Jeg bekjenner av Jaume Carré

Jaume Cabré

Jeg bekjenner Oversatt fra katalansk av Kjell Risvik Oversetteren er medlem av Norsk oversetterforening

Jaume Cabré Originalens tittel: Jo confesso Oversatt av Kjell Risvik Opprinnelig utgave: Copyright © Jaume Cabré, 2011 © First published in Catalan by Raval Edicions, SLU, Proa, 2011 Published by arrangement with Cristina Mora Literary&Film Agency (Barcelona, Spain) Oversettelsen er støttet av Institut Ramon Llull

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49191-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Xabier Mendiola Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

A CAPITE …. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

II DE PUERITIA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20

I

ET IN ARCADIA EGO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

187

IV PALIMPSESTUS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

280

V

VITA CONDITA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

473

VI STABAT MATER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

623

VII

… USQUE AD CALCEM . . . . . . . . . . . . . . . . . .

721

DRAMATIS PERSONAE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

778

III

i

a capite …

Jeg skal bli intet. carles camps mundó

1

Først i går kveld, mens jeg vandret omkring i de regnvåte gatene i Vallcarca, innså jeg at det å bli født inn i den familien hadde vært en uopprettelig feiltagelse. Plutselig gikk det opp for meg at jeg alltid hadde vært alene, at jeg aldri hadde kunnet være trygg på at mine foreldre eller Gud påtok seg å finne løsninger, til tross for at jeg under oppveksten hadde vent meg til å overlate belastningen med all tenkningen og ansvaret for mine egne handlinger til en ubestemmelig tro og til alskens lesning. I går, tirsdag kveld, da jeg var på vei hjem fra Dalmau i øsende regnvær, kom jeg til at det var en bør jeg selv måtte bære. Og at mine vellykkede eller mislykkede handlinger var mitt og bare mitt ansvar. Det hadde tatt meg seksti år å komme frem til det. Jeg håper du forstår meg og merker at jeg føler meg vergeløs og alene og savner deg forferdelig. Tross avstanden som skiller oss, tjener du som et forbilde for meg. Tross panikken godtar jeg ikke lenger noen redningsplanke der jeg driver omkring. Tross visse vink lever jeg fremdeles uten tro, uten prester, uten allmenngyldige regler som kunne berede veien for meg, mot jeg vet ikke hva. Jeg føler meg gammel, og mannen med ljåen lokker meg til å følge ham. Jeg ser at han har flyttet den sorte løperen og med en høflig håndbevegelse oppfordrer meg til å spille videre. Han vet at jeg ganske snart slipper opp for bønder. Likevel, det er ennå ikke morgen, og jeg vurderer hvilket trekk jeg kan gjøre. Jeg sitter alene foran arket, det blir min siste sjanse.

Du må for all del ikke stole på meg. Jeg vet at i nedtegnelser som disse, skrevet for én eneste leser, er det lett å ty til løgn, og jeg vet at jeg alltid vil prøve å lande på alle fire, som kat11

ten, men jeg skal likevel bestrebe meg på ikke å dikte opp noen ting. Alt sammen var slik eller enda verre. Jeg vet at jeg skulle ha fortalt deg det for lenge siden, men det er vanskelig, og selv nå aner jeg ikke hvordan jeg skal gripe det an.

Egentlig begynte det hele for over fem hundre år siden, da en forpint mann fant ut at han skulle be om å bli tatt opp i klosteret Sant Pere del Burgal. Hadde han ikke gjort det, eller hadde prior Josep de Sant Bartomeu holdt fast ved sitt avslag, da kunne jeg ikke nå ha fortalt deg alt det jeg har tenkt å fortelle. Men så langt tilbake er jeg ikke i stand til å gå. Jeg får begynne senere. Mye senere.

– Din far … Hør nå, min sønn … din far …

Nei, nei. Jeg vil ikke begynne der heller, nei. Det er bedre å begynne i det arbeidsværelset der jeg sitter og skriver foran ditt imponerende selvportrett. Dette arbeidsværelset er min verden, mitt liv, mitt univers, hvor det finnes rom for alt, bare ikke kjærligheten. Da jeg fremdeles ruslet rundt i huset i kortbukser, og om høsten og vinteren hadde hendene fulle av frostknuter, fikk jeg ikke lov til å sette mine ben der inne, annet enn ved helt bestemte anledninger. Eller også kunne jeg snike meg inn uten at noen merket det. Jeg kjente alle kriker og kroker, og i mange år hadde jeg et hemmelig, befestet fristed bak sofaen, men jeg måtte jo rydde det vekk etter hver gang, slik at Lola Xica ikke oppdaget det når hun vasket gulvet. Når jeg på lovlig vis slapp inn på rommet, måtte jeg oppføre meg som om jeg var på besøk, med hendene bak på ryggen, mens far viste meg det siste manuskriptet, som jeg har funnet i en fattigslig marsjandisehandel i Berlin, tenke seg til, og pass fingrene dine, så jeg slipper å skjenne på deg nå igjen. Adrià bøyde seg nysgjerrig over manuskriptet.

– Det er tysk, ikke sant? Uvilkårlig rakte han frem hånden.

– Så, så. Hold fingrene unna. Han ga ham et rapp over hånden. – Hva sa du?

– Om det er tysk, eller? Han gned de verkende fingrene.

– Ja. – Jeg har lyst til å lære meg tysk.

Fèlix Ardèvol så stolt på sin sønn og sa at snart kan du begynne å lære deg det, gutten min.

12

I virkeligheten var det ikke et manuskript, men en bunke gulnede ark: På det første sto det med snirklete bokstaver Der begrabene Leuchter. Eine Legende.

– Hvem er Stefan Zweig?

Med lupen i hånden bøyde far seg åndsfraværende over en rettelse i margen i det første avsnittet, og i stedet for å si en forfatter, gutten min, sa han bare, jo, det var en kar som begikk selvmord i Brasil for ti–tolv år siden. Det eneste jeg visste om Stefan Zweig, var i lange tider at han var en som hadde begått selvmord i Brasil for ti–tolv, eller tretten, fjorten, femten år siden, til jeg endelig kunne lese manuskriptet og fikk vite litt mer om hvem han var.

Dermed var det slutt på besøket, og Adrià forlot arbeidsværelset med en formaning om ikke å bråke. I huset fikk man verken springe omkring eller skrike eller smekke med tungen, for hvis far ikke akkurat da tok et manuskript under lupen, gjennomgikk han en bunke middelalderske kart, eller lurte på hvor han skulle lete etter de nyervervelsene som fikk det til å krible i fingrene hans. Det eneste jeg kunne drive med som ga noen lyd fra seg, var å øve på fiolinen inne på rommet mitt.

Men jeg kunne jo ikke holde på dagen lang med å spille arpeggio nr. XXIII fra O livro dos exercícios da velocidade om og om igjen, noe som fikk meg til å hate Trullols, men ikke vakte min avsky for fiolinen. Nei, jeg hatet jo ikke Trullols. Men det var et fryktelig ork, især fordi hun maste sånn med øvelse XXIII. – Jeg mener bare at litt forandring kanskje ikke hadde vært så dumt.

– Her. Hun banket på partituret med tuppen på buen. – Her finner du alle vanskelighetene konsentrert på en eneste side.

Denne øvelsen er rett og slett genial.

– Ja, men …

– Innen fredag vil jeg ha nr. XXIII feilfri. Og da mener jeg også takt 27.

Noen ganger var Trullols virkelig dum som en gås. Men stort sett var hun ganske grei. Noen ganger også mer enn det.

Bernat mente det samme. Da jeg strevde med O livro dos exercícios da velocidade, kjente jeg ennå ikke Bernat. Men ak13

kurat når det gjaldt Trullols, var vi enige. Hun må ha vært en dyktig lærer, til tross for at hun ikke har gått inn i historien, så vidt jeg vet. Jeg tror nesten jeg må konsentrere meg litt, for jeg lager en eneste røre av det. Jo da, en hel del ting vet du fra før, især når det er snakk om deg. Men det finnes avkroker i sjelen som du neppe kjenner til, for det er umulig å kjenne et menneske til bunns, hvor mye man enn …

Selv om butikken gjorde sterkere inntrykk enn arbeidsværelset hjemme hos oss, likte jeg den ikke så godt, kanskje fordi jeg de gangene jeg var innom – og det var ytterst sjelden – ikke ble kvitt følelsen av å være overvåket. Butikken hadde en fordel, og det var at jeg kunne se på Cecília, som var kjempesøt. Jeg var opp over ørene forelsket i henne. Hun var en dame med galaktisk blondt hår, alltid velkjemmet, med tykke, ildrøde lepper. Alltid hadde hun det travelt med katalogene og prislistene sine, og skrev etiketter og ekspederte de få kundene som kom inn, med et smil som viste de fullkomne tennene hennes.

– Har dere musikkinstrumenter?

Mannen hadde ikke tatt av seg hatten. Han sto der foran Cecília og kastet et blikk rundt seg: lamper, lysekroner, stoler av kirsebærtre med utsøkt intarsia, sofaer fra begynnelsen av nittenhundretallet, vaser av alle størrelser og epoker … Meg kastet hun ikke så mye som et blikk på.

– Bare lite grann, men hvis du vil bli med meg …

Det «lille grann» av instrumenter som fantes i butikken, var et par fioliner og en bratsj som ikke hadde noen særlig god klang, men hadde tarmstrenger som ved et mirakel ikke hadde røket. Der var også en bulkete tuba, to praktfulle tromboner og en trompet, av det slaget som betjenten i dalen hadde blåst desperat i for å varsle folk i andre daler om at skogen i Paneveggio brant, og ba om hjelp av folk i Siròr, i San Martino, til og med i Welschnofen, som hadde vært utsatt for det samme for kort tid siden, og i Moena og Soraga, som kanskje allerede hadde kjent den skremmende lukten av katastrofen i det Herrens år 1690, da jorden var blitt rund for nesten alle, og hvis ikke ukjente sykdommer, gudløse villmenn og havets monstre, is og storm og styrtregn hindret det, kunne skip som stevnet vestover, vende tilbake østfra, med et mannskap som var blitt 14

tynne og magre, med fjernt blikk og med netter herjet av mareritt. Sommeren i det Herrens år 1690 kom alle innbyggerne i Pardàc, Moena, Siròr, San Martino, alle som kunne stå på bena, farende for å stirre med sløret blikk på katastrofen som ødela liv, for noen mer enn for andre. Den uhyggelige brannen som de måtte stå maktesløse og se på, hadde slukt mange vognlass med god ved. Da dette helvetet sluknet takket være et ytterst beleilig regnvær, finkjemmet den fjerde sønnen til Mureda de Pardàc, den mest oppvakte av dem, hele skogen på jakt etter steder som ikke var blitt flammenes rov, hvor det kunne finnes stokker som ennå kunne brukes. Midtveis nede i Bjørneskråningen satte han seg på huk og gjorde sitt fornødne ved roten av en forkullet ung gran. Men det han så, fikk ham til å miste lysten til å gjøre fra seg: noen tjærefakler tullet inn i en klut som det stinket kamfer eller et annet merkelig stoff av. Forsiktig viklet han bort klutene som ikke hadde brent opp i den forferdelige brannen som hadde ødelagt fremtiden for ham. Det var et funn som fikk det til å svimle for ham. Den kluten som skjulte faklene, skittengrønn med sømmer av enda skitnere gul tråd, var et stykke fra vamsen til tjukke Bulchanij Brocia fra Moena. Da han fant to andre hauger med tøy, som riktignok var brent, skjønte han at den forferdelige Bulchanij hadde gjort alvor av trusselen om å ruinere familien Mureda og dermed også hele landsbyen Pardàc.

– Bulchanij.

– Jeg snakker ikke med hunder.

– Bulchanij.

Den skumle stemmen fikk ham til å snu seg, motstrebende.

Bulchanij de Moena hadde en diger vom, og hadde han levd flere år og gitt den godt med mat, hadde den passet veldig bra til å hvile armene på.

– Hva faen er det du vil?

– Hvor har du gjort av vamsen din?

– Hva faen har du med det?

– Hva kommer det av at du ikke har den på deg? Vis meg den.

– Det skal du gi blanke i. Hva innbiller du deg, bare fordi dere sitter i dritten, skulle vi fra Moena gjøre alt det dere ber 15

oss om? Hæ? Han pekte på ham med hat i blikket. – Det kunne ikke falle meg inn å vise deg den. Og dra deg vekk, din kødd, du skygger for sola.

Da trakk Jachiam, den fjerde sønnen til Mureda, med iskaldt raseri opp barkekniven som han alltid hadde i beltet, og kjørte den i magen på Bulchanij Brocia, tjukken fra Moena, som om han var stammen på et lønnetre som skulle flås. Bulchanij sperret opp munnen og gjorde store øyne, skrekkslagen, ikke så mye fordi det gjorde vondt, som fordi en drittsekk fra Pardàc våget å røre ham. Da Jachiam Mureda trakk kniven ut igjen, gurglet blodet ufyselig og rødt, og Bulchanij sank sammen i stolen, som om all luften gikk ut av ham gjennom såret.

Jachiam stirret frem og tilbake langs den folketomme veien.

I sin enfoldighet satte han av sted i retning av Pardàc. Idet han la bak seg det siste huset i Moena, merket han at den pukkelryggede kjerringa ved møllen, med en tung bør våt klesvask, stirret måpende etter ham, så kanskje hun hadde sett alt. I stedet for å skjære over strupen på henne og stoppe det blikket satte han bare opp farten. Han hadde ennå ikke fylt tyve og var en mester i å velge ut de rette trærne og få frem klangen i dem, men livet hans hadde akkurat gått i knas.

Familien reagerte bra, for de sendte straks folk til San Martino og Siròr og godtgjorde med vektige beviser at Bulchanij var en brannstifter som hadde brent ned skogen deres av ren hevnlyst, men folk i Moena mente at det ikke var noen grunn til å rådføre seg med domstolene, og bestemte seg for å ta loven i egne hender og ta jakten opp på den grusomme Jachiam Mureda.

– Gutten min, sa gamle Mureda, med et blikk som var enda tristere enn ellers. – Du må flykte. Han rakte ham en liten sekk med halvparten av gullet de hadde lagt seg opp etter tredve års arbeid som tømmerhuggere i Paneveggio. Ingen av brødrene mukket over denne beslutningen. I et høytidsstemt tonefall sa han at om du aldri så mye er den beste til å velge ut de rette trærne og lokke frem klangen i dem, Jachiam, mitt hjertebarn, den fjerde av sønnene i dette ulykkelige huset, er ditt liv mer verdt enn den beste lønnestamme vi noensinne kan selge. Slik 16

unnslipper du også den fordervelsen vi er blitt styrtet ut i, nå som Bulchanij de Moena har sørget for at vi er uten skog.

– Far, jeg …

– Fort, kom deg av sted, sett i gang, dra til Welschnofen, for de kommer sikkert til å lete etter deg i Siròr. Vi setter ut rykter om at du har gjemt deg i Siròr eller Tonadich. Det er altfor farlig for deg å bli værende her i dalene. Du har en lang, veldig lang reise foran deg, og den vil føre deg langt bort fra Pardàc.

Kom deg av sted, min sønn, og Gud være med deg.

– Men far, jeg vil ikke bort herfra. Jeg vil arbeide i skogen.

– Den har de brent ned. Hva er det du vil arbeide med, din unge?

– Det vet jeg ikke, men hvis jeg reiser bort fra dalene, kommer jeg til å dø.

– Hvis du ikke rømmer allerede i natt, kommer jeg selv til å drepe deg. Skjønner du det nå?

– Far …

– Ingen fra Moena skal få legge hånd på en av sønnene mine.

Dermed tok Jachiam Mureda avskjed med sin far og kysset brødrene etter tur: Agno, Jenn, Max og konene deres. Hermes, Josef, Theodor og Micurà. Ilse, Erica og mennene deres; og etterpå Katharina, Matilde, Gretchen og Bettina. Alle hadde samlet seg for å si et stumt adjø, og da han allerede var i døren, sa lille Bettina: Jachiam, og han snudde seg og så at jenta strakte frem hånden etter ham, og i den holdt hun medaljongen med den hellige Maria dai Ciüf de Pardàc, den medaljongen som moren hadde overlatt til henne før hun døde. I taushet så Jachiam på søsknene, deretter på faren, som nikket stumt til ham. Så gikk han bort til lille Bettina og tok imot medaljongen og sa til Bettina, jenta mi, jeg skal bære dette smykket til min død. Og han visste ikke selv hvor rett han hadde. Bettina strøk ham med begge hendene over kinnene, uten å gråte.

Jachiam gikk hjemmefra med tårevåte øyne, mumlet en kort bønn ved morens grav, og forsvant ut i natten og bega seg ut i den evige snø, for å forandre livet, forandre historien og minnene.

– Har dere ikke noe mer?

– Dette er en antikvitetsbutikk, svarte Cecília, med den mor17

ske minen som alltid gjorde mennene beskjemmet. Og med en snev av ironi: – Du kunne jo høre innom en instrumentmaker?

Jeg likte Cecília så godt når hun ble ergerlig. Da ble hun enda penere enn ellers. Penere enn mor og alt. Enn mor på den tiden.

