Tor Åge Bringsværd
Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang
© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-39730-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag: Øyvind Torseter Vignett på tittelsiden: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,9/14 pkt. Sabon Medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Første del «Things are not untrue just because they never happened.» – dennis hamley
Ammer 1 Hun var ikke på Kraka, slik jeg hadde fått tips om. Ikke fant jeg henne i noen av de andre kneipene langs kanalen heller. «Men hun var her både i går og dagen før,» peip Ryten. «Skjønner ingenting jeg, Ammer.» Den vesle, krumbøyde puslingen var redd jeg skulle slå. Men jeg hadde ikke lyst til å ta i ham engang. Og slett ikke nå som det går rykter om smitte i byen. Det er ikke første gang Ryten skuffer meg. Han er enig med den han sist snakker med, og en åpen pung kan friste ham til hva som helst. Så antagelig fikk han betalt for å advare henne. Mer enn det jeg kunne tilby. Det er lenge siden jeg har stolt på Ryten. Likevel fortsetter jeg å bruke ham. Tystere er blitt mangelvare i våre dager. Jeg er en slags søppelmann. Det er det Vala kaller meg. Og på en måte har hun rett. Jeg rydder opp. Jeg luker bort utskudd vi like gjerne kan greie oss uten. En gang i måneden får jeg en liste fra Rådet. De betaler stykkpris for hver enkelt jeg tar ut – eller tauer inn. Jeg er frikar, velger som jeg vil – og prisen er den samme uansett. Her i Ogro er vi tre stykker som har tillatelse til å 7
drive i denne geskjeften. Flere er det ikke behov for heller. Siden jeg først var i strøket, gikk jeg som vanlig innom en adresse i Virgatt, det lille smuget langs tranfabrikken. Men ingenting var forandret siden sist jeg var der. På bordet lå de etterlatte tingene hans urørt, nøyaktig slik jeg hadde plassert dem. En saks, en bok om steiner, en utskåret og malt trefigur av en rovfisk, et verdenskart i lommeformat, et halssmykke av fint metall, en trekopp hvor han hadde brent inn navnet sitt, et lite familiebilde – antagelig av ham selv og foreldrene. Kunden hadde fremdeles ikke våget å hente noe av det. Ikke engang familiebildet. Det var for å få et hint om han var i live eller ikke at jeg hadde satt frem alle disse småtingene. Og jeg betalte vaktmesteren for å holde øye med at ingen andre kom og forsynte seg. Det var en ordning helt uten problemer. For siden kunden hadde betalt forskudd for et halvt år, kunne ikke selskapet leie ut til en ny før om en måned. Jeg vekslet noen ord med vaktmesteren. Ga ham de få myntene jeg pleide å gi ham, og minnet ham på avtalen vår. Han nikket og flirte ondskapsfullt med gule tannstubber. Ute i smuget ventet det en flokk skitne unger som ville tigge krys, og jeg slengte en håndfull til høyre og venstre. Jeg pleier alltid å ha litt krys i lommen når jeg er på denne kanten av byen. Ingen grunn til å lage unødig støy. Det var nesten blitt morgen da jeg endelig ga meg på vei hjemover. Jeg fulgte vannkanten. Det er en omvei. Men på denne tiden av døgnet vil jeg heller gå i åpent terreng enn i de trange smugene i Surstatt. Jeg gikk i det grå demringsly8
