Jane Casey Brent by Cappelen Damm AS

Brent

Jane Casey

Brent Oversatt av Sigrid Grande

Jane Casey Originalens tittel: The Burning Oversatt av Sigrid Grande Opprinnelig utgave: Copyright © 2010 by Jane Casey Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49256-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStock. by Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Philippa

Vissheten om døden er forbundet med uvisshet hva angår tid, art og sted. Sir Thomas Browne, Urn Burial

Lik hentet ut av brannruiner byr på samme problemer for etterforskningen som lik hentet opp av vann. I begge tilfeller er samordning av opplysninger fra undersøkelsen av åstedet, undersøkelsen av liket og den avdødes historie av særlig stor betydning. Derrick J. Pounder

Hun skulle ha dratt hjem sammen med de andre. Kelly Staples stirret inn i det sprukne og flekkete speilet i et forsøk på å finne ut av det hun så. Ansiktet som myste tilbake, kunne da ikke være hennes. Maskaraen var smurt ut under øynene i gråsvarte flekker spettet med bitte små svarte prikker som ikke kom til å gå bort uansett hvor hardt hun gned. Restene av dekkremen hadde kaket seg rundt nesen og i pannen, hvor huden virket tørr. Hun var rød i ansiktet og hadde en kvise på haken som garantert ikke hadde vært der da hun gjorde seg i stand til å gå ut. Munnen var slapp og våt, og det var et eller annet på overdelen hennes … Med en kraftanstrengelse bøyde hun hodet for å ta skaden nærmere i øyesyn. Vin, tenkte hun uklart; hun hadde sølt rødvin nedover brystet. Hun hadde en vag erindring om å ha holdt det våte stoffet vekk fra seg mens hun lo hysterisk og tilbød noen – en mann hun aldri hadde truffet før – sjansen til å suge på det for at ikke vinen skulle gå til spille, før Faye hadde dratt henne vekk og hvisket henne iltert i øret at hun måtte se til å oppføre seg. Men som Kelly hadde påpekt, eller i hvert fall prøvd: Poenget med kvelden var jo nettopp at hun ikke skulle oppføre seg. Hun var ute på vift sammen med jentegjengen på pub-til-pub-runde i Richmond, oppstæsjet, god og full og klar for å ha det moro. Det nærmet seg semesterslutt; de hadde trengt litt fri alle sammen. Og særlig

hun, etter at hun hadde slått opp med PJ tre uker tidligere. Eller nærmere bestemt, han hadde slått opp med henne. To år hadde de vært sammen, og så hadde han gitt alt på båten for å legge seg etter den feite hora Vanessa Cobbet. Det trillet en tåre nedover ansiktet hennes, gjennom det som var igjen av sminken. De hadde startet med hvitvin hjemme mens de gjorde seg i stand, og Kelly hadde drukket noen glass. Hun hadde trengt det, så nervøs som hun hadde vært. Og det hadde gitt henne en god start på kvelden. Rommet bak henne bølget og krenget. Hun lukket øynene og støttet seg hardt mot vasken mens hun ventet på at det skulle gå over. Hun hadde allerede kastet opp, hadde tenkt at det kanskje ville hjelpe hvis hun gjorde det. Bak henne slamret en båsdør i veggen. En mager middelaldrende dame smøg seg forbi henne med et skråblikk som sa: Du er altfor ung til å være i en sånn forfatning. Kelly tenkte, men turte ikke si: Ja vel, og du er altfor gammel til å være her i utgangspunktet. Det var trangt her inne, to båser og to vaskeservanter presset inn i et lite hjørne av puben, og stinket av en påtrengende eim av luftfrisker og den sursøte lukten av vinoppkast – det siste var Kellys bidrag. Inventaret skrev seg fra åttitallet, om ikke før: rosa porselen og rosa og brune blomstermønstrede gardiner som hang slapt ned over det mattslipte vinduet. Resten av puben var ikke stort bedre, selv om den dunkle belysningen skjulte det verste på kveldstid. The Jolly Boatman hadde sett bedre dager, i likhet med flesteparten av klientellet, men det var ikke desto mindre fullt her. Det gjaldt for alle pubene ved elven; det var torsdag kveld, den uoffisielle starten på helgen, og alle var ute for å feste, iberegnet Kelly. Men et eller annet sted på veien hadde alt gått skeis. Hun

hadde et uklart minne om at de andre hadde dratt, og at de hadde sagt at hun skulle ta en drosje når hun var klar for å vende hjemover. Hun hadde danset med noen, en gutt hun ikke kjente, og Faye hadde prøvd å overtale henne til å dra, men hun hadde ikke villet. Da hadde det virket logisk. Det var hennes tur, hennes sjanse til å ha det moro. De hadde tatt henne på ordet og dratt. Nå skjønte hun ikke hvorfor hun hadde gått med på det. «Jeg er dritings,» sa hun høyt og forsøkte å få blikkontakt med den utflytende skikkelsen i speilet. «Jeg må komme meg hjem.» Innholdet i vesken hadde ramlet ned i vasken, og det føltes som det tok urimelig lang tid å få samlet det opp igjen – hendene var fomlete, og det var så mange ting: en penn, sminke, nøkler, en bussbillett, noen mynter, og tre sigaretter som hadde falt ut av pakken og blitt våte. En tube med lipgloss hadde mistet korken, og idet hun prøvde å ta den opp, kom det klissete røde merker på det rosa porselenet. Et lite sekund minnet det om blod. Støyen og varmen traff henne som en fysisk kraft da hun åpnet døren, og hun ble plutselig usikker og prøvde å komme på hvilken vei hun skulle gå. Hun syntes vagt å huske at døren til verden utenfor var til venstre, og gjorde seg klar for å bane seg vei gjennom mengden. Hun rettet seg i ryggen og gikk med hevet hode i et forsøk på å virke edru. Ingen lot seg lure bortsett fra Kelly selv. Det var ekstra trengsel ved døren, der røykere kom og gikk fra terrassen som vendte ut mot vannet. «Unnskyld meg,» mumlet Kelly mens hun uten å lykkes forsøkte å ta seg forbi en tykkfallen mann som ikke lot til verken å høre eller merke at hun braste rett inn i ryggen på ham.

«Trenger du skyss, jenta mi? Vent, så skal jeg hjelpe deg,» sa en stemme inn i øret hennes mens en arm smøg seg rundt livet på henne. «På tide å dra hjem, unge dame.» Uten at hun bevisst sa seg enig, oppdaget hun at hun beveget seg fremover og kjapt og behendig ble ført gjennom trengselen til de kom ut i den kalde luften utenfor. Det var klart, kaldt og vindstille, og hun kjente allerede frosten begynne å bite i kinnene. Hun snudde seg, klar til å takke redningsmannen sin, og befant seg plutselig ansikt til ansikt med en fremmed mann på alder med faren hennes, eller enda eldre. Hun strevde med å feste blikket. Mannens ansikt bølget foran henne. Hun oppfattet uinnfattede briller og hår som var for mørkt til at det kunne være naturlig, og en bart over en munn som sa: hvor bor du jeg har bilen rett rundt hjørnet bli med meg så skal jeg få deg trygt hjem ikke noe problem det er ikke langt jeg har ikke noe annet fore gi meg vesken din sånn ja er det der nøklene dine ta det med ro jeg skal passe på deg. Du bør jo ikke gå ute på egen hånd ikke nå det er farlig ikke sant. Av en eller annen grunn fulgte Kelly lydig med mannen. Helst ville hun hatt tilbake vesken sin og kommet seg hjem på egen hånd, men det virket enklere å bli med ham. For det første hadde hun vondt i beina – plattformstøvlettene som hadde sett så glamorøse ut før hun dro hjemmefra, klemte mot tærne og gnagde på hælene, og den høyre spiste seg inn i leggen. De var altfor høye for den lange veien hjem. Mannen var hyggelig, tenkte Kelly omtåket; høflig, tillitvekkende og omtenksom. Eldre menn var jo det, ikke sant? De visste hvordan man skulle oppføre seg som en gentleman. PJ hadde aldri holdt henne i hånden. Han hadde aldri åpnet bildøren for henne og ventet for å lukke den etter at hun hadde satt seg (litt tungt, når sant skulle sies, men på