Fra der jeg sto nå, kunne jeg se kontoret til senyor Berenguer. Jeg hørte hvordan Cecília fulgte den skuffede kunden, som fremdeles hadde hatten på hodet, og da bjellen over døren klirret, løftet senyor Berenguer hodet og blunket til meg.

– Adrià.

– Ja. Han hevet stemmen. – Når kommer de og henter deg?

Jeg trakk på skuldrene. Jeg visste aldri helt når jeg skulle være på det ene eller det andre stedet. Foreldrene mine ville ikke at jeg skulle være alene hjemme, og tok meg med til butikken når de begge var borte. Jeg hadde ikke noe imot det, for jeg kunne fordrive tiden med å kikke på de utroligste gjenstander som allerede hadde et langt liv bak seg og ventet tålmodig på en andre eller tredje eller fjerde anledning. Jeg prøvde å forestille meg det livet de hadde hatt i ulike hus, og det var så morsomt.

Det endte alltid med at Lola Xica kom og hentet meg i hui og hast, for hun skulle lage kveldsmat, og ennå hadde hun ikke gjort i stand noen ting. Det var derfor jeg trakk på skuldrene da senyor Berenguer spurte når de kom og hentet meg.

– Kom hit, sa han og viftet med et blankt ark. – Sett deg ved Tudor-bordet og se om du kan tegne litt.

Jeg har aldri vært noe glad i å tegne fordi jeg ikke kan det, ikke i det hele tatt. Derfor har jeg alltid beundret din dyktighet, som i mine øyne er mirakuløs. Senyor Berenguer sa at jeg skulle tegne litt fordi han ble nervøs når han så at jeg ikke hadde noe å ta meg til, men det var jo ikke sant, for jeg fordrev tiden med å tenke. Men det nytter ikke å motsi senyor Berenguer. Nok om det, jeg satte meg ved Tudor-bordet og lot som jeg drev med noe bare for å få ham til å tie. Jeg trakk Sorte Ørn opp av lommen og prøvde å tegne ham. Stakkars Sorte Ørn, han skulle bare sett seg selv på det arket … Forresten hadde Sorte Ørn ennå ikke rukket å bli kjent med sheriff Carson, for 18

jeg hadde fått ham den morgenen i en byttehandel med Ramon Coll, som i stedet hadde fått Weiss-munnspillet mitt. Hvis mor får greie på det, dreper hun meg.

Senyor Berenguer var noe helt for seg selv. Når han smilte, skremte han meg litt, og han behandlet Cecília som en unyttig tjenestejente, noe jeg aldri kunne tilgi ham. Men han visste mer enn noen andre om faren min, det store mysteriet.

2

«Santa Maria» anløp Ostia en tåkete morgen den andre torsdagen i september. Overfarten fra Barcelona hadde vært verre enn noen av de turene Æneas hadde lagt ut på i jakten på sin bestemmelse og sitt udødelige ry. Neptun hadde aldeles ikke vært vennlig stemt mot ham, og om bord i «Santa Maria» hadde han ikke bare matet krabbene, men også huden hadde fått en annen farge, den som hadde vært sunn og brun som man ventet seg hos en bonde fra Plana, var nå blitt spøkelsesaktig blek.

Hans Høyærverdighet Josep Torras i Bages hadde personlig besluttet at i betraktning av de glimrende kvalifikasjonene til den intelligente seminaristen, som så gjerne holdt seg til boken, som var så from og høflig, dannet tross alderen, hadde han fått tak i en kostelig blomst som trengte et fruktbart jordsmonn, og i den skrinne hagen ved seminaret i Vic ville han visne, og dermed ville man ha sløst bort denne Guds gave med hans usedvanlig høye og medfødte forstand.

– Jeg vil ikke reise til Roma, monsenyor. Jeg vil vie meg til studiene, for – Det er nettopp derfor jeg sender deg til Roma, kjære deg.

Jeg kjenner vårt seminar godt nok til å vite at én med din forstand kaster bort tiden her.

– Men monsenyor …

– Gud har kalt deg til en høyere gjerning. Lærerne dine har bedt meg innstendig om det, sa han og viftet litt teatralsk med dokumentet han hadde i hånden.

20

Han var født på landeiendommen Ges i landsbyen Tona i en forbilledlig families skjød, sønn av Andreu og Rosalia, og i en alder av seks år hadde han allerede elementære skoleferdigheter og var fast besluttet på å innlede en geistlig løpebane, idet han tok fatt på det første skoleåret i latin under veiledning av monsenyor Jacint Garrigós. Der gjorde han så raske og bemerkelsesverdige fremskritt at han i retorikktimen kunne holde den navngjetne «Oratio Latina», og som monsenyor av egen erfaring vet, ettersom vi har hatt gleden av å ha Dem som elev på dette seminaret, er det en utmerkelse som bare blir de beste og mest språkmektige elevene til del.

Men denne utmerkelsen var egentlig for meget for hans elleve år og især for hans spede skikkelse. Av samme grunn kunne riktignok tilhørerne på den ene side lytte til Fèlix Ardèvols slepne talekunst fremført på Vergils språk, men like fullt måtte den store retorikeren stå på en ganske høy skammel, for at den kortvokste og spedlemmede taleren skulle kunne sees av publikum, blant dem hans stolte foreldre og bror. Slik gikk det til at Fèlix Ardèvol i Guiteres tok sine første skritt mot de store akademiske triumfer i matematikk, filosofi, teologi, og stilte på høyde med de glorverdige elevene på dette seminaret, Jaume Balmes y Urpià, Antoni Maria Claret y Clarà, Jacint Verdaguer y Santaló, Jaume Collell y Bancells, professor Andreu Duran eller Dem selv, Deres Høyærverdighet, som beæret oss som biskop i vårt kjære bispedømme.

Vår takknemlighet gjelder enn videre våre forfedre, som Herren oppfordrer oss til å vise i Predikeren 44,1: «Laudemus viros gloriosos et parentes nostros in generatione sua.»

Av den grunn er vi overbevist om at vi ikke trår feil når vi retter en inderlig bønn til Dem om å la vår seminaristelev Fèlix Ardèvol i Guiteres begynne på teologistudiene ved Pontificia Università Gregoriana.

– Du har ikke noe valg, min sønn.

Fèlix Ardèvol våget ikke å si at han hatet båter, han som var født og alltid hadde levd på fastlandet, fjernt fra havet. Derfor, fordi han aldri kunne ha fått seg til å komme med innvendinger mot biskopen, måtte han bare legge ut på den grufulle 21

overfarten. I en avkrok av havnen i Ostia, hvor det sto noen halvråtne trekasser, der det krydde av rotter, spydde han ut sin maktesløshet og nesten alle minner om fortiden. I noen sekunder pustet han tungt før han rettet seg opp, tørket seg om munnen med et lommetørkle, glattet energisk på prestekjolen til reisebruk, og rettet blikket mot sin strålende fremtid. Under alle omstendigheter hadde han, som Æneas, kommet seg til Roma.

– Dette er det beste værelset i studentkollegiet.

Fèlix Ardèvol snudde seg forbauset. I døren sto det en kortvokst, litt tykkfallen student og svettet så det silte, kledd som dominikaner, og smilte vennlig til ham.

– Félix Morlin fra Liège, sa den ukjente og tok et skritt inn i cellen.

– Fèlix Ardèvol. Fra Vic. – Å. En navnebror! utbrøt han leende og gjorde mine til å omfavne ham.

Fra den dagen hadde de kommet godt ut av det med hverandre. Morlin bekreftet at dette var det mest ettertraktede værelset i studentkollegiet, og spurte hvem som var fadderen hans. Ardèvol måtte tilstå at han ikke hadde noen. Han fortalte at den skallete tykke vaktmesteren i resepsjonen hadde sett på papirene hans, sagt: Ardevole? Cinquantaquattro, og gitt ham nøkkelen uten å se ham inn i øynene. Morlin trodde ikke noe på det, men lo hjertelig.

I løpet av den knappe uken før skolen begynte, presenterte Morlin ham for åtte–ti studenter fra andreåret, det var de han kjente, og rådet ham til ikke å ha noe å gjøre med folk som ikke studerte ved Gregoriana eller på Istituto Biblico, for det ville være bortkastet tid, viste ham hvordan man kunne snike seg ubemerket ut uten at den brutale Cerberus kunne oppdage det, og sa at han måtte ha verdslige klær i bakhånd for hemmelige utflukter. I tillegg viste Morlin de nye førsteårselevene alle de spektakulære bygningene på den korteste veien fra studentkollegiet til Pontificia Università Gregoriana. Han snakket italiensk med markant fransk aksent, men absolutt forståelig.

Han innskjerpet også viktigheten av å distansere seg fra jesu22

ittene ved Gregoriana, for hvis man ikke vokter seg, fordreier de hodet på en. Poff, bare!

Dagen før skolen skulle begynne, samlet alle de nye og gamle studentene, som kom fra all verdens kanter, seg i den veldige festsalen i Palazzo Gabrielli-Borromeo i hovedbygningen Gregoriana, og pater decanus ved Pontificia Università Gregoriana i Collegio Romano, Daniele D’Angelo, S.J., talte på uklanderlig latin og formante dem om å være seg bevisst hvilket privilegium det var å kunne studere ved ethvert av fakultetene ved Pontificia Università Gregoriana et cetera, et cetera, et cetera. Vi har her hatt den ære å ha navngjetne studenter, blant dem en lang rekke paver, hvorav den siste salig Leo XIII. Vi skal ikke kreve annet av dere enn strev, strev og strev. Hit kommer man for å studere, studere og studere og lære av de beste læremesterne i teologi, kanonisk rett, åndelighet, kirkehistorie, et cetera, et cetera, et cetera.

– Pater D’Angelo kaller vi her D’Angelodangelodangelo, hvisket Morlin ham i øret, som om han opplyste om noe foruroligende.

Og når dere er ferdige med studiene, skal dere spre dere rundt omkring i verden, vende tilbake til hjemlandene deres, til seminarene deres, og kollegiene til sine ordener. De som ennå ikke er blitt prester, vil bli ordinert og vil sørge for at alt hva man har lært dem i dette hus, bærer frukt. Et cetera, et cetera, et cetera, femten samfulle minutter til med praktiske råd, kanskje ikke så praktiske som dem Morlin hadde kommet med, men nødvendige for hverdagslivet. Fèlix Ardèvol tenkte at det kunne vært mye verre; at Orationes latinae i Vic stundom hadde vært kjedeligere enn instruksene, preget av sunn fornuft, som man ga dem her.

De første månedene på skolen, frem mot jul og enda lenger, gikk uten skakende opplevelser av noe slag. Fèlix Ardèvol beundret især klarsynet til pater Faluba, en jesuitt som var halvt slovak, halvt ungarer, med grenseløse bibelkunnskaper, og den åndelige strengheten til pater Pierre Blanc, som var svært oppfarende av seg, og som underviste i åpenbaringen og dens formidling til Kirken, og som til tross for at han også var født 23

i Liège, hadde latt sin venn stryke til den avsluttende eksamen, hvor Morlin skulle gjøre rede for tilnærmingen til den marianske teologien. Ettersom han satt ved siden av ham i tre fag, begynte han også å komme på fortrolig fot med Drago Gradnik, en slovensk rødmusset kjempe som var kommet fra seminaret i Ljubljana, og hadde en bred og kraftig tyrenakke som så ut som om den holdt på å sprenge kragen. De snakket ikke stort sammen, til tross for at hans latin var flytende. Men begge var sjenerte og gikk inn for å kanalisere kreftene sine mot å passere de talløse dørene som studiene åpnet for dem.

Mens Morlin beklaget seg og stadig utvidet vennskapskretsen, lukket Ardèvol seg inne på cinquantaquattro, den beste cellen i studentkollegiet, og oppdaget nye verdener i det paleografiske studiet av papirer og andre bibelske dokumenter som pater Faluba hadde med seg, skrevet på demotisk egyptisk, koptisk, gresk eller arameisk; han underviste dem i kunsten å verdsette disse tingene. Et ødelagt manuskript, sa han gang på gang, er ubrukelig for forskningen. Hvis det lar seg restaurere, må det gjøres, koste hva det koste vil. Og restauratørens rolle er like viktig som rollen til den forskeren som skal tolke det. Og han sa ikke et cetera, et cetera, et cetera, for han visste alltid hva han snakket om.

– Tåpeligheter, sa Morlin kategorisk da han fortalte ham det. – Disse menneskene er bare lykkelige med en lupe i hånden og istykkergnagde og fuktskadde papirer på bordet.

– Jeg også.

– Hva tjener døde språk til? spurte Morlin på sitt svulstige latin.

– Pater Faluba har sagt at vi mennesker ikke bor i et land, vi bor i et språk. Og når vi redder gamle språk …

– Sciocchezze. Stupiditates. Det eneste døde språket som er sprell levende, er latin.

De befant seg på Via di Sant’Ignazio. Ardèvol beskyttet av prestekjolen sin, Morlin av kutten. For første gang så Ardèvol med forundret blikk på vennen sin. Han stanset forvirret og spurte hva han egentlig trodde på. Morlin stanset også og sa at han var blitt dominikanermunk fordi han hadde en dyp lengsel etter å hjelpe andre med å tjene Kirken. Og at ingenting skulle 24

bringe ham bort fra denne veien, men at man for å tjene Kirken måtte finne en praktisk måte å gjøre det på, ikke ved å studere papirer som holdt på å råtne, men ved å øve innflytelse på mennesker som kan øve innflytelse på livet til … Han stanset opp, og så la han til: et cetera, et cetera, et cetera, og begge vennene sprutet ut i latter. Akkurat da var det at Carolina for første gang gikk forbi dem, men ingen av de to festet seg ved henne.

Og jeg, når jeg kom hjem med Lola Xica, måtte øve på fiolinen mens hun lagde kveldsmat og resten av huset lå i mørke.

Jeg likte det dårlig, for det kunne alltid dukke opp en skurk bak en hvilken som helst dør, og derfor hadde jeg da også Sorte Ørn i lommen, ettersom far hadde bestemt for mange år siden at der i huset skulle det verken finnes medaljonger, skapularer, helgenbilder eller messebøker, og Adrià Ardèvol, stakkars gutt, hadde jo behov for en usynlig håndsrekning. Og en dag, i stedet for å øve på fiolinen, ble jeg stående i spisestuen, måpende, og så solen som var på vei ned i vest, bortenfor Trespui, og som med sine magiske farger lyste opp abbediet Santa Maria de Gerri, på det maleriet som hang over buffeen i stuen. Alltid det samme lyset som fascinerte meg og fikk meg til å tenke på usannsynlige historier, og jeg hørte ikke at ytterdøren gikk opp, jeg hørte ingenting før den grove stemmen til far satte en fryktelig støkk i meg.

– Hvorfor står du her og henger og kaster bort tiden? Har du ikke lekser? Har du ikke fiolinen? Har du ingenting å gjøre?

Hm? Og Adrià gikk inn på rommet sitt, fremdeles med hamrende hjerte, uten å misunne barn som blir hilst med et kyss av foreldrene sine, for han mente at noe slikt fantes vel ingen steder.

– Carson, la meg presentere, Sorte Ørn. Av den tapre arapaho-stammen.

– Hallo.

– Ugh. Sorte Ørn ga sheriff Carson et kyss, slik faren ikke hadde gjort, og Adrià puttet begge to, sammen med hestene sine, i nattbordskuffen for at de skulle bli kjent med hverandre.

25

– Jeg synes du ser så nedfor ut.

– Vi har studert teologi i tre år nå, sa Ardèvol bedrøvet, – men ennå har jeg ikke skjønt hva det er som dypest sett interesserer deg. Doktrinen om nåden?

– Du har ikke svart på det jeg spurte om, insisterte Morlin.

– Det var ikke et spørsmål. Troverdigheten av den kristne åpenbaringen?

Morlin svarte ikke, og Fèlix Ardèvol ga seg ikke: – Hvorfor studerer du ved Gregoriana hvis teologi ikke …

De to hadde trukket seg litt bort fra studentene som i flokk og følge var på vei tilbake fra universitetet til studentkollegiet.

Etter to års kristologi og soteriologi, Metafysikk I, Metafysikk II og Deus revelatus og skjellsordene fra de mest kravstore lærerne, især Levinski i Deus revelatus, som syntes at Fèlix Ardèvols fremskritt i hans fag ikke på noen måte svarte til de forventningene alle hadde stilt til ham – hadde Roma knapt forandret seg. Tross krigen som herjet Europa, var byen ikke et åpent sår, den var bare litt fattigere. Studentene ved Pontificia Università fulgte imens studiene sine og hevet seg over konflikten og den dramatikken som hørte til. Nesten alle. Og ble stadig klokere og dydigere. Nesten alle.

– Og du?

– Teodicé og arvesynden opptar meg ikke lenger. Jeg gidder ikke å søke flere rettferdiggjørelser. Jeg har vondt for å tro at Gud tillater det onde.

– Det er noe jeg har hatt en mistanke om i mange måneder.

– Du også?

– Nei. Jeg hadde en mistanke om at du gikk for vidt. Gjør som jeg: Innskrenk deg til å betrakte verden. På fakultetet for kanonisk rett morer jeg meg kolossalt. Rettslige forbindelser mellom Kirken og det sivile samfunn; Kirkelige sanksjoner; Kirkens verdslige gods; Nåden i det vigslede livets institutt, Consuetudine canonica …

– Hva er det du sier!?

