff at han skal gjøre noen endringer i medisinene mine, og at det kan føre til noen uønskede bivirkninger, så jeg må si fra til mamma med det samme hvis jeg blir dårlig eller ikke får sove eller får angst – for det kan hende det tar litt tid før han finner den rette kombinasjonen av medisiner – og jeg lover ham å gjøre det. I bilen på vei hjem sier jeg til mamma at jeg virkelig liker doktor Cliff Patel og ser mye lysere på å gå i terapi. Jeg takker henne for at hun har fått meg ut fra det fæle stedet, og at det er mye mer sannsynlig at Nikki vil komme til Collingswood enn til en psykiatrisk institusjon, og da jeg sier det, begynner mamma å gråte, og det synes jeg er veldig merkelig. Hun kjører inn til veikanten, hviler hodet mot rattet og gråter lenge mens hun lar motoren gå – hun snufser og lager gråtelyder. Jeg stryker henne over ryggen, slik hun gjorde med meg hos doktor Patel da den sangen ble spilt, og etter en ti minutters tid slutter hun bare å gråte og kjører meg hjem. For å ta igjen den timen jeg brukte på å sitte sammen med Cliff, trener jeg til sent på ettermiddagen, og da jeg går og legger meg, sitter pappa fortsatt på kontoret sitt med døren igjen, så det går nok en dag uten at jeg snakker med pappa. Jeg synes det er merkelig å bo i et hus med noen man ikke kan snakke med – spesielt når denne personen er ens egen far – og tanken på det gjør meg litt trist. Siden mamma ikke har vært på biblioteket ennå, har jeg ingenting å lese på. Jeg lukker øynene og tenker på Nikki til hun kommer for å være sammen med meg i drømmene mine – som alltid.
Oransje ild trenger inn i skallen min
Ja, jeg tror virkelig at bak skyene er himmelen alltid blå, ikke minst fordi jeg ser det nesten hver dag når jeg kommer opp fra kjelleren, trer hodet og armene gjennom en søppelsekk – slik at overkroppen min er pakket inn i plast så jeg svetter mer – og tar en løpetur. Jeg prøver alltid å koordinere den seksten kilometer lange løpedelen av det ti timer lange treningsprogrammet mitt med solnedgangen, sånn at jeg kan avslutte med å løpe vestover forbi idrettsbanene i Knight’s Park der jeg spilte baseball og fotball da jeg var liten. Mens jeg løper gjennom parken, titter jeg opp og ser hva dagen bringer av varsler. Hvis skyene dekker solen, minner sølvrendene rundt skyene meg om at jeg aldri må slutte å prøve, for jeg vet at selv om det kan se mørkt ut nå, kommer kona mi tilbake til meg snart. Når jeg ser lyset omkranse de myke, grå og hvite dottene, er det som om et elektrisk støt går gjennom meg. (Man kan til og med gjenskape effekten ved å holde hånden noen få centimeter unna en naken lyspære og følge ytterkanten av håndflaten med øynene til man blir midlertidig blindet. Det gjør vondt å se på skyene, men det hjelper, på samme måte som 24
det meste som gjør vondt. Derfor må jeg løpe, og når lungene brenner og det lyner i ryggen som om jeg blir knivstukket og musklene i beina blir harde og de to centimeterne med løs hud rundt midjen min disser, føles det som om jeg gjør dagens botsøvelser og kanskje gjør Gud så fornøyd at Han vil hjelpe meg litt, noe jeg tror er årsaken til at Han har vist meg så interessante skyer den siste uken. Siden kona mi ba om at vi skulle være atskilt en stund, har jeg gått ned mer enn tjuefem kilo, og mamma sier at jeg snart kommer til å veie det samme som da jeg spilte på skolens fotballag på videregående, altså det samme jeg veide da jeg møtte Nikki, og jeg tror kanskje hun mislikte at jeg la på meg så mye de fem årene vi var gift. Hun kommer til å bli så overrasket over å se hvor muskuløs jeg har blitt når atskillelsestiden er over! Hvis det ikke er noen skyer når jeg ser opp på himmelen ved solnedgang – slik som i går – trenger oransje ild inn i skallen min, blender meg, og det er nesten like bra, for også det brenner og får alt til å se guddommelig ut. Når jeg løper, later jeg alltid som om jeg løper mot Nikki, og da føles det som om jeg kutter ned på ventetiden til jeg får se henne igjen.