set over den langstrakte rullesteinsstranden. Selv her – flere hundre meter bortenfor salinene – kjente jeg saltlukten rive i nesen. Det er digert dette anlegget, et enormt lappeteppe av firkantede «vann-lommer», hvor vi utvinner det kostbare saltet – byen Ogros viktigste handelsartikkel. Lukten ble gradvis svakere etter hvert som jeg fjernet meg. Straks jeg krysset kanalen, forandret husene innenfor stranden seg også. De er større, mer velstelte – og står på solide påler, mens rønnene på den andre siden ofte blir tatt av uvær og flom. Til gjengjeld er plankeskurene i Surstatt lette å sette opp igjen, og så har man samtidig kvittet seg med rottene for en stund. Mange av husene her på Frostrand har store sirkelformede utskjæringer stikkende opp fra gavlen. Alle er eneboliger. Og nesten alle har hager. Små og store lystbåter er trukket opp på land, eller driver for anker langs slanke utstikkere og flytebrygger. Dette er et område for rike og betydningsfulle borgere. Og nærheten til Surstatt – på den andre siden av den grå kanalen – gjør klasseskillet enda tydeligere. For sikkerhets skyld kranser murer og kostbar piggtråd mange av de nærmeste eiendommene. Og jeg visste at hvis jeg skulle finne på å nærme meg, ville jeg straks vekke all verdens sinte rakshaer. Så jeg holdt meg klokelig til vannkanten. Men nå var det også laget en vei av planker over rullesteinene, så det ble lettere å gå. Ved foten av Betabakken, svingte jeg inn i selve byen, fant en tilgjengelig hjulvogn og tråkket det siste stykket hjem. Hjulvognen var treg og gebrekkelig og burde vært skiftet ut for lengst. Men det er som med Ryten, en får bruke det en har. Like før jeg kom inn i Fro Utka, møtte jeg Ilef. Det er han som tenner og slukker alle tranlampene i gatten vår. 9
Ilef og jeg har kjent hverandre i mange år. Jeg lar ham tro at jeg kommer fra fest, og at jeg håper å smette ubemerket hjem. Det er best slik. Ingen av naboene vet hva jeg driver med, bortsett fra halvdagsjobben på skolen. Og venner tør jeg ikke ha lenger. Det er bare Vala og meg nå. Fro Utka er den lengste gatten i Ogro. Den går langs åsryggen over byen, strekker seg fra Surberg til Kagrad. Vala og jeg bor omtrent midtveis, i et smalt, tre etasjers hus, høyt over Mittsitt, på hjørnet av Fro Utka og en liten gatt som er oppkalt etter dikteren Krigel, han med alle de gåtefulle sangene om trær. Av og til virker det nesten som om han tror de er levende vesener. Vala liker ham godt. Hun sier han forstår mye – til menneske å være. Jeg satte fra meg hjulvognen i fellesstativet og låste meg inn. Hun er våken. Hun får ikke sove, sier hun, når hun vet at det kan skje meg noe. Vala er engstelig for meg. Det ligger i hennes natur å være forsiktig. Vi spiser nattmat sammen. Ingen av oss sier noe. Vi bare ser på hverandre. Smiler. Leter forsiktig etter den andres ben under kjøkkenbordet. Det er slik vi helst vil møte hverandre. Uten brå bevegelser. Uten altfor mye lyd. Bare være nær. Vi finner trygghet i å tie sammen. Først når vi har spist, og vært tause en lang stund, kan vi endelig snakke. Om små ting. Helst om små og nære ting. Hun spør aldri hvor jeg har vært eller hva jeg har gjort. Hun vet bare at det jeg gjør er nyttig og nødvendig. Jeg skulle gjerne ha betrodd meg. Men det ville bare gjort det 10
vanskelig for henne – ja, kanskje for oss begge. Likevel, i tankene mine, later jeg som om vi snakker om det. Jeg har jaktet lenge på denne kunden, sier jeg inne i meg. Og i natt trodde jeg endelig at jeg skulle få tak i henne. Hva har hun gjort? spør kanskje Vala, men uten et ord. Jeg trekker på skuldrene. Hun står på listen min, tenker jeg. Men sett at hun er uskyldig? hvisker det lydløst ved siden av meg. Det er slikt jeg aldri må begynne å gruble over, surrer det i hodet mitt. For da kan jeg ikke gjøre jobben min lenger. Listen fra Rådhuset forteller bare hvem jeg skal lete etter og hvordan kundene ser ut, hvor de bor, hvor de arbeider, hvordan de pleier å tilbringe fritiden, hvem de pleier å omgås. Det jeg trenger