– At spekulative studier er bortkastet tid. Da er det en lise å fordype seg i dem som nidkjært vokter de kanoniske reglene.

– Nei, nei! utbrøt Ardèvol. – Jeg liker så godt arameisk. Jeg 26

fryder meg når jeg ser håndskriftene og merker de morfologiske forskjellene mellom det nyarameiske bothan og det jødisk-nyarameiske barzani. Eller skjønner noe av koy sanjaq surat eller mlahsô.

– Vet du hva? Jeg aner ikke hva du snakker om. Studerer vi ved det samme fakultetet? Er vi i Roma, begge to? Hm? – Det får ikke hjelpe. Så lenge jeg slipper å ha pater Levinski som lærer, vil jeg gjerne vite alt det som er å vite om kaldeisk, om babylonsk, om samaritansk, om …

– Hvilken nytte kan du ha av det?

– Og hvilken nytte kan du ha av å vite forskjellen på sluttet, fullbyrdet, rettmessig, formentlig, gyldig og ugyldig ekteskap?

Begge ga seg til å gapskratte midt i Via del Seminario. En mørkkledd dame hevet blikket litt engstelig og så på de unge prestene som huiet og skrålte og satte seg ut over de mest elementære regler for sømmelighet.

– Hvorfor er du så nedslått, Ardevole? Og denne gangen er det ment som et spørsmål.

– Og du, hva er det du er interessert i, innerst inne?

– Alt. – Og teologien?

– Det er en del av alt, svarte Morlin og løftet armene som om han skulle til å velsigne fasaden på Biblioteca Casanatense og det tyvetalls personer som vandret ubekymret foran dem.

Så gikk han videre, og Fèlix Ardèvol hadde et svare strev med å holde følge.

– Se bare på krigen i Europa, fortsatte Morlin og pekte energisk i retning av Afrika. Så sa han lavt, som om han var redd for spioner: – Italia må holde seg nøytralt, for Trippelalliansen er bare en forsvarspakt, hevdet Italia.

– Vi allierte kommer til å vinne krigen, svarte l’Entente Cordiale.

– Jeg blir ikke drevet av andre interesser enn det jeg har gitt mitt ord på, proklamerte Italia med stor verdighet.

– Vi lover deg de irredentistiske regionene Trentino, Istria og Dalmatia.

– Jeg gjentar, insisterte Italia med enda større verdighet og 27

himlet med øynene, – at Italias aktverdige mål er å overholde nøytraliteten.

– Ja vel, hvis du slutter deg til oss i dag, og da mener jeg i dag, ikke i morgen, hva? Hvis du slutter deg til oss i dag, får du hele den irredentistiske pakken: Alto Adige, Trentino, Venezia Giulia, Istria, Fiume, Nice, Korsika, Malta og Dalmatia.

– Hvor skal det skrives under? svarte Italia. Og med glitrende øyne: – Leve l’Entente! Død over de sentraleuropeiske maktene! Og det var det, Fèlix. Sånn er det med politikken.

Både på den ene og på den andre siden.

– Men de store idealene, da?

Nå stanset Félix Morlin og hevet blikket mot himmelen, klar til å komme med et lapidarisk utsagn: – Internasjonal politikk bestemmes ikke av de store internasjonale interessene. Det er noe Italia til fulle har forstått. Har landet først stilt seg på de godes side, og det er oss, kommer det til en offensiv i Trentino, som raserer Guds grønne skoger, fulgt av motangrep, slaget ved Caporetto, tre hundre tusen døde, slaget om Piave, gjennombrudd i fronten ved Vittorio Veneto, våpenstillstand i Padova, opprettelsen av serbernes, kroatenes og slovenernes rike, som er et påfunn som ikke skal vare stort mer enn to måneder, selv om de kaller det Jugoslavia, og jeg spår at de irredentistiske regionene er den gulroten som de allierte nå kommer til å trekke tilbake. Og Italia får lang nese. Og da alle de andre fortsetter å krangle seg imellom, vil krigen ikke være helt over.

Det er bare å vente på den virkelige fienden, som ennå ikke har våknet.

– Hvem er det?

– Den bolsjevikiske kommunismen. Bare vent noen år, så skal du selv få se.

– Hvordan får du greie på alt det der?

– Jeg leser aviser, hører på de rette menneskene. Det er kunsten å ha gode kontakter. Du skulle bare visst hvilken sørgelig rolle Vatikanet har spilt i disse sakene …

– Når studerer du den åndelige virkningen av sakramentene på sjelen eller doktrinen om nåden?

– Det jeg holder på med, er også studier, min kjære Fèlix. Jeg forbereder meg jo på å bli en god Kirkens tjener. Kirken tren28

ger teologer, politikere og sågar noen svermere som deg som ser på verden med lupe. Hvorfor er du så nedfor?

En stund gikk de videre i taushet, med bøyd hode, begge hensunket i egne tanker. Så bråstoppet Morlin og utbrøt neeei!

– Hva? – Nå vet jeg hva det er med deg! Nå vet jeg hvorfor du er så nedfor.

– Jaså?

– Du er forelsket.

Fèlix Ardèvol i Guiteres, student på fjerde året ved Pontificia Università Gregoriana i Roma, som med glans hadde bestått de to første årene under sitt strålende opphold i byen, åpnet munnen for å protestere, men lukket den igjen. Han så seg selv på påskemorgen, på slutten av ferien, da han ikke hadde hatt noe annet å ta seg til etter å ha gjort seg ferdig med avhandlingen sin om Vico, verum et factum reciprocantur seu convertuntur og umuligheten av å forstå helheten, til forskjell fra Félix Morlin, som var anti-Vico, som ga inntrykk av å forstå alt det forunderlige som skjedde i samfunnet, da han skrådde over Piazza di Pietra og så henne for tredje gang.

Henrivende. Duene, omtrent tredve stykker, utgjorde en sperre mellom dem. Han gikk nærmere, og hun, som hadde en liten pakke i hånden, smilte til ham i akkurat samme øyeblikk som verden ble mer strålende, blank, edel og ren. Og han gjorde seg et logisk resonnement: Skjønnheten, så mye skjønnhet, kan umulig være djevelens verk. Skjønnheten er guddommelig, og smilet dermed også englelig. Og han husket den andre gangen han hadde sett henne, da Carolina hadde hjulpet sin far med å lesse av kjerren utenfor butikken. Skulle den sarte ryggen måtte bære de grove trekassene som var stappfulle av epler?

Det kunne han ikke tillate, og han skyndte seg bort for å hjelpe dem, og sammen, uten å veksle et ord, lastet de av tre kasser, hånlig beglodd av muldyret, som gomlet på strå fra fôrsekken, mens han var oppslukt av de uendelige landskapene han fant i øynene hennes, for å unngå at blikket vandret nedover mot den begynnende kløften, og i Saverio Amatos butikk hersket stillheten, for ingen visste hva man skulle gjøre når en prest fra 29

universitetet, en prete, cappellano, en seminarist, brettet opp ermene på den hellige prestekjolen og begynte å lempe kasser og stirret på datteren med et så mørkt blikk. Tre kasser med epler, en sann Guds velsignelse i krigstider; tre kostelige øyeblikk ved denne skjønnhetens side, deretter så han seg omkring og merket at han var kommet inn i butikken til signor Amato, og han sa buona sera og gikk sin vei uten å våge å se på henne igjen, og moren kom ut og stakk til ham, enten han ville det eller ikke, to røde epler som fikk ham til å rødme, for det hadde streifet ham at de kunne være Carolinas vidunderlige bryster.

Eller han tenkte på den første gangen han så henne, Carolina, Carolina, Carolina, det skjønneste navnet i verden, en jente som ennå ikke hadde noe navn, som gikk foran ham, og som i det samme vrikket ankelen og satte i et skrik av smerte og holdt på å synke sammen på bakken. Han var sammen med Drago Gradnik, som på de to årene siden han ble tatt opp ved det teologiske fakultet, var blitt en halv håndsbredd høyere og hadde lagt på seg seks–syv pund, og som de siste tre dagene ikke hadde fått tankene bort fra den ontologiske tankerekken til den hellige Anselm, som om det ikke fantes noe annet gudsbevis i verden, for eksempel skjønnheten til denne vidunderlige skapningen. Drago Gradnik hadde ikke noe blikk for den forstuede ankelen, som måtte gjøre forferdelig vondt, og Fèlix Ardèvol tok tak i benet til den vakre Adalaisa, Beatrice, Laura, varsomt, ved ankelen, for å hjelpe henne med å støtte foten på bakken igjen, og i samme øyeblikk som han tok i henne, gikk det et voldsomt elektrisk støt gjennom ham, sterkere enn lysbuene på verdensutstillingen, og det ilte nedover ryggen på ham, og mens han spurte gjør det vondt, signorina, skulle han gjerne ha kastet seg over henne og gjort henne til sin der og da, og dette var første gang i sitt liv han hadde opplevd et så sterkt, smertelig, nådeløst og skremmende seksuelt begjær.

Imens hadde Drago Gradnik blikket rettet en annen vei og tenkte på den hellige Anselm og på andre mer rasjonelle måter å bevise Guds eksistens på.

– Ti fa male?

– Grazie, grazie mille, padre … sa den herlige stemmen med de grenseløse øynene.

30

– Siden nå Gud har gitt oss forstand, går jeg ut fra at tro og fornuft ikke er uforenlige. Hva sier du til det, Ardevole?

– Come ti chiami (du min bedårende nymfe)?

– Carolina, padre. Grazie.

Carolina, for et vakkert navn. Du kunne ikke ha hett noe annet, min elskede.

– Ti fa ancora male, Carolina (du ufattelig skjønne)? gjentok han bekymret.

– Fornuften. Gjennom fornuften til troen. Kan det være kjetteri? Hva tror du, Ardevole?

Han måtte la henne sitte på benken, for nymfen, som var blitt heftig rød i kinnene, bedyret at moren snart skulle komme forbi, og mens de to studentene slentret videre og Drago Gradnik, på sitt nasale latin, våget den påstand at den hellige Bernat kanskje ikke var alt her i livet, og det foredraget til Teilhard de Chardin synes jo å oppfordre oss til å tenke, grep han seg selv i å løfte hånden til ansiktet og prøve å lukte de siste rester av duft fra huden til gudinnen Carolina.

– Jeg, forelsket? Han så på Morlin, som mønstret ham spotsk.

– Du har alle symptomene.

– Hva vet du om det?

– Jeg har vært med på det selv.

– Hvordan kom du deg over det, da?

– Jeg har ikke kommet over det. Jeg la meg over henne, jeg, til forelskelsen tok slutt, ferdig med det.

– Du sjokkerer meg.

– Sånn er livet. Jeg er en angrende synder.

– Forelskelsen er uendelig, den tar aldri slutt. Jeg kunne ikke ha …

– Du store min, du er ille ute, Fèlix Ardevole.

Ardevole svarte ikke. Foran seg så han rundt tredve duer, på påskemorgen, på Piazza di Pietra. Begjæret hadde vært så heftig at det drev ham tvers gjennom duejungelen til han kom innenfor rekkevidde av Carolina, som rakte ham den lille pakken.

– Il gioiello dell’Africa, sa nymfen.

– Hvordan kunne du vite at jeg …

31

– Du går jo forbi her hver dag. Hver eneste dag.

I samme øyeblikk – Matteus syvogtyve enogfemti – revnet forhenget i tempelet fra øverst til nederst, og jorden skalv, klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp.

Guds mysterium og ordet som ble til kjød.

Jomfru Marias og Guds mors mysterium.

Den kristne tros mysterium.

Den menneskelige og ufullkomne Kirkens mysterium; guddommelig og evig.

En ung kvinnes kjærlighetsmysterium idet hun gir meg denne pakken, som nå allerede i to dager har ligget på bordet i rommet hans i cinquantaquattro, og som jeg først den tredje dagen våget å pakke ut. Det er en lukket eske. Du gode Gud. Jeg står på avgrunnens rand.

Han ventet til lørdag. Flesteparten av studentene var på rommet sitt. Et par stykker var gått ut eller satt rundt omkring i de forskjellige romerske bibliotekene og søkte forarget etter svar på det ondes natur og hvorfor Gud tillater det, på djevelens forargelige eksistens, på den korrekte lesemåten av Den hellige skrift, og på nærværet av pneuma i den gregorianske og ambrosianske sang. Fèlix Ardèvol satt alene i cinquantaquattro, det lå ingen bok på bordet, alt var på sin rette plass, for det var ingenting som forarget ham mer enn når ting lå hulter til bulter som skrot, eller når ting ikke var der de skulle være, eller når blikket heftet seg ved ting fordi de ikke var satt frem slik de skulle, eller … Han lurte på om han kanskje var i ferd med å bli manisk. Jeg tror nok det; at det var noe som begynte i de årene: Far var besatt av tingenes orden. Jeg tror at intellektuell inkoherens ikke forstyrret ham noe særlig. Men en bok som lå slengt på et bord i stedet for å stå på plassen sin i hyllen, eller et bortglemt ark på en radiator, var rett og slett uunnskyldelig og utilgivelig. Ingenting fikk stikke ham i øynene, og vi var alltid på vakt, især jeg som hver dag skulle rydde opp, alle de lekene jeg hadde brukt, og bare sheriff Carson og Sorte Ørn slapp fra det, for de sov i all hemmelighet sammen med meg, og det var noe far aldri fikk kjennskap til.

32

Cinquantaquattro var gullende rent. Og Fèlix Ardèvol sto ved vinduet og så ut på de travle prestekjolene som var på vei inn og ut av studentkollegiet. Og en vogn trukket av hester bortover Via del Corso med noen skjendige, forargelige hemmeligheter i sitt indre. Og gutten som kom trekkende med en jerngryte og holdt et unødig, forargelig spetakkel. Han skalv av angst, og det var derfor alt forarget ham. På bordet lå en uventet gjenstand, en gjenstand som ennå ikke hadde fått sin faste plass. Den grønne esken som Carolina hadde gitt ham med en gioiello dell’Africa inni. Hans skjebne. Han hadde sverget på at før klokkene slo tolv i Santa Maria, skulle han enten ha kastet esken eller åpnet den. Eller tatt livet av seg. Ett av tre.

For én ting er å leve og ånde for studiene, lete seg frem gjennom paleografiens fascinerende verden, i de gamle håndskriftenes univers, lære seg språk som ingen snakker, fordi de i århundrer har vært størknet på mugne papyrusruller som er hans eneste vindu mot erindringen, skjelne middelalderens paleografi fra oldtidens, fryde seg over at verden var så stor at så snart man kjedet seg, kunne man begynne å fordype seg i sanskrit eller de asiatiske språkene, og om jeg en dag skulle få en sønn, vil jeg at …

Mon tro hvorfor jeg akkurat nå lurer på om jeg en dag skal få en sønn? spurte han ergerlig seg selv, nei, forarget. Så kastet han igjen et blikk på esken, som lå der for seg selv på det ryddige bordet i cinquantaquattro. Fèlix Ardèvol børstet en innbilt tråd bort fra prestekjolen, lot en finger gli over huden som ble sår av kragen, og satte seg ved bordet. Det var tre minutter igjen til klokkene ringte tolv i Santa Maria. Han trakk pusten dypt og fattet en beslutning: Foreløpig skulle han ikke ta livet av seg. Han tok esken mellom begge hender, ytterst forsiktig, som en guttunge som bærer det redet han har røvet i et tre for å kunne vise moren de lysegrønne eggene eller de hjelpeløse fugleungene, jeg skal mate dem, mor, ikke vær lei deg, jeg skal gi dem masse maur. Som den tørste hjorten skriker etter vann, Herre. På en eller annen måte visste han at de neste skritt han tok, ville etterlate en uutslukkelig aura i hans sjel. To minutter til. Med skjelvende fingre prøvde han å knytte opp den 33

røde sløyfen, men hele tiden ble knuten bare strammere, og det var ikke fordi den stakkars Carolina hadde vært klønete, men fordi han selv var så nervøs. Han reiste seg urolig. Halvannet minutt. Han gikk bort til servanten og hentet barberkniven, åpnet den fort. Ett minutt og femten sekunder. Han kuttet brutalt den røde sløyfen, den peneste han hadde sett i sitt lange liv, for som femogtyveåring følte han seg gammel og trett og skulle ønske at dette ikke var noe som skjedde med ham, at det skjedde med den andre Felix, som åpenbart var i stand til å ta en slik bør på skuldrene uten å … Ett minutt! Han var tørr i munnen, hendene var svette, en dråpe trillet nedover kinnet, enda det den dagen ikke var spesielt … Ti sekunder til, så ville klokkene i Santa Maria i Via Lata slå tolv om dagen. Og mens det i Versailles var en gjeng med dilettanter som hevdet at krigen var over, og ved underskrivingen av våpenstillstanden stakk frem tungespissen av bare anstrengelse, for dermed å sette i gang alle mekanismene som få år senere skulle muliggjøre en strålende ny krig, enda blodigere og enda nærmere ondskapen, det som Gud aldri skulle ha tillatt, åpnet Fèlix Ardèvol i Guiteres den grønne esken og skjøv nølende den rosa vatten til side. Og da det første klokkeslaget klang, Angelus Domini nuntiavit Mariae, brast han i gråt.

