© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33371-3 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Motofringer Omslagsfoto: iStock Photo Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Norhaven A/S, Danmark 2010 Trykt på 52 g Holmen Book bulky 2,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.annettemunch.com
Prolog
– Jeg er lei for det, men det er nødt til å bli sånn. Saga prøver å fange blikket til faren, men han ser ned i gulvet. – Jeg skjønner ikke … – Moren din henter deg helgen før skolen starter, og da må du ha pakket alt du vil ha med. Ordene vikles sammen til en floke og setter seg fast i halsen. Saga gransker farens brede ansikt. Hun leter etter rynkene ved munnvikene, de som alltid røper ham når han tuller. Men hun finner dem ikke. Den kvelende følelsen vokser. Han kan ikke gjøre dette! Kan han? – Jeg vil ikke flytte dit, forsøker hun og synker sammen på sengekanten. Hadde hun villet bo i byen, hadde hun blitt med da moren flyttet dit for å bli produktsjef for luksuriøse parfymer. Det er snart tre år siden. Faren trekker pusten. Håndflaten hans glir nølende over den kortbarberte skallen. – Jeg er lei for det. Men jeg må reise mye fremover. Og jeg vil ikke etterlate deg alene i flere uker, sier han unnskyldende og rensker halsen med et kort kremt. Han har aldri vært god på å være streng. 5
Saga ser seg rundt i det store rommet. På de gamle kunstplakatene på veggen og rotet oppå kommoden. Iblant savner hun morens plystring fra stuen når hun kommer hjem fra skolen, og turene deres i skogen. Men hun har aldri vurdert å flytte til henne! Hva med vennene her? Hvem skal rette skrivefeilene i farens e-poster? Eller lese høyt fra avisen mens han hakker opp grønnsaker til middagen? Og bytte ut fakta med tull, slik at han ler og kaster henne høyt opp i været som om hun var fem år igjen? – Men, skolen …, forsøker hun og slår spørrende ut med hendene. – Du begynner på en videregående som ligger like ved moren din. Men på studiespesialisering i stedet for formgivningsfag. Hun mener det er mest fornuftig. Armene synker kraftløst mot dynen. Faren river fremtiden hennes i stykker, bit for bit. I månedsvis har hun gledet seg til å lære om billedkunst, design og arkitektur. I stedet skal hun ha økonomi og naturfag sammen folk som snakker kebabnorsk, drikker kaffesorter hun ikke klarer å uttale, og kler seg som motemodeller når de skal hente posten. Hun kommer til å bli slukt levende. – Det er det beste for alle … Jeg må besøke treningssentre i forskjellige land, forsøker faren. – Møte franchisegivere og studere ulike driftsmetoder. Saga husker det fremmede navnet som har blinket på displayet i det siste, de gangene faren har glemt Nokiaen hjemme. Det har gitt henne noe av den samme undrende følelsen som nå. Når faren kom tilbake og oppdaget det tapte anropet, forsvant han alltid ned i kjelleren og lukket døren bak seg. Selv om Saga sto stille øverst i trappen, kunne hun bare høre lav mumling. 6
– Hvem er Fredrik Hansen? spør hun. Blikket hans møter hennes. Denne gangen er det hun som flytter sitt. Ned mot den kjente, svarte tatoveringen som stikker ut fra ermet på T-skjorten hans. – Du kan ta med deg datamaskinen, sier han og nikker mot den sølvgrå laptopen som ligger sammenklappet på skrivebordet. Setningen minner om foreldrenes oppgjør etter separasjonen. «Jeg trenger ikke noen av de gamle tingene dine,» hveste moren før hun smelte igjen døren på den mørkeblå Audien. Så spant hun av gårde mens høstløvet virvlet bortover grusen etter henne. Faren ble stående ved utkjørselen og se etter bilen lenge etter at den hadde forsvunnet rundt første sving. Saga betraktet ham og den tomme gårdsplassen fra vinduet sitt i andre etasje. – Jeg trenger ikke noen av de gamle tingene dine, sier Saga, selv om MacBook-en var ny i fjor og hun selvfølgelig har ønsket seg en sånn. Faren står stille i døråpningen. For første gang får hun lyst til å rope at hun hater ham. Rope så høyt at lungene sprenges. Samtidig vil hun klamre seg fast til ham og kjenne den trygge, vante pappalukten, og si at hun ikke klarer seg uten ham. Men faren snur seg, og i løpet av fire skritt er både han og skyggen etter ham på gulvet borte.
