Katalysatormordet og Kameleonmenneskene Hans Olav Lahlum

Katalysatormordet Kameleonmenneskene

Hans Olav Lahlum

Katalysatormordet

Dag én: Kvinnen fra Lijordbanen

I Det var ni minutter over ti om kvelden onsdag 5. august 1970 at jeg helt uventet og plutselig så henne for første gang.

Jeg fikk alt senere samme kveld vite den unge kvinnens navn. Likevel skulle jeg gjennom de syv dramatiske dagene som fulgte for meg selv fortsette å kalle henne for «Kvinnen fra Lijordbanen». Hadde jeg der og da forstått betydningen av hennes oppførsel, kunne det ikke bare reddet hennes liv, men også fått stor betydning for livene til en rekke andre mennesker.

Jeg hadde få minutter tidligere avsluttet min kveldsvakt med et rutineoppdrag på et hotell ved Smestad.

Direktøren der hadde vært noe overspent frem til den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og var definitivt blitt småparanoid senere. Han ringte om en ny potensiell terrortrussel på hotellet ca annenhver måned.

Denne gangen gjaldt det en gjest som med et av direktørens favorittuttrykk hadde virket «hemmelighetsfull inntil det mistenkelige». Den aktuelle gjesten var en mann som trolig var under tretti år, men det var vanskelig å anslå sikkert på grunn av et stort skjegg og visstnok påfallende mørke solbriller. Han var velkledd, snakket perfekt norsk, og var høfligheten selv da han ba om et rom i andre etasje med balkong. Han hadde imidlertid ikke forhåndsbestilt og oppga ingen postadresse. Gjesten sa at det var usikkert hvor lenge han skulle bli, men 9

forhåndsbetalte kontant for ti dagers opphold. Han ønsket ingen rengjøring av sitt rom, men ba om at et frokostbrett hver morgen ble satt på gangen utenfor klokken ni. Så lenge det tomme brettet ble satt ut på gangen igjen kunne man trygt gå ut fra at han fortsatt var der.

Dette hadde nå skjedd seks dager på rad, uten at noen av personalet kunne huske å ha sett noe annet livstegn fra gjesten.

Pliktskyldigst lyttet jeg på veggen i hotellets korridor noen minutter, selvsagt uten å finne noe mistenkelig der.

Jeg konstaterte at det ikke var tegn til noe kriminelt, og at det kunne tenkes mange forklaringer på denne gjestens unektelig uvanlige oppførsel. Så jeg lovte å sjekke det oppgitte navnet – Frank Rekkedal – med politiregisteret, og ba om at man tok kontakt dersom det fremkom nye omstendigheter som ga grunn til bekymring i saken.

Av rent praktiske årsaker – min tjenestebil hadde røket en aksel tidligere på dagen – tok jeg 5. august 1970 trikken til Smestad. Derfor steg jeg klokken ni minutter over ti på en trikk i retning sentrum. Det var en svært stille sommerkveld på Smestad. Jeg var eneste passasjer som hadde ventet på perrongen.

Det var akkurat da jeg satte meg ned, at jeg så henne for første gang. Ned den tussmørke veien mot perrongen kom hun plutselig som ingensteds fra. Og hun kom fort – svært fort.

Min første innskytelse var at hun måtte være en friidrettsutøver på høyt nivå, siden jeg ikke kunne huske å ha sett en kvinne løpe så fort før. Så ventet jeg nærmest å se en mann med øks eller ljå komme løpende etter henne. Men det var ikke så mye som et glimt å se av noen forfølger, selv om jeg hadde klar sikt 20-30 meter bak henne. Det var i det hele tatt ikke noe annet menneske å se der ute. Likevel akselererte kvinnen, tross sin stramme dongeribukse, ytterligere på sin ville ferd mot siste vogns 10

siste dør. Min stigende mistanke om at det dreide seg om en sinnsforvirret person økte fordi hun, tross farten, løp på en høyst original måte. To ganger hoppet hun i fart plutselig et steg til venstre, og en gang et steg til høyre.

Tross sin voldsomme fart rakk hun det akkurat ikke: Døren gled igjen like foran henne. Det kjentes som om hele vognen ristet da hun smalt inn i den. Et par sekunder stirret vi på hverandre gjennom vinduene i døren. Jeg konstaterte at hun hadde langt lyst hår, og anslo at hun var midt i tjueårene og litt over middels høy.

Det var imidlertid ansiktet som tiltrakk seg all min oppmerksomhet. Det var stivnet i en maske av skrekk. De blå øynene som møtte mine var vidt oppspilte.

Den unge kvinnens desperasjon lot seg ikke stoppe av døren. Hun slo med fortvilelsens styrke knyttneven i den, og pekte deretter med en dirrende pekefinger mot meg – eller mer nøyaktig mot noe bak meg.

Jeg snudde meg automatisk, men så ingen bak meg i vognen heller. Det var først da trikken var vel ute fra Smestad stasjon jeg forsto at det var nødbremsen på veggen bak meg hun hadde forsøkt å peke på.

Det var ikke til å unngå at jeg på veien inn til sentrum ble sittende og tenke på dette merkelige møtet med kvinnen fra Lijordbanen. Trikkene gikk fortsatt hvert tjuende minutt, så noen større katastrofe kunne det vanskelig være at hun ikke rakk denne. Da jeg gikk av på Nationaltheatret, hadde jeg avskrevet saken med at det etter alt å dømme dreide seg om en sinnsforvirret person. Jeg angret ikke på at jeg ikke hadde sanset meg til å bruke nødbremsen, og tenkte det var like greit om jeg aldri så henne igjen.

Jeg så henne likevel en gang til – og det til overmål både samme kveld og på samme sted. Nærmere bestemt fem på elleve, få sekunder etter at jeg hoppet ut av en lånt politibil ved Smestad stasjon.

Til mitt spede forsvar forsto jeg straks sammenhen11

gen da en telefon fra Holmenkollbanen kvart på elleve meldte at trikken som skulle gått fra Smestad ett minutt på halv elleve hadde kjørt på en ung kvinne i sporet.

I skarp kontrast til at kvinnen fra Lijordbanen knapt en time tidligere med voldsom energi og i stor fart løp etter trikken jeg forlot Smestad med, lå hun da jeg kom tilbake helt urørlig og livløs i sporet. Likevel var det helt udiskutabelt henne. Jeg kjente først igjen den blå dongeribuksen, og deretter det lange lyse håret.

Føreren var forståelig nok helt ute av seg. Han gjentok gang på gang at kvinnen lå i sporet da han kom kjørende, og at det i tussmørket hadde vært umulig å se henne før på få meters avstand – og da var det teknisk umulig å få stanset. Det hadde gått så fort og vært så fryktelig at han ikke kunne si om hun hadde vært i live før påkjørselen. Heldigvis roet han seg litt da jeg for fjerde gang forsikret at ingen mistenkte ham for noe slags kriminalitet eller uaktsomhet i sakens anledning.

Kvinnen fra Lijordbanen het Marie Morgenstierne, studerte statsvitenskap ved Universitet i Oslo, og hadde fire uker tidligere fylt 25 år. Dette ifølge et studentbevis hun hadde oppbevart i sin lommebok sammen med tre tikronesedler, en femtilapp, et månedskort og to nøkler.

Det var også alt av tenkelig interesse vi fant på henne.

Hvis hun hadde hatt med seg noen håndveske den kvelden, var den forsvunnet før hennes dramatiske ferd endte i sporet.

Det slo meg straks at jeg hadde hørt navnet Marie Morgenstierne før. Men hvor og i hvilken sammenheng, var jeg der og da helt ute av stand til å huske.

Trikken hadde vært i ferd med å stanse da den traff henne. Overkroppen til den omkomne var likevel så ille tilredt etter sammenstøtet at dødsårsaken ikke lot seg fastslå på stedet. Men ansiktet var intakt. Det stirret stivt opp på meg med det samme vettskremte uttrykket som jeg hadde sett gjennom trikkeruten vel en time tidligere.

12

Jeg spurte meg straks om hun hadde vært en sinnsforvirret person som hadde kastet seg foran neste trikk, eller om det lå noe annet bak. Og lovte i det samme meg selv at jeg ikke skulle gi fra meg denne saken før jeg hadde funnet det ut. Heldigvis ante jeg ikke da hvor mange dager og hvor store komplikasjoner jakten på sannheten om dødsfallet til kvinnen fra Lijordbanen skulle vise seg å medføre.

II Det var under sterk tvil at jeg klokken ti over tolv kvelden 5. august 1970 slo nummeret til min sjefs hjemmetelefon. Jeg visste heldigvis at han var en natteravn som bodde alene, og hadde tillatelse til å benytte meg av det «ved mord eller svært mistenkelige dødsfall frem til ca litt over midnatt».

Sjefen lyttet oppmerksomt til min korte fremstilling.

Han godtok til min lettelse deretter straks at jeg med mine førstehåndsinntrykk både fra avdøde og åstedet, åpenbart var kvalifisert til å lede etterforskningen av den.

«Vet du forresten hvem Marie Morgenstierne var?» spurte han deretter alvorlig.

Jeg måtte med beklagelse svare nei på dette åpenbart ganske vesentlige spørsmål. Fortsatt hadde jeg da denne ubehagelige følelsen av at det var et navn jeg hadde hørt, men ikke fikk frem noe minne av.

«Marie Morgenstierne var forloveden til Falko Reinhardt», sa sjefen ettertenksomt.

Det ble stille i telefonen noen sekunder. Så føyde han raskt til: «Hun tilhørte den lille kretsen rundt ham, blant Vietnam-aktivistene i den revolusjonære ungdomsbevegelsen. Det var hun som sov i samme seng som Falko Reinhardt den natten han ble borte og som først oppdaget at 13

han hadde forsvunnet. Vi er mange rundt om i politiet, og sikkert i det norske samfunnet for øvrig, som vil være både takknemlige og imponerte hvis du samtidig som du oppklarer denne nye saken, løser den gamle gåten om hva som skjedde med Falko Reinhardt den uværsnatten i Valdres for to år siden. Jeg gir beskjed om at alle papirene fra sommeren 1968 skal sendes ned til ditt kontor i morgen tidlig.»

Jeg takket for det, og la på røret.

Så la jeg meg, men var ute av stand til å få sove. Jeg var i løpet av halvannen time på en antatt rolig onsdagskveld blitt betrodd ikke bare en ny mordsak, men også avdelingens mest omtalte og merkeligste forsvinningssak fra de siste ti årene.

En eneste ting sto som sikkert for meg da jeg omsider sovnet denne uventet dramatiske onsdagen 5. august 1970. Jeg visste hvem jeg måtte starte neste arbeidsdag med å ringe. Telefonnummeret til den funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise I. E. Borchmann sto fortsatt å lese ved siden av nødnummerene til brannvesenet og sykehusets akuttmottak, på telefonlistene både ved min hjemmetelefon og min kontortelefon.

Dag to: Tre foreldre, fire studenter – og ett noe problematisk vitne

I Torsdag 6. august 1970 våknet jeg før sju om morgenen – og oppdaget at jeg var for oppspilt til å kunne sove videre. Etter gårsdagens møte med kvinnen på Lijordbanen, kjente jeg noe av den samme besettende spenningen som jeg tidligere bare hadde opplevd i forbindelse med mine to første mordsaker. Ved den første av dem hadde etterforskningen nærmest stått stille i to dager, til jeg etter en henvendelse fra hennes far svært beleilig kom i kontakt med Patricia Louise I. E. Borchmann. Jeg ventet ikke lenger enn nødvendig med å ringe henne, og kjente en sterk lettelse da jeg etter tre ringelyder klokken ti på halv åtte hørte hennes faste og skarpe stemme i telefonen.

Patricia var selvsagt ukjent med funnet av den døde kvinnen i banesporet på Smestad sent kvelden i forveien.

Hun lyttet med stigende interesse til min beretning om den, og plystret anerkjennende da jeg nevnte den avdødes navn. «Falko Reinhardts forlovede!» sa vi ett sekund etterpå – i kor. Så ble vi noen sekunder sittende i samstemt og ettertenksom stillhet.

Det ble jeg som brøt stillheten ved å tilføye: «Dette kan vel knapt være tilfeldig?»

Patricia snøftet så høyt i telefonen at jeg kunne se hennes misfornøyde ansikt for meg.

«Det skal jeg love deg at det ikke er. Du har selvsagt alt sjekket hvilken dag Falko Reinhardt forsvant?»

15

Jeg måtte innrømme at jeg dessverre ikke hadde det, men forsøkte å unnskylde meg med at den datoen vel neppe var det viktigste her.

Patricias stemme hadde allerede fått en undertone av triumf da hun svarte.

«Neida. Men Falko Reinhardt forsvant altså, levende eller død, ut i uværet i Valdres-fjellene natt til 5. august 1968. Slikt kaller man ikke tilfeldigheter der jeg kommer fra.»

Jeg kjente det isne i kroppen samtidig som pulsen steg ytterligere. Og hørte min egen stemme forsikre at datoen da plutselig ble svært relevant, og at man ikke kalte slikt for tilfeldigheter der jeg arbeidet heller.

Patricia ble tydeligvis ikke mindre morgeninspirert av det, og akselererte raskt videre: «Forandring fryder – selv i mordsaker. På 1960-tallet holdt vi oss med lukkede rom og gamle menn. Nå starter et nytt tiår med at du ringer meg om en ung kvinne og det åpne roms mysterium. Jeg må straks advare om at det kan være vanskeligere materie. I Krebs’ gate 25 på Torshov hadde vi bare seks leiligheter med til sammen syv mistenkte å forholde oss til. Rundt bordet på herregården til Magdalon Schjelderup på Gulleråsen satt det bare elleve personer. På Smestad stasjon kan derimot i teorien nær sagt hvem som helst ha vært i går kveld. I praksis er det forhåpentligvis et noe mer avgrenset antall mistenkte her, og noen av dem kan jeg etter å ha lest om Falko Reinhardts forsvinning allerede gi deg navnene på. Men det er svært viktig at vi får vite så mye vi kan om hva som skjedde i Marie Morgenstiernes siste levetimer, og hvem som kan ha vært i nærheten da. Finn ut hva hun gjorde og hvem hun møtte på Smestad i går kveld, og etterlys umiddelbart vitner som kan ha sett henne gå mot stasjonen der. Ta med deg alt av tenkelig interesse både om Marie Morgenstiernes dødsfall og om Falko Reinhardts forsvinning. Og 16

kom hit til middag klokken seks i kveld. Hvis det kan passe?»

Det lød som en ordre mer enn som et spørsmål. Jeg svarte straks at det passet bra.

«Kastet Marie Morgenstierne seg i sporet, falt hun, eller ble hun dyttet?» spurte jeg deretter kort og provokativt til avslutning av samtalen.

Det skulle jeg ikke gjort. Patricia sukket tungt, og svarte bare demonstrativt: «Nei! Hun ble skutt!»

Jeg konstaterte etter dette med skrekkblandet lettelse at Patricia tydeligvis var i like godt slag som året før.

Hun ventet til jeg spurte om nærmere detaljer, men fortsatte da umiddelbart: «Jeg blir svært overrasket hvis Marie Morgenstierne ikke ble skutt i løpet av få sekunder etter at trikken du satt på kjørte fra henne. Og jeg regner det for lite sannsynlig at hun ble skutt med en jaktrifle av årets modell. Men det vet du vel forhåpentligvis mer om når vi ses i kveld?»

Jeg svarte at jeg hadde godt håp om det, la raskt på røret, og forlot umiddelbart min leilighet. Hodet kjentes allerede lettere fortumlet, men jeg tenkte likevel klart at jeg nok kunne komme til å se lite til leiligheten min de neste dagene.

II Vel fremme på kontoret mottok jeg beskjed om at rutinemessig åstedsbefaring og dør til dør-runde på Smestad ikke hadde innbrakt noe. Så ringte jeg til kringkastingen for å be dem etterlyse mulige vitner fra Smestad kvelden i forveien. Jeg kunne raskt konstatere at avisene ikke hadde rukket å få med noe om dødsfallet. Overskriftene var dominert av den unge løpestjernen Arne Kvalheims seier på 3000 meter under gårsdagens internasjonale friidrettsstevne på Bislett – og av nær 100 demonstranter 17

som hadde slått leir for å stoppe en planlagt kraftutbygging ved Mardøla i Møre og Romsdal.

Etter å ha lagt fra meg avisene ble jeg sittende ettertenksom noen minutter. Strafferegisteret hadde ingen mappe av noe slag på Marie Morgenstierne, og folkeregistermappen var et ark som ikke var mye til hjelp. Hun sto der bare oppført med en hjemmeadresse på Frogner.

Det slo meg i det samme som litt merkelig at vi ikke hadde hørt noe fra foreldre eller andre slektninger. Under den oppgitte adressen på Frogner fant jeg i telefonkatalogen en Martin Morgenstierne, med tittelen banksjef. Jeg ringte nummeret flere ganger, og lot det ringe lenge hver gang, uten å få noe mer svar av den grunn.

I påvente av kontakt med pårørende eller annen informasjon om Marie Morgenstierne, kastet jeg meg i stedet over den ganske tykke mappen om hennes forlovede Falko Reinhardts forsvinning fra august 1968. Det var spennende lesning, og jeg hadde som Patricia vanskelig for å tro at det ikke var noen sammenheng mellom forsvinningen og Marie Morgenstiernes død.

