Tidligere utkommet: SKYGGEJAKTEN KAMELEONENE DØDSSYMFONI BLODSKRIFT
Jørgen Jæger
Karma
© 2010 CAPPELEN DAMM AS © 2010 Jørgen Jæger ISBN 978-82-02-30599-4 1. opplag 2007 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2010
Takk En stor takk til min fetter og gode venn, tidligere telegrafist i utenriksfart Knut Sætre, for entusiastisk hjelp med de maritime kapitlene i denne boken. Takk også til sporty innstilling fra Sturla Dyregrov i TV 2, Ståle Melhus i Fanaposten og Tommie Terkelsen i Radio 1. Som alltid også stor heder til mine utrettelige politikonsulenter, tidligere politiinspektør Harald Andersen og tidligere politietterforsker Edvin Meling Hansen.
Karma er dedikert til Sebastian Maddox, mannen som vant den landsomfattende konkurransen om å bli drept i min neste bok. Den noe spesielle konkurransen ble utlyst på min hjemmeside og i en pressemelding fra Damm i mars 2007, og juryen foretok sitt valg i juli samme år. 375 mennesker fra hele Norge meldte seg som potensielle drapsofre, etter at utlysingen hadde fått bred omtale i mediene. Felles for samtlige var at de hadde et oppriktig ønske om å dø i boken min. Jeg benytter anledningen her og nå til å takke dere alle for en sporty innstilling. Jeg skulle så gjerne ha tatt livet av hver og en av dere. Men valget falt altså på Sebastian Maddox, en spennende kandidat på 33, med mer enn nok bagasje til å spinne et drap rundt. Du vil møte ham et stykke ut i boken. Da konkurransen ble avgjort var jeg kommet såpass langt i skrivingen at det ble en sann utfordring å flette ham naturlig inn i handlingen. Men du verden hvor det stimulerte skriveprosessen! Hvis du vil vite mer om konkurransen og ikke minst Sebastian, anbefaler jeg en tur innom hjemmesiden min før du begynner å lese boken. Der vil du finne en egen link til konkurransen. Adressen er www.krimjager.com.
Innledning Handlingen i Karma er lagt til et virkelig sted, og noen av hendelsene i boken er selvopplevde. Ideen til plottet fikk jeg på Korsneset i Fana, en stor, naturskjønn halvøy to mil syd for Bergen, hvor min kone Marit og jeg ofte går tur med hundene våre. Korsneset har fått navn fra et 900 år gammelt sagn om et hellig sølvkors som ble funnet her, som etter sigende hadde helbredende kraft. Her finnes dessuten spor etter flere vikinggraver og en 7000 år gammel bosetting, og her ble en mann skutt for et par år siden, uten at noen gjerningsmann til nå er tatt. Og helt frem til på 1700-tallet ble et idyllisk svaberg på nordvestsiden av Korsneset brukt som rettersted. I dag boltrer båtfolket seg her, stort sett lykkelig uvitende om stedets blodige historie. Hvor mange mennesker som er halshugd på svaberget vet ingen, men det bærer fremdeles navnet Rettarbenken. På grunn av Korsnesets strategiske beliggenhet ved innseilingen til Bergen, etablerte tyskerne seg her under krigen. De bygde et mektig forsvarsverk som ble overtatt av nordmennene ved kapitulasjonen. Korsneset Fort dekker et stort område, og har vært i drift helt frem til vår tid. Under fornyingen av Forsvaret etter årtusenskiftet ble imid7