å vite. Ikke noe mer. Vi går til det største av vinduene. Ser grålysningen over havet, det veldige havet som omgir hele verden. Ser byen våkne omkring oss. Hører alle morgenlydene. Vi kan se fisketorget i Mittsitt og den vestlige havnen i Kagrad, hvor flere to-mastere ligger fortøyd. Nå laster de grønnsaker, korn og poteter. Salibar får det meste av maten sin fra oss – og saltet, naturligvis. De gir oss metaller tilbake. I gruvene deres finnes det jern og kobber. Uten jern ville vi ikke hatt redskaper. Hverken verktøy eller ploger. Og salibarene ville ha sultet uten vår hjelp. Så det er en nødvendig handel for begge parter – uansett hvor mye vi mistror og misliker hverandre. Trekker vi øynene til oss, kan vi se de to slanke spirene på Rådhuset like nedenfor skråningen her – og det store hjulet som balanserer mellom dem. Vi kan se skolen, hvor 11
jeg arbeider tre timer hver dag, og parken med de gamle, vridde og knudrete trærne. Vi ser gattene fylles opp av fotgjengere, små, lette hjulvogner, og av og til en rytter eller karesel og kjerre. Det gir fred i hodet å stå slik. Vala lener seg inn mot skulderen min. Jeg kjenner den myke hodepelsen hennes kile meg under haken. Av og til hører jeg halen hennes slå små, myke slag mot de brede gulvplankene. Vi står slik lenge. Og så kan vi endelig krype sammen i den store, myke gulvsengen. Du har lenge lovet oss å skrive livet ditt, Ammer. Og nå er jeg endelig i gang. Men er det noen spesiell grunn til at du begynner nettopp her? Nei. Jeg kunne begynt hvor som helst. Og formen du har valgt? Jeg vil at det skal ligne på en fortelling.
2 Jeg drømte at jeg var tilbake i den gamle leiligheten i Kagrad, den jeg overtok etter foreldrene mine. I drømmen var det grotid, slik som nå, regntiden var nettopp slutt og vinden bar ikke alltid på nedbør. Jeg sto ved det runde vinduet vårt, det far hadde formet til ære for Hjulet og som mor hadde pyntet med gule sirk12
ler på karmen. Jeg var alene. Men plutselig sprang døren opp og et vesen med horn og klør trengte seg inn. Det gikk på to lodne ben og hadde ansiktet til husverten vår. Men bordet ved siden av meg var fullt av kniver, oppdaget jeg – og uten å nøle grep jeg den som så skarpest ut. Jeg stakk vesenet i brystet, én gang, to ganger, og jeg ropte høyt hver gang. Vesenet selv var underlig stille. Sto bare og sjaget like foran meg på gulvet, munnen gapte. Jeg fortsatte å stikke, i magen, i halsen, i begge øynene – og det mørke, varme blodet som fosset frem ga fra seg en stank som fra råtne reker. Til sist, og fremdeles uten en lyd, veltet vesenet over ende, og mens det lå der og døde, forsvant både horn og klør, og udyret ble mer og mer menneskelig og jeg forsto at det virkelig var den forbannete husverten jeg hadde tatt av dage. Akkurat det gjorde meg glad. For han hadde plaget mor i flere år etter at far døde. Og jeg fortsatte å stikke og skjære i den livløse kroppen. Så lett, tenkte jeg i drømmen, så velsignet lett det er å drepe noen. Og så våknet jeg. Vala var gått på jobben allerede. Hun arbeider i Bulletin, vasker det som skrives og passer på at det ikke kommer på trykk noe upassende eller noe som kan misbrukes av byens fiender. For i våre dager kan vi ikke være forsiktige nok. Selv hadde jeg ikke undervisning før etter det store mellomrommet, et godt stykke ut på ettermiddagen. Vala er olin. Mennesker og olin har levd side om side så lenge noen kan huske. Vi tror olin kanskje stammer fra 13
