James Joyce av Bjørn Tysdahl by Cappelen Damm AS

BJØRN TYSDAHL

James Joyce Liv og diktning

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2003 Omslagsdesign: Elin Mack Omslagsillustrasjon: © The Croessmann Collection of James Joyce, Special Collections Research Center, Morris Library, Southern Illinois University at Carbondale Satt med 10,8/14 Sabon hos Heien A.s Trykk og innbinding: AIT Gjøvik as, 2003 82-02-20473-9 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

illustrasjoner s. 32 © Sean Ó Mórdha og Radio Telefis Eireann, s. 44 © May Joyce Monaghan, s. 52 © Southern Illinois University Library, s. 57 © Bruce Bradley og Michael Gill, s. 111 © Cornell University Library, s. 159 © A. Francini Bruno, s. 204 © Letizia Fonda Savio, s. 239 © University of Buffalo Library, s. 243 © Southern Illinois University Liibrary, s. 263 © Ottocaro Weiss, s. 270 © Jane Lidderdale, s. 274 © Poetry-Rare Books Collection, State University of New York at Buffalo, s. 283 © Poetry-Rare Books Collection, State University of New York at Buffalo, s. 291 © University of Buffalo Library, s. 293 © University of Buffalo Library, s. 305 University of Buffalo, s. 314 © Irish Times, s. 339 © Poetry-Rare Books Collection, State University of New York at Buffalo, s 339 © Harriet Shaw Weaver, s. 340 © University of Buffalo Library, s. 350 © Wide World Photos, s. 353 © University of Buffalo Library, s. 354 © Bernhard Gheerbrandt, s. 358 © Poetry-Rare Books Collection, State University of New York at Buffalo, s. 362 © Helen Joyce, s. 364 © Samuel Beckett, s. 367 © Paul Ruggiero, s. 369 © Gisèle Freund fra Monkmeyer, s. 373 © Poetry-Rare Books Collection, State University of New York at Buffalo, s. 376 © Lucie Léon, s. 380 © Cappelens arkiv.

Til Bjørg

Innhold

Forord ........................................................................... Forkortelser ................................................................... James Joyce – år for år .................................................... James Joyces nærmeste familie .........................................

11 19 21 27

DEL I – 1882–190 4 1 DUBLIN .................................................................... 31 Huset, byen og landet .................................................. 31 Familien ..................................................................... 43 Barndommen .............................................................. 51 Skolelyset ................................................................... 60 Oppbrudd .................................................................. 70 Studentårene ............................................................... 76 Ut vil jeg, ut ................................................................ 95 Sorg og usikkerhet ...................................................... 104 Nora .......................................................................... 109

2 Å SKRIVE SITT LIV ................................................... 119 Kammermusikk .......................................................... 120 Stephen Hero .............................................................. 125 7

Portrett av kunstneren som ung mann .......................... 130 Dublinere ................................................................... 140

DEL I I – 1904–192 2 3 TRIESTE – ELENDIGHET OG SKAPERKRAFT ......... Tvers over Europa ....................................................... Livet i Trieste .............................................................. Mellomspill i Roma ..................................................... 1907 – lys vår, mørk sommer og rik høst ...................... Språklæreren .............................................................. Mot Irland igjen .......................................................... Det intime liv .............................................................. Irland for siste gang ..................................................... Giacomo Joyce ............................................................ Exiles – et litterært farvel med unge år .........................

155 155 163 176 184 193 199 214 224 230 246

4 ZÜRICH, OG SÅ TIL PARIS ...................................... En annerledes by ......................................................... Pengesorger og gleder .................................................. Familieliv og diktergjerning ......................................... Kort opphold i Trieste ................................................. Paris – den nye litteraturens høyborg ............................ Løpet mot den 2. februar 1922 ....................................

256 256 263 273 286 289 297

5 ULYSSES .................................................................... Odysseen som bakgrunn ............................................. De forunderlige skiftene i stil ....................................... Å søke etter mening .................................................... Mottagelsen ................................................................

307 309 313 321 336

DEL I I I – 1922–194 1 6 BERØMT FORFATTER I PARIS ................................. 347 Dagliglivet: Velstand og sykdom .................................. 347 «Work in Progress» ..................................................... 371 7 FINNEGANS WAKE ................................................. Glimt av en familiesituasjon ........................................ Overflaten .................................................................. Knutepunkter for mening ............................................ Mottagelsen ................................................................

384 385 388 394 401

8 FLUKT OG DØD ....................................................... 403 Etterskrift ...................................................................... 410 Tillegg 1: Paralleller mellom Odysseen og Ulysses ............ 417 Tillegg 2: Litteratur av og om Joyce ................................. 428 Register ......................................................................... 439

Forord Hvordan en bok er blitt til, kan fortelle mye om hva slags bok det er. Jeg har lest og forsket på Joyce siden 1960-årene. Den gang var det en gryende interesse for Joyce i Norge, ikke minst takket være professor Kristian Smidt ved Universitetet i Oslo. Han hadde utgitt en bok, James Joyce and the Cultic Use of Fiction, om bruken av religiøse motiver hos Joyce. Jeg skrev på den tiden min doktorgrad, som ble en bok om forholdet mellom Joyce og Ibsen, et naturlig tema for en ung forsker med bakgrunn både i norsk og i engelsk litteratur. I senere år har jeg særlig publisert artikler om hva Joyce tok med seg fra sin lesning av litteratur i skolen og om hvordan spørsmål om nasjonalitet drøftes i kunsten hans. Alt dette er skrevet på engelsk som bidrag til den omfattende internasjonale forskningen om forfatterskapet. Dette arbeidet har også gitt meg stadig mer kunnskap om hans liv, og min entusiasme for hans beste bøker har ikke bare holdt seg, den har øket gjennom disse årene. Den tiltrekningskraften Joyce har på lesere, er av mange slag. Da jeg som gymnasiast og student satt på Deichmanske bibliotek i Oslo og leste Joyce, var jeg nok særlig fascinert av hans skildringer av ungdommelig opprør, og av hans mot og vilje til å bryte tabuer i skildringen av kroppslige funksjoner. Etter hvert har hans storhet for meg ikke minst blitt å finne i en bestemt spenningsfylt kombinasjon: Joyce makter å koble radikale, høylitte11

rære eksperimenter i stil og form med temaer som på mange måter gjelder «de nære ting» – forholdet mellom voksne og barn, mellom ektefeller og mellom venner så vel som den enkeltes forhold til større sosiale enheter som klasse, kirkesamfunn, by og nasjon. Denne kombinasjonen er fruktbar. Den uvanlige formen gjør at temaene kan sees i stadig nye og overraskende vinklinger. Det som kunne blitt sjablongmessige spørsmål og svar (Joyce liker å gjøre narr av slike) må vike for en allsidig presentasjon som lar det kompliserte i menneskelige forhold komme til sin rett. Samtidig blir språket selv et tema: De «rare» eksperimentene oppmuntrer leseren til å fundere over ordenes muligheter og begrensninger både i lek og i mer direkte kommunikasjon. Når jeg nå, con amore, har skrevet en Joyce-biografi, har jeg blant annet vært inspirert av alt det morsomme i hans to hovedverk, Ulysses og Finnegans Wake. Joyce selv insisterte på at de tilhørte en komisk genre. Forholdet er nemlig slik at det som vi trekker på smilebåndet av, eller ler høyt av, i disse bøkene, har mange paralleller i hans eget liv fra år til år. Uhøytidelig, rotete, frivillig og ufrivillig morsom, men også med voldsom skaperkraft – slik er det Joyce stiger frem for oss. Det er på mange måter ikke noe velordnet liv vi møter, men det er likevel et liv med retning: Joyce er seg nesten alltid sitt dikterkall bevisst. Jeg har ikke ønsket å gi denne boken – den første Joyce-biografien på norsk – noe markant overordnet grep ut over det som ligger helt sentralt i materialet jeg bygger på. Et hovedtema her er den fruktbare spenningen mellom litterær kallsbevissthet på den ene siden og innviklet hverdagsliv på den andre. Dette er ikke en spenning som Joyce bare lever passivt med. Ofte bruker han den aktivt for sine kunstneriske formål; han har både vilje og evne til å skape situasjoner i sine omgivelser som han kan lære av som dikter, og som kan fremheve ham som dikter. Joyce bør også sees i andre perspektiver, som bohem og familiefar (jeg har gitt mer 12

