Ingvar Ambjørnsen Djevelens fødselsdag

DJEVELENS FØDSELSDAG

Ingvar Ambjørnsen

DJEVELENS FØDSELSDAG Noveller i samling

© Cappelen Damm AS 2016 ISBN 978-82-02-51528-7 2. utgave, 1. opplag 2016 Tidligere utgitt: © J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1994 (Sorte mor), 1997 (Natt til mørk morgen), 2003 (Delvis til stede). «Den røde kjolen» har tidligere vært utgitt i samlingen «Møte i natten», redaktør Ingvar Ambjørnsen, Forlaget Geelmuyden Kiese, 1998.

Denne utgave utgitt i 2016.

Omslag: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD INNHOLD

SORTE MOR, 1994 Skallene .......................................

9 SORTE MOR, 1994 Grøft ............................................

19 Skallene ....................................... 29 9 Vekk .............................................

Grøft Revir ............................................ 19 39 Vekk Sorte ............................................. mor ..................................... 29 43 Revir Måken............................................ .......................................... 39 71 Sorte mor .....................................

43 Tre kvinner .................................. 77 Måken ..........................................

Kaffe med Holger ......................... 71 89 Tre kvinner gutt ..................................

En forsiktig ............................ 77 95 Kaffe med sier Holger ......................... 101 89 Det ingen ...............................

En gutt ............................ 111 95 Detforsiktig regner ....................................

Det ingen sier ............................... 101 Det regner .................................... 111 NATT TIL MØRK MORGEN, 1997 Musene ........................................ 115 NATT TIL...................................

MØRK MORGEN, 1997129 Sølvfjorden Musene ........................................ 115 Oksen ..........................................

163 Sølvfjorden ...................................

Skogens hjerte .............................. 129 169 Oksen Natt til .......................................... mørk morgen .................... 163 179 Skogens hjerte ..............................

Electric Ladyland .......................... 169 227 Natt til mørk morgen .................... 179 Den røde kjolen, 1998...................

239 Electric Ladyland ..........................

227 5 5

DELVIS TIL STEDE, 2003 Venterommet ...............................

Kirsebærtreet ...............................

Nye rom .......................................

En annen stjerne ..........................

Delvis til stede ..............................

Duene ..........................................

Bergtatt ........................................

239 247 253 261 277 285 321 329 333 341 361 369 385 393

Djevelens fødselsdag, 2006 ............ 425 417

SORTE MOR

SKALLENE

En sommerdag mange år tidligere hadde han nesten slått pannen hennes mot dashbordet. De hadde sittet fast i en bilkø rett utenfor Toulouse, dirrende varmt, de hadde sveivet ned alle vinduene, hun satt med rattet i den ene hånden, sigaretten i den andre. Hun hadde vært amper, utålmodig, selv mente han å ha tid nok; dessuten var det dette med at adrenalin ikke ville bringe dem raskere til hotellet uansett. Så for å roe henne ned uten ord – det ante ham at alle ord ville kunne bli farlige akkurat nå, la han venstre arm over skulderen hennes og lot fingrene løpe opp nakken, helt til bakhodet hennes hvilte i hånden hans som en stor varm stein. Hun hadde smilt.

Hun kjente ham godt nok til å vite at han kjente henne.

Men han hadde ikke kjent seg selv. Innskytelsen til å støte hodet hennes fra seg med all kraft, kom fullstendig overraskende på ham, i et glimt så han for seg alt blodet, det vantro blikket hennes, hørte skriket. Han hadde trukket hånden til seg, han hadde sett den tynne membranen mellom alt og ingenting, opplevelsen hadde gjort noe med ham, han visste ikke hva.

9

Han lå på sengen og røykte, døren til badet sto på gløtt, han kunne se henne stå foran speilet og legge på leppestift. En ukledelig blek rosa som alltid fikk ham til å tenke på sekstiårene, på blondiner med høysåter, på pepitamønstrede drakter uten krage.

– Er du klar? Hun slapp leppestiften i vesken og ble stående og smatte mot sitt eget speilbilde.