Det var forholdsvis lett å komme seg ubemerket ut fra studentkollegiet. Sammen med Morlin, Gradnik og et par andre betrodde venner hadde han gjort det mange ganger ustraffet.

Når de var kledd som legfolk, sto mange dører i Roma åpne for dem; eller iallfall andre dører enn dem som sto åpne for dem om de kom i prestekjole. I normale klær kunne de gå i alle museene der sømmeligheten forbød dem å ferdes når de hadde prestekjolen på. Og de kunne drikke kaffe på Piazza Colonna og enda lenger bort, og se på folk som gikk forbi, og et par ganger hadde Morlin tatt ham med seg til folk som han etter hans mening burde kjenne. Han presenterte ham som Fèlix Ardevole, en klok mann som behersket åtte språk, og som kunne finne ut av ethvert håndskrift, og de lærde åpnet safene sine og lot ham se nærmere på originalmanuskriptet til La Mandragola, et klenodium, eller noen raslende papyrusruller som 34

hadde en tilknytning til makkabeerne. Men i dag, da Europa sluttet fred, snek den vise Fèlix Ardevole seg ubemerket ut av studentkollegiet, for første gang også uten at vennene merket noe. Med genser og hatt som skjulte hans geistlige stand, gikk han rett til fruktbutikken til signor Amato og la seg på lur, lot timene gå, med esken i lommen, og så folk ubekymret og lykkelig slentre forbi, fordi de ikke hadde hans feber. Carolinas mor gikk forbi, lillesøsteren hennes. Alle unntatt hans elskede.

Il gioiello, en grovskåret medaljong med et rudimentært bilde av en romansk Guds mor og et veldig tre ved siden av, kanskje en slags gran. Og på baksiden ordet «Pardàc». Fra Afrika?

Kunne det være en koptisk medaljong? Hvorfor sa jeg min elskede, jeg som ikke har rett til å … og den friske luften var ikke lenger til å puste i. Klokkene begynte å ringe, og Fèlix, som ennå ikke hadde fått kjennskap til det, trodde at samtlige kirker i Roma kimte til ære for hans hemmelige, syndige kjærlighet.

Folk stanset forundret opp, speidet kanskje etter Abélard, men i stedet for å se på ham og peke på ham spurte de seg selv hva det kunne skyldes at alle klokkene i Roma ringte klokken tre om ettermiddagen, det er jo ikke tiden for klokkeklang, hva kunne ha hendt? Du godeste, tenk om krigen var slutt!

Så kom Carolina Amato ut. Hun var kommet fra huset, hadde skrådd over gaten med det korte håret flagrende, og gikk rett bort dit hvor Fèlix ventet, han som hadde trodd at han var fullkomment kamuflert. Da hun sto rett foran ham, så hun på ham med et strålende, men stumt smil. Han svelget tungt, klemte rundt esken i lommen, åpnet munnen og sa ingenting.

– Jeg også, svarte hun. Og etter mange klokkeslag: – Likte du den?

– Jeg vet ikke om jeg kan ta imot.

– Det er min gioiello. Jeg fikk den av onkel Sandro da jeg ble født. Han hadde selv hatt den med seg fra Egypt. Nå er den din.

– Hva kommer de til å si hjemme?

– Den er min, og nå er den din. De kommer ikke til å si noe.

Den er min kjærlighetspant.

35

Hun tok hånden hans. Fra det øyeblikket falt himmelen ned på jorden, og for Abélard fantes det ikke annet enn Heloïses hud, og hun trakk ham med seg bort i en bortgjemt krok, som var tilsvinet, men hadde en duft av kjærlighetens roser, og fikk ham med seg inn i et hus der dørene sto åpne, og der det ikke var noen, mens klokkene slo og en nabokone stilte seg i vinduet og skrek nuntio vobis gaudium magnum, Elisabetta, krigen er slutt. Men de to elskende skulle akkurat til å innlede et avgjørende slag og hørte ikke denne kunngjøringen.

ii

de pueritia En god kriger kan ikke forelske seg i hver eneste squaw han treffer, selv om de skulle smykke seg med krigsmaling. sorte ørn

3

Ikke se på meg på den måten. Jeg vet godt at jeg dikter opp ting, men det er tross alt sant, det jeg sier. Et av mine tidligste minner er eksempelvis fra det gamle rommet mitt, det som i dag er avdelingen for historie og geografi, da jeg prøvde å bygge meg et hus under sengen. Det var ikke ubekvemt der, og først og fremst var det artig, for jeg kunne se bena på dem som kom inn og sa Adrià, gutten min, hvor er du, eller Adrià, kom og spis. Hvor har han gjort av seg? Ja, det var kjempegøy. Jeg har alltid hatt lett for å kjede meg, for hjemmet mitt var ikke egnet for små barn, og familien min var ikke egnet for små barn. Mor telte ikke, og far levde bare for sine kjøp og salg, og jeg holdt på å sprekke, jeg fikk anfall av sjalusi når jeg så ham stryke ømt over en gravering eller en fin porselensvase. Og mor … jeg hadde alltid inntrykk av at hun var på vakt, årvåken, lot blikket flakke hit og dit. Og det til tross for at hun og Lola Xica kjente seg så samhørige. Nå har jeg jo skjønt at far fikk henne til å føle seg som en fremmed i sitt eget hus. Det var fars hjem, og han lot henne aller nådigst bo der. Da far døde, kunne hun puste ut, og blikket hennes var ikke lenger så rastløst, selv om hun unngikk å se på meg. Og hun ble annerledes. Jeg lurer på hvorfor. Jeg lurer også på hvorfor mine foreldre giftet seg. Jeg tror aldri de elsket hverandre. Hjemme hos oss fantes det ingen kjærlighet. Jeg var ikke annet enn et tilfeldig utslag av samlivet deres.

Det er rare greier: Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg, men jeg stirrer bare tomt fremfor meg og forviller meg inn i tankeganger som ville fått Freud til å sikle. Det er kanskje fordi det 39

alt i alt skyldes det forholdet jeg hadde til far. Kanskje var det min skyld at han døde.

En dag, da jeg var blitt litt større, da jeg i all hemmelighet hadde erobret fars arbeidsværelse, rommet mellom sofaen og veggen, og hadde gjort det om til en bolig for indianerne og cowboyene mine, kom far inn fulgt av en kjent stemme, som riktignok akkurat da var noe midt imellom tiltalende og hårreisende. Det var første gang jeg hørte senyor Berenguer utenfor butikken, og han lød annerledes. Siden den gang har jeg ikke kunnet fordra stemmen hans, verken i eller utenfor butikken. Jeg ble liggende musestille, la sheriff Carson fra meg på gulvet, og den brune hesten til Sorte Ørn, som ellers var så lydløs, ramlet og bråkte sånn at jeg ble stiv av skrekk, men fienden merket ingenting, og far sa at jeg skylder deg ingen forklaringer.

– Det mener jeg du gjør.

Da senyor Berenguer satte seg i sofaen, ble den skubbet litt nærmere veggen, og jeg tenkte heltemodig at før ville jeg bli smadret enn oppdaget der. Jeg hørte at senyor Berenguer banket på et eller annet, og fars iskalde stemme sa at i dette huset er det forbudt å røyke. Så sa senyor Berenguer at han krevde en forklaring.

– Du arbeider for meg, sa far i et hånlig tonefall. – Har jeg rett, eller?

– Jeg har skaffet til veie ti graveringer, jeg har sørget for at skadelidende ikke klaget. Jeg greide å få de ti graveringene over tre grenser, jeg har fått dem taksert for egen regning, og nå kommer du og sier at du har solgt dem uten engang å rådføre deg med meg. Den ene var en Rembrandt, vet du.

– Vi kjøper og selger, det er slik vi tjener til det bedritne livet vårt.

Det der med det bedritne livet hørte jeg da for første gang, og jeg likte det. Far uttalte det med to b-er: det bbedritne livet, trolig fordi han var oppbrakt. Jeg skjønte at senyor Berenguer smilte. Allerede den gang kunne jeg kunsten å tolke pauser i samtaler og var sikker på at senyor Berenguer smilte.

– Å, hallo, senyor Berenguer. Det var mors stemme. – Har du sett noe til guttungen? Fèlix?

40

– Nei. Alarmklokkene ringte. Hvordan kunne jeg snike meg frem fra sofaen og forsvinne i en annen del av leiligheten og late som om jeg ikke hadde hørt noen ting? Jeg rådførte meg med sheriff Carson og Sorte Ørn, men de kunne ikke hjelpe meg.

Imens tidde de to mennene. De ventet vel på at mor skulle forlate rommet og lukke døren.

– Ha det bra.

– Ha det bra, senyora. Igjen den beske tonen i diskusjonen.

– Jeg føler meg bedratt. Jeg forlanger spesiell provisjon. Pause.

– Det krever jeg.

Akkurat det med provisjonen brydde jeg meg filla om. For å roe meg ned ga jeg meg til å oversette samtalen til fransk, et temmelig fritt oppfunnet fransk. Jeg må altså ha vært syv år da. Noen ganger gjorde jeg det for å ta meg sammen, for når jeg ble nervøs, fikk jeg ukontrollerbare skjelvinger, og så stille som det var på arbeidsværelset, ville de sikkert ha hørt meg.

Moi, j’exige ma commission. C’est mon droit. Vous travaillez pour moi, monsieur Berenguer. Oui, bien sûr, mais j’ai de la dignité, moi!

Et sted i bakgrunnen ropte mor Adrià, gutten min! Lola Xica, har du sett noe til ham? Dieu sait où est mon petit Hadrien!

Jeg husker ikke helt, men jeg innbiller meg at senyor Berenguer gikk sin vei temmelig fortørnet, og at far skysset ham av gårde med et dette er en strid om pavens skjegg, monsieur Berenguer, og det klarte jeg ikke å oversette. Det var ikke noe jeg heller ville enn at mor skulle ha kalt meg mon petit Hadrien.

Nok om det, nå kunne jeg endelig komme frem fra gjemmestedet mitt. Den tiden da far fulgte gjesten til døren, var mer enn nok til å fjerne alle spor. Jeg levde som en partisan der i huset, og det hadde gitt meg store ferdigheter i å kamuflere meg, så jeg var nesten allestedsnærværende.

– Her er du jo! Mor kom akkurat ut på balkongen, hvor jeg sto og så ned på bilene, som alt begynte å tenne lysene, for livet på den tiden var, så vidt jeg kan huske, en evig skumring.

– Hørte du meg ikke?

41

– Hva? I den ene hånden holdt jeg sheriffen og den brune hesten og lot som om jeg var falt ned fra månen.

– Du må prøve skolekappen din. Tenk at du ikke hørte meg!

– Kappen?

– Senyora Angeleta har skiftet ermene. Med en myndig håndbevegelse. – Kom! I systuen kontrollerte senyora Angeleta, med en nål mellom leppene, med fagkyndig blikk falden i de nye ermene.

– Du vokser for fort, gutten min.

Mor hadde gått for å si adjø til senyor Berenguer, og Lola Xica kom inn for å hente de nystrøkne skjortene, mens jeg som så ofte i barndommens løp tok på meg den ermeløse kappen.

– Og du sliter for mye på albuene, fulgte senyora Angeleta opp, som på den tiden må ha vært sånn omtrent tusen år gammel.

Ytterdøren smalt igjen. Fars skritt fjernet seg i retning av arbeidsværelset, og senyora Angelita ristet på det snøhvite hodet.

– Han har fått så mange besøk i det siste.

Lola Xica sa ingenting og lot som om hun ikke hadde hørt det. Senyora Angeleta festet ermet på kappen med knappenålene sine og la til: – Og noen ganger hører jeg høye brøl.

Lola Xica tok skjortene og hadde ingen kommentarer. Senyora Angeleta ga seg ikke: – Gudene vet hva det er de snakker om …

– Om det bbedritne livet, sa jeg før jeg fikk tenkt meg om.

Skjortene til Lola Xica falt på gulvet, senyora Angeleta stakk meg i armen, og Sorte Ørn snudde seg og speidet mot den knusktørre horisonten med halvlukkede øyne. Han var den første som fikk øye på støvskyen. Til og med før Kalle Kanin.

– Tre ryttere nærmer seg, sa han. Ingen sa noe til det. Der inne i grotten var de skjermet mot den nådeløse sommerheten, men ingen, ingen squaw, ingen barn, gadd å interessere seg for gjestene eller hvilke hensikter de hadde. Sorte Ørn blunket nesten umerkelig. Tre krigere var på vei ned til hestene sine. Han fulgte etter dem på nært hold uten å slippe støvskyen av syne.

De holdt stø kurs mot grotten, gjorde ikke noe forsøk på å 42

skjule seg. Lik fuglen som avleder rovdyret og lokker det bort fra redet med all slags knep, snudde han og hans tre menn seg mot vest for å avlede gjestene. De to gruppene møttes borte ved de fem eikene. Gjestene var tre hvite menn, den ene med lyst blondt hår og de andre med mørk hud. En av dem, med kjempestor bart, steg spenstig av hesten med armene ut til siden og smilte.

– Du er Sorte Ørn, fastslo han uten å legge armene inntil kroppen, som tegn på underkastelse.

Den store arapaho-høvdingen fra De sydlige marker ved bredden av Washita-elven fra Den gule fisk satt urørlig på hesten sin og spurte hvem han hadde æren av å få på besøk, og han med den sorte barten smilte igjen, fikk til et komisk bukk og sa jeg er sheriff Carson, fra Rockland, to dagsreiser fra deres marker.

– Jeg vet hvor dere har anlagt deres landsby Rockland, svarte den legendariske høvdingen bryskt. – På pawneenes land. Han spyttet på bakken for å tilkjennegi sin forakt.

– Dette er mine medhjelpere, sa Carson, som ennå ikke hadde skjønt hvem spyttklysen var beregnet på. – Vi jakter på en rømt forbryter. Nå spyttet han i sin tur, og syntes det virket bra.

– Hva har han gjort, siden dere kaller ham forbryter? spurte arapaho-høvdingen.

– Kjenner du ham? Har du sett ham?

– Jeg spurte hva han hadde gjort siden han ble kalt forbryter.

– Han har drept en hoppe.

– Og skjendet to kvinner, la den blonde til.

– Ja, det er klart, det også, samtykket sheriff Carson.

– Hvorfor leter dere etter ham her?

– Han er arapaho.

– Mitt folks territorium strekker seg mange dagsreiser mot vest, mot øst og mot kulden og varmen. Hvorfor er du kommet akkurat hit?

– Du vet hvem det er. Vi vil at du skal utlevere ham til en rettferdig straff.

– Du tar feil, sheriff Carson. Morderen din er ikke arapaho.

43

– Ikke? Hvordan kan du vite det?

– En arapaho ville aldri drepe en hoppe.

I det samme ble lyset tent, og Lola Xica gjorde tegn til at han skulle se til å komme seg ut av spiskammeret. Foran Adrià sto moren med krigsmaling i ansiktet, uten å se på ham, uten å spytte på bakken, og sa Lola, sørg for at han skyller munnen grundig. Med vann og såpe. Og om det trengs, noen dråper med lut også.

Sorte Ørn holdt ut torturen uten et eneste klynk. Da Lola Xica var ferdig, tørket han seg med håndkleet og så henne inn i øynene og sa Lola Xica, vet du hva det egentlig betyr å skjende en kvinne?

Jeg var vel i seks–syvårsalderen da jeg tenkte at jeg skulle fatte noen beslutninger om livet mitt. En av de klokeste var at jeg ville overlate utdannelsen i mors hender. Men slik gikk det av åpenlyse grunner ikke. Det skjønte jeg den kvelden fordi jeg lurte på hvordan far ville reagere på ubetenksomheten min, og derfor hadde opprettet et overvåkingssystem i spisestuen. Det var ikke så vanskelig, for rommet mitt lå vegg i vegg med spisestuen. Offisielt hadde jeg gått og lagt meg tidlig, derfor hadde far ikke sett noe mer til meg etter at han kom tilbake. Slik kunne jeg spare meg for en skjennepreken som ville ha vært spekket med fallgruver, for om jeg skulle si at det der med det bbedritne livet var noe jeg hadde hørt av ham, ville samtalen ha gått over fra du har en veldig grisete munn som jeg skal skylle med kjernesåpe, til hvordan i huleste vet du at jeg har sagt noe om det bbedritne livet, din frekke løgner? Hva? Hva? Du har vel ikke lyttet? Under ingen omstendigheter måtte jeg avsløre min spionvirksomhet, for takket være det knepet var jeg den eneste i huset som hadde kjennskap til alle kriker og kroker, alle samtaler, diskusjoner og uforklarlige gråtetokter.

Som den uken da Lola Xica gråt i ett sett, og når hun kom ut av rommet, skjulte hun med stor dyktighet sorgen, som måtte være kolossal. Det varte mange år før jeg skjønte hvorfor hun gråt, men da lærte jeg også at det finnes sorger som kunne vare en hel uke, og det gjorde meg litt redd for livet.

Men altså, jeg lyttet til samtalen mellom foreldrene mine ved 44

å legge øret mot bunnen av et glass som jeg presset mot veggen.