Falko Reinhardt, Marie Morgenstierne og fire andre unge fra det radikale studentmiljøet på Blindern hadde lørdag 3. august 1968 reist sammen på en hyttetur til Vestre Slidre i Valdres. Senere forklaringer var samstemte i at Falko hadde vært initiativtaker til turen, og at hensikten hadde vært fire dagers uforstyrret planlegging av Vietnam-demonstrasjoner og annen aktivitet for høsten, samt sosialt samvær. De første to dagene av oppholdet hadde forløpt udramatisk.

Mandag 5. august hadde Falko for noen timer forlatt hytten, uten verken før eller senere å ville gjøre rede for hvor han skulle. Om kvelden hadde det brutt ut uvær med storm og regn, og de seks studentene hadde holdt seg innendørs. Det var blitt drukket noe alkohol, men etter hva deltakerne senere husket ikke i større mengder.

En følelse av uro hadde spredt seg som følge av uværet.

18

Den hadde tiltatt etter en episode tidlig på kvelden, da en av de kvinnelige deltakerne hevdet å ha sett et ansikt med en svart øyemaske utenfor vinduet. Studentene hadde etter dette gått samlet ut i uværet, men uten å finne noen spor etter uvedkommende. «Opplysningen forekom ytterst merkelig, men vitnet likevel troverdig», sto det notert i rapporten fra avhøret. Jeg noterte meg med noe undring dette og fortsatte ivrig lesningen.

Det virkelige dramaet i Valdres-fjellene startet først klokken to om natten, da Marie Morgenstierne satte i et skrik så høyt at to av de andre studentene våknet i sine rom.

Da de kom løpende til fant de henne alene på soverommet. Falko Reinhardts del av dobbeltsengen var tom.

Jakken hans hang i klesskapet, men de øvrige klærne og skoene hans var borte. Vinduet var lukket fra innsiden på grunn av regnet utenfor.

Og akkurat der ble min lesning klokken fem over elleve avbrutt av en irriterende og utålmodig banking på min kontordør.

III Jeg sukket, la motvillig fra meg papirene og åpnet kontordøren. Den skyldige i forstyrrelsen viste seg å være en oppskjørtet liten patolog.

«Kvinnen fra skinnegangen var død ikke bare da trikken traff henne, men også før hun falt ned i sporet …», begynte han.

Jeg vinket ham utålmodig videre.

«Hun ble skutt, det har jeg alt funnet ut!»

Patologen nikket ivrig og bukket – tydelig imponert over fremdriften i min etterforskning.

«Og selv om det er litt mer usikkert, har jeg grunn til å tro at hun ikke ble skutt med en helt vanlig jaktrifle heller.»

19

Han nikket enda mer ivrig og bukket enda dypere.

«Det er da aldeles utrolig hva De kan finne ut selv uten teknisk bistand. Kulen ser ut til å være skutt fra et eldre våpen av uvanlig type og kaliber .22. Det er mest sannsynlig en salongrifle eller et annet relativt lett gevær, men kan også være en pistol.»

Jeg spurte patologen om han hadde noe annet av betydning å fortelle, og lukket ham raskt ut av kontoret da svaret viste seg å være nei. I tankene var jeg fortsatt i Valdres sommeren 1968, den uværsnatten da Falko Reinhardt forsvant fra et soverom hvor vinduet var lukket fra innsiden.

IV Hvordan Falko Reinhardt hadde forsvunnet ut av hytten var et mysterium i seg selv, all den tid en av de kvinnelige studentene i naborommet ifølge politiforklaringen hadde ligget våken med hodepine og døren på gløtt.

Hun kunne gjøre nøyaktig rede for hvem som hadde gått forbi døren etter midnatt. Marie Morgenstierne hadde hentet seg et glass vann på kjøkkenet, den ene mannlige studenten var gått ut for å trekke frisk luft på trappen noen minutter, og den andre hadde vært ute på toalettet. Men Falko Reinhardt hadde verken hun eller noen andre sett eller hørt noe til. Likevel var han borte.

Marie Morgenstierne var svært ute av seg og trodde forloveden var bortført eller myrdet, fremgikk det av senere forklaringer både fra henne og de andre. De hadde en times tid diskutert saken og håpet at han skulle dukke opp igjen, men uroen i gruppen hadde steget da så ikke skjedde. Marie Morgenstierne hadde blitt pådriveren for at de ved tretiden om natten sammen gikk ut i uværet.

Det fantes imidlertid ikke noe spor verken etter Falko Reinhardt eller noen andre rundt hytten. En av studentene hevdet å skimte en menneskelig skikkelse et sted ute 20

i uværet, men det var i så fall for langt unna og uklart til at de andre kunne se den.

De fem hadde sammen trukket seg tilbake til hytten etter letingen. Resten av natten satt alle våkne i stuen, mer eller mindre oppbrakte, men uten noen mulighet verken til å kommunisere med omverdenen eller til å få gjort noe mer.

Da stormen var løyet neste morgen gikk studentene igjen ut sammen. De fant fortsatt ingen spor rundt hytten. Derimot gjorde de et uventet og svært urovekkende funn noen hundre meter unna.

Noen få meter fra et stup med fall på nærmere hundre meter, i ly av en stor stein, lå Falko Reinhardts venstre joggesko.

Dette funnet ga selvsagt straks grunn til uro for at han i mørket og uværet kunne ha falt, blitt dyttet eller hoppet utfor stupet – selv om alle de andre studentene mer eller mindre indignert avviste den siste muligheten.

Teorien om at Falko Reinhardt på en eller annen måte hadde endt sitt liv i steinene nedenfor stupet, ble styrket da hans høyre sko senere på dagen ble funnet i steinrøysen.

Problemet var bare at man ikke fant verken Falko Reinhardt eller noe spor etter ham, selv ikke etter at et større oppbud fra Heimevernet hadde gjennomsøkt området to ganger. Død eller levende hadde den savnede tilsynelatende forsvunnet først ut av hytten – og så i løse luften.

Falko Reinhardt hadde tatt grunnfag i flere språkfag ved Universitetet i Oslo, men var da han forsvant godt i gang med å skrive en hovedfagsoppgave i historie. Han skrev der om et nazistisk nettverk fra krigens dager. Få uker før sin forsvinning hadde Reinhardt for sin veileder, den kjente professoren Johannes Heftye, opplyst at han hadde gjort oppsiktsvekkende funn som kunne tyde på at deler av nettverket fortsatt var aktivt.

21

Et hovedspor i etterforskningen ble etter dette en eldre storbonde og tidligere straffedømt NS-medlem fra Valdres, Henry Alfred Lien, som ifølge utkastet til hovedfagsoppgave hadde vært aktiv i nettverket under krigen.

Lien fremsto imidlertid som «særdeles lite meddelsom» i sitt møte med politiet i 1968. Han hevdet å ha vært hjemme på gården sin vel en kilometer unna hele kvelden og natten, og benektet ethvert kjennskap til Falko Reinhardts forsvinning.

For øvrig truet han politiet med rettssak dersom de gikk ut med noe som knyttet hans navn til saken. Så skjedde aldri. Det fantes ikke noe bevis for at Falko Reinhardt var utsatt for noe kriminelt, og enda mindre for at Henry Alfred Lien i så fall var innblandet. Han selv hadde for sikkerhets skyld og for egen regning senere reist til Oslo og avlagt en løgndetektortest, hvor han bare svarte på to spørsmål. Det første var om han hadde medvirket til en bortføring av en student ved navn Falko Reinhardt. Det andre var om han hadde medvirket til å ta livet av en student ved navn Falko Reinhardt.

Svaret fra løgndetektortesten var et klart nei på begge spørsmål, ifølge den vedlagte attesten.

Noen annen mistenkelig aktivitet i området ble heller ikke registrert uværsnatten. En halvfull ungdom på vei hjem fra en fødselsdagsfest noen kilometer lenger ned i dalen, hadde uten hell forsøkt å haike med en bil som en gang ved firetiden om natten suste forbi ham i stor fart på vei ned. Han mente å ha sett at det bare satt én person i forsetet. Beskrivelsen av «en noe overvektig mann eller kvinne over cirka 40 år» var imidlertid for det første svært vag, og passet for det andre dårlig på Falko Reinhardt. All den tid ungdommen i mørket og med promille ikke kunne gi noen troverdig beskrivelse verken av føreren eller bilen, ble hans håndskrevne forklaring bare et vedlegg til mappen.

Med det, samt etterforskningsleders nøkterne kon22

klusjon om at «bevissituasjonen synes foreløpig ikke å gi grunnlag for videre etterforskning», stoppet foreløpig jakten på sannheten om Falko Reinhardts skjebne.

Gjenværende dokumenter i mappen var to korte brev fra 1969, ett håndskrevet fra Falko Reinhardts foreldre og ett maskinskrevet fra Marie Morgenstierne, som begge beklaget seg over det de oppfattet som mangelfull politiinnsats i saken.

Etterforskningen av Falko Reinhardts forsvinning hadde pågått i min sommerferie, og blitt ledet av førstebetjent Vegard Danielsen. Han var nest etter meg den yngste førstebetjenten og muligvis den eneste som var mer ambisiøs. For øvrig var han også ett av disse grenseløst irriterende menneskene som er falskheten i egen person, men samtidig også dyktigheten.

Jeg hadde kort sagt svært lite lyst til å diskutere Reinhardt-saken med førstebetjent Vegard Danielsen, og enda mindre lyst til på noen måte å involvere ham i min etterforskning av mordet på Marie Morgenstierne. Å løse begge sakene for nesen på ham, med hemmelig hjelp av Patricia, forekom meg å være en langt mer tiltalende mulighet. Jeg la derfor fra meg resten av mappen og tok med meg den forbilledlig oppsatte telefon- og adresselisten til vitnene fra Falko Reinhardt-saken. Den var foreløpig mitt beste startpunkt for å avsløre sannheten om mordet på Marie Morgenstierne.

V Falko Reinhardts foreldre var ifølge arkivet fotograf Arno Reinhardt og hans kone Astrid, med adresse lengst ned i Seilduksgata på Grünerløkka. «NB: NKP!» sto det skriblet i margen på arkivkortet med førstebetjent Danielsens irriterende pertentlige håndskrift.

Jeg la foreløpig papiret med de to eldre NKP-med23

lemmene til side, til fordel for listen med navnene til de fire gjenværende SUF-medlemmene som hadde vært med Falko Reinhardt og Marie Morgenstierne på hyttetur to år tidligere. Der sto det 1) Trond Ibsen, psykologistudent, født 1944.

2) Anders Pettersen, kunststudent, født 1945.

3) Miriam Filtvedt Bentsen, litteratur- og språkstudent, født 1947.

4) Kristine Larsen, statsviterstudent, født 1945.

Det var adresse og telefonnummer til alle unntatt unge Miriam Filtvedt Bentsen, som bare sto oppført med en hybeladresse i Sogn Studentby.

Jeg merket meg straks at førstebetjent Danielsen, som den uforbederlig reaksjonære høyremann han i tillegg til sine øvrige dårlige egenskaper er, hadde skrevet studentene opp i alfabetisk rekkefølge, men med mennene før kvinnene. Jeg satt og grunnet litt på i hvilken rekkefølge jeg skulle kontakte dem, da telefonen på mitt skrivebord løste problemet.

I røret hørte jeg først en dame fra sentralbordet si at hun satte over en mann som hevdet å ha potensielt viktige opplysninger om mordet på Marie Morgenstierne.

Og så hørte jeg en mannsstemme introdusere seg som «psykolog Trond Ibsen». Stemmen hans var dyp, rolig og uventet lite revolusjonær. Den fortalte at han ikke hadde vært i nærheten av Marie Morgenstierne på Smestad stasjon, men at han fryktet at hun var den vakre kvinnen radioen meldte at var skutt der. Han syntes i så fall han burde melde fra om at han ikke bare var en god venn av avdøde, men også hadde vært sammen med henne på et politisk møte på Smestad mindre enn en time før hennes død.

Jeg takket for opplysningene, og uttrykte mitt ønske om å treffe ham snarest mulig. Han foreslo at vi i så fall 24

kunne møtes på Smestad; han hadde nøkkel til møtelokalet der. Jeg sa meg enig, og lovte å møte ham på oppgitt adresse klokken ett.

VI Marie Morgenstiernes siste politiske møte hadde funnet sted i et halvt nedstøvet toroms lokale i et kontorbygg på Smestad. Fem tomme pinnestoler sto nå stilt opp rundt et lite skrivebord der. Jeg tillot meg å bemerke til Trond Ibsen at det da umulig kunne ha vært noe større folkemøte. Han smilte, ikke uten selvironi, og svarte at det sant nok ennå ikke var mange som hadde innsett at fremtiden for Norge lå i å kombinere det beste fra sovjetisk og kinesisk kommunisme. Det hadde vært Falkos store idé. Den lille gruppen som hadde sluttet seg til ham ble fortsatt halvt foraktelig kalt for «falkoister» av andre venstreradikale, og hadde tidvis vært uglesett både av moskvakommunistene i NKP og kinakommunistene i SUF. De som møtte frem på gårsdagens møte hadde vært den vanlige lille skare av rettroende og klarsynte blant Falko Reinhardts kamerater – Marie Morgenstierne, Anders Pettersen, Kristine Larsen og Trond Ibsen selv. Den femte stolen hadde vært Falko Reinhardts faste stol, og sto derfor rutinemessig tom i påvente av hans gjenkomst.

Jeg så noe undrende på Trond Ibsen, en lett overvektig og tilsynelatende ganske omgjengelig glattbarbert ung mann. Bortsett fra et enkelt jakkemerke med «Seier for FNL!» og to uvanlig skarpkantede akademiske brilleglass, var det i det ytre ikke noe verken fanatisk eller radikalt ved ham. Han smilte forsiktig og slo avvæpnende ut med hendene.

«Det med stolen var vel først mest av hensyn til Marie, og litt til Anders som også hadde en nær personlig tilknytning til Falko. Så ble det bare en tradisjon vi alle 25

tok for gitt. Det er jo vanlig etter ulykker og forsvinninger med ukjent utfall: Alle de tilstedeværende venter og håper i det lengste på at den de savner en dag skal komme tilbake.»

«Selv en psykolog?» bemerket jeg.

Han nikket forsiktig anerkjennende.

«Selv en psykolog. Psykologer er også mennesker. Vi er bare litt flinkere enn andre til å forstå oss selv og andre mennesker.»

«Forhåpentligvis da», føyde han raskt til med et nytt avvæpnende smil.

Trond Ibsen ga inntrykk av å være en sosialt begavet mann. Han ble straks kledelig alvorlig da jeg spurte om han trodde Falko Reinhardt var i live. Trond Ibsen svarte at han først hadde trodd det, men nå var blitt stadig mer i tvil. Det var kanskje ikke lett å se for folk uten spesiell kompetanse, sa han og rettet på brillene, men for ham var det åpenbart at noe hadde hengt tungt over Falko de siste ukene før forsvinningen. Det virket som han visste noe som plaget ham. Det lå jo dermed nær å forestille seg muligheten av en likvidering eller bortføring. Med tanke på Falkos hovedfagsoppgave var det jo mest nærliggende å tenke seg et nazistisk komplott, uten at han her og nå ville rette mistanken mot noen enkeltpersoner.

Jeg spurte rett ut om ikke et tungsinn i ukene før forsvinningen også kunne åpne for en selvmordsteori.

Trond Ibsen rettet litt mer på brillene og sa at det nok generelt sett var en rimelig antagelse. Alle som hadde hatt gleden av å kjenne ham, ville imidlertid straks avvise en slik teori i tilfellet Falko Reinhardt. Han hadde selv aldri møtt en så karismatisk og livskraftig person, og til dette kom at Falko Reinhardt selv anså seg å ha så store uløste oppgaver i livet.

Tungsinn mente Trond Ibsen for øvrig var et unøyaktig begrep. Men at noe hadde plaget Falko var klart 26

nok for ham som hadde studert psykologi. Falko var seg svært bevisst sitt lederansvar i slike sammenhenger – han foretrakk å gruble over saker til han selv kunne trekke en konklusjon, uten å bry andre i utide. Men vanligvis brukte han, med sin sterke personlighet og sitt klare intellekt, å konkludere i løpet av få timer, eller i hvert fall i løpet av et par dager. Denne gangen hadde det hengt over ham i flere uker. Så det måtte være noe svært stort og vanskelig det gjaldt, avsluttet Trond Ibsen med en alvorlig undertone.

Hva gjaldt Marie Morgenstierne, likte Trond Ibsen ikke å bruke ordet uforståelig om noe som helst menneskelig. Han var likevel nær til å gjøre det her. Det var svært vanskelig å se hvem som skulle ønske livet av en så vennlig og snill person. Man måtte ut fra eliminasjonsmetoden nærmest tenke seg at det var en aksjon rettet mot gruppen; men hvorfor hun ble drept først var i så fall en gåte. Marie Morgenstierne hadde etter hva han visste ikke hatt noen personlige fiender verken innenfor eller utenfor den politiske bevegelsen. Det måtte i så fall da være hennes storkapitalistiske far, som i årevis hadde hatt et anstrengt forhold til henne. Men at han skulle ta livet av sin datter virket likevel usannsynlig. Foreldre tok uhyre sjelden livet av sine barn, og i så fall gjaldt det nesten alltid alkoholikere eller personer med alvorlige nervesykdommer, bemerket psykologen forklarende.