Ja, han var klar. Frokostsalen var nesten tom, klokken ti på ti, de var de siste. Et enslig speilegg svømte i baconfett på et hvitt fat, juicen var lunken og kolbekaffen udrikkelig. Han drakk den likevel, mens han med vemmelse så henne dra kniven gjennom eggeplommen, så plommen renne ut i fettet, så henne fange opp alt med et stykke loff, føre det hele inn mellom de rosa leppene, han grøsset da tungen hennes fanget en smule i høyre munnvik.

– Du må forsøke å få i deg noe, tygget hun. Nå var det baconet som fikk kniv og gaffel. Slapt, fett, ikke salt nok.

– Ikke begynn med det der igjen. Han fikk fyr på en ny sigarett, den tredje. – Jeg spiser når magen min ber meg om det. Akkurat nå advarer den meg på det sterkeste.

Hun la hodet på skakke. – Jeg er ikke på god fot med magen min i dag jeg heller. Men hvis jeg ikke får i meg noe . . . Gud hjelpe meg, hva var det i de drinkene i går?

– I mine var det whisky og is. Jeg tror dine var noe mer sammensatte.

Kvelden før hadde vært badet i et uvirkelighetens skjær. De hadde brukt nesten en uke på å kjøre opp gjennom hele Skottland, de hadde tatt fergen fra Thurso over til Orkney, og nådd frem til Kirkwall tidlig på ettermiddagen. De hadde spist kokt torsk og scallops på en liten fiskerestaurant, kvelden ville de tilbringe i baren på hotellet. De hadde nådd reisens mål, den grønne øya nord i 10

havet, pikternes og de norske jarlenes tumleplass, de var slitne.

Og så viste det seg at øybefolkningen, eller kanskje heller en fantasiløs hotelldirektør, hadde funnet det for godt å arrangere «Bermuda-kveld» i baren den dagen de ankom. Kirkwalls ungdom veltet inn i horder, kledd i hawaiiskjorter og bermudashorts, fra piskende regn og vind kom de, inn i en bar der intetanende turister satt med en drink og ikke trodde det de så. En halvfull guttunge med en kvise på størrelse med et trosteegg på det ene kinnet hadde helt i henne den første sjøgrønne drinken – og så var løpet lagt. De hadde våknet på tvers av dobbeltsengen, hun hadde ennå hatt strømpene på.

– Det har bodd folk her oppe i fem tusen år, sa hun og skjøv tallerkenen til side. – Visste du det? Hun tok en av sigarettene hans. – Herregud, var det ikke på den tiden at egypterne reiste de store pyramidene?

– Jeg husker ikke, sa han.

– Gravplasser, sa hun. – Hele øya er full av gravplasser.

Sender du på kaffen?

De nådde frem til gården ved tolvtiden. Et våningshus i slitt teglstein, en dobbel garasje, et uthus. En enslig høne pirket vilkårlig i grusen med det gule nebbet; skygger bak de tynne gardinene da de parkerte bilen på tunet.

Privatmuseum.

De hadde ikke ant at denslags eksisterte før de fikk øye på skiltet noen kilometer lenger nord.

Noen hundre meter lenger mot øst tok landet slutt.

Hvite måker steg og sank i vinden over sorte forrevne klipper.

Kvinnen som kom ut på trappen var høy og tynn, nesten mager, nærmere åtti enn søtti. Øynene hennes lå 11

dypt i ansiktet, likevel strålte de av liv, han tenkte hun måtte ha en ung sjel, det var banalt, men det var sånn han tenkte. Da han fikk hånden hennes i sin, visste han noe om jordsmonnet her ute.

Graver? Her på eiendommen hadde de bare en, Joe ville vise vei så snart han hadde fått i seg lunchen. Selv spiste hun ikke lunch, nei det var ikke snakk om å vente ute i vinden.

De kom inn i en overbygget veranda som løp langs hele huset. På veggen og under rekken med vindusruter var det glassmontre. Den krokete pekefingeren hennes pekte mot pilspisser og steinøkser, kranier og beinrester, hun snakket om et langt livs graving i «hagen».

Og så skjedde det som han i all hemmelighet hadde ønsket seg hver gang han hadde besøkt et museum. Den gamle løftet glasslokket av en monter.

Hun snudde seg. – Jeg har lært meg at ingen kan forstå historien uten å røre ved den. Det er som . . . Med døden.

Nå smilte hun som en liten pike, en liten pike som hadde fått en uventet gave.

Et øyeblikk senere sto de med hver sin hodeskalle i hånden.

