1
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 1
13.06.13 10:54
2
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 2
13.06.13 10:54
Ingvar Ambjørnsen
3
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 3
13.06.13 10:54
I samme serie: 1. Arven etter onkel Rin-Tin-Tei, Cappelen 1998 2. Krakilske kamerater, Cappelen 1999 3. Pater Pietros hemmelighet, Cappelen 2000 Fjordgløttmysteriene (Alle tre i ett bind), Cappelen 2002
© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42067-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Illustrasjoner: Per Dybvig Design: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 14/18 pkt. Adobe Garamond og trykt på 115 g Munken Print Cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller t illatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
4
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 4
13.06.13 10:54
1 En dyrenes tjener
Samson våknet, og ble liggende og kose seg med lukten av den klamme pelsen sin. Snakk om flaks, tenkte han. At jeg er akkurat den jeg er, og ikke en annen. For eksempel en helt fremmed hund som nesten ikke har noen venner. Eller en slem pingvin! I et glimt så han for seg en slem pingvin, og et engstelig bjeff unnslapp ham. Og når han nå først hadde bjeffet en gang, fikk han lyst til å bjeffe flere ganger. Bjeffe trygt og høyt, og lykkelig fordi han kjente igjen sin egen stemme, men så tok han seg i det. Best å ikke vekke Roberto, som lå og sov i sengen ved siden av. Klokken på nattbordet mellom dem viste bare noen få minutter over halv syv. Katter kan være ordentlig gretne tidlig på morgenen. Samson bestemte seg for å ligge og kose seg alene i mørket litt til. Kvelden før hadde han spist opp en død 5
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 5
13.06.13 10:54
6
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 6
13.06.13 10:54
krikkand som han hadde funnet nede på stranden. Nå kunne han ligge og smake på alt det deilige som hadde satt seg fast mellom tennene. Det er godt å være til stede i verden, tenkte Samson. Og ingen dyr er lykkeligere enn en glad hund. Så sovnet han igjen, og drømte at han spilte fort på gitar for et veldig stort publikum. Nede i første etasje sto grevlingen Greta og dekket på kjøkkenbordet, mens hun nynnet på en gammel sjømannsvise. Hun hadde tatt på seg den burgunderrøde pikkolo-uniformen som hun hadde fått den dagen hun ble fast ansatt på Fjordgløtt pensjonat. En billedskjønn sak med striper i buksene, og en liten børste av gull på hver skulder. På hodet hadde hun
7
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 7
13.06.13 10:54
en flat hatt, som en tilfeldig gjest en gang hadde ment liknet på en pilleboks. Men da var det rett ut også, tenkte Greta fornøyd. Skal vi se. Samson og Roberto. Det er to. Så er det meg selv og enkefru Gåthaug, det blir fire. Og til sist, men slett ikke minst, kommunestyrerepresentant Koldevin, som kommer klokken ni. Altså fem. Hun satte frem fem asjetter, fem skåler, fem kopper og fem glass, men da kom hun til å tenke på toalettet som var tett på rom nummer fem. Som Alt-muligoteren Olli hadde lovet å komme og reparere. Og Olli er ikke av det slaget som liker å ligge lenge om morgenen, tenkte Greta videre, og dekket på til en til for sikkerhets skyld. Å ja, og så var det naturligvis
8
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 8
13.06.13 10:54
eggeglass, men hvor mange var det egentlig som ville ha speilegg? Nå syntes hun det ble litt vanskelig, sånn på morgenkvisten. Men så kom hun til å tenke på noe klokt gamle von Struts på landhandelen borte i svingen hadde sagt en gang om å ta vanskelighetene etter hvert som de kom. Glad og lettet løp hun ned gjennom hagen, med snuten i været. Den deilige duften av morgen! Nede i rugekassen ved porten hadde frittgående høner lagt tolv nydelige, brune egg i løpet av natten. En hyggelig hilsen til pensjonatets beboere for at de fikk gå og kakle akkurat som det passet dem rundt om på den store eiendommen.
9
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 9
13.06.13 10:54
Oppe i annen etasje på pensjonatet våknet Samson for annen gang, og nå var han så forventningsfull til dagen som lå foran ham, at halen gikk som en liten pisk. Hver eneste gang skjer det helt nye ting, tenkte han med seg selv. Jippijay! Katten Roberto, som hadde våknet av den voldsomme logringen til Samson, strakte seg med alle klørne ute, og rullet over på siden. Så åpnet han et gult øye, og betraktet Samson. – Titt, titt, sa Samson. Roberto åpnet et nytt gult øye. – Bjeff! Bjeff, bjeff, bjeff!
