Kjære datter av Elizabeth Little

Elizabeth Little

Kjære datter Oversatt av Geir Uthaug

Elizabeth Little Originalens tittel: Dear Daughter Oversatt av Geir Uthaug Copyright © 2014 by Elizabeth Little Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43144-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Tony Watson / Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kate og Sara

Noen jenter er simpelthen født med glitter i årene.

– Paris Hilton

Fra: Emne: Dato: Til:

CNN BreakingNews@gmail.cnn.com CNN Breaking News 17. september 2013 10.43.01 AM EDT textbreakingnews@ema31sv06.turner.com

En dommer i California har omgjort kjennelsen for overlagt drap for Jane Jenkins, som ledd i den fortløpende undersøkelsen av bevisforspillelse fra Los Angeles-distriktets kriminaltekniske laboratorium som pågikk fra 2001 til 2005.

Jenkins (26) ble i 2003 dømt for å ha drept sin mor, den kjente sveitsisk-amerikanske filantropen Marion Elsinger.

Jenkins viste seg første gang offentlig på ti år da hun i formiddag ble fulgt inn i rettssalen i Sacramento. Journalister fikk ikke adgang til høringen.

Jenkins skal etter planen løslates senere i dag. Da hennes forsvarer, Noah Washington, ble spurt utenfor rettslokalet om hvilke fremtidsplaner Jenkins har, ga han ingen kommentarer.

Kapittel 1

Så snart jeg var løslatt satte Noah og jeg oss i bevegelse.

Klesskift. Parykk. En anonym personbil. Vi bråsnudde én gang. To ganger. Kjørte sørover i østlig retning. I San Francisco fikk vi en jente som lignet meg til å sette seg på et fly til Hawaii. Å, så smart jeg var.

Men du vet sannsynligvis at jeg ikke er særlig smart.

Hør her, du trodde ikke at jeg rett og slett bare ville fordufte, vel? Luske bort og holde meg lavt i terrenget? Kanskje finne meg en fjern øy, en plastisk kirurg, en hvit keramisk maske som dekket halve ansiktet, og en lasso med renneløkke à la Operafantomet? Kom deg ned på jorda.

Men jeg hadde ikke tenkt at det skulle gå så langt. Det finnes oppmerksomhet, og så er det oppmerksomhet, og jo da, det siste gir deg berømmelse og penger og gratis designersko, men jeg er ikke Lindsay Lohan. Jeg forstår konseptet med synkende marginalt utbytte. Men det å ikke vite!

Det var det jeg ikke kunne takle. Det er derfor jeg er her.

Visste du at jo mer du husker, desto mer utvider du din oppfatning av din egen private tid? Ikke det, nei. Det er som studier og dop. Selv om man ikke kan beinfly fra døden, kan vi, hvis vi tar oss sammen og samler minnene, få springmarsjen til å virke litt lenger. Jo da, vi dør nok likevel, men vi vil ha levd mer. Det er jo en trøst, ikke sant?

Hvis du ikke er meg, da.

Bare tenk på hvordan det vil føles hvis noen skulle for11

ære deg en gullmedalje, sånn ut av det blå, og si at den var din. Å, herregud, tenker du. Jeg er suveren! Jeg ble olympisk mester. Men vent nå litt, hva var det jeg vant? Når vant jeg den? Når var det jeg trente? Burde ikke bicepsene mine være Madonna-svulmende? Hvordan kunne jeg glemme det øyeblikket som definerte livet mitt?

Og hva betyr det at jeg gjorde det?

Tenk deg at du i stedet for en gullmedalje ble dømt for drap, så vil du forstå litt av hvordan jeg har det.

Når jeg tenker tilbake på kvelden da mamma døde, er det som å innstille en bordantenne til å fange opp et fjernt tvsignal. Av og til får jeg inn bildet, men stort sett får jeg bare statisk sus, en ugjennomtrengelig vegg av snøvær. Noen ganger er det ikke et bilde engang. Noen ganger mangler tv-apparatet. Dersom jeg hadde hatt tid til å stanse opp og tenke den morgenen, kunne kanskje et par detaljer ha festnet seg, men politiet trakk meg i en faderlig fart ut av huset, inn i en politibil, og bort til stasjonen før jeg fikk tid til å tenke over hva jeg hadde på meg, for ikke å si hva jeg hadde gjort. Ved lunsjtid satt jeg i avhør og pirket størknet blod under neglene, mens to etterforskere forklarte meg hva de ville jeg skulle skrive i tilståelsen.

Ikke at jeg bebreider dem. Jeg hadde alltid ønsket oppmerksomhet.

Så kom rettssaken, som ikke hadde noe med det jeg visste å gjøre, men mer hva andre folk hadde bestemt seg for at jeg visste, og snart mistet jeg evnen til å skille mellom dem.

Og nå sitter jeg her med en floke av minner, et sammensurium av rasende vitneutsagn, skinnhellige magasinportretter, skreddersydde tv-filmer – mindre sammenhengende enn en «Hollywood-historie fra virkeligheten». Jeg aner ikke hva som er mitt lenger.

Og så er det bevisene. De eneste fingeravtrykkene på mors værelse var mine. Den eneste DNA man fant under mammas negler, var sannsynligvis også mine. Det eneste navnetrekket som var skrevet i blod ved siden av mammas lik, var opplagt mitt.

12

(Det stemmer, den biten hadde du vel ikke hørt om engang?)

Det er så sin sak å tviholde på at man er uskyldig når så mange mennesker er overbevist om at man ikke er det. Det er helt umulig når du ikke er sikker på noe lenger – annet enn det fryktelige, ugjendrivelige faktum at du ikke hadde vært særlig glad i din egen mor.

Uvissheten gnog i meg, marken fråtset i det halvråtne liket som hjernen min var blitt. Og da jeg satt i fengsel, helt isolert fra enhver mulighet til å få oppklart saken, kunne jeg ikke gjøre annet enn å undre meg. Jeg begynte å betrakte hver eneste dagligdagse handling som et tegn, en krystallkule, innvollene i en geit. Hvordan pusser en morder tennene? Hvordan børster en morder håret? Ville en morder ta sukker i kaffen? Melk i teen? Ville hun knytte skolissene én gang? To ganger?

Bare tull. Som om de ville ha gitt meg skolisser.

Av alle utfordringene innesperringen medførte, var dette kanskje det verste: Jeg var et fullstendig rasjonelt menneske som var redusert til å drive rudimentær gjetning. Jeg lovet meg selv at hvis jeg noen gang slapp ut, ville jeg prøve å finne ut hva som egentlig hendte. Jeg måtte jo finne ut hva jeg egentlig var.

