Sun Heidi Sæbø
Kims lek En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen
© CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatter har fått støtte fra Fritt ord og Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-47970-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
1 Han forsvant i Sørkedalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
17
2 En praktisk løsning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
3 Alene tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49
4 Under mistanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
59
5 En overløpers retrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69
6 Bevisene som endrer alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
85
7 Et parallelt liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 8 Undergangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 9 På evig flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 10 Et ess i ermet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 11 Hjemsøkt av fortiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 12 Diplomatiske forbindelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 13 Den nye Kim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 14 En siste hilsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197
forord Påsken 1979 forsvant en sørkoreansk student ved navn Koh Sangmoon i Oslo. En gjenglemt bag på Sørkedalsbussen var det eneste sporet etter ham, og den ble snart utgangspunkt for en forsvinningsgåte som skulle vekke oppsikt både i Norge og i utlandet. Da studenten ikke lenge etter dukket opp på nordkoreansk propaganda-tv, virket det klart: Det som hadde startet som en anonym savnet-sak, hadde etter alt å dømme forgreninger til en langvarig og bitter konflikt, til den kalde krigen og delingen av Koreahalvøya etter andre verdenskrig. Brått befant norske diplomater, Oslo-politiet og etterretningen seg i skuddlinjen for en intens propagandakrig som utspilte seg i ambassadestrøket på Oslos vestkant og delvis på den koreanske halvøy, et vidstrakt kontinent unna.1 Koh Sang-moon-saken viste med all tydelighet at Nord-Korea og Sør-Korea ennå ikke hadde sluttet fred. 26 år etter at Korea-krigen (1950–1953) ble avsluttet, var tonen mellom de to landene like uforsonlig. Krigen, som ofte omtales som den glemte krigen, hadde etterlatt dype, verkende sår på sjelen til to nasjoner som ikke kunne glemme. Tre millioner menneskeliv gikk tapt, og den lille halvøya som stikker ut i havet mellom Japan og Kina, ble bombet i stykker. Utenfor Korea skulle imidlertid den blodige konflikten vike plass for Vietnam-krigen i folks bevissthet. I 1979, et kvart århundre etter at våpenhvilen trådte i kraft, var de ideologiske frontene åpenbart like harde. Stadige påstander om hva som nøyaktig hadde funnet sted i Oslo den påsken, skulle bli fremsatt 7
i årene etter at Koh Sang-moon forsvant. Selv tett opp til vår tid skulle det komme små drypp som angivelig kastet nytt lys over gåten. Her hjemme ble historien om den sørkoreanske studenten raskt glemt. 1979 var et år som forandret verden på den dramatiske måten. I Iran ble den vestligorienterte og forhatte sjahen sendt i eksil og erstattet med et prestestyre under Ayatollah Khomeini. I Irak kom den 42 år gamle Baath-politikeren Saddam Hussein til makten. Samme år kunne den erkekonservative Margaret Thatcher flytte inn i statsministerboligen i Downing Street 10 i London. Før året var omme hadde sovjetiske styrker invadert Afghanistan. Knapt noen vil huske at dette også var et avgjørende år i koreansk historie. Kanskje er ikke bare dette en glemt skjebne, men også en glemt del av historien. Hva vet vi egentlig om Nord-Korea? Med sine snaut 25 millioner innbyggere og et bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger på 1800 dollar, er det et land som ifølge CIAs «World Factbook» likner Elfenbenskysten. Men Nord-Koreas atomvåpenprogram og for oss bisarre diktatorer og personkulter gjør at nettopp dette regimet stjeler uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Alle kjenner ansiktet på NordKoreas diktator Kim Jong-un. Det regimet vi har lært oss å kjenne gjennom de nesten daglige nyhetsoppdateringene er gjenstand for frykt, fascinasjon og en porsjon ufrivillig komikk. Men den fremstillingen av Nord-Korea som vi er blitt vant til, forteller lite om hvorfor landet er blitt som det er i dag. Saken om Koh Sang-moon er derfor like mye en historie om NordKorea. Det er fortellingen om hvorfor det ble akkurat denne stalinistavleggeren som overlevde Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Tidspunktet for Koh Sang-moons forsvinning var på ingen måte tilfeldig. Det skjedde i en tid da det var store, avgjørende endringer på gang både i Nord- og Sør-Korea, noe som kan forklare hvorfor det ble lagt betydelig prestisje i saken. Koh Sang-moons skjebne illustrerer på alle måter hvilket omfang splittelsen på Koreahalvøya fikk, og hvordan delingen har grepet inn i enkeltmenneskers liv og gitt varige mén for generasjoner. Som Koh Sang-moons lillebror senere formulerte i et personlig brev til daværende statsminister Odvar Nordli: 8
Ærede statsminister i Norge. En løsning på denne tragedien som har rammet oss handler ikke bare om meg og min familie. Det er hele folkets ønske (…) de som lever adskilt fra familie og slektninger på grunn av realitetene som følger av at landet vårt er delt.