– Jeg kaller dem Lucie og John, sa hun og strøk varsomt med en finger over den brungule flaten hun sto og holdt. – De er vakre. Jeg synes de er vakre. De er over fire tusen år gamle. Jeg liker å forestille meg at de delte et liv sammen. De var som oss. Hat. Kjærlighet. Glede. Melankoli. Det dere står og holder i hendene deres er alt som nå er deres eget.

Han veide skallen i hånden. Den hadde nesten ingen vekt. Når han holdt den opp mot sola og så inn gjennom øyenhulene, kunne han se lyset falle gult gjennom den tynne hinnen av bein. Tennene var hvite og kraftige, ikke 12

spor av slitasje, bare en hjørnetann manglet.

John? Hvilket navn hadde han båret? Hva slags drømmer hadde flimret der inne bak det tynne skallet? I bakgrunnen for tankene han gjorde seg, hørte han den gamle legge ut om folket som hadde holdt til her ute på de ytterste knausene mot storhavet, hun kalte dem «Ørneklofolket» fordi gravene deres hadde rommet ørneklør, et samfunn med rangordning. En var gravlagt med tre klør, en annen med åtte. De hadde åpnet en mannsgrav og funnet tolv klør, de hadde regnet ham for høvdingen, men bakhodet hans hadde vært et krater.

– Og denne? John?

Hun lo. – En arbeidsmann. En bonde. En drømmer. Vi fant ingen klør rundt John. Og ikke rundt Lucie heller.

Han la skallen forsiktig fra seg, og merket en ærefrykt som forbauset ham. Han gløttet bort på det mennesket han delte livet med, og så at hun hadde det på samme måte. Hun sto og strøk Lucie forsiktig over pannen som om hun trøstet et barn fra fortiden, kanskje heller en søster. Også denne skallen hadde sterke hvite tenner, en uavbrutt rekke. Men samtlige tenner var slipt ned til omtrent halv lengde; han så fangstmannens hustru der hun satt ved bålet og tygget læret mykt. En kontinuerlig prosess, som fordøyelsen, ammingen, eller tankens konstante aktivitet.

Den gamle kvinnen tok hånden hans i sin. – Du er høyrehendt?

Jo, han var det.

Hun sto så nær ham at han kunne kjenne lukten hennes nå, en svak duft av lavendel, og noe annet som han bare kunne definere som lukten av gammel kvinne. Han så huden som var spent stramt som et trommeskinn over nesebein og panne, en tynn blodåre rant ned venstre tin13

ning, blikket hennes – åpent, blått; et lys som det han hadde sett inne i den skallen han nettopp hadde lagt fra seg.

– Se her. Du tror du ser en stein, men du ser i virkeligheten et mesterverk.

Han så en stein. En grå avlang stein på rundt halvkiloen, uregelmessig i formen, men finslipt slik havet former stein mot stein.

– Nei, sa hun, som om hun leste tankene hans. – Det er ikke havet som har gjort dette, det er en eldre bror av deg.

Hun la steinen i hånden hans, og det søkk i ham idet han grep om den. Den grå steinen hvilte i neven hans i perfekt balanse, den ble en del av hånden, en forlengelse av den, et livsfarlig slagvåpen.

Hun nikket. Et slagvåpen.

Han kunne ikke slippe den. Han kom til å tenke på bestefaren da han lå på dødsleiet. Toognitti år gammel, en spurv nesten uten fjær, de digre arbeidshendene redusert til bleke klør. Oldingen hadde bedt ham hente høvelen. Langhøvelen. Han hadde gått ut fra at den gamle var blitt senil nå rett før siste reis, men hadde gjort som han ble bedt om. Bestefaren hadde satt seg opp i sengen og plassert den langhøvelen som hans bestefar i sin tid hadde laget skrått over det hvite dynetrekket.

Prøvd grepet. Nå uten kraft riktignok, men han hadde prøvd grepet. Hendene hans over de mørkeste partiene i treet, de partiene der et par generasjoner hadde beiset verktøyet med sin egen svette.

– Den passer ikke lenger, hadde bestefaren sagt.

– Høvelen har vokst fra meg.