Jeg hørte med vilje ikke på stemmen som fortalte meg at den eneste måten jeg kunne finne ut av det på, var å begå nok et mord.

Meldinger

Noah

Kontakt

Tirsdag 17.14 Dette er en test. Funker den nye telefonen? Fikk du dette? (Det er Noah.)

Hva faen betyr dette Det kalles tekstmelding Jeg vet hva det er, jeg vet bare ikke hvorfor vi gjør det Jeg må forsikre meg om at jeg kan nå deg Hva slags folk er det som faktisk ikke kan prate mer?

Velkommen til fremtiden Kan jeg dra tilbake til fengslet nå Venn deg til det eller dø, Jane :)

Kapittel 2

Seks uker etter at jeg kom ut – den siste torsdagen i oktober – sto jeg foran speilet på et hotell utenfor Sacramento og fiklet med håret mitt, som en jentunge i førpuberteten, mens jeg mannet meg opp til å klippe og farge det. Det føltes som jeg hadde stått slik i timevis.

I fengslet var håret det eneste jeg hadde, det siste som fortalte at jeg var meg. Så mye å passe på også; i mange år var de eneste personlige sakene jeg fikk lov til å ha sånne pakker med tyntflytende sjampo som ikke er større enn de ketchupposene man får på McDonald’s. Andre jenter drømte om sex eller narkotika eller røyk; jeg skulle gitt den venstre nyren min for en jævla Pantene. Jeg kunne ha spart meg selv for så mye arbeid hvis jeg hadde raket det av eller klippet det kort, eller brent det, men det gjorde jeg ikke, selv om min forfengelighet gjorde meg både synlig og dønn sårbar.

Bare en amatør vil handle sånn. Å, kutt ut. Jeg kunne ikke noe for det.

Jeg gredde håret med fingrene. Etter alt jeg hadde gjennomgått hadde det fremdeles samme tekstur som noe katten har kastet opp. Glansløse flokete tugger som rakk meg til livet, bare grove hårstrå med splittede tupper. Jeg smurte den fettete hånden over speilbildet, som om jeg var avdøde Liz Taylor som griset til en kameralinse. Det hjalp ikke. Jeg snudde meg vekk.

Noah ville ikke at jeg skulle føle meg innestengt, så han fant en suite til meg på et av disse førsteklasses hotellene hvor man kan bo i lengre tid. Seks hundre kvadratmeter 17

beige på beige dandert med «moderne» møbler og brosjyrer som skrøt av hotellets bekvemmeligheter. Internett! Kabeltv! Bestikk! Det var definitivt det beste stedet jeg hadde vært på mange år.

(Og jeg kunne ikke fordra det. Altfor stort. Altfor mange vinduer. Altfor mange puter. Det eneste stedet jeg kunne sove var i badekaret, ikke at det gjorde meg noe. Alkovene ga like mye trøst som en klem – eller kanskje jeg mener en tvangstrøye.)

Jeg vadet gjennom Noguchi salongbord-kopier som var tilfeldig plassert rundt i værelset og slengte meg ned på sofaen for å få med meg nyhetene. Jeg hadde ikke slått av tv-en siden ankomsten – hver time klikket jeg på HLN før jeg zappet meg gjennom MSNBC, CNN og Fox. Hvis jeg følte meg i det masokistiske hjørnet zappet jeg over på E! Etter en hel måned var mesteparten av nyhetsdekningen mer spekulativ enn hva man kaller undersøkende journalistikk, men det var spekulasjonene jeg var interessert i. Ingenting er mer egnet til å torpedere en god plan enn ren og skjær uflaks.

Jeg la bena på salongbordet.

Det var midnatt og nyhetskanalene hadde gitt opp å late som de var interessert i noe viktig: Jeg var hovedoppslaget.

Programlederen hadde symmetriske, aggressive trekk og et bistert oppsyn som sto i kontrast til hennes velpleide ytre.

Skulle tro hun deltok i en missekonkurranse. Til tross for rynken var pannen hennes like glatt som glyserinsåpe. Hun var minst to år yngre enn meg.

Jeg gned meg i pannen og tenkte på Botox.

Kvinnens fiskemunn beveget seg. Jeg skrudde opp volumet. «Jane Jenkins, som for ti år siden ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på sin mor, ble løslatt for seks uker siden, etter at en domstol omgjorde denne og åtte andre dommer som resultat av etterforskningen av kriminalteknikere fra Los Angeles-politiets bevisforspillelse i perioden 2001 til 2005. Til tross for domstolens kjennelse er den amerikanske offentlighet fremdeles sterkt overbevist om at Jenkins er skyldig. Ifølge en meningsmåling i forrige uke fra ABC ny18

hetsgallup har 87 prosent av de spurte gitt uttrykk for sin overbevisning om at Jenkins er skyldig i å ha drept sin mor.»

En bærer av en Birkin krokodilleskinnsveske sa at de andre tretten prosentene virkelig mente at jeg er skyldig.

«Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Jenkins ennå ikke har vist seg offentlig siden løslatelsen. Hun har ikke engang gitt noen indikasjon på hvor hun befinner seg. Men dersom Jenkins håper på en ny start, vil hun nok bli skuffet. I dag har nemlig kriminalbloggeren Trace Kessler, som har dekket saken siden 2003, utlyst en belønning på femti tusen dollar for opplysninger som kan føre til lokalisering av Jenkins –» Jeg fisket bak tv-apparatet, trakk ut kontakten og ønsket jeg kunne gjøre det samme med Internett. Jeg banket med den neglebitte fingeren på den mørklagte skjermen som viste speilbildet mitt.

Trace Kessler. Mer en løkke rundt halsen enn et horn i siden. Jeg visste han ikke ville nøle, men stramme renneløkken godt til. Å, gi deg. Dette er ingen farbar vei.

Jeg gikk bort til kjøkkenkroken hvor jeg hadde lagt pakken med tre alt-i-ett sakser som Noah hadde gitt meg sist han stakk innom hotellet. Saksene var like skarpe som en bakrus midt på blanke formiddagen. Da jeg prøvde dem på innsiden av armen, etterlot de bare en tørr, rosa stripe. Jeg oppdaget at jeg skar tenner. Jeg prøvde å si til meg selv at Noah sannsynligvis ville betrakte det som et kompromiss.

Det var flaks at han ikke hadde utstyrt meg med lekesakser.

Det ville lignet ham.