Selv vokste jeg trygt i mors mage det året Koh Sang-moon forsvant. Mens han ble borte i Oslo, befant jeg meg et eller annet sted i SørKorea. Jeg vet ikke nøyaktig hvor. Jeg vet bare at nasjonen jeg skulle bli født inn i, sto foran dramatiske omveltninger. Snart ble Sør-Koreas mangeårige president og diktator, Park Chung-hee, skutt i hodet og drept av sin egen etterretningssjef. Gjerningsmannen var ikke den eneste som hadde fått nok av diktatoren. I de store byene blandet lukten av molotovcocktails seg med tåregass. Steinkastende studenter barket sammen med opprørspoliti med køller og skjold. Folk holdt ikke ut lenger. De gikk ut i gatene for å kjempe for friheten. Det hadde vært tiår etter tiår med endeløs politisk undertrykkelse og en økonomisk utvikling som hadde økt avstanden mellom dem og oss. Nå skulle den unge staten få en ny general ved makten – mer brutal og korrupt enn den forrige. Det skulle drøye enda noen år før Sør-Korea ville likne et demokrati. På den andre siden av 38. breddegrad, det vil si grensa som hadde delt Korea-halvøya i et amerikansk og sovjetisk univers etter andre verdenskrig, liknet det den rene idyll. I nord hadde det under sovjetisk innflytelse tilsynelatende vokst frem et sosialistisk paradis der diktatoren satt komfortabelt ved makten. Den karismatiske og stadig mer omfangsrike Kim Il-sung hadde etter flere år med grubling omsider beredt grunnen for at hans eldste sønn, Kim Jong-il, skulle overta etter ham. Kim Il-sung, som hadde hatt et fast grep om makten i landet siden det ble opprettet i 1948, var i ferd med å omdanne Nord-Korea til verdens første kommunistiske monarki. Det var en enestående bragd – selv i diktatorsammenheng. Ennå var det ingen som bet seg merke i at innbyggerne i Den demokratiske folkerepublikken Korea ble magrere og magrere, og at klærne de gikk i var gamle og tynnslitte. 9
Etter alt å dømme ble mitt første leveår sterkt preget av den politiske uroen i sør. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg ble overlatt til et barnehjem i hovedstaden Seoul. Ett år senere, det vil si i begynnelsen av juli 1981, var det endelig blitt min tur. Jeg ble båret om bord i et fly som skulle ta meg helt til rullebanen ute på den gamle Fornebu-flyplassen utenfor Oslo, der mamma og pappa sto og ventet. Slik ble jeg ett av 165 barn som ble adoptert fra Sør-Korea til Norge det året.2 Eksporten av sørkoreanske barn var en direkte konsekvens av den ustabile situasjonen i landet, og det faktum at Sør-Korea fremdeles var en nasjon preget av fattigdom. Det skulle gå nesten 30 før jeg var tilbake i landet der jeg ble født. Som reporter for Dagbladet skulle jeg dekke den spente situasjonen som hadde oppstått mellom Nord- og Sør-Korea. For mens kirsebærtrærnes blomstring farget landet i sør rosa og lykkelig, hisset naboen i nord til krig. Kim Jong-un truet med å bombe Sør-Korea tilbake til steinalderen, det viktige Kaesong-industrisamarbeidet var stanset og det var meldt om økt aktivitet ved de nordkoreanske rakettbasene. 