Jenteloven § 1: Ikke hør på sladder
Luften i klasserommet er tung og klam. Saga står så nærme læreren at hun kjenner varmen fra den fyldige kroppen. – Saga skal gå i klassen deres. Jeg håper dere vil ta godt imot henne, smiler hun. Det er stille. Saga ser utover radene med sommerbrune elever, og presser munnvikene oppover. De stivner i et smil. Forhåpentligvis kan ingen se den svake dirringen i hendene hennes. – Hun har nettopp flyttet hit, fortsetter læreren. Saga skannes av tomme blikk. Hun føler seg like interessant som en utstillingsdukke foran den grønne tavlen. Ikke et glimt av nysgjerrighet er å spore i noen av ansiktene. Kom igjen! De må like henne. I hvert fall noen. Jenta på første rad grer håret langsomt foran ansiktet med hånden. Hun har brede sølvringer på flere av fingrene. Ved siden av henne vipper en gutt på stolen. Den blonde piggsveisen hans glinser av voks, og han har en øreplugg i det ene øret. Ledningen forsvinner ned i en stor T-skjorte. Saga ser bakover i rommet, og møter blikket til en rakrygget jente med pastellblå skjorte og per9
lesmykker. De er ikke hjemmelagde, det ser hun med én gang. Resten av fjesene flyter over i hverandre. – Vi syns dette er veldig spennende, og har gledet oss til du skulle komme! Vil du fortelle litt om deg selv? spør læreren og snur seg mot Saga. I løpet av ett sekund blir hodet tomt. Et svart, uendelig univers av ingenting. – Jeg, eh … Stemmen er spak og usikker. Hun hører det selv og biter seg i underleppen. – Nei … Altså, jeg … Pannen gløder under tørkleet hun har knyttet som et bånd rundt de korte, bustede lokkene som moren kaller for englehåret. Skal hun fortelle at hun ikke ville flytte hit? Og at hun lå våken hele natten fordi hun grudde seg til å gå alene gjennom de ukjente skolekorridorene? Diskret gnir hun de svette håndflatene mot jeansskjørtet. – Det er i orden, avbryter læreren og vender seg mot klassen. – Dere kan heller snakke med Saga i friminuttet. Saga nikker og klør seg i nakken med de nylakkerte neglene. Selv om ingen smiler tilbake, tvinger hun sitt eget smil enda lenger opp. – Alle er nok veldig nysgjerrig på deg! fortsetter læreren entusiastisk. En gutt med kaps gjesper høyt. Skjelving sprer seg nedover beina. Blikket hennes kryper bakover mot hjørnet. Små, sennepsgule malingsflak flasser av på murveggen. Det lukter en blanding av altfor mange ulike parfymer. Magen knyter seg sammen og sender strømninger av ube10
hag gjennom kroppen. Tenk om hun plutselig kaster opp nå, foran den nye klassen! Tenk om … – Og du er heldig, Saga, sier læreren. – Hver siste fredag i måneden har Medusa Bar & Kafé åpent kun for skolens elever. Jeg regner med at mange skal dit i kveld? Svake nikk. To jenter helt bakerst mimer noe til hverandre. – Det blir en unik sjanse for deg til å bli kjent med klassen! Prikking i beina. Svarte stjerner danser foran øynene. Det blir flere av dem, og de er tryggere å fokusere på enn de fremmede ansiktene. – Saga? Bølger av kvalme snor seg fra føttene i de hvite sneakersene og opp til halsen. Kontaktlærerens bekymrede stemme som gjentar navnet hennes to ganger, er det siste hun hører før linoleumsgulvet dras vekk under føttene. De svarte stjernene danser nærmere og nærmere, helt til de dekker hele synsfeltet. – Sett dere tilbake ved pultene! Stemmen kommer langt borte fra. Saga blunker vekk den mørke disen. Verden ligger sidelengs, hun vrir hodet for å se hvem personen over henne snakker til. En gjeng med ungdommer har stimlet sammen i en halvsirkel. Guttene bakerst presser seg frem for å se bedre. Ei jente rynker på brynene. Noe er veldig, veldig galt. Kontaktlæreren ser ned på henne med store øyne. – Hvordan føler du deg? Nei …! Hun klorer seg fast i kritthyllen på tavlen og stabler seg opp på de lange, tynne beina. – Det går … bra, mumler hun og retter på toppen. – Jeg har bare litt lavt blodtrykk, legen sier det ikke er farlig. To minutter i ny klasse, og hun har allerede fremstilt 11