Moren til Marie Morgenstierne var død noen år tidligere, og søsken var det ikke. Marie hadde etter noen glass tidvis beklaget seg over at det var vanskelig nok å være barn av to reaksjonære kapitalister, om man ikke også skulle være deres eneste barn. Marie Morgenstierne kunne være åpen i slike sammenhenger og innenfor gruppen, men var veldig stille og forsiktig utad, føyde han raskt til.

Gårsdagens møte hadde vart bare en knapp times tid, og vært lite dramatisk. Medlemmene hadde først snak27

ket litt om toårsdagen for Falkos forsvinning, og deretter gått over på høstens aksjoner og annet arbeid.

Det hadde ikke fremkommet noen nevneverdig uenighet. Møtet hadde vært ferdig klokken ti, og de fire deltakerne hadde da forsvunnet i ulike retninger. Trond Ibsen var den eneste med egen bil og hadde som vanlig spurt om han skulle kjøre noen av de andre noe sted, men de hadde denne gangen takket nei. Kristine bodde bare noen hundre meter unna, Anders syklet og Marie ville ta trikken. Hun hadde gått alene i retning av den, og han hadde ikke sett verken møtedeltakere eller andre gå i samme retning. Raskt tilføyde han at det var nær en kilometer å gå, så mye kunne ha skjedd senere.

Jeg benyttet avslutningsvis sjansen til å spørre Trond Ibsen om adresselisten for de øvrige fortsatt stemte. Han så raskt over den, og nikket raskt til den. «Så langt jeg vet» bemerket han da han pekte på navnet til Miriam Filtvedt Bentsen.

Det minnet meg på spørsmålet om hvorfor hun ikke hadde vært på møtet. Det fikk en betenkt og nesten irritert trekning til å bryte frem i Trond Ibsens ansikt.

«Fordi hun ikke lenger er en av oss!» svarte han hardt.

Jeg ble naturlig nok nysgjerrig, og spurte hvordan det kunne ha seg.

«Da det store skismaet mellom SF og ungdomsorganisasjonen deres kom i fjor vår, møttes vi alle fem for å avgjøre vår tilknytning. Vi hadde formelt startet som en gruppe innenfor SFs ungdomsorganisasjon SUF. Jeg kunne ikke tenke meg at noen av oss ville gå med Finn Gustavsen og de andre reaksjonære og tafatte i SF. Anders innledet med et lengre innlegg for at vi burde gå med de unge og sanne revolusjonære, og la til at det utvilsomt hadde vært Falkos ønske at vi alle gikk sammen den veien og nå ble stående som en gruppe av uavhengige sosialister. Vi regnet med at saken var avgjort med 28

det. Men Miriam rakte opp hånden og fremførte et av sine korte enkle innlegg – hvorpå hun konkluderte med at vi burde gå inn i SF og drive valgkamp for dem. Det ble helt stille etterpå. Jeg holdt et lengre innlegg hvor jeg støttet Anders, og oppfordret til at vi gikk samlet og taktfaste inn på den rette vei mot en bedre samfunnsorden. Så ba jeg alle som var enige i det om å bli sittende, mens de som eventuelt var uenige kunne reise seg og gå.»

Det slo meg at jeg visst aldri hadde hørt Finn Gustavsen omtalt som verken reaksjonær eller tafatt. Samt at den ellers avslappede Trond Ibsen nå plutselig så både sterkt engasjert og forurettet ut.

«Og så?» spurte jeg.

«Og så reiste pikebarnet seg, sa adjø og gikk! Og det er siste gang jeg har snakket med henne. Jeg vil tro at det samme gjelder de andre også, men det må du selvsagt spørre dem om.»

Jeg forsikret at jeg ville gjøre det. Og spurte samtidig om han tilfeldigvis visste hvor man kunne finne denne Miriam Filtvedt Bentsen.

Han smilte et halvt skjelmsk og halvt spydig smil.

«Jeg har som sagt ikke hatt noen kontakt med henne det siste året. Men jeg vil tro at det er ganske lett. Kjente jeg Miriam rett sitter hun på lesesalen på Blindern mellom halv ni og fem, og på partikontoret til SF mellom kvart over fem og ti. Mellom halv elleve og halv åtte vil jeg tro at hun befinner seg alene i sin seng på Sogn Studentby, men det siste har jeg definitivt aldri sjekket. Du kan for øvrig ikke ta feil. Det er hun som leser bøker ikke bare mens hun går ut av lesesalen, men også mens hun krysser gater!»

Trond Ibsen lo avvæpnende av sin egen morsomhet.

Men jeg hadde fått et glimt av den hardere og mer fanatiske mannen som tydeligvis fantes bak hans joviale fasade. Og dessuten mistenkte jeg ham sterkt for å holde 29

noe tilbake. To ganger var han nær å tillegge noe, men lot det begge gangene være.

Jeg takket likevel Trond Ibsen for opplysningene. Han forsikret uoppfordret at han når som helst sto til disposisjon for nye spørsmål, enten i sin enebolig på Bestum eller i sitt kontor på Majorstua.

Jeg var blitt en smule nysgjerrig på Miriam Filtvedt Bentsen – pikebarnet som hadde reist seg og gått, og som visstnok leste bøker også mens hun krysset gaten. Jeg hadde imidlertid definitivt konkludert med at jeg snarest mulig burde snakke med alle medlemmene av denne gruppen, og Kristine Larsen var den som bodde nærmest.

VII Jeg stoppet i en telefonkiosk på hjørnet og ringte det oppgitte nummeret til Kristine Larsen. Hun tok telefonen på tredje ringelyd – slik det hørtes ut uten noen større entusiasme. Men hjemme var hun jo åpenbart, og at Marie Morgenstierne var død innrømmet hun straks å ha hørt. Så da jeg fortalte at jeg var i nærheten og spurte om det var mulig å komme innom nå, svarte hun med et lavt sukk ja.

Kristine Larsen bodde alene i en to roms leilighet i tredje etasje. Familien var liten og hun hadde arvet leiligheten etter en nylig avdød bestemor, føyde hun til som forklaring på en sant nok litt uryddig stue. Vi satte oss i stedet ved et relativt ryddig lite kjøkkenbord, hvor det sto to kaffekopper klar til oss.

Kristine Larsen selv var nær 1,80 høy, lyshåret, slank og nok egentlig både ganske pen og ganske hyggelig. Nå var hun imidlertid forståelig preget av situasjonen. Hun gjentok to ganger at hun selvsagt skulle svare så godt hun kunne, men at hun var helt uvant med politiavhør, og at det hadde vært et sjokk å våkne til nyheten om 30

Marie Morgenstiernes død. Hun hadde stått over dagens forelesning og holdt seg hjemme på grunn av det. Både Trond Ibsen og Anders Pettersen hadde ringt henne, men hun hadde først hørt nyheten om den døde unge kvinnen fra Smestad på radioen og straks ant sammenhengen.

Jeg forsikret at vi hadde god tid, og hun roet seg litt.

Jeg dannet meg raskt et inntrykk av at det fantes en ganske viljesterk kvinne under den litt forsiktige overflaten. Med sin gode hukommelse virket hun også som et godt og troverdig vitne.

Til spørsmålet om Falko Reinhardts forsvinning, bemerket Kristine Larsen at den fortsatt var et mysterium for henne. Hun hadde sovet i naborommet, sammen med Miriam Filtvedt Bentsen, og ligget våken med hodepine den kvelden. Hun hadde satt døren mot gangen på gløtt fordi hun trengte luft. Hun kjente skrittene godt og hadde hørt tydelig alle bevegelser på gangen fra de andre etter leggetid. Hun hadde fått med seg at Marie Morgenstierne hentet seg et glass vann på kjøkkenet, at Anders Pettersen gikk på toalettet og at Trond Ibsen gikk ut for å trekke frisk luft noen minutter. Hennes romkamerat Miriam Filtvedt Bentsen hadde lest på sengen fra ti til tolv, og deretter lagt seg til å sove. Falko Reinhardt lot til å ha holdt seg i ro på sitt rom fra han la seg litt før midnatt, og det var ingen livstegn fra ham før Marie Morgenstierne ved totiden slo alarm om hans forsvinning.

Hva angikk Marie Morgenstierne, hadde Kristine Larsen kjent henne helt siden realskolen. Marie Morgenstierne hadde møtt Falko Reinhardt like etter at hun begynte på universitetet, og tross deres svært ulike klassebakgrunn hadde de raskt funnet tonen. Det så ut som en sjeldent stormende forelskelse, bemerket Kristine Larsen med et forsiktig lite smil. Foreldrene til Marie syntes å ha oppfattet det som at det var Falko som forle31

det datteren deres politisk. Hun hadde imidlertid vært i rask drift mot sosialismen året før hun traff ham også, og det var på et møte for radikale studenter de først møttes. Hennes politiske standpunkter var selvstendige slik Kristine Larsen hadde oppfattet det. Men Marie forble sterkt preget av kjæresten helt til han forsvant. Han var da også en sterkt dominerende personlighet i gruppen.

I skyggen av ham hadde Marie Morgenstierne imidlertid vært en sterkere personlighet enn hennes stille vesen ga inntrykk av.

Det var blitt en trist slutt da moren til Marie Morgenstierne midt i denne dramatiske perioden døde. Marie hadde snakket om at hun ikke orket å gå i morens begravelse og hadde, så langt kjent, senere hatt svært lite kontakt med sin far. Kristine Larsen hadde vært innom Marie Morgenstiernes barndomshjem flere ganger i tenårene og truffet foreldrene. De var hyggelige og snille på sin måte, men «aldeles redselsfullt reaksjonære storkapitalister» – og særlig faren forekom streng. Kristine Larsen hadde kjent Marie lenger og bedre enn Falko, og hadde hva hun visste aldri møtt hans foreldre.

Jeg hadde notert en ny elsker eller forsmådd frier som en mulig forklaring på mordet, og benyttet sjansen til å spørre Kristine Larsen om hun trodde det kunne være noen ny mann i Marie Morgenstiernes liv.

Kristine Larsen svarte raskt at hun trodde det var helt utelukket at det kunne ha vært noen annen, verken før Falko forsvant eller den første tiden etter det. Derimot, la hun litt langsommere til, var hun ikke like sikker på at det ikke kunne ha vært en annen mann i Marie Morgenstiernes liv nå de siste månedene. Tanken hadde slått henne fordi Marie Morgenstierne denne sommeren tilsynelatende hadde vekslet raskt og sterkt i humør. Det ene øyeblikket kunne det virke som noe tungt lå over henne, det andre var hun uvanlig glad og lett til sinns.

Kristine Larsen sa seg ellers enig med Trond Ibsen i at 32

Marie Morgenstiernes siste politiske møte hadde forløpt svært udramatisk og umulig kunne ha noe med hennes dødsfall å gjøre. Kristine hadde gått alene hjem til sin leilighet. Hun hadde spurt Marie om hun ville komme innom på kaffe eller øl, men Marie hadde sagt at det var noe hun måtte rekke. Kristine hadde stusset litt over det og tenkt tanken at det kunne være en ny mann inne i bildet, men hadde ikke villet spørre. Det angret hun svært på nå, tilføyde hun med lav stemme.

Til mitt avsluttende spørsmål om Miriam Filtvedt Bentsens brudd med gruppen svarte Kristine Larsen at hun nok husket situasjonen som noe mindre dramatisk enn de andre gjorde, men at hun også hadde vært både overrasket og skuffet da Miriam reiste seg og gikk. Hun hadde ellers kjent Miriam siden sekstenårsalderen, og hadde fortsatt vanskelig for å se for seg henne gjøre noe galt mot noen.

Jeg fattet selvsagt straks interesse for dette og spurte hva galt Miriam i tilfelle skulle ha gjort, utenom å forlate gruppen.

Kristine Larsen bet seg i leppen og begynte så å fossro.

Hun presiserte at hun for sin del ikke trodde Miriam hadde gjort noe annet galt, og at ingen, hva hun visste, mistenkte Miriam for å ha noe som helst med Marie Morgenstiernes død å gjøre. Ellers måtte jeg snakke med Anders og eventuelt Trond, sa hun da jeg fortsatt så spørrende på henne.

Så ville plutselig ikke Kristine Larsen si noe som helst mer. Hun ble sittende blek, taus og med tårer i øynene på sin plass ved kjøkkenbordet. Og hun hadde ellers vært så vidt hjelpsom at jeg ikke følte for å presse henne videre – i hvert fall ikke her og nå. Så jeg tok henne på ordet og kjørte videre i retning Anders Pettersens adresse.

Denne gruppen av studentaktivister var i ferd med å interessere meg stadig mer. Og det forekom meg stadig 33

mer sannsynlig at gruppen hadde noe å gjøre med både Marie Morgenstiernes død og Falko Reinhardts forsvinning.

VIII Anders Pettersen tok ikke telefonen, men åpnet da jeg ti minutter senere likevel ringte på hans dør på Grefsen. Han unnskyldte seg med at han nettopp var kommet hjem fra en forelesning om non-figurativ malekunst på Statens kunstakademi og viste frem en timeplan som unektelig samsvarte med det han sa.

Påstanden virket rimelig, også tatt i betraktning at leiligheten hans for en stor del var fylt opp med selvsignerte malerier i svært non-figurativ stil. Jeg forsto ikke hva noen av dem skulle forestille og kunne derfor vanskelig uttale meg om hans kunstnertalent.

Anders Pettersen var nesten like høy som meg, hadde langt mørkt hår, og var klart kraftigere bygget enn Trond Ibsen. Det var lett å se for seg at han i andre situasjoner kunne fremstå som både karismatisk og vakker. Nå var imidlertid også han synlig preget av situasjonen. Han gjentok flere ganger at Falkos forsvinning i seg selv var merkelig nok, men at det tross alt dreide seg om en person som vakte sterke følelser og som det var lett å forstå kunne ha mektige fiender. Det var derimot totalt uforståelig hvem som hadde kunnet komme på ideen om å drepe Marie Morgenstierne. Nærmest lå det for ham å tenke seg et attentat fra overvåkningspolitiet eller fra andre politiske motstandere rettet mot gruppen. Han hadde stadig mer begynt å tro at det var forklaringen på Falko Reinhardts forsvinning. Men mordet på Marie Morgenstierne forekom uansett uforklarlig. Hvis det på en eller annen måte var knyttet til Falkos forsvinning, hvorfor kom det nå to år senere? Og hvis hensikten nå var å ramme resten av gruppen, hvorfor hadde det 34

da rammet Marie Morgenstierne og ikke ham selv eller Trond Ibsen?

Anders Pettersen syntes å være en begavet om enn noe usystematisk tenker, som ikke hadde noe imot å høre sin egen stemme. Gitt rammene av hans åpenbart svært radikale politiske synspunkter, samt hans noe opprevne sinnstilstand, var resonnementene hans slett ikke håpløse. Jeg var der og da likevel mer interessert i faktaopplysninger. Å nevne navnet Falko Reinhardt for Anders Pettersen viste seg være som å trykke på en knapp. Han hadde kjent Falko siden tredje klasse i folkeskolen og like lenge sett på ham som en snill og klok storebror. Falko var for ham både Norges svar på Che Guevara, og en mulig fremtidig statsleder i klasse med Mao. Når han nå i Falkos fravær hadde inntatt en uformell lederposisjon i gruppen var det nettopp fordi det var anerkjent at han var den som hadde kjent Falko lengst og således best kunne utlede hva han ville tenkt.

Hva gjaldt selve forsvinningen hadde Anders Pettersen lite å føye til det de andre hadde fortalt. Han hadde den første tiden etter forsvinningen nektet å tro at Falko var død, men etter hvert var han mer i tvil. Det forekom stadig merkeligere at Falko ikke kontaktet ham eller gruppen hvis han var i live. Falko kunne være i en hemmelig amerikansk fangeleir eller et annet sted han ikke kunne unnslippe fra, men det forekom Anders Pettersen stadig mer sannsynlig at det var snakk om en ren likvidering.

Hvordan eventuelle kidnappere eller mordere hadde fått Falko ubemerket ut av hytten kunne han imidlertid ikke finne noen god forklaring på.

I kontrast til hans engasjerte respons på spørsmål om Falko Reinhardt og Marie Morgenstierne, var Anders Pettersens reaksjon på spørsmålet om bruddet mellom gruppen og Miriam Filtvedt Bentsen først uventet rolig.

Han vagget ettertenksomt på hodet og bemerket at det 35

kom uventet da hun reiste seg og gikk, men at det i ettertid bare hadde styrket en mistanke han hadde hatt i lengre tid.

Anders Pettersen så betydningsfullt og megetsigende på meg da han sa det. Deretter så han mildt overbærende på meg da jeg spurte hva han mente med det. Det var for ham og de andre medlemmene av gruppen helt åpenbart at de alt i 1968 var under oppsikt av overvåkningspolitiet. Imidlertid hadde de, selv om de var på vakt, merket lite til overvåkningen. Det hadde for ham blitt åpenbart at det innenfor gruppen fantes en agent som rapporterte direkte videre til overvåkningspolitiet.