pardene, de store, blåstripete kattedyrene som holder til i fjellene. Og olin mener at menneskene må stamme fra et dyr som ikke lenger finnes, for så merkelige synes de vi er: Nakne og haleløse. På sitt eget språk kaller de oss «De plutselige», for i en av deres gamle fortellinger heter det at vi en dag – helt plutselig og til alles overraskelse – vokste rett opp av marken, omtrent som blomster, og olin vannet oss til vi var blitt så store at vi kunne rive røttene løs og leve på egen hånd. Olin er omstreifere av natur. De hører hjemme i skogen og i fjellene. Fra gammelt av har de lagt ut på årlige, lange vandringer. Olin sier at en gang i tiden gikk vi sammen. Helt til menneskebyene våre ble så store at vi ikke kunne bære dem med oss lenger. Da ble vi bofaste. Litt etter litt valgte også de fleste olin å slå seg til ro. I dag er det bare et fåtall som fortsetter å vandre. Og vi har holdt fred med hverandre, i det minste her i Ogro. For olin er flinke til å arbeide, og aldri redde for å ta i et tak. Det er ikke feil å si at uten olin ville vi ikke greid å bygge en slik by. Men også i teoretiske fag er vi likestilte. Derfor står alle verv åpne for begge arter. Noe min egen Vala er et godt eksempel på. Likevel er det fremdeles uvanlig at et menneske og en olin lever sammen slik Vala og jeg gjør. Jeg merker at mange ser misbilligende på oss. Og det er ikke bare mennesker som 14
rynker på nesen. Mange olin synes det er enda eklere, kan jeg merke. Ennå hadde jeg god tid før jeg skulle undervise. Så jeg valgte ingen av hjulvognene som sto på rekke og rad ved inngangen til Krigel gatt. I stedet ruslet jeg rolig nedover den smale, gruslagte veien. Solen sto høyt på en blå grotids himmel, og en flokk grønnspetter tumlet omkring i de kortvokste ruratrærne på begge sider av gatten. Jeg tenkte på Vala. Hva er det egentlig som binder oss så tett sammen? Det tenker jeg ofte på. Jeg vet bare at den nærmest grenseløse hengivenheten jeg får fra henne … noe slikt har jeg aldri hverken sett eller opplevd hos noen menneskekvinne. Og jeg prøver å gi tilbake så godt jeg kan. Det gjør jeg virkelig. Men bortsett fra det: Hva er det egentlig som binder oss sammen? Jeg har fått en kunde i et av husene like ovenfor skolen, så på vei til undervisningen har jeg i en ukes tid pleid å se etter om forholdene snart skulle ligge til rette for et besøk. Og i dag så det lovende ut. Kunden – et menneske i mellomalderen – satt ute på verandaen. Han hadde hodet lent bakover, lukkede øyne og en bok i fanget. Kanskje han til og med sov. Det var ingen andre enn meg i gatten. Så jeg tok en rask beslutning, svingte kjapt inn porten, tok trappen opp til verandaen i tre lydløse skritt, og stakk ham dypt i halsen to ganger. Det hele gikk fort og smertefritt, og jeg var ute igjen i gatten bare et par hjerteslag senere. Jeg er stolt over hvor dyktig jeg er blitt. Og hvis noen tilfeldigvis skulle ha sett meg, ville de ikke vært klar over hva som skjedde. Dessuten ser jeg så alminnelig ut at de færreste er 15
i stand til å huske meg. Hvor mange har jeg igjen på listen min denne måneden? Tre. Pluss de to som sto over fra forrige gang og som lever på lånt tid. I første time lærte jeg dem geografi. De er små. Bare syv–åtte regntider gamle. Heldigvis er det en liten klasse. Sytten elever. Fire av dem er olin. Jeg forteller dem at verden er en øy og at rundt oss finnes det bare hav. Jeg tegner verden på tavla, jeg pynter litt på den, så den skal ligne mer på en sirkel. For det står det i instruksen at jeg skal gjøre. Slik at det blir tydelig for alle at Hjulet skapte verden i sitt bilde. Jeg holder opp et stykke kritt, viser dem. «Hvis Ogro er dette krittstykket,» sier jeg, «så er verden resten av klasserommet