Ettersom far snakket med trett stemme, oppsummerte mor det inntrufne ved å si at jeg var et stort ork, og far ville ikke høre detaljer om hva som var et ork, og sa at det allerede var avgjort.

– Avgjort, hva da? Mors stemme lød forskremt.

– Jeg har meldt ham inn på jesuittskolen i Carrer de Casp.

– Men Fèlix … Hvis …

Den dagen skjønte jeg at hos oss var det far som bestemte.

Og at min utdannelse utelukkende var avhengig av ham. Jeg skrev meg bak øret at jeg måtte slå opp i Britannica og finne ut hva det der med jesuittene var for noe. Far så mor taus inn i øynene, og hun bestemte seg: – Hvorfor jesuittene? Du er da ikke troende og …

– Undervisning av første klasse. Vi må tenke på utbyttet. Vi har bare én sønn, og vi har ikke anledning til å tabbe oss ut.

Et øyeblikk: Ja, de hadde bare én sønn. Eller nei: Det var heller ikke tilfellet. Det som var klart, var at de ikke ville tabbe seg ut. Det var derfor far trakk frem det der med språkene, og jeg må innrømme at jeg likte det.

– Hva sa du?

– Ti språk.

– Sønnen vår er ikke noe monstrum.

– Men han kan lære dem.

– Hvorfor ti?

– Fordi pater Levinski ved Gregoriana kunne ni. Sønnen vår må overgå ham.

– Av hvilken grunn?

– Fordi han kalte meg udugelig i de andre elevenes påhør.

Udugelig fordi mitt arameisk var temmelig skralt etter ett års undervisning hos Faluba.

– Ikke tøys. Det er vår sønns utdannelse vi snakker om.

– Jeg tøyser ikke. Jeg snakker om min sønns utdannelse.

Jeg vet at mor tok seg veldig nær av at far sa min sønn. Men jeg hadde inntrykk av at mor hadde tankene andre steder, for hun begynte med å si at hun ikke ville gjøre meg til et monstrum, og i et tonefall jeg ikke kjente, sa hun hører du hva jeg sier? Jeg vil ikke at min sønn skal bli et sirkusmonstrum som skal overgå pater Luwowski.

45

– Levinski.

– Monsteret Levinski.

– En stor teolog og bibelkjenner. Et monstrum av lærdom.

– Nei. Dette må vi drøfte i ro og mak.

Det forsto jeg ikke. Det var jo akkurat det de gjorde: drøftet min fremtid i ro og mak. Og jeg slappet helt av, ettersom det der med det bbedritne livet ikke dukket opp noe sted.

– Katalansk, kastiljansk, fransk, tysk, italiensk, engelsk, latin, gresk, arameisk og russisk.

– Hva er det?

– De ti språkene han må kunne. De tre første kan han jo fra før.

– Nei, fransken er noe han dikter opp.

– Ja, men han klarer seg godt, han kan gjøre seg forstått.

Min sønn kan gjøre alt han setter seg fore. Og han har en helt spesiell språkbegavelse. Ti kommer han til å lære seg.

– Han må også kunne spille.

– Han er stor nå. Men når han kommer så langt som til studiene, må han kunne dem. Og med et trett sukk fortsatte han: – Vi snakker om det en annen gang, hva?

– Han er syv år, i Herrens navn!

– Jeg forventer jo heller ikke at han skal lære seg arameisk nå. Far trommet med fingrene på bordet for å tilkjennegi at det ikke var noe mer å snakke om. – Han får begynne med tysk.

Det likte jeg også godt, for Britannica klarte jeg nesten å finne ut av alene, og med en ordbok for hånden var det ikke noe problem. Tysken, derimot, var et ugjennomtrengelig mørke. Jeg hadde store forventninger til deklinasjonenes verden, språk hvor ordene fikk andre endelser, alt etter hvilken funksjon de hadde i setningen. Jeg ordla meg ikke akkurat slik, men det var ikke langt fra. Jeg var en skrekkelig hoven blei.

– Nei, Fèlix. Vi kan ikke gjøre den feilen.

Jeg hørte den lave lyden av en tørr spyttklyse.

– Ja? – Hva er arameisk? spurte sheriff Carson med dyp stemme.

– Det vet jeg ikke riktig. Vi må se nærmere på det.

Jeg var virkelig rar, det er bare å innrømme det. Når jeg ser tilbake, ser jeg meg selv lytte til det som skulle bli min frem46

tid, med et fast grep om sheriff Carson og den tapre arapahohøvdingen, mens jeg passet godt på så jeg ikke røpet meg, og tenker at jeg ikke var rar, men kjemperar.

– Det er ingen feil. Den første skoledagen kommer det en lærer som jeg alt har sett meg ut, og han skal lære guttungen tysk.

– Nei. – Han heter Romeu og er en meget dyktig ung mann.

Det gjorde meg nesten skremt. En lærer hjemme hos meg?

Hjemmet mitt var hjemmet mitt, og jeg var den som visste alt som foregikk der. Jeg ville ikke ha sjenerende vitner. Nei, jeg likte ikke tanken, denne Romeu, som skulle stikke nesen sin i dette huset, som skulle si nei, så fint, en egen boksamling når man er syv små år gammel, og tilsvarende pissprat, sånt som de voksne sier når de kommer hjem til meg. Ikke tale om.

– Han skal studere tre fag.

– Hva? – Juss og historie. Pause. – Og et tredje som han kan få velge selv. Men især juss, som er det nyttigste for å kunne hevde seg i dette rottereiret av en verden.

Tikk, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk. Foten min begynte å bevege seg av seg selv, tikk, tikk, tikk, tikk, tikk. Jeg hatet juss. Dere aner ikke hvor inderlig jeg hatet det. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg hatet det som pesten.

– Je n’en doute pas, sa mor. – Mais est-ce qu’il est un bon pédagogue, le tel Gomeu?

– Bien sûr, j’ai reçu des informations confidentielles qui montrent qu’il est un individu parfaitement capable en langue allemagne. Allemande? Tedesque? Et en la pédagogie de cette langue. Je crois que …

Jeg begynte å falle til ro. Foten holdt opp med å bevege seg på den ukontrollerte måten, og jeg hørte at mor reiste seg og sa hva med fiolinen? Må han slutte med den, da?

– Nei. Men den må komme i annen rekke.

– Det er jeg ikke enig i.

– God natt, kjære, sa far idet han åpnet avisen og bladde i den, som han pleide på denne tiden.

Jeg skulle altså begynne på en ny skole. Noe så fortærende.

Og så skummelt. Enda godt at sheriff Carson eller Sorte Ørn 47

skulle følge meg dit. Fiolinen i annen rekke? Og hvorfor arameisk så sent? Den kvelden varte det lenge før jeg sovnet.

Jeg er sikker på at jeg går i surr. Jeg vet ikke om jeg var syv eller åtte eller ni år. Men jeg hadde en spesiell språkbegavelse, og foreldrene mine hadde merket seg det og ville ikke la sjansen gå fra seg. Fransken var noe jeg hadde begynt med fordi jeg var en sommer i Perpignan, hjemme hos tante Aurora, og straks det gikk litt hektisk for seg der, slo de om fra sitt gutturale katalansk til fransk. Når jeg snakker fransk, benytter jeg derfor aksenten fra Midi, som jeg har beholdt hele livet og faktisk er ganske stolt av. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var.

Tysken var noe som kom senere. Engelsken er jeg ikke sikker på. Etterpå, tror jeg nok. Det er ikke det at jeg ville lære dem.

Det var de som lærte seg til meg.

Nå som jeg tenker etter for å kunne fortelle deg om det, ser jeg min barndom som en lang og dødsens kjedelig søndags ettermiddag, da jeg vandret rundt på måfå, prøvde å snike meg inn på arbeidsværelset, tenkte på hvor mye morsommere det hadde vært om jeg hadde hatt en bror, tenkte at en dag måtte jeg jo bli lei av å lese, for jeg hadde allerede Enid Blyton langt opp i halsen, og tenkte at i morgen måtte jeg på skolen igjen, og det var verre. Ikke fordi jeg var redd for skolen og lærerne og prestene, men derimot for barna. Det mest skremmende ved skolen var barna, fordi de glante på meg som et rart dyr.

– Lola Xica.

– Hva? – Hva kan jeg gjøre?

Lola Xica holdt opp med å tørke hendene eller ta på seg leppestift og stirret på meg.

– Kan jeg få bli med deg? spurte Adrià med et håpefullt blikk.

– Nei, da ville du bare kjede deg!

– Skru på radioen.

– Noe så dumt!

Da tok Lola Xica kåpen sin og gikk ut av rommet, som alltid luktet av Lola Xica, og med lav stemme, for at ingen skulle høre det, sa hun si til moren din at hun skal ta deg med på 48

kino. Og høyt sa hun ha det bra, vi snakkes, åpnet ytterdøren, blunket til meg og gikk sin vei. Hun kunne iallfall more seg på søndagsettermiddagene, spør ikke meg hvordan. Men jeg var dømt til å flakke omkring i leiligheten som en hvileløs ånd.

– Mor. – Hva? – Nei, ikke noe.

Mor løftet hodet fra ukebladet, drakk den siste slurken av kaffen og gløttet på meg.

– Hva er det?

Jeg var redd for å be henne ta meg med på kino. Veldig redd, og jeg vet ennå ikke hvorfor. Foreldrene mine var rett og slett for alvorlige.

– Jeg kjeder meg.

– Så les, da. Hvis du vil, kan vi øve på fransken.

– Kan vi ikke dra til Tibidabo?

– Det skulle du ha sagt i dag morges, så.

Det ble aldri noe av at vi dro til Tibidabo, verken søndag morgen eller søndag ettermiddag. Jeg måtte bare dra dit i fantasien, de gangene vennene mine fortalte hvordan det var på Tibidabo, der det var fullt av mekaniske dingser, av mystiske apparater og utsiktstårn og radiobiler og … og jeg vet ikke hva. Det var iallfall et sted som foreldrene pleide å ta med ungene til. Foreldrene mine tok meg heller ikke med til dyrehagen eller en spasertur på moloen. De var så vrange. Og de var ikke noe glad i meg. Tror jeg. Innerst inne lurer jeg fremdeles på hvorfor de fikk meg.

– Men jeg vil til Tibidabo!

– Hva er dette for noe mas? klaget far fra arbeidsværelset.

– Holder du på sånn, får du snart en ørefik!

– Jeg vil ikke repetere fransken!

– Du får snart en ørefik, har jeg sagt!

Sorte Ørn syntes alt det der var veldig urettferdig, og det sa han da også rett ut til sheriffen og meg. Og for ikke å kjede meg i hjel, og især for å slippe en ørefik, ga jeg meg til å øve arpeggioer på fiolinen, noe som har den fordelen at de er vanskelige å mestre, og derfor skal det mye til at de attpåtil låter pent. Før jeg ble kjent med Bernat, syntes jeg iallfall at klangen i fiolinen 49

var forferdelig. Jeg kuttet ut øvingen da jeg var kommet halvveis.

– Far, får jeg spille på storionien?

Far løftet hodet. Han satt som alltid og studerte et fremmedartet papir med lyslupe.

– Nei, sa han og pekte på det som lå foran ham på bordet.

– Har du sett noe så nydelig?

Det var et eldgammelt håndskrift med en kort tekst i et alfabet jeg ikke kunne.

– Hva er det?

– Et fragment av Markusevangeliet.

– Men hvilket språk er det?

– Arameisk.

Hørte du det, Sorte Ørn? Arameisk! Arameisk er et veldig gammelt språk. På papyrus og pergament.

– Kan jeg få lære det?

– Når den tiden kommer. Han sa det med stor tilfredshet, det kunne man alltid merke på far, for ettersom jeg stort sett var flink i alt, kunne han skryte av den kloke sønnen sin.

Jeg prøvde å dra nytte av denne tilfredsheten: – Får jeg spille på storionien?

Fèlix Ardèvol så taus på ham. Han skjøv lupen til side. Adrià trampet i gulvet: – Bare én gang. Vær så snill, far …

Fars øyne når han blir sint, er skremmende. Adrià holdt bare stand et par sekunder. Han ble nødt til å slå blikket ned.

– Vet du ikke hva nei betyr? Niet, nein, no, ez, non, ei, nem.

Hørt det før?

– Ei og nem?

– Finsk og ungarsk.

Da Adrià forlot arbeidsværelset, snudde han seg i fullt raseri og utstøtte en forferdelig trussel: – Da vil jeg ikke lære arameisk.

– Du gjør det som jeg sier, opplyste faren iskaldt og sindig, som når noen vet at de alltid får det som de vil. Så vendte han tilbake til manuskriptet, til arameisken, til lupen.

Den dagen bestemte Adrià seg for å føre et dobbeltliv. Han hadde fra før av gjemmesteder som ingen visste om, men han skulle utvide den hemmelige verdenen. Han satte seg store 50

mål: finne ut av kombinasjonen til safen og, når faren ikke var hjemme, øve med storionien. Ingen ville bry seg om det. Og legge den tilbake i kassen og i skapet tidsnok til å slette alle spor etter forbrytelsen. For at ingen skulle merke noen ting, ga han seg til å øve på arpeggioer og sa ingenting om det, verken til sheriffen eller arapaho-høvdingen, som tok en middagshvil på nattbordet.

4

Jeg har alltid husket far som en høy mann. Mor, derimot, var mor. Synd at hun ikke var glad i meg. Det eneste Adrià visste om henne, var at bestefar Adrià hadde oppfostret henne slik menn pleier å gjøre det når de blir enkemenn i meget ung alder og står der med et barn i armene og speider rundt seg for å se om noen kan gi ham en bruksanvisning på hvordan han skal innlemme barnet i livet sitt. Bestemor Vicenta døde meget ung, da mor var seks år. Mor hadde bare en uklar erindring om henne, mens jeg bare minnes de to eneste fotografiene som noensinne var blitt tatt av henne, brudebildet i atelieret til Caria, der begge var veldig kjekke og unge, men overdrevent utstaffert, slik man kler seg til ære for fotografen, og ett av bestemor med mor i armene og et tilbaketrengt smil, som om hun visste at hun ikke skulle få se henne ved den første kommunion, og spurte seg selv hvorfor skal jeg dø så ung og bare være et sepiafarget foto for barnebarnet mitt, som åpenbart er et vidunderbarn, men som jeg aldri skal lære å kjenne.

Mor vokste opp alene. Ingen tok henne noensinne med til Tibidabo, og kanskje var det derfor det aldri streifet henne at jeg var spent på hva pokker det var for slags livaktige automater, som man visst måtte putte en mynt inn i, så satte de seg på magisk vis i bevegelse og oppførte seg som folk.

Mor vokste opp alene. I 20-årene, da det lå døde mennesker i gatene, var Barcelona sepiafarget, og Primo de Riveras diktatur farget barcelonensernes blikk beskt. Straks bestefar Adrià skjønte at datteren hans vokste og måtte få greie på ting som han ikke visste noe om, siden de ikke hadde noe med paleografien å gjøre, lot han datteren til Lola flytte inn. Lola var hushol52

dersken til bestemor Vicenta, og hun fortsatte å stelle i huset fra åtte om morgenen til åtte om kvelden, som om fruen i huset ikke var død. Lolas datter, som var to og et halvt år eldre enn mor, het også Lola. Moren til Lola kalte de Store-Lola. Den stakkars kvinnen døde så tidlig at hun ikke fikk oppleve innføringen av republikken. På dødsleiet overlot hun alt til datteren. Hun sa pass på Carme, som om det gjaldt ditt eget liv, og Lola Xica, Lille-Lola, vek aldri fra mors side. Før hun flyttet fra oss. I vår familie er det slik at en Lola kommer og går hver gang noen dør.

Med forhåpningene til republikken og kongens flukt, med proklamasjonen av Den katalanske republikk og dragkampen med sentralregjeringen gikk Barcelona over fra sepia til grått, og folk på gaten gikk med hendene i lommen hvis det var kaldt, men hilste på hverandre, bød hverandre på en sigarett og smilte kanskje også, ettersom det fremdeles var håp. De visste ikke riktig om hva, men håp, det hadde de. Fèlix Ardèvol brydde seg ikke om sepia eller grått. Han var stadig på reisefot med de kostbare varene sine og med ett eneste mål: å øke sitt forråd av gjenstander, det var det han tørstet etter, for han nøyde seg ikke med å samle, han høstet inn. Om det var sepia eller grått omkring ham, var det samme. Han hadde bare blikk for det som kunne hjelpe ham med å hope opp ting. Det var derfor han ble oppmerksom på doktor Adrià Bosch, den fremragende paleografen ved Universitat de Barcelona, som hadde ord på seg for å være en vis mann som uten å nøle kunne fastslå tingenes nøyaktige alder. Det ble et fruktbart samarbeid for dem begge, og Fèlix Ardèvol ble en så hyppig gjest på doktor Boschs kontor at noen av hjelpelærerne begynte å se skjevt til ham. Fèlix Ardèvol ville heller treffe doktor Bosch hjemme enn på universitetet. Det skyldtes ikke noe spesielt, det var bare det at han følte seg uvel de gangene han satte sine ben i den bygningen. Det kunne jo tenkes at han traff en studiekamerat fra Gregoriana der. Dessuten var det to filosofiprofessorer, to kanniker, som hadde gått sammen med ham på presteseminaret i Vic, og som kunne stusse når de så ham som en så flittig gjest hos den fremragende paleografen, og kunne spørre underfundig hva er det du driver med da, Ardèvol? Eller si meg 53

en ting, stemmer det at du har droppet alt sammen på grunn av et kvinnfolk? Stemmer det at du har gitt avkall på en strålende karriere i sanskrit og teologi, kastet alt over bord på grunn av et skjørt? Stemmer det? Tenke seg til! Du skulle bare visst hva de har fått seg til å si om deg, Ardèvol! Hva ble det til med den flotte italienske piken?