Det var en erkjennelse han stadig sterkere fikk inntrykk av at Falko delte de siste månedene før han forsvant.

Denne muldvarpteorien hadde Anders Pettersen brukt mye tid på å tenke over etter Falkos forsvinning. Hans mistanke hadde stadig mer rettet seg mot Miriam, som også var den mest kritiske til linjen han og Falko hadde stått for. Natten Falko hadde forsvunnet var den eneste gangen Anders Pettersen kunne huske å ha sett den sindige Trond Ibsen helt ute av fatning. Men Miriam, som var den yngste, hadde virket så merkelig rolig hele natten. Da hun senere reiste seg og gikk hadde han tatt det som en bekreftelse på at teorien hans var riktig.

Dette sagt, tilføyde han langsomt og nesten motvillig, var det jo ikke nødvendigvis noen direkte forbindelse fra at Miriam Filtvedt Bentsen hadde spionert på gruppen frem til våren 1969, og til Marie Morgenstiernes dramatiske død mer enn ett år senere. Mer nærliggende var det da å se for seg en forbindelse til Falko Reinhardts forsvinning, uten at han kunne si noe nærmere om hvordan det i så fall hadde skjedd. Det var Miriam Filtvedt Bentsen som hevdet å ha sett både ansiktet med masken om kvelden og en menneskelig skikkelse ute i uværet senere på natten. Han ville som et godt råd anbefale meg å være kritisk til begge disse opplysningene.

36

Anders Pettersen tilføyde avslutningsvis at han var ganske sikker på at overvåkningspolitiet, og dermed selvsagt også CIA, kjente hele eller store deler av sannheten om både mordet og forsvinningen. Og at hvis jeg kunne få noe ut av dem, kom det da kanskje noe positivt ut av denne ellers tragiske saken. Han sa seg ellers enig med de andre tilstedeværende i at gårsdagens møte forløp udramatisk. Selv hevdet han å ha sett Marie Morgenstierne for siste gang utenfor møtelokalet. De vinket som vanlig farvel da han satte seg på sykkelen og hun gikk av gårde i en annen retning mot trikken.

Jeg forlot Anders Pettersen med en fortsatt stigende interesse for denne gruppen og dens medlemmer. Samt med en enda raskere stigende nysgjerrighet på denne Miriam Filtvedt Bentsen, nå den eneste av de fire gjenværende fra uværsnatten i Valdres som jeg ikke hadde møtt. Jeg regnet imidlertid med at det var lettere å finne henne på hybelen eller SFs partikontor senere på dagen enn å løpe rundt nå og lete på alle Blinderns lesesaler.

Dessuten hadde jeg noen flere viktige telefoner å ta. Så fra Grefsen kjørte jeg ved halv tre-tiden tilbake til hovedpolitistasjonen.

IX Pårørende til Marie Morgenstierne hadde fortsatt ikke tatt kontakt. Og hennes far Martin Morgenstierne svarte fremdeles ikke på telefonen, selv om jeg lot den ringe nærmere ti ganger. Det føltes stadig mer problematisk at vi ikke hadde oppnådd noen kontakt med avdødes nærmeste familie. Presten hadde banket på døren til hans hjem først ved midnatt kvelden i forveien og så klokken halv åtte om morgenen, uten å se noe tegn til liv der.

At Martin Morgenstierne var bortreist utenlands eller på en hytte uten TV, radio eller telefon, fortonte seg, årstiden tatt i betraktning, nærliggende. Hvor han i så fall 37

befant seg måtte arbeidsgiveren være den nærmeste til å vite. Svært mange banksjefer var det jo fortsatt ikke i Oslo. Jeg ba derfor straks en av kontordamene gå over listen og om nødvendig ringe rundt til samtlige av hovedstadens banker.

I mellomtiden ringte jeg selv det oppgitte telefonnummeret til Falko Reinhardts foreldre på Grünerløkka. Der ble telefonen tatt på tredje ringelyd. En alvorlig kvinnestemme svarte «Hos Reinhardt». Jeg presenterte meg, og sa at jeg, hvis hun og ektemannen var hjemme, gjerne ville komme innom og snakke med dem i dag, i anledning mordet på Marie Morgenstierne. Hun svarte like alvorlig at hun og ektemannen hadde hørt om mordet på radioen, men ikke at det var Marie Morgenstierne som var drept før jeg sa det nå. Hun la til at de etter sønnens forsvinning nesten alltid var hjemme.

Det ble stille et øyeblikk. Jeg spurte om det kunne passe enten klokken fire eller klokken fem. Hun svarte, fortsatt like alvorlig, at jeg kunne komme klokken fire, klokken fem eller akkurat når jeg ville ellers. Jeg sa at jeg regnet med å være der en gang mellom fire og fem.

Hun sa at jeg skulle være hjertelig velkommen, men hørtes ikke ut som hun mente det. Så la hun på røret før jeg fikk sagt takk.

Kontordamen var ung og ivrig i tjenesten. Det gikk bare noen få minutter fra jeg hadde avsluttet samtalen med Falko Reinhardts mor til kontordamen sto på døren med adresse og telefonnummer til banken hvor Martin Morgenstierne var direktør. Den var ikke blant hovedstadens største, men likevel vel kjent og med et godt renommé.

Jeg ringte bankens sentralbord, og sa at det var fra politiet og gjaldt en hastesak. Så gikk jeg rett på sak og spurte om de visste hvor banksjef Martin Morgenstierne befant seg.

Det ble stille et lite øyeblikk. Så svarte sentralbordda38

men at banksjefen, som alltid i kontortiden når det ikke var viktige møter andre steder, befant seg på sitt kontor i banken.

Det var min tur til å bli stille. Men så ba jeg om å bli satt videre til ham.

Det var en merkelig og slett ikke behagelig følelse å høre banksjefens rolige stemme svare «banksjef Morgenstierne».

Jeg begynte med å si «Dette er førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, og jeg er redd for at jeg må overbringe Dem svært triste nyheter av personlig karakter …»

Banksjefens stemme ble en anelse skarpere. Men han svarte fortsatt rolig at hvis jeg snakket om hans datters død, hadde hans sekretær alt informert ham. Hun hadde hørt det fra en redaktørvenn av ham som hadde ringt for å kondolere. Han trodde ikke han kunne ha mye av interesse å bidra med til etterforskningen, idet hans kontakt med datteren dessverre hadde vært ytterst sporadisk de siste årene. Dette sagt, sto han selvsagt alltid til disposisjon for spørsmål fra politiet.

Det ble noen sekunders pause i samtalen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til en mann jeg aldri hadde snakket med før, som få timer tidligere hadde hørt om sin datters død via sin sekretær, men som likevel hadde fortsatt sin arbeidsdag som om ingenting var skjedd.

Jeg uttrykte likevel mine kondolanser, forsikret om at etterforskningen ville få høyeste prioritet og ba om å få møte ham snarest mulig. Han svarte at han skulle i et viktig møte i banken fra klokken halv fire, men at han burde være tilbake i sitt hjem på Frogner senest klokken halv seks. Jeg foreslo klokken seks, og han svarte at det passet fint.

Jeg ble sittende svært tankefull med telefonrøret i hånden og summetonen i øret etter at banksjef Martin Morgenstierne hadde lagt på. Saken kjentes hittil bare mer forvirrende jo flere aktører jeg stiftet bekjentskap med.

39

Men at den involverte opptil flere store mysterier samt et stort antall fascinerende personligheter, var etter en halv dags etterforskning allerede klart. Jeg kjente i det samme en stor lettelse over igjen å ha Patricia i bakhånd.

Og så begynte jeg omsider å lure på hvem som nå banket på min kontordør.

X Dørbankeren viste seg denne gangen å være førstebetjent Vegard Danielsen. Jeg hadde i mitt stille sinn håpet at han hadde reist på sommerferie til et eller annet sted langt unna, men kom nå på at han av frykt for å gå glipp av karrierefremmende saker visstnok aldri tok ut ferie på noen årstid.

Han kom nå først for å uttrykke sin «kondolanse» i anledning at jeg alene hadde blitt pålagt ansvaret for den utvilsomt svært krevende saken med mordet på Marie Morgenstierne. Danielsen ville bare forsikre seg om at jeg var klar over de mulige koblingene til Falko Reinhardts forsvinning, som han hadde hatt ansvaret for etterforskningen av. Jeg takket så vennlig jeg kunne, og forsikret at jeg ville ta kontakt med ham hvis det dukket opp relevante spørsmål. Jeg hadde imidlertid med glede lest hans skriftlige rapport, og funnet den så utfyllende at jeg foreløpig hadde alt jeg trengte. Han takket smilende for det, og forsikret at han når som helst satt på sitt kontor med åpen dør dersom jeg trengte assistanse.

Dernest tilføyde han med sitt mest tilgjorte smil, at det nettopp var kommet inn potensielt godt nytt. Det hadde meldt seg et vitne som hadde gått bak Marie Morgenstierne i gaten på vei mot stasjonen på Smestad kvelden i forveien.

Jeg spurte spøkefullt hvorfor han ikke hadde tatt med vitnet inn hit med en gang. Han svarte at det dessverre 40

var visse praktiske problemer knyttet til dette vitnet, og at det derfor kanskje var best hvis jeg kom ut og møtte henne selv.

Jeg luktet lunten, og spurte om vitnet var alkoholpåvirket eller av andre grunner indisponert. Danielsen ristet blidt på hodet og svarte at det var snakk om en helt edru og utvilsomt svært tilregnelig person, som likevel var et «høflig sagt noe problematisk øyenvitne». Det var kanskje best at jeg ble med ut i resepsjonen og så selv.

Han klarte bare nesten å skjule smilet i munnvikene da han sa det siste.

Jeg forsto at noe var galt her, men fortsatt ikke hva.

Så jeg ble med ham ut i resepsjonen.

Det første jeg stusset over var den svake hundepistringen.

Jeg forsto problemet først da jeg så hunden, og dernest eieren.

Hun var en ganske pen rødhåret kvinne. Hun ventet tålmodig i en stol – med en hvit stokk i hendene. Øynene stirret evig tomme på meg da hun tok av seg de mørke brillene.

XI Jeg tok demonstrativt straks med meg både vitnet og hunden hennes inn på mitt kontor. Vitnet het Aase Johansen, var 25 år gammel, og bodde sammen med sine foreldre i barndomshjemmet på Smestad. Hun hadde, uten hell, forsøkt å finne et for blinde egnet studium på Universitetet innenfor sine interesseområder, og tilbrakte derfor nå stort sett dagene med radiolytting og lesing. Kvelden i forveien hadde hun vært på vei hjem fra et kveldsmøte med en venninne og derfor gått med hunden i retning stasjonen. Og selv om hun jo da ikke hadde kunnet se noe av det som skjedde, hadde hun hørt nok til at hun syntes hun 41

burde melde seg da etterlysningen etter vitner kom over radio.

Jeg sa meg straks enig i det, og takket for at hun var kommet. Jeg ba henne så tenke så godt som mulig etter hva hun hadde hørt og fortelle meg alle detaljer av tenkelig interesse.

Aase Johansen tok oppgaven på stort alvor. Hun begynte med å presisere at hun jo ikke kunne si noe 100 % sikkert, men at hun var minst 90 % sikker på at det måtte ha vært Marie Morgenstierne som gikk foran henne kvelden i forveien. Veien kjente hun svært godt; dette var like etter en lyktestolpe som lå et par hundre meter før stasjonen. Og tidspunktet stemte svært godt med at hun kom frem til sin venninnes leilighet noen hundre meter lenger frem klokken kvart over ti. Aase Johansen hadde straks stusset da hun et titalls meter foran seg hørte en kvinne som tilsynelatende gikk i ganske vanlig og avslappet fart, men som så plutselig fra det ene sekundet til det andre slo over til sprintfart. Det var de raskeste skrittene den blinde kunne huske å ha hørt i Oslos gater.

Til dette kom den eiendommelige omstendighet at hun i det samme også hadde hørt en annen person i gaten rope et halvhøyt «Marie!». Kvinnen som vel måtte være Marie Morgenstierne, hadde ikke slått av på farten selv om noen ropte etter henne, men tvert imot akselerert ytterligere.

Summen av dette var vel merkelig nok til at det hadde vært riktig å komme hit, sa det blinde vitnet med litt urolig stemme. Jeg nikket beroligende, kom så på at det kanskje ikke hjalp så veldig, og la en hånd forsiktig på armen hennes. Så spurte jeg om hun også hadde hørt andre mennesker i gaten.

Aase Johansen nikket straks ivrig. Hun hadde ikke kunnet høre noen foran Marie Morgenstierne i gaten.

Mellom Marie Morgenstierne og henne selv hadde hun imidlertid hørt to ulike typer skritt. De første tilhørte en 42

mann som gikk med stokk. Den blinde hadde da automatisk gått ut fra at det var en eldre mann, men tilføyde at han ikke pustet hørbart tungt og gikk med jevnt god fart. Denne antatt eldre mannen med stokken hørtes ut til å ha fortsatt fremover i omtrent samme tempo, etter at Marie Morgenstierne slo om farten. Bak ham og nærmest foran den blinde gikk en yngre person med lettere skritt, mest sannsynlig en kvinne. De skrittene hørtes ut som de først hadde akselerert, men så plutselig stoppet helt opp, i forvirringen etter Marie Morgenstiernes taktomslag.

Den blinde måtte ta forbehold for forvirring fordi skrittene nå fløt i hverandre, og fordi hun i det samme nesten ble dyttet overende av en person med koffert som kom bakfra og trengte seg forbi henne. Personen med kofferten mente hun ganske sikkert var en mann, ut fra et kort og irritert utbrudd han kom med da han støtte i henne. Alderen våget hun imidlertid ikke å si noe nærmere om. Også mannen med kofferten hørtes ut til å øke farten da Marie Morgenstierne gjorde det, men så nærmest å ha stoppet opp. Her måtte den blinde imidlertid ta alle forbehold på grunn av situasjonens forvirring og det uklare lydbildet. Hva angikk ropet «Marie!» hørtes det ut som en kvinnestemme, men det var kort, og omgitt av mye støy.

Aase Johansen hadde aldri vært så lei seg for å være blind som hun var nå, sa hun. Hele sitt voksne liv hadde hun håpet en dag å kunne gjøre noe viktig for samfunnet, selv om hun ikke kunne se. Nå hadde hun plutselig helt uventet fått sjansen, men ikke kunnet utnytte den nettopp fordi hun ikke kunne se. Det var forferdelig trist at hun hadde vært til stede like før en alvorlig forbrytelse og kanskje hadde kunnet oppklare den hvis hun bare hadde kunnet se hva som skjedde. Det rant et par tårer frem under de mørke brillene da hun sa det.

Jeg klappet Aase Johansen beroligende på skulderen 43

og sa at hun hadde gjort mer enn noen kunne forvente, og kommet med informasjon som kunne bli av helt avgjørende betydning. Hun smilte plutselig, spurte om det virkelig var sant, og tilføyde at jeg når som helst bare måtte ringe henne hvis jeg hadde flere spørsmål. Hun kunne her og nå imidlertid ikke komme på noe mer som kunne ha betydning.

Jeg tenkte meg om litt uten å komme på flere spørsmål. Så spurte jeg om hun og hunden kunne være snille å vente på gangen noen få minutter. Hun nikket ivrig og forsikret at hun gjerne ventet flere timer hvis det var den minste lille sjanse for at det kunne være til noen hjelp for meg og etterforskningen.

Jeg geleidet den blinde ut av rommet og lukket døren.

Så slo jeg for første gang i etterforskningen telefonnummeret til Patricia fra mitt kontor. Jeg hadde en sikker følelse av at hun ville kunne se spørsmålene jeg ikke så til dette vitnet.

XII Patricia satt som jeg hadde mistanke om allerede på vakt.

Hun tok telefonen på første ringelyd, og lyttet nærmest andektig konsentrert til mitt korte sammendrag av den blindes beretning. Ikke uventet responderte hun lynraskt da jeg spurte om det var noen spørsmål hun ville jeg skulle stille til vitnet.

«Jeg har to korte men viktige spørsmål til dette ørevitnet ditt. For det første: Hørte hun lyden av trikken da Marie Morgenstierne begynte å løpe? For det andre: Kom dette Marie-ropet like før, like etter eller helt samtidig med at Marie Morgenstierne begynte å løpe?»

Jeg noterte spørsmålene, uten helt å forstå betydningen av dem. Og spurte i stedet Patricia om vi kunne utsette vår planlagte middag fra seks til sju, idet jeg fortsatt hadde flere viktige avhør igjen.

44

«La oss si halv åtte for å være på den sikre siden. Ta med svar på disse to spørsmålene og alt annet av tenkelig interesse. Og be kringkastingen gjenta etterlysningen av vitner. Det er både urovekkende og interessant hvis fortsatt ingen av de minst tre andre personene som befant seg i gaten i går kveld melder seg.»

Jeg sa meg enig i det, og lovte å være på plass halv åtte. Så la jeg på røret og kalte inn vitnet igjen.

Aase Johansen lyttet konsentrert til mine spørsmål, og svarte raskt og klart på dem.

Hun hadde til det første ikke hørt noen lyd av trikken da Marie Morgenstierne begynte å løpe. Derimot hadde hun hørt lyden av den et halvt minutts tid senere, da den verste forvirringen i lydbildet hadde lagt seg.