vårt.» De gisper og måper. Alt ettersom de har forstått hva jeg mener. «Så stor er verden,» sier jeg. Jeg viser dem at Ogro ligner på bokstaven C. Lett å huske. At bakenfor – like over åsen her – ligger de store åkrene og frukthagene. Bakenfor der igjen er det mil på mil med skog, vi kaller den Kevudd, samme navn som olin bruker i sitt eget språk, og det er et navn vi respekterer, for vi vet at alle deres navn er gamle. Der skogen slutter, går den gradvis over til ødemark. Også her bruker vi det gamle olinske navnet og kaller den Obihara. Hara betyr «land uten skygge» og Obi er olinsk for «stor». Jeg kan merke at de fire olinene i klassen er ganske stolte, ørene deres står rett til værs og værhårene stritter. Jeg forteller også om fjellene. De som fyller hele midten av verden og sammen med Obihara skiller Ogro fra Salibar. Fjellene er så høye at mange av dem bærer en kappe 16
av snø hele året. De kalles med et fellesnavn for Ludiral. Det er et navn ingen forstår, så gammelt er det, og olin mener det stammer fra et folk som levde her lenge før noen av oss andre gikk oppreist. «Men det har aldri bodd noen i verden før oss!» Det er Ylva som roper det ut, en liten menneskepike med lange fletter som er lagt i en krans oppe på hodet, slik skikken er i alle ortodokse hjem. «Hvis olin sier noe sånt, så lyver de – slik de lyver om alt mulig annet også!» «Vi lyver ikke!» De fire olinene har reist seg. En av dem har til og med klatret opp på bordet. Jeg tar den fillete lærerpisken og smeller i luften med den. Det roer de fire og de setter seg lydig ned igjen. Men resten av timen kan jeg merke hvordan lille Ylva skuler mutt og surt på meg. Det er altså slik du var? Ja. Slik var jeg. Akkurat slik? Jeg prøver å være ærlig. Er det mulig? Nei.
3 Etter skoletid gikk jeg en liten tur nedom bryggene, slik jeg ofte har for vane. De fleste båtene som ligger her er små fiskebåter. De drar ut hver kveld og vender tilbake tidlig om morgenen. Selger skalldyr og fisk direkte fra dekket. 17
Vala er her et par ganger i uken før hun går til Bulletin. Jeg rusler langs rekken av spinkle farkoster med avskallet maling. Smiler og hilser. Ser om det skulle være noen som selger sikøre eller flykrell, de to fiskeslagene Vala liker best. Vi pleier å steke dem på rist i den store vedovnen i første etasje. Men nå – såpass langt ut på ettermiddagen – er det ingen som har noe annet enn små aksiler, og det er det ingen av oss som liker, mest skinn og bein, etter vår mening, og selv om vi er klar over at enkelte regner hodet som en delikatesse, så er det langt fra vår smak. En av fiskerne gjorde meg oppmerksom på noe som sto skrevet på et båthus like ved. salibar er frihet. Det sto skrevet med rød skrift over nesten hele veggen. Vi ristet på hodet, begge to. Er det noe Salibar er, så er det i hvert fall ikke det, sa vi til hverandre. Alle vet at Salibar er et lukket samfunn hvor ingen slipper inn og ingen slipper ut. Bortsett fra de som seiler handelsskipene deres frem og tilbake mellom oss. Men slike sjøfolk er nøye utvalgt – og lært opp til å lyve. Så dem nytter det aldri å snakke med. Hvor lenge har det vært fiendskap mellom oss? Lenge. Og det er uklart hvordan det begynte. I dag har vi så mange spioner som mulig i Salibar, slik at vi kan være forberedt den dagen de velger å overfalle oss. Og vi tror Salibar har minst like mange her i Ogro. Hadde det vært annerledes ville vi ikke trengt slike som meg. For minst halvparten av dem vi søppelmenn blir bedt om å luke vekk er helt sikkert folk som er kjøpt og betalt av Salibar. Er det vel grunn til å tro noe annet?