Første gang jeg fortalte ham at jeg hadde tenkt å klippe håret, ble han så taus at selv de blå ringene under øynene utvidet seg, som om jeg hadde vist interesse for uran til fremstilling av atomvåpen eller hybride zombier. «Jeg er ikke sikker på om det er en god idé,» sa han, for når det kom til stykket var Noah Washington bare en fyr som overreagerte på det aller minste.

19

Jeg himlet med øynene. «Jeg spør ikke etter et barberblad.»

«Det ville du aldri gjøre. For tydelig.»

«For lett å glemme,» korrigerte jeg – for når det kom til stykket var også jeg en person som overreagerte på det aller minste.

I et av kjøkkenskapene fant jeg et kaffekrus, som jeg snudde med bunnen opp så jeg kunne skjerpe saksene på den uglaserte ringen på undersiden, et knep jeg hadde lært meg i fengselsbibliotekets avdeling for naturbøker, for øvrig helt mal apropos. Jeg førte knivbladet frem og tilbake over den hvite keramikken og merket at irritasjonen avtok, beroliget av den dirrende gjentagelsen, den myke, behagelige skjæringen av bladet.

Jeg tok saksen med meg inn på badet, grep tak i en hårfloke og strammet til. Håret hadde omsider begynt å tørke, krølle seg og ekspandere, noe som pleide å gjøre mor helt fra seg. Hun prøvde alltid å få meg til å sette det opp i en hestehale, en knute eller en chignon. «Du kunne bli så stilig, hvis du bare gjorde et forsøk,» sa hun en gang i et sjeldent øyeblikk av moderlig optimisme. Jeg glodde inn i speilet, grep hele håret og laget en såte øverst på hodet. Det fikk halsen min til å virke lengre, kjeven ble skarpere, øynene klarere.

Selv i det grusomme lyset på hotellets baderom, kunne jeg jo se at hun hadde hatt rett. Kanskje var det noe pent ved meg likevel.

Helvete heller. Det er jo bare hår.

Neste lørdag kom Noah rett før klokken fem om morgenen, som han hadde lovet. Han boltet døren bak seg før han ga meg et rart blikk. «Ja, det er jo en måte å unngå fotografene på.»

«Du smigrer meg.»

Han slengte en pose smultringer bort til meg. «Det var det beste jeg fikk til på denne ukristelige tiden av døgnet.»

Jeg aksepterte motvillig. Jeg hadde prøvd å legge på meg så mye som mulig, men jeg kunne jo ikke akkurat springe ut 20

etter en hamburger og pommes frites. Å be et bud komme med mat var utelukket. Derfor hadde jeg levd på nudler – kyllingnudler, kyllingnudler med fløtesaus, kyllingnudler med chilismak. Jeg este ut for å ta igjen for tapte krefter.

Dersom jeg satt helt stille kunne jeg kjenne saltoppløsningen sive gjennom huden. Hva skulle jeg ikke gitt for en deilig frisk salat eller et brekkmiddel.

Noah så på da jeg tvang den siste smultringen ned, mens han ga mine spisse albuer eller utstående krageben et kritisk blikk. Han kunne ikke engang se det verste, det innsunkne brystbenet, de knivskarpe hofteskålene. Det er slikt som skaper psykologisk liminalitet, prematur fødsel og nær forestående død. Og fengselsmat. «Du er fremdeles altfor tynn,» sa han.

«Du er fremdeles altfor sjefete.»

Han så raskt til siden, et typisk unnvikende blikk. Jeg pleide å tenke meg at dette var noe han gjorde med alle sine klienter, at han sørget for faglig distanse, for å forsikre seg om at han ikke hadde svarene på de spørsmålene han aldri hadde tenkt å stille. Men dette var en annen form for unnvikelse. Det var meg han helst ville se stå uten svar.

Noah var den syvende advokaten min, eller kanskje den åttende? Herregud, enda en ting jeg ikke husker. Jeg vet at den første som tok saken var en av min forhenværende stefars advokater med pokerfjes, men han sa takk for seg da det gikk opp for ham hvilken overveldende bevisbyrde jeg hadde mot meg. Nestemann var en PR-kåt Hollywoodadvokat, men jeg kvittet meg med ham da jeg oppdaget at han brukte skjorter med sukkerkulørte striper. Så fulgte den ene mer useriøse advokaten verre enn den andre, slike som ber en om å saksøke hvis man glir på et bananskall. Noen av disse var ute etter pengene jeg ville arve hvis vi klarte å hoppe over en statutt eller to, og noen av dem ville bare i rampelyset.

Men Noah ville ikke ha noe å gjøre med penger eller berømmelse eller til og med makt, hvilket selvfølgelig var grunnen til at jeg valgte ham. Til min advokat, mener jeg.

21

Vi hadde vært sammen siden 2006, som var året da jeg endelig kom såpass til hektene at jeg kunne begynne å tenke på å anke. Han er – vel, hvordan kan jeg beskrive Noah? – høy, pen, reservert. Uryddig brunt hår som blekner og blir blondt i sommerhalvåret. Hans sørstatsaksent var som hentet ut av Tennessee Williams’ skuespill, genetisk tenderte hudfargen mot en bondes bruntone. Han hadde vokst opp lutfattig i en liten gudsforlatt by i Mississippi, men han var sulten på alt annet enn det pappa fortalte ham. Optimismen hadde han utrolig nok intakt. Jeg tør vedde på at han reiser hjem hvert år til høsttakkefesten i den tro at denne gangen skal han endelig få overtalt familien Brown til å komme seg over søksmålet mot utdanningsrådet.

Jeg var blitt tipset om Noah av en av de få fengselsbetjentene som ikke taklet hva obligatorisk isolasjon gjorde mot oss i Høysikringsblokken, og straks jeg hadde fått det privilegium å få tilgang til penn og papir, begynte jeg å skrive til ham. Det måtte sytten brev til før han lot seg overbevise om å avlegge meg et besøk, for jeg visste at et personlig møte var avgjørende. Hvis han hadde vurdert saken utelukkende ut fra det innfløkte materialet – eller bare på grunnlag av mine egne uttalelser – ville han aldri ha tatt i den.

Men så snart han festet blikket på meg, hadde jeg ham på kroken. Jeg hadde sett verre ut, men bare nesten. Jeg var bare skinn og bein og halvveis katatonisk. Jeg kunne ikke engang tro at han virkelig var der, før det var gått tjue minutter av intervjuet. Han var den første som hadde besøkt meg på mange år.

Som ventet var medfølelsen hans like brå som den var ubetenksom. Det er ikke mange fordeler man har av å tilbringe sju uker i enecelle, men en av dem er å inngi sympati på humanitært grunnlag.