10
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 10
13.06.13 10:54
Roberto rullet over på ryggen igjen. – Vær så snill! – Ja, men jeg er jo snill! – Det er sant. Men vi har en avtale om at vi ikke skal begynne dagen med bjeffing. Det går veldig ut over humøret mitt. – Det er bare fordi jeg er så glad. – Jeg vet det, kjære venn. – Vi står opp! Vi kan løpe litt i hagen før frokost! – Gå ut og løp du. Katter holder ikke på på den måten der. – Ja, men jeg vil være sammen med deg! Roberto snudde seg mot veggen igjen. – Kanskje jeg skal komme bort og kose litt med deg? foreslo Samson. Med et rykk rev Roberto av seg dynen, og gikk ut på badet. Nede på kjøkkenet hadde Greta akkurat satt over kaffevann, da hun hørte monsterbilen til Olli oter oppe i bakkene. Det var et forferdelig rabalder, for Olli hadde bygget bilen selv av alt mulig skrot hun hadde kommet over. Tomme oljefat, gamle symaskiner, kokekar og bøtter med spiker, gummiringer og sånne ting som hadde gått så i stykker at ingen lenger visste hva det var. 11
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 11
13.06.13 10:54
Greta gikk ut på trappen, og så at Olli parkerte monsterbilen borte ved det gamle epletreet. På siden av bilen hadde hun malt: «Alt-mulig-oter Olli». – For en fantastisk dag! ropte Olli, og smelte bildøren igjen med et brak. Så tok hun en baklengs salto, snappet et stort rødt eple i luften, og landet midt på plenen. –Så fint at du kunne komme så raskt, sa Greta. – Ja, ikke sant? sa Olli glad. –Det er helt utrolig fint. Hvor er pasienten? – Pasienten? – Den syke dassen. – Rom nummer fem i annen etasje. Men vil du ikke ha litt frokost først? Samson og Roberto kommer ned hvert øye… Men Olli hadde allerede passert henne som en grå strek med en verktøykasse i hver labb, og det store røde eplet i munnen. Rett etterpå gikk hun løs på doen på rom nummer fem med slegge, så hele pensjonatet ristet, mens hun sang og spiste eple samtidig. – Men kjære … Er det ikke det jeg har sagt hele tiden. Det er dommedag, ikke sant? Ikke spar meg. Bare si det som det er. Greta snudde seg forbauset.
12
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 12
13.06.13 10:54
13
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 13
13.06.13 10:54
Og der sto enkefru Gåthaug og hang med nebbet utenfor rommet sitt under trappen. Greta skyndte seg over gulvet, klemte den gamle grå gåsen inntil seg, og strøk henne over hodet. – Det er bare Olli, vennen min. Så ubetenksomt det var av meg å ikke fortelle deg om henne. Det blir alltid litt lyd når Olli dukker opp. Men det sier jeg deg: Hun har et hjerte av gull. Og ikke er det noe i veien med leveren heller. Dessuten vil vi ikke ha noen dommedag på Fjordgløtt pensjonat. Det har Samson og Roberto bestemt. Da gråt gåsen sine modige tårer av bare lettelse, men så ble hun engstelig og på vakt igjen. For hadde 14
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 14
13.06.13 10:54
hun ikke lest om dommedag i avisen? – Det står så mye rart i avisen, sa Greta. – Du kan stole på Samson og Roberto! Enkefru Gåthaug var blitt enkefru året før da hennes mann, en vakker dag, bare hadde flydd sin vei med en annen. Dette visste alle var helt mot naturen og dens orden, siden gjess jo holder sammen hele livet.