18
Før jeg gikk hjem, tok jeg en kopp varm kota på en av havnekneipene. Jeg liker meg her. Liker å sitte i et stille hjørne, bare se meg omkring – men uten å stirre – lytte til andres prat, og drikke min kota. Jeg tar det også som trening. For det viktigste for en søppelmann er å gå i ett med omgivelsene. Være så alminnelig at ingen merker om jeg kommer eller går. Lokalet var litt mer enn halvfullt. De fleste var folk som jobbet på bryggene, men det var også en del eldre. Gamle mennesker som ikke lenger er i arbeid, tiltrekkes av slike steder, kanskje fordi de kjenner lukten av eventyr de selv aldri fikk oppleve. Enda flere av dem vaker rundt den store Salibar-brygga i Kagrad, hvor de til og med kan beundre en og annen tremaster. Og naturligvis kan vi se dem ved skyss-stasjonen bak åsen, hvor de holder øye med alle som kommer og alle som drar. Men olin søker nesten aldri til en kneipe som denne. Kanskje føler de seg ikke velkomne. Eller de trives bedre på sine egne steder. For uansett om vi lever side om side i denne byen, så er det mange ting vi ikke vil dele med hverandre. Ubevisst tenker jeg nok slik selv også. Derfor kunne det aldri falle meg inn å besøke en olinkafé uten i følge med Vala. Sånn er det bare. Jeg lytter til surret av stemmer og den surklende lyden fra sugerørene i alle kotakoppene. Er det noen stemmer som skiller seg ut? Er det noen som snakker om ting jeg bør bry meg om? De fleste snakker om ingenting. Det er det vanligste. Her som andre steder. Men jeg kan også merke bekymring. Det er smitte i byen. Vi vet ikke hva det skyldes. Vi ser bare at en del er blitt alvorlig syke. De har vansker med å puste. 19
Lungene fylles med vann. Og vi vet ikke hvordan vi skal få dem friske igjen. Vala er kommet hjem før meg. Hun ligger som i en krøll på divanen, holder halen i begge hender. Jeg lar henne sove. Olin trenger mer søvn enn mennesker, og i natt sov hun nesten ikke i det hele tatt. Jeg begynner i stedet å lage middag til oss. Og jeg lufter en flaske med syrbærvin. Dagens Bulletin ligger på nabobordet. Forsiden viser sjefen for Ordensvernet, som beklager seg over den stadige økningen av lovbrudd. Inne i avisen er redaktøren bekymret over at ungdommen ikke er så aktiv i de lokale hjulforeningene lenger, og at det er en akutt mangel på voksne ledere. Hun sammenligner situasjonen med gudløsheten i de små, spredte utkantsamfunnene, de karrige fiskerlandsbyene som klorer seg fast her og der langs kysten, og som lever i spenningen mellom Ogro og Salibar, men som hittil har vært for betydningsløse til at noen har brydd seg med å okkupere dem. Nå gjør redaktøren seg til talskvinne for at vi i det minste bør sikre innflytelsen over de tre–fire landsbyene som ligger nærmest oss. Om kunden jeg tok ut i Krigel gatt står det ingenting. I min barndom og ungdom betydde hjulforeningen nesten alt. Den var mitt egentlige hjem. For der jeg bodde, var det bare rot og bråk. Jeg var fire regntider da far døde. Jeg var elleve da mors samboer satte meg på gatten. Uten hjulforeningen ville jeg aldri ha vokst opp. Der fikk jeg tak over hodet, der fikk jeg noe som minnet om omsorg. De lærte meg om Navet, de lærte meg mange av 20