Men steinen passet. Den passet i en voksen manns hånd. I dag som for fire tusen år siden. Det gikk et støt 14

gjennom ham, han ble rørt, kjente tårene falle som et slør for blikket, han tenkte på det den gamle kvinnen hadde sagt om at ingen forstår historien uten å røre ved den, dette var et møte med en perfeksjonist fra tiden før alt.

Joe sa lite. Han ga dem hånden da han så de kom med sine, men lurte ikke på hvor de kom fra, ikke på hvem de var. En kort stubbe av en mann, men han beveget seg lett over jordene.

Han viste dem boplassen. En sirkel av stein i den vasstrukne jorda.

Det hadde ikke vært sånn her «på de gamles tid». Det hadde vært skog. Varmt. I avfallshaugene hadde man funnet spor etter fire sorter korn.

Han kom frem med en lerretspose med seks batterier.

De måtte huske å skifte ut de som befant seg i lykten, og bruke knebeskytterne når de tok seg inn. Han pekte på stien som førte videre mot klippene og havet. De kunne ikke bomme.

Så gikk han tilbake.

De fant graven. En gressbevokst pukkel i terrenget.

Ikke mer enn tredve meter fra kanten på de svarte klippene. Dypt der nede slo havet grønt og hvitt mot steinblokkene, de så sjøfuglene ovenfra.

I enden av graven som vendte mot dem var stein på stein lagt opp mot torvdekket halvannen meter over bakken. Inngangen var et kvadratisk hull.

De fant knebeskyttere og lykt. Og fikk svaret på det spørsmålet ingen av dem hadde stilt. De måtte krabbe på alle fire for å hilse på de døde. Den fuktige korridoren som førte innover i haugen var neppe mer enn meteren høy, og omtrent like bred.

15

Han skiftet batteri i lykten. – Jeg går først.

Hun så skeptisk ut. – Jeg vet ikke om jeg vil. Jo, jeg vil.

Ja, gå først du.

Det var trangt. Trangere enn han hadde trodd. Han svettet, det dryppet vann i ansiktet hans fra steintaket.

Kalde drypp, han tenkte på vanntortur, på regelmessige drypp mot skallen time etter time, døgn etter døgn, til hvert drypp føltes som hammerslag.

Etter ti, tolv meter nådde han selve gravkammeret. Her inne var det høyt nok under taket til at han kunne reise seg halvveis opp. Han gjorde det, kjente at ryggen nærmet seg de femti, og falt ned på alle fire igjen.

Stein. Lag på lag med stein. Taket var støpt i betong, det irriterte ham, ødela utsikten til oldtiden.

Gravene var avlange nisjer i steinlagene, med et beskyttende glass mot suvenir-jegerne. Skaller. Hauger av gulbrune skaller. Og bein. Legger, lår, hofter, ryggvirvler.

Løse kjever, tenner. Her hvilte et helt lite samfunn.

Hvordan hadde dødsritualene vært? Han mente å ha lest et sted at pikterne hadde lagt sine ut til rovfugl og ravn. At de hadde samlet sammen de renspiste knoklene og hauglagt dem senere. En vakker skikk. Det viltet du tok ga du viltet tilbake.

Han så på skallene. Han følte med fingeren over sin egen panne og betraktet rommet rundt seg. Steinveggene. Skallet. Beinhinnen under huden – den myke hjernen. Inne, inne. I rommet, i hjernen. Der ute de andre, det andre, de vekslende bildene. Rommet ble mindre, veggene kom, formet reaksjonene hans slik et slag mot hodet endrer tankene, bevisstheten, måten å møte det ytre og det indre på.

Han måtte ut. Hittil i livet hadde han hatt et teoretisk forhold til klaustrofobi, nå badet han i en ny erfaring, pa16

nikken drev ham, han fikk pustevansker, kvalmen steg, han hadde ikke spist, hadde ingen ting å kaste fra seg.