den annen side var han den fødte gentleman og så bare rett frem og ikke på skjørtet hennes der det hadde glidd opp). Når hun tok drosje, pleide hun å sette seg i baksetet, men han hadde allerede åpnet passasjerdøren foran, og hun ville ikke være uhøflig. Han satte seg inn og startet opp motoren, og etter først å ha hjulpet henne med setebeltet, kjørte han av gårde. Han ruste motoren unødig så det gjallet mellom husene på hver side av gaten. «Går det bra om jeg røyker?» spurte Kelly dristig og ble overrasket da han nikket. Bilen luktet peppermynte- og furuwunderbaum, to kraftige dufter som likevel ikke helt klarte å overdøve en eim av bensin, som om han hadde kommet til å søle på skoene sine sist han fylte tanken. Han var tydeligvis ikke-røyker. Men han hadde gitt henne lov, så han kunne tross alt ikke ha så mye imot det. Den eneste sigaretten i pakken som ikke var blitt våt, var lykkesigaretten, den siste, den Kelly alltid pleide å sette opp ned når hun åpnet en ny pakke, så den sto som en liten hvit soldat i stolt givakt blant de lysebrune filtertuppene på de andre. Hun stakk den i munnen og satte hånden for lighteren idet hun tente den, skjermet den mot en ikke-eksisterende vind. Flammen blaffet opp altfor kraftig så den omtrent sved panneluggen hennes. «Faen.» Hun blunket forfjamset noen ganger før hun sendte den fremmede et skyldbetynget blikk. «Unnskyld. Burde ikke banne.» Han trakk på skuldrene. «Gjør ikke meg noe. Hva heter du?» «Kelly.» Hun vippet ned solskjermen og gransket seg selv i speilet mens hun rufset til panneluggen. «Hva heter du?» Han nølte et øyeblikk. «Dan.»

«Hvor er du fra, Dan? Birmingham?» Hun syntes hun hørte en Midlands-aksent, men han ristet på hodet. «Her omkring.» «Ja vel?» Han nikket med blikket festet på veien. Kelly kikket også ut, betraktet butikkene idet de for forbi. Hun rynket pannen. «Det er feil vei.» Han svarte ikke. «Det er feil vei,» gjentok hun, flau over å klage når han var så hjelpsom. «Du har kjørt feil. Du skulle tatt til venstre.» «Det er bedre å kjøre her.» «Nei, det er det ikke,» sa Kelly irritert. «Jeg vet da vel veien hjem til meg selv.» Hans eneste reaksjon var å skifte gir og sette opp farten. «Hei!» sa hun advarende og støttet den ene hånden mot dashbordet. Det var dekket av et tykt skittlag. «Ta det rolig!» Bilen for humpende langs veien, litt for fort til at hun likte seg. Han virket nervøs, tenkte hun. Hun blunket hardt og strevde for å feste blikket. Leppene hans var sprukne, og han drev hele tiden og slikket seg på dem. Det gjorde at hun følte at hennes egne lepper var tørre, og hun måtte anstrenge seg for ikke å gjøre som ham. Hun ble med ett kald, og klinkende edru; alkoholtåken lettet og ble erstattet av redsel. Hva hadde hun gjort? Alle gangene moren hadde mast om at hun aldri måtte stole på fremmede, og her satt hun i en bil sammen med en mann hun aldri hadde truffet før, en mørk torsdagskveld, på vei gudene visste hvor. Det var noen som drev og drepte unge kvinner; hun hadde sett overskriften i farens avis. Fire døde jenter, dumpet og satt fyr på. Jenter som henne. Politiet hadde ingen anelse om hvem drapsmannen var, eller hvordan de skulle ta ham. Han gikk løs og jaktet

på sårbare kvinner ute på egen hånd. Til og med hun, som aldri fulgte noe særlig med på nyhetene, hadde hørt om ham. Det var ikke sent; det var fremdeles folk i gatene, men aldri hadde Kelly følt seg så alene. «Du, kanskje du kunne slippe meg av her? Jeg vil heller gå, hvis det er greit for deg.» «Bare slapp av.» Bilen stanset i et lyskryss. Kelly følte over døren etter dørhåndtaket. «Den er ødelagt,» sa han uten å snu seg. «Den kan bare åpnes fra utsiden. Sitt stille, nå, og slutt å mase sånn.» «Jeg vil av.» Stemmen var blitt høy og hadde en naken desperasjon i seg som fikk føreren til å rykke til. «Ro deg ned. Jeg skal stanse og slippe deg av, hvis det er det du vil.» Han svingte inn i en smal boliggate med parkerte biler på hver side. «Ikke noe sted å svinge inn. La oss se hva som er her nede.» «Her nede» var et smug mellom to hager, en blindvei uten innsyn, oppdaget hun med dunkende hjerte. Det føltes som om det skulle sprenge seg ut av brystet på henne. Bilen saktnet farten og stanset. «Hva skjer? Hvorfor stanser du?» «Jeg trodde du ville av. Så jeg slipper deg av.» Han slo av motoren og deretter lysene, og mørket senket seg over dem. Kelly så ikke annet enn en silhuett ved siden av seg. Neseborene spilte seg ut og oppfanget peppermynte-lukten og det svake pustet av bensin igjen, og hun tenkte på jentene som ble liggende der de hadde blitt dumpet, på kroppene deres som brant, på avisoverskriftene om «Ildmannen», og hun hørte ham bevege på seg, men klarte ikke i mørket å avgjøre om han strakte seg etter henne, og uten å tenke, uten engang å sanse at hun hadde rørt seg, bøyde hun seg ned og smøg ut

kniven lillebroren hennes hadde gitt henne, den han pleide å ha med seg på skolen i tilfelle han havnet i slåsskamp, den som hadde gravd seg inn i ankelen hennes hele kvelden, springkniven med det smale bladet og den nifst skarpe eggen, og det var ikke engang lys nok til at det glimtet i bladet idet hun svingte den i venstrehånden og siktet lavt, siktet mot det myke partiet under ribbeina, men over beltet, og han rakk ikke å reagere på noen som helst måte før kniven var i ham og ute igjen, og så i ham igjen, selv om han denne gangen prøvde å ta tak i den når hun trakk den ut, og nå var kniven mørk og våt, og mannen jamret seg, og hun kunne lukte ham, og lukte blod – det var som inne hos slakteren en varm sommerdag, den søtlige eimen – og han hadde pisset på seg, og hun oppdaget at hun skrek, og hjertet dundret som en tromme så hun ikke engang hørte hva hun selv sa. Men hun fortsatte å si det mens hun kravlet seg over setet og over i baksetet og famlet etter dørhåndtaket og instinktivt kastet seg ut så lakken ble full av klin fra de blodstenkte hendene og beina nesten ga etter da hun prøvde å løpe i de elendige støvlettene og hadde glemt alt om vonde føtter. Hun fortsatte å hviske det mens hun haltet seg ut av smuget mot husene, mot hjelp, mens pusten skar seg inn og ut av lungene som om den var utstyrt med rustne tenner. Det var det hun sa til damen som åpnet døren og skrek ved synet av henne, og det hun sa til politiet som svarte på nødanropet, og det hun senere sa til legene og sykepleierne på sykehuset da hun ble undersøkt. Det var det eneste hun var sikker på, det som hadde holdt henne i live. «Ikke meg. Jeg vil ikke bli den neste. Ikke meg. Ikke meg.»