Den verste slutten som tenkes kan
Siden jeg vet at Nikki går grundig gjennom Hemingway hvert år, ber jeg om å få en av Hemingways bedre romaner. «Om mulig en med en kjærlighetshistorie i, for jeg er nødt til å studere kjærligheten inngående – slik at jeg kan være en bedre ektemann for Nikki når hun kommer tilbake», sier jeg til mamma. Da mamma kommer tilbake fra biblioteket, sier hun at bibliotekaren mener at Farvel til våpnene er Hemingways beste kjærlighetshistorie. Derfor åpner jeg ivrig boka og kjenner at jeg blir smartere etter hvert som jeg blar om de første sidene. Mens jeg leser, ser jeg etter siterbare setninger jeg kan bruke for å «servere kunnskap» neste gang Nikki og jeg er ute med de litterære vennene hennes – og si til brillePhillip: «Ville en analfabetisk bajas kjent til denne setningen?» Og så skal jeg servere en dose Hemingway uten å lee på et øyelokk. Men hele romanen er bare triks. Hele tiden heier man på fortelleren og håper at han overlever krigen og får et fint liv sammen med Catherine Barkley. Han overlever alle slags farer – selv å bli sprengt i luften – og flykter omsider til Sveits sammen 26
med den gravide Catherine, som han elsker så høyt. De lever oppe i fjellene en stund og er forelsket og lykkelige. Hemingway burde avsluttet romanen der, for det var den blå himmelen bak skyene disse menneskene fortjente etter å ha kjempet for å overleve den dystre krigen. Men nei. Isteden finner han på den verste slutten som tenkes kan: Hemingway lar Catherine dø av blodtap etter å ha satt til verden et dødfødt barn. Det er den mest pinefulle slutten jeg noensinne har opplevd og sannsynligvis noensinne kommer til å oppleve i bøker, på film eller til og med på tv. På slutten gråter og gråter jeg, mest på grunn av romanfigurene, selvfølgelig, men også fordi Nikki faktisk bruker denne boka i undervisningen av barn. Det er en gåte for meg hvordan noen kan ville utsette lettpåvirkelige tenåringer for en så forferdelig slutt. Hvorfor ikke bare si til elevene på videregående at all innsatsen de gjør for å forbedre seg, er helt forgjeves? Jeg må medgi at for første gang siden atskillelsestiden begynte, er jeg sint på Nikki for at hun sprer slik pessimisme i klasserommet. Jeg kommer ikke til å sitere Hemingway med det første, og jeg kommer aldri til å lese flere av bøkene hans. Og hvis han fortsatt hadde vært i live, skulle jeg skrevet et brev til ham med det samme og truet med å kaldkvele ham med mine egne hender fordi han er så dyster. Ikke rart han skjøt seg selv, slik det står i innledningen.