plass til familielivet enn hva de fleste biografer har gjort), som irlender og kosmopolitt, som sentralt plassert i litterær modernisme og som en enstøing. Grep, hovedtema eller perspektiv er imidlertid ikke begreper som kan fange inn alt. Et menneskeliv består av det forventede og det uventede, av det som passer i et mønster og det som ikke lar seg innpasse, av orden og rot. Jeg gir derfor en forholdsvis bredt anlagt, kronologisk gjennomgang av livet, og jeg gjengir rikelig av det store biografiske materialet som nå er tilgjengelig, ikke minst sitater fra Joyces brev. På dette grunnlaget kan mange av konklusjonene om hvordan denne mannen var, trekkes av leserne selv, slik hver enkelt synes best. Som man kunne vente, finnes det Joyce-biografier på engelsk som er høyt profilerte. Det gjelder for eksempel den første som ble utgitt, James Joyce av Herbert Gorman. Den konsentrerer seg om Joyces kamp for sitt forfatterskap, ikke minst det kompliserte forholdet til forskjellige forlag. Det skjer i så høy grad at mange andre sider ved mannen blir utelatt. Dikterens liv blir først og fremst en heroisk kamp mot det konvensjonelle borgerskap. Et annet eksempel finner vi i Edna O’Briens James Joyce fra 1999. Hun er selv dikter, og biografien gir en sprelsk, impresjonistisk oversikt med skarpe glimt som gjør lesningen til en fest. Men store deler av Joyces liv blir borte. Ettersom denne biografien er skrevet i Norge og for norske lesere, har jeg lagt mer vekt på Joyces forhold til Ibsen, på likhetene mellom Irland og Norge, og på stoff fra norsk historie og litteratur i diktverkene enn tilfellet er i mange andre biografier. Men jeg står langt fra alene med en slik vektlegging. Ingen kan gå igjennom det tilgjengelige materialet om Joyces unge dager uten å bli slått av de sterke båndene mellom denne dikteren og Norge. Et av idealene historikere pleide å møte i sin faghistorie var at de skulle finne ut «hvordan det egentlig var». Moderne teorier 13

om språk og utenomspråklig virkelighet har satt spørsmålstegn ved dette idealet. Jeg tror naturligvis heller ikke at Joyces liv «slik det egentlig var» kan gripes i sin fylde på papir mer enn 60 år etter at han døde. Ikke noe menneskeliv kan gjenskapes ved hjelp av et tastatur. Men en allsidig gjennomgang av hans liv fra år til år, slik jeg gir her, kan håpe å dekke forholdsvis mange hovedtrekk. Den tar dessuten vare på fortellingens naturlige driv fra fødsel til død. En av biografens fristelser er å gi noe som til syvende og sist blir en helgenskildring. En slik modell ligger sentralt i den vestlige biografitradisjonen, og man kan forstå at den fortsatt lever. Biografen vil gjerne gjøre noe stort ut av sitt materiale, og mange ganger blir sikkert også biografen oppriktig begeistret for personen hun eller han har arbeidet nært med over lang tid. En variant av helgenskildringen som har vokst seg sterk fra romantikkens tid og fremover, er den som ser på dikteren som det visjonære geniet som ensom kjemper for sin kunst mot det bornerte borgerskap. Herbert Gormans bok har arvet svært mye fra denne tradisjonen, og det må jo sies at fristelsen til å knytte Joyce til en slik modell kan være nærliggende. Han la selv opp til en slik tolkning av sitt liv. Min begeistring gjelder imidlertid først og fremst Joyces bøker, ikke i samme grad hans liv. Livet har jeg stort sett ønsket å skildre med en viss kritisk distanse, men man måtte ha et hjerte av sten for ikke å bli revet med nå og da av et slikt forunderlig livsløp. En endelig moralsk fasit, om den overhodet skulle finnes, overlater jeg til leserne å komme frem til. Selv en allsidig fremstilling må skjæres til på flere måter, ikke minst i forhold til de viktigste kildene til kunnskap om Joyces liv, og i forhold til det som tidligere er skrevet om dette livet. Den amerikanske forskeren Richard Ellmanns store og anerkjente Joyce-biografi kom ut først i 1959, og så i en revidert og sterkt utvidet utgave i 1982. For de aller fleste Joyce-interesserte har 14

den vært hovedkilden til kunnskap om hans liv, og den er fortsatt en meget nyttig biografi, ikke minst fordi den gir en svært grundig gjennomgang av hans liv. Men i de vel tyve årene som er gått siden 1982 har det kommet til mye ny kunnskap. Dette har ført til at en del av Ellmanns funn og konklusjoner må revurderes. Jeg har tatt hensyn til hovedtrekkene i denne nyere forskningen om Joyces liv, og jeg har fremfor alt gått til kildene – især til hans sakprosa og korrespondanse – med åpne øyne, og så ofte som mulig lar jeg min fremstilling være en lesning og analyse av dem. Dette har den fordelen at mine lesere selv kan være med på oppdagerferd. Ett mulig kildemateriale for livsskildringen har jeg brukt langt mer forsiktig enn Ellmann. Det gjelder det man lett kan oppfatte som selvbiografiske trekk i romanene og novellene. At mange hendelser, holdninger og tanker i Joyces eget liv er blitt overført til diktningen, og især til den oppdiktede personen Stephen Dedalus, er det ingen tvil om. Av dette trekker Ellmann den konklusjon at det på en del sentrale områder går an å bruke diktningen som bevis for hva som skjedde i livet. Han bygger derfor noen ganger sin biografiske fremstilling på Stephen Hero, Dublinere, Portrett av kunstneren som ung mann, Exiles og Ulysses. Dette er imidlertid en usikker metode, preget av et forsøk på grenseoppgang mellom fakta og fiksjon som i svært mange tilfeller er umulig. Diktning er jo nettopp noe oppdiktet, og Joyces fantasikraft og sans for diktverkets egne krav bør ikke undervurderes. Kanskje skuffer jeg noen av mine lesere når jeg i det følgende viser at livet ikke var fullt så dramatisk eller formfullendt som tilsvarende episoder i bøkene. Men noe av det mest interessante i de siste årenes biografiske forskning ligger i nye påvisninger av Joyces vilje og evne til å omskrive sitt liv når han diktet. Jeg er med andre ord skeptisk til den formen for biografier som legger stor vekt på livsløpets betydning som en serie nøkler til 15