seg selv som en ustabil freak. Det må være verdensrekord. – Jeg sa: Sett dere tilbake ved pultene! gjentar klassekontakten. – Ja, ja. Det er ikke noe interessant likevel, erklærer jenta med perlesmykkene, og massen løser seg opp. Læreren ser forvirret på Saga: – Vil du ha noe vann? Hviskingen i klasserommet er lav, men ikke så lav at hun ikke hører den. – Nei, jeg har vann og saltpastiller i vesken, svarer hun raskt og lukker øynene et par sekunder. Da hun åpner dem, er hun fortsatt i klasserommet. Saga snur seg mot klassen, og møter det milde smilet til ei jente med ansiktet innrammet av lyse krøller. Det har samme effekt som en varm, trøstende klem. – Da kan du sette deg, avslutter læreren. Saga beveger seg sakte mellom sekker og skuldervesker, bort til den eneste ledige pulten i klasserommet. Ved siden av jenta med de lyse krøllene. Hun sier til seg selv at det bare er innbilning, men det virker som om hele klassen holder pusten idet hun setter seg ned, og smiler tilbake til henne. Kofferten ligger midt på det store soveromsgulvet. Den ligner et åpent gap som har hostet opp undertøy, topper, blyanter, smykker, akvarellpapir og bukser i alle retninger. Saga finner digitalkameraet sitt oppi en joggesko. For noen måneder siden lå det på kjøkkenbenken da hun kom hjem fra skolen. Faren hadde kjøpt det til henne, uten noen spesiell grunn. Utenfor leiligheten høres trafikkdur, men inne er det stille. Saga setter seg på sengen og kikker gjennom bildene hun tok dagen før moren hentet henne. Morelltreet i hagen. Faren på 12
terrassen, som spiser fiskegrateng rett fra aluminiumsemballasjen, med fjorden glinsende i bakgrunnen. Kamilla og et par jenter fra klassen på stranden om kvelden, da de overrasket Saga med en «ha-det-bra-kom-snart-tilbake-fest». De hadde ordnet musikk, engangsgriller, pølser, marshmallows og to flasker hvitvin som alle helte i seg selv om den smakte sur eddik. Først rødmet Saga og ble stum som en torsk, slik at alle begynte å le. Så begynte hun også å fnise, og resten av kvelden hadde hun det helt fantastisk. Da solen glei ned bak fjellkammen på den andre siden av fjorden, fortsatte de å danse i sanden. Temperaturen sank raskt, men da Kamilla hvisket at hun hadde kommet over ekskjæresten og nesten begynt å spise normalt igjen takket være Saga, ble hun varm likevel. Senere sa Kamilla at Saga var verdens beste venninne, og at hun ikke skjønte hvordan hun skulle klare seg uten henne. Da Saga sa det samme til henne, rant tårene nedover ansiktene til dem begge. En klump hard som en plommestein, vokser frem i halsen. Saga presser fingertuppene mot kameraets glatte overflate. Vanligvis ville hun ha lastet bildene over på MacBooken med én gang. Men de har tømt henne for energi. Hun føler seg som påhengsmotoren på farens båt, når den fordøyer de siste dråpene med bensin. Putre, putre … putre. Det er stille. Hun taster løst på menyknappene. Delete all images? Tårene gjør synet tåkete. Nei. Saga legger kameraet fra seg på skrivebordet. Hun finner mobilen og ringer Kamilla. Siste gang de så hverandre, klemte de hverandre nesten i hjel og sa ha det i et kvarter. Saga tørker seg i øyekroken med ermet på kardiganen. – Hei, det er Kamilla! Stemmen klarer bare så vidt å overdøve støyen i bakgrunnen. 13