Til det andre mente hun at ropet «Marie» hadde kommet tilnærmet samtidig som Marie Morgenstierne plutselig slo om fra gange til sprint. Muligvis hadde hun først hørt ett eller to raske skritt og så ropet, men de kom samtidig i hennes ører.

Jeg noterte adresse og telefonnummer i tilfelle senere spørsmål, fulgte både henne og hunden helt ut og betalte drosje for dem til hennes hjem. Hun takket gledesstrålende for det og ønsket meg hell og lykke til videre med etterforskningen. Det kjentes godt endelig å møte et hjelpsomt og åpenbart helt sannferdig menneske, på denne ellers krevende dagen.

XIII Klokken var blitt halv fire da jeg sto alene igjen ute på gaten, etter at det blinde vitnet og førerhunden hennes var forsvunnet i en drosje. Jeg hadde igjen to viktige intervjuer, det ene hjemme hos Falko Reinhardts foreldre og det andre med Miriam Filtvedt Bentsen. Sistnevnte burde ifølge sitt rykte fortsatt være på lesesalen, 45

mens Falko Reinhardts foreldre etter eget utsagn altså alltid var hjemme. Så derfor kjørte jeg først til dem.

Jeg fant den riktige adressen i Seilduksgata kvart på fire. Det var før avtalt tid, men døren ble likevel åpnet alt før jeg rakk å ringe på.

Astrid Reinhardt var en sølvgrå, men fortsatt dynamisk kvinne midt i sekstiårene, som hevdet å ha sett meg fra vinduet. Ektemannen sto klar noen få skritt inn i entreen. Han hilste med en hørbar aksent, men med tilnærmet perfekt norsk grammatikk og ordforråd. Jeg komplimenterte ham for det. En av fordelene med å være nederlender var at man kunne lære norsk lett, bemerket han med skyggen av et smil om munnen.

Sjokket var mindre i møtet med Falko Reinhardts foreldre i entreen, enn i møtet med stuen deres noen sekunder etterpå. Jeg hadde jo hørt at Falko Reinhardt var enebarn og at faren var fotograf, men likevel manglet jeg fantasi til å forutse hva som ventet meg.

Utenom bokhyllene, var tre av de fire veggene så fylt opp med fotografier at det knapt var mulig å se om det var maling eller tapet under. Falko Reinhardt var med på hvert eneste bilde jeg kunne se. Fulgte man veggene fra døren kunne man gjennom flere hundre bilder følge hans liv fra spedbarn til voksen mann.

Det første bildet, med tusj datert 1. juni 1945, var et enkelt bilde av et uforstående spedbarn og et par bredt smilende foreldre mellom norske flagg i Oslo havn. Arno Reinhardt var yngre, mørkere og gladere, men likevel lett gjenkjennelig. Hans venstre hånd var flettet inn i hennes; med den høyre armen holdt han sønnen deres triumferende opp mot fotografen.

Ekteparet Reinhardt ble stående nærmest andektige mens jeg fascinert betraktet bildet. Det ble hun som snakket først.

«Det var en fantastisk solskinnsdag. Vi tre kom tilfeldigvis med samme skip som statsministeren og stortings46

presidenten fra London, tilbake til det frigjorte Norge.

Tre år tidligere hadde Arno og jeg aldri trodd vi skulle få komme tilbake til Oslo, og i hvert fall aldri at vi skulle kunne komme hjem med et barn.»

Jeg merket meg at det ikke var noen bilder fra tiden før Falko, og spurte når de først hadde møttes. Denne gangen var det han som svarte.

«Det var typisk nok i en skyttergrav, og under kampen mot fascismen. Det var ved Madrid en vårdag i 1937.

Jeg var kommet som frivillig soldat fra Amsterdam, Astrid som frivillig sykepleier fra Oslo. Vi møttes i en skyttergrav, og vi ble der sammen. Men våren 1938 måtte vi og mange andre frivillige forlate Spania for å redde livet. Jeg så for meg at Nederland i løpet av få år kunne være okkupert av nazistene. Så derfor ble jeg med min Astrid hit til Norge. Vi hadde aldri trodd at nazismen kunne komme etter oss helt hit.»

Ekteparet Reinhardt var bemerkelsesverdig godt synkroniserte. Hans kone nikket til det han sa, og fortsatte så selv historien.

«Men så en dag kom krigen også hit til Norge. Vi hadde alt før krigsutbruddet vært aktive i NKP og truffet Peder Furubotn. Det var en selvfølge for oss å slutte opp om kommunistenes motstandskamp. Vi var aktive alt før det tyske angrepet på Sovjetunionen, i tilfelle du lurer på det. Etterpå eksploderte konflikten, og vi måtte i all hast rømme fra Oslo. Vi var med Furubotn da tyskerne angrep leiren hans i Valdres høsten 1942, og kom oss mirakuløst nok i live derfra og over grensen til Sverige.

Men også der opplevde vi politisk forfølgelse fra myndighetene. Så ferden gikk videre til Storbritannia, hvor vi arbeidet i lavere stillinger for regjeringsadministrasjonen de siste to årene av krigen. Og det var der vi høsten 1944, midt under krigens redsler, altså opplevde det store underet vi aldri hadde ventet.»

Jeg så over på ektemannen, som fortsatte: 47

«Vi hadde forsøkt i sju år og tre land å få et barn sammen. Våren 1944 fylte vi med få dagers mellomrom 40 år begge to. Vi hadde definitivt gitt opp håpet om å bli mer enn to i familien. Jeg hadde mistet en av mine beste venner i et luftangrep natten før. Likevel gråt jeg av glede for første gang i mitt voksne liv, da Astrid kom løpende inn på mitt kontor for å fortelle det. Og jeg gråt for andre gang i mitt voksne liv 12. november 1944, da jeg så min sønn for første gang. Midt mellom sårede og døende mennesker på et halvt nedbombet sykehus i London, kom livets lille under til oss. Vi fryktet for hans liv hver dag i London. Selv om krigen var over, våket vi under hjemreisen på skift over ham i tilfelle skipet skulle bli senket. Hele det siste døgnet satt vi våkne begge to.

Det var en enorm lettelse da vi kunne gå i land i Oslo med vår lille Falko i god behold.»

Ekteparet Reinhardt lot til å være svært godt samkjørte og likestilte, i hvert fall hva angikk snakking. Hans kone nikket til ektemannens historie og fortsatte den da han stoppet.

«Vi hadde så desperat ønsket oss et barn at vi med glede hadde tatt imot hvilket barn som helst. Et funksjonshemmet barn, et blindt barn eller et tilbakestående barn – vi hadde likevel båret det til verdens ende mellom oss og brukt resten av livet på å vokte det. Så viste det seg altså at vi ikke bare hadde fått et friskt barn, men også et uvanlig intelligent barn. Vår Falko leste høyt for oss for første gang da han var tre år, og kunne allerede snakke og skrive på norsk, nederlandsk og engelsk da han begynte på skolen. Han hadde toppkarakterer i alle fag, og ble et selvsagt midtpunkt i venneflokken. Og han forble gjennom hele oppveksten solen som lyste opp våre liv. Vi håper du kan forstå det, selv om du neppe noen gang kan forstå vårt politiske syn.»

Jeg så meg rundt på veggene, og nikket forståelsesfullt. Selv om man trakk fra litt for foreldreskryt, var 48

det umulig ikke å la seg gripe av bildesamlingen som sto spredt ut over tre vegger i stuen. Her var en tre år gammel Falko som leste i en bok, en åtte år gammel Falko som scoret mål på fotballbanen – og en tolv år gammel Falko på talerstolen. Da som på senere bilder, skilte han seg klart ut blant sine jevnaldrende, dels med sin høyde, dels med sitt bestemte ansiktsuttrykk, og dels med sin store mørke krølltopp av et hår.

Det nest siste bildet av ham, merket 1. mai 1968, var av Falko på talerstolen foran en stor forsamling av unge mennesker.

Det aller siste bildet, merket 29. juli 1968, var tatt ved stuebordet her. Rundt det satt Falko Reinhardt, Marie Morgenstierne og hans to foreldre. De så minst fem år yngre ut på bildet, hvor begge smilte bredt.

Med det bildet stoppet plutselig bildesamlingen. Den fjerde veggen i stuen, som åpenbart var tenkt å vise bildene videre gjennom Falko Reinhardts voksne liv, var en helt tom hvit murvegg. Jeg ble stående tankefull og taus der mellom hans foreldre og se på den litt. Jeg forsto deres savn etter den forsvunne sønnen, og det virket som de forsto at jeg forsto. Det var midt i alvoret blitt en nesten rørende stemning da vi satte oss ved stuebordet like etterpå.

Jeg uttrykte min sympati med deres prøvelser, og mitt håp om at han fortsatt kunne dukke opp i live. Faren takket, og sa at de i det lengste hadde håpet og trodd han var i live. Deres sønn hadde da han forsvant vært så ung, så livsglad og så kraftfull at det var vanskelig å forestille seg ham død. Men ettersom dagene ble til uker, måneder og år, var tvilen kommet sterkere over dem begge.

Det var vanskelig å forstå at sønnen ikke lot dem vite det, hvis han var i live der ute et sted. De hadde gjort seg mange ville tanker om hva som kunne være skjedd, men uten riktig å finne noen forklaring de selv trodde på. Nærmest lå det jo nå å tro at han var blitt bortført 49

eller drept av mektige fiender, men hvordan det var skjedd, kunne da heller ikke de forstå. Hans kone nikket ivrig.

Jeg spurte hvem de mente med fiender. Hun svarte straks at det mest nærliggende var å tenke seg nazistene, som familien jo alltid hadde kjempet mot, og som sønnen nå skrev om i sin ufullførte hovedfagsoppgave. De hadde forstått at han hadde gjort alvorlige oppdagelser, men måtte vise til hans veileder for videre opplysninger om hovedfagsoppgaven. Falko hadde alltid vært en hensynsfull sønn og hadde ikke ønsket å plage dem med slike ting. De hadde også forstått hans behov for et eget liv og hadde ikke villet presse seg på ham.

Hans politiske aktivitet hadde de selvsagt støttet, selv om den gikk inn i en ny form for venstreside som de selv ikke forsto. Kina, som Falko hadde interessert seg sterkt for helt fra barneårene, forble for dem et fjernt og fremmed land. De hadde først vært skeptiske til ideen om at Moskva-kommunismen kunne tilføres noe derfra, men hadde latt seg overbevise av sin sønns lange og gode resonnementer. De var derfor godt fornøyde med at han startet en egen gruppe som så positive ting både i Kina og Sovjet.

Anders Pettersen var en barndomsvenn som hadde kommet og gått her helt fra tiårsalderen. Marie Morgenstierne hadde de jo sett svært mye til de siste par årene før forsvinningen. De andre i gruppen kjente de bare av navn og omtale, og det var dessverre ikke mye sønnen hadde fortalt om dem og gruppens arbeid. De kunne ikke huske å ha møtt Trond Ibsen, Kristine Larsen eller Miriam Filtvedt Bentsen.

Hva angikk Marie Morgenstierne hadde ekteparet Reinhardt som andre i sekstiårene ønsket å bli besteforeldre og at sønnen fikk sin egen familie. De hadde vært positive da han en høstdag i 1966 kom hjem og fortalt at han hadde fått seg en kjæreste. De inn50

rømmet å ha blitt litt mer betenkte da de fikk høre om hennes overklassebakgrunn, men var blitt positivt overrasket både over hennes personlighet og holdninger. Forlovelsen høsten 1968 hadde de gratulert hjertelig med. Det hadde vært snakket om bryllup senhøsten 1968 eller våren 1969, uten at det var blitt fastsatt noen dato.

Med familien til Marie Morgenstierne hadde det aldri vært noen direkte kontakt. Falko Reinhardts foreldre hadde ikke tatt noe initiativ i den retning, og heller ikke merket noen interesse fra den andre siden. Marie Morgenstierne hadde sagt lite om sin familie, men de hadde jo forstått at hun også var enebarn og at hun hadde hatt lite kontakt med faren etter morens død. Om faren og andre fra familien ville møte opp i bryllupet, var et spørsmål som hadde blitt diskutert ved den siste middagen her 29. juli 1968. Marie Morgenstierne hadde da med et skuldertrekk bemerket at faren i likhet med onkler og tanter fikk komme hvis de ville. Det hadde begge Falkos foreldre syntes var et godt svar.

En uke senere var altså Falko Reinhardt forsvunnet.

Og nå, to år senere, var hans forlovede skutt ned og drept. Det var tilsynelatende like uforklarlig for Falkos foreldre som for meg. De trodde at hun var blitt myrdet av noen som ville gruppen til livs, men kunne ikke underbygge teorien på noen måte.

Jeg takket dem hjertelig for opplysningene, og lovte straks å gi beskjed hvis det fremkom noe mer som kunne kaste lys over sønnens skjebne. De takket for det og lovte straks å ta kontakt hvis de kom på noe mer av interesse.

Det virket som vi var kommet hverandre nærmere i løpet av mitt besøk.

Nærmest i forbifarten spurte jeg hvor de hadde vært dagen før. De nikket forståelsesfullt og svarte at de hadde vært hjemme sammen – i går kveld som nesten alle andre kvelder. En av dem var alltid hjemme, i tilfelle Falko 51

selv eller noen som kunne kaste lys over hans skjebne tok kontakt. Og stort sett var de å finne her begge to.

Arno Reinhardt hadde solgt sin fotoforretning kort tid etter sønnens forsvinning. Aktiv politikk hadde de vært ute av siden de i 1949 ble ekskludert fra NKP sammen med Furubotn-tilhengerne. Nå gikk de svært sjelden ut annet enn i anledning matinnkjøp og andre nødvendige ærend.

Det slo meg i det samme at ekteparet Reinhardt passet perfekt på Patricias begreper fra våre to foregående mordetterforskninger. Helt fra Falkos fødsel i 1944 og til hans forsvinning i 1968, hadde begge foreldrene kretset som satellittmennesker rundt ham. I og med hans forsvinning var de begge blitt forvandlet til menneskefluer, som kretset rundt hva som da hadde skjedd uten å kunne komme seg videre.

Jeg følte sterk sympati med dem og undret meg stadig mer over hva som kunne ha skjedd med sønnen. Men det kjentes ikke som besøket hos dem heller hadde brakt meg mye nærmere en løsning. Jeg manglet fortsatt alt som kunne ligne en teori, både om hva som var skjedd da Falko Reinhardt forsvant og om hva som var skjedd da Marie Morgenstierne ble drept.

XIV Da jeg kjørte fra familien Reinhardts fotomuseum av et hjem i Seilduksgata var det fortsatt over en time til min avtale med Marie Morgenstiernes far. Men det var nå godt håp om å finne Miriam Filtvedt Bentsen på SFs partikontor i Pilestredet.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ønske å komme meg inn der. Forsøket ble da også en fiasko. Døren var låst og lyset slått av, og det kom ingen reaksjon på min ganske aggressive bruk av ringeklokken.

Jeg sto ute på fortauet og lurte på om jeg skulle kjøre 52

videre til den oppgitte adressen i Sogn Studentby, da en buss stoppet noen få meter lenger ned i gaten.

Selv på denne ellers alvorstunge dagen var jeg nær ved å bryte ut i latter da jeg så den eneste passasjeren som gikk av. Det var første gang jeg kunne huske å ha gjenkjent noen fordi jeg ikke kunne se ansiktet. Noe jeg ikke kunne fordi hun leste en uvanlig stor og tykk bok både mens hun gikk av bussen og mens hun fortsatte over et veikryss. Under bokpermene syntes bare en blå dongeribukse og en flerfarget gymjakke, og over bare halvlangt lyst hår.

Etter forsiden å dømme var boken et ettbindsverk om engelsk litteratur på 1800-tallet. Den så i så fall ut til å inneholde det meste som kunne skrives om temaet.

Jeg klarte ikke å dy meg da hun var noen skritt unna for å si «Frøken Filtvedt Bentsen, antar jeg».

Hun bråstoppet, senket boken og så mer enn en anelse forvirret opp på meg. Et muntert glimt i øynene vek raskt for nysgjerrighet da hun så politiuniformen min.

Det første jeg hørte henne si kom likevel som en overraskelse.

«Så spennende da. Er jeg arrestert, og i så fall for hva?»

Hun så smilende og spøkefullt opp på meg, men ble plutselig svært alvorlig da jeg sa at jeg dessverre måtte stille henne noen spørsmål angående etterforskningen av Marie Morgenstiernes død. «Å, var det virkelig stakkars Marie. Jeg hørte om drapet av en ung kvinne på Smestad på radioen mens jeg spiste matpakken i dag. De sa ikke navnet, men jeg ble selvsagt nysgjerrig på om det kunne være henne eller Kristine Larsen. Men jeg tenkte at sjansen jo tross alt var forsvinnende liten. Det er jo en fryktelig hendelse, og jeg skal selvsagt svare på spørsmål hvis det gjelder den saken.»

53

Jeg stirret fascinert på henne og trykket hennes hånd da hun rakte den frem. Håndtrykket var fast, og ansiktet forekom på en merkelig måte samtidig konsentrert og avslappet. Med en viss overraskelse merket jeg meg et lite kors rundt halsen hennes. Jeg hadde hørt at det fantes kristensosialister i SF, men hadde visst aldri sett en før.