60 år etter at det ble inngått en våpenhvile for å få slutt på Korea-krigen, hadde Kim Jong-un gjort det klart at Nord-Korea ikke anså våpenhvileavtalen som gyldig. I påvente av et eventuelt militært angrep hadde en rastløshet og ubehagelig følelse bitt seg fast hos meg. Om jeg hittil ikke hadde vært plaget av spørsmål knyttet til mitt biologiske opphav, var det nå en grubling rundt mitt eksistensielle opphav – om du vil – som vokste frem. Det var spørsmål om den delen av verden jeg kom fra, som jeg ville ha svar på. Det hadde startet med et intervju jeg hadde gjort med en nordkoreansk avhopper. Jeg hadde tilbrakt en del timer med 29 år gamle Chul-soo3. Jeg hadde møtt dem som hjalp ham med å flykte fra NordKorea et knapt halvår tidligere. Jeg hadde sett kleslageret som hjelperne sender til Kina for at avhopperne, som i sine fillete klær er lette å oppdage, ikke skal avsløres på mils avstand. Jeg hadde møtt storesøsteren, som flyktet under sultkatastrofen i Nord-Korea på 1990-tallet. Og jeg hadde hørt Chul-soos historie. Strengt tatt var det ikke noe oppsiktsvekkende ved det han fortalte – i hvert fall ikke ut fra nordkoreanske standarder. Det var en 10
historie vi har hørt før: Om den utmattende sulten, som gjorde at livet aldri kunne dreie seg om noe annet enn å prøve å skaffe mat til neste måltid. Det var fortellingen om et barns oppvekst uten drømmer, og hvor mammaen bokstavelig talt måtte hjelpe guttungen opp av senga fordi han var for svak til å reise seg. Det var synet av døde i gatene fordi folk i desperasjon hadde spist giftige planter eller sand for å døyve sulten. En beretning som neppe skiller seg ut i mengden av historiene til de 25 000 avhopperne som i dag lever i SørKorea. Likevel ble jeg denne gangen fylt av en usigelig tristhet. Kontrasten mellom det Seoul jeg så og det livet Chul-soo hadde levd inntil nylig var ubegripelig. – Du får ikke utbetalt lønn, det er knapt mat å oppdrive og ingen utsikter til en bedre fremtid under Kim Jong-un, fortalte Chul-soo, uten tegn til sensasjon i stemmen. Hjemme hadde det bare vært han og far igjen nå, samt to bilder av udødelige Kim Il-sung og Kim Jong-il. Selv høyttalerne i nabolaget som jevnlig skulle kringkaste propagandasendingene, harket og led under strømmangelen. Hvordan ble det slik? Hvordan kunne Nord-Korea, som i 1945 var et av de mest industrialiserte landene i Asia, forvitre og ende i hungersnød og nær kollaps bare fem tiår senere? Til sammenlikning hadde Sør-Korea så sent som på 1960-tallet et BNP per innbygger som var under halvparten av det i nord, lavere enn de fleste latinamerikanske land og enkelte land sør for Sahara. I dag er Sør-Korea et høyinntektsland og blant de 15 største økonomiene i verden. Monsterhiten Gangnam Style som plaget kloden for noen år siden, formidlet tidsånden i ett av Seouls søkkrike nabolag. Det vil si en livsstil og luksus nabofolket i nord ikke engang har forutsetninger til å forestille seg. I dokumentarlitteraturen omtales Nord-Korea ofte som «The Impossible State» – den usannsynlige staten.4 Noen og tjue år etter at DDR, Sovjetunionen og østblokklandene gikk over i historiebøkene, hol11
der Nord-Korea stand. Et monarkisk diktatur der tredje generasjonen av Kim-familien sitter ved makten – tilsynelatende uberørt av hungersnød, internasjonale sanksjoner, en nesten fullstendig isolasjon fra omverdenen og en økonomi som er totalhavarert. Det interessante er at begrepet «Den usannsynlige staten» også brukes om landet på den andre siden av den tungt bevoktede grensa som deler Korea i to. Journalisten, Korea-kjenneren og korrespondenten for magasinet Economist, Daniel Tudor, kaller Sør-Korea den usannsynlige staten fordi han mener landet har stått for det mest imponerende eksemplet på nasjonsbygging og økonomisk utvikling i forrige århundre.5 Korea-krigen gjorde en tredjedel av befolkningen hjemløs, i gatene vandret foreldreløse barn på jakt etter mat, nasjonen kunne ikke fø