Nicola Lecca
Kaffebarpyramiden Oversatt av Astrid Nordang, MNO
Nicola Lecca Originalens tittel: La piramide del caffè Oversatt av Astrid Nordang, MNO © 2013 Arnoldo Mondadori Editore S.p.A., Milano. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44099-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon-Roman og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jancsi, for hans enkle drømmer.
Everything must change Nothing stays the same […] Winter turns to spring A wounded heart will heal, Oh but never much too soon No one, and nothing goes unchanged.
NINA SIMONE
Innhold 11
OUVERTURE
17
FØRSTE DEL
19
FØRSTE AKT. Kunsten å byttehandle
49
ANDRE AKT. Kaffebarmanualen
107 TREDJE AKT. Mystiske kunder og andre kaffebarkomplikasjoner 133 ANNEN DEL Nobel 181 TREDJE DEL Kaker, sandwicher og andre av kaffebarens goder 215 FINALE Gudenes fall 249 Av kjærlighet til sannheten 250 Note 251 Takk
OUVERTURE
(…) For å gå tilbake i tid må du betale fire pund. Det er inngangsprisen til barndomsmuseet i Bethnal Green. Imi begynner å telle opp pengene han nettopp har trukket opp av lommen. Klokken er snart sju, det er ikke så lenge til museet stenger. Og da kunne man jo gjøre et unntak og bare slippe ham inn, uten noe om og men. Men kvinnen i billettluken er trofast mot reglementet, tanken streifer henne ikke engang. Han har endelig fått talt opp pengene. «Nøyaktig fire pund!» utbryter Imi og går bort til henne. Men kassadamen smiler ikke, og hun blir ikke rørt av å se utålmodigheten som står skrevet over hele ansiktet hans. Hun nøyer seg med å se uforstyrrelig på ham, for så å gjenoppta stirringen ut i tomme luften når han har gått videre og inn i selve museet. Urørlig sitter hun der, som en sløv dukke. I de støvete monterne vises gamle teddybjørner, leketog med malte trevogner, snurrebasser, pedalbiler og kaleidoskop fram uten å bli framstilt som noe spesielt. Imi står og ser på disse livløse lekene som speiler sin samtid, og tenker at de må ha tilhørt noen heldige barn. I barndomsmuseet i Bethnal Green lar de besøkende seg bestandig begeistre av ulike ting. For de aller eldste er det naturlig nok de riktig gamle lekene som betyr noe, mens de unge først får gjenopplivet sin egen barndom i 13
de aller siste vitrineskapene, de som er viet en knapt tilbakelagt barndom. For Imi er det annerledes, han er nemlig oppvokst på et barnehjem. Museet har selvfølgelig ikke en avdeling for slike som ham, som fra barnsben av har hatt svært få eller ingen eiendeler i livet, men som til gjengjeld har utforsket skogene, svømt i innsjøene, møtt rådyrkalver, løpt etter harer og lekt med gjennomsiktig edderkoppspinn. Imi har aldri møtt foreldrene sine, men han har likevel vært lykkelig. Det er han fremdeles, når han går rundt i museet som viser fram andres barndom. Nå har han nettopp lukket øynene. I dette selvpålagte og provisoriske mørket forsøker han å finne fram til sine egne barndomserindringer, slik at han kan gjenopplive og skape sitt eget barnemuseum i minnet. Og det er i sannhet et unikt og temmelig egenartet museum han bærer med seg, det som utelukkende eksisterer i hans egen hukommelse. Dessuten slipper han å betale inngangspenger.
(…) Imi er i ferd med å krysse Victoria Park. En fin park om dagen, men farlig om natten, når tussmørket senker seg over de skumle steinulvene som står vakt ved de svarte, rustne portene. Fru Lynne, husvertinnen hans, har fortalt ham minst tusen ganger at det ikke er trygt å streife rundt i parken på denne tiden av døgnet, og at han heller bør gå rundt. Hun har også fortalt ham at Anita Gasslers gjenferd går igjen mellom trærne der, like ved rosebedet, der hun ble drept; sparket i hjel av en guttegjeng en morgen hun var ute og jogget for ikke så altfor lenge siden. Men Imi er ikke redd for den typen farer, han er vant til mørket, og han går gjennom parken med korte skritt. Som om Anita Gassler aldri skulle ha blitt drept her. Han liker dette stedet om kvelden også, da er det like stille og urørlig som i skogene rundt det ungarske barnehjemmet hvor han vokste opp. Etter den nylige reisen til Bethnal Green, innestengt i den kvelende røde vognen på undergrunnsbanen, full av folk, og med bølger av varm og fuktig luft som fikk det til å gå rundt for hjernen, kjenner han behov for å komme ut i friluft. Han trenger vind. London kan gudskjelov by på en rekke ubebodde soner, enorme parker der man kan komme vekk fra folk og være helt alene. Slik er det i dag også. For også i 15
dag krysser Imi Victoria Park som om denne mennesketomme eteren var hans uunnværlige balsam. Det er ikke lenge til han er hjemme. Da vil varm damp fra kokt brokkoli slå imot ham, og han vil ta av seg skoene uten å knyte opp lissene og sette dem ved siden av husvertinnens par, før han trekker seg tilbake til sitt eget værelse for å lese i manualen han fikk utlevert for kort tid siden. Verket er bare på noen få sider, skriften er liten og trykket på tynt, lyseblått papir. Mellom disse linjene skal Imi finne ut hvordan man blir en god medarbeider, og hvordan man kan gjøre karriere i den kaffebarkjeden han nettopp har begynt å jobbe i.