Med hjertet dundrende i brystet, pulsen bankende i tinningene, begynte han å krabbe tilbake, det var noe som ikke stemte, han skulle kunne se lyset nå, gress og himmel, men det var mørkt, noe kom mot ham, hun kom mot ham, han skrek til henne at hun skulle rygge ut igjen, hun, skremt av panikken i stemmen hans, raseriet, skrek tilbake at hun ikke kunne, han mente: ikke ville, at hun ikke tok ham på alvor, det trange rommet falt mot ham, han var ved å bli kvalt, begynte å slå hodet fra side til side, inn i steinveggene, huden sprakk under hårrøttene, han kjente blodet som begynte å renne, varmt, klissent mot fingrene, han mistet lykten, lysstrålen traff ham i ansiktet, hun ropte mot en gud hun aldri hadde hatt noe forhold til, han ropte til henne at hun for den samme gudens skyld skulle holde kjeft, trommehinnene hans . . . Hun rykket nærmere, la hånden sin over hans, hvisket ord han ikke hadde hørt på et tiår, ansiktet hennes tett ved hans eget, han slo hodet sitt mot steinveggen igjen, hun grep hodet hans med begge hendene sine og begynte å gråte, han skallet henne med all kraft midt i ansiktet, han hørte at nesebeinet knakk, og fikk blodet hennes i hendene sine da han grep henne i fallet.

Senere, mye senere, sa hun: – Jeg glemmer aldri det den gamle sa om at ingen kan forstå historien uten å røre ved den. Jeg vet ikke hvorfor, men de ordene har brent seg fast i meg.

De hadde nettopp tatt oppvasken sammen. Han glattet glasshåndkleet og hengte det til tørk over komfyren. Han gikk ut på badet og ble stående og se på seg selv i speilet.

17

Vikene var blitt dypere, øynene søkte seg stadig lenger innover i seg selv. Han la pannen mot det kjølige glasset, og i et dirrende øyeblikk var han tanketom.

GRØFT

På nattoget nordover hadde han drukket åtte halve pils, men han hadde ikke fått sove. I halvlyset i kupeen hadde han sittet sammen med en sovende unggutt, seksten, kanskje søtten, det lange håret liknet hans eget, han tenkte: Der sitter jeg slik fortiden slapp meg. Speilbildet i vinduet til høyre for ham var dobbelt, en dobbelteksponering, han så eldre ut enn han følte seg, rynkene var dypere enn de han møtte i speilet på toalettet.

Midt mellom søvn og våken hadde han tenkt på henne, sett henne for seg. Hun sto lent over den gamle utslagsvasken og gned håret inn med shampo. Selv holdt han et vaskevannsfat i grønn plast, et vaskevannsfat med lunkent vann; det var forbannelsen med denne leiligheten øst i byen – mangelen på alt som var varmt, vann, luft, hun hadde en liten gutt å engste seg for, det var ikke tilholdssted for et barn det hun hadde å tilby, knapt nok tak over hodet for en elsker, han hadde bodd der nesten et år og vært glad til, han hadde vært glad i henne, og ikke hatt noe annet sted å gå, da hun sa det var slutt hadde han gått et annet sted likevel. Det hadde vært på den tiden da guttungen slapp seg og kom stabbende mot hvem det 19

skulle være, han hadde aldri kjent noen far, men hadde en mor med stor omgangskrets.

Ja, han så henne stå der, bøyd over utslagsvasken. Ikke naken og kåt mellom laknene, slik han også hadde opplevd henne, ikke sovende med det elektriske blå lyset rennende over ansikt og hår, men stivt bøyd over vasken, hun hadde sagt «kom», han hadde døpt henne i det varme vannet; de skulle på fest og hun ville ha rent hår, det var dette bildet han husket best, dengang hadde han ikke visst hva han skulle kalle henne.

I Trondheim var det to timer å vente på neste buss ut i det grønne, han var sliten, helt i ørska, han spiste frokost på en kafé, egg, melk, ost, brød, kaffe, masse kaffe.

Gjennom vinduet kunne han se at det hadde begynt å regne, han tenkte på grøfta som skulle graves, han hadde gjort slikt arbeid før, men aldri likt det, det gikk ikke an å like å grave grøft, men det gikk an å like å bli bedt om å grave grøft, nå regnet det, og jorda der oppe skulle være vassjuk fra før. Han hadde ikke sovet på toget, men han hadde drømt, han hadde drømt om det varme vannet han hadde skylt håret hennes med, han hadde drømt om det mørke hårfestet i nakken hennes, den hvite ryggen.