forståelsen av personer i diktverkene. Det finnes eksempler på at lesninger av denne art kan bli svært reduktive: Kunnskap om biografi blir skylapper som hindrer kritikeren i å se mye av det mest spennende i et kunstverk. Min holdning på dette punktet reflekteres i disposisjonen av stoffet i det som følger. Joyces mindre, og til dels mindre vellykkede, tekster fletter jeg inn i den biografiske fortellingen, mens hans viktigste bøker blir gjennomgått i atskilte kapitler, plassert kronologisk der de hører hjemme i livsløpet. Denne boken kan derfor leses på to måter. Jeg anbefaler den som hovedstrukturen antyder – en fortløpende lesning hvor Joyces liv og hans viktigste verker får speile seg i hverandre fra periode til periode uten at diktningen blir noe sekundært. Men det går også an å lese de rent biografiske kapitlene først og så gå til gjennomgåelsen av verkene. For den som kommer tilbake til boken etter en første lesning, gjør en inndeling av denne typen det lett å finne frem til det som interesserer: Noen vil da primært ønske å lese noe om livet, andre om diktverkene. Min skepsis til overdreven «biografisme» i tolkningen av verkene betyr imidlertid ikke at livet blir uinteressant for den litterært interesserte. Jeg har lagt hovedvekten på de årene da Joyce ble formet som menneske og som dikter. Det å se en slik prosess på nært hold har en betydelig egenverdi, og i Joyces tilfelle er utviklingen så godt dokumentert i brev og andre kilder at alle som er interessert i kunstnerpsykologi får mye å tenke på. Særlig tankevekkende er det å følge med på hvordan han igjen og igjen iscenesetter sitt til dels kaotiske liv slik at han kan tjene på det som dikter. Kunnskap om livet er også nødvendig som en generell bakgrunn for diktningen. Landet hans og dets historie, miljøet han vokste opp i, de litterære impulsene han møtte i Irland, det internasjonale fellesskapet i Trieste, Zürich og Paris – lesere som ikke har en viss oversikt over dette, vil ha vanskeligheter med å orientere seg i hans diktning. 16

I de biografiske kapitlene bygger jeg for det aller meste på tidligere forskning, og i «Litteratur av og om Joyce» bakerst i boken vil leseren finne opplysninger om de viktigste kildene. I det følgende gir jeg henvisninger med sidetall for de sitatene som er så lange (og betydningsfulle) at de er rykket inn. Å gi tilsvarende opplysninger fra side til side om alt materiale jeg bruker, ville føre for langt. Ofte baserer jeg det jeg skriver på en sammenlignende vurdering av mange forskjellige kilder. Der ikke annet er oppgitt, er oversettelsene til norsk mine egne. I de litterære kapitlene har jeg prøvd å unngå den høyt utviklede teoretiske ordbruken som man noen ganger finner i litterære analyser i våre dager. Dette skyldes dels min skepsis til ord som representerer voldsomme generaliseringer («modernitet» og «dekonstruksjon» er gode eksempler), og dels min respekt for noe som er et hovedtrekk i Joyces diktning, nemlig hans folkelighet. Hos denne store og noen ganger krevende nybrottsmannen i litteraturens verden er de beste bøkene ofte preget av sanger, frodige vitser, sentimentale minner om gamle dager og anekdoter med satirisk snert så vel som av gatens og pubens språkbruk. Når Joyce er en så slitesterk forfatter som han faktisk er, skyldes det blant annet denne folkeligheten. Den bidrar til det mangslungne i bøkene hans, og gjør at leserne kan møte dem både som litterære feinschmeckere og med sin jevne og allsidige menneskelighet. Det er ikke til å forundres over at hans ry har nådd stadig lenger i de vel 60 årene som er gått siden han døde, og at han leses av stadig flere. I mitt tilfelle har ikke arbeidet med å skrive en bok vært så ensomt som man kanskje kunne tro. Det er mange som har hjulpet meg med denne boken, og det er en glede for meg å takke dem her. Jeg har drøftet mange av spørsmålene som har dukket opp i 17

løpet av arbeidet med venner og kolleger. Jakob Lothe har gitt meg mange gode ideer gjennom hele arbeidet, og han og Olav Lausund, Tore Rem og Arthur Sandved har lest og kommentert deler av boken. Deres kritikk og konstruktive forslag har kommet meget vel med. Ledelsen og administrasjonen ved Institutt for britiske og amerikanske studier ved Universitetet i Oslo har bidratt til å gi meg et godt arbeidsmiljø. Annette Møller Madsen på Universitetsbiblioteket har alltid vært hjelpsom. Generelle spørsmål om biografiskrivning har jeg diskutert med Marianne Egeland. Dr. Inger-Jorid Berg har gitt meg bedre forståelse for dikterens sykdommer, og Einar Atterås i Den norske bank har gitt meg hjelp på et særdeles vanskelig område: hva man kan antyde om dagens verdi av pengesummer i europeiske valutaer for 70 til 100 år siden. Den internasjonale kretsen av Joyce-forskere har jeg også hatt stor glede av. Planene for denne boken la jeg frem for et symposium i Trieste i 2002, hvor jeg fikk nyttig respons. To venner har betydd særlig mye for meg. I Dublin har Joyces nevø Ken Monaghan, som er Cultural Director ved byens Joyce-senter, gitt meg et innblikk i dikterens by og dikterens skoler som jeg ikke kunne fått på noen annen måte. På lignende måte har Fritz Senn, direktør for Joyce-stiftelsen i Zürich, hjulpet meg med sine store kunnskaper om Joyce i sin alminnelighet, og især om hans liv i Zürich og Trieste. En spesiell takk til rektor ved Clongowes Wood College, Bruce Bradley SJ, som var Monaghans og min utmerkede guide da vi besøkte skolen Joyce hadde gått på. Forlagsredaktørene Annik Heger og Marius Wulfsberg skylder jeg stor takk. Bjørg Tysdahl har lest alt jeg har skrevet og gitt utallige gode råd – og hjulpet meg på mange andre måter. Boken er tilegnet henne.

Forkortelser

Ved innrykkede sitater gir jeg referanser til kildene. Følgende forkortelser er brukt: Critical Writings The Critical Writings of James Joyce, red. E. Mason og R. Ellmann (London: Faber and Faber, 1959) Deming I Deming, Robert H., James Joyce: The Critical Heritage, bind I (London: Routledge and Kegan Paul, 1970) Dublinere Joyce, James, Dublinere, oversatt av Olav Angell (Oslo: Gyldendal, 1974) Ellmann Ellmann, Richard, James Joyce (Oxford: Oxford University Press, 1982) Exiles Joyce, James, Exiles (London: Jonathan Cape, 1952) FW Joyce, James, Finnegans Wake (London: Faber and Faber, 1960) Kammermusikk Joyce, James, Kammermusikk, gjendiktet ved Morten Claussen og Bjørn Alex Herrman (Oslo: Bokvennen, 1993) Lamb Lamb, Charles, The Adventures of Ulysses, red. J. Cooke (Edinburgh: Split Pea Press, 1992)

Letters I Letters of James Joyce, red. S. Gilbert (London: Faber and Faber, 1957) Letters II Letters of James Joyce II, red. R. Ellmann (London: Faber and Faber, 1966) Letters III Letters of James Joyce III, red. R. Ellmann (London: Faber and Faber, 1966) Litz Litz, A. Walton, The Art of James Joyce (London: Oxford University Press, 1961) Maddox Maddox, Brenda, Nora: En biografi om Nora Joyce, oversatt av Tone Formo (Oslo: J.W. Cappelen Forlag 1994) McCourt McCourt, John, The Years of Bloom: James Joyce in Trieste 1904-1920 (Dublin: The Lilliput Press, 2000) My Brother’s Keeper Joyce, Stanislaus, My Brother’s Keeper (London: Faber and Faber, 1958) Poems and Shorter Writings Joyce, James, Poems and Shorter Writings, red. R. Ellmann, A. Walton Litz og J. Whittier-Ferguson (London: Faber and Faber, 1991) Portrett Joyce, James, Portrett av kunstneren som ung mann, oversatt av H. Svenkerud (Oslo: J.W. Cappelen Forlag, 1993) Sel. Letters Selected Letters of James Joyce, red. R. Ellmann (London: Faber and Faber, 1975) Ulysses Joyce, James, Ulysses, oversatt av Olav Angell (Oslo: J.W. Cappelen, 1993)

James Joyce år for år

1882

James Augustine Joyce født 2. februar i Dublin, sønn av John Stanislaus Joyce og Mary Jane Joyce, født Murray. Irlands førstesekretær (statsminister) myrdet av irske ekstremister i Dublin. Frontene hardner mellom irske utenomparlamentariske grupper og det engelske styret. Virginia Woolf født.