Her er det bare kjærlighet
Sekretæren hos doktor Patel skrur av radioen så snart hun ser meg komme gående inn på venterommet, og det får meg til å le, for hun prøver å gjøre det som om det var helt tilfeldig, som om jeg ikke kom til å legge merke til det. Hun ser skremt ut og skrur så forsiktig på knotten – slik folk gjør ting når de har sett en av episodene mine, som om jeg ikke lenger var menneskelig, men et vilt, brutalt dyr. Etter å ha ventet en kort stund går jeg for andre gang inn på kontoret til Cliff, slik jeg skal hver fredag i overskuelig framtid. Jeg velger brunt denne gangen, og vi setter oss i skinnlenestolene blant alle skyene og snakker om hvor glad vi er i kvinner og å «gjøre vår greie», en annen av Dannys faste fraser. Cliff spør om jeg liker de nye medisinene, og det sier jeg at jeg gjør, selv om jeg egentlig knapt har merket noen effekt i det hele tatt og bare har tatt omtrent halvparten av pillene mamma ga meg sist uke – jeg gjemmer noen av dem under tungen og spytter dem i do når hun går sin vei. Han spør om jeg har opplevd noen uønskede bivirkninger – kortpustethet, dårlig appetitt, søvnighet, selvmordstanker, mordtanker, ereksjonsproble28
mer, angst, kløe, diaré – og jeg sier at det har jeg ikke. «Hva med hallusinasjoner?» sier han og lener seg litt fram og myser. «Hallusinasjoner?» spør jeg. «Hallusinasjoner.» Jeg trekker på skuldrene og sier at jeg ikke tror jeg har hallusinert, og han sier at jeg ville visst det hvis det hadde skjedd. «Si fra til moren din hvis du ser bisarre eller skremmende ting», sier han, «men du trenger ikke å være bekymret, for du kommer sannsynligvis ikke til å hallusinere. Bare en liten andel av dem som tar denne kombinasjonen av medisiner, hallusinerer.» Jeg nikker og lover at jeg skal si fra om eventuelle hallusinasjoner til mamma, men jeg har egentlig liten tro på at jeg kommer til å hallusinere uansett hva slags medisiner han gir meg, spesielt siden jeg vet at han ikke kommer til å gi meg LSD eller noe sånt. Jeg går ut fra at svakere mennesker sannsynligvis klager på medisinene sine, men jeg er ikke svak og har ganske god kontroll over tankene mine. Mens jeg drikker vannshots nede i kjelleren i den tre minutter lange pausen mellom situps på Stomach Master 6000 og beinløft på vektbenken, kjenner jeg den umiskjennelige smøraktige duften av mammas krabbesnacks, og det er ikke til å unngå at jeg får vann i munnen. Jeg er veldig glad i krabbesnacks, så jeg går opp fra kjelleren og inn på kjøkkenet, og ser at mamma ikke bare lager krabbesnacks, som er engelske muffins med krabbekjøtt og smør og oransje ost, hun lager også 29
sin hjemmelagde pizza med tre typer kjøtt – kjøttdeig, pølse og kylling – samt kyllingvingene med chilisaus hun pleier å kjøpe på Big Foods-butikken. «Hvorfor lager du krabbesnacks?» spør jeg håpefullt, for av tidligere erfaring vet jeg at hun bare lager krabbesnacks når vi skal ha folk på besøk. Nikki er veldig glad i krabbesnacks og spiser gjerne en hel tallerken hvis man setter den foran henne, og så klager hun i bilen på veien hjem og sier at hun føler seg feit fordi hun har spist for mye. På den tiden jeg drev med psykisk terror, pleide jeg å si at jeg var lei av å høre på klagingen hennes hver gang hun spiste for mye. Men neste gang Nikki spiser for mye krabbesnacks, skal jeg si at hun ikke spiste for mye, og at hun uansett er for tynn; jeg skal si at hun trenger å legge på seg noen kilo fordi jeg liker at kvinner ser ut som kvinner og ikke er «flate som ei flystripe», nok et av