Bussen dro seg langsomt gjennom landskapet. Koller og åskammer, små og store gårder, grønt. Og han tenkte på henne igjen. Han hadde kjent henne i Oslo, levet sammen med henne i den byen, det var lenge siden nå, gutten som hadde sluppet seg da han selv gjorde seg klar til å gå, var nå ti, skolegutt, skolegutt på landet, hva som hadde skjedd med henne kunne han ikke vite, brevene hadde kommet med lange mellomrom, det var den 20

skrantende økonomien, hytta hun hadde kjøpt og som ikke holdt som helårsbolig, nå sist hadde det vært en forespørsel om å grave grøft, det måtte legges ned dreneringsrør dersom noe skulle kunne gro der oppe. Hva som ellers hadde skjedd kunne han knapt gjette seg til, visste bare at hun levde alene, levde med seg selv og gutten, at hun altså var litt mindre ensom enn han selv, og med dobbelt ansvar.

Han fulgte anvisningene hennes, gikk av ved den åttende melkerampen, det vokste en diger bjerk bak den, det var slik hun hadde beskrevet stedet i brevet, bussen forsvant nordover, han var den eneste som hadde gått av.

Hun hadde ikke overdrevet. Bakkene var bratte, veien dårlig, han balanserte langs kanten av et traktorspor, leirjorda glinset blått. På toppen satte han seg på en stubbe og rullet en sigarett, han kunne se hovedbygningen på nabogården hennes inne mellom grantrærne til høyre, det var over tunet på den gården han måtte legge veien, så rett frem over jordene.

Gården virket øde og forlatt. En dør i den gamle løa sto og slo i vinden. Våningshuset var belagt med lyseblå eternittplater, de var satt opp på den tiden da man gjorde slikt med entusiasme, årene som hadde gått hadde avslørt denne varen som det den virkelig var; en estetisk og praktisk fiasko. Flere av platene hang og slang i rustne stifter, to var knekket av frosten. Gjennom vinduene kunne han ikke se noen ting, lyset var ikke slått på, han hadde en bestemt følelse av at noen så på ham, han likte det ikke, passerte en Saab uten innmat og hjul, fant veien videre over jordene.

Herregud, hvilken tid levde hun i? Hytta fikk ham til å tenke på de gamle innvandrerne, europeerne som hadde gjort amerikanere av seg, de første boligene de hadde 21

satt opp i hui og hast før vinterstormene, han hadde sett bilder, lest Moberg.

Overdrivelse. Over hodet hans gikk elektriske ledninger, han så porselenskoppene på veggen. Huset var beiset i sort, smårutete vinduer, hyggelig, men knøtt lite.

Han tenkte: Fra et rom og kjøkken i Oslo øst til førti kvadrat mellom laftet tømmer her oppe. Dårlig vei, dårlig jord, naboer som ville henne lite godt og mindre enn det, hva faen var det hun siktet mot for seg selv og ungen?

Ingen svarte da han banket på, døren var ikke låst, han var på landet. Kjøkkenet lå i halvmørke, det var lunk på komfyren, han la inn et par nye kubber i de røde glørne.

Til venstre for skorsteinen førte en dør inn til et trangt soverom; det var guttens; så sov hun vel selv i stua. I stua fant han veven hennes, bordet hun hadde kjøpt i byen, en madrass inn mot veggen ved peisen, og en divan som nok hadde fulgt med på lasset. Han la seg på den og sovnet med det samme.

Han våknet av at noen sto i rommet. Ikke en lyd, gutten hadde kommet på sokkelesten, han sto i rommet og så på ham. Store mørke øyne, de var morens, gutten stirret på ham; angst, trass, kanskje sinne. Håret hans var halvlangt og blondt, han hadde beholdt ytterjakken på.

Det var om å gjøre å spille ut kortene riktig nå. Her sto en liten mann med meninger, følelsene hadde blitt til meninger, dette mennesket kunne neppe huske ham, han hadde dessuten opplevd å finne altfor mange ukjente liggende på gulv og divaner der han hadde bodd tidligere. Her oppe hadde han kanskje vent seg av med å betrakte slikt som en del av hverdagen, det virket slik, gutten var blitt en liten bonde, nå fant han en fremmed i høyet.

22

Han satte seg forsiktig opp. Gutten løp. Fra vinduet i stua kunne han se ham forsvinne over jordene, inn i skumringen.

Han kokte kaffe. Den sto og trakk da hun kom. Hun hadde vært på butikken, hun trakk pusten i tunge hiv.