Dette er en av de tingene du må vite om Noah: Uansett hva du må ha hørt, ønsket han virkelig å være annerledes, å slå et slag for de undertrykte masser eller noe sånt (fyren pottetrente sikkert i ett år så han kunne gjøre sitt for mil22

jøet). Han frelste meg via rene assosiasjoner. Var han Torvel, var jeg Valmont. Var han Hillary, var jeg Bill. Var han Cindy Lou Who, var jeg Grinchen som stjal julen.

Hvis jeg hadde vært et bedre menneske, ville jeg ha latt ham gå for mange år siden.

Den morgenen i hotellsuiten så Noah ut som han hadde vært oppe hele natten, og det hadde han sikkert også, med alt det jeg hadde bedt ham ordne for meg. Han hadde rufset til håret så det sto rett til værs, og det vanlige oppsynet hans – som hengekjakene på en hund – hadde gått over fra bassett til blodhund. Da han satte seg foran meg, falt øynene igjen før han tvang dem opp igjen.

Han trakk en struttende saksmappe opp av den flekkete og ille medfarne dokumentkofferten han yndet å drasse rundt på for å kompensere for sitt pene utseende.

«Papirene dine,» sa han.

Han holdt på mappen et øyeblikk lenger enn nødvendig.

Jeg åpnet mappen. Øverst lå det et førerkort. Jeg holdt det opp til lyset. En ujevn pannelugg og nusselige korketrekkere. Briller med stålinnfatning kjøpt på tilbud med linser som antar farge som våt papp. Håret mitt var sånn. Jeg så ut som en person som ikke vet hva onanering er.

Jeg ante ikke hvordan Noah hadde klart å få laget førerkortet så kjapt. Han må ha kontaktet en som virkelig sto i gjeld til ham.

Noah iakttok meg mens han prøvde å sette seg godt til rette i en Bauhaus-stol som lignet på noe fra et barnehjem i en Dickens-roman.

«Det er god plass i sofaen,» sa jeg mens jeg fremdeles glodde på førerkortet.

«Det møblet er laget av stein,» sa han. «Kan du gi meg en god grunn til at jeg valgte dette hotellet?»

«Dette er første anledning du har hatt til å skjemme meg bort.» Jeg tok opp neste ark. «Ingen problemer med navneforandringen?»

«Nei. Det er legitimt – vel, legitimt nok. Tenker du å bruke Becca eller Becky?»

23

«Kaller du meg Becky går jeg rett til People magasin og sier at yndlingsboken din er Kildens utspring.»

Dersom jeg hadde frie hender til å velge meg et hvilket som helst navn i verden, ville jeg ha valgt Corlaie eller Delphine, et sånt navn som en lady gir sin lille skjødehund. For ingen – absolutt ingen – dagdrømmer mer om søte navn enn jenter som heter Jane, og det med god grunn. Ja, for selv de mest berømte Jane-er vi har er bare noen tørrpinner i verdensklasse. Austen, Eyre, Doe? Peppermøy, tosk, lik. Det er et under at jeg har klart meg så godt som jeg har.

(Men det er da i det minste en viss verdighet over navnet Jane. Da jeg ble arrestert, bestemte tabloidene seg for å kalle meg Janie, noe alle har brukt siden. Som om jeg trengte enda en grunn til å hate Aerosmith.)

Men i min verden var det ikke plass til innfall – det var det aldri – derfor valgte jeg et navn man kunne stole på … og straks glemme. Rebecca Parker var perfekt, så perfekt at jeg var redd jeg ville glemme det selv.

Noah kremtet. «Følger du med?»

Jeg rotet rundt i mappen, og minnet meg selv på – hva var det den fordømte skrankeadvokaten kalte det igjen – tilstedeværelse. «Sosialstønad?» spurte jeg.

«Den er der,» sa han. «Tok meg mesteparten av de siste fjorten dagene. Det meste sto i kø eller på vent. Det var en fullkommen anledning til å tenke over min strålende karriere og lure på hvor alt gikk galt.»

«Du burde ha gjort som jeg,» sa jeg. «Tjueseks, søkkrik og jeg har ikke engang gått på videregående.»

«Du vet vel hva mamma sier når jeg snakker med henne? ’Noah,’ sier hun, ’hvorfor kan du ikke bli mer som den hyggelige jenta Janie Jenkins.’»

«Hun er ikke alene om det.»

Det var en flau vits, men jeg måtte smile. Noah grep hånden min og gned fingertuppene over knokene mine, før jeg trakk hånden til meg.

«Hva med pengene?» spurte jeg.

Etter et øyeblikk skjøv han en brun konvolutt bort til meg 24

over salongbordet. Jeg åpnet den og fant kontoutskrifter og overføringer og investeringer og en bunke med sedler. Tilbakeholdelsen av mammas arv var blitt hevet, men i alle andre henseender var jeg en rømling. Jeg måtte unngå transaksjoner som kunne spores, men å gå med så mye kontanter på seg var nesten like risikabelt.

Jeg begynte å telle sedlene, men da jeg kom ut av tellingen for tredje gang, ga jeg opp. Jeg la hodet i hendene og lukket øynene. Fra sideværelset hørtes en lyd, en lav rumling – jeg hadde glemt å slå av viften på badet. Borte i korridoren smalt det i en dør.

Jeg skulle til å si et eller annet, men Noah bøyde seg frem og avbrøt meg med et ansiktsuttrykk jeg kjenner så altfor godt. «Hør her,» sa han, «du er en voksen kvinne, du kan gjøre hva du vil –» (Når har vel en setning som begynner med «hør her» noensinne gått i favør av personen som ble snakket til?)

Jeg pustet ut. «Har du virkelig tenkt å gjøre dette?»

«Jeg mener bare du bør vurdere den muligheten at å forsvinne er umulig.»

«Det kan jeg vel. Den hyggelige dommeren sa at det kunne jeg.»

«Hvert eneste nyhetsbyrå og hver eneste tv-kanal har kjørt opptak fra rettssaken.»

«Bra – da venter jo folk å se meg slik jeg har vært.»

«Jane, de har til og med laget en film om deg.»

«Enda bedre. Da vil alle tro at jeg ligner på dama i filmen.» Jeg rynket pannen. «Hvordan er det med den dama, forresten? Spiller hun den ungen fra Trollmannsfilmen fremdeles?»

«Kan du være alvorlig et øyeblikk?»

«Alt ordner seg, Noah, jeg er ingen idiot, heller.»

«Ikke vanligvis.»

«Aldri.»