Kapittel 1 MAEVE Jeg visste ikke hvor jeg var, eller hva jeg gjorde da telefonen ringte; jeg visste ikke engang at det var den som hadde vekket meg. Jeg kom opp fra dypet og åpnet det ene øyet mens den ene delen av hjernen forsøkte å finne ut hva det var som hadde forstyrret meg, og den andre konsentrerte seg om hvordan jeg skulle få stanset bråket. Det løste seg opp i en lav klapring som var lyden av mobiltelefonen min som vibrerte hissig på nattbordet, og den skingrende lyden av den mest irriterende ringetonen jeg kunne ha valgt. Jeg famlet etter den i mørket og kom til å streife borti den så den falt i gulvet. Den landet opp ned på teppet mens den fortsatte å ringe, litt mer dempet nå. Jeg hadde ikke drept den, bare såret den. Bonusen var at den nå var litt vanskeligere å få tak i. Jeg lente meg farlig langt ut av sengen og dro fingrene over teppet på leting etter den. «Mmff!» De fleste finere nyanser ble kvalt i puten, men jeg tolket Ians kommentar til å bety «Se til å ta den jævla telefonen!», noe som var mer eller mindre det jeg selv tenkte. I tillegg til Hva er klokken? og Hva er det denne idioten vil meg? Jeg fikk til slutt tak i den og trykket febrilsk på knappene til den ble stille, mens jeg prøvde å tyde teksten på displayet.

LANGTON. Rob. Jeg myste på klokken og leste 03.27. Halv fire om morgenen og jeg ble oppringt av kriminalbetjent Rob Langton. Jeg var nå i ferd med å våkne for alvor. Hjernen begynte å koble seg på, men munnen hadde ikke rukket å omstille seg og var fremdeles slapp av søvn. Da jeg svarte, lød det snøvlete, som om jeg hadde sittet og drukket de siste – jeg regnet etter – tre og en halv timene i stedet for å få meg sårt tiltrengt blund på øyet. Tre og en halv time – det ble totalt seks timers søvn i løpet av to døgn. Jeg knep øynene hardt igjen og angret på at jeg hadde regnet på det. Det fikk meg av en eller annen grunn til å føle meg verre. «Vekket jeg deg, Kerrigan?» Jeg ville ha kjent igjen den Manchester-aksenten hvor det skulle være. «Det vet du at du gjorde. Hva er det?» Jeg spurte selv om jeg allerede visste det. Det var bare to grunner til at Rob Langton oppglødd ringte meg på denne tiden av døgnet. Én: Det hadde dukket opp et nytt lik, eller to: Drapsmannen var pågrepet. Uansett kom det ikke til å bli noe mer søvn på meg med det første. «Vi har ham.» «Kutt ut!» Jeg satte meg opp i sengen og slo på lyset, overså et stønn ved siden av meg og smalnet blikket mens jeg prøvde å samle tankene. «Hvor? Hvordan?» «Vi fikk litt hjelp. En hyggelig ung dame på fylla med kniv på seg satte veldig liten pris på å være nestemann på Ildmannens liste.» «Han er ikke død?» Hjertet mitt dunket. Hvis han var død, var det kjørt. Ingen svar. Ingen rettssak. Ingen rettferdighet. «Næh, han klamrer seg til livet. Er på sykehuset, blir operert i denne stund. To stikksår i magen; hun flerret opp innvollene hans.»

«Au.» «Ikke sant – kunne ikke skjedd med en triveligere person.» «Noen vi kjenner til?» Jeg gned meg i øynene med håndbaken og prøvde å la være å gjespe. «Helt ukjent. Har aldri vært arrestert før, og har ikke kommet opp under etterforskningen.» Jeg sukket. Ikke bra. Da hadde vi altså ikke vært i nærheten av å ta ham; vi hadde bare hatt flaks. Og jenta enda mer. Jeg var ikke tilhenger av at folk bar kniv, men hadde sett tilstrekkelig mange døde kvinner i løpet av de siste ukene til å tenke at det kanskje ikke var så dumt. «Han heter Vic Blackstaff. Han hadde på seg alle personlige papirer – både førerkort og ID fra arbeidsplassen. Han er i midten av femtiårene og jobber skift på et telefonsenter i Epsom. Bor i Peckham. Kjører gjennom sørvest-London etter endt skift i morgentimene. Rikelig anledning.» «Eldre enn vi hadde regnet med,» bemerket jeg. «Men skiftarbeid passer med profilen. Hvor skjedde det?» «Richmond.» «Det er ganske langt unna det vanlige området. Hittil har han holdt seg til Kennington og Stockwell – aldri så langt ute som Richmond,» sa jeg skeptisk. «Nei, men det vanlige området hans kryr jo av politi. Så da er det kanskje ikke så rart at han søker seg til nye jaktmarker?» Rob lød svært sikker, og jeg trakk på skuldrene for meg selv; hvem var vel jeg til å spå om en seriemorders bevegelser? «Bilen hans blir undersøkt nå,» fortsatte Rob. «Vi er på sykehuset og venter.» «Hvem er ’vi’?» «Jeg og sjefen. Og dessverre overbetjent Judd. Vi kommer til å avhøre den unge damen så snart legene gir klarsignal til det. De holder fortsatt på å undersøke henne.»

«Hvordan er det med henne? Kommer hun til å –» Jeg hadde ikke lyst til å avslutte setningen. Kommer hun til å klare seg? Er hun stygt mishandlet? Brent? Hvor langt hadde han kommet? «Ingen fare med henne. Bare rystet. Ingen skader, men vi har ikke fått tillatelse til å snakke med henne ennå. Hun sier at hun ikke er klar.» Rob hørtes utålmodig ut, noe som provoserte meg. Hvorfor skulle hun ikke ta seg tid før hun snakket med politiet? Hun hadde opplevd et sjokk. Det hun trengte, var noen å betro seg til. Og jeg var den ideelle personen i så henseende. Energien strømmet gjennom meg, og adrenalinet skjøv utmattelsen inn i en krok, der den var henvist til å forbli til jeg hadde tid til å gi etter for den igjen. Tre timers søvn var mer enn nok. Jeg var allerede ute av sengen og vaklet mot døren på ustø bein som verket som om jeg skulle ha løpt maraton dagen før. «Jeg kommer straks uansett. Kanskje jeg får lov til å snakke med henne.» Fordelene ved å være eneste kvinne i stasjonssjef Godleys indre krets var ikke mange, men det fantes tilfeller da det kom godt med. «Hvorfor er jeg ikke overrasket? Fra null til hundre på ti minutter – der har vi deg.» «Det var derfor du ringte, ikke sant?» Jeg var nå på badet og diskuterte med meg selv om jeg kunne ta sjansen på å tisse mens jeg satt i telefonen. Nei, han kom til å høre det; jeg fikk vente. «Jeg visste at du kom til å ville komme.» Det var bare halve historien – det var beleilig for dem alle sammen at jeg kom dit. Jeg kunne høre Rob glise; han kunne være en selvgod dust, men jeg tilga ham, for når alt kom til alt, ønsket jeg faktisk å komme, og hvis han ikke hadde ringt, ville jeg ikke ha ant noen ting om det før jeg så det på nyhetene.

«Hvilket sykehus?» «Kingston.» «Jeg er der om en halvtime,» sa jeg før jeg fikk tenkt meg ordentlig om. Det var et godt stykke fra Primrose Hill til Kingston, og jeg hadde desperat behov for en dusj. Håret var så fett at det klebet seg til hodet. Ikke snakk om at jeg dro hjemmefra med møkkete hår. Ikke nå igjen. «Eller førti minutter.» «Vi er på intensivavdelingen. Vi har slått av mobiltelefonene, så ring sykehuset hvis du skal ha tak i oss.» «Greit.» Jeg skrudde på vannet før jeg satte meg på do, likevel var det ikke på langt nær varmt nok da jeg tvang meg til å trå inn på flisene, og jeg for sammen da strålen traff gåsehuden min. Dusjhodet var på størrelse med en middagstallerken og spydde ut vann på nivå med et tropisk regnskyll; bare så synd at det aldri ble varmt nok for meg. Form foran funksjon, som vanlig. Men det var ikke min leilighet, så jeg kunne ikke klage. Offisielt sett delte jeg den, men jeg følte meg mer som en gjest. Og til tider ikke nødvendigvis en velkommen sådan. Jeg knyttet hendene sammen under haken og klamret meg til min egen kroppsvarme og måtte anstrenge meg for å få fingrene løs fra hverandre og gripe sjampoflasken så snart vannet begynte å nærme seg lunkent. I min hast kom jeg til å miste korken, og jeg bannet idet jeg hørte den sprette rundt på de skrånende flisene ned mot sluket. Jeg lot den bli liggende og hørte mammas stemme i hodet: Ja ja, den kommer i hvert fall ikke noe lenger … To minutter senere tråkket jeg på den og måtte kvele et hyl i albukroken da en skarp kant gravde seg inn i fotbuen. Det hjalp å banne, så jeg bannet. Mye. Jeg gned inn håret med sjampo til underarmsmusklene