FØRSTE DEL
FØRSTE AKT Kunsten å byttehandle
(…) I dag har barna på barnehjemmet klistret små, hjerteformede merkelapper over hele ansiktet. De har satt dem overalt, i pannen, på haken, langs kinnene, rundt øynene og på nesetippen. I den store kobberkjelen har gulasjen allerede stått og kokt lenge og vel og duften sprer seg mellom trærne i parken som et under. Lóránt og Laci kapper om hvem som vil greie å samle flest småkvist til bålet, Marcell og Gabor synger Queenlåter på et tilnærmet engelsk, David forsøker å tiltrekke seg generell oppmerksomhet ved å gjøre fantastiske kollbøtter, mens Konrád og István ivrig diskuterer de ulike favorittfotballspillernes beste egenskaper. Samtidig er Árpád – skjult bak en benk – i ferd med å stjele de røstede pinjekjernene som pynter kantene på kakene, men han blir tatt på fersk gjerning før han kommer så langt. Det er Ádám som er spionen: «Árpi kake putte nå,» sier han til en av tantene på sitt eget, mystiske språk, det han fant fram til i stillheten nede i kjelleren hvor han tilbragte sine første leveår, med bare en hund til å holde seg med selskap og en vakt som hadde fått i oppgave å sette inn måltidene hans og sørge for at han holdt seg noenlunde ren. Det er ikke ofte de har slike feiringer som dette. En dobbel bursdag med dobbel rasjon kake, samt krus fulle av bringebærsaft. Det er stemningen i parken som gjør 21
dem så euforiske, alle sammen, det er benkene langs de improviserte langbordene, bruset fra elva som renner langs de irrgrønne breddene, de enorme greinene til enkelte rare trær. Hadde lykken en lyd, ville den utvilsomt vært lyden av denne festen. Ingen av dem som er her nå, har noen bevissthet om fortiden. Er det noe de kan, barna i Landor, er det nemlig å leve i øyeblikket, uten at det som har tilstøtt dem tidligere, skal få ødelegge så mye som et sekund av det som skjer her og nå. Nå er gulasjen klar, og de stiller seg i kø med tallerkenen i hånden. Bordet er behørig dekket med lys, med blomster som Bianka neni har plukket på markene som grenser til Østerrike og med de doble, røde serviettene som bare tas fram ved helt spesielle anledninger. Barna står og venter tålmodig til det er deres tur og ser som fortryllet på gulasjgryta, der dampen får den til å minne om et overflødighetshorn. De første har rukket å få seg en solid porsjon, men de får ennå ikke lov til å begynne å spise, de må pent vente til alle er blitt servert og direktøren for barnehjemmet har annonsert at festen kan begynne. Samtidig går Ada neni forbi bordene med brødkurven. «Kan jeg få ta to skiver?» spør Barnabás. Det er hans bursdag i dag, og han vet godt at man ikke vil kunne nekte ham noe ekstra. Ved siden av ham har Jancsi stukket en hel pepperoni i munnen, og det er mens alle ler av at han brått er blitt så rød i toppen, at direktøren reiser seg og begynner å snakke. Stemmen hans er streng, fryktet, den får straks alle andre lyder til å stilne. Direktøren sier ikke stort. Han skryter av bursdagsbarna, så tar han dem begge høytidelig i hånden. «Gra22
tulerer!» utbryter han. Som om det skulle være en bragd for de foreldreløse å fylle år, en manndomsprøve av noe slag. Omsider kan de begynne. Gulasjen er fryktelig varm, de brenner seg på tungen. Barna sluker den likevel i all hast, engstelige som de er for at det bare vil være nye porsjoner til dem som er først ferdig. Men i dag er det ingen grunn til bekymring, for det er gulasj i massevis, det er brød i mengder, det er kake og det er til og med bringebær i sukkerlake blandet opp med mineralvann. Barnabás smiler. Han har akkurat fylt elleve. Hadde han vært født i Amerika, ville han allerede vært skuespiller. Han har alt det som skal til, spontaniteten og røveransiktet, og han gestikulerer på en måte som understreker hvert ord og