Dannys standarduttrykk. Og jeg håper at det at mamma lager krabbesnacks, betyr at atskillelsestiden er over og Nikki er på vei hjem til foreldrene mine, for det er den beste overraskelsen mamma kunne funnet på for å ønske meg velkommen hjem – og siden mamma alltid prøver å gjøre noe fint for meg og broren min, forbereder jeg meg mentalt til en gjenforening med Nikki. Hjertet slår minst femti slag i løpet av de få sekundene det tar mamma å svare på spørsmålet mitt. «Philadelphia Eagles spiller mot Pittsburgh Steelers i dag, det er en vennskapskamp i forkant av sesongen», sier mamma, et merkelig utsagn siden mamma alltid har avskydd sport og knapt vet at sesongen for amerikansk fotball er om høsten, for ikke å snakke om hvilke lag som spiller på en bestemt dag. «Broren din kom30
mer innom for å se på kampen sammen med deg og pappa.» Hjertet mitt begynner å slå enda raskere, for jeg har ikke sett broren min siden rett etter at atskillelsestiden begynte, og akkurat som pappa sa han noen ganske fæle ting om Nikki forrige gang vi snakket sammen. «Jake gleder seg til å treffe deg, og du vet jo hvor glad pappa er i Eagles. Det blir fint å få alle tre mennene mine samlet i sofaen igjen akkurat som i gamle dager.» Mamma smiler så intenst til meg at jeg tror hun skal briste i gråt igjen, så jeg snur og går ned i kjelleren igjen og tar armhevinger på knokene til brystmusklene brenner og knokene er helt følelsesløse. Siden jeg vet at jeg sannsynligvis ikke får tatt løpeturen min til vanlig tid siden vi skal ha familiekveld, trer jeg på meg en søppelsekk og løper ut tidligere, og jeg legger ruten forbi husene til vennene mine fra videregående; forbi St. Joseph’s som er den katolske kirken jeg pleide å gå i; forbi Collingswood videregående skole (89-kullet er best!) og huset ved parken som besteforeldrene mine eide før de døde. Den gamle bestekameraten min får øye på meg da jeg passerer det nye huset hans på Virginia Avenue. Ronnie har akkurat kommet fra jobb og er på vei fra bilen til inngangsdøren da jeg løper forbi på fortauet. Han ser meg inn i øynene, og da jeg har passert, roper han: «Pat Peoples? Er det deg? Pat! Hei!» Jeg setter opp farten enda mer, for broren min, Jake, kommer for å snakke med meg, og Jake tror ikke at alt kommer til å ende bra, og jeg har ikke den emosjonelle kapasiteten til å snakke med Ronnie akkurat nå, for han besøkte ikke Nikki og meg i Baltimore en eneste gang, selv om han lovte så mange ganger å komme. Nikki 31
pleide å kalle Ronnie «pisket» og si at kona hans, Veronica, «oppbevarer Ronnies sosiale timeplan på samme sted som hun oppbevarer ballene hans – i håndveska si». Nikki sa at Ronnie aldri kom til å besøke meg i Baltimore, og hun fikk rett. Han kom aldri og besøkte meg på det fæle stedet heller, men han skrev brev om hvor fantastisk datteren Emily var, og er, går jeg ut fra, selv om jeg ennå ikke har møtt Emily og derfor ikke kan bekrefte det han skrev i brevene. Vel hjemme igjen står Jakes bil i oppkjørselen – en fancy sølvfarget BMW, et tegn på at broren min ikke gjør det så verst når det gjelder «oppfeiting av lommene», som Danny pleier å si. Jeg sniker meg inn bakdøren og springer opp trappen til dusjen. Da jeg har dusjet og har fått på meg rene klær, puster jeg dypt inn og følger lyden av stemmer fram til stua. Jake reiser seg da han ser meg. Han har på seg ei fancy bukse med koksgrå nålestriper og en turkis pologenser som er tettsittende nok til at jeg ser at han fortsatt er ganske veltrent. Han har også på seg en klokke med diamanter over hele urskiven, som Danny ville kalt Jakes bling-bling. Han har blitt litt tynnere i håret, men sveisen er stilig og gredd bakover med gelé. «Pat?» sier han. «Hva var det jeg sa? Han er ikke til å kjenne igjen», sier mamma. «Du ser ut som Arnold Schwarzenegger.» Han kjenner på overarmen min, noe jeg synes er helt forferdelig, for jeg liker ikke å bli tatt på av noen andre enn Nikki. Siden han er broren min, sier jeg ingenting. «Du er jo superdeffa», legger han til. 32