Sterkere slo det meg i det samme at hun også motbeviste en av mine kollegers påstander om at det kanskje fantes pene kvinner også i SF, men at han i så fall aldri hadde sett en. Det lyse håret flagret bak henne i vinden.

Det forekom meg å være et eller annet forfriskende og særegent ved hele Miriam Filtvedt Bentsens person, som gjorde at jeg fattet enda sterkere interesse for henne enn for de tre andre medlemmene av gruppen.

Jeg nikket straks samtykkende da hun rotet frem en nøkkel fra jakkelommen, og foreslo at vi skulle sette oss inn på partikontoret.

SFs partikontor var enda mindre, enda mer nedstøvet, enda mer overfylt av papirbunker og enda mer folketomt enn jeg hadde forestilt meg. Vi satt trygt og uforstyrret i hver vår stol ved et falleferdig gammelt skrivebord.

Miriam Filtvedt Bentsen hadde nå definitivt slått sammen boken og skrudd oppmerksomheten på. Hun lente seg synlig interessert og konsentrert fremover skrivebordet. Jeg kunne selvsagt ikke være dårligere. Fem minutter etter at vi møttes for første gang, satt vi dermed plutselig der med ansiktene bare få desimeter unna hverandre, i en dypt konsentrert samtale.

Miriam Filtvedt Bentsen viste seg raskt å ha et betydelig mer nyansert syn på Falko Reinhardt enn de andre som hadde vært med på hytteturen hvor han forsvant.

Hun sa seg enig i at han var en svært intelligent og karismatisk person og åpenbart også godt belest. Som språktalent var han kanskje et av de største hun hadde opplevd. Som sosialist var han imidlertid både vel for54

enklende og vel egosentrisk, og gruppen hadde fungert for mye som en personlig fanklubb og for lite som en politisk arbeidsgruppe. Gruppelederen var ifølge Miriam «en av de som trodde at veien ble bygget fordi han startet bilen».

Hvis Falko Reinhardt var et geni, var han et svært distré geni ifølge Miriam Filtvedt Bentsen. Hun bemerket med en mer sadistisk enn sympatisk liten latter at han ofte skrev huskelapper for ulike ting, men at det ofte ikke løste problemet fordi han da til gjengjeld glemte hvor han hadde lagt huskelappene.

Miriam Filtvedt Bentsen oppfattet for øvrig at Falko under hytteturen og i ukene forut for den var preget av bekymring for et eller annet, men visste ikke om det var politisk eller personlig. Hun hadde ved en anledning direkte spurt ham, men han hadde ikke villet svare.

Hva angikk Marie Morgenstierne, hadde Miriam Filtvedt Bentsen oppfattet at hun var en fornuftig og reflektert ung dame, som «i likhet med altfor mange andre unge kvinner i dag» ufortjent kom i skyggen av kjæresten. Forholdet mellom Falko og Marie hadde likevel også hun oppfattet som godt helt frem til hans forsvinning.

Miriam Filtvedt Bentsen hadde aldri møtt foreldrene til Marie Morgenstierne eller Falko Reinhardt. I hvert fall så langt hun selv hadde fått med seg, la hun til med et selvironisk lite smil. Med Marie selv hadde hun holdt jevnlig kontakt frem til bruddet våren 1969, men senere hadde de aldri snakket sammen.

Marie Morgenstierne var, slik Miriam Filtvedt Bentsen oppfattet det, generelt forsiktig og hensynsfull i sin omtale av andre. Hun hadde likevel ved en anledning etter et par glass vin antydet at hun hadde mistanke om at et annet medlem av gruppen visste mer om Falkos forsvinning. Marie hadde imidlertid raskt veket unna da Miriam forsøkte å følge opp saken, og den var aldri blitt nevnt mellom dem igjen.

55

Kontakten ble altså helt brutt våren 1969. Hva Marie hadde drevet med i de mellomliggende 18 månedene, visste Miriam ingenting om, og hun fryktet derfor at hun ikke kunne være mye til hjelp i mordetterforskningen.

Hun så litt lei seg ut da hun sa det; saken hadde tydeligvis begynt å pirre hennes nysgjerrighet. Jeg hadde selv absolutt ikke lyst til å avbryte samtalen der, og spurte om hvordan Miriam selv oppfattet omstendighetene rundt sitt brudd med gruppen. Hun så på meg og spurte hvilken betydning det kunne ha for meg og mordetterforskningen, men bemerket deretter spøkefullt at hun nok trolig husket det annerledes enn medlemmer av gruppen.

Slik hun husket det, hadde Anders Pettersen holdt et av sine «lange, engasjerte og svadafylte» foredrag. Resonnementet var stort sett at alt USA gjorde var galt og at president Nixon hadde hendene fulle av menneskeblod.

Kina var derimot det nye Sovjet og de store muligheters land, og Mao vår tids største leder. SF hadde med sin halvhjertede støtte dit vist seg å være klasseforrædere både overfor den sanne arbeiderklassen her i Norge og overfor mange hundre millioner frigjorte arbeidere i Sovjet og Kina. Konklusjonen ble derfor, og fordi Anders selv trodde Falko ville ønsket det slik, at gruppen burde bryte med SF. Miriam selv hadde, slik hun husket det, svart at politikk handlet mer om å få rett enn om å ha rett. Derfor burde man gå inn i SF og drive valgkamp der, fremfor å gå over i en uorganisert gruppering som ikke engang var et parti, og som ikke hadde noen realistisk sjanse til å vinne representasjon i årets valg. Så hadde hun lagt til at det ikke måtte råde noen tvil om norske sosialisters demokratiske innstilling, og at man måtte se godt nok på begge øynene til å se at Kina og Sovjet var ettpartistater og at både Mao og Bresjnev også hadde menneskeblod på begge hendene. Det siste var noe provokativt 56

sagt, innrømmet hun. Men det var unektelig både sant og viktig. Jeg hadde ingen problemer med å nikke samtykkende til det.

Miriam Filtvedt Bentsen smilte skjevt og forsikret at hun aldri hadde regnet med å få flertallet i gruppen med seg. Hun hadde hatt et lite håp om at Marie Morgenstierne kanskje kunne bli med, men var ikke overrasket da hun måtte gå alene. Og hun hadde for øvrig heller aldri angret på beslutningen om å gå. Hun hadde kommet inn i gruppen via sin motstand mot Vietnam-krigen, og var fortsatt enig med dem der. Men hun kunne ikke følge gruppen på dens støtte til diktatur, og var etter Falkos forsvinning blitt stadig mer provosert over deres ensidighet og forenklinger.

Hva angikk overvåkningsspørsmålet, fant også Miriam Filtvedt Bentsen det alt overveiende sannsynlig at «gruppen generelt og Falko spesielt» hadde vært overvåket, selv om hun ikke hadde sett direkte bevis for det. Til mitt spørsmål om hun trodde det kunne ha vært en muldvarp inne i gruppen svarte hun at hun ikke kunne få seg til å tro det, og ville derfor ikke spekulere noe om hvem det i så fall kunne vært.

Fristelsen til å spørre om hun var klar over at andre hadde mistenkt henne for å være overvåkningspolitiets muldvarp i gruppen, ble for stor.

Jeg var spent på om det ville føre til et plutselig temperamentsutbrudd. Men det skulle tydeligvis atskillig mer enn en forræderianklage til for å ryste Miriam Filtvedt Bentsen ut av fatning. Hun lente seg en anelse lenger fremover og svarte at hun ikke hadde hørt det før, men at hun vel ikke burde være overrasket. Hun spurte først nysgjerrig hvem som hadde sagt det, men svarte så selv at det sikkert var Anders eller Trond, og at det nå dessuten kunne være akkurat det samme. Anklagen var med hennes egne ord «illustrerende absurd». For ordens skyld la hun til at hun selvsagt aldri hadde vært i noen form for 57

kontakt med overvåkningspolitiet, og ikke ville svart på noen spørsmål verken om gruppen eller noe annet hvis de hadde kontaktet henne.

Jeg var sterkt tilbøyelig til å tro henne, og så uansett ingen mulighet til å komme videre med den historien her og nå. Så jeg vendte i stedet over til uværsnatten i Valdres da Falko Reinhardt forsvant, og spurte om hun i ettertid hadde funnet noen forklaring på det.

Miriam Filtvedt Bentsen svarte at hun selvsagt hadde tenkt mye på saken, men frustrerende nok fortsatt ikke hadde funnet noen løsning. Hun hadde selv ligget våken lenge den kvelden uten å høre noe. Hun hadde lagt seg til å sove ved midnatt, men stolte på sin «romkamerat» Kristine Larsens inntrykk av at Falko ikke hadde beveget seg ut på gangen på noe tidspunkt.

Jeg spurte om hun fastholdt sin forklaring hva angikk ansiktet utenfor ruten og personen hun senere på natten hevdet å ha sett ute i uværet. Miriam Filtvedt Bentsen nikket, mer alvorlig nå. Hun forsto selv at det kunne høres rart ut med et ansikt som tittet inn gjennom ruten den kvelden, og at det hørtes enda rarere ut når vedkommende hadde maske for øvre del av ansiktet. Men det var da likevel nøyaktig hva hun hadde sett, og hun ville ellers aldri forsøkt å bløffe politiet med en så usannsynlig historie.

Hun så meg rett inn i øynene da hun sa det, og jeg måtte tross min antipati mot førstebetjent Danielsen slutte meg til hans nedtegnelse på forklaringene fra 1968. Vitnet forekom troverdig, selv om historien hennes hørtes ytterst merkelig ut.

Miriam Filtvedt Bentsen la til at det var en mann som tittet inn, og at han hadde en føflekk på haken som hun burde kjent igjen hvis hun hadde sett ham senere. Men ellers var det på grunn av masken og uværet dessverre vanskelig å gi noen nærmere beskrivelse av mannen hun så.

58

Hva angikk personen hun mente å ha sett i uværet senere var hun litt mer forbeholden på grunn av dårlig sikt. Hun hadde stått et par-tre meter unna de andre, men vært sikker nok til at hun straks hadde ropt på dem og pekt etter skikkelsen i mørket. Den hadde imidlertid vært på vei bort fra dem, og de andre hadde ikke kunnet se noe klart.

Miriam Filtvedt Bentsen så meg rett inn i øynene og gjentok at hun hadde sett noe som oppreist beveget seg i uværet, og som var både for høyt, for slankt og for lite brunt til å kunne være et dyr. I mangel av andre alternativer fastholdt hun at hun med minst 90 % sikkerhet hadde sett et menneske. Hun mente at det i så fall var en person som beveget seg ikke bare bort fra studentene, men også bort fra hytten. På det punktet måtte hun imidlertid nevne som et forbehold at det var en yngre bror og ikke hun som hadde fått hele familiens retningssans, la hun til med et av sine avvæpnende og selvironiske smil.

Jeg så på klokken, og oppdaget til min overraskelse at den var blitt kvart på seks. I over en halv time hadde jeg altså sittet der i en avhørslignende situasjon ved skrivebordet på SFs kontor, med hodet mitt faretruende nær Miriam Filtvedt Bentsens. Jeg hadde ikke vært i nærheten av å ryste henne ut av balanse på noe punkt. Blikket forekom meg litt mer nysgjerrig og interessert nå, men møtte fortsatt like rolig og sikkert mitt. Jeg tenderte sterkt mot å tro på alt hun hadde sagt, selv om jeg flere ganger sa til meg selv at dette så ut til å være en sak hvor det var tryggest ikke å stole på noen.

Uansett hadde jeg nå plutselig kort tid til en viktig avtale med avdødes far. Så jeg takket raskt for svarene, og ba om å få kontakte henne igjen hvis det dukket opp flere relevante spørsmål. Hun lysnet opp litt og sa at hun med studier og partiarbeid hadde en litt travel uke foran seg, men at hun selvsagt skulle rydde plass hvis mord59

etterforskningen krevde det. Hun hadde dessverre ikke innlagt telefon på hybelen, men kunne de neste dagene lett finnes mellom ni og fem på universitetets lesesal, og mellom kvart over fem og ti her på partikontoret.

Jeg klarte å undertrykke latter. I stedet bemerket jeg med et smil at det var en imponerende studieinnsats – særlig tatt i betraktning at hun tydeligvis også leste hele veien mellom lesesalen og partikontoret. Hun svarte med den åpenhjertige og høyst uventede replikken «Før leste jeg bøker i dusjen også!»

Jeg klarte heldigvis å holde tilbake mitt spontane svar – som var «Det skulle jeg gjerne ha sett!» Det slo meg i aller siste øyeblikk at det kunne bli misforstått og virke støtende. Så jeg nøyde meg med en kort, vennlig latter.

Hun smilte selvironisk, og la til at hun sluttet fordi det viste seg lite rasjonelt. Bøkene klarte seg godt så lenge de ble holdt utenfor dusjen, men dusjing med lesing tok så mye lengre tid enn dusjing uten lesing at det ikke var rasjonelt. Dessuten viste en uheldig bivirkning seg å være mindre varmtvann til hennes foreldre og lillebror.

For å gjøre verden bedre i våre dager måtte man være en rasjonell idealist, tilføyde Miriam Filtvedt Bentsen som en utdypende forklaring. Og for liksom å understreke det poenget, tok hun mens hun sa det, frem en stor bunke papirer og begynte å sortere dem.

Jeg så på den åpenbart svært rasjonelle idealisten med skrekkblandet fascinasjon noen sekunder. Det gikk skremmende raskt unna med sorteringen hennes. Jeg takket igjen for opplysningene, ønsket henne en fortsatt god dag – og konstaterte at jeg definitivt ville komme for sent til møtet med avdødes far.

Miriam Filtvedt Bentsen så som snarest opp fra papirbunken, vinket og smilte skjevt et par sekunder da jeg gikk ut utgangsdøren på SFs partikontor. I mangel av annen fremgang noterte jeg det som et godt varsel for min videre etterforskning av saken. Jeg fant det tro60

verdig, men ikke spesielt mistenkelig, at hun som den eneste hadde beholdt roen hele den uværsnatten da Falko Reinhardt forsvant. Og jeg noterte meg, bare for mitt strengt personlige bruk, at jeg syntes gruppens ensomme utbryter var pen når hun satt alene og smilte – selv ved et skrivebord på SFs partikontor.

XV Klokken var blitt ti over seks da jeg ringte på døren til Martin Morgenstiernes hus på Frogner.

Huset var enda litt større enn jeg hadde forestilt meg, og verten enda mer korrekt. Han sto klar ved døren, ga min hånd et fast håndtrykk, og godtok straks min unnskyldning om at jeg var blitt noen minutter forsinket på grunn av andre plikter knyttet til saken.

Martin Morgenstierne var like ulastelig antrukket som jeg hadde sett for meg, i sort dress med slips. Men han var uventet høy og uventet ungdommelig. Med fortsatt helt svart hår og et rynkefritt ansikt, så han knapt ut til å være over femti, og bevegelsene var fortsatt effektive og dynamiske. Til banksjef å være, virket han uforskammet ungdommelig og veltrent for alderen.

Martin Morgenstierne viste meg inn i stuen og vi satte oss overfor hverandre i to svært romslige sofaer. Jeg sa høflig nei takk til tilbudet om en drink. Han skjenket seg selv et halvt glass konjakk fra et stort brunt barskap, men ble først bare sittende uten å røre glasset. Jeg avventet, for å se om han ville si noe. I mellomtiden kastet jeg noen raske blikk rundt meg.

Kontrasten til familien Reinhardts leilighet i Seilduksgata var iøynefallende, og det var ikke vanskelig å forstå at møtet mellom de to familiene hadde vært en både politisk og kulturell kollisjon. Veggene her var minst dobbelt så store, men med unntak av tre store bokhyller sto de ganske tomme og panelbrune. Det hang et par 61

hedersplaketter til Martin Morgenstierne selv der, samt et par bilder av ham og en pen og velkledd mørk kvinne som åpenbart var hans kone. Det første var et gammelt bryllupsbilde i svart-hvitt, det andre et ganske nytt fargebilde fra et sølvbryllup eller en lignende jubileumsmarkering. Martin Morgenstierne var lett gjenkjennelig. Det var imidlertid en iøynefallende forskjell at han, i kontrast til sitt nå svært alvorlige ansikt, smilte bredt og nesten hjertelig på begge veggbildene.

Stuen ga nærmest inntrykk av at Martin Morgenstierne hadde levd i et lykkelig, men barnløst ekteskap.

Det var ikke noe spor å se etter datteren. Jeg hadde likevel mistanke om at det på et tidspunkt hadde vært det.

Under de to bildene av ham og hans kone, kunne man på treveggen skimte en lysere skygge etter to bilder som var fjernet.

Martin Morgenstierne var åpenbart en intelligent mann med sosiale antenner. Han fulgte blikket mitt rundt i rommet et halvt minutt eller så, og brøt så selv stillheten.

«De vil rimelig nok ha undret Dem over at jeg ikke har noen bilder av min eneste datter fremme, og over at jeg fullførte min arbeidsdag i banken som vanlig etter å ha fått nyheten om hennes død.»

Jeg nikket bekreftende. Han fortsatte, fortsatt uten skyggen av et smil.