«Jeg vet ikke om det nødvendigvis er så bra.» Han gjorde en pause, satte seg bedre til rette og gredde fingrene gjennom håret igjen. «Det går ennå an å ombestemme seg. Du 25

kan ennå få et liv i full offentlighet. For å si det som det er, jo mer du prøver å gå i dekning, desto mer vil de prøve å finne deg, og det er begrenset hva jeg kan gjøre der jeg er.»

Jeg prøvde å la være å tenke altfor mye over det jeg nå måtte si.

«Ja – siden du bringer det på bane – det er på tide å avslutte engasjementet ditt.»

«Unnskyld?»

«Ikke misforstå. Jeg er vanvittig takknemlig for alt du har gjort. Men fra nå av –» Han strammet kjevemusklene. «Du mener at jeg ikke er nyttig lenger?»

«Med mindre det femte lovtillegg er forandret i løpet av de siste par ukene, vil jeg si ja.»

«Så det var det? Jeg burde visst at du ville ha gjort noe slikt.»

«Ikke ta det personlig. Vi er jo ikke elskere akkurat.»

(Jeg er ikke videre snill av meg, men barmhjertighet er noe annet.)

Noah satte dokumentvesken fra seg med et smell og slo opp låsene. Et øyeblikk etter landet en plastpose i fanget på meg.

«Denne vil du vel ha,» sa han.

Jeg så ned og bekjempet lysten til å legge hendene for øynene. I posen lå alle de sakene jeg hadde tatt med til politistasjonen den formiddagen – og de eneste personlige eiendelene jeg hadde mottatt da jeg ble løslatt. Jeg så en leppestift som det tøt rosa masse ut av, flere øyenskygger hadde falt ut og lå i et eneste rot. En dåse solpudder hadde skilt seg, to deler fet masse, en del som lignet avføring. Dernest en fyrstikkeske, et nøkkelknippe, sovepiller, tilbehør og altfor mange kredittkort.

«Jeg ba deg jo kaste disse greiene,» sa jeg.

«Du har ikke en anelse om hva som finnes her.»

«Jeg har ikke behov for det.»

«Men se på det da, i det minste.»

«Jeg vil ikke ha det.»

26

«Jane –» Med det samme han la hånden på skulderen min visste jeg hva som kom, men jeg var altfor sliten til å stå imot. Så jeg lente meg bare tilbake og så ut av vinduet, mens han gikk gjennom mye juggel som passet bedre på broderte pynteputer og julekort. Han avsluttet slik han pleide. «Du gjorde det ikke, jeg skulle ønske du kunne tro meg.»

Og jeg avsluttet som jeg pleide: «Jeg tror deg.»

Det er noe annet du må vite om Noah. Han mente at hvis man trodde på noe, ble det sant.

JANE JENKINS Fra Wikipedia, den frie encyklopedi (omdirigert fra Janie Jenkins) Jane Jenkins (født 22. november 1986), er en drapsdømt amerikansk millionærarving.

Barndom [rediger] Mange detaljer i Jenkins’ barndom er uklare, siden familien nekter å samarbeide med pressen og Jenkins’ egne forklaringer om barndommen er avvikende. Men de helt grunnleggende fakta er kjent: Hun er datter av Marion Elsinger (født Jenkins) og den sveitsiske industrimagnaten Emmerich von Mises, som døde rett etter at datteren var født. Jenkins tilbrakte størstedelen av oppveksten i Sveits og nærliggende områder. Hun flyttet til Los Angeles med moren og stefaren i august 2001.

Gjennombrudd [rediger] Jenkins’ kjendisstatus skyldtes rykter om et forhold til den britiske sangeren Oliver Lawson, som var i vanskeligheter. De kunngjorde aldri forholdet, men Jenkins var sammen med Lawson da han ble lagt inn på grunn av en overdose. Paret ble aldri sett sammen igjen, men på grunn av sin sans for moter og menn kom hun i rampelyset, og snart ble det skrevet om henne i tabloidaviser og sladrespalter.

Selv om Jenkins’ stjerne var stigende, nektet hun å jobbe for tv eller film, noe som er uvanlig i Hollywood. I 2002 uttalte hun at hun foretrakk å bruke tiden på ting som ikke «suger».

Privatliv [rediger] Hun har vært i et forhold med Tobey Maguire, Joshua Jackson, 29

Oliver Lawson og Jim Adkins fra Jimmy Eat World. Hun hadde en tibetansk lhasa apso som hun kalte «Fuckface».

Arrestasjon og domsavsigelse [rediger] Sommeren 2003 ble Jenkins’ mor funnet død i sitt hjem i Beverly Hills. Jenkins, som aldri hadde lagt skjul på sitt vanskelige forhold til moren, ble arrestert senere samme dag. Etter rettssaken som pågikk en måned og krevde to ukers juryarbeid, ble Jenkins dømt til livsvarig fengsel for overlagt drap. Hun hadde på seg en Alexander McQueen-kjole da hun mottok dommen.

I september 2013 ble Jenkins løslatt som resultat av mistanken om bevismanipulasjon ved Los Angeles-distriktets kriminaltekniske laboratorium. Det er ikke kjent hvor hun nå oppholder seg.

Kapittel 3

Jeg gikk gjennom hotellrommet med raske skritt og overså den ubehagelige raspingen i brystet av noe jeg ikke ville innrømme. Jeg trengte å fokusere. Jeg vasket, ryddet og skurte ned dørhåndtak, benkeplater og skuffehåndtak og trakk opp plastmatten på badet som jeg stappet i kofferten for å kaste siden. Jeg la alt det gamle rasket i vesken og blandet det med alt det nye rasket, og håpet at jeg snart skulle glemme å holde dem fra hverandre. Da jeg var ferdig var jeg dum nok til å puste ut, og i stillheten mellom en oppgave og den neste, mistet jeg likevekten fordi jeg midlertidig hadde stanset fremdriften.

Jeg så på stolen Noah hadde sittet på. Jeg hadde ingen illusjoner om forholdet vårt. I sju år hadde han vært bærebjelken i livet mitt, ikke fordi han hindret meg i å bli gal, men fordi vi ble gale sammen.

Nå var min folie à deux blitt en folie à une.

Jeg presset hånden mot solar plexus.

Du må forstå at det er slik mennesker som jeg har det.

Selvmedlidenheten er solen vi går i bane rundt, den store gravitasjonskraften som styrer de av oss som det ikke har gått bra for. Med litt flaks kan målrettetheten (hevn, avholdenhet, kaker, ikke i den rekkefølgen) holde oss fra å falle sammen, eller brenne opp, men vi narrer oss selv hvis vi noen gang tror at vi kommer til å bli fri.

