Jon Ewo 1992

1992

Andre titler i samme serie: 1920, 2013 1957, 2014

Jon Ewo

1992

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48866-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Juve Design Sats: Type-it As, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 11,6/14,7 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

PROLOG . . . . . . . . . . . . .

7

DEL 1 . . . . . . . . . . . . . . .

11

DEL 2 . . . . . . . . . . . . . . .

97

DEL 3 . . . . . . . . . . . . . . . 207

PROLOG

I 1945 trakk ikke sovjetiske styrker seg ut av Nord-Norge etter at tyskerne forlot landet. De okkuperte i stedet hele Norge. Landet ble hetende NDR – Norges Demokratiske Republikk – og adlød Sovjet. Etter Berlinmurens fall i 1990 trakk Sovjet seg ut og overlot Norge til sin egen skjebne.

Stortinget er avskaffet. Landet er styrt av en regjering ledet av Julia Jensen og hennes ministre. En regjering bestående av tidligere partitopper som har holdt på makten selv om støtten fra Sovjet er borte. Mange mener at Norge bør bli medlem av NATO og EF – som en forsikring mot at Sovjet ikke senere skal få ny innflytelse.

I 1992 er Norge et land hvor alt kan kjøpes for penger. Det er enorm forskjell mellom de få som eier norsk industri og oljevirksomhet og resten – som så vidt overlever fra uke til uke.

Norge har store miljøproblemer. Reaktorene ved atomkraftverket Teplo nord for Drammen eksploderte i 1977 og har forurenset store deler av Østlandet med radioaktivt nedfall. Området rundt Teplo er avsperret. Mesteparten av Drammen og Oslo er fraflyttet.

I deler av Nord-Norge er havet nesten tømt for fisk 9

etter flere tiårs overfiske. Installasjonene i Nordsjøen har ikke blitt vedlikeholdt de siste femten årene. Blowouts og store oljelekkasjer skjer hyppig. Problemene blir ikke mindre av at svært mange eier en Sputnik – en norsk billigbil – som spyr ut store mengder eksos. Lufta blir ikke bedre av utslippene fra alle kullkraftverkene som ble bygd etter 1977 fordi man ikke satset videre på atomkraft.

Sovjet hjalp NDR å bygge firefelts motorveier som forbinder landet fra nord til sør. Ikke minst en gigantisk kystvei som går fra Trondheim til Bergen og Stavanger.

Da oljen ble funnet i Nordsjøen på femtitallet, ble Stavanger gjort om til landets nye hovedstad. Alle viktige funksjoner og departementer ble flyttet dit.

Samtidig er det stor uro i nordområdene. Samene ble lovet selvstyre av russerne før de trakk seg ut. Løftet ble ikke holdt av Julia Jensens regjering. Tvert imot har samene blitt behandlet dårligere enn noensinne. Samiske separatister driver derfor en væpnet kamp for et rent Sameland i Finnmark og Troms.

DEL 1

1 IRINA

Irina Stormdal fingrer med servietten i fanget. Livet er over. Selv om hun bare er 20 år. Folk sier at alt det spennende ligger foran deg når du er så ung. Men Irina har ikke noe å se fram til.

Hun er lei av å passe på broren Karl som er 18 år og burde kunne ta vare på seg selv, til tross for at han er annerledes enn andre på hans alder. Hun er lei av å jobbe for russisk-norske Tatjana. Hun er alltid nødt til å gjøre noe. Hvorfor kan hun ikke bare være ungdom – sånn som den flokken med tenåringer som går skrålende forbi restaurantvinduet akkurat nå?

Irina føler det som om hun står på en jernbanestasjon og ser det ene toget etter det andre passere. Ingen tog stopper for å ta henne med til et spennende sted.

For henne er det ingen magi i å sitte her på Grand Trocadero, Narviks beste restaurant. Hun spiser hummer fløyet inn fra Canada, bryst av langtidsstekt and, trøffelsaus, gåselever og hva det nå er alt sammen. Pluss at hun deler en helflaske av husets dyreste hvitvin – så 13

dyr at det koster en halv månedslønn for et vanlig menneske.

Den blå kjolen med dyp utringning og bare armer er en fransk designermodell som sammen med manikyr, pedikyr og hårklipp også koster en formue. Det gjør at hun skiller seg ut – selv her blant byens rikeste. Håret hennes er blondt og ligger i store lokker rundt et ovalt fjes.

I halsgropen hviler et gyllent smykke med blå steiner.

De fleste kvinner i byen ville ha byttet plass med henne på sekundet.

Irina lever et luksusliv hver 14. dag. Og hater det.

Hummer, and og vin er likegyldig for henne. Det er mannen som sitter rett overfor henne også. Han er minister for nordområdene og heter Nicolai Widding. Han er 65 år og har viltert, grått skjegg og enorm mage. Ikke ett hår på hodet og en nese som minner om en potet.

Han er en «torsk» som Tatjana kaller kundene sine.

Horekundene. Widding er Irinas torsk og oppfører seg som torsker flest – betaler og tror de betyr noe. For Irina er han bare en jobb. Han bor i Stavanger, men som minister for nordområdene må han hit minst hver 14. dag. Da tar han Irina med ned i den underjordiske garasjen og de blir kjørt i en av luksusbilene hans. De spiser på de dyreste stedene. Når da ikke Nicolai får brakt kjøkkensjefen fra Grand Trocadero opp til den digre leiligheten sin i ministerkvartalet for å lage noe spesielt – bare for de to.