«Pliktfølelsen og arbeidsmoralen har alltid vært høy i min familie. Det er mer enn ti år siden jeg har vært borte en arbeidsdag utenom fellesferiene. Hele mitt liv har jeg arbeidet svært meget, og min trang til arbeid ble enda sterkere da min kone døde. Jeg innså raskt at jeg ville bli gal hvis jeg skulle sitte for mye hjemme her alene. Så jeg arbeidet meg i stedet gjennom også mitt livs største sorg. Det kommer jeg vel til å gjøre også denne gangen.»

Han tok en slurk av konjakkglasset, og ble sittende ettertenksom litt. Jeg var lettet over at Martin Morgen62

stierne tross alt følte en sorg også over sin datters død, og følte at vi nærmet oss noe.

«Det var bilder av henne her i alle år mens hun bodde hjemme. Og jeg lot dem henge selv da hun hadde sitt store opprør og gikk mot alt vi hadde stått for av verdier. Men det ble for meget med den manglende respekt hun viste for min kone i hennes siste levemåneder. Jeg ringte Marie en onsdag i september 1967 for å si at det nå gikk raskt mot slutten med hennes mor, og at min kone gjerne ville møte henne for å se om de kunne forsones. Marie svarte at det virket meget lite sannsynlig at det å møtes kunne føre til forsoning nå, og at hun måtte på et politisk møte den kvelden. Hun skulle se om hun kunne komme innom en tur til helgen. Men da helgen kom var Margrete død. Så det ble en tragisk slutt på et trist kapittel i min families historie. Jeg håper De kan forstå og dømme min reaksjon nå ut fra den bakgrunnen.»

Jeg nikket. Selv om jeg bare hadde hørt den ene versjonen av siste kapittel i familien Morgenstiernes historie, var det lett å forstå at dette hadde gått sterkt inn på en familiemann av den gamle skolen. Det plutselige omslaget til bruk av fornavn, styrket et inntrykk av at han hadde vært svært nær knyttet til sin kone.

«Jeg behandlet for all del fortsatt min datter med respekt, selv om hun kanskje ikke fortjente det. Hun fikk en kvart million utbetalt i arv etter moren, femti tusen mer enn hun hadde krav på etter testamentet. Men jeg orket ikke lenger å se bildet av henne ved siden av moren. Så bildene av Marie har jeg nå lagt vekk. Jeg håpet det skulle komme bedre tider, og at vi skulle kunne finne tilbake til hverandre. Men det virket vel, som hun selv sa, meget lite sannsynlig. Jeg sendte henne et kort til jul, og fikk et svarkort tilbake til nyttår. Ellers hadde vi ikke hatt noen form for kontakt på over ett år nå.»

Han rystet svakt på hodet og tømte resten av konjakkglasset.

63

«Det var delvis situasjonen skjebnen skapte for oss, og delvis vår egen feil, har jeg tenkt nå i ettertid. Familietradisjonene er sterke og konservative både på min og Margretes side. Jeg ble som min far først militær offiser i ungdomsårene, og deretter en fremgangsrik bankmann. Forventningene om en større barneflokk og om en sønn til å føre familienavnet videre var sterke. Men Maries fødsel var vanskelig, og min kone kunne ikke få flere barn etter det. Så ble alle våre forventninger hengende på Marie. Det ble vel kanskje for mye for henne.

Jeg har ofte tenkt på det de siste årene.»

Martin Morgenstierne reiste seg og fylte i et nytt glass.

Han var for alvor kommet på glid nå, og fortsatte uten at jeg behøvde å stille noe spørsmål.

«Men likevel var hun gjennom nesten hele oppveksten en drømmedatter. Hun gjorde som hun ble bedt om, var snill og høflig mot alle, og gjorde det svært bra på skolen. Men alt endret seg plutselig da hun ble atten og begynte på universitetet. At det var han som forledet henne, kommer jeg fortsatt ikke over.»

«Med ham mener De nå Falko Reinhardt?»

Han nikket, og fikk plutselig et nesten aggressivt glimt i øynene.

«Selvfølgelig. Vi hadde sant nok merket noen tilløp før han kom inn i bildet også. Hun sa hardere imot både meg og sin mor, og det kunne bli utrivelig rundt bordet her alt de siste månedene før hun fullførte artium. Men det var da hun kom på universitetet og møtte ham, at det ble helt ulevelig for meg å spise middag i mitt eget hjem. Jeg er klar over at han trolig er død, men jeg kan likevel ikke si noe positivt om ham.»

Jeg spurte til dette om han noen gang selv hadde møtt Falko Reinhardt. Han nikket nærmest motstrebende.

«Vi møttes et par ganger den første tiden de var sammen, og så møtte jeg ham etter min datters ønske igjen 64

en gang like etter at de forlovet seg. Han gjorde et hederlig forsøk på å være imøtekommende overfor meg personlig, og forsøkte den siste gangen endog å kalle meg svigerfar. Han var intelligent nok til ikke å legge ut om disse ville samfunnsfiendtlige teoriene som han målbar i andre sammenhenger. Men vi sto selvsagt altfor langt fra hverandre både politisk og sosialt til at det ble noen meningsfull kontakt. Jeg ba flere ganger til Gud om at min datters forlovelse måtte bli brutt, og hadde sterke kvaler om hvorvidt jeg skulle gå i bryllupet eller ikke.

Det slapp jeg da i hvert fall å ta stilling til.»

Han sukket, nippet til konjakkglasset sitt – og fortsatte.

«For meg kjentes det som en lettelse da min datters forlovede forsvant, og jeg hadde ikke noe sterkt ønske om at han skulle dukke opp igjen. Så jeg forstår selvsagt at den tiltalende førstebetjenten som etterforsket herr Reinhardts forsvinning, måtte spørre hvor jeg var den natten han forsvant. Heldigvis kunne det bekreftes at jeg var i en festmiddag i Oslo til langt over midnatt, slik at jeg umulig kunne rukket til hytten min i Vestre Slidre.»

Hvorvidt den positive omtalen av førstebetjent Danielsen var et lite spark til meg eller ikke, kjente jeg meg usikker på. Jeg kunne se for meg at de to raskt hadde funnet tonen, og noe annet i det banksjefen sa fanget straks min oppmerksomhet.

«Hytten i Valdres er altså Deres?»

Han nikket.

«Paradoksalt nok ja. Jeg arvet den fra min far, og familieferier der var en tradisjon fra min barndom som også Marie vokste opp med og likte. Men hytten sto ubrukt etter Margretes død. Jeg orket aldri å reise dit alene, og Marie visste det. Det var vel derfor hun tok sjansen på å invitere sine venner med dit uten å spørre meg. Jeg var helt uvitende om at den banden befant seg på min ei65

endom, og trodde først det var en misforståelse da politiet ringte og sa at en person var meldt savnet fra min hytte.»

«Så Deres datter hadde egen nøkkel til hytten – og De har fortsatt nøkkel dit selv?»

Han nikket, tok frem et nøkkelknippe og skrudde raskt av en nøkkel.

«Jeg har den fortsatt her, men bruker den altså aldri mer. Jeg har ikke vært på hytten etter at dette skjedde, og har definitivt ikke tenkt meg dit alene nå. Så politiet får gjerne låne nøkkelen, om den kan være til noen hjelp i den videre etterforskningen.»

Jeg takket ja til det, og stakk nøkkelen han holdt frem i lommen. Det kunne slik denne etterforskningen utviklet seg avgjort vise seg nyttig å ha nøkkel til hytten Falko Reinhardt var forsvunnet fra.

Mest interessert var jeg nå likevel i avdøde Marie Morgenstiernes leilighet. Hun hadde ifølge faren de siste tre årene bodd i en leid tre roms leilighet ved Kjelsås. Faren hadde bare vært der en enkelt gang og var aldri blitt tilbudt noen nøkkel. Han kunne derfor bare anbefale meg å kontakte husverten eller vaktmesteren i gården hvis jeg trengte hjelp for å komme meg inn der. Hva angikk arv visste han ikke om det forelå noe slags testamente etter datteren, og hvor det i så fall kunne befinne seg. Hvis ikke, fikk han vel som nærmeste slektning tilbake pengene han hadde gitt henne etter hennes mors død. Det var definitivt ikke hva han hadde ønsket seg, føyde han skyndsomt til.

Martin Morgenstierne hadde kommet i et noe mer sympatisk lys i løpet av samtalen. Men nå så det ut som han hadde sagt det han ønsket å si for i dag. Han så avventende og halvt spørrende på meg over konjakkglasset.

Jeg hadde fremdeles et ubesvart spørsmål. Som jeg virkelig ikke likte å stille, men som jeg innså at jeg var tvunget til å stille.

66

«Rutinemessig må jeg spørre hvor De var ved titiden i går kveld?»

Jeg var forberedt på en voldsom reaksjon. Den kom ikke. Martin Morgenstierne var åpenbart en imponerende kontrollert mann. Han tømte resten av konjakkglasset før han svarte, men da han gjorde det var stemmen behersket og ikke uvennlig.

«Jeg har vært en lovlydig mann hele mitt liv. Og jeg hadde ikke gitt opp håpet om at min datter en gang skulle komme på bedre tanker, og at vi kunne finne tilbake til hverandre. Faktisk var det nå mitt sterkeste ønske for fremtiden. Tanken om at jeg skulle ha skadet min datter på noen måte er absurd. Men jeg forstår godt at De må spørre. Heldigvis kan jeg da svare at jeg i går kveld klokken ti var i femtiårsdagen til en kollega, og at det kan bekreftes av et titall troverdige personer.»

Akkurat da han sa ordet «absurd» slo det meg at denne merkelig sterke rasjonaliteten, til tross for alle andre forskjeller, var en likhet mellom banksjef Martin Morgenstierne og SF-aktivist Miriam Filtvedt Bentsen.

Selv om Morgenstierne var kommet seg noe i løpet av samtalen, var jeg fortsatt ikke i tvil om hvem av dem jeg likte best.

Der og da hadde jeg ikke flere spørsmål å stille. Så jeg takket for opplysningene, kondolerte igjen med hans tap, og reiste meg. Martin Morgenstierne var en svært korrekt vert, som fulgte meg helt ut på trappen.

Banksjefen bemerket i entreen at han ville sette pris på å bli holdt informert om eventuelle konklusjoner i etterforskningen av mordet på datteren før de kom i avisene.

Så tilføyde han at han selvsagt sto til disposisjon for eventuelle tilleggsspørsmål, men at det neppe var mye mer han kunne bidra med. Hva datteren hadde foretatt seg det siste året visste han altså ingen ting om. Han ville tro at motivet på en eller annen måte måtte finnes i det radikale miljøet rundt henne, som jo ikke var fremmed 67

for tanken på terror og lovstridige aksjoner. Men han kjente ingen av de andre der og hadde således ingen konkrete mistanker.

Da jeg var på vei ut la han plutselig til at det på grunn av drapsetterforskningen sikkert ville ta noe tid før hans datter kunne begraves, men at det vel når tiden kom ble han som måtte ordne det. Jeg bekreftet formodningen. Marie Morgenstierne hadde ved sin død vært ugift, og hatt faren som sin eneste nære slektning. Han måtte tenke litt over hele situasjonen, men hellet mot at hun burde ligge ved siden av sin mor på familiens gravsted.

Jeg sa at det slett ikke var min eller politiets sak, men at jeg personlig syntes det hørtes ut som en god idé. Det kjentes i det samme som Marie Morgenstierne tok et skritt mot å forsones med sine foreldre, men dessverre etter at både hun og hennes mor var døde. Hennes far og jeg tok hverandre i hånden, og skiltes i en nesten gemyttlig tone.

Da jeg ti på syv kjørte fra hans hjem på Frogner, hadde jeg fortsatt bare sett Martin Morgenstierne smile på gamle bilder. Men annet kunne man heller ikke godt vente, ut fra hva jeg nå visste om hans familiehistorie.

Alibiene tatt i betraktning anså jeg det svært lite sannsynlig at han hadde noe å gjøre med sin datters død eller med sin uønskede svigersønns forsvinning.

XVI Jeg hadde fått mye nytt å bekymre meg over da jeg startet på den korte kjøreturen til familien Borchmanns storslagne residens i Erling Skjalgssons gate 104–108. Saken syntes stadig mer komplisert, og en løsning var slett ikke nærmere enn den hadde vært om morgenen. Da jeg parkerte var det likevel en uro for hvordan gjensynet med Patricia ville bli, som plaget meg mest. Mitt forrige besøk der hadde funnet sted nær 15 måneder tidligere, og 68

det var en 17. mai som hadde sluttet dramatisk da jeg nærmest hadde løpt ut av huset like før midnatt.

Til min lettelse sto den veldige hvitmalte bygningen nøyaktig slik jeg husket den. Å ta steget innenfor døren der var fortsatt nesten som å ta steget tilbake til 1930-tallet. Patricias far, professoren og direktøren Ragnar Sverre Borchmann, var den som først hadde kontaktet meg i forbindelse med min første mordetterforskning to år tidligere. Han var denne gangen ikke å se. Mottakelsen var det likevel lite å si på. Om tjenestepiken var Beate eller Benedikte var jeg som vanlig ikke i stand til å avgjøre – de to var eneggede tvillinger. Men jeg gikk uten å spørre ut fra at Benedikte fortsatt ikke var kommet tilbake i tjeneste etter sin barnefødsel året før, og at dette derfor var Beate. Hun sto i hvert fall klar straks jeg ringte på døren, og sa lavmælt: «Ikke si at jeg har sagt det, men hun har gledet seg svært og ventet utålmodig på at du skulle komme tilbake i dag.»

Jeg smilte vennlig tilbake og tok dette som et tegn på at den gode tonen fra våre to tidligere mordsaker var gjenopprettet.

Alt var som det skulle også i biblioteket, hvor den nå 20 år gamle Patricia Louise I. E. Borchmann hadde tilbrakt nesten all sin våkne tid etter bilulykken som drepte hennes mor og gjorde henne selv lam fra livet og ned.

Midt mellom alle bokhyllene satt Patricia tilsynelatende avslappet tilbakelent i sin rullestol, med en tykk skriveblokk og tre kulepenner liggende klare på sitt store bord.

Det nye tiåret hadde knapt endret noe her inne. Den 20 år gamle Patricia jeg møtte sommeren 1970, lignet av utseende til forveksling den 19 år gamle Patricia jeg i all hast hadde forlatt våren 1969. Jeg var overbevist om at hun godt husket min hastige avskjed fra den gang, men i så fall lot hun seg ikke på noen måte merke med det.

Og forretten til en ny fortreffelig tre retters middag sto allerede på bordet.

69

Det kjentes ikke naturlig for meg å ta henne i hånden eller søke noen annen fysisk kontakt; og hun gjorde heldigvis ingen mine til å ønske det. Det kjentes selvsagt helt naturlig at jeg, nå som jeg sto midt i en ny krevende mordetterforskning, kom tilbake hit for å søke hennes råd. Det var blitt en del av verdens orden som vi begge tok som selvsagt, at jeg trengte hennes hjelp for å få oppklart mine mordsaker – og at hun trengte min hjelp for å få mening i sin tilværelse. Så vi satte oss uten å ta hverandre i hånden og denne gang helt uten høflighetsfraser.

«Fortell» sa hun i samme sekund som døren lukket seg bak tjenestepiken.

Patricia noterte til og fra et stikkord til støtte for hukommelsen, men ble ellers sittende nærmest lydløst lyttende under hele oksehalesuppen og nesten hele andebrystet. Selv hadde jeg da min fulle hyre med å få i meg både forrett og hovedrett, og samtidig få avlevert opplysningene fra dagens avhør raskt nok til at det ikke kom noen utålmodig rynke opp i Patricias panne. Først ved halv ni-tiden var jeg kommet gjennom dagens rute helt frem til avslutningen av besøket hos den avdødes far.

«Så – hva kan geniet oppklare om Falko Reinhardts forsvinning og Marie Morgenstiernes død så langt?» bemerket jeg før jeg med stor iver kastet meg over resten av hovedretten min.

Patricia smilte.

«Geniet er i hvert fall intelligent nok til å se at vi foreløpig mangler for mange data til at vi bør konkludere om noen av disse to ganske kompliserte sakene. Og advarer samtidig om at det kan ta både tid og krefter å løse dem. Ved våre to tidligere saker har vi stått overfor et sterkt avgrenset univers, hvor vi har måttet skille sant fra usant og mordere fra uskyldige innenfor et fåtall kjente personer. Her står vi overfor det åpne roms og forbannelse. Nær sagt hele Oslo, unntatt hennes far og andre med et åpenbart alibi, kan i teorien ha skutt 70

Marie Morgenstierne på Smestad i går. Og nær sagt hele verden kan i teorien på en eller annen måte ha spilt en rolle ved Falko Reinhardts forsvinning i Valdres for to år siden. Men særlig tatt i betraktning datoene er det alt overveiende sannsynlig at det er en eller annen form for sammenheng mellom disse dramatiske hendelsene.

Og vi kan vel si nesten helt sikkert at personen som skjøt Marie Morgenstierne var en person hun kjente fra før.»

Jeg så imponert ned på Patricia, mens hun ganske langsomt og ettertenksomt tygget siste del av andebrystet.

«Det høres jo rimelig ut. Men hvordan kan du være så sikker? Og hvordan kunne du forresten forstå fortere enn patologen at hun ble skutt og at det ble brukt et uvanlig våpen?»