seg selv og infrastrukturen var smadret og ikke-eksisterende. Politisk sett var det enda verre. Regimet under president Syngman Rhee var like blodig som det var undertrykkende og korrupt. Ut av dette vokste det som skulle bli kalt Mirakelet ved Han-elva. Sør-Korea gikk fra å være et fattig jordbruksland til å bli en av verdens største og mest avanserte økonomier. Parallelt med den økonomiske odysseen har landet omdannet seg selv fra å være et militærdiktatur til et stabilt demokrati. Slik har delingen som ble til med linjal og et pennestrøk for 70 år siden, fostret to diametralt forskjellige samfunn. Det er bare snaue 20 mil mellom de to hovedstedene Seoul og Pyongyang. Likevel kunne ikke avstanden vært større. Seoul er en støyende, neonfarget megaby med et nesten meningsløst stort tilfang av butikker og restauranter, som først faller til ro når det kryper mot midnatt. I Pyongyang er verken butikker eller restauranter en del av gatebildet. I nord er innbyggerne underernærte, ufrivillige vegetarianere som får 200–400 gram i matrasjoner om dagen.6 Når kveldsmørket senker seg over Koreahalvøya, er den nordlige delen mørklagt – som et ugjendrivelig bevis på den akutte strømmangelen. Det anslås at det er 30 000 biler i landet, hvorav partiet disponerer så å si alle. Til sammenlikning kjører det 19 millioner biler på andre siden av grensa.7 I nord er det cirka to millioner mobiltelefonbrukere.8 Det tallet er synkende. Mobiltelefonene 12
brukes enten ulovlig eller er forbeholdt partieliten. Det skal være 4000 internettbrukere, i beste fall så mange som 15 000, ifølge Google-sjef Eric Schmidt, som har vært der. Det nye nordkoreanske nettbrettet kan ikke kobles til Internett, men til gjengjeld har det Kim Il-sungs samlede verker ferdig nedlastet. I Sør-Korea derimot er 45 millioner av landets totalt 50 millioner innbyggere Internett-brukere. Det er her det ypperste innen smarttelefoner, plasmaskjermer og nettbrett lages av industrigiganter som Samsung og LG. Shippingindustrien kappes om milliardkontraktene til John Fredriksen og Kjell Inge Røkke, og på veiene kjører lydløse, drivstoffeffektive biler fra Hyundai og Kia. Statistikk og tall kan brukes til å understreke kontrastene i det uendelige. Mens sørkoreanerne er den befolkningen i verden som tar mest plastisk kirurgi, er mer enn hvert fjerde nordkoreanske barn feilernært og enda flere underutviklet i områdene der matmangelen er verst.9 Amerikanske NGO-er som i 2011 prøvde å kartlegge matvaresituasjonen i Nord-Korea, fant at 60 prosent av befolkningen utenfor Pyongyang er avhengige av «alternativ mat». Det vil si at de tilsetter bark og gress i maten for å spe på de daglige rasjonene. Det var dette enorme virkelighetsspriket jeg ville utforske – livsløpene til de to landene som hadde vært en nasjon bare noen tiår tidligere – og prøve å finne en forklaring på hvordan de ble så forskjellige. Først senere, da jeg dro til Nord-Korea for å finne svar, skulle det bli klart for meg at under den kontrastfylte overflaten finnes et felleskoreansk DNA. Bak alle tallene og faktaene som plasserer de to Koreane i hver sin ende av skalaen når det gjelder kvantitative mål som økonomisk utvikling, utdanningsnivå og kjøpekraft, finnes det likhetstrekk. Arven fra konfutsianismen og over 500 år under Yi-dynastiet (1392–1910), gjør at det ikke er vanskelig å finne krysningspunkter mellom de to samfunnene. 70 år etter delingen av Korea-halvøya er det ironisk nok diktatorens datter, Park Geun-hye, som sitter ved makten i sør. I nord er det diktatorens barnebarn, Kim Jong-un, som styrer. Den ulykkelige halvøya rangerer i verdenstoppen når det gjelder selvmord. Sør-Korea er øverst på lista over antall selvmord i industrialiserte land. Bare forbipassert 13