Nå spør hun om de samiske separatistene, siden hun vet at Widding elsker å snakke om det. Gjerne såpass høyt at de rundt nabobordene også hører det. «Ja, det er vår viktigste politikk,» svarer Widding. «Å rense nord14

områdene for disse snylterne som tror de kan drive dank på vidda med dyreflokkene sine. Samene nekter å bidra til fellesskapet. Norge vil bli et mye bedre land uten dem.»

«Men det er jo en tradisjon som sikkert er flere tusen år gammel,» sier Irina, for å holde ham i gang.

«En gammel tid må vike for noe nytt,» sier Widding.

«Det er nettopp samene som har hindret utvikling her.

Men vi vil fylle landsdelen med industri og arbeidsplasser. Bygge veinettet kraftig ut. Starte oljeboring utenfor kysten og hente opp så mye olje at nordområdene blir Norges nye kraftsentrum. Vi vet at det er gull på vidda, og når bare de fordømte reinflokkene forsvinner kan vi starte søket etter det for alvor. Da skal vi …»

Slik holder han det gående den neste halvtimen. Da kan Irina tenke på andre ting og må bare komme med et «Ja, elskede» eller «Nei, skatt» når det passer.

I begynnelsen kalte Irina seg selv for ‘selskapsdame’, eller ‘eskortepike’. Nå kaller hun seg ‘hore’. Det var etter å ha levd sammen med de andre jentene til Tatjana at hun etter hvert ble ærlig overfor seg selv når det gjaldt hva hun drev med. Irina har allerede hatt mange torsker i sin ‘yrkeskarriere’. Nicolai Widding er bare den nyeste i en lang rekke menn hun er likegyldig til. Men for Tatjana er han en viktig torsk. Det var derfor hun koblet ham sammen med sin peneste hore. Tatjana bruker Irina for å skaffe seg informasjon. Hver gang hun har hatt noen dager sammen med Widding blir hun grundig utspurt av Tatjana. «Hva han har fortalt deg?» «Du høre hvem han snakke med, Lille?» «Fikk du gløtt i den dokumentmappe hans?»

15

Tatjana noterer hver minste opplysning. Særlig hvis hun har kikket i mappa som ofte ligger åpen på spisestuebordet. Dessverre kan ikke Irina russisk som de fleste papirene er skrevet på. Widding hadde allerede en høy stilling i et departement den gangen Sovjetunionen styrte landet. Han ble vant til å skrive alle offisielle papirer på russisk. Så det er sjelden hun kan fortelle om innholdet.

Men i kveld skal hun få hjelp av broren. Han kan nemlig russisk.

Irina spurte ved en anledning en av de tidligere kundene sine, en lege, om Karl. Om hvorfor han var som han var. Legen svarte at ut fra det hun beskrev hadde Karl antakelig noe som het Aspergers syndrom. Han kunne ikke så mye om det. Men han sa at Karl antakelig ville ha problemer med tall. Med å forstå andre folk. At han ville tolke alt bokstavelig og mislike endringer i rutiner.

Samtidig ville han raskt kunne lære seg noe som interesserte ham. «En asperger er langt ifra dum,» hadde legen sagt. «Selv om mange misforstår og tror det.» Det forklarte for Irina hvordan broren hadde lært seg både russisk og et av de samiske språkene bare i løpet av noen måneder.

Irina spurte for noen dager siden hvorfor Tatjana ville vite alt om Widding og hva han gjør. Tatjana hadde bare gnidd pekefingeren mot tommelen – noe som betydde ‘mye penger’. Med andre ord – hun selger opplysningene videre.

Irina ser seg raskt rundt i lokalet. Det står en mann diskret sammen med bartenderen bak disken i den ene enden av lokalet. Han løfter ikke et glass eller finner fram flasker. Jobben hans er å være Widdings livvakt. Uten16

for står det også en mann med lang frakk. Med ryggen til restauranten. Han speider opp og ned gaten og følger med på trafikken. Ute i garderoben står den tredje og ser an hvem som kommer inn. Han er den eneste av Widdings livvakter som hun kjenner navnet på – Boris Buland. Han er til og med hyggelig mot henne og har aldri behandlet henne som ei hore. For hun ser blikkene de to andre vaktene sender.

Nå kommer kelneren med menyen igjen. Mer mat.

Hun har bare så vidt spist salat og et par skiver andekjøtt, smakt på gåseleveren og i stedet helt innpå hvitvin. Vinen får henne til å føle seg lettere. Men hun må ikke drikke for mye. De høyhælte skoene blir umulige å balansere på. Widding forventer at hun oppfører seg perfekt.

En bil skrenser opp i gata utenfor og livvakten griper etter noe i frakken. Det er bare Irina som legger merke til det. De andre gjestene fortsetter å spise og skåle.

Bilen kjører rolig videre etter å ha stoppet for en tenåringsgutt som krysser gata. Han beveger seg rykkete og stivt. Han ser ut som en uteligger. Klærne er skitne og det er hull på det ene kneet. Han har en blå sekk på ryggen.

I handa holder han et stykke papp som han nå nøye bretter dobbelt. Irina ser hvordan han omhyggelig passer på at pappen er akkurat i linje med fortauskanten.

Han slår seg ned med ansiktet mot vinduet. Setter en kopp framfor seg og kneler på pappstykket.

Det er Karl – broren hennes.