Jeg ser ned i golvet, for jeg husker hva han sa om Nikki – jeg er fortsatt sint for det – men jeg er også glad for å se broren min etter å ikke ha sett ham på en evighet. «Hør her, Pat. Jeg burde kommet og besøkt deg i Baltimore, men jeg klarer ikke sånne steder, og jeg … jeg … jeg orket ikke å se deg i en sånn situasjon, hvis du skjønner. Er du sint på meg?» Jeg er fortsatt ganske sint på Jake, men plutselig husker jeg en annen av Dannys replikker som passer altfor godt nå til å forbli usagt, så jeg sier: «Her er det bare kjærlighet.» Jake ser på meg et øyeblikk som om jeg hadde bokset ham i magen. Han blunker noen ganger med øynene, som om han skal til å gråte, og så slår han begge armer rundt meg. «Jeg er lei for det», sier han og omfavner meg lenger enn jeg liker, og det er ikke særlig lenge – bortsett fra når det er Nikki som omfavner meg. Da Jake slipper taket, sier han: «Jeg har en presang til deg.» Han drar ut en Eagles-trøye fra en plastpose og slenger den til meg. Jeg holder den opp og ser at den har nummer 84, som jeg gjenkjenner som nummeret til en wide receiver, men jeg vet ikke navnet. Er det ikke den unge receiveren Freddie Mitchell som har nummer 84? tenker jeg, men jeg sier det ikke, for jeg vil ikke fornærme broren min, som har vært så snill å kjøpe en gave til meg. «Hvem er Baskett?» spør jeg, for det er navnet som står på trøya. «Den ikke-draftede førsteårsspillersensasjonen? Han er det store samtaleemnet i oppkjøringen til denne sesongen. Disse trøyene blir revet vekk på gata i Philadel33
phia. Og nå har du en som du kan bruke på kampene i år.» «Bruke på kampene?» «Nå som du er hjemme igjen, vil du vel ha det gamle setet ditt tilbake, vel?» «På Veterans Stadium?» «Veterans Stadium?» Jake ler og ser på mamma. Mamma ser redd ut. «Nei – på Lincoln Financial Field.» «Hva er Lincoln Financial Field?» «Fikk du ikke lov til å se på tv på det stedet? Det er stadionet til Eagles, stadionet der laget ditt har spilt de siste tre sesongene.» Jeg vet at Jake lyver til meg, men jeg sier ingenting. «Uansett har du sete rett ved siden av meg og Scott. Sesongbilletter, kjære bror. Fett, hva?» «Jeg har ingen penger til noen sesongbillett», sier jeg, for jeg lot Nikki få huset og bilene og bankkontoene da atskillelsestiden begynte. «Overlat det til meg.» Jake bokser meg i armen. «Jeg har kanskje ikke vært noen god bror for deg de siste årene, men jeg skal gjøre det godt igjen nå som du er hjemme.» Jeg takker broren min, og så begynner mamma å gråte igjen. Hun gråter så høyt at hun må gå ut av rommet, og det er merkelig, siden Jake og jeg skværer opp og sesongbilletter til Eagles er en ganske så fin gave – for ikke å snakke om trøya. «Få på deg Baskett-trøya, da.» Jeg tar den på, og det føles godt å gå i Eagles-grønt, spesielt når det er en trøye som Jake plukket ut spesielt til meg. 34
«Bare vent og se hvor bra Baskett gjør det i år», sier Jake på en merkelig måte, som om framtiden min på en eller annen måte skulle være forbundet med Eagles’ nye wide receiver – Hank Baskett.