15
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 15
13.06.13 10:54
Det ble derfor vedtatt mot tre stemmer at Herr Gåthaug ikke bare hadde flydd av gårde med en annen, men også forlatt selve livet. Men ble enkefru Gåthaug noe lettere til sinns av den grunn? Nei. Hun vantrivdes som enkefru, og tross sin fromme innstilling til livet på jorden, så hun stadig mørkere og mørkere på tilværelsen. Slik gikk dagene, og slik gikk nettene. Til Doktor Dreyer ikke lenger orket å høre på klagekvekkene hennes, og sendte henne på en åtte uker lang kur på Fjordgløtt pensjonat. Nå var det gått fjorten dager, og hun følte seg «noe lettere», som hun sa. Men så var det altså dette med dommedag, som stadig plaget henne. Det hadde ikke helt sluppet taket ennå. En halv time senere satt de alle rundt bordet. Olli hadde reparert doen på rom nummer fem, Samson hadde latt som han pusset tenner, mens Roberto hadde børstet pelsen grundig, slik hans vane var. Og enkefru Gåthaug, som nå hadde fått vasket bort både snørr og tårer, smilte tappert til dem alle. – Ja, ja, sa Greta. – Da venter vi bare på kommunestyrerepresentanten. 16
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 16
13.06.13 10:54
Roberto trommet utålmodig på bordet. – Aha! Så det er det vi driver med? Ja, nå begynte jeg å lure. – Vi setter i gang! ropte Samson, og kastet seg over et eple. –Det er vårt hotell. Han tygget så voldsomt at de andre ble dynket i eplesaft. – Mitt, mener jeg. – Hvis du absolutt vil oppføre deg som en brobar så, sa Greta spisst. Hun så på klokken over kjøleskapet. Fem på ni. – Brobar? sa Samson. – Barbar, sa enkefru Gåthaug, som av yrke var bibliotekar. Og i embeds medfør hadde lest en rekke bøker. – Det er nok barbar hun mener. Greta skulle akkurat til å protestere, men så tenkte hun at det kanskje ville glede den triste gåsen å få 17
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 17
13.06.13 10:55
rett, så hun sa ikke noe likevel. Selv om det var brobar hun hadde ment. Det følte hun seg helt sikker på. Samson var og ble en brobar. Roberto knegget, og snappet et rundstykke. – Ja, ja, sa Greta, som i grunnen også var forferdelig sulten. –Hvem vil ha speilegg, og hvem vil ha kokt? Da ble det ropt «hallo», høyt og kommunestyreaktig, ute i resepsjonen. – Det er Koldevin, ropte Greta befippet. Å herlighet for en mandig røst! Et øyeblikk! Jeg kommer! Samson blunket lurt til Olli, og Olli blunket like lurt tilbake. Begge visste godt hvor utrolig lett Greta ble forelsket. Det skulle nesten ingen ting til. En stemme. Et blikk. Noen ganger ikke det engang. Det viste seg at kommunestyrerepresentant Koldevin ikke bare var en mår i nydelig mårhårsfrakk, men også et særdeles behagelig dyr på alle måter. Han hilste høflig på alle, og satte seg på den plassen han ble anvist. Som var ved siden av Greta. Egget ville han, i likhet med Olli, ha rått. Roberto slikket seg litt mellom klørne, og sa: – Hva bringer en så viktig herre til vårt enkle pensjonat ved havet? 18
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 18
13.06.13 10:55
19
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 19
13.06.13 10:55
– Det er mitt pensjonat! bjeffet Samson lykkelig. – Jeg arvet det etter onkel Rin-Tin-Tei! – Å, så viktig er jeg vel ikke, sa Koldevin beskjedent. – Bare en dyrenes tjener, i grunnen. Nei, det er slik at jeg har en resolusjon som jeg må lese igjennom i ro og mak. Og hjemme i hiet er det ikke mye ro å få. Med seks små. – Å, så søøøte! ropte Greta, og knep øynene igjen, så hun kunne se ungene helt tydelig i fantasien. – Resolusjon? sa Samson, litt engstelig. – Hva er det for noe? – Ikke bry deg om han, sa Roberto. – Ja, her hos oss kan jeg love deg at du vil få fred og ro i massevis. Greta? Legg vår nye venn inn på resolusjonsrommet! – Resolusjonsrommet? ropte Greta og Samson i kor. – Det er nummer fire, sa Roberto. Og så så han fra den ene til den andre med et blikk som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. Men til kommunestyrerepresentanten smilte han blidt. Det ble en svært vellykket frokost. Etter maten satte alle seg ut på verandaen med saft og kaffe. For selv om høsten hadde kommet, var det ennå varmt i 20
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 20
13.06.13 10:55
luften. Enkelte insekter svirret fremdeles rundt og nynnet for seg selv, og fra fjorden strømmet en svak bris som sendte skyene inn over trærne. Da lød igjen et «hallo» inne fra resepsjonen. – Vi sitter på verandaen! ropte Greta inn i huset. – Hvem du nå er, så ta med deg kopp fra kjøkkenet og kom ut hit. Vi har appelsinsaft og kaffe. Sekunder senere stakk det vesle gnagerhodet til Benny ut av dørsprekken. Redaktørrotten i «Fjordens Gang», den skandaløse lokalavisen. – Takk, da våger jeg å be om en halv kopp kaffe, nei takk, ikke fløte eller sukker. Han smilte bredt, og blottet de lange, gule tennene sine. – Har dere fått med dere siste, forferdelige nytt? Men før noen av dem fikk svart, lød desperat breking ute fra fjorden, som fra en sau i ytterste nød. – Tenkte jeg det ikke, sa Benny, og blåste hardt på den skoldhete kaffen. – Var det ikke nøyaktig det jeg tenkte. 21
Materie_Kaptein Nero_2k.indd 21
13.06.13 10:55