Da Fèlix Ardèvol sa til doktor Bosch jeg vil snakke med deg om datteren din, hadde hun allerede i seks år kastet lange blikk på senyor Fèlix Ardèvol hver gang bestefar Adrià fikk besøk av ham. Det pleide å være hun som lukket opp for ham. Omtrent på den tiden da republikken ble innført, da hun hadde fylt sytten, begynte hun å bli seg bevisst at hun likte hvordan senyor Ardèvol tok av seg hatten når han hilste på henne. Og alltid sa han hvordan går det med deg, min skjønne? Det likte hun veldig godt. Hvordan går det med deg, min skjønne? Så godt at hun la merke til fargen på øynene til senyor Ardèvol.

Mørkebrune. Og lavendelvannet, en duft som fordreide hodet på henne.

Men så kom motgangen. Tre års krig. Barcelona var verken sepiafarget eller grått, men hadde samme farge som ild, angst, sult, bombardement og død. Fèlix Ardèvol var borte hele uker om gangen, på stille reiser, og universitetet var åpent tross trusselen som hang over taket på auditoriene. Og da roen vendte tilbake, en tung ro, ble størstedelen av lærerstaben, de som ikke hadde dratt i landflyktighet, utrensket av Franco, og på universitetet ble det heretter snakket kastiljansk, og man stilte uten komplekser all sin uvitenhet til skue. Men det gjensto noen øyer, som institutt for paleografi, som seierherrene betraktet som betydningsløst. Og senyor Fèlix Ardèvol tok opp igjen besøkene, nå med flere gjenstander. Sammen klassifiserte de, daterte de, sertifiserte de ektheten, og Fèlix solgte varene rundt omkring i hele verden, og fortjenesten delte de likt, velsignet være utbyttet i nødstider som disse. Og de lærerne som hadde overlevd den frankistiske utrenskningen, så fremdeles skjevt til denne kremmeren som ferdedes på instituttet som om han selv var professor. Både på instituttet og hjemme hos doktor Bosch.

54

Under krigen hadde Carme Bosch nesten ikke sett noe til ham, men det ble det slutt på. Senyor Ardèvol kom igjen på besøk hos faren hennes, og de to stengte seg inne på arbeidsværelset, og hun drev med sitt og sa Lola Xica, jeg vil ikke gå ut og kjøpe sandaler nå, og Lola Xica visste at det var fordi senyor Ardèvol var der og snakket om gamle papirer med husbonden, og med et lite smil sa hun som du vil, Carme. Da var det at faren, nesten uten å nevne det for henne, meldte henne inn på den nylig gjenåpnede bibliotekarskolen, Escola de Bibliotecàries, og de tre årene hun gikk der, faktisk like i nærheten, siden de bodde i Carrer dels Àngels, var de lykkeligste i hennes liv. Hun fikk seg skolekamerater som lovte dyrt og hellig at de skulle holde kontakten, om enn livet deres ble aldri så forandret, om de giftet seg, osv., og som hun aldri så igjen, ikke engang Pepita Masriera. Hun fikk jobb på universitetsbiblioteket, hvor hun skjøv boktraller gjennom gangene, og uten større hell forsøkte å se like streng ut som senyora Canyameres, og møtte et par–tre ganger senyor Ardèvol, som tilfeldigvis stadig oftere oppsøkte det biblioteket og sa hvordan går det med deg, min skjønne, og savnet sårt noen venninner fra skoletiden, især Pepita Masriera.

– Mørkebrunt er ingen farge.

Lola Xica så ironisk på Carme og ventet på et svar.

– Nei vel. Vakkert brun, da. Som mørk honning, fra eukalyptus.

– Han er like gammel som faren din.

– Nå må du gi deg! Han er syv og et halvt år yngre.

– Jeg sier ikke mer, jeg.

Tross utrenskningene så senyor Ardèvol mistroisk på både de nye og gamle lærerne. Det var ikke lenger noen som så med mistro på kjærlighetsaffærene hans, kanskje fordi de ikke hadde kjennskap til dem, men mange ville nok ha sagt at du er på gyngende grunn, kjære venn. Var det noe Fèlix Ardèvol helst ville unngå, så var det å gi vidtfavnende forklaringer til noen som så på ham med høflig ironi og ved sin taushet gjorde det klart at de ikke hadde utbedt seg noen forklaring. Helt til han en dag sa at nå får det være nok: Jeg er ikke skapt for å leve i evig pine, og så gikk han til po55

litistasjonen i Via Laietana og sa: professor Montells, paleograf.

– Hva sa du?

– Professor Montells, paleograf.

– Montells, paleograf, skrev politimesteren omstendelig.

– Og fornavn?

– Eloi. Og det andre slektsnavnet er …

– Eloi Montells Paleograf, jeg har det fullstendige navnet allerede.

Kontoret til politimester Plasencia var skittent olivenbrunt med et rustent arkivskap og portretter av Franco og José Antonio på den skjoldete avskallede veggen. Gjennom det skitne vinduet kunne man se trafikken i Via Laietana. Men Fèlix Ardèvol var ikke i humør til tull og tøys. Han skrev opp hele navnet til doktor Eloi Montells, som hadde Ciurana som sitt etternavn nummer to, som hadde et professorat i paleografi, som hadde studert ved Gregoriana en gang i tiden, og som så meget mistroisk på ham hver gang han besøkte doktor Bosch i et ærend som den andre ikke hadde noe med å snoke i.

– Hva ville du betegne ham som?

– Katalanist. Kommunist.

Politimesteren plystret lavt og sa du verden, du verden …

Og hvordan kan han ha unngått vår oppmerksomhet?

Senyor Ardèvol sa ingenting, ettersom spørsmålet uansett var retorisk, og han kunne jo ikke godt si at Montells hadde unngått dem på grunn av politiets udugelighet.

– Det er den andre professoren du kommer hit og anmelder.

Det er merkelig, trommet han på bordet med en blyant, som om han ville sende et morsesignal. – For du er vel ikke professor selv? Hvorfor gjør du det?

For å rense luften. For å kunne ferdes fritt uten å utsette meg for indiskré blikk.

– Av patriotisme. Leve Franco!

Det skulle bli flere. Det ble både tre og fire. Alle var katalanister og kommunister. Alle sverget forgjeves sin ubetingede oppslutning om regimet og utbrøt kommunist, jeg? Det hjalp ingenting med alle deres vivafrancos overfor politimesteren, for fengselet Model, der man sperret inne de uforbederlige som 56

ikke hadde villet ta imot generalissimusens storsinnede tilbud og forstokket holdt fast ved sine villfarelser, trengte stadig påfyll. Disse kjærkomne anmeldelsene ryddet opp i de nærmeste omgivelsene til doktor Bosch, som ikke merket noen ting og skaffet stadig nye opplysninger til den årvåkne mannen som øyensynlig beundret ham slik.

Kort tid etter arrestasjonen av professorene sluttet Fèlix Ardèvol for sikkerhets skyld å oppsøke kontoret på universitetet, og gikk i stedet hjem til doktor Bosch, til Carme Boschs henrykkelse.

– Hvordan går det med deg, min skjønne?

Piken, som ble penere for hver dag, svarte med et smil og slo blikket ned, alltid likedan, slik at øynene hennes var blitt til et av de mest opphissende mysteriene som Fèlix Ardèvol hadde satt seg fore å finne ut av snarest. Nesten like opphissende som et håndskrift av Goethe uten signatur.

– I dag kommer jeg med mer arbeid som er enda bedre betalt, sa han idet han trådte inn på professor Boschs arbeidsværelse. Bestefar Adrià gjorde seg klar til å taksere, bekrefte ektheten, innkassere og ikke stille spørsmål, men Fèlix, hør her, hvor pokker får du tak i alt det der? Og hvordan gjør du det for å … Hm? Mens bestefar Adrià så hvordan den andre pakket ut papirer, benyttet han anledningen til å pusse lorgnetten sin. Forestillingen kunne ikke begynne før håndskriftet lå på bordet.

– Gotisk kursivskrift, kansellistil, sa doktor Bosch og satte på seg lorgnetten og så grådig på håndskriftet. Han tok det opp og gransket det fra alle kanter en god stund.

– Det er ufullstendig, sa han så og brøt stillheten som hadde vart for lenge.

– Er det fra det fjortende århundre?

– Ja. Du lærer, ser jeg.

Fèlix Ardèvol hadde på den tiden allerede spent ut et garn som skulle fange opp papirer, papyrusruller, pergamenter, løse eller buntet sammen, fra rotete og støvete arkiver, biblioteker, kulturinstitutter, rådhus og menigheter rundt omkring i Europa. Den unge senyor Berenguer, som hadde ekte og forbil57

ledlig teft, saumfor disse stedene dag etter dag og foretok den første vurderingen, som han formidlet på den tidens skrantende telefoner. Alt etter som hva man kom frem til, betalte han en slikk og ingenting for denne skatten, om han da ikke bare kunne raske den med seg, og tok den med til Ardèvol, som skrev ut en ekthetsattest sammen med doktor Bosch. Alle fikk sin andel av utbyttet, og minner ble det også stadig flere av. Men det beste var om alle ble holdt utenfor. Alle sammen. I løpet av en tiårsperiode hadde han funnet mye skrot, veldig mye, men av og til fikk han en juvel i hende, som et eksemplar av utgaven fra 1876 av L’après-midi d’un faune med illustrasjoner av Manet, og i den hadde det ligget noen manuskripter av selveste Mallarmé, antagelig noe av det siste han hadde skrevet, og som hadde ligget bortgjemt på loftet i det ynkelige kommunale biblioteket i Valvins. Eller tre komplette pergamenter i god stand fra samlingen til det pavelige kanselli under Johannes II, som på mirakuløst vis var blitt berget fra et dødsbo under en auksjon i Göteborg.

Hvert år dukket det opp tre–fire slike perler. Og det var for disse perlene at Ardèvol arbeidet dag og natt. Litt etter litt, i den enorme leilighetens ensomhet oppe i bydelen Eixample, tok tanken langsomt form om å åpne en antikvitetsbutikk hvor alt unntatt de ekte perlene kunne plasseres. Denne beslutningen fikk ham så til å fatte enda én: å overta hele dødsbo med andre ting enn manuskripter. Vaser, bongotrommer, chippendalemøbler, paraplystativer, våpen … alt mulig som var lagd for mange år siden og ikke lenger gjorde noen nytte. Slik gikk det til at det første musikkinstrumentet kom i hus. Årene gikk. Senyor Ardèvol, min far, besøkte professor Bosch, min bestefar, som jeg hadde hatt anledning til å bli kjent med som liten gutt. Carme, min mor, fylte toogtyve år, og en dag sa senyor Fèlix Ardèvol til sin kollega, jeg vil snakke med deg om datteren din.

– Hva er det med henne? spurte doktor Bosch litt forskrekket, tok av seg lorgnetten og så granskende på vennen sin.

– Jeg vil gifte meg med henne. Hvis du ikke har noe imot det.

Doktor Bosch reiste seg og gikk ut i den mørke entreen, ganske fortumlet, og viftet med lorgnetten. Ardèvol iakttok ham spent noen skritt bak.

58

Etter noen minutters nervøs vandring snudde han seg og så på Ardèvol, uten å tenke over at han hadde mørkebrune øyne: – Hvor gammel er du?

– Fireogførti.

– Og Carme kan vel toppen være atten–nitten.

– Toogtyve og et halvt. Datteren din er over toogtyve.

– Sikkert?

Stillhet. Doktor Bosch satte på seg lorgnetten som om han hadde tenkt å se nærmere på datterens alder. Han så på Ardèvol, åpnet munnen, tok av seg lorgnetten, og med et åndsfraværende blikk sa han forundret, som om han hadde tatt for seg en ptolemeisk papyrusrull, Carme har fylt toogtyve år …

– For flere måneder siden.

I det samme gikk ytterdøren opp, og Carme kom inn sammen med Lola Xica. De stirret på de to tause mennene, rett opp og ned i entreen. Lola Xica forsvant med handlekurven, og Carme så igjen på dem mens hun tok av seg kåpen.

– Hva er det? spurte hun.

5

Lenge var jeg fascinert av far, tross hans barske vesen, og jeg ville gjerne gjøre ham til lags. Først og fremst ville jeg at han skulle beundre meg. Morsk var han, ja, oppfarende også, og han var aldeles ikke glad i meg. Men jeg beundret ham. Det er trolig derfor det koster meg så mye å snakke om ham. For ikke å rettferdiggjøre ham. For ikke å fordømme ham.

En av de få gangene, om ikke den eneste, da far ga meg rett og sa ja vel, jeg tror faktisk du har rett. Minnet om det har jeg bevart som en eske med en skatt i. For stort sett var det vi andre som alltid tok feil i alt. Jeg forstår at mor betraktet livets gang fra balkongen. Men jeg var liten og ønsket alltid å være med på alt. Og når far stilte umulige krav til meg, syntes jeg i utgangspunktet at det var flott. Selv om jeg ikke klarte å innfri de fleste. Jeg studerte ikke juss. Jeg studerte bare ett fag, men til gjengjeld har jeg ikke gjort annet enn å studere hele livet. Jeg har ikke greid å samle ti–tolv språk med sikte på å slå rekorden til pater Levinski ved Gregoriana: Jeg har lært meg dem nesten uten å streve med det, fordi jeg hadde slik fornøyelse av det. Og selv om jeg har uoppgjort gjeld til far, har jeg ikke gjort noe for at han skulle føle seg stolt av meg fra der hvor han nå befinner seg, det vil si ingensteds, for jeg har arvet hans manglende tro på det evige liv. Planene til mor, som alltid kom i annen rekke, ble det heller ikke noe av. Det vil si: Det stemmer ikke helt. Først senere fikk jeg vite at mor hadde hatt sine planer for meg, men at hun hadde holdt dem hemmelig for far.

Jeg var altså enebarn og sto under tilsyn av foreldre som var oppsatt på at det begavede avkommet skulle utmerke seg. Det 60

kan være en oppsummering av min barndom: Listen var lagt høyt. Listen var lagt høyt i ett og alt, til og med når det gjaldt å tygge med lukket munn og ikke sette albuene på bordet og ikke avbryte de voksnes samtale, unntatt når jeg eksploderte, for det var dager da jeg ikke orket mer, og verken Carson eller Sorte Ørn kunne berolige meg. Derfor pleide jeg gjerne å benytte anledningen når Lola Xica hadde et ærend til gamlebyen, Barri Gòtic, og så ventet jeg storøyd på henne i butikken.

Jo eldre jeg ble, desto mer fascinert ble jeg av butikken, for den smittet meg med en kriblende nyfikenhet. Hjemme kalte vi det butikken for enkelhets skyld, til tross for at det var mye mer enn det: en hel verden der man kunne se bort fra livet utenfor veggene. Inngangen var i Carrer de la Palla, foran den forvitrede fasaden på en kirke som var glemt av både bispestolen og de kommunale myndighetene. Når man åpnet døren, lød en bjelle som jeg ennå kan høre klinge, og som varslet Cecília eller senyor Berenguer. Deretter var alt en sann fryd for øynene og for nesen. Ikke for berøringssansen, for Adrià hadde fått strengt forbud mot å røre noen ting, du som alltid må se ting med fingrene, nåde deg hvis du rører noe. Ingenting får du røre. Og ingenting vil si ingenting, skjønner du det, Adrià?

Og ettersom ingenting var ingenting, vandret jeg gjennom de smale gangene med hendene i lommen og så på en markspist engel, ved siden av det forgylte vaskevannsfatet til Marie Antoinette. Og en gongong fra Ming-dynastiet som var verdt en formue, og som Adrià ville slå på en gang før han døde.

– Hva bruker man den der til?

Senyor Berenguer så på den japanske dolken, kastet et blikk på meg og smilte: – Det er en kaiken-dolk fra bushiene.

Adrià stirret måpende på ham. Senyor Berenguer gløttet bort på Cecília, som polerte bronsevasene, og sa lavmælt, idet han bøyde seg over gutten, slik at han kunne kjenne den tvilrådige pusten hans: – En kniv som japanske krigerkvinner bruker når de begår selvmord. Han så granskende på ham, for å fange opp en eventuell reaksjon. Og siden gutten ikke visste hva han skulle tro, la han tørt til: – Edo-epoken, sekstende århundre.

Det er klart at Adrià ble imponert, men som åtteåring, som 61

jeg måtte være den gang, hadde jeg alt lært å skjule følelsene mine, slik mor gjorde når far stengte seg inne på arbeidsværelset og stirret med lupe på håndskriftene sine og ingen i huset kunne være høyrøstet, for far satt på arbeidsværelset og leste, og hvem vet når han ville komme ut og spise kveldsmat?

– Nei. Så lenge han ikke har gitt livstegn fra seg, behøver du ikke å sette grønnsakene på varmen.