Men det er derfor Gud oppfant Xanax. Jeg stakk en halv tablett under tungen og var på vei mot døren. Jeg måtte rekke et tog.

31

Slik jeg så det hadde jeg omtrent fjorten dager på meg før Tracy Kessler og resten av pressen fant meg – og en uke før Noah gjorde det. Å, jo da, jeg løy for Noah også.

Det var noe som hadde skjedd i det aller siste. Første gang Noah spurte meg, litt ut i luften, hvor jeg hadde tenkt å dra hvis jeg kom ut, sa jeg som sant var: «Midtvesten.»

Han himlet med øynene over dette svaret, en refleks han ikke kunne venne seg av med, til tross for alle de årene han hadde tilbrakt med å rette skjevheter som kunne vært ordnet så lett, hvis Vårherre hadde hatt litt mer tæl. «Midtvesten, som du sier, er faktisk en ganske stor del av landet. Si meg, du California-jente, er det noe bestemt sted du tenker deg?» Han løftet hånden. «Og du har ikke lov til å si ’en av de store kvadratiske delstatene’.»

«Hva med en av de små kvadratiske delstatene?»

«Janie,» sa han, for han visste at det ergret meg.

Jeg rynket pannen fraværende som om jeg ikke allerede tilbrakte halve dagen med å tenke på steder jeg heller ville være. «Vel,» sa jeg. «En småby ville være det beste.»

«Også småbyer tar inn CNN.» «Som om noen vil tro jeg befinner meg særlig langt fra en Fred Segal.»

«– og nyheter sprer seg fort i en småby. Sladder enda fortere.»

«Ikke hvis det er kjedelig,» sa jeg.

«Du kunne ikke være kjedelig om du forsøkte.»

«Det er vel lov å drømme.»

Han kom på besøk to timer etter nyheten om kriminalteknikerne og alle sakene som ville bli avvist. På noen dager hadde vi lagt en plan. Dersom jeg ble løslatt, skulle jeg reise til en by i Wisconsin, ikke lenger unna Chicago enn at Noah kunne besøke meg når han var i byen, men langt nok unna til at ingen av betydning bodde i nærheten.

Jeg skulle oppholde meg i en leilighet med persienner, bekvemmelig nær et kjøpesenter. Jeg skulle forandre navnet og håret og bestille alt jeg trengte på Amazon. Kanskje skulle 32

jeg til og med gå i kirken, for hvem ville vel lete etter meg der?

Den vanskeligste biten – mente Noah i alle fall – var å komme seg dit.

Jeg visste med en gang at jeg måtte ta toget. Noah mente dette var idiotisk, men jeg viste til at jeg ikke behøvde å stanse for å fylle bensin eller vise ID, jeg behøvde ikke å gå gjennom noen sikkerhetssperre eller dele toalett med noen.

Dessuten visste vel ikke folk flest at man kunne ta tog lenger.

Men egentlig ønsket jeg å ta toget for å gjemme meg i en kupé før jeg gikk av lenge før Chicago og narret alle. Så skulle jeg sette meg i en bil han ikke hadde noen anelse om og kjøre til en by han ikke hadde hørt om. Hvilket betydde at jeg ikke hadde noen planer om å reise til Wisconsin.

Hva gir du meg!

Etter mitt syn hadde Rebecca Parker en personlighet som lignet et stort, svart hull, der kroppen hennes forsvant som i et dragsug. Før jeg gikk ut i korridoren anla jeg en slags opphøyd veggprydpositur med senkete skuldre, nedslått blikk, innvendte skotupper. Jeg trakk håret foran ansiktet og lot et par hårstrå klebe til leppen.

Jeg åpnet døren og gikk ut.

Og her kommer – Jeg la hånden over munnen og snudde på hælen. Jeg kom meg inn på badet akkurat tidsnok til å kaste opp alle de fire smultringene og de ufordøyde restene av kyllingnudler med salsa.

Fremmede. Jeg ble nødt til å se fremmede. Og hvem som helst blant dem kunne være paparazzo. Hvem som helst av dem kunne være Trace Kessler. Hvem som helst av dem kunne ønske meg død.

Dette er noe annet jeg ikke fortalte Noah. Drapstruslene.

Da jeg var i fengsel mottok jeg haugevis av post, som tårnet seg opp som fjellene i Himalaya. Og ettersom det var ganger da jeg ikke fikk lov til å ha noe annet lese33

stoff, husket jeg mange av brevene utenat. Noen få var fra fans: Kjære Janie Jeg vet du ikke gjorde det!

Noen var fra folk som hatet meg: Kjære Janie Jeg vet du gjorde det!

Men for det meste var det hundre tusen variasjoner av temaet: Kjære Janie Vil du knulle?

Så var det de som ikke var så hyggelige, de som beskrev hvor mye jeg burde straffes for det jeg hadde gjort, de som beskrev dvelende og detaljrikt sånn som jeg ville skrike når jeg fikk strupen skåret over/ansiktet most/kroppen skjendet – brev som ikke burde vært levert til meg i det hele tatt. Men jeg hadde vel noen hatere i postavdelingen også. Selv ett av disse brevene ville vært for mye, men jeg fikk omtrent åtte eller ni i måneden. Tracey Kessler sendte et i uken, uten unntak. Men han var den beste i rettskrivning av hele bunten, det skal han ha.

Paparazzoene var altså ikke den største bekymringen min.

Pressen ønsket ikke å stoppe munnen på meg, for de var avhengig av hva den kunne si.

Jeg gned meg i øynene og over nesen med jakkeermet, grep kofferten og satte kurs mot døren.

På fjerde forsøk klarte jeg faktisk å komme meg ut av hotellet.

Været var behagelig og spaserturen til jernbanestasjonen tok bare et kvarter, men jeg var andpusten da jeg kom frem og hendene var så kalde at de ikke virket på touchskjermen 34

i billettautomaten. Pulsen kom ikke inn i en rolig rytme før jeg åpnet døren til kupeen – det var noe som kaltes en supersovekupé, som høres finere ut enn det var. Rommet luktet tepperens og druknet i kongeblått. Men jeg likte den vesle hulen. Den var veldig hendig; man kunne gå fra stuen til spisestuen til soverommet bare ved å trykke på en knapp og trekke i en stropp. Jeg skulle ønske jeg var halvparten så manøvrerbar.

Jeg satte meg og gned hånden over armlenet. Sofatrekket var så grovt at det kunne ha vært forvekslet med en frottérsvamp. Sølvfargete pyntebånd.

Straks toget kom utenfor bygrensen, satte det opp farten.