protesterte, og skylte det så lenge jeg kunne tillate meg, med øynene lukket mot skummet som gled nedover ansiktet. For en lykke å være ren igjen, for en glede å vite at saken nærmet seg en løsning. Jeg ville bli værende her inne for alltid med øynene igjen; jeg ville sove – å, som jeg ville sove. Men det kunne jeg ikke. Jeg var nødt til å komme meg av gårde. Og innen jeg kom meg ut av dusjen, var jeg det som for tiden gikk for å være våken. Inne på soverommet igjen prøvde jeg å være stille, men klarte ikke å unngå å skrangle med hengerne da jeg tok ut en drakt fra skapet. Jeg hørte bevegelse bak meg fra sengen og bet meg i leppen. «Hva skjer?» Jeg ville ikke ha snakket til Ian om ikke han hadde snakket til meg – det var regelen jeg hadde når jeg måtte stå opp og dra ut midt på natten. Ikke at jeg var sikker på om han overhodet hadde fått med seg at det fantes en regel. «Skal ut og møte en morder.» Det førte til respons i form av et åpent øye. «Du tok ham. Bra jobbet.» «Det var ikke akkurat min fortjeneste alene, men takk.» Han rullet over på siden og slengte den ene armen over ansiktet mot lyset. Han lå nå i sin naturlige positur, utstrakt over midten av sengen. Jeg undertrykte trangen til å dytte ham tilbake til hans egen side og trakk i stedet opp overlakenet og bredte det rundt ham. Se, jeg bryr meg om deg. Se hvor omtenksom jeg er. «Mmm,» var reaksjonen. Han var på vei til å sovne igjen. Jeg fjernet renseriplasten fra drakten min. Så krøllet jeg den sammen og presset den ned i søppelkurven. Jeg burde ha tatt den av tidligere; drakten luktet kjemikalier, og jeg rynket på nesen, kviet meg for å ta den på. Det var spådd kaldt vær og

regn, og jeg tenkte lengselsfullt på jeans stukket ned i støvler, tykke gensere og lange strikkeskjerf. Å kle seg som en voksen var søren meg et styr. Jeg satte meg på sengekanten for å ta på meg strømpebuksene, lirket dem forsiktig opp langs den fuktige huden min for ikke å lage hull i dem. Håret dryppet ned på skuldrene, og kaldt vann piplet nedover ryggen. Jeg hadde ikke tid til dette. Jeg hadde ikke tid til plettfritt. Langsomt, uendelig langsomt fikk jeg dratt stoffet opp over lårene og reiste meg for å trekke dem hele veien opp. Det var ikke påkledningens mest elegante øyeblikk, og jeg ble ikke fornøyd da jeg snudde meg og oppdaget at Ian lå og stirret på meg med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. «Så det var det?» «Hva mener du?» Jeg smøg på meg en bluse, trådte ned i skjørtet og skyndte meg å trekke opp glidelåsen før jeg glattet det over hoftene. Det var bedre. Verdigere. Jeg merket meg at det var løst i linningen og hang nede på hoftene snarere enn rundt livet. Det gjorde at kanten endte under kneet og ikke på og dermed gikk fra flatterende til tantete. Jeg trengte å spise mer. Jeg trengte å hvile. «Jeg mener, er det over nå? Kommer jeg til å få se mer til deg?» «Sannsynligvis. Men ikke på en liten stund – vi må først få unna papirarbeidet og klargjøre saken for påtalemyndigheten. Men etter det, så ja.» Hvis det ikke ligger en ny seriemorder på lur og er klar til å ta over der Ildmannen slapp. Hvis det ikke er noe annet som skjærer seg mellom nå og jul. Hvis alle Londons kriminelle tar seg fri resten av året. Jeg så meg om etter skoene, pumpsene med halvhøye hæler som var totalt utrendy, men hei, jeg kunne gå med dem fra

nå til midnatt uten at føttene klaget det minste. Jeg kunne til og med løpe i dem om nødvendig. Den ene lå i hjørnet der jeg hadde sparket den av meg. Den andre fant jeg omsider under sengen og måtte strekke meg ugrasiøst for å få tak i den. «Jeg kan ikke fordra at de bare kan plystre på deg, og så kommer du løpende.» Nå hørtes han lys våken ut, og forarget. Hjertet sank i meg. «Det er jobben min.» «Å jaha, så det er jobben din. Beklager, det visste jeg ikke.» «Ikke gjør dette nå,» sa jeg mens jeg tråkket inn i skoene og rasket til meg håndkleet. «Jeg er nødt til å dra. Det er viktig, og det vet du.» Han hadde satt seg opp og lå og støttet seg på den ene albuen. De blå øynene under de tykke øyenbrynene var fiendtlige, og det brune håret uvanlig bustete. «Det jeg vet, er at jeg ikke har sett deg på flere uker. Det jeg vet, er at jeg kommer til å måtte ringe Camilla for å si ifra om at du ikke kan komme på middag likevel, og spørre om det er greit, og at jeg beklager så mye om det lager kluss for bordplanen hennes. Det jeg vet, er at det virker som om jobben din alltid kommer først.» Jeg lot ham holde på mens jeg tørket det verste av vannet ut av håret og så trakk en kam gjennom det i et forsøk på å få en slags skikk på det. Det var ikke tid til å føne det; det kom uansett til å tørke på vei til sykehuset. Noen få lokker, i en lysere brunfarge enn resten, var allerede i ferd med å krølle seg rundt ansiktet. «Camilla jobber i et kunstgalleri. Hun har ikke annet å finne på enn å stokke om på bordplanene for de små middagsselskapene sine. Det blir bare en kjærkommen utfordring for henne.»

Han lot seg falle ned på ryggen igjen og stirret opp i taket. «Det der gjør du alltid.» «Hva da?» Jeg skulle ikke ha sagt noe. «Rakker ned på vennene mine fordi de ikke har like viktige eller meningsfulle jobber som deg.» «Ærlig talt …» «Det er ikke alle som er ute etter å redde verden, Maeve.» «Nei da, der er minst like viktig å få den til å se pen ut,» sa jeg skarpt og angret meg med det samme. Camilla var hyggelig og oppriktig, en storøyd og troskyldig person som vekket beskyttelsesinstinktet i alle som kjente henne, herunder meg. Som regel. Skarpheten min skyldtes dels utmattelse og dels skyldfølelse; jeg hadde lurt på å droppe middagsselskapet hennes. Det var ikke det at jeg ikke likte vennene til Ian, det var bare det at jeg ikke holdt ut spørsmålene deres. Noen interessante saker i det siste? Hvorfor har dere ikke tatt Ildmannen ennå? Hva er det aller verste du har sett i tjenesten? Skulle du ønske vi fortsatt hadde dødsstraff? Kunne du hjulpet meg med en fartsbot? Det var trettende og forutsigelig, og jeg opplevde det som ekstremt pinlig å representere Scotland Yard overfor Ians venner. Jeg var bare én person, og trafikkbøter var definitivt ikke min skål. «Ian …» «Hadde ikke du det travelt?» Jeg så på klokken. «Jo. Vi kommer tilbake til dette senere, ok?» «Jeg gleder meg.» Jeg fikk lyst til å påpeke at det ikke var jeg som hadde kommet inn på det i utgangspunktet, men bøyde meg i stedet over sengen og plantet et kyss på den delen av kinnet hans jeg enkelt kunne nå. Ingen respons. Med et sukk satte jeg kursen for kjøkkenet og fant meg en banan, før jeg pluk-