– Det er Saga. Hvor er du? – Hæ? Jeg hører deg nesten ikke! Vent litt. Det spraker idet Kamilla legger hånden over mikrofonen og hviner: – Vær stille, jeg prater med Saga! I bakgrunnen lyder ukjente guttestemmer. – Sorry, sier Kamilla. – Vi er i kollektivet til fetteren til … Hei! Ha, ha, ligg unna, den er MIN! Høy latter river i øregangen. Kamilla har det tydeligvis kulere enn på lenge. Skuffelsen velter opp i brystet, selv om Saga vet at hun burde være glad på bestevenninnens vegne. – Jeg lurer på om du vil komme på besøk en helg? foreslår Saga. – Ja, kjempegjerne! Men det er fest denne helgen og neste, nøler Kamilla og legger hviskende til: – Husker du han kjekke som jeg … Noen hyler. Saga hører et høyt dunk, som når noen faller i gulvet. – Ha, ha! Du, jeg må legge på, Saga, men håper du har det bra! Glad i deg, ringer snart! Samtalen er brutt. Saga holder fortsatt mobilen mot øret. Selvfølgelig, hun burde ha visst det. For Kamilla er byen bare et fjernt, uviktig sted, akkurat slik den var for henne selv for bare noen uker siden. Kamilla og de andre jentene i klassen har allerede gått videre uten henne. Mens hun er stuck her. – Glad i deg også, sier hun. Mobilen lander lydløst i sengetøyet. Saga subber bort til det høye vinduet. Den mørke parketten er kjølig under føttene. Hun kikker ned på trafikklyset. En trikk med et kaos av kabler på taket buldrer forbi. Vinduskarmen skjelver under hendene. Hun tror aldri hun kommer til å venne seg til de nye lydene. Flausen fra klasserommet kommer tilbake. Den vil sitte som 14
et spøkelse i hodet i lang tid fremover. Saga kan fortsatt høre lærerens stemme. Sett dere tilbake ved pultene! Hun husker hviskingen, og jenta med de vakre perlesmykkene. Ja, ja. Det er ikke noe interessant likevel. Kamilla ville sikkert ledd til hun mistet pusten, hvis hun fikk høre om det. Saga hadde ledd sammen med henne. Men de er milevis unna hverandre, og alene er flausen like morsom som et magesår. Hun legger seg ned på sengen og ringer faren fra mobilen. På denne tiden pleide de å spise middag i TV-stuen. Når han ikke rakk å lese undertekstene på de utenlandske seriene, måtte hun oversette noen av ordene for ham. Først nå innser hun hvor koselig det var å sitte sånn i sofaen. Bare de to. Det ringer. Og ringer. I reklamepausene pleide hun å oppdatere ham på hvilke venner som flørtet med hvem, og alle intriger som hadde oppstått på skolen siden sist. Da lo faren så brystkassen gynget, og ristet på hodet. Så kunne han fortelle om en pen dame fra butikken, som han mistet interessen for da han så at handlekurven hennes var fylt med ferdigmat, sjokolade og halvannen liters flasker med brus. – Abonnenten har slått av telefonen, eller befinner seg i et område uten dekning, informerer en innspilt stemme. Saga tipper at faren jobber overtid i treningsstudioet. Og at han har glemt å spise middag. Hun stirrer opp på den hvite rosetten i taket og lurer på om han syns det er stille, og kanskje litt ensomt, i den store eneboligen uten henne. Bestemte hæler klikker oppover trappene i oppgangen. Snart smekker det i ytterdøren. – Jeg er hjemme! roper Produktsjefen kort. 15
