Ingeborg Dybvig Diamantjakten

Diamantjakten

Ingeborg Dybvig

Diamantjakten Clara 4

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Utgitt første gang i 2012.

ISBN 978-82-02-52889-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsillustrasjon: Cathrine Sandmæl Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

1. Byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

2. Moteassistenten . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

3. Juveleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

4. Invitasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

5. Motevisningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

50

6. Tyveriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

60

7. Undersøkelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

8. Museet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

82

9. Mistanken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

10. Funnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 11. Arrestasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 12. Byturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 13. Forfalskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 14. Forklaringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 15. Forsoningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 16. Løgnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 17. Tårnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 18. Avsløringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210

19. Jakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 20. Fangsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 21. Gaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Fakta om Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 10 ting å gjøre i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255

1.

Byen

Jeg la hodet bakover. Rustbrune jernbjelker strakte seg over meg, på kryss og tvers i lag på lag. Jeg bøyde meg enda litt lenger, det knakte i nakken. Var det toppen, langt der oppe? Jeg mistet nesten balansen.

«Vi må opp,» sa jeg.

«Enig. Men ikke akkurat nå,» sa pappa og nikket mot høyre. En milelang kø slynget seg fra den ene foten, fortsatte i en ujevn firkant rundt plassen og videre utenfor. Jeg kunne ikke se enden.

«Jeg foreslår at du får med deg tante Annie hit en tidlig morgen. Da er det ingen kø.»

Jeg nikket. God idé. Tante Annie skulle komme i morgen med ekspresstoget fra London, og så skulle vi være sammen mens pappa jobbet. Kjem7

peflaks at skolen hun underviser på i England har vinterferie samme uke som min skole i Oslo!

Hun hadde sagt ja med en gang da pappa foreslo at hun kunne komme til Paris for å være sammen med oss. Det vil si, mest med meg, da.

Pappa og jeg kom i går, og i dag hadde vi sløvet rundt i byen, besøkt noen kirker og museer, sittet på kafeer og stukket innom noen butikker, til vi hadde endt opp her. Midt under Eiffeltårnet. Egentlig var det ikke ferie. Det er det nesten aldri når jeg reiser med pappa. Han er fotograf, og om det passer, får jeg bli med ham på oppdrag.

Denne gangen hadde han nølt skikkelig.

Da han ble spurt om å være med til moteuken i Paris og ta bilder til en ny bok om en norsk motedesigner, og det viste seg at det var i min vinterferie, så han bare alvorlig på meg og ristet på hodet før jeg fikk sagt noe som helst.

«De siste gangene du har vært med meg, har vi havnet oppi tyverier og skurkebander og detektivarbeid. Jeg lurer på om ikke du heller skal være hos mormor og morfar. Du kan gå på ski, og jeg kan jobbe i fred og ro.»

8

Jeg hadde skrudd blikket fast i ham. Lenge.

«Skal du liksom dra til moteuken i Paris uten meg, når jeg attpåtil har ferie? Ikke har jeg vært i Paris, heller! Jeg lover å ikke rote meg oppi noe som helst.»

Til slutt hadde pappa fått ideen om å invitere tante Annie, og nå var vi her, under det mest kjente landemerket i Paris. Rundt oss sto Eiffeltårnets fire gigantiske jernføtter solid plantet i bakken, og over oss stakk tårnets tynne spiss hull i himmelen. Den hadde vært strålende blå i hele dag, men var nå i ferd med å bli mørkegrå. Det var blitt sent på ettermiddagen. Vi gikk bortom billettkiosken for å sjekke åpningstidene og nappet med oss en brosjyre før vi ruslet videre.

«Så deilig å gå i sko!» sa jeg. Bakken var bar, og langs plenkanten blomstret primula og stemorsblomster. Det var ikke et snøfnugg å se. Selv om det bare var første uken i mars, hadde vi sittet på utekafé og drukket varm sjokolade. Hjemme lå snøen i store hauger.

Pappa nikket. I det samme pep det i telefonen hans. Han fisket den opp av lommen.

«Hallo?»

9

Vi fortsatte å gå mens han snakket. Parken var full av mennesker. Gamle som ruslet sakte av gårde, unge par med små barn på trehjulssykler og noen ungdommer som løp rundt. På en kafé litt lenger bort var alle bordene fulle.

«Hvem var det?» spurte jeg da pappa endelig avsluttet samtalen.

«Mons Meier. Den norske designeren. Han ba meg komme klokken åtte i morgen. Jeg spurte om du kunne bli med, og det var greit. Vi kan be tante Annie komme til atelieret hans og plukke deg opp der.»

Mons Meier var kanskje Norges mest berømte motedesigner. For et par år siden hadde han slått gjennom for fullt i Paris, ja, i New York, Milano og London også. Popstjerner og prinsesser sloss om klærne hans, og pappa hadde vist meg store artikler om ham i europeiske og amerikanske blader. Et norsk forlag hadde bestemt seg for å gi ut en bok om livet hans, og hadde spurt pappa om å ta bilder til den.

«Hva skjer i morgen?» spurte jeg.

«Mest planlegging. Han kommer til å være forferdelig opptatt med visningene, og jeg må vite 10

hva jeg kan være med på, når jeg kan ta bilder og når jeg helst må holde meg helt i bakgrunnen.»

«Tror du tante Annie og jeg kan være med på en av visningene?»

Pappa ristet på hodet.

«Det tviler jeg på. Alle billettene er solgt for lenge siden, mest til superkjendiser og viktige motejournalister, tror jeg. Sånn som jeg har skjønt det, er det nesten ikke plass til meg engang, og sikkert ikke til dere. Jeg vil ikke spørre om det heller. Men du får treffe ham i morgen og se atelieret hans. Tror du skal være fornøyd med det.»

Vi trasket videre, og snart var vi inne i Rue Jacob, gaten der det lille hotellet vårt lå. Bena mine verket, vi hadde vært ute i mange timer.

Inne i resepsjonen sank jeg ned i en dyp lenestol mens pappa spurte damen bak skranken om en bra restaurant i nærheten.

«Den må være like ved. Jeg tror ikke jeg orker å gå et skritt til,» sa jeg og strakte føttene foran meg. Damen smilte til meg og sa et eller annet på fransk til pappa. Han snudde seg mot meg.

11

«Om jeg forsto henne riktig, og det er slett ikke sikkert, så sier hun at det er haugevis av bra kafeer rundt her. Skal vi slappe av litt på rommet først eller gå og spise med en gang?»

Hvor lenge var det siden vi hadde spist? Ikke siden vi satt på utekafeen og drakk sjokolade og spiste et rundstykke. Det var mange timer siden.

«La oss spise med en gang.»

Nå var det min telefon som pep. «Tante Annie» blinket på skjermen.

«Er det fint i Paris?» spurte hun.

«Kjempefint. Og du må treffe oss hos han motedesigneren i morgen. Adressen?» Jeg så på pappa. Han svarte et eller annet ubegripelig. «Jeg sms’er den til deg.»

Vi småpratet litt videre.

«Når toget kommer inn på Gare du Nord-stasjonen i morgen,» sa tante Annie til slutt, «drar jeg først til hotellet og setter fra meg kofferten, og så kommer jeg rett til dere. Ok?» «Ok! Ses!»