1885

Joyces bror Stanislaus født. Han var den av de til sammen ti barna i familien som vokste opp, som kom til å stå Joyce nærmest. Ezra Pound født.

1888

Joyce begynner på Clongowes Wood College, en god kostskole drevet av jesuitter. T.S. Eliot født.

1891

Joyce slutter på Clongowes, blant annet på grunn av farens økonomiske vanskeligheter, og går deretter nesten ikke på skole i de to påfølgende årene. Den irske politiske lederen Charles Stuart Parnell dør.

189398

Joyce får gratis plass på Belvedere College i Dublin, en annen veldrevet jesuittskole. Her var han en fremragende elev og vant flere priser for sitt skolearbeid. Mot slutten av skolegangen distanserer han seg fra den katolske kirken.

1898

George Bernard Shaws Plays: Pleasant and Unpleasant kommer ut.

189899

Joyce blir begeistret for Ibsen, som han kaller sin «mester».

1899

Joyce blir student på University College i Dublin, en del av Irlands katolske universitet. Han velger humanistiske fag (latin, engelsk, fransk, italiensk og logikk), men deler nå sin tid mellom studiene og lesning av litteratur og teori utenom pensum. Det irske litterære teater blir grunnlagt av William Butler Yeats og Augusta, Lady Gregory. Yeats’ skuespill The Countess Cathleen blir oppført. Det er kritisk til forherligelse av Irland, og til dels til katolsk tro, og fører til opptøyer i Dublin.

1901

Joyces første seriøse litterære arbeid, en anmeldelse av Ibsens Når vi døde vågner, blir publisert i Fortnightly Review.

190203

Joyce får sin BA-grad i Dublin. Han lukter på medisinstudiet i hjembyen, men reiser så til Paris, først som medisinerstudent, deretter som litterat. Tjener litt på bokanmeldelser.

1903

Joyce reiser hjem til sin mors dødsleie. Han prøver seg i månedene etterpå som lærer og som sanger.

1904

I januar begynner Joyce å skrive på Stephen Hero. I juni møter han Nora Barnacle, og i oktober reiser de sammen til kontinentet, først til Zürich hvor planen var at han skulle få arbeid i språkskoleimperiet Berlitz, så til Trieste, og endelig

til Pola i det nåværende Kroatia, hvor han begynner som engelsklærer. Hans første noveller og dikt kommer på trykk, og han skriver energisk videre på Stephen Hero og på noe som skal bli en novellesamling. 1905

Joyce overføres til Berlitz-skolen i Trieste. Sønnen Giorgio (George) blir født. Joyces bror Stanislaus kommer til Trieste og begynner som språklærer.

1906

Joyce flytter med Nora og Giorgio til Roma, hvor han har fått arbeid i en bank. Henrik Ibsen dør.

1907

Tilbake til Trieste og til arbeid som engelsklærer. Diktsamlingen Kammermusikk kommer ut. Syk av giktfeber om sommeren. Datteren Lucia født.

1909

Joyce reiser på besøk til Irland og undertegner kontrakt med en forlegger om publikasjon av novellesamlingen Dublinere. Tilbake i Trieste planlegger han sammen med en gruppe forretningsmenn å starte en kino i Dublin, og om høsten befinner han seg som kinodirektør i byen.

1910

Joyce flytter tilbake til Trieste, og under en ny direktør går det dårlig med kinodriften. Forleggeren i Dublin får kalde føtter: Dublinere er altfor frittalende.

1912

Siste opphold i Irland, denne gangen med hele familien. Forhandlinger om publikasjon av Dublinere, men til ingen nytte.

1913

Joyce blir kjent med Ezra Pound, som hjelper ham med kontakter i avantgardetidsskrifter.

1914

Et annus mirabilis for Joyce. Dublinere kommer endelig ut. Den selvbiografiske Stephen Hero, totalt omskrevet som

Portrett av kunstneren som ung mann, publiseres del for del i et tidsskrift. Joyce begynner arbeidet på Ulysses, og skriver samtidig på skuespillet Exiles. Den første verdenskrig begynner. 1915

Joyce får utreisetillatelse fra det krigførende østerriksk-ungarske imperium, som Trieste hørte til, og flytter med familien til Sveits. Joyce får et engangsstipend fra «The Royal Literary Fund». Gjennom alle årene i Sveits skriver Joyce energisk på Ulysses.

1916

Portrett av kunstneren som ung mann kommer ut i USA, og året etter i England. Påskeopprøret i Dublin. En liten hær av irske frihetskjempere okkuperer sentrum av Dublin. De blir raskt slått ned av engelske styrker. Mange av lederne blir henrettet.

1917

Joyce får en mesen, Harriet Shaw Weaver, som kom til å hjelpe ham økonomisk og praktisk i alle senere år. Joyces kompliserte øyensykdom forverrer seg.

1918

En ny mesen, Mrs. Harold McCormick, gir Joyce et månedlig stipend i over et år. I Zurich leder Joyce, sammen med en venn, et teaterkompani som oppfører stykker på engelsk. Little Review i New York begynner å publisere deler av Ulysses. Exiles kommer ut i både England og USA. Den første verdenskrig slutter.

1919

Joyce og familien flytter tilbake til Trieste, hvor han igjen underviser i engelsk. Borgerkrig i Irland etter at en selvstyrelov som lager unntak for Ulster er vedtatt av Parlamentet i London. Krigen, ofte som geriljakrig, varte til 1923.

1920

Oppmuntret av Ezra Pound flytter Joyce og familien til Paris. «The Society for the Supression of Vice» i New York anmelder Little Review for å ha utgitt deler av Ulysses som foreningen mener er pornografiske. Ezra Pounds Hugh Selwyn Mauberley kommer ut.

1918

Intenst arbeid med å gjøre Ulysses ferdig.

1922

Ulysses kommer ut i Paris den 2. februar, Joyces fødselsdag. T.S. Eliots The Waste Land kommer ut.

1923

Joyce begynner å skrive på «Work in Progress», som skulle bli Finnegans Wake. Opphold i England om sommeren. I følgende år har Joyce og Nora lange opphold om sommeren i andre deler av Frankrike og i andre land.

1924

Alvorlig anfall av øyensykdommen igjen. Det første fragmentet av «Work in Progress» blir publisert. Mange andre deler av verket kom ut i følgende år, dels i tidsskrifter, dels som egne små publikasjoner.

1925

Virginia Woolfs Mrs Dalloway og Franz Kafkas Prosessen kommer ut.

1927

Internasjonal protest på at Ulysses kom ut i en piratutgave i New York, undertegnet av bl.a. Olaf Bull og Knut Hamsun. En ny diktsamling, Pomes Penyeach, utgitt.

1928

Nora Joyce hadde en vellykket operasjon for livmorkreft.

1929

Børskrakket på Wall Street, etterfulgt av depresjon i de vestlige lands økonomi.

1930

En serie øyenoperasjoner i Zürich. Sønnen Giorgio gifter seg med Helen Kastor Fleischmann fra USA.

1931

Joyce og Nora gifter seg. Joyces far dør.

1932

Joyce og Nora får et barnebarn, Stephen James Joyce. Datteren Lucia får et alvorlig sammenbrudd og blir etter hvert svært syk av schizofreni. Etter noen år – dels hjemme, dels hos venner, og dels på klinikker – kom hun til å tilbringe resten av sitt liv på sinnssykehus.

1933

I en rettssak i New York ble Ulysses erklært for ikke å være pornografisk.

1934

Ulysses publisert i Amerika.