Patricia så allerede lett overbærende opp på meg.

«Akkurat det at hun ble skutt trodde jeg var ganske åpenbart, men resonnementet har noen videre implikasjoner som vi bør merke oss. Marie Morgenstierne løp altså, som du selv kunne se, i panikk for sitt liv, selv om ingen var etter henne. Likevel var hun klar nok i hodet til å hoppe fra side til side, åpenbart for å være et vanskeligere mål for en person med skytevåpen. Et gevær var jo mest nærliggende å tenke seg, særlig tatt i betraktning at morderen åpenbart befant seg langt bak henne.

Men morderen ville selvsagt ha tatt en svært stor sjanse hvis hun eller han gikk rundt på Smestad med en vanlig jaktrifle i hendene. Altså var det nærliggende å tenke seg et litt uvanlig våpen, og et våpen som på en eller annen måte kunne skjules for forbipasserende. Teorien om en kraftig revolver eller pistol er jo selvsagt mulig, selv om man da må forutsette en uvanlig treffsikker skytter. Så spørsmålet om hva slags mordvåpen det var og hvordan det så ut, er et mysterium for seg her.»

Patricia smilte selvtilfreds, tømte sitt vannglass – og 71

fortsatte raskt da jeg ikke gjorde noe forsøk på å avbryte henne.

«Det blinde vitnet kan selvsagt ikke hjelpe oss med det, men hennes vitnemål er likevel svært nyttig. Et eller annet skjedde altså som fikk Marie Morgenstierne til å slå om fra rolig gange til en vill flukt for sitt liv. Siden den blinde med sin utmerkede hørsel ikke kunne høre noen lyd fra trikken, kunne Marie Morgenstierne etter alt å dømme ikke se den. Følgelig løp hun slett ikke for å nå trikken. Den dukket bare plutselig opp i synsfeltet og ble hennes eneste sjanse til å redde livet. Det var midt i panikken imponerende klartenkt av henne. Men panikken, som jo åpenbart var høyst berettiget, kom altså svært plutselig mens hun gikk rolig i gaten. Den behøver ikke å ha vært knyttet til noen av personene bak henne i gaten. Det kan for eksempel ha vært en annen person hun så ventende i en villavei eller bak en hekk. Men noe skjedde i den gaten som gjorde at Marie Morgenstierne plutselig forsto faren og løp for sitt liv. Og hva det var skulle jeg svært gjerne ha visst. Det synes å ha vært noe som andre i gaten ikke ville forstå, men som hun umiddelbart forsto den grusomme betydningen av.»

«Altså en person hun kjente?» våget jeg meg til å si.

Patricia slo samtykkende ut med hånden, men ristet samtidig på hodet.

«Etter alt å dømme var det en person hun kjente, men ikke bare det. De fleste av oss kjenner opp til flere personer vi helst vil slippe å støte på, men de aller færreste av oss vil likevel plutselig løpe i vill panikk på åpen gate bare ved synet av dem. Marie Morgenstierne så etter alt å dømme en person hun kjente, og som hun av en eller annen grunn straks forsto hadde med seg et skytevåpen som hvert øyeblikk kunne bli rettet mot henne. Hvem og hva var det Marie Morgenstierne så i går kveld? Det er nå blitt sakens største mysterium. Og det blir jo unektelig ikke lettere siden tre av de fire andre personene vi 72

vet befant seg i gaten, altså ikke reagerer på gjentatte oppfordringer fra kringkastingen om å melde seg. Gad vite hvilke motiver de har for det. Skal tro om …»

Patricia stoppet midt i setningen og ble sittende tankefull litt. Hun åpnet munnen et øyeblikk, men knep så leppene hardt sammen igjen. Jeg hadde siden forrige etterforskning lært meg at Patricia hatet å ta feil, og derfor ofte holdt igjen med resonnementene til hun var helt sikker på at de holdt. Så jeg forsøkte å hjelpe henne videre med et spørsmål og en egen tanke.

«Dette ropet tyder jo også på at minst én person i gaten visste hvem hun var?»

Patricia nikket.

«Helt åpenbart visste minst én av dem hvem hun var, og jeg har mistanke om at flere av dem gjorde det. Dette ropet er et mysterium i seg selv, som den blindes vitnemål dessverre ikke alene kan oppklare. Ropet og løpingen kom altså tilnærmet helt samtidig i hennes ører. Kom ropet fordi Marie plutselig begynte å løpe? Eller begynte Marie plutselig å løpe fordi hun hørte ropet? Eller var det noe annet som skjedde, som to personer i gaten forsto betydningen av – slik at Marie begynte å løpe samtidig som en annen person ropte navnet hennes?»

Jeg tillot meg å bemerke at Kristine Larsen var kvinne, befant seg like i nærheten og kjente Marie Morgenstierne.

Patricia så skarpt på meg.

«Det er en mulighet det meget vel er verdt å ta med i betraktning, noe du da også kan stole på at jeg gjør.

Men for det første er den blinde altså ikke sikker på om det var en kvinne som ropte. For det andre er det svært mange andre kvinner i verden som også kan ha ropt. Sjekket du for eksempel om denne Miriam Filtvedt Bentsen hadde noe alibi for i går kveld?»

Jeg måtte innrømme at det hadde jeg glemt. For meg selv tenkte jeg at jeg ikke hadde noen grunn til å tro at hun hadde vært på åstedet, og også hadde vanskelig for 73

å tro at hun kunne ha noe med mordet å gjøre. Men det sa jeg klokelig nok ikke til Patricia. I stedet forsikret jeg om at jeg skulle spørre henne om det i morgen.

«Gjør det», sa Patricia – tilsynelatende uten større entusiasme. Så fortsatte hun plutselig.

«Still henne med det samme to spørsmål til. For det første: Var vinduet i rommet hvor Falko Reinhardt og Marie Morgenstierne sov stort nok til at Falko hadde kunnet komme seg ut av det? For det andre: Spør henne om hun er helt sikker på at hun hadde sovnet den kvelden, og om hun ellers kan bekrefte Kristine Larsens påstand om at Falkos skritt ikke hørtes på gangen fra han la seg til han forsvant?»

Jeg så overrasket og nesten litt misbilligende på Patricia.

«Miriam Filtvedt Bentsen sa tydelig nok at hun hadde lagt seg til å sove ved midnattstider, og Kristine Larsen oppfattet tross sin hodepine at Miriam lå og sov da. Så akkurat det er vel da ikke noe stort mysterium?»

Det ble en pause da tjenestepiken kom inn for å rydde vekk tallerkenene etter hovedretten og sette frem to store skåler med is og kake. Patricia var selv i dette nye tiåret overklassekvinne nok til ikke å si noe mens tjenerskapet var i rommet. Hun trommet imidlertid utålmodig med fingrene for å markere at det ikke burde ta for lang tid, og ilte videre med resonnementet straks døren lukket seg bak tjenestepiken.

«Den teoretiske definisjonsgrensen for å sove kan være noe flytende. At man har lagt seg til å sove er dessuten en enda mer flytende formulering. Derimot er det definitivt stor praktisk forskjell på å ha lagt seg i en seng med lukkede øyne, og på å ha sovnet i den forstand at man ikke lenger oppfatter lyder og bevegelser rundt seg i rommet. Kall meg verken clairvoyant eller paranoid nå.

Men selv om jeg ikke betviler at Miriam Filtvedt Bentsen hadde lagt fra seg boken og lukket øynene to timer 74

tidligere, tror jeg ikke hun lå i dyp søvn på det tidspunktet Falko Reinhardts forsvinning ble oppdaget. For øvrig stoler jeg heller ikke på at Kristine Larsen lå våken på grunn av hodepine. Hun virker tross påstått hodepine og søvnmangel å ha fungert svært så godt i timene etter forsvinningen. Og det å sette døren på gløtt er for meg en ny medisin mot hodepine, siden det øker faren for støy. Spør gjerne Miriam om Kristine også de tidligere nettene på hytten hadde villet ha døren mot gangen stående på gløtt, og om hun ellers merket noe tegn til denne påståtte hodepinen.»

Jeg forsto ikke hvor hun ville med dette, men noterte møysommelig ned alle spørsmålene på en lapp. Erfaringen fra tidligere saker tilsa at også Patricias tilsynelatende mest merkverdige spørsmål og innfall kunne vise seg å få stor betydning.

«Hva får du ut av dette sammenfallet med datoene for Falko Reinhardts forsvinning og Marie Morgenstiernes død?» spurte jeg. Det sto, sammen med hvordan Falko Reinhardt hadde forlatt hytten, for meg som det aller mest mystiske i saken.

Patricia gned seg i hendene.

«Det er noe av det mest oppsiktsvekkende i saken, og et av de viktigste spørsmålene for oppklaringen av den.

Jeg tror ikke på slike tilfeldigheter, og definitivt ikke på overnaturlige sammenhenger. Gitt de premissene er jeg ganske sikker på at det er en direkte og menneskelig sammenheng mellom disse to merkelige hendelsene.

Hva slags sammenheng er mer usikkert. Der har jeg for mange mulige forklaringer og for få data til å avgjøre hvilken som er riktig. Men jeg tror nøkkelen her ligger dels i Falko Reinhardts personlighet, og dels i omstendighetene rundt hans forsvinning.»

«Betyr det at du er på sporet av en mulig løsning på hvordan Falko Reinhardt kunne forsvinne fra hytten?» spurte jeg håpefullt.

75

Patricia blåste foraktelig.

«Mulige løsninger på hvordan han kom seg ut av hytten har jeg allerede tre av. Men hvis jeg får de svarene jeg tror jeg venter meg på spørsmålene du skal stille, kan jeg muligvis eliminere to av dem. Og i så fall har vi kanskje kommet et godt stykke videre mot løsningen. Felles for alle de tre mulige forklaringene er for øvrig det at Falko Reinhardt, med eller uten hjelp fra andre i hytten, forsvant ut i uværet den natten etter eget ønske. Det utelukker selvsagt ikke at det utenfor hytten da eller senere kan ha tilstøtt ham noe alvorlig. Han kan ha gått ut for å møte en person som så viste seg å ville drepe ham. Jeg tror likevel sjansen for at Falko Reinhardt er i live der ute, er vel så stor som faren for at også han er død.»

«Men du vet vel i så fall heller ikke hvor han er?»

Patricia ristet på hodet.

«Nei. Jeg aner i så fall heller ikke hvor i verden Falko Reinhardt nå kan være. Hans forsvinning starter som et lukket roms mysterium, og fortsetter direkte over i det åpne roms mysterium. Foreløpig vet jeg heller ikke hvorfor han forsvant. Men ha ingen uro for det. Med forbehold om at vi begge er i live om et par uker, bør vi da ha oppklart både Falko Reinhardts forsvinning og mordet på hans forlovede Marie Morgenstierne.»

Den konklusjonen kjentes ut fra mine tidligere erfaringer svært beroligende – selv om jeg hadde mistanke om at Patricia stolte langt mer på sine egne ferdigheter enn på mine. Jeg forfulgte ikke temaet videre. I stedet spurte jeg hva jeg måtte gjøre i morgen, utover å stille Miriam Filtvedt Bentsen de nevnte spørsmålene.

Svaret kom enda raskere enn ventet.

«Start med det og Marie Morgenstiernes leilighet.

Sjekk så med Falkos foreldre og eventuelle andre som kan vite om passet hans lå igjen, og om det er indikasjoner på at penger eller andre av hans eiendeler er for76

svunnet. Snakk så med Falkos veileder på universitetet og se hva du kan få frem av navn fra hovedfagsoppgaveutkastet hans. Sporet mot et mulig nazinettverk bør følges opp. Og så, mest spennende men kanskje også mest krevende …»

Jeg så spent på henne. Hun svelget resten av dessertisen sin i to biter før hun fortsatte. «… så bør du faktisk gjøre nøyaktig som Anders Pettersen foreslo og kreve utlevert eventuelle opplysninger politiets overvåkningstjeneste har på lager. Jeg tror ikke du får noe svar på om det var en muldvarp i gruppen, men spør dem likevel. Og noter hver bokstav de sier som kan ha interesse for det spørsmålet. Jeg har en teori om det der, og hvis den er riktig kan det bringe oss et langt steg nærmere løsningen.»

«Teorien går kanskje ikke, som alle andres, ut på at Miriam Filtvedt Bentsen var muldvarpen?»

Jeg kjente hjertet mitt slå ekstra raskt da jeg stilte det spørsmålet. Patricia fnyste til min store lettelse foraktelig.

«For all del ikke. Merkelig så irrasjonelt og paranoid selv intellektuelt begavede personer begynner å tenke i slike gruppesituasjoner. Jeg stoler ikke et halvt sekund på denne Miriam Filtvedt Bentsen, men ’illustrerende absurd’ var faktisk en god konklusjon om den påstanden.

Det er ingen ting i verden som skulle tilsi at hun hadde noen sympati for overvåkningstjenesten, selv om hun brøt med gruppen. SF overvåkes formodentlig omtrent like mye. Hadde hun likevel vært agent med oppdrag om å utspionere gruppen, ville hun selvsagt blitt sittende fremfor å forlate sin gode utsiktspost der. Hvis det fantes en muldvarp i gruppen var det etter alt å dømme en av de fire som ble sittende igjen, og ikke den ene som gikk.»

Jeg så spørrende og forsøksvis bestemt på Patricia.

Hun så smått ertende og tankefull ut i luften uten å si 77

noe. Jeg forsto at hun hadde en teori om muldvarpens identitet, men foreløpig ikke var villig til å avsløre den.

Så jeg reiste meg demonstrativt for å gå, med en kommentar om at det åpenbart ville bli en lang arbeidsdag i morgen.

Patricia stoppet meg halvveis oppe med en håndbevegelse, og med et av sine korte og helt uventede spørsmål: «Dagens siste spørsmål: Hadde Marie Morgenstierne på seg en klokke da hun døde?»

Jeg så forvirret ned på henne, og lurte i mitt stille sinn på om dette var en slags spøk. Det overgikk min fatteevne hvilken betydning denne detaljen kunne ha. Men Patricias ansikt forble så konsentrert og nærmest pågående, uten skyggen av noe smil, at jeg likevel svarte med tilkjempet alvor.

«Ja. Hun var jo en velstående kvinne, og hadde et ganske kostbart armbåndsur på sitt venstre håndledd.

Det gikk riktig selv etter at hun var blitt overkjørt. Men da må jeg få spørre tilbake hva i all verden du mener er den praktiske betydningen av det?»

Nå smilte til gjengjeld Patricia ganske bredt.

«Den praktiske betydningen av det trodde jeg også var åpenbar. Men jeg skal med glede forklare hvis det altså er både ønsket og nødvendig. Vi har naturlig nok vært mest interessert i hvorfor Marie Morgenstierne løp for sitt liv etter trikken. Men det er faktisk også interessant hvorfor hun gikk så sakte først. Selv om hun hadde klokke og visste tiden, gikk hun altså i et svært så rolig tempo mot en avgang hun ikke ville nå, slik at hun ville måtte vente lenge på den neste. Og det måtte hun vite, siden hun hadde tatt trikken hjem fra mange tidligere kveldsmøter der. Det blir vel da en teori verd å merke seg at Marie Morgenstierne ville gi inntrykk av å gå direkte til trikken, mens hun i virkeligheten skulle møte noen andre eller gjøre noe annet på Smestad sent i går kveld?»

78

Jeg måtte innrømme at det også var en teori vel verd å merke seg. Men jeg kjente meg ganske forvirret. Så jeg unnskyldte meg med at jeg var trett etter en lang etterforskningsdag. Og spurte med et lite smil om vi kunne møtes og diskutere saken videre i morgen. Da ville jeg forhåpentlig også ha nye opplysninger å diskutere.

Patricia svarte med et litt større smil at hun visst ikke hadde noen andre viktige avtaler i morgen og at det passet godt hvis jeg ville komme innom en tur for eksempel ved sekstiden. Hvis ikke tjenerskapet hennes hadde dovnet vekk helt eller blitt tatt ut i streik, var det til og med håp om at jeg kunne få en enkel servering etter morgendagens etterforskning. Jeg takket for det, og lovet å være tilbake klokken syv kvelden etter. Så fulgte jeg fortsatt tankefull, men nå langt mer optimistisk, etter tjenestepiken ut.

Jeg hadde fått uvanlig mye å tenke over da jeg ved ellevetiden torsdag 6. august 1970 gikk til sengs alene i mitt hjem på Hegdehaugen. Bildene av ansiktene til de svært ulike menneskene jeg hadde møtt i løpet av dagen flimret forbi på netthinnen. Ansiktet til Miriam Filtvedt Bentsen ble hengende igjen lengst, selv om hun var den jeg hadde minst tro på kunne være en morder. Men jeg klarte ikke helt å se for meg noen av dem jeg så langt hadde truffet som Marie Morgenstiernes åpenbart svært kaldblodige morder. Hvis en av dem likevel måtte stå bak det, hadde jeg ingen teori om hvem det kunne være.

Like før jeg sovnet grep jeg derfor tak i Patricias ord om det åpne roms mysterium, og konkluderte med at morderen trolig var en annen person et eller annet sted der ute i nattemørket. Dessverre ante jeg i så fall ikke hvordan vi skulle kunne finne frem til ham eller henne.