ket med meg veske og kåpe og løp ned trappen. Jeg låste ytterdøren med nøkkelen så jeg ikke skulle vekke naboene, skjønt hadde de sovet seg gjennom dusjen min og kjærestekranglingen, ville de sikkert ikke lagt merke til dørslamring heller. Hvis de var hjemme, da, og ikke på førjulsshopping i New York eller vinterferie på Bahamas. På trappen ute stanset jeg opp et øyeblikk og kikket i bakken mens tankene kvernet. «Hva er det jeg driver med? Hva faen er det jeg driver med?» Jeg hadde ikke ment å si det høyt, og jeg siktet ikke til jobben. Jobben taklet jeg. Da var det noe annet med kjæresten min. Vi hadde vært sammen i åtte måneder og bodd sammen i seks, og kranglingen hadde tatt til i samme stund som jeg hadde flyttet inn hos ham. Jeg hadde falt for det store smilet, de brede skuldrene og en jobb som ikke hadde noe med forbrytelser å gjøre. Han hadde på sin side sagt at han likte den aktive og travle etterforskeren med lange bein og ingen baktanker. Jeg var ikke ute etter en ektemann som kunne være far til mine barn – foreløpig, og jeg fikk ikke stjerner i øynene da jeg fikk høre at han jobbet innen finans. Det hele var så enkelt. Vi traff hverandre når vi hadde tid, snek til oss noen timer i sengen hjemme hos ham eller meg, fikk lagt inn en og annen middag, og da jeg skulle fornye leieperioden min, hadde Ian tatt en sjanse, en risiko av samme type som hadde gjort ham rik, og invitert meg til å flytte inn hos ham i den kostbare og latterlig forseggjorte leiligheten hans i Primrose Hill. Det hadde ikke vært noen god idé. Det hadde vært en katastrofe. Og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg ut av den. Etter to måneder hadde vi jo ikke kjent hverandre, bortsett fra i bibelsk betydning. Vi hadde ikke funnet ut hva vi hadde til felles, eller hva vi skulle finne på i lange

vinterkvelder når været gjorde det best å holde seg inne. Det endte med at vi ble værende i sengen eller kranglet. Det fantes ingen mellomting. Jeg begynte å være lenger på jobb, dro hjemmefra tidligere om morgenen og stakk innom stasjonen i løpet av helgen selv når jeg ikke hadde vakt. Den eneste bonusen var overtidsbetalingen. Natteluften var skarp, og jeg grøsset der jeg skyndte meg nedover veien med det kalde håret mot nakken. Jeg var takknemlig for kåpen Ian hadde kjøpt til meg. Den var lang og karamellfarget og i fin ull, og var egentlig var for fin til å farte rundt på åsteder i, men han hadde insistert. Det skortet ikke på gavmildhet – faktisk var han nesten for spandabel. Selv med den ekstra overtidsbetalingen min hadde jeg ikke sjans til å komme opp på hans nivå. Vi var ikke jevnbyrdige, og det var fåfengt å skulle late som. Det var en mistrøstig situasjon. Fremme ved bilen, som sto parkert der jeg hadde funnet en plass kvelden i forveien, ikke spesielt nær leiligheten, ble jeg stående og fylle lungene med den kalde luften mens jeg prøvde å finne fokus og la hodet fylles av stillheten. Det var i hvert fall det som var tanken. Et eller annet sted ruste en motor opp idet en nabo kjørte av gårde. Trafikkstøyen var i ferd med å bygge seg opp allerede så tidlig. Men jeg hadde ikke tid til å stå her. Nok zen-meditasjon for nå. Jeg satte meg i bilen og kom meg i gang. Skrittene mine runget mot flisegulvet, og Rob så meg komme på lang avstand. Han satt på en pinnestol med beina strukket ut foran seg og la beslag på det meste av korridoren utenfor intensivavdelingen. «God morgen.» «Er det morgen?» sa han interessert og ga meg et pappkrus med plastlokk. «Jeg trodde det var torsdag kveld fremdeles.»

«Niks. Det er fredag. Den tjuesjuende november. Hele dagen, om det er til hjelp.» Rob smilte opp mot meg. Ansiktet var fullt av mørk skjeggstubb som allerede var halvveis til et ordentlig skjegg. Walisiske aner hadde gitt ham svart hår, blå øyne, lys hud og rikelig med sjarm, men han var avhengig av å barbere seg to ganger om dagen for å holde etterveksten i sjakk. Han klarte aldri å se helt strøken ut, men nå virket han ekstra uflidd, og jeg la merke til at skjorten var den samme som han hadde hatt på seg dagen før. «Du rakk ikke hjem.» «Niks.» «Du har sittet her i flere timer.» «Jepp.» «Hvordan har du klart det?» «Det,» sa han og viftet med pekefingeren, «ville ha vært avslørende.» Jeg satte meg på stolen ved siden av ham og tok av lokket på kruset. Dunsten av glohett metall fra maskinbrygget kaffe traff meg i nesen. «Hvor mange sånne har du drukket?» I stedet for å svare holdt han frem hånden slik at jeg kunne se hvordan den skalv. «Herregud. Ikke mer koffein på deg.» «Mamma, da …» Jeg nippet til kaffen og måtte smile inn mot kruset idet Rob lente hodet bakover mot veggen og gjespet. «Det gikk kjapt. Jeg hadde regnet med at det ville ta godt og vel en time før du kom deg opp av sengen og hit.» Det burde egentlig ha tatt lengre tid, men jeg hadde kjørt godt over fartsgrensen mesteparten av veien og hadde slengt meg inn på en ledig plass på sykehusparkeringen uten å bry meg om å rette opp bilen etter meg. «Du kjenner jo meg: full av futt.»

«Særlig. Hvordan står det til med Ian?» Jeg nølte så vidt før jeg svarte; jeg hadde absolutt ikke lyst til å betro kollegaene mine detaljer fra kjærestekranglene mine, men det hadde ikke noe for seg å lyve. Rob hadde truffet Ian et par ganger og gjort seg opp sin egen mening. «Han ble kjempeglad for å bli vekket.» «Beklager det. Men han skjønte sikkert at det var viktig.» Jeg hevet det ene øyenbrynet sakte og megetsigende og tok en slurk av kaffen. Rob fnyste. «Så det er sånn ståa er.» «Det vi faktisk burde snakke om,» skyndte jeg meg å si, «er hva som skjer med denne saken. Hvor er sjefen?» Han nikket mot de doble dørene bak seg. «Der inne et sted. Driver og maser på legene.» «De vil fremdeles ikke la oss snakke med offeret?» «Offer og offer. Da synes jeg mer synd på stakkars Vic. Han er stabil. Han var tre timer på operasjonssalen, og det var visst kritisk.» «Hjertet mitt blør for ham.» «Jaha, ja, han kan trenge det blodet hvis du er villig til å avse det. Han holdt på å dø på vei til sykehuset. Hun lot ham virkelig få gjennomgå.» «Og derfor er hun i live og kan fortelle oss om det,» påpekte jeg. Rob flirte mot meg. «Jaså, du driver og kommer i den rette stemningen, Maeve? Du begynner å identifisere deg med henne? Bestevenninner innen klokka ti, er det det som er planen?» «Og hva så?» Kaffen min hadde kjølnet nok til at jeg kunne drikke den i ordentlige slurker, og koffeinet var i ferd med å gjøre sin virkning. Jeg ville være klar når de ga oss tillatelse til å snakke med jenta. Da skulle jeg være på tå hev. Jeg skulle få