1936

Collected Poems utgitt. Ulysses kommer ut for første gang i England.

1939

Finnegans Wake publisert 2. februar. Mot slutten av året flytter Joyce og Nora fra Paris, som lå forholdsvis nær fronten, til en landsby ca. 300 km mot sydøst. Den andre verdenskrig begynner. William Butler Yeats dør.

1940

Før jul dette året får Joyce og Nora utreisetillatelse fra Frankrike og kommer seg til Sveits, godt hjulpet av venner, med sønnen Giorgio og sønnesønnen Stephen.

1941

Joyce dør av bukhinnebetennelse 13. januar i Zürich.

James Joyces nærmeste familie

John Stanislaus Joyce (1849–1931) og Mary Jane Murray (1859– 1903) fikk disse 13 barna (sene aborter og dødfødte er ikke tatt med): John Augustine, 1880. Døde etter noen dager. James Augustine, 1882–1941. Margaret Alice, 1884–1964. Kalt Poppie i familien. John Stanislaus, 1884–1955. Brukte alltid navnet Stanislaus. Charles Patrick, 1886–1941. George Alfred, 1887–1902. Eileen Isabella, 1889–1963. Mary Cathleen, 1890–1966. Eva Mary, 1891–1957. Florence Elizabeth, 1892–1973. Mabel Josephine Anne, 1893–1911. Frederick William, 1895. Døde etter tre dager. Et barn født senere i 1890-årene som døde tidlig og som vi ikke har ytterligere opplysninger om.

DEL 1

1882–1904

K AP I T T E L 1

Dublin Huset, byen og landet Den 2. februar 1882 ble det født en gutt i 41 Brighton Square i Dublin. Moren var Mary Jane Joyce, født Murray, og faren John Stanislaus Joyce. Tre dager senere ble barnet døpt James Augustine i en stor, ny katolsk kirke i nærheten. Vel et år tidligere hadde ekteparet Joyce hatt den sorg at en gutt som ble født for tidlig, døde etter åtte dager. Nå var gleden stor over å ha fått en frisk og fin baby. Huset James Joyce ble født i, byen han vokste opp i, og landet han tilhørte utgjør en bakgrunn for hans liv og verker som i dette tilfellet er spesielt viktig. Joyce var en hjemstavnsdikter gjennom hele sin karriere. Husets adresse vitner om at Irland kan være et merkverdig land. Den som kommer utenfra, opplever gjerne raskt at førsteinntrykket må revideres. Ordet «Square» betyr firkant, i dette tilfellet en firkantet plass i en by, men Brighton Square er faktisk en trekant. «Brighton» er det også noe forunderlig ved: en gate i Dublin oppkalt etter en engelsk badeby. Byens fedre som ga den navn må ha sett langt etter det de syntes var elegansen på Englands sydkyst. Ved denne anledning har de ikke vært preget av den nasjonale stolthet som vokste seg sterkere mot slutten av århundret. Nr. 41 ser beskjedent ut fra gaten der det ligger i en lang rekke 31

Huset hvor Joyce ble født 2. februar 1882 ligger i et av Dublins penere strøk. 41 Brighton Square var den første av hans mange adresser i denne byen.

av like hus med fasade i sterkt rød mursten. Men den som ser nærmere på bygningen, oppdager fine detaljer – et karnappvindu i første etasje, en overbygd inngang med et fint utformet dørparti, og stukkatur i takene innenfor. Huset er betydelig større enn man skulle tro. Halvparten av den bygningskroppen som synes fra gaten stikker et godt stykke ut i bakhaven. Alt i alt rommer 41 Brighton Square stue, spisestue og kjøkken i første etasje, og fire soverom ovenpå. Bakhaven er stor og avsluttes pent med en liten port mot en blindgate. På inngangssiden er det en forhave og tvers over gaten den store beplantede trekanten. Ingen som bor der kan være i tvil om at Irland er et grønt land. Huset var ti år gammelt og i god stand da Joyce ble født der. Dublin hadde ikke vestkant og østkant, men en tilsvarende inn32

deling som elven Liffey sørger for. Syd for elven lå de fleste av de pene bydelene, på nordsiden ble det etter hvert mest fattige arbeiderstrøk. Rathgar, hvor Brighton Square ligger, var en av de nye forstedene i syd som vitnet om Dublins vekst på denne tiden. Hit flyttet unge familier som sosialt og økonomisk var på vei oppover. 41 Brighton Square er representativt for den bedre sorten av de mange hus som Joyce gjenskaper i sin diktning. Byen Joyce vandret rundt i som gutt og ung mann hadde hatt sine storhetstider tidligere. Den hadde vært en viktig vikingby. Nordmennene hadde først kommet som røvere og krigere, men stridighetene resulterte aldri i noen storstilt erobring av irsk land, og fra midten av 900-tallet gjorde et samarbeid mellom vikinger og innfødte Dublin til et av de betydelige handelssentra i NordEuropa. Joyce var ikke i tvil om sin bys nordiske opphav. I Ulysses karakteriserer han innbyggerne som «Dane or Dubliner», og «Dane» betyr i denne sammenheng viking. Den storhetstid som Dublin mest bærer preg av, er 1700-tallet. Den har fått sitt eget navn i irsk historieskrivning: «The Ascendancy», som kan oversettes som «herredømmetiden» eller «oppgangstiden». Det var en tid da Irland hadde sitt eget parlament, og Irlands ledende familier hadde praktfulle hus i Dublin. Selskapslivet blomstret, konversasjonen glitret, og vinen flommet. «Det glødet av eleganse, vidd, hjertelighet og vin i disse selskapene,» sa en av deltagerne, Sir Jonah Barrington, da han som gammel så tilbake på sine unge år. I Joyces Dublin, mer enn 100 år senere, fantes det fortsatt folk som kjente navnene på de skarpe unge selskapsløver som er blitt en del av Irlands kulturhistorie. «The Ascendancy» var ikke bare preget av velstand. I 1730og 1740-årene var Jonathan Swift (1667–1745), forfatteren av Gullivers reiser, domprost i St. Patrick’s Cathedral, en av byens to monumentale kirker fra middelalderen. Swift hadde et skarpt blikk for elendigheten i byen, og skrev blant annet pamfletten 33

«Et beskjedent forslag» (1729). Den kom ut anonymt, men i ettertid er det ikke vanskelig å kjenne igjen domprostens klo. Forslaget er følgende: Ettersom engelskmennene har sugd ut foreldrene så godt som mulig, bør nå interessen vendes mot hvordan barna kan utnyttes. Det finnes en utmerket løsning. Barna fores opp til de er omtrent ett år gamle, så slaktes de og selges som kjøtt i England (deilig både som stekemat og som gryterett neste dag). Derved unngår lutfattige irske familier utgiftene med å fø barna etter som de blir større, og Irland får tilført høyst nødvendig kapital. Forfatteren avslutter med å nevne at han og hans kone er for gamle til å få barn, så det er ikke egennytte som får ham til å komme med dette forslaget. Bak Swifts groteske satire ligger både medlidenhet og økonomisk innsikt. Merkantilismen, den ledende økonomiske teori på denne tiden, la vekt på at ethvert land må sikre sin rikdom ved å legge igjen så lite penger som mulig utenlands. For engelske myndigheter var Irland i denne sammenheng «utlandet». Swift bruker, og utleverer, merkantilismens kalde, vitenskapelige stil for å vise leserne hvor umenneskelig en slik teori og praksis er. Forøvrig kommer hans sans for offentlig liv i Dublin klart frem i diktet han selv skrev, «Verses on the Death of Dr. Swift», som slutter slik: He gave the little wealth he had To build a house for fools and mad; And showed by one satiric touch, No nation needed it so much.