de gamle hjulsangene, de fortalte meg hva alle Eikene het og hva som var hensikten med dem – og de lærte meg å bruke kniv. Slik at jeg femten regntider gammel kunne kreve leiligheten tilbake. Den lå i den mest sjuskete gatten i Kagrad, to kvartaler fra Salibarhavnen – men den var min. Min første leder het Turvar. Han var stor og sterk, men med et mykt hjerte og en sterk sans for rettferdighet. Han tålte ikke at noen av de store herjet med dem som var mindre. Så i vår forening var det samhold. To ettermiddager i uken var vi som en liten familie. Og jeg var stolt over å bære den gule og svarte uniformen. Turvar lærte oss verdens og Ogros historie, ikke bare slik vi fikk høre den på skolen, men slik hjulforeningen hadde kunnskap om. Han lærte oss hvordan samfunnet var bygget opp. «Det ligner et levende menneske,» sa Turvar. «Rådmannen og Rådhuset er hodet. Det er de som bestemmer. Ordensvernet er begge armene. De passer på at alt skjer slik Rådet har sagt. Kroppen er sammensatt av alle oss som bor her, handelsfolk, fiskere, bønder – alle som lever og puster i Ogro. Føttene er soldatene våre. De står klare til å gå dit hodet bestemmer. Men ingen kan leve uten et hjerte. Og hjertet i det hele er fellesskapet av hjulforeninger.» Selv om vi hørte mange fortellinger om Navet og lærte mange hjulsanger utenat, kan jeg ikke huske at vi noen gang ble presset eller lokket til å være med på bønnemøtene. Min andre leder het Gutgen. Han var liten og spe, og mye 21
strengere enn Turvar. Jeg var fjorten regntider da jeg ble overført til ham. «Det må være noen som bestemmer,» sa Gutgen. Og den setningen gjentok han på hver eneste samling. I hjulforeningen var vi både mennesker og olin. Flest mennesker. Men olinbarn var velkomne. Så sant foreldrene deres bekjente seg til Navet. Men olin har sine egne guder, og det er ikke lett å gi slipp på gammel overtro. Vala vet at jeg alltid har vært hjulmann, og jeg vet at hun ennå ikke har funnet den riktige eiken å følge. Når jeg synger aftensangen før jeg sovner, gjør hun seg alltid et ærend ut av rommet. Det gjør ikke noe. Alle har rett til egne tanker. Men jeg tror ikke hun sitter fast i det som har vært, for når hun forteller de gamle legendene til folket sitt, er det alltid med et glimt i øyet og en hånd bak øret. Vi har tid nok, begge to. Det var det første jeg fant fascinerende ved henne: tålmodigheten hennes. Den lette og selvfølgelige tålmodigheten. Vi vokser sammen, sier hele kroppen hennes. Før eller senere. Kan du ikke føle det, du også? Jo, jeg kan føle det. Og når jeg står og ser på at hun sover, slik som nå, så kjenner jeg det så sterkt at det nesten ikke er plass til andre tanker. Jeg ser den slanke, myke kroppen hennes. Hun har kneppet opp den gule kjolen helt ned til livet, den blågrå pelsen hennes har tynne, hvite striper. De små, faste brystene roper på hendene mine. Jeg legger meg ned ved siden av. Leker med halen hennes. Biter forsiktig i den, helt til det rykker i den ene skulderen hennes og hun løfter begge hendene over hodet, gir fra seg en murrende lyd og strekker seg dovent og kjælent. Ennå later hun som 22
om hun sover. Jeg snur henne forsiktig om på maven. Løfter henne halveis opp, og finner veien inn i henne. Av og til har jeg prøvd å få henne til å ligge på ryggen, eller jeg har lagt meg selv underst. Men hun vil ikke. Sier at ingen olin vil elske på noen annen måte. Sier at det skal minne oss om hvor vi kommer fra, og at vi aldri må tro at vi er finere og mer viktige enn alle dem som fremdeles går på fire. De første gangene vi var sammen hadde jeg store problemer med å finne frem, for inngangen er plassert litt annerledes enn hos mennesker og er dekket av flere folder. Men nå har vi vært sammen i over tre år. Hun følger villig alle bevegelser, og den murrende lyden går etter hvert over i et vellystig knurr. Vi kjenner hverandre, vi vet hva den andre vil. Middagen gikk det verre med. Farkakjøttet ble brent. Potetene svidde seg fast i bunnen av kjelen. Men syrbærvinen var akkurat så god som den pleier. Og så ble det kald, oppskåret rimb i dag også. Etter maten overtalte jeg Vala til å bli med på ballkamp. To av de beste lagene i byen vår skulle spille. Froberg mot Kagrad. Det pleier alltid å samle fulle tribuner. På veien til stadion prøvde jeg for tusende