svarene vi trengte, og legge dem frem for sjefen min, Charles Godley, slik en katt drar inn en død fugl som en kjærlig presang til eieren sin. De lange arbeidsdagene og den absolutte lojaliteten han krevde av teamet sitt, gjorde meg ingenting. Jeg visste hvor heldig jeg var som tilhørte den indre kretsen. Det var seksti tjenestemenn på Operasjon Mandrake, og de fleste av dem ville aldri få muligheten til å snakke med Godley ansikt til ansikt. Han hadde sitt eget system: Ordre gikk ut fra toppen og ble videreformidlet av folkene han stolte på, til deres kollegaer, som ble tildelt oppgaver og arbeidsstokk til å gjennomføre dem, for så å bli sluppet løs med beskjed om ikke å vende tilbake før de var i mål. Han var ansvarlig for etterforskningen som hadde blitt årets – om ikke tiårets – mediesak, og brukte altfor mye tid på å hanskes med reportere til selv å kunne ta seg av alle aspekter av saken. Han hadde valgt meg ut fra bydelen og innlemmet meg i avdelingen sin. Jeg visste fortsatt ikke hvorfor, men var fast bestemt på ikke å skuffe ham. «Så ingenting.» Rob hadde mistet interessen for å erte meg. Han fant frem telefonen sin og begynte gjespende å bla gjennom beskjedene. Jeg lot ham få sitte i fred, glad for litt stillhet. Ventingen på et gjennombrudd i saken hadde vært pinefull og utmattende. Nå som det hadde skjedd, hadde jeg råd til å utvise tålmodighet. Likevel ble jeg sittende og fikle nervøst. Jeg trengte ikke å vente så lenge, for etter bare et par minutter gikk den ene av de to store dørene som førte inn til intensivavdelingen, opp. Rob og jeg snudde oss begge to og fikk se en sykepleier lene seg ut av døråpningen. Hun var ung og hadde honningfargede striper i håret og kunstig solbrun hud. Jeg var imponert over glamour-faktoren hennes så tidlig på morgenen. Meg avfeide hun etter et raskt, grans-

kende blikk på det fuktige håret og sminkefrie ansiktet mitt, og konsentrerte seg smilende om Rob. Her har vi visst en du har rukket å sjarmere … «Sjefen din spør etter deg.» Vi reiste oss på likt. Rob var en tanke over middels høy, mens jeg ble ekstra høy i pumpsene mine, og vi var akkurat i øyenhøyde for hverandre. Rob rynket brynene. «Han vil snakke med meg, ikke deg.» «Han vet ikke at jeg er her,» sa jeg blidt. «Hadde han gjort det, ville han ha ønsket å snakke med meg.» «Jeg skal si at du sitter og venter.» «Jeg kan si det selv.» Det var sånn det var. Uansett hvor godt jeg likte Rob, og uansett hvor godt vi kom overens – når det gjaldt å konkurrere om sjefens oppmerksomhet, var vi omtrent like modne og forstandige som barn som sloss om en leke. «Som du vil.» Han slengte jakken over skulderen, gikk forbi meg og dyttet opp dørene med et smell. Han ventet ikke for å se om jeg fulgte etter, eller for å holde opp døren for meg. Ikke at jeg forventet spesialbehandling – det var ikke sånn at jeg maste om at jeg ville behandles som en dame – men jeg forventet heller ikke ren og skjær uhøflighet. Jeg satte fra meg kaffekruset på stolen og skyndte meg gjennom døren etter ham så tett at jeg praktisk talt tråkket ham på hælene. Det var ikke innbilning at han satte opp farten, oppsatt på å komme først frem. Hadde jeg visst nøyaktig hvor «der inne» var, hadde jeg vært fristet til å ta opp kampen, men siden jeg ikke gjorde det, nøyde jeg meg med å ligge ett skritt bak der han banet seg vei gjennom avdelingen. Jeg ble av en eller annen grunn ikke overrasket over å se at stasjonssjef Godley hadde okkupert et av venteværelsene og installert seg der. Det lå oppslåtte dokumentmapper på

bordet, og en laptop sto og duret lavt. Bøyd over den satt en tynn, mørk mann med briller og et forpint ansiktsuttrykk – overbetjent Thomas Judd. Det var ingen overraskelse: Dit Charlie Godley gikk, fulgte Tom Judd etter, og selv om jeg ikke hadde spesielt sans for ham, skulle han likevel ha respekt for måten han hittil hadde organisert den praktiske delen av etterforskningen på. Godley lente seg bakover i den lave stolen med hendene bak hodet og oppbrettede skjorteermer. Han så sliten, men konsentrert ut. Han hadde blitt tidlig grå – håret var nesten hvitt – men han så ikke gammel ut av den grunn, tvert imot. Blandingen av sølvfarget hår og blå øyne var svært kledelig, og særlig i betraktning av at han også var høy og bredskuldret og altfor fotogen til at media klarte å motstå ham. Men nå var han blek og virket rød og sliten i øynene. Jeg måtte legge bånd på meg for ikke å smekke medfølende med tungen. Tilbedelse av sjefen ble ikke oppmuntret. Han hadde ikke noe ønske om å lede en kult av tilhengere. Rob knakket på dørkarmen. «Du ville snakke med meg, sir?» Godley kikket adspredt opp. «Ja. Bra. Og du er også her, Maeve. Utmerket.» «Rob ringte meg,» sa jeg over skulderen hans. Jeg visste at han ville bli glad over å bli tildelt den hederen. Kanskje kunne det også ta brodden av det at Godley hadde smilt til meg. Men Rob hadde ikke egentlig noe behov for hjelp fra meg. Han var i ferd med å skaffe seg et solid omdømme helt på egen hånd. Nå var Godley kommet på hugget igjen. «Er hun informert?» Rob nikket. «Så da vet du at vi har en mistenkt. Og et vitne.»

Det var null sjanse for at jeg ville få komme i nærheten av den mistenkte engang. Jeg hadde øvd meg på ikke å ønske meg det jeg ikke kunne få. Det var toppfolkene som kom til å snakke med ham når han var i stand til det. Men vitnet var mitt. Med fast stemme sa jeg: «Jeg vil gjerne avhøre henne. Jenta, altså. Det er antagelig enklere for meg å vinne tilliten hennes.» «Vi har ventet på at hun skulle si seg villig til å avgi forklaring, og bli edru. Dere vil sikkert komme godt overens.» Judd satt stadig bøyd over skjermen og tastet som en gal, men han lot aldri en sjanse gå fra seg til å ydmyke noen, og da særlig meg. Og vips, så gikk den lette nervøsiteten jeg alltid følte i nærvær av sjefen, over i rent sinne mot Judd. Jeg hadde ikke arvet min fars røde hår, men det var ingen tvil om at jeg hadde fått temperamentet som sies å følge med det. «Hva mener du med det, sir?» «Akkurat det jeg sa.» Tonefallet var nøytralt, men øynene bak brilleglassene glimtet; han visste like godt som jeg – like godt som alle i rommet – at han nettopp mer eller mindre hadde kalt meg en fyllebøtte. Det samme gamle tullet for n-te gang: Det var klart jeg drakk, jeg var jo ire. Jeg bestilte selvfølgelig to halvlitere med Guinness og en whisky-shot i slengen. Blås i at begge foreldrene mine var totalavholds, og at jeg ikke hadde smakt alkohol før jeg var tjue, og at jeg når jeg drakk, helst foretrakk rødvin. «Det kommer til å gå fint,» sa Godley uten å la seg merke med spenningen som knitret gjennom det innestengte lille rommet. «Du kan ta med deg Rob. Jeg vil gjerne ha greie på hendelsesforløpet frem til hun knivstakk ham. Jeg vil vite hvordan han fikk kontakt med henne, og hvordan han fikk henne med seg inn i bilen. Det han gjorde, ga henne full panikk. Jeg antar foreløpig at han sa eller gjorde noe som gjorde