Og Lola Xica gikk ut på kjøkkenet og brummet at den fyren skulle få med meg å gjøre, hele huset lot seg tyrannisere av ham og den lupen hans. Og hvis jeg var i nærheten av den fyren, hørte jeg ham lese: A un vassalh aragones. / Be sabetz lo vassalh qui es, / El a nom. N’Amfos de Barbastre. / Ar aujatz, senher, cal desastre / Li avenc per sa gilozia.

– Hva er det?

– La reprensió dels gelosos. En liten roman.

– På gammelkatalansk?

– Nei. Oksitansk.

– Det ligner.

– Veldig.

– Hva betyr det å være sjalu?

– Forfatteren er Ramon Vidal de Besalú. Trettende århundre.

– Oi, det var gammelt. Hva betyr det å være sjalu?

– Folio 132 av den provençalske visesamlingen fra Karlsruhe. Det finnes én til i nasjonalbiblioteket i Paris. Denne er min. Din. Adrià oppfattet det som en invitasjon og rakte frem hånden.

Far slo den, og det gjorde forferdelig vondt. Han gadd ikke engang å si vekk med fingrene. Han fortsatte med lupen og sa hva kan det skyldes at livet gir meg så mange gleder nå for tiden.

En japansk dolk for kvinnelig selvmord, resymerte Adrià.

Og fortsatte rundturen bort til keramikkrukkene. Han ventet med graveringene og håndskriftene til helt til slutt, fordi han hadde så stor respekt for dem.

– Si meg, når kommer du og hjelper oss, vi har mye å gjøre, ser du.

62

Adrià så seg om i den tomme butikken og smilte dannet til Cecília: – Når jeg får lov av far, sa han.

Hun skulle til å si noe, men kom på andre tanker, og et øyeblikk ble hun stående med åpen munn. Så glitret det i øynene hennes, og hun sa kom, gi meg et kyss.

Og jeg måtte bare kysse henne, for det gikk ikke an å slå seg vrang nå midt oppe i det hele. Året før hadde jeg vært dødelig forelsket i henne, men nå begynte det å bli et ork med all denne kyssingen. Enda så ung jeg var, hadde jeg allerede nådd fasen med den sterkeste motvilje mot kyss, som ellers først begynner i tolv–trettenårsalderen. Jeg har alltid vært et vidunderbarn når det gjelder uvesentlige ting. Denne heftige motviljen mot kyssing varte fra mitt åttende eller niende leveår til … nå ja, du vet selv til når. Eller kanskje vet du det ikke ennå. Forresten, hva mente du med at «jeg har begynt på et nytt og bedre liv», som du sa til den leksikonselgeren?

En kort stund sto Adrià og Cecília og så folk gå forbi uten så mye som å gløtte på utstillingsvinduet.

– Alltid er det mye å gjøre, sa Cecília, som hadde gjettet hva jeg tenkte på. – I morgen skal vi tømme en leilighet med en boksamling. Det blir mye styr.

Hun snudde seg mot bronsen igjen. Stanken av pussemiddel hadde steget helt opp i hodet på Adrià, som fant ut at han ville trekke seg litt unna. Hvorfor må de japanske kvinnene ta livet av seg? tenkte han.

Nå skjønner jeg at det var ganske sjelden jeg rotet rundt i butikken. Rote er kanskje ikke det rette ordet. Det som især var tungt for meg, var når jeg kom til kroken med musikkinstrumentene. En gang, jeg var noe større da, prøvde jeg en fiolin, men da jeg kastet et fort blikk bak meg, møtte jeg det stumme blikket til senyor Berenguer, og gjett om jeg ble livredd. Aldri mer skulle jeg prøve noe slikt. Jeg husker at det i tidens løp, foruten trombonene, tubaene og trompetene, fantes ti–tolv fioliner, seks celloer, to bratsjer og tre spinetter, og så gongongen fra Ming-dynastiet, en etiopisk tromme og en slags urørlig kjempeslange som det ikke kom noen lyd fra, og som jeg siden fikk vite var en serpent. Jeg er sikker på at det må ha vært kjøp og salg, for instrumentene varierte, men jeg husker at antall 63

instrumenter pleide å være det samme. Ganske lenge kom det fiolinister fra Liceu og forhandlet – stort sett forgjeves – om å få beholde et av disse instrumentene. Far ville ikke ha kunder som var musikere, for de var alltid blakke. Jeg vil ha samlere.

De som vil ha gjenstanden, og hvis de ikke har råd til den, stjeler de den. Det er kundene mine.

– Hvorfor det?

– Fordi de betaler den prisen jeg oppgir, og går fornøyd sin vei. Og en dag dukker de opp igjen og sikler etter mer.

Far visste hva han snakket om.

– En musiker vil ha et instrument til å spille på. Når han har det, spiller han. Samleren har ingen grunn til å spille. Han kan ha ti instrumenter, og han lar hånden gli over dem. Eller øynene. Og er lykkelig med det. En samler spiller ikke på instrumentet, han tar på det.

Far var en veldig klok mann.

– En musiker og samler, da måtte du være bra heldig. Men jeg kjenner ingen.

Nå begynte Adrià å føle en viss fortrolighet og sa at Herr Romeu var kjedelig som en søndagsettermiddag, og han så på meg med et borende blikk som fremdeles, nå som han er seksti år, kan være en prøvelse.

– Hva sa du?

– At Herr Romeu …

– Nei, kjedelig som hva da?

– Det vet jeg ikke.

– Jo da, det vet du.

– Som en søndagsettermiddag.

– Bra. Far hadde alltid rett. Han ble stum, som om han puttet ordene mine i lommen, til samlingen sin. Da de godt og vel var på plass, tok han opp igjen samtalen.

– Hvorfor er han kjedelig?

– Han gjør ikke annet hele dagen enn å presse meg til å studere deklinasjoner og endelser, som jeg for lengst kan utenat, og vil ha meg til å si denne osten er god, hvor har du kjøpt den?

Eller også får han meg til å si jeg bor i Hannover og heter Kurt.

Og hvor bor du? Liker du deg i Berlin?

64

– Hva ville du heller ha sagt, da?

– Det vet jeg ikke. Jeg vil lese en spennende historie. Jeg vil lese Karl May på tysk.

– Veldig bra. Jeg tror nesten du har rett.

Jeg gjentar: Veldig bra, jeg tror nesten du har rett. Og for å være helt presis: Det var den eneste gangen i mitt liv at han ga meg rett. Hadde jeg vært fetisjist, ville jeg ha rammet inn setningen, dagen og klokkeslettet da det skjedde. Og lagd et svarthvitt-fotografi av det.

Dagen etter fikk jeg ingen undervisning, for Herr Romeu var blitt oppsagt. Adrià følte seg veldig viktig, som om han hadde makt over andre menneskers skjebne. Det var en glorverdig tirsdag. Den gangen frydet det meg at far fikk alle mennesker til å gjøre det de skulle gjøre. Jeg må ha vært ni eller ti år, men min æresfølelse må ha vært meget stor. Eller rettere sagt frykten for å gjøre meg til latter. Især når han nå så seg tilbake, gikk det opp for Adrià Ardèvol at ikke engang da han var liten, hadde han vært et lite barn. Han pådro seg alle tenkelige former for fremmelighet, slik andre får forkjølelser eller infeksjoner. I grunnen synes jeg synd på meg selv. Og det enda jeg ikke kjente til de detaljene som jeg nå er i stand til å rekonstruere, som for eksempel at far, etter å ha åpnet butikken, da den ennå ikke sto på stødige ben, med en Cecília som øvde på å gre seg pent, fikk besøk av en kunde som ville snakke med ham om noe, og far viste ham inn på arbeidsværelset, og den ukjente sa senyor Ardèvol, jeg er ikke kommet for å kjøpe noe, og far så ham inn i øynene og var straks på vakt.

– Kan du fortelle meg hvorfor du er kommet, da?

– For å si deg at ditt liv er i fare.

– Jaså? Fars smil. Et litt oppgitt smil.

– Ja. – Tør jeg spørre hvorfor?

– For eksempel, du skal vite at doktor Montells er blitt løslatt.

– Jeg vet ikke hvem du snakker om.

– Og han har fortalt oss litt av hvert.

– Hvem er dere?

65

– La oss si at vi er meget oppbrakt over deg fordi du har anmeldt ham som katalanist og kommunist.

– Jeg? – Ja. Du. – Jeg er ikke løsmunnet. Var det noe mer? sa han og reiste seg. Gjesten ble sittende. Han satte seg enda bedre til rette, og med forbløffende fingerferdighet rullet han seg en sigarett. Og tente den.

– Her får ingen røyke.

– Jeg, så. Han pekte på far med sigaretten i hånden. – Og vi vet at du har anmeldt tre personer til. Samtlige hilser så mye, hjemmefra eller fra fengselet. Heretter skal du passe deg på hvert hushjørne. De er farlige.

Han stumpet røyken på bordplaten, som om det var et digert askebeger, blåste røyken i ansiktet på senyor Ardèvol, reiste seg og gikk. Fèlix Ardèvol så hvordan litt av treverket ble svidd, uten at det var noe han kunne gjøre ved det. Som om det var en botsøvelse.

Hjemme hos oss den kvelden, kanskje for å riste av seg ubehaget, tok far meg med inn på arbeidsværelset som en belønning, især en belønning fordi jeg var den første som stilte krav til lærerne, noe annet hadde jeg ikke ventet meg av min sønn, og viste meg et brettet pergament, beskrevet på begge sider, etter alt å dømme stiftelsesbrevet for klosteret Sant Pere del Burgal, og sa se her, gutt (jeg skulle ha ønsket at han etter se her, gutt, hadde lagt til «som jeg har så store forhåpninger til», nå som vi hadde inngått en sterk pakt), dette dokumentet ble forfattet for over tusen år siden, og nå har vi det i hende …

Hei, hei, rolig, la meg holde det. Er det ikke nydelig? Det skriver seg fra den tiden da dette klosteret ble grunnlagt.

– Hvor er det?

– I Pallars. Du vet, det bildet av Urgell i spisestuen?

– Det klosteret du kan se der, er Santa Maria de Gerri.

– Ja, akkurat. Burgal ligger enda høyere oppe. Omtrent tyve kilometer nærmere kulden og fjellene. Om pergamentet: – Stiftelsesbrevet for Sant Pere del Burgal. Saken er den at abbed Delligat hadde henvendt seg til grev Ramon av Toulouse og bedt om en rettslig særstilling for klosteret, enda så lite det 66

var, men så skulle det altså bestå i mange århundrer. Det gjør sterkt inntrykk på meg at jeg har så mye historie mellom hendene.

Jeg så for meg det far snakket om, og jeg kunne med letthet tenke meg at han tenkte at det var en altfor strålende, altfor vårlig dag til jul å være. De hadde nettopp begravd den ærverdige prior Josep de Sant Bartomeu på den nitriste lille kirkegården ved Sant Pere, og som en kontrast var alt liv som om våren sprengte seg frem over det våte og friske gresset i tallløse fargeglitrende knopper, stivnet og livløst under isen. De hadde begravd pater prioren, og med ham enhver mulighet for at klosteret kunne holde dørene åpne. Tidligere, da snøen ennå lavet ned, hadde Sant Pere del Burgal vært et abbedi som var fritatt for skatter og avgifter. Helt fra den fjerne tiden da abbed Delligat ennå levde, hadde det gjennomgått mange omskiftelser, noen ganger oppgangstider, da nærmere tredve munker skuet ut over det storslagne panoramaet som dag for dag ble skapt av vannet i Noguera som strømmet forbi, med skogen i Poses i bakgrunnen, og de priste Herren og takket ham for hans verk og forbannet djevelen for kulden som herjet med kroppene og fikk sjelene i hele menigheten til å krympe seg.

Sant Pere del Burgal hadde også måttet gjennomlide nødstider, uten hvete til møllen, med bare seks–syv gamle og syke munker som måtte utføre de samme gjøremålene som en munk alltid utfører fra han går i kloster til han blir båret til kirkegården, slik man den dagen gjorde med pater prioren. Men nå fantes det bare én overlevende med minner som strakte seg så langt tilbake.

Et kort, kraftløst responsorium, en hastig og sorgtung velsignelse over den ynkelige kisten, og han som på kort varsel hadde trådt til som forrettende prest, broder Julià de Sau, gjorde et tegn til de fem bøndene fra Escaló, som var kommet opp for å bistå klosteret med denne triste akten. Ennå så man ikke noe til brødrene fra abbediet Santa Maria de Gerri, som skulle komme for å stadfeste klosterets nedleggelse. De skulle dukke opp når det hele var over, som alltid når man trengte dem.

Broder Julià de Sau gikk inn i det lille klosteret Sant Pere.

67

Han trådte inn i kirken. Med tårer i øynene tok han hammer og meisel for å slå hull i steinsokkelen ved høyalteret og dro frem det lille relikvieskrinet. Det gikk et grøss gjennom ham, for for første gang i sitt liv var han alene. Alene. Uten noen annen broder. Hans skritt runget i den smale gangen. Han kastet et raskt blikk inn i det lille refektoriet. En av benkene var skjøvet helt bort til veggen, slik at den skitne murpussen skallet av. Han tok seg ikke bryet med å dra den på plass. En tåre trillet nedover kinnet, og han gikk til cellen sin. Derfra skuet han ut over det kjære landskapet som han kunne utenat, tre for tre. På briksen, Det hellige skrin som rommet klosterets stiftelsesbrev, og som nå også skulle romme relikvieskrinet, som bar med seg minnene om alle de ukjente helgenene som i århundrer hadde gått til daglige messer og sang. Der var også kalken og patenen som hadde tilhørt klosteret. Og så de to eneste nøklene til Sant Pere del Burgal: til den lille kirken og til klosterporten. Så mange års lovsang til Herren redusert til en solid trekiste av einebærtre, som fra denne dagen av skulle være det eneste vitnet om det nedlagte klosterets historie. I den ene enden av stråmadrassen, et klede til å knytte en bylt, med et par klesplagg, et slags sjal og timeboken. Og så den lille posen med grankongler og lønnefrø som minnet ham på et annet liv som han slett ikke savnet, da han ble kalt fra Miquel og tilhørte dominikanerordenen; og så konen til Den skjeløyde fra Salt, som i palasset til Hans Eksellense storinkvisitoren hadde snakket til ham fra kjøkkenet og sagt ta dette, fra Miquel, frø til furu og gran og lønn.

– Hva skal jeg med dem?

– Noe mer har jeg ikke å gi deg.

– Hvorfor skal du gi meg noe? spurte fra Miquel utålmodig.

Kvinnen bøyde hodet og sa lavt, nesten uhørlig, Hans Eksellense har voldtatt meg, og jeg vil ta livet av meg, for at ikke min mann skal få vite om det, for da kommer han til å drepe meg.

Bestyrtet gikk fra Miquel inn i gangen og satte seg på en buksbombenk.

– Hva er det du sier? spurte han kvinnen, som hadde fulgt etter ham og stilt seg opp foran ham.

68

Kvinnen svarte ikke, for hun hadde allerede sagt alt som var å si.

– Jeg tror deg ikke, elendige løgnerske. Du vil bare …

– Hvis jeg henger meg i en ormstukken bjelke, kommer du til å tro meg da? Nå så hun på ham med øyne som fylte ham med gru.

– Men barnet mitt …

– Jeg vil at du skal ta imot mitt skriftemål, for jeg har tenkt å ta livet av meg.

– Jeg er ikke prest.

– Men du kan jo allikevel … Jeg har ingen annen utvei enn å dø. Og siden det ikke er min feil, tror jeg at Gud vil tilgi meg.

For det vil han vel, fra Miquel?

– Selvmord er en synd. Se til å pelle deg vekk! Forsvinn!

– Hvor vil du at jeg skal gå, en enslig kvinne? Hva? Fra Miquel skulle ønske at han var langt borte derfra, ved verdens ende, tross farene som lurte ved universets ville ytterkanter.

I cellen sin i Sant Pere del Burgal så broder Julià på den fremstrakte hånden sin med de frøene som den fortvilte kvinnen hadde gitt ham, kvinnen han ikke hadde maktet å trøste. Dagen etter hadde de funnet henne hengt i en ormstukken bjelke i den store låven. Hun var blitt kvalt av rosenkransen med femten mysterier som Hans Eksellense pleide å knytte rundt kutten sin, og som hadde forsvunnet for to dager siden. Etter påbud fra Hans Eksellense fikk selvmordersken ingen grav i vigslet jord, og Den skjeløyde fra Salt ble kastet ut fra palasset fordi han hadde latt sin kone begå en så himmelropende skjenselsgjerning. Den som hadde funnet henne tidlig på morgenen, var Den skjeløyde fra Salt selv, som hadde forsøkt å rive av rosenkransen i et vanvittig håp om at hans kone fremdeles pustet.

Da fra Miquel fikk høre om det, gråt han bitre tårer, og han ba, tross sin overordnedes anvisninger, for den fortvilte sjelens frelse, og sverget ved Herren at han aldri skulle miste disse frøene og konglene, som skulle minne ham på hans feige taushet.