av Nord-Korea, som ligger på første plass i den totale statistikken over 170 land.10 – Det er mulig vi har vært adskilt i over 50 år, men vi har vært et koreansk folk i over 5000 år, sier de nordkoreanerne som en dag håper på gjenforening. De ser på nord og sør som to siamesiske tvillinger – for alltid knyttet sammen i en felles skjebne. Skulle man komme nærmere et svar på hvordan et koreansk folk som hadde vært samlet i 5000 år kunne utvikle seg så ulikt i løpet av drøye 50 år, var det åpenbart at jeg måtte snakke med menneskene som har følt disse forandringene tett på kroppen. Nordkoreanske avhoppere kunne fortelle hvordan livet var på innsiden av verdens mest lukkede regime, sørkoreanere om hvordan de opplevde å leve med truslene fra nord og et nabofolk som lever i ytterste fattigdom og den totale mangel på frihet. Det var i dette arbeidet jeg kom over historien om Koh Sang-moon. En glemt og til dels myteomspunnet historie som det har versert ulike versjoner av. Historien virket nesten for utrolig til å være sann. Hadde dette virkelig skjedd i Norge? Saken ga en anledning til å se Korea i et historisk lys og med et norsk perspektiv. Hvordan ble Nord- og Sør-Korea oppfattet med norske øyne den gangen? Hemmeligholdet og mystikken rundt saken – som med alt annet som er relatert til Nord-Korea – har gjort det vanskelig å finne sannheten om hva som skjedde. 30 år senere kan vi dykke ned i de lukkede arkivene og vurdere den informasjonen som ligger der i lys av det vi vet i dag. I søken etter svaret på hva som skjedde med Koh Sang-moon har jeg fått tilgang til hans dagboknotater, samt brev og postkort som han skrev i tiden før bagen hans ble funnet på Sørkedalsbussen. Min historie om Koh Sang-moons skjebne bygger også på dokumenter jeg har fått fra sørkoreansk og norsk etterretning, materiale fra det diplomatiske arkivet i Seoul og det norske utenriksdepartementet, opptak fra nordkoreansk fjernsyn, gamle avisartikler som har stått på trykk både i norsk, koreansk og øvrig utenlandsk presse. I tillegg har jeg gått gjennom over fire hundre sider med diplomatisk korrespondanse mel14
lom Norge, Sør-Korea, Nord-Korea, Sverige, Danmark og Nederland. Hans familie og personer som kan ha vært de siste som så Koh Sangmoon i Oslo før han forsvant, har jeg også snakket med. I denne boka får du dessuten også møte et knippe andre mennesker jeg har oppsøkt og intervjuet. Hver på sin måte forteller de om et Nord-Korea de har elsket, fryktet og siden prøvd å flykte fra. I tillegg til avhoppernes historie, inngår også dybdeintervjuer jeg har gjort med diplomatiske kilder, forskere, menneskesmuglere i Kina og hjelpeorganisasjoner i Sør-Korea. Det vil også bli referert fra samtaler og diskusjoner jeg har hatt med personer i Nord-Korea. I arbeidet med boka har jeg også hatt stor nytte av forskningsrapporter og annen litteratur om Nord-Korea og Sør-Korea. Enkeltmenneskers inngripen har bidratt til fremveksten av de to Koreane. Samtidig har enkeltmenneskers liv blitt endevendt som et resultat av delingen langs den 38. breddegrad. Denne historien om Koreahalvøya reflekterer begge disse kjensgjerningene. Den begynner med en sort, gjenglemt bag på Sørkedalsbussen påsken 1979.