henne overbevist om at hun befant seg i bilen sammen med drapsmannen vår, men jeg vet ikke hva det var, og jeg har ikke lyst til å snakke med ham før jeg har fått hennes versjon.» «Nettopp.» Det var ikke akkurat astrofysikk; det burde være ukomplisert. Burde. «Dette er et sentralt vitne,» sa Godley. «Jeg vil ikke ha noe av at hun går i vranglås. Behandle henne med respekt.» Jeg var rimelig sikker på at den siste bemerkningen ikke var rettet mot meg. Jeg trengte ikke å bli fortalt det, og det håpet jeg Godley visste. Da var det noe annet med Judd. «Når kan vi gå inn til henne?» «Nå med en gang. Hun er ivrig etter å dra hjem. Hun har sagt seg villig til å avgi forklaring, men spør du meg, blir hun ikke lenge her. Så det er ingenting å vente med.» Jeg snudde meg for å gå, men stanset da Rob tok ordet. «Hørt noe mer om bilen? Er det funnet noe?» Judd svarte stram om munnen: «Ikke foreløpig.» «Hva?» Jeg var oppriktig forvirret. «Bilen er ren. Ingen spor av noe av det vi kunne ha forventet. Ingen kniv eller våpen av noe slag. Ikke noe brennstoff.» «Kan han ha kvittet seg med det? Tatt en Sutcliffe og gjemt det et sted da han skjønte at han kom til å bli pågrepet? Han ble jo værende der en stund før han ble funnet.» Det var ikke første gang The Yorkshire Ripper var blitt nevnt i forbindelse med drapsmannen vår, men jeg ble overrasket over at Rob gjorde det. Var det én ting som irriterte Godley, så var det sammenligninger mellom hans egen etterforskning og den kompliserte, uorganiserte og i siste instans forgjeves jakten på Peter Sutcliffe, som ble tatt nærmest ved flaks. Og her var

en annen parallell. Det var ikke politiarbeid som hadde ført oss til Vic Blackstaff, og media kom til å gi oss hard medfart. Godley spilte ut neseborene, men sa ikke noe, overlot det til Judd. «Vi har gjennomsøkt smuget og området i nærheten. Men legene mener han ikke kan ha vært i stand til å bevege seg noe særlig. Han var bevisstløs da ambulansen kom.» «Så da …» sa jeg sakte. «Så da gjenstår det å finne ut hva som egentlig skjedde,» avsluttet Judd for meg. «For akkurat nå har vi ikke den fjerneste anelse.» Det var den pene sykepleieren som viste oss inn på Kelly Staples’ værelse, eller snarere viste Rob, som flørtet mer eller mindre uavbrutt. Jeg fulgte bak dem mens tankene svirret. Dette var et stort øyeblikk for meg. Stille de rette spørsmålene. Få de rette svarene. Ikke irriter henne. Vinn tilliten hennes. Ikke tro at du vet hva hun kommer til å si. Lytt til henne. Og lytt også til det hun ikke sier. Lett. Sykepleieren viste oss døren til værelset og vrikket seg av gårde igjen. Jeg trakk Rob til side. «Du tar notater, ok? Og ingen brå utfall. Jeg vil stå for snakkingen.» «Slå deg løs, søta. Som Judd sa, kommer dere sikkert til å ha mye til felles.» «Det var ikke det han sa.» Jeg lød uvilkårlig defensiv. Ikke du også, Rob … «Hva er det han har imot deg?» «Han er et rasistisk, kvinnehatende svin – har du ikke fått med deg det? Han kommer hele tiden med spydige kommentarer om meg.» «Synes han virker grei, jeg.»

Jeg dultet til ham og stanset så vidt og ristet på hodet, som om det ville klarne tankene, stokke om på kaoset til en eller annen form for sammenhengende mønster. «Du har med notisbok?» «Alltid,» sa han og holdt den opp. «Og penn. Og en reservepenn i tilfelle den streiker.» «Flink gutt.» Til verket. Jeg la ansiktet i det jeg håpet var rolige og vennlige folder og åpnet døren. Det første jeg la merke til ved Kelly Staples, var at hun hadde grått, det andre at hun var svært ung. Hun satt ved siden av sengen iført en mønstrete sykehuskittel. Beina var bare, bleke og lubne med røde gnagsår på tærne og hælene. Hun så blek og falmet ut, og det lyse håret hang slapt ned rundt ansiktet. Øynene var røde og smale av tretthet. Hun var overvektig og tydeligvis utilpass i den korte kittelen, for hun prøvde å dra den ned over knærne for å få den til å virke lengre. Munnen så rød og sår ut, som om hun hadde tygd på leppene. Jeg satte meg ned på sengekanten og smilte, prøvde å se så mild ut som mulig. «Kelly? Jeg er kriminalbetjent Kerrigan; du kan bare kalle meg Maeve. Og dette er kollegaen min, kriminalbetjent Langton, som skal ta noen notater for meg.» Rob hadde diskré plassert seg på en pinnestol i hjørnet av rommet. Hun kikket bort på ham og så tomt opp på meg. «Vet du når moren min kommer?» «Nei, dessverre. Men hun er helt sikkert på vei.» «Hun skal ta med klær til meg. Jeg har ingen klær. De tok dem.» «De må til kriminalteknisk analyse,» forklarte jeg. For ikke å snakke om at de måtte ha vært tilsølt av Vic Blackstaffs blod og således ubrukelige.

«Jeg vil hjem.» «Snart.» Jeg var mild i stemmen, som om jeg snakket til et barn. Ja, apropos det: «Hvor gammel er du, Kelly?» «Tjue.» Bra. Vi trengte med andre ord ikke vente på at en foresatt skulle innfinne seg. «Er du student, eller jobber du?» «Student. Kokkeskole.» Hun lysnet litt opp. «Jeg går siste året.» «Du har kanskje lyst til å bli kjøkkensjef når du er ferdig?» Hun trakk på skuldrene med et forfjamset uttrykk. «Vet ikke.» Nok vennlighet. Tilbake til den egentlige årsaken til at vi ville snakke med henne. «Jeg vil gjerne snakke med deg om det som skjedde i natt. Vi har noen spørsmål til deg, og når du har svart på dem, skal du få dra hjem.» Hun himlet med øynene uten å si noe. «For det første kan jeg berolige deg; du har ikke noe å frykte. Du blir avhørt som vitne, ikke som mistenkt, så du må ikke føle at du må legge bånd på deg. Vi ønsker bare å få greie på hva som hendte før du – eh, kom deg unna.» «Kom deg unna» lød av en eller annen grunn bedre enn «knivstakk en mann gjentatte ganger i magen». Hun rettet seg opp. «Så han er død?» «Nei. Han ligger på overvåkningen, men han er i live.» «Det var synd.» Hun satte haken trassig i været, og jeg tenkte at hun håpet å se sjokk i blikket mitt. I så tilfelle ble hun skuffet. «Greit. Kan du nå med dine egne ord fortelle meg hva som skjedde? Begynn fra begynnelsen. Når dro du ut på puben?» Det ville være feil å påstå at Kelly Staples var lett å avhøre. Frykt gjorde henne vrangvillig. De første par minuttene satte

hun seg på bakbeina og svarte knapt på spørsmålene mine. Men etter hvert som hun kom i gang med å fortelle om kvelden sin, var det som om noe kom over henne, og enstavelsesordene ble til setninger, som så genererte nye setninger, og det gikk ikke lenge før hun snakket fritt, og ordene rant ut av henne som vann i en rennestein. Jeg håpet Rob klarte å holde tritt. «Så jeg tenkte så klart at jeg ville spare penger, og så ville jeg komme meg fortere hjem. Altså, han var jo gammel. Som faren min eller noe. Stille, liksom. Bare … hjelpsom. Jeg tenkte at jeg kanskje minnet ham om datteren hans, og at han ville sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Så dum jeg var. Totalt idiot. Jeg skulle ha lagt på sprang – ikke at jeg hadde klart det i de støvlettene; jeg kunne knapt nok gå.» «Hva skjedde da du hadde satt deg inn i bilen?» Ordene fortsatte å strømme ut av henne. Om bilen hans og hva hun hadde lagt merke til ved den – en svak eim av bensin som hadde gjort henne urolig, og desto mer jo mer hun tenkte på det. At han hadde villet kjøre en annen vei hjem til henne. Smuget han hadde funnet, der han hadde lovet å snu. Hvor mørkt det hadde vært. At han hadde prøvd å oppholde henne, sagt at døren ikke lot seg åpne fra innsiden. At han hadde svettet. At det bare var feil, og at det han hadde sagt var feil, og at hun bare hadde visst at det var ham, Ildmannen, så hun hadde tatt affære før han rakk å gjøre mot henne det han hadde gjort mot de andre jentene. «Jeg hadde en kniv i støvletten, skjønner du, til selvforsvar. Det gjelder å passe på for tiden, sa lillebroren min.» Hun utstøtte en latter som var skingrende av nervøsitet. «Ja, det viser jo dette her, ikke sant? Altså, hvis jeg ikke hadde hatt den, hvem vet hvor jeg da hadde endt opp? På likhuset, kanskje.» Kanskje, kanskje ikke. Jeg begynte å føle meg urolig. «Tenk