Jeg kikket ut av vinduet mot sørøst og myste, og lurte på om jeg kunne se Folsom-fengslet fra denne avstanden. Jeg hadde hørt at det ikke skulle være så verst der nå om dagen – de skulle til og med åpne en egen avdeling for kvinnenes skjønnhetspleie i nær fremtid. Jeg skulle ha likt å bli overflyttet til et sånt sted, til et sted med litt historie, men det kom ikke på tale. Minimums- og mediumssikkerhetsavdeling, mine damer.

Jeg la hånden under haken. Var det dit jeg ville bli sendt hvis jeg begikk en mindre alvorlig forbrytelse nå?

Toget rykket forover, kupédøren bak meg gikk opp med et smell. Jeg snudde hodet, senket hånden og knyttet neven, men korridoren var tom. Jeg spisset ørene og ventet et øyeblikk. Ingenting. Jeg strakte meg og skulle til å lukke døren – men den gled opp igjen. Søren også. Låsen var ødelagt. Jeg trakk døren igjen og prøvde å sette slåen for.

Noen banket. Jeg frøs til.

«Hallo?» En mannsstemme, den hyggelige gjenklangen fra serveringsindustrien. En fra kabinpersonalet, hvis jeg skulle gjette.

«Ja?» sa jeg, og tok spenntak med føttene for å sikre døren.

Det oppsto en pause. Så: «Jeg lurte på om du ønsket noe?»

«Nei.» 35

«Men –» «Jeg har det bra, takk.»

En ny pause. «Ja, De får bare si fra hvis det er noe De trenger.»

Veldig sannsynlig. «Det skal jeg nok.»

Jeg la øret inntil døren helt til jeg var sikker på at han var gått. Så trakk jeg mansjettene på genseren over hendene og tørket av håndtaket så godt jeg kunne.

Jeg skulte mørkt på døren før jeg trakk meg tilbake til setet som var vendt i kjøreretningen. Det var atten timer til Omaha, men uansett hvor trett jeg var kunne jeg ikke tillate meg å sovne, ikke når jeg var så utsatt. Jeg stakk hånden i vesken og trakk frem den eneste boken jeg hadde – en bibel jeg upassende nok hadde tatt med meg fra nattbordet på hotellet. Men så ombestemte jeg meg. Det gamle testamente var altfor velkjent; Det nye testamente gjorde meg bare deppa.

Det eneste jeg da kunne gjøre var å kaste meg rundt og stadig legge bena i kors mens vi kjørte over fjellet. Vi stanset kort i Reno før vi begynte på det lange, triste slettelandet i Nord-Nevada. For hver annen kilometer mistet landskapet mer og mer vegetasjon og ble stadig flatere inntil det nesten ikke var annet tilbake enn støv og tørt kratt og en fjern spottende silhuett av et enda mer respektinngytende terreng.

Damen som ble borte KJENDISNYTT

2. november 2013, kl. 15.05 Ukeredaksjonen

I ukene som er gått siden den beryktede drapssiktede Janie Jenkins’ forsvinning, er det ett spørsmål som trenger seg på: Hvor i all verden har hun gjort av seg?

Nettsteder forsetter å motta tips fra folk som mener de har sett henne, og kabelselskapene rapporterer nye hendelser praktisk talt hvert eneste minutt. Men sporene er like flyktige som damen selv.

De siste spekulasjonene går ut på at hun skal befinne seg på den eksklusive øya Lanai i Hawaii. Kilder som har hatt befatning med saken hevder at Jenkins har reist dit, til sin mors avsidesliggende villa. Men til tross for alle paparazzofotografer som har flokket til den avsidesliggende øya, har ingen sett snurten av Jenkins.

I hvert fall ikke ennå.

Jenkins, som nå er 26, ble i 2003 dømt for det brutale mordet på sin mor, Marion Elsinger (født Jenkins), som har vært gift med flere prominente europeiske forretningsmenn, den siste ektemannen var Jakob Elsinger fra Zürich.

Elsinger ble funnet i sitt hjem om morgenen 15. juli i 2003. Det var Janie som meldte fra om forbrytelsen med hva vakthavende betjent siden betegnet som «en uhyggelig ro». Da politiet ankom, ble de ikke bare sjokkert over den fysiske skade Elsinger hadde vært utsatt for, men også av Janies frekke forsøk på å ødelegge viktig rettsmedisinsk bevismateriale.

37

Selv om det er klart at DNA-beviset i Jenkins-saken er blitt manipulert av Los Angeles Kriminaltekniske laboratorium, er de fleste amerikanere overbevist om at Jenkins er skyldig. Det er rettet advarsler fra flere hold mot å ta loven i egne hender, men det er også dem som går inn for dette, slik som bloggeren Trace Kessler som administrerer bloggen «Uten spor». Kessler har vært særlig aktiv i jakten på Jenkins, og har til og med utlovet en belønning til den som kan skaffe opplysninger om Jenkins’ oppholdssted.

Men uansett type opplysninger eller desinformasjon er én ting sikkert: Enten Jane Jenkins er skyldig eller ikke, og uansett hvor hun har tenkt seg, er fremtiden full av lumske farer.

Kapittel 4

Det var mørkt og luktet søtt da jeg våknet søndag natt, så det tok meg lang tid å huske hvor jeg var. Det var mørkt og luktet søtt da jeg fant henne også. Men dette mørket var annerledes, et ugjennomtrengelig mørke, ikke et mørke nedtonet av fløyelsgardiner. Og det luktet ikke størknet blod, men appelsiner. Antiseptiske appelsiner.

Lysol, tenkte jeg. Jeg var på badet.

Enda en gang.

Jeg presset håndbakene mot tinningene og tvang meg våken.

Da husket jeg det. Jeg hadde begynt å duppe av tidlig søndag kveld – et eller annet sted i nærheten av Denver – men den dumme døren fortsatte å slamre og gli opp. Jeg våknet med et rykk, og slapp inn lite beroligende passiar fra folk i korridoren, noe som om og om igjen skremte meg, forsvarløs som jeg var.

Jeg prøvde å holde meg våken ved å dvele ved tanken at det å være utmattet må føles litt som å dø, men selv det var ikke nok. Jeg hadde jo ikke sovet på tre døgn.

Endelig, nesten fra meg, hadde jeg gitt opp og låste meg inne på badet.

Resten av meg startet på nytt og sansene slo inn én etter én. Først identifiserte jeg ikke færre enn sytten knuter i korsryggen. Så kom en serie vage konturer; klosettet, dusjhodet, sluket i gulvet, den sprø romfartstelefonen Noah hadde gitt meg. Den summet.