lertid aktiviteten gradvis avviklet. Folk oppdaget dette og begynte å ta området i bruk som turområde, noe som ble stilltiende akseptert av Forsvaret. En solrik ettermiddag da jeg gikk tur med Paco og Birk på Korsneset, vågde jeg meg inn på det militære området. Ikke en bil var parkert verken utenfor eller innenfor gjerdet, og jeg gledet meg over å være alene. Ved en av de gamle kanonstillingene satte jeg meg og nøt den strålende utsikten over Korsfjorden og skipsleden. Kanonen var for lengst fjernet, og hele stedet var i ferd med å gro til. Selve stillingen var sirkelrund. Den var omkranset av en halvannen meter høy mur som var mange meter tykk på den ene siden, og det var et rundt hull på rundt ti centimeter i diameter i den. Jeg kunne ikke styre nysgjerrigheten min og gikk bort dit, bøyde meg ned og tok en titt – og så rett inn på et hvitt betongtak og en tent taklampe. Mot meg strømmet en usunn, nærmest kvalmende eim, som om det var noen der inne i fjellet. Dermed ble jeg minnet på at jeg egentlig befant meg på forbudt område. Jeg kalte til meg hundene og kom meg vekk derfra fortere enn svint. Men episoden satte virkelig fantasien i sving. Hvorfor var lyset tent i et rom i fjellet, i et anlegg som hadde vært forlatt i lang tid? Og hvorfor strømmet det ut innestengt luft? Kunne det virkelig ha vært noen der? I så fall – hvem? Det har jeg selvsagt ingen ting med, men i boken stiller jeg spørsmålene på ny, dog i en fiktiv setting, for kort tid etter stengte Forsvaret området og truet turfolket med politianmeldelse. Den plutselige snuoperasjonen og hastverket med å stenge av hadde sikkert en årsak. Men koblet opp mot opplevelsen med hullet ble det hele til krydder i min 8
kriminelle gryte, og utgjorde en hovedinspirasjonskilde til denne boken. I Karma tar jeg deg med inn på den militære delen av Korsneset. Jeg må understreke at alt jeg beskriver av bygninger og anlegg der er fri fantasi. Det eneste som er virkelig, er naturen, hullet i muren – og plastposen i flaggstangen. Den hang der på den tiden, som et rop om at militær stil og standard glimret fullstendig med sitt fravær. Dermed skulle rammene være lagt. Velkommen til opplevelsestur på Korsneset! Bergen, juli 2009 Jørgen Jæger
Kapittel 1 På den store parkeringsplassen ved innkjørselen til Korsneset Fort var det vanligvis tomt for biler på denne tiden av døgnet. Kjetil Dahle vågde seg ikke inn på noen av turstiene nå når det begynte å mørkne. Isteden bestemte han seg for å ta med seg Kompis forbi bommen og inn på den kilometerlange turveien som slynget seg gjennom skogen. Kjetil så den grå Toyotaen da han parkerte sin egen bil. Motoren gikk, og nærlysene lyste opp parkeringsplassen foran den. Han slapp ut hunden og festet blikket på de høye grantrærne som omkranset plassen og fremskyndet skumringen. Best å være diskret, han var ingen titter. At folk hadde stevnemøter som kanskje ikke tålte dagens lys, var ikke hans sak. Idet han passerte bilen, klarte han ikke å dy seg og kastet et stjålent blikk mot førersetet. Det satt en mann der, og han var alene. Idet Kjetil trakk blikket til seg igjen, så han at mannen snudde ansiktet sakte mot ham, som om han hadde sovet og var blitt forstyrret. Kjetil nikket til hilsen, ropte på Kompis og gikk videre. Han tittet på armbåndsuret. Kvart på åtte. Det var da et merkelig tidspunkt å sove middag på. Det var noe som ikke stemte her. Kjetil Dahle var ikke mørkredd, men nå følte han like11