Saga har for lengst lært seg å skille mellom morens to sider: Produktsjefen ser alltid fresh ut, og snakker til Saga som om hun er en lærling under utdanning. Andre ganger er moren den samme som da hun jobbet på den lokale matbutikken og sminket seg bare når noe skulle feires. Hælene forsvinner inn på kjøkkenet: – Hvordan gikk det i dag? Saga følger etter og lener seg mot dørkarmen. Den røde leppestiften og det oppsatte håret klarer ikke å skjule trøttheten i Produktsjefens ansikt. Hun gjemmer skuffelsen et sted langt inni seg og tvinger frem et smil. Hadde moren sett på henne ett eneste sekund, ville hun ha oppdaget hvor falskt det var. – Tja, det kunne kanskje ha gått verre, hinter Saga. Fingrene fikler med en løs tråd på jeansskjørtet: – Jeg …, begynner hun, men stopper seg selv. – Hva da? – Ingenting. Bare glem det. Moren legger dokumentmappen fra seg på kjøkkenbenken og åpner kjøleskapsdøren: – Greit, vennen min. Sulten? Saga svarer ikke. Med en rask bevegelse forflytter moren en plastinnpakket kyllingrett fra nederste hylle i kjøleskapet og inn i mikrobølgeovnen. Den piper to ganger før summingen starter. – Du kommer til å elske denne. Økologiske grønnsaker! Moren gnir seg i bakhodet og følger med på maten, som roterer på innsiden av glassdøren. Det lukter salt vanndamp. Hjemme duftet alltid hele førsteetasjen av farens krydderurter på kjøkkenet. Basilikum, rosemarin, koriander. – Det er hyggelig å høre at det gikk bra i dag, smiler hun og legger armene rundt Saga. – Jeg visste at du kom til å få det fint her. Saga nikker stivt og kjenner morens varme kinn mot sitt eget. 16
– Ble du kjent med noen i klassen? spør hun, og stryker Saga over håret. – Tja …, nøler Saga. Moren henter mobiltelefonen fra dokumentmappen sin. – Jeg skulle ønske det var jeg som fikk anledning til å møte så mange nye, spennende mennesker! sier hun mellom avspillingen av de siste meldingene. Saga nikker jevnt og rolig, som om hun digger til en ballade. Det passer ikke å «tilfeldigvis» skyte inn at hun besvimte etter to og et halvt minutt foran de nye, spennende menneskene. – Fortell hvordan det var! – Ei jente smilte til meg, begynner hun. Mikrobølgeovnen piper to ganger til. – Jaha … Noe mer? følger moren spent opp, og tar den rykende emballasjen ut med tykke grytekluter. – Hva med det sosiale? – Klassen møtes på en kafé en gang i måneden. De skal dit i kveld. – Så flott! – Ja, men jeg bør egentlig pakke ut, og … – Men Saga, sukker moren. Hun setter maten på benken og ser medfølende mot henne. – Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg, men forsøk i det minste å bli kjent med noen! Saga vet godt at moren er flere lysår unna å skjønne noe som helst. Hun driter seg aldri ut. Ingen gjør narr av en rakrygget dame med nystrøket dressjakke og bestemt stemme. Men det er lett å flire av ei seksten år gammel rødmende flaggstang med blondt, bustete hår og lavt blodtrykk, som kan svime av når hun blir stresset eller reiser seg for fort. – Jeg mener ikke at du skal glemme Kamilla, men du 17
kan helt sikker få flere venner her, hvis du bare forsøker. Så følger remsen med ord Saga har hørt før: – Du må stå på, vennen min! Bare tapere gir opp, og hvem vil være en taper? Kjemp deg frem, Saga, ingenting kommer gratis. Tror du det var lett for meg å ta utdannelse i voksen alder? Nei, men jeg tok ansvar for mitt eget liv! Pause. Moren blunker et par ganger, henter seg tilbake til virkeligheten: til kjøkkenet med oppvaskmaskin og mikrobølgeovn i blankpusset stål, i fjerde etasje i gården rett innenfor sentrumgrensen. Så henter hun en stiv papirpose fra gangen, og drar opp en lys jeans med to sølvbroderte kongekroner på hver baklomme. – Jeg fikk Tove til å ordne denne til deg. Og her, fuktighetskrem, gulløredobber og en skimmerspray til englehåret ditt! Moren får et drag av stolthet over ansiktet mens hun pakker ut: – Kanskje noe du kan bruke i kveld? Saga tar imot gavene. Fingrene glir over det ru stoffet