39

Den siste telefonen jeg hadde hatt var en klumpete grønn Nokia med en skjerm på størrelse med et frimerke. Denne mobilen var slank og hvit og hadde ikke engang tastatur.

Den lignet ikke engang på en telefon – men så trengte jeg den ikke til å snakke i heller. Jeg trengte den bare for å holde øye med Trace Kessler.

Jeg fant det siste han hadde publisert.

Skal vi bare la henne komme unna med dette? Skal hun aldri holdes ansvarlig for sine handlinger? Nei. Det vil vi IKKE. Dette holder ikke. Det går en MORDER løs. Det er på høy tid at de av oss som tror på at rettferdighet må skje fyllest, vil oppspore Janie Jenkins.

Jeg skjøv telefonen ned i baklommen. Herregud, hva feilte det ham?

Jeg fomlet etter dørhåndtaket og kom meg ut i kupeen – og hadde lyst til å banne. Kabinassistenten som jeg hadde klart å lure meg unna kvelden før, en gammel mann med mer hvitt hår enn svart, og et ansikt som kunne høre hjemme på en kjeksboks, holdt på å re opp sengen. Ullteppene var blitt strukket stramt på plass, og han hadde akkurat lagt en foliepakket sjokoladebit på puten. Han hadde vært der en stund.

Han kikket opp. «Beklager å bry Dem, frue,» sa han, mens han så på meg med et nesten komisk naivt smil à la tegneren Norman Rockwell. «Jeg visste ikke at De var her.»

Jeg prøvde å virke mindre sur og tok en dannet tone.

«De også,» sa jeg.

Jeg skar en grimase.

«Nei, det jeg mener er,» forsatte jeg. «Jeg visste ikke at De var her heller. Naturligvis. Derfor …» Jeg grep etter brillene og satte dem på nesen, for å ha noe å gjøre.

Akkurat da kom toget til en bro og saktnet farten. Jeg hev meg etter døren til kupeen, i påvente av hva som kom, men jeg var for sent ute. Da toget satte opp farten igjen, rul40

let døren til side. Jeg kikket ut. I korridoren gikk to kvinner forbi med frisyrer som om de hadde fire unger hver.

«Jeg har lest at Jane Jenkins har kommet seg unna,» brølte den ene av dem.

Jeg trakk pusten så det hørtes. Kabinassistenten så meg i øynene. Så gikk minst tjue sekunder mens jeg lurte på om det ville virke litt for mistenkelig hvis jeg bare lukket meg inn på badet igjen.

Jeg bestemte meg for å henlede kabinassistentens oppmerksomhet mot vinduet, vekk fra ansiktet mitt. «Landskapet her er så vakkert, synes ikke du også det?»

Han rynket pannen.

«Er hun på Hawaii?» kauket den andre kvinnen.

«Hvordan er været?» spurte jeg. («Jeg hørte at hun er på vei til Chicago.»)

«Hva? Mener du samme retning som oss?» «Å, herregud, Mary, tenk om hun er på toget!»

Kabinassistenten begynte å virke nervøs. Han fomlet med toalettsakene som sto utsatt til på kanten av den knøttlille servanten som var plassert ved siden av sengen i kupeen.

Det var sjampo og balsam, dusjgelé, ansiktslotion og en liten reisesåpe.

«Hva med bjørnene?» prøvde jeg meg.

Ute i korridoren kom et gutturalt avskyutbrudd, og så sa den første av kvinnene. «Hvis jeg traff på Jane Jenkins, skulle jeg ha spyttet henne rett i ansiktet.»

Den andre kvinnen nølte ikke. «Jeg ville tatt bena på nakken.»

Jeg gned meg i pannen. Kabinassistenten dreide og dreide på de små flaskene. Hendene hans – skalv de? Hadde han gjenkjent meg? Nei, selvsagt ikke. Dette var en fyr som så hundrevis av folk hver dag. Han la ikke mer merke til meg enn en grønnsakhandler ville ha lagt merke til et salathode, ikke sant? Selv om det var et salathode som hadde gjemt seg på badet, og plapret som en som hadde sluppet ut av en psykiatrisk anstalt, og var på vei til en by man trodde var målet for en beryktet antatt morder …

41

Jeg tok et lite, forsiktig skritt mot kabinassistenten. Han skvatt så voldsomt at han veltet hele samlingen med toalettsaker som gikk i gulvet.

«Uff da,» sa jeg.

Han kastet et blikk ut i gangen og tilbake. «Jeg burde vel –» Jeg skulle gjerne ha sagt om det jeg nå gjorde at det var et bevisst valg, men egentlig var det helt utenfor min kontroll, gummistrikken som viste min sanne karakter kom på plass.

Jeg akte meg frem, strakte meg forbi kabinassistenten og fikk lukket døren. Denne gangen kom slåen på plass, alt kom på plass.

Kabinassistenten prøvde langsomt å fjerne seg, men jeg holdt ham tilbake.

«Før du går, må jeg få stille deg et spørsmål.»

Han svelget. «Ja vel, frue?»

Jeg gikk enda et skritt frem og pekte på navneskiltet hans.

«Mr. Shelton, stemmer det?»

«Ja.» «Jeg lurte bare på om du tilfeldigvis har et fornavn.»

Han trakk inn pusten og holdt den.

Nesten på refleks stakk jeg høyre hånden i vesken. «Vel, jeg antar at det ikke er altfor vanskelig å oppspore meg, når man har vaktlister og alt det. Jeg tipper alt er online i dag. Navn, tall, adresser.» Jeg fant saksen og krøket fingeren rundt bøylen. «Privatlivets fred er ikke hva det var, er det vel?»

«Jeg skal ikke si noe,» gispet han.

Jeg smilte. «Si noe om hva?»

Han ristet hjelpeløst på hodet.

Jeg slapp saksen dypt ned i vesken igjen. «Det er det rette svaret,» sa jeg. Jeg tok et skritt tilbake, og åpnet døren.

«Ikke glem det.»

Han pilte ut uten å se seg tilbake, den elskelige fyren.

Blikket mitt falt på toalettsakene, og jeg fikk øye på meg selv i speilet. Ikke til å undres over, smilet mitt var ikke noe 42

varmt smil. Det var tvunget og fryktelig, som en karnevalsfigur.

Var det slik en morder smilte?

Jeg slappet av muskulaturen i kinnene, øyelokkene og kjeven til jeg så nesten hyggelig ut.

Herregud. Det var enda verre.

Jeg stønnet og bøyde meg for å plukke opp flaskene fra gulvet. Ingen grunn til å etterlate helt brukbar sjampo og balsam.