1
han forsvant i sørkedalen Det er andre påskedag i 1979. Gråværet har lagt seg som et lokk over Oslo. Vinteren spyr ut sine siste kalde gufs enda kalenderen viser 16. april. Snart stuper sludd og regnbyger fra himmelen. Den unge bussjåføren prøver å holde blikket festet på veien, mens vindusviskerne røper det mørklagte landskapet i korte gløtt av gangen. Pål har alltid likt å kjøre rute 41 mellom Grønlands torg og Skansebakken i Sørkedalen. Når han stikker innom pauserommet på busstasjonen i håp om å få en ledig ekstravakt, er det rute 41 han helst vil ha.1 Denne delen av Oslo, med sine beitemarker og jorder som kryper tett inntil skogkanten, gir følelsen av å være på landet – langt unna den saktegående trafikken i sentrum. Nå har klokka passert 21.30 og bussen har vært tom siden den passerte golfbanen og badeplassen ved Bogstad. Pål gjør en brå manøver og svinger buss nummer 169 inn på stoppet like ved Årli. Han reiser seg, strekker på beina og rusler rolig bakover i bussen. Han gjør som de har fått beskjed om å gjøre etter hver tur, lar blikket gli over seteradene for å se om det ligger noe igjen. Denne gangen får han øye på en sort, ganske stor skulderveske i enten skinn eller skai. I ettertid skal han sverge på at bagen lå på tredje eller fjerde sete på høyre side sett forfra. Vitner skal bestemt hevde at den sto på gulvet. Det er ikke så uvanlig at de klarer å spore opp passasjerene som har glemt verdisaker. Uten å tenke seg om åpner han bagen for å ta en kikk oppi. Han ser en masse papirer i bagen, legger merke til et kamera som ser kostbart ut, en helsetrøye og et postkort med uforståelige skrift17
tegn. Så finner han et pass med bilde av en ung, asiatisk mann. Blikket hans er alvorlig. Håret er kjemmet i en streng sideskill. Kjevebeina er brede og markerte. Navnet som står skrevet er Koh Sang-moon. Pål regner med at den som har glemt bagen vil komme og spørre etter den på tur ned til sentrum igjen. Men ingen melder seg. Sent samme kveld leverer han bagen til nattevakten som sitter i skranken på Schøyens Bilcentraler, og går av vakt. Jobben som reservesjåfør er bare noe han gjør utenom diplomstudiet på BI for å spe på den beskjedne økonomien og dekke utgiftene til hybelen han leier ute på Jahr. Det skal gå over to måneder før prestesønnen fra Oslo blir tvunget til å tenke tilbake på akkurat denne kvelden. Ti dager etter at den sorte bagen ble funnet på Sørkedalsbussen, går alarmen ved den sørkoreanske ambassaden i Nederland. Etter planen skulle Koh Sang-moon, en 30 år gammel student ved Instituttet for geofag i universitetsbyen Enschede, vært tilbake fra påskeferien i Skandinavia senest 19. april. Fire dager senere skulle han reist på ekskursjon til Roma – en tur han allerede hadde betalt for. Det var også slik at sørkoreanske studenter på statsstipend fikk pengene utbetalt en gang i måneden. Koh Sang-moon hadde ennå ikke hentet den siste konvolutten med penger. De sørkoreanske diplomatene henvender seg straks til nederlandsk politi og ber dem varsle Interpol om forsvinningen. Basert på hva Koh Sang-moon hadde sagt til venner og familie før han dro på påskeferie til Skandinavia, innleder sørkoreansk UD en klappjakt i Sverige, Finland og Danmark. Passasjerlister, sykehusregistre, reisebyråer, politilogger og hoteller saumfares på jakt etter Koh Sang-moons navn. Bunken av dokumenter som viser den hyppige korrespondansen mellom de sørkoreanske ambassadene og myndighetene i Sverige, Finland, Danmark, Tyskland og Nederland vokser i omfang. Men alle undersøkelsene ender i likelydende svar: «Vi har dessverre ikke funnet spor av Koh Sang-moon.»2 Samtidig ligger bagen med Koh Sang-moons pass og eiendeler trygt bevart på et hittegodskontor i Oslo. Men det er det ingen andre som vet. 18