vel en krypende uhygge. Han snudde seg på ny mens han gikk, klarte ikke å la være. Det stakk noe ut fra eksosrøret. Han stoppet. Det så ut som … en slange. Kjetil svelget og gikk litt ut i veikanten så han kunne se bedre. Visst var det en slange. Den fortsatte fra eksosrøret, rundt langs siden på bilen og opp mot vinduet på passasjersiden. Kjetil begynte å skjelve over hele kroppen idet sannheten gikk opp for ham. Hva i all verden skulle han gjøre nå? Gå videre og late som ingenting? Han kunne da ikke det, i anstendighetens navn. Ikke vågde han å rive løs slangen og be fyren dra seg vekk derfra heller. Folk som ville ta livet av seg, tenkte ikke rasjonelt. De ville bare dø, og prøvde noen å stoppe dem, følte de seg truet. Hva om mannen hadde en kniv i bilen? Hva om han ble aggressiv? Kjetil tok seg sammen. Dette var ikke noe for ham. Han måtte ringe politiet. Han så seg om. Han kunne ikke gjøre det herfra, hvor mannen kunne høre ham, da ville han kjøre sin vei og finne et annet sted. Poenget var jo ikke å jage ham, men å stoppe ham og skaffe ham hjelp. Han måtte gå tilbake til bilen og ringe derfra. Late som om han hadde glemt noe, da ville ikke mannen bli mistenksom. Men han måtte skynde seg, mannen kunne sovne inn når som helst. Kjetil følte at et urimelig ansvar plutselig var plassert på skuldrene hans. Gjorde han én feil nå, ville et menneske dø. Han lempet en forfjamset Kompis inn i bagasjerommet, satte seg i førersetet og slo 112 med dirrende fingre. Mens han ventet på svar, bøyde han seg ned for å være sikker på å være ute av syne. «Politiet!» «Hallo … hallo … mitt navn er Kjetil Dahle, jeg er ute 12
på Korsneset. En mann holder på å ta livet av seg her! Dere må komme! Kom med én gang!» Stemmen hans skingret. «Dahle, kan du forklare omstendighetene?» Politimannen i røret var rolig og avbalansert. Kjetil gjorde som han ba om. «Greit, Dahle. Ringer du fra dette nummeret …?» Politimannen leste opp mobilnummeret hans. «Ja, det stemmer.» «Greit, Dahle. Bli hvor du er. Vi ringer deg opp igjen om et øyeblikk.» Kjetil slo av med et stønn. Han rettet seg opp og kastet et stjålent blikk ut av bakvinduet. Toyotaen sto der ennå, som en spøkelsesbil i tussmørket, omgitt av de høye granene. Han grøsset. Trærne var i ferd med å bli konturløse og virket med ett svarte og truende, som om de skjulte dystre hemmeligheter under de lave greinene sine. Han tok seg sammen og prøvde å tenke klart: Fana politistasjon lå nesten inne ved Fana kirke, en mil unna. Hvor lang tid ville det ta å kjøre så langt? Ti minutter for fulle sirener? Ja, det måtte bli noe sånt. Og i mellomtiden måtte han klare seg alene, her dypt inne i svarte granskauen mange kilometer fra folk! Hvor han kanskje ville se døden i øynene snart! Herregud! Han kvalte et hulk. Hvorfor hadde han dratt ut hit i det hele tatt? Mobiltelefonen ringte. «Hallo!» Stemmen hans var enda mer desperat nå. «Kjetil Dahle?» «Ja, det er meg.» «Det er politiet. Vi har varslet nærmeste patrulje, som befinner seg ved Flesland. Den er på vei.» «Flesland? Ja, men …» Kjetil svelget. Flyplassen lå ytterligere en mil unna. Da måtte han ikke klare seg alene 13
i ti, men i tjue minutter, kanskje mer. Han dro håndbaken over pannen. Den ble dyvåt, og han tørket den på jakken. Kroppen hans kokte. «Men … men Fana politistasjon kan vel sende noen?» «Fana er ubemannet på denne tiden av døgnet.» Politimannen var like rolig. «Vi kommer så snart vi kan.» «Jeg kan ikke håndtere dette alene!» Det var panikk i Kjetils stemme nå. «Jeg må ha hjelp! Hva skal jeg gjøre?» «Ingen forventer at du skal utsette deg selv for fare,» svarte politimannen. «Men makter du å oppholde ham til vi kommer, er det bra. Kan du for eksempel knuse vinduene, slik at han får luft, gjør du det, men bare hvis det ikke innebærer risiko. Dette