Kombinasjonen av indignasjon og omsorg kommer også til uttrykk i gravskriften på latin som domprosten forfattet over seg selv. Den henger på veggen i katedralen like innenfor inngangen, og lyder i oversettelse: «Her hviler de jordiske levninger etter 34

Jonathan Swift, doktor i teologi, katedralens domprost, hvor den voldsomme indignasjon som skar ham i hjertet ikke lenger kan nå ham. Gå, vandringsmann, og etterlign, om du makter det, hans tapre kamp for menneskers frihet.» Joyce kunne kjenne seg igjen både i indignasjonen og frihetskampen. Swift døde i 1745, og opplevde ikke å se resultatene av den økonomiske fremgangen som Dublin, i likhet med hele VestEuropa, nøt godt av i det attende århundret. Til tross for sult og nød blant de fattige (og dem var det flest av), vokste en ny by med imponerende byggverk frem. Et av de heldige grepene var å gjøre elven til noe helt annet enn en transportåre ved byens bakgater. Langs Liffey ble det bygd en rekke med fornemme borgerhus. Både den storslagne tollboden og justispalasset har front mot elven. I «The Ascendancy» hadde Dublin også noe de fleste byer kunne misunne den. Et «Brede gater-utvalg» (det het faktisk det), med stor makt over byplanleggingen, ble opprettet i 1758. Resultatet lot ikke vente på seg. Dublin fikk brede gater, mange av dem planlagt slik at de gir et glimt av fjellene rundt byen. Området ved Trinity College, det gamle protestantiske universitetet, ble et viktig sentrum. Et nytt, praktfullt biblioteksbygg ble reist. Det huser blant annet «The Book of Kells» – det fineste manuskriptet fra tidlig irsk middelalder. Og rett utenfor Trinity College kom Parlamentet, nok en imponerende bygning. I neste århundre ble Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Nasjonalgalleriet bygd ikke langt unna. Dette kulturelle hjertet av Dublin er et område vi minnes om igjen og igjen i Joyces verker. Ikke langt unna ligger Merrion Square, den best bevarte delen av Dublins georgianske arkitektur (stilen har fått navn etter de engelske kongene ved navn George som regjerte på De britiske øyer fra 1714 til 1820) – strenge og elegante husrekker, bygd for det mer velstående borgerskap. 35

Adelsfamiliene som tilbrakte en del av året i Dublin på 1700tallet bygde sine residenser både nord og syd for elven. Et godt eksempel finnes på en høyde på nordsiden: Belvedere House, som nå i mer enn 150 år har huset en av byens mest kjente skoler, ble bygd i årene omkring 1785 av og for George Augustus, den annen Jarl av Belvedere. Huset ble kjøpt av en gruppe jesuitter i 1841, og Belvedere kom snart til å huse en veldrevet katolsk privatskole hvor Joyce var elev fra 1893 til 1898. Bygningen ser kanskje ikke så overveldende ut fra gaten, men innvendig vitner den om fordums prakt. Hovedbygningen har elegante, høyloftede rom med takmalerier som forestiller klassiske gudinner. Venus var blitt overmalt da Joyce gikk der, men Diana, som blant annet er kyskhetens gudinne, kjørte fortsatt sin vogn over himmelen i et av rommene. Det attende århundrets «Ascendancy» var i all hovedsak en protestantisk overklassekultur med sterke bånd til England. Men landsbygda var fattig og katolsk, og en betydelig del av Dublins borgerskap var også katolsk. Det religiøse skillet, som også i høy grad har vært et sosialt og geografisk skille, utgjør et grunntrekk i Irlands historie. Et av forholdene det reflekterer er Englands herredømme over landet i hundrevis av år, et herredømme som i flere omganger ble vunnet ved blodige slag, etnisk rensning og effektiv undertrykkelse. For første gang i 1171, deretter mange ganger gjennom århundrene, ble sentrale deler av Irland erobret. Oliver Cromwell (1599–1658) sto for en grusom nedslakting av «fienden» midt på 1600-tallet. Engelskmenn slo seg ned, især i byene, hvor engelsk ble det rådende språket, og engelskmenn og deres etterkommere overtok i høy grad styret av Irland. Til slutt ble også en stor del av Irlands jord eid av engelske familier. Katolikker ble undertrykt på forskjellige måter. De hadde for eksempel ikke adgang til universiteter eller høyere offentlige stillinger før på 1800-tallet. 36

Den kulturen som preget Dublin i det attende århundret var engelskspråklig. Irsk, det gamle gæliske språket som alle i Irland hadde talt i tidlig middelalder, hadde tapt for den kombinasjonen av militær, politisk og økonomisk overmakt som England representerte. Fortsatt kunne språket høres på landsbygda, især i vest og syd, men det var engelsk som myndighetene hadde gjort til det offisielle språket. For de politiske lederne i «The Ascendancy», som ofte hadde landeiendommer hvor begge språk ble brukt, var det selvsagt at engelsk burde vinne over et «primitivt» keltisk språk. Med nasjonalromantiske strømninger i det nittende århundret kom imidlertid irlendere med sans for sin egen kultur og historie til å erkjenne at de talte og skrev i et «tomrom» mellom to språklige kulturer. Det som egentlig var deres eget språk var fortrengt. Joyce lar hovedpersonen i Portrett av kunstneren som ung mann fundere over det at engelsk er blitt hans språk – på godt og ondt. «The Ascendancy» fikk en brå slutt. Ekko av den franske revolusjon i 1789 lot seg høre over hele Europa, og radikale ideer slo også rot i Irland. De irske nasjonalistene hadde tradisjonelt sett på Frankrike som en mulig alliert. I Parlamentet i Dublin ble situasjonen kaotisk, og i 1798 kom et opprør mot styret som utviklet seg til en kortvarig borgerkrig. Nær 30 000 mistet livet i kampene. I 1801 nedla Parlamentet seg selv. Det var ikke lett i utgangspunktet å få flertall for forslaget om en «Union» med det engelske parlamentet. Men det ble vedtatt etter at mange av de opprinnelige motstanderne hadde latt seg kjøpe, ofte i form av grove bestikkelser. Fra nå av skulle irske velgere sende representanter til London. Velgerne var fortsatt bare protestanter, som i denne sammenheng betydde medlemmer av den anglikanske «Church of Ireland». Katolikkene og de lavkirkelige bevegelsene som vokste frem hadde ikke borgerlige rettigheter. De siste årene i det irske parlamentet, opprøret og krigsrettssa37

kene som fulgte, utgjør en dramatisk periode som senere frigjøringsbevegelser har funnet inspirasjon i. Joyce kjente denne tiden ikke minst på grunn av dens tragiske enkeltskikkelser og dens storslagne politiske retorikk. Henry Grattan (1746–1820), den briljante taleren som ikke lot seg kjøpe da parlamentet ble nedlagt, nevnes i Ulysses, og det samme gjør Robert Emmet (1778– 1803). Han planla et nytt irsk opprør i samarbeid med Frankrike, men ble angitt, og arrestert idet han var på vei til sin elskede, Sara Curran, som også var med i sammensvergelsen. Rettssaken mot ham er aldri blitt glemt, ikke minst på grunn av hans veltalenhet. Ifølge en av rapportene fra saken, sa han blant annet: «La ingen lage innskrift på min grav før Irland tar sin plass mellom verdens nasjoner!» Hans venn, den kjente poeten Thomas Moore (1779–1852), hyllet ham i minneverdige dikt, og Emmet er blitt selve symbolet på edel og tragisk motstand. Joyce ville ikke vært Joyce hvis han bare tamt hadde gjentatt denne symbolikken. I det kapitlet i Ulysses som gjerne kalles «Cyclops», bokens mest eksplisitt politiske, lar han en sur fortellerskikkelse kommentere dette livsløpet i følgende satiriske vendinger: «Robert Emmet og dø for fedrelandet» og «Tom Moores hulking om Sara Curran». Vi minnes effektivt om at glorifisering ikke er den eneste rammen dikteren kan tenke seg omkring disse minneverdige hendelsene. Oppløsningen av Parlamentet betydde slutten på mye av den typen politisk liv som ga prestisje til Dublin. Men byen var fortsatt administrasjonssentrum for Irland, og den vokste seg stadig større gjennom det nittende århundret. Det store og forferdelige drama i Irland i de neste tiårene utspilte seg imidlertid ikke først og fremst i byen, men på landsbygda. Der hadde det vært en betydelig befolkningsvekst i årene etter 1800. Bondegårder ble ofte splittet opp i mange mindre bruk, som bare så vidt kunne livnære en familie. Folk greide seg fra år til år fordi jorda ble brukt til 38

potetdyrking. Poteter var den viktigste maten, og i perioder den eneste maten, på gården. Og skrellet ble mat til en gris eller to som kunne selges så familien fikk litt penger. Så, i 1845 og fire år fremover, kom en ny variant av tørråte som ødela det meste av potethøsten. Resultatet var Den store hungersnøden. Det er vanskelig for historikere å komme frem til sikre tall, men antagelig døde en million mennesker av sult og av sykdommer som underernæring ga grobunn for. Heldige var de som kom seg til en havn og greide å emigrere til Amerika. Emigrasjonen fortsatte til langt ut i neste århundre. Irland, som i 1840 hadde en befolkning på 8 200 000, var i 1911 redusert til 4 400 000. Tallene er uhyggelige, og virkeligheten bak dem er overveldende. Foreldre så barn dø av sult, og barn så foreldre dø før de selv bukket under. Det lå rader av lik i irske veigrøfter. Hele landsbyer døde ut – en ny svartedaud hadde kommet. Nå var det ikke like ille alle steder. Det var især landsbygda i syd og vest som ble rammet. I noen områder lot hjelp seg organisere lokalt, og noe hjelp kom fra parlamentet og regjeringen i London. Mel ble solgt billig i en periode, suppestasjoner ble etablert, og offentlige arbeider ble startet for å gi folk arbeid og lønn til mat. Men det var uenighet om hvordan dette skulle finansieres, og innsatsviljen hos engelske politikere og embetsmenn var ofte halvhjertet: Hvorfor kunne ikke de irske landområdene ordne opp selv? En kald malthusiansk tankegang lå nær for mange: Når det er blitt for mange mennesker å brødfø, vil sultedøden komme som et uavvendelig resultat. En av lederne for den engelske kystvakten foreslo at deres båter kunne brukes til å avhjelpe nød, men han fikk en reprimande fra London: «Kystvakten har slik iver at de ødsler med maten.» I tiden etter Hungersnøden var det igjen uro på landsbygda. Det var dype konflikter mellom eiere og forpaktere. Det Irske Republikanske Broderskap vokste frem som en halvmilitær og 39

halvt hemmelig organisasjon, forløperen for det neste århundrets IRA. Den katolske kirken ble fornyet og styrket – det ble flere prester og langt flere nonner enn før, og mer orden på kirkelige tjenester. Charles Stuart Parnell (1846–91), en stor politisk begavelse og en forunderlig personlighet, maktet å samle elementer i flere av disse strømningene til kamp for irsk selvstyre. Han inngikk en allianse med det liberale partiet i England, og fikk den engelske statsminister William Gladstone (1809–98) til å fremme et forslag om «Home Rule», det vil si at Irland igjen skulle få sitt eget parlament. Men i 1890 ble Parnell trukket for retten i en utroskapssak (han hadde i hemmelighet hatt et forhold til hustruen til en politisk kollega) og ble presset til å gå av. Det tok lang tid før irsk partipolitikk ble slagkraftig igjen. Dikteren William Butler Yeats (1865–1939) så det slik at energien i irsk samfunnsliv derfor fant et nytt utløp i 1890-årene: Irsk kultur (han tenkte særlig på litteratur, drama og folkeminne) fikk en blomstringstid fordi partipolitikken stagnerte. Historikere har sett med skepsis på denne storslåtte tanken, men det er hevet over tvil at James Joyce vokste opp i en by med et særdeles aktivt og spennende litterært liv. Dublin fikk to nye teatre på denne tiden. Mest var byen preget av entusiasmen for musikk, og ikke minst sang. Den hadde populære konsertlokaler, og mange berømte sangere fra Europa besøkte Dublin. Dikteren nevner i et lite notat om musikklivet at entusiastiske tilhørere en gang løsnet hestene fra vognen som skulle kjøre en kjent italiensk sopran tilbake til hotellet, og selv trakk den dit, som en takk for den vidunderlige sangen de hadde hørt. Men byen var også preget av andre ting enn kunstnerisk skaperkraft. Den led under en forferdelig fattigdom. Ingen annen by i Storbritannia hadde så høy dødelighet som Dublin, og forholdet ble ikke bedre i de første årene av det tyvende århundret. Dødeligheten i Dublin var faktisk blant de høyeste i verden. Hele 40

25 prosent av befolkningen bodde i ettromsleiligheter, hver av dem fylt, ifølge statistikken, av fire eller flere beboere. Dette var utleieleiligheter, og utkastelser når husleien ikke var betalt, var et vanlig syn i gatene. En grunn til elendigheten var at Dublin hadde fått lite av den nye industrien som blomstret i England. I Dublin var den mannlige befolkningen for det meste «løsarbeidere», ikke faglærte, og få hadde den sikkerhet som relativt fast arbeid gir. Fattigdommen spredte seg: Elegante rekkehus fra det attende århundret ble delt opp i små leiligheter, og ble forvandlet til slumområder. Unge James Joyce hadde grunn til å være glad over å bli født i et pent hus i et bra strøk. Det var liten vilje blant Dublins lokale politikere til å ta opp disse problemene. En grunn var naturligvis at de virket overveldende: Fattigdommen ble lett sett på som et sosialt faktum det ikke var noe å gjøre med. I Ulysses skildrer Joyce et politisk liv som er preget av historisk bevissthet (især om Irlands bedrifter og Englands grusomheter gjennom århundrene), og til dels av stor veltalenhet, men også av ren smålighet. Noe lokalt, sosialt engasjement har Joyce tydelig nok ikke funnet blant byens politikere eller i byens avisverden som han gir slik en levende skildring av. 1882, det året Joyce ble født, var et urolig år i Irland. Nyheter om mord på landsbygda ble slått stort opp i Dublins aviser. Det var ofte menn som var blitt kastet ut av hus og hjem som tok hevn ved å drepe de nye eierne. I mai ble byen virkelig oppskaket. En ultranasjonal gruppe som kalte seg De uovervinnelige drepte Irlands nye «førstesekretær» (det tilsvarer en statsminister i et selvstendig land) og hans assistent, som faktisk var katolikk. Mordene ble foretatt med lange kniver, og fant sted, symbolsk nok, rett utenfor den engelske visekongens residens i Phoenix Park i utkanten av byen. Det var imidlertid ikke noen fare for borgerkrig. Parnell tok sterkt avstand fra udåden, og folk flest i 41

Dublin regnet med at Irland kunne få i alle fall en viss grad av frihet ad parlamentarisk vei, heller enn gjennom krig. Men mordene i Phoenix Park bidro til at dublinerne ble mer intenst opptatt av politiske spørsmål. Irlands nåtid og fremtid var det store temaet i puber og hjem i Joyces første leveår. En ny høyde av politisk intensitet ble nådd i 1890–91 da Parnell falt. Den kommende dikter var da stor nok til selv å oppleve opphetede diskusjoner, noe han kom til å gjenskape i sin kunst. Landets og byens historie er preget av vold, undertrykkelse, svik og fattigdom. Men i Joyces generasjon vokste det også frem en ny nasjonal selvfølelse. Unge irer med historisk bevissthet så med stolthet tilbake på landets kulturelle storhetstid i middelalderen. I irske klostre på 600- og 700-tallet ble heltesagn og legender skrevet ned. Senere ga denne interessen grobunn for rik diktning så vel som for betydelige teologer og filosofer. Klosterlivet fikk ry over hele Nord-Europa. Gjester ble tatt godt imot og reiste imponerte hjem med ny lærdom. Munker fra Irland spilte også en betydelig rolle i kristningen av Norge. Impulser i billedkunst bredte seg fra Irland, ikke minst ved fremragende billedhuggere og bokkunstnere, de siste med «The Book of Kells» som et høydepunkt. Joyces eldre dikterkollega William Butler Yeats samlet dette spenningsfylte inntrykket av landets historie i «Mor Irland»skikkelsen Cathleen ni Houlihan. I skuespillet han skrev med hennes navn som tittel, fremtrer hun først som en fattig, svak gammel kone som dog kjemper for sin arv. Deretter, da unge menn velger å følge henne, om det så er helt inn i døden, forvandles hun til en vakker ung kvinne. Stykkets idealisering av nasjonen og oppfordring til kamp er ikke til å ta feil av. I Joyces diktning finner vi referanser både til elendigheten i landets historie og til den begynnende idealisering av det irske. Men når han vever inn så mange henvisninger til fortiden i sine 42

bøker, er det ikke for å oppmuntre til enkle holdninger til hva den måtte bety for hans egen tid. Joyce er kritisk både til idealisering av Irland og til enkle nasjonalromantiske forklaringer på elendigheten. Typisk i så måte er et foredrag han holdt i Trieste om irsk historie. Der finner vi stadig satiriske kommentarer til det som ble ansett som kulturelle storhetstider. For eksempel blir en av de irske teologene fra middelalderen som havnet i Roma, karakterisert som forfatteren av «skjønne kunstverk i form av nesten 500 teologiske traktater». Likeledes nekter Joyce å se de mørke perioder i historien bare som et resultat av engelske overgrep. Bevissthet om historien som en komplisert prosess som passer dårlig til enkle ideologiske overbygninger, kom til å stå sentralt i Joyces bøker. Noen få ganger er fortiden en kilde til begeistring, men mest oppfordrer den til spørsmål og uro: Hvilken byrde legger den på den enkeltes skuldrer, og hvilke bånd bindes borgerne med? I hans eget liv ble dette nærgående, eksistensielle spørsmål. Mot slutten av sitt liv, og med Irlands historie og samtid i tankene, kunne han istemt med Henrik Ibsen (1828–1906): «Mit folk, som skænkte mig i dybe skåler/ den sunde bittre styrkedrik, hvorav som digter jeg [ . . .] tok kraft til kamp, [ . . .] mit folk, som rakte mig den landflukts-stav» («Ved Tusenårs-festen den 18. juli 1872»). For begge diktere var den historiske arven bitter, og den bidro til deres landflyktighet, men den var en arv de hverken kunne eller ville frigjøre seg fra.

Familien Mot slutten av det nittende århundret gikk de fleste familier med respekt for seg selv til fotografen. Fotokunsten var ny og spen43

Familiebilde tatt den dagen Joyce som seksåring reiste til kostskolen Glongowes Wood College. Fra venstre: Morfaren John Murray, James Joyce, moren Mary Jane og faren John.

nende, og familiene følte både glede og stolthet ved å kunne se seg selv i glass og ramme på buffeten. Den 1. september 1888 dro John Joyce til fotografen med sin kone, sin eldste sønn og sin svigerfar. Anledningen var lille James Augustines skolegang. Han skulle forlate hjemmet, seks år gammel, og begynne på en pensjonatskole et godt stykke utenfor Dublin. Det ble et bilde i beste borgerlige stil. James, fint kledd i matrosdress, sitter på en lav skammel med armene i sin mors fang. Hun er en vakker, moderlig skikkelse med kunstferdig oppsatt hår, kledd i en elegant, tettsittende kjole. Hun holder armen om guttens skulder, og viser ham noe fra et ark. Så vidt vi kan se, er det både tekst og bilder på arket. Munnen hennes er åpen: Hun er åpenbart i ferd med å forklare, slik den gode mor forventes å gjøre. Ved siden av henne sitter faren, lett henslengt på en stol, i en stilig sommerdress med jakken kneppet opp så gullkjedet til lommeuret syns. Han ser ut som han smiler litt i skjegg og bart der han ser ned på sin kone og sin sønn. Bak James og moren står hennes far, en høy og alvorlig skikkelse som betrakter datter og barnebarn under tunge øyelokk. Han blir ikke mindre høytidelig ved at han støtter seg på en tykk bok på bordet til venstre. Bildet gjengir en tradisjonell familieidyll, men det stiller også spørsmål til den som ser nøye på det. Hvor rolig satt egentlig gutten denne dagen, rett før han skulle kastes ut i noe nytt? Hvor tett er egentlig forholdet mellom mor og barn? Og hvordan vil det gå med gutten når han flytter hjemmefra? Hvor mye av en overlegen kjekkas er faren? Og hvorfor står morfar så stivt i bakgrunnen? Det var ingen grunn for morfar, John Murray, til å smile bredt på familiebildet. Han var ikke glad for dette ekteskapet, og hadde gjort det han kunne for å avverge det. Murray var en mann fra en solid familie i Vest-Irland som hadde arbeidet seg opp i Dublin. Han og hans kone drev en stund en pub, og senere ble han handelsreisende i te og vin. Dette arbeidet brakte ham 45

blant annet til et destilleri i utkanten av Dublin. Her arbeidet det en ung sekretær med vakker stemme, og John Murray, som var glad i sang og musikk, inviterte den unge mannen hjem. Slik gikk det til at John Joyce og Murrays eneste datter, Mary Jane, ble kjent. Faren kom snart til å angre på invitasjonen. Han forsto raskt at den kommende svigersønn var lagd av et helt annet stoff enn den arbeidsomhet han selv var preget av: Beileren var flott, slagferdig, elsket det glade selskap og likte å bruke penger. John Joyce på sin side foraktet svigerfaren, og blant venner øste han sitt skarpe og ofte ondsinnede vidd over hele svigerfamilien, og især dens pater familias. John Murray hadde som enkemann giftet seg igjen etter noen måneder, og svigersønnen, som ellers ikke var noen moralist, lot det raske gjengiftet skinne igjennom i sitt favorittnavn på ham: «den gamle horebukken». Sine to svogere, begge kontorister i Dublin, kalte han «meget respektable gondolierer» (en av dem hadde faktisk en fin sangstemme). I dette siste valget av økenavn kommer et viktig element i familiestriden frem: John Joyces mor mente bestemt at hans utvalgte ikke var god nok for ham. John Joyce, som var litt av en snobb, syntes selv han hadde giftet seg under sin stand, og da var det ekstra ergerlig at svigerfaren ikke ville akseptere ham. Dikteren og hans søsken hadde imidlertid grunn til å være glade for slekten på morssiden. Den representerte et forholdsvis fast punkt i et urolig familieliv, og tante Josephine, gift med en av «gondolierene», var en særdeles klok og hjelpsom slektning. Det var godt å ha henne etter hvert som John Joyce og familien gled inn i økonomisk elendighet. Hun ble også den i Dublin som dikteren holdt mest kontakt med i sitt senere liv på kontinentet. I mangt og meget kunne hun hjelpe ham med opplysninger om den byen han så godt som alltid skrev om. Og hun betraktet hans kunst, som de aller fleste i Irland anså for å være blasfemisk og pornografisk, med overbærenhet. 46