tilbake til før du tok frem kniven, Kelly. Hva var det han sa eller gjorde som gjorde deg sikker på at han var en drapsmann?» «Han stanset bilen og sa at han skulle slippe meg av.» «Og?» «Og ikke noe. Idet han stanset bilen, bare visste jeg det.» Jeg ventet. Den eneste lyden i rommet var Robs penn som skrapte mot papiret. Da lyden opphørte, sa jeg mildt: «Hva var det du visste, Kelly?» «At han var en morder. Den morderen. Ildmorderen, ikke sant.» Jeg tvang meg til å sette opp et blidt og forståelsesfullt ansikt. Men i hodet mitt var det helt tomt bortsett fra ett ord som gjentok seg monotont om og om igjen: Faen … faen … faen … Hun gjorde seg ferdig med forklaringen sin, sa at hun hadde tatt ham før han rakk å gjøre henne noe, at hun hadde tatt ham på sengen, og avsluttet med: «Og nå har jeg vært nødt til å sitte her på dette rommet i to timer uten å få meg en røyk, så er det greit om jeg går nå?» «Du blir nødt til å holde ut litt til,» sa jeg og prøvde å høres vennlig ut. «Du kommer nok dessverre til å måtte avgi en ny forklaring. Og legene har ikke skrevet deg ut fra sykehuset ennå.» Det så ut som om hun var på nippet til å gråte. «Jeg vil bare hjem.» «Jeg skjønner det.» Jeg reiste meg, brått ille til mote. Jeg kunne ikke lyve og si at hun snart kom til å få dra hjem; tok jeg ikke mye feil, kom hun om ikke lenge til å bli arrestert. På bakgrunn av hennes egen forklaring forelå det klar grunn til tiltale etter paragraf 18: forsettlig forøving av grov legemsbeskadigelse.

Kelly gned seg i øynene og smurte fukt og rester av sminken over de bleke kinnene. Fra bak hendene kom det: «Jeg vil bare at mamma skal komme.» Jeg hadde nådd bort til døren, og jeg rev den opp og dyttet Rob ut foran meg. «Takk for hjelpen, Kelly. Vi kommer tilbake til deg.» Lyden av gråt ble kuttet over idet døren gikk igjen. Irriterende nok var det en sånn type dør det ikke gikk an å smelle med. Jeg så meg rundt etter noe å sparke til i stedet, hva som helst for å få utløp for følelsene. «For en yndig jente.» «Du trenger ikke å være ekkel.» Jeg følte en trang til å beskytte stakkars, uheldige Kelly, til tross for at jeg var rasende på henne. «Ekkel?» «Ja, og det vet du veldig godt.» «Jeg sa bare at hun var yndig.» Rob blunket uskyldig mot meg. «Ikke av den typen man har lyst til å nærme seg uten videre, men søt uansett.» «Blackstaff planla et eller annet snuskete. Hva var det han tenkte å gjøre med henne, tro?» «Det får vi aldri vite. Og det vi faktisk vet, rettferdiggjør vel ikke akkurat det hun gjorde mot ham?» Jeg måtte gi ham rett. «Utfra forklaringen hennes gjorde han ikke noe som helst. Ja vel, han var litt skummel – hun gjorde sikkert rett i å være mistenksom. Kanskje han trodde hun var for full til å vite hva hun gjorde, og at han kunne utnytte det. Men hun overreagerte så til de grader. Det finnes ikke fnugg av bevis som knytter ham til de andre drapene, ikke én konkret ting som kan bekrefte historien hennes om at han er drapsmannen. Og ærlig talt – historien hennes kommer aldri til å holde i retten.»

«Hun kan ha hatt rett. Kanskje han kvittet seg med tingene før vi kom dit.» «Hva for no’, en bensinkanne og minst ett slagvåpen? Og hva med støtpistolen? Det var ikke noe av det i bilen, var det vel? Eller rundt den? Nei, vi er fullstendig ute å kjøre.» «Jepp. Og det er du som må fortelle det til Godley.» «Som om jeg ikke vet det.» Jeg kikket på ham. «Du driter i det, hva? Dette er total katastrofe, og du kunne ikke brydd deg mindre.» Han trakk på skuldrene. «Ikke noe å gjøre med det nå. Uflaks for Blackstaff. Men vi ligger ikke noe verre an nå enn før.» «Å nei da, vi klarer oss strålende. Fire døde kvinner og ingen ledetråder. Nei da, dette er bare en ubetydelig glipp. Ellers er vi briljante.» Jeg lukket øynene og kløp meg sukkende over neseryggen. «Vondt i hodet?» «Noe så innmari.» «Jeg skal se om jeg ikke kan få sykesøster til å gi meg en aspirin eller to.» Rob klappet meg på armen. «Det er det minste jeg kan gjøre.» «Ikke få meg til å sette i gang med hva du kan gjøre; da blir jeg aldri ferdig.» «Å, jeg vet nok hva du skulle ønske at jeg hadde gjort.» «Aldri i evighet, Langton.» «Ikke noe å skamme seg over, det, Kerrigan. Du ville ikke ha vært den første til å falle for meg. Det beste er nok bare å gi etter.» «For hva da? Trangen til å kaste opp?» Vi gikk tilbake bortover gangen, småkranglende hele veien. Det var på et vis en lettelse; det gjorde at jeg fikk annet å tenke på enn hva jeg skulle si til stasjonssjef Godley. Koret av

banneord bak i hodet hadde steget et hakk i intensitet, noe som tilførte litt variasjon, om ikke annet. Faen, helvete, jævla dritt og piss … Vi rundet hjørnet, og jeg lo uvilkårlig av noe Rob hadde sagt, med blikket rettet mot ham snarere enn hvor vi gikk, så det var først da ansiktet hans gikk over til nøytralt, så usikkert og til sist stramt, at jeg sluttet å smile og snudde meg. Godley og Judd sto og ventet på oss med jakkene på og morske ansiktsuttrykk, og jeg kjente mitt eget ansikt gjenspeile deres. Jeg var klar til å informere dem om det verste. «Det er ikke ham.» Jeg stirret forfjamset på Judd. «Det var det jeg skulle til å si. Hvordan –» «Det er funnet et nytt lik. En ny ung kvinne. Han har slått til igjen.» Godley lød utmattet. «Vic Blackstaff kunne ikke ha gjort det. Det har mest sannsynlig skjedd i løpet av de tre siste timene – mens Blackstaff var her og ble operert.» Jeg nikket. «Ut fra Kelly Staples’ forklaring var det ingenting som tydet på at han var drapsmannen, selv om det riktignok kan virke som om han pønsket på noe muffens. Dessverre for Victor ble hun skremt og gikk til angrep. Hun misforsto, rett og slett.» «Hun var ikke den eneste,» sa Godley bryskt. Judd tok over. «Det må reises tiltale mot henne. Men vi kommer ikke til å kaste bort tiden på det. Jeg kontakter bydelspolitiet og får vakthavende betjent til å overta. Du får gi meg en brifing, Kerrigan.» Jeg burde ha vært takknemlig over at han ikke hadde gitt meg oppdraget med å orientere bydelspolitiet om den nye saken deres, men klarte å styre min begeistring. Ikke minst fordi det innebar at jeg ble nødt til å snakke med ham. Jeg smilte blidt. «Den er grei.»

«Sett i gang,» sa Godley. «Så sees vi på det nye åstedet.» Og så var vi uten videre ferdige med Kelly Staples; hennes skjebne var det nå opp til noen andre å avgjøre. Jeg måtte uvilkårlig tenke at hun var enda et offer for Ildmannen, enda et biprodukt av forbrytelsene hans. Vi var nødt til å få tatt ham, og det snart. Men det at vi nå var på vei for å beskue et nytt lik, beviste bare at vi ikke var i nærheten engang.