fyller det med mening. Broren hans Filip, som fyller ti år, er derimot sjenert, personligheten hans er mindre utpreget og han farer bestandig med løgn. Begge kom til barnehjemmet for bare noen måneder siden. Det er som om de er på ferie, så euforiske er de, en skulle tro de var barn av rike foreldre som sprader rundt på sommerleir og opplever sin første frihet. Og i dag er de utvilsomt de gladeste av barna. De er glade over gulasjen og kaken, men først og fremst er de glade for alle gavene de snart skal få. Det er godt de kan nyte denne lykkelige stunden til fulle. Det er godt at de setter pris på den, så de får lagt seg opp et slags indre depot i sjelens lagringsplass, slik at de kan oppbevare denne stunden gjennom sjelens vintre. For de kommer snart. Snart vil nemlig Filip og Barnabás begynne å spørre seg hva som skjer. De vil spørre Ada neni hvordan det 23
kan ha seg at moren deres ennå ikke har kommet tilbake fra Østerrike. På et visst punkt vil de være lei av å bare høre stemmen hennes over telefonen, de vil ha et ønske om å se henne. For å kunne strekke unnskyldningene lengst mulig vil Ada og de andre neniene fortsette å gjenta at det er gode penger å tjene på arbeid i Østerrike, og at moren deres er nødt til å bli lenger enn hun først antok. Disse løgnene skal de få servert i lang tid, i et år, kanskje også to og tre. Men en dag vil Filip og Barnabás gjennomskue dem, og det vil skje over natten. Hemmeligheter kan ikke lenger holde stand til evig tid, og deres vil smuldre gradvis opp og la sannheten lekke ut og til slutt triumfere. En ubrukelig seier som bare vil ødelegge dem. Det kan skje når som helst, kanskje en solrik dag. En som ikke eier skrupler og som holder til nede i landsbyen, vil fortelle dem at moren deres aldeles ikke er i Østerrike for å jobbe på vindruemarkene. Men at hun i stedet sitter i fengsel og teller ned dagene på en endeløs dom etter å ha drept den yngste av sine sønner, som hun druknet i badekaret. Dette og mange andre detaljer vil de få greie på. De vil avdekke at moren deres var deprimert, utslitt etter for mange graviditeter på rekke og rad, og at den døde lillebroren deres ble stappet ned i en svart søppelsekk og uten videre kastet ut i elva i denne skjøre plastbåren. Sannheten vil være grusom, men i dag er den fremdeles langt unna, og Barnabás og Filip morer seg som besatte. Uten å nøle blåser de ut kakelysene, og de blir rørt når direktøren for barnehjemmet overrekker dem hver sin gave. Det er intet mindre enn fantastisk! En hel plate sjokolade og en flaske badeskum med tyggegummiduft festet sammen med gjennomsiktig teip! Det er et vakkert 24
øyeblikk. Særlig når direktøren annonserer at Imi også har sendt dem en pakke full av gaver, helt fra London. Denne pakken blir nå satt midt på bordet og behørig studert av store barneøyne, som om den skulle være en lanterna magica eller noe hentet fra eventyrenes verden. Filip og Barnabás er nysgjerrige. Det er første gang de ser sine egne navn skrevet på en postpakke, og det gjør et visst inntrykk. Det får dem til å kjenne seg store. Ja, selv det oransje frimerket med omrisset av dronning Elizabeths hode gjør inntrykk. For dem er dette noe aldeles nytt, noe dyrebart. Barnabás tenker at han skal fjerne det med damp og ta vare på det i den røde esken, sammen med klinkekulene og alle de andre viktige tingene. Det er jo så mange gaver: sukkertøy i alle varianter, en snurrebass, en tremus med tauhale, en pakke smørkjeks og ti lakrisruller. Og så er omsider stunden kommet til å sprette kakene. Herregud, så store de er! Hvem bryr seg vel om det mangler en og annen pinjekjerne rundt den? Barna nyter dem i stillhet. Og når de er ferdige, samler de opp smulene med fingrene, som de pleier, og slikker tallerkenen, så ingenting skal gå tapt.