og sølvmønsteret på jeansen. Den allerede skjøre selvtilliten får ikke akkurat en boost når hun innser at moren har mer peiling på mote enn hun selv. Eller rettere sagt, sekretæren til moren. Tove er sikkert en trendy, velsminket modell som syns hun har bedre ting å gjøre enn å gi sjefens datter en makeover. – Takk, mumler Saga. Moren bretter papirposen møysommelig sammen før hun kaster den i søpla. – Jeg må gå gjennom noen mail nå. Hvor vil du spise? spør hun. – Bare la det stå her, jeg spiser etterpå, sier Saga. Hun overser morens skuffede ansikt og snur seg vekk. 18
Moren valgte å dra fra dem. Det er hun som bør ha dårlig samvittighet. Tilbake på rommet legger hun seg oppå dynen og forsøker å ringe faren igjen. – Abonnenten har slått av telefonen … Saga stønner og blir liggende og stirre i taket. Til slutt famler hun etter det sammenbrettede bykartet på nattbordet. Arket er fullt av gatenavn; det ser ut som om hundrevis av små maur løper over papiret. Hun vender det rundt og begynner å lete etter riktig gate. * Medusa. Saga ser opp fra kartet og mot skiltet over inngangsdøren. Kafeen ligger i en smal sidegate, omgitt av mørklagte butikkvinduer. Hun folder arket forsiktig sammen og putter det tilbake i vesken. En vegg av musikk og høye stemmer møter henne idet hun skyver opp glassdøren og trår inn i det fulle lokalet. Saga stopper og ser seg rundt. På de oransje veggene henger fargesterke malerier, mens resten av interiøret er svart og minimalistisk. Noen gjester danser, andre står i klynger og prater. Akkurat slik hun er vant med hjemmefra. Bortsett fra at folkene her virker mer pyntet. Innerst i lokalet ler en jentegjeng så høyt at de overdøver listepopen som velter ut av høyttalerne. Saga kjenner igjen noen av ansiktene fra klassen. Hun smyger seg nærmere dem, forbi klamme rygger og veivende armer. I løpet av kvelden må hun få lagret minst én ny kontakt på mobilen! – Hei, Saga! Ei jente med lyse krøller vinker til henne fra en barkrakk. 19
Hun som smilte i klasserommet. Saga går bort, smigret over at noen husker navnet hennes. – Lene, sier jenta og rekker frem hånden. – Jeg tenkte å hilse på deg etter timen i dag, men turte ikke ta sjansen på å forårsake en ny blackout … Håndtrykket hennes er mykt og varmt. – Skjønner, smiler Saga og setter seg på en ledig krakk. – Vel, takk for omtanken i hvert fall. Jeg skal prøve å holde meg på beina et par minutter til. Lene ler så de blonde korketrekkerne danser rundt ansiktet. – Har familien din nettopp flytta hit? lurer hun. Ansiktet hennes er enkelt sminket, med maskara og svart eyeliner både over og under øynene. – Moren min har bodd her en stund, men jeg har bodd hos faren min frem til nå, forklarer Saga. En guttegjeng bak dem skråler utydelige fraser. – Foreldra mine skilte seg også da jeg var liten, sier Lene og skyver krakken sin nærmere Sagas. – Eller, de rakk aldri å gifte seg, så de slapp å stresse med skilsmissepapirer og sånt. Hun humrer og rister oppgitt på hodet. – Kanskje like greit. Med tanke på hvordan han visstnok var, skjønner jeg ikke hvorfor mora mi gadd å være sammen ham i det hele tatt. Saga smiler tilbake: – Så du bor også hos moren din? – Ja, og lillebroren min. Faren hans forsvant nesten rett etter at han ble født. Det var greit for meg, for han var skikkelig fjern. Du skulle ha sett de brillene! Moren min har skikkelig dårlig smak. Har du type, eller? Saga rister på hodet: – Har du? – Nope, det hviler en forbannelse over jentene i slekta vår: Gutta spurter som gærne når det blir seriøst! Men nå har jeg nesten ikke tid til sånt uansett. 20