må du selv vurdere, ok?» «Ja, ok.» Kjetil stemme skalv. «Kom så fort dere kan, da. Vær så snill.» «Det skal vi, patruljen er på vei. Lykke til.» Linjen ble brutt. Kjetil trakk pusten. Nå sto han overfor sitt livs utfordring. Han skalv sånn på hendene at han fomlet med å få telefonen på plass i lommen. På ustøe bein steg han ut av bilen og snublet bortover mot Toyotaen. Tunge skyer drev over himmelen. Vinden laget sus i tretoppene. Trærne gnisset mot hverandre i mørket og sendte fra seg ubestemmelig lyder. Uhyggelige lyder som kom allestedsfra og ingenstedsfra. Han tok seg sammen og banket på sidevinduet. Kunne ikke la det være, kunne ikke leve videre uten å ha prøvd. Pulsen banket som torden i ørene hans. Kanskje han hadde somlet så mye at mannen allerede var død. Et lite øyeblikk håpet han faktisk det, så han kunne slippe presset, men så snudde mannen seg mot ham, og vinduet gled ned med en summende lyd. «Var det noe?» Eksosen slo mot Kjetil og rev i neseborene. Mannen var 14
i 30-årene, glattbarbert og med blank isse. Kjetil kunne skimte trekkene hans i halvmørket. «Jeg lurte på …» Kjetil tenkte seg om. Han måtte oppholde ham, late som om han ikke så hva han holdt på med, prøve å trekke ut tiden. «… Har du sett noen andre gå på tur innover her?» «Nei.» «Skal du på tur?» «Nei.» Kjetil prøvde å smile. Han håpet at mannen ikke så hvor redd han var. At han ikke fikk øye på svetten som piplet på pannen hans. «Det var dumt, jeg tenkte kanskje du ville slå følge. Kjedelig å gå alene, ikke sant? Spesielt nå når det begynner å bli mørkt.» «Mulig det.» Mannen fikk en hostekule. Blikkene deres møttes. Det var ikke lenger mulig å skjule hva som foregikk. «Gå din vei,» kom det på klingende vossadialekt. Stemmen var matt og kraftløs, men likevel med en advarende undertone. «Det kan jeg ikke.» Kjetil la begge hendene i vinduskarmen. Mannen trykket på lukkeknappen, men vinduet rikket seg ikke. Kjetil kjente glasset skjære seg inn i håndflatene. «Slipp.» Mannen begynte å dunke løs på hendene hans. «Flytt deg! Dra deg vekk. Gå … før det er for sent!» Kjetil festet grepet. Han følte seg med ett nifst klar i hodet, som om den umenneskelige utfordringen vekket ressurser i ham som han ikke ante at han hadde. En uendelighet av alternativer raste gjennom hjernen hans og ble forkastet. Det sto krystallklart for ham at kun to ting telte: å avverge mannens handling, og å oppholde ham til politiet kom. Han kalkulerte iskaldt: Kunne han klare å holde vinduet nede til politiet kom, ville mannen få nok luft til å overleve. Allerede nå var han så bedøvet at han ikke var noen trussel, 15
det merket han på de kraftløse slagene mot hendene hans. Nå var utfordringen å få tiden til å gå. Men hva skulle han snakke om i tjue minutter? Været? Kjetils hjerte hamret. Mannen snudde seg mot ham. Det var plutselig redsel i blikket hans. «Du … er i fare. Kom deg vekk … før det er for sent. Løp!» Det siste ordet kom med en kraftanstrengelse. Kjetil ble taus. Hva mente han? Mannen så forunderlig vettskremt ut, han, som hadde bestemt seg for å dø. Ville det ikke være naturlig å ha en indre ro over seg når man var kommet så langt? Merkelig. Kjetil stusset litt. «For sent? Eh … hva me…?» En lyd bak ham fikk ham til å snu seg. Han fikk et kort glimt av en skygge og merket en rask bevegelse, så lå han plutselig på bakken. I neste øyeblikk registrerte han at sidevinduet på bilen gled sakte igjen, deretter ble alt svart.