Nå tok han dem igjen i øyesyn, tyve år senere, i den fremstrakte hånden, nå som livet hadde tatt en ny vending, og han skulle bli munk i Santa Maria de Gerri. Han puttet frøene i lommen 69

på benediktinerkutten sin. Han så ut av vinduet. Kanskje var de nå like i nærheten, men han kunne ikke se noe røre på seg i det fjerne. Han knyttet en bylt i hui og hast. Den natten skulle det ikke sove noen munk i klosteret Sant Pere del Burgal.

Med Det hellige skrin i et fast grep gikk han innom den ene cellen etter den andre, cellen til fra Marcel, til fra Martí, til fra Adrià, til pater Ramon, til pater Basili, til pater Josep de Sant Bartomeu, og sin egen usle celle i enden av den smale gangen, den cellen som lå nærmest den bitte lille korsgangen og like ved klosterporten, som han hadde voktet helt fra han kom til klosteret. Etterpå tok han en tur innom vaskerommet, den beskjedne kapittelsalen, kjøkkenet, og igjen refektoriet, der benken fremdeles skrapte borti murpussen. Så gikk han ut i korsgangen, og da var det ikke til å unngå at smerten presset på, et dypt hulk brøt frem, for han kunne ikke godta at dette var Guds vilje. For å roe seg ned, for å ta et endelig farvel med så mange års liv som benediktinermunk, gikk han inn i kapellet. Der knelte han foran alteret, med Det hellige skrin knuget inntil seg. For siste gang i sitt liv så han på maleriene i apsisen.

Profetene og erkeenglene. Den hellige Peter og Paulus, den hellige Johannes og de andre apostlene og Guds mor, som sammen med erkeenglene lovpriste den strenge Pantokrator. Og han følte seg skyldig, skyldig i nedleggelsen av det lille klosteret Sant Pere del Burgal. Og med den ledige hånden slo han seg for brystet og sa confiteor, Donie. Confiteor, mea culpa. Han satte Det hellige skrin fra seg og bøyde seg og kysset det gulvet som så mange generasjoner av munker hadde stått på og lovprist den allmektige Gud, som betraktet ham sløvt.

Han reiste seg, tok Det hellige skrin, kastet et siste blikk på de hellige bildene og trakk seg tilbake mot døren. Straks han sto utenfor kirken, smelte han de to fløyene igjen, dreide for siste gang nøkkelen rundt og la den i Det hellige skrin. De kjære veggmaleriene i kirken skulle ikke bli sett av menneskeøyne før Jachiam de Pardàc åpnet døren rett og slett ved å skyve den ormstukne fløyen opp med flat hånd, nesten tre hundre år senere.

Så kom broder Julià de Sau til å tenke på den dagen da hans føtter, ivrige og slitne, ennå knuget av angst, kom til døren i 70

Sant Pere, og han banket på med knyttneven. Femten munker bodde det den gang bak klostermurene. Du store Gud, herlighetens Herre, sånn som han lengtet tilbake til det som hadde vært, til tross for at han ikke hadde noen rett til å savne en fortid som han aldri selv hadde kjent, de dagene da det hadde vært gjøremål for hver munk og én munk for hvert gjøremål.

Den dagen da han banket på den døren og tryglet om å få slippe inn, var det mange år siden han hadde forlatt tryggheten og trengt inn i angstens rike, det som alltid omgir den som er på flukt. Desto mer hvis han frykter at han har tatt feil, ettersom Jesus taler om kjærlighet og godhet, og jeg har ikke fulgt det budet. Men visst hadde han fulgt det, pater Nicolau Eimeric, storinkvisitoren, var jo hans overordnede, og alt skjedde i Guds navn og til beste for Kirken og den sanne tro, og jeg kunne ikke, jeg kunne det ikke fordi Jesus sto meg så fjernt, og hvem er du, fra Miquel, din tåpe av en legbror, som våger å undres på hvem Jesus er? Herren vår Gud er i blind, betingelsesløs lydighet. Gud er med meg, fra Miquel. Og den som ikke er med meg, er mot meg. Se meg inn i øynene når jeg taler til deg! Den som ikke er med meg, er mot meg. Og fra Miquel fant det best å ta flukten, han foretrakk uvissheten og kanskje helvete fremfor frelsen, men med dårlig samvittighet. Og derfor var det at han hadde flyktet, han tok med seg dominikanerkutten og styrtet seg inn i angstens rike og reiste til Det hellige land for å få tilgivelse for alle sine synder, som om det i det dennesidige eller hinsidige var mulig å få tilgivelse. Hvis han da overhodet hadde syndet. Kledd som pilegrim hadde han sett mye vondt, han hadde slept seg frem, drevet av angeren, hadde avlagt løfter som det var vanskelig å innfri, men hadde ikke funnet fred, for hvis du ikke følger frelsens røst, vil din sjel aldri få hvile.

– Kan du være så snill å holde hendene i ro?

– Men far … Det er bare for å røre ved pergamentet. Du sa jo at det også var mitt.

– Med den fingeren. Og forsiktig.

Adrià rakte frem en fryktsom hånd, med fingrene fremstrakt, og rørte ved pergamentet. Det kjentes som om han allerede var inne i klosteret.

71

– Så, det er nok, det kan bli flekker.

– Bare litt til, far.

– Vet du ikke hva nok betyr? brølte far.

Jeg trakk til meg hånden som om pergamentet hadde gitt meg et elektrisk støt, så da den forhenværende klosterbroren vendte tilbake fra sin ferd til Det hellige land med eldet sjel, avmagret og solbrun og et blikk så hardt som en diamant, kjente han fremdeles helvete i sitt indre. Han våget ikke å oppsøke foreldrenes hus, om de da fremdeles var i live. I stedet flakket han langs veiene kledd som pilegrim, tigde om almisser og brukte dem opp i vertshusene på de giftigste drikkevarene som var å få, som om han hadde det travelt med å forsvinne og slippe bort fra alle minnene. Han henfalt atter til kjødelige synder, som besatt, på jakt etter glemselen og frelsen som botferdigheten ikke hadde gitt ham. Han var i sannhet lik en sjel i skjærsilden. Det godmodige smilet til broder Julià fra Carcassonne, portner i benediktinerabbediet i La Grasse, der han en iskald vinternatt hadde bedt om herberge, hadde plutselig og overrumplende kastet et lys over hans vei. Den ene nattens hvile var blitt til ti dagers inderlig bønn i abbedikirken, på kne ved den veggen som var lengst borte fra klosterbrødrenes benker. I klosteret Santa Maria de la Grasse hørte man for første gang om Burgal, et kloster så langt borte fra alt at det het seg at regnet var trett når det kom dit, og nesten ikke fuktet huden. Han bevarte broder Juliàs smil i sitt indre. Det kunne ha vært et uttrykk for lykke, som en hemmelig, dyp skatt, og han tok først veien til abbediet Santa Maria de Gerri, slik munkene i La Grasse hadde rådet ham til. Med det han gikk og sto i, en hyrdetaske full av proviant som veldedige mennesker hadde gitt ham med på ferden, foruten det underfundige og lykkelige smilet, bega han seg av sted mot fjellene der snøen lå hele året, mot den evige stillhets verden, der han kanskje med litt hell kunne finne frelsen. Han vandret gjennom daler, tok seg over fjell og trasket med fillete sandaler gjennom de iskalde elvene som hadde sin kilde i snøen. Da han kom til abbediet Santa Maria de Gerri, fikk han bekreftet at prioratet Sant Pere del Burgal var så avsides og isolert at man måtte tvile på at tankene kunne komme velberget frem dit. Og hva enn prioren der 72

oppe bestemte for deg – forsikret man ham – vil abbeden her gi sitt samtykke til.

Så, etter mange ukers omflakkende liv, eldet til tross for at han ennå ikke hadde fylt førti, banket han hardt på klosterporten i Sant Pere. Det var en kald og mørk kveld, og munkene hadde avsluttet vespergudstjenesten og satte seg til å spise kveldsmat, om man da kan kalle en tallerken med varmt vann kveldsmat. De ga ham losji, de spurte hva han ville, og han tryglet om å bli tatt opp i det lille klostersamfunnet. Han sa ingenting om sin smerte, bare at han så inderlig gjerne ville tjene den hellige moderkirken med beskjedent og anonymt arbeid, som legbror, som den ringeste i huset, uten å ense annet enn blikket til Vår Gud og Herre. Pater Josep de Sant Bartomeu, som da allerede var prior, så ham inn i øynene og fornemmet hans sjels hemmelighet. Tredve dager og tredve netter måtte han holde ut foran klosterporten, i en vaklevoren hytte.

Men det han ville ha, var husly og med det munkekutten, tryggheten som fulgte med å leve etter den hellige benediktinerregelen, som forvandler menneskene og skjenker indre fred til dem som følger den. Niogtyve ganger tryglet han om å få bli munk, og niogtyve ganger så prioren ham inn i øynene og avslo. Helt til han en regntung og lykkelig fredag tryglet om å få slippe inn for tredevte gang.

– Ikke rør, for pokker, fingrene vekk!

Mitt forbund med far vaklet, om det da ikke allerede hadde revnet.

– Jeg skulle jo bare …

– Ikke noe men! Vil du ha en lusing? Hva? Vil du ha en lusing?

Nå var det lenge siden den fredagen. Han slapp inn i klosteret i Burgal som postulant, og tre iskalde vintre senere ble han tatt opp som legbror. Han valgte å ta navnet Julià til minne om et smil som hadde forvandlet ham. Han lærte å finne fred i sjelen, å roe ned ånden og elske livet. Selv om hertugen av Cardonas eller grev Hug Rogers folk ofte dro gjennom dalen og plyndret og herjet, var Gud og hans fred liksom nærmere i klosteret der oppe. Stedig tok han fatt på veien mot visdommen. Lykken skulle han ikke få se, men han nådde en total ro 73

som førte ham til indre likevekt, og han lærte å smile på den spesielle måten. Mer enn én av brødrene kom på den tanken at den beskjedne broder Julià var på god vei til å bli helgen.

Solen sto høyt på himmelen, men prøvde forgjeves å gi varme. Brødrene i Santa Maria de Gerri var ennå ikke kommet. De måtte ha overnattet i Soler. Tross den fryktsomme solen var det verdens kulde som hersket i Burgal. Bøndene i Escaló hadde allerede for flere timer siden begitt seg av sted, med sørgmodig blikk og uten å kreve noen lønn. Han stengte porten med den store nøkkelen som han i så mange år hadde båret som portner, og som han nå måtte overlate til abbediet. Non sum dignus, gjentok han om og om igjen og knuget nøkkelen, som sammenfattet et halvt årtusens uavbrutt klosterliv i Burgal. Så var han utenfor, alene, satt der under nøttetreet, med Det hellige skrin i hendene, og ventet på brødrene fra Gerri.

Non sum dignus. Tenk om de ville tilbringe natten i klosteret?

Ettersom regelen til den hellige Benedikt gir strengt påbud om at ingen munk får leve alene i noe kloster, hadde prioren, da han følte seg dårlig, sendt beskjed til abbediet i Gerri og sagt at man måtte ta sine forholdsregler. Det hadde allerede gått halvannet år siden prioren og han ble de eneste munkene i Burgal.

Pateren holdt messe, og han lyttet andaktsfullt, og begge hadde holdt seg strengt til tidebønnene, men de hadde ikke lenger sunget dem, for spurvenes kvitring hadde overdøvet de falske og slitne stemmene deres. Dagen før, utpå ettermiddagen, etter to dagers høy feber, da den ærverdige prioren døde, var han igjen blitt alene i verden. Non sum dignus.

Noen var på vei opp de bratte bakkene fra Escaló, for Estaron var ufremkommelig om vinteren. Endelig. Han reiste seg, børstet støvet av kutten og gikk noen skritt nedover, med et fast grep om Det hellige skrin. Så stanset han. Skulle han kanskje åpne porten som et tegn på gjestfrihet? Bortsett fra priorens anvisninger på dødsleiet visste han ikke hvordan man skulle gå frem når man avviklet et kloster med så mange års historie. Brødrene fra Gerri strevde seg oppover, de var åpenbart slitne. Tre munker. Han snudde seg med tårer i øynene for å si farvel til klosteret og tok fatt på nedstigningen for å spare brødrene for den siste kneiken. Enogtyve år i Burgal, fjernt fra 74

alle minner, døde dermed. Adjø, Sant Pere, adjø bekker med klukkende kaldt vann. Farvel, isdekte fjell som har skjenket meg ro. Farvel, klosterbrødre og århundrers sang og bønn.

– Brødre, fred være med dere på denne vår Herres fødselsdag.

– Herrens fred være med deg også.

– Vi har allerede gravlagt ham.

En av brødrene strøk av seg hetten. En edel panne, sikkert en profess, kanskje forvalter eller novisers mester, smilte på en måte som minnet om smilet til en annen fjern broder Julià. Under kappen hadde han ingen kutte, men brynjen til en ridder.

Hans ledsagere var fra Mateu og fra Maur fra Gerri.

– Hvem er den døde? spurte ridderen.

– Det er prioren. Den avdøde er prioren. Har man ikke varslet om at …

– Hva heter han? Hva het han?

– Josep de Sant Bartomeu.

– Gud være lovet. Da er du fra Miquel de Susqueda.

– Mitt navn er broder Julià. Jeg er broder Julià.

– Fra Miquel. Dominikanerkjetteren.

– Maten står på bordet.

Lola Xica stakk hodet inn på arbeidsværelset. Far viftet bare bryskt med hånden og leste høyt videre fra paragrafene, ubegripelige ved første gjennomlesning, i stiftelsesbrevet. Og som om det var et svar på Lola Xicas oppfordring: – Nå kan du lese resten.

– Skriften er så rar …

– Les, sa far utålmodig og skuffet over å ha en sønn som var så tjukk i huet. Adrià begynte å lese, på godt middelalderlatin, ordene til abbed Delligat, uten å forstå det helt og holdt ikke opp med å drømme den andre historien.

– Nå ja … navnet fra Miquel tilhører mitt tidligere liv. Og dominikanerordenen er noe som ligger fjernt fra meg. Jeg er et nytt menneske, et annet menneske. Han så ham inn i øynene, slik prioren pleide å gjøre. – Hva er det du vil, bror?

Mannen med den edle pannen falt på kne, takket Gud med en kort og inderlig bønn og korset seg andektig. De tre munkene fulgte ærbødig hans eksempel. Mannen reiste seg.

75

– Det har kostet meg mange år å finne deg. En hellig broder og inkvisitor har befalt meg å henrette deg som kjetter.

– Det må være en feiltagelse.

– Mine herrer, mine brødre, sa en av munkene som var med i følget, kanskje fra Mateu, svært opprørt. – Vi er kommet for å hente nøkkelen og Det hellige skrin fra klosteret og ta med oss fra Julià til Gerri.

Det var som om fra Julià akkurat da kom til å tenke på det, og han rakte ham Det hellige skrin, som han fremdeles knuget i hånden.

– Dere behøver ikke å ta ham med dere noe sted, sa han med den edle pannen barskt. Og henvendt til broder Julià: – Det er ingen feiltagelse. Og det er bydende nødvendig at du får vite hvem som har dømt deg.

– Jeg heter Julià de Sau, og som du selv kan se, er jeg benediktinermunk.

– Fra Nicolau Eimeric har dømt deg til døden. Han ga meg uttrykkelig ordre om å si navnet hans så du hørte det.

– Det er en misforståelse.

– Fra Nicolau er for lengst død. Men jeg er fremdeles i live, og endelig kan min forpinte sjel få fred. I Guds navn.

Foran de forskrekkede øynene til de to munkene fra Gerri rakk den siste munken fra Burgal, et nytt og annet menneske, som etter mange års anstrengelser hadde fått ro i sinnet, bare så vidt å se det lyne i dolken før den sank inn i brystet hans i det stadig svinnende lyset fra den matte vintersolen. Han måtte svelge alt sitt gamle nag på én gang. Og i tråd med den hellige anvisningen tok den edle ridderen, med den samme dolken, og skar ut tungen og puttet den i et elfenbensskrin, som ble farget rødt. Mens han tørket av klingen på tørre nøttetresblader, sa han med høy, besluttsom stemme til de to forferdede munkene: – Denne mannen har ikke rett på vigslet jord.

Han så seg omkring. Iskaldt. Han pekte på terrenget utenfor klostermuren.

– Der borte. Og uten kors. Det er Herrens vilje.

Da han så at de to munkene ble stående urørlige, stive av skrekk, stilte mannen med den edle pannen seg opp foran dem, 76

holdt nesten på å tråkke på den livløse kroppen til fra Julià og brølte foraktelig: – Begrav det kadaveret!

Etter at far hadde lest signaturen til abbed Delligat nederst på dokumentet, foldet han det med stor omhu og sa når man holder et slikt pergament, kan man se hele epoken livaktig for seg. Er du ikke enig?

Deretter grep jeg begjærlig etter pergamentet, nå med alle fem fingre. Det nakkedraget far ga meg, var forferdelig smertefullt og ydmykende. Mens jeg kjempet for at ikke en tåre skulle presse seg frem, skjøv far likeglad bort lupen og puttet håndskriftet i safen.

– Kom, så går vi og spiser, sa han i stedet for å besegle en pakt med en sønn som kunne lese middelalderlatin. Før jeg kom inn i spisestuen, hadde jeg allerede måttet tørke to stjålne tårer.