Hun var blitt eldre som alle andre.

Han fortalte at gutten hadde rømt fra huset.

Hun sa at han var i den vanskelige alderen, og at det var lenge siden sist, det var ikke stort å bry seg om, ikke noen av delene.

Han holdt rundt henne. Hun var stiv, ville ikke ha noen reprise, det var ok for ham, ikke helt, men han sa det var ok for ham.

– Jeg tror han ble redd. Jeg tror ikke han kjente meg igjen.

– Joda. Han kjente deg igjen. Det var derfor han løp.

De kunne ennå le sammen. Det var ikke som før, men de kunne le sammen.

Senere kom gutten hjem. Han sa ikke et ord, ikke til noen av dem, svarte ikke på tiltale og så stivt i veggen, men spiste brødet moren ga ham, trassig med raske tenner. Da han var ferdig gikk han og la seg, moren fulgte ham uten et ord, der inne ble det hvisket, så til slutt stille.

Han tenkte: Dette vil ta tid. Men jeg har ikke tid. Jeg har en uke, jeg skal grave grøft.

Da det ble natt la han seg på divanen igjen, hun kom med et pledd, flammene døde ut på peisen. Hun kledde av seg på kjøkkenet, han kunne høre at hun vasket seg, så kom hun på bare føtter og i en sid serk, ga ham hånden i håret før hun gikk over til madrassen på gulvet, hvisket god natt. Han svarte ikke, lot som om han sov, men hørte henne snu seg der borte i kroken, hun ville ikke ha noen reprise, det skulle ikke bli noen reprise selv om han 23

skulle bli liggende våken til dagslyset kom, han skulle grave grøft, ikke spavende fortiden.

Jorda var tung og tett. Hver gang han rettet seg opp for å tørke svetten fra ansiktet, møtte blikket hans omrisset av naboen i vinduet på den andre siden av jordet, urørlig, truende, han hadde gitt uttrykk for at han ville ha henne og ungen vekk, at kjøpekontrakten hennes ikke ga henne rett til å krysse tunet hans, den vanlige norske bygdekrangelen, slitsom for alle parter bortsett fra den fornærmede.

Han grov grøft og tenkte lite. Begynte halv ni, tok fire skiver stående ved benken halv tolv, hun kom ut til ham med kaffe på termos, smilte, i små glimt var alt nesten som før, nesten, i små glimt. Dengang hadde de hatt et felles forhold å konsentrere seg om, nå en felles fiende; skyggen i vinduet. Hun hadde fått kjørt opp et lass grus, naboen hadde nektet sjåføren å kjøre over gårdsplassen, nå lå den hvite grusen i veikrysset, hun måtte hente ett og ett trillebårlass og kjøre det hundre meter – over den gårdsplassen der hun var uønsket, den gårdsplassen som ble overvåket av skyggen bak husmorvinduet. Av og til kom han ut på trammen, så på henne og spyttet snus i egen grus, han sa ikke noe, det var ikke hans stil, han sa ikke noe, men hadde stor glede av å skrive brev. Til henne, til lensmannen og lokalavisa, han var en brevskriver, han holdt kjeft og spyttet snus og hilste ikke på noen.

Klokken tre kom gutten fra skolen. Han var tverr og gretten og hadde fått gjennomgå for dialekten sin, han slengte ranselen fra seg utenfor hytta og spikket hardt og formålsløst på vidjekvister og trappegelender. Etter middagen, i skumringen, kom et par små karer fra en av nabogårdene, de sto der ute på grøftekanten og ventet til 24

gutten kom ut, så forsvant alle tre over jordet. En time senere var han tilbake med blod under nesen, det hadde ikke skjedd noe, han hadde snublet i ei rot, de andre var gått hjem for lenge siden.

Han studerte gutten i smug, og gutten studerte ham.

Av og til møttes blikkene deres, det var raskt ned mot tegneark og penn igjen, eller tobakk og papir, radioen sto lavt på, moren, eks-kjæresten, vasket underbukser for hånd, etterpå knadde hun ut tre brød og satte dem til heving.

Natten var en reprise på meldingen om null reprise, han lot som om han sov til hun sovnet.

Han grov grøft. Naboen gjorde ingen ting, han sto som en saltstøtte bak glasset.

I pausene spiste han ferskt brød, uvanlig mye, det ble ikke tid til så mange sigaretter der nede i den sleipe grøfta. Han grov grøft, og av og til tenkte han på tilværelsen hennes her oppe i skogbrynet sammen med gutten.

Han tenkte at hun brukte en hard tone overfor hvalpen, at han ikke visste stort om unger, men at han syntes tonen hennes var vel tøff. Gutten, ordløs som han hadde lagt seg for vane å være, levde som på en fremmed klode, han var ikke til stede og ville ikke fortelle noen hvor han var heller. Han gikk på skolen, kom hjem og spiste middag, gikk ut og fikk juling, spiste kveldsmat og gikk og la seg.

Etter fire dager kom gutten til ham med en tegning.

Blå og rød fargestift på et linjeark, en silhuett i en ramme, et vindu. Han fikk arket mens han sto i grøfta, gutten der oppe på kanten uten et ord.

Om han skulle få den?

Gutten løp.

25

Han la tegningen forsiktig fra seg på regnfrakken som han hadde vrengt av seg under vårsola.

Naboen kom ut på gårdsplassen og ga seg til å sparke vekk hvite steiner som hadde falt av trillebåra, han gikk nøye til verks og ga seg god tid.

Hun sa: – Det er den urgamle historien. Han kom hit en sen kveld, det var rett etter at vi hadde flyttet inn. Han visste veldig godt hva han ville. Jeg ba ham dra til helvete.

Hun smilte: – Men han nøyde seg med å gå tilbake over jordet.

De satt i halvmørket på kjøkkenet, vinduet sto åpent ut mot den milde kvelden, han drakk ut av kaffekoppen og satte den fra seg på bordet. Under vinduet hadde småguttene samlet seg, en sa: – . . . Men han er ikke faren din.

– Nei, sa gutten med et av sine sjeldne ord.

– Hva gjør han her da? ville den andre vite.

– Vet ikke, sa gutten. – Han graver grøft.

– Det duger han ikke til, sa den andre. – Det har jeg fra far min.

– Faren din er en dritt, sa gutten.

Så løpende føtter.

– Du er akkurat den samme, sa hun. – Er det vanskelig å være her? Vondt?

Nei, ikke vanskelig. Ikke vondt.

Hva skulle han si om de lange nettene der han lå og lyttet i mørket etter pusten hennes, bevegelsene under teppet?

Om dette skulle han ikke si noen ting.

De ryddet av bordet sammen, og etterpå ville hun ut for å kjøre frem de siste bårene med grus mens det ennå var lyst nok, men han tok fra henne båra og faen til nabo.

For hver vending ba han Gud om å sende skrullingen ut 26

på tunet med et par dumme gloser, men ingen kom, han gikk alene med adrenalinet og kjørte hvit grus til mørket sto som en vegg.

Dagene gikk. Han gjorde seg ferdig med grøfta. Hun ga ham et kyss på kinnet, hun ville følge ham inn til byen og se ham vel avgårde, hun hadde likevel et par ærend der inne. Det var en lørdag, gutten gikk hjemme, han var gammel nok til å passe huset.

Da de gikk, sto gutten stiv som en statue på grøftekanten midt mellom de to husene, med en grå stein i hånden.

Han tenkte: Nå sprekker det. Nå går isen opp. Passerer vi ham nå, blir vi liggende og kave i den sorte råka alle tre.

De passerte ham, og moren sa et eller annet trivielt, noe om en ekstra nøkkel, hun hadde ikke sett steinen i hånden hans.

Han kjente det i bakhodet. For hvert skritt han tok over jordet, kjente han steinen slå inn i bakhodet. Men den kom ikke. Steinen kom ikke. Da de var på høyde med naboens hus, skimtet han skyggen bak glasset, i det samme lød et skarpt smell, glassruten delte seg i to, et stort skår falt i grusen sammen med den grå steinen.

Han snudde seg. Gutten hadde snudd seg, han også.

Nå sto han og så ned i grøfta.

Hun satte fra seg veskene. – Javel, sa hun. Hun klemte hånden hans forsiktig, tok veskene opp og gikk tilbake over jordene.

Han ble stående. Han kunne høre naboens banning, og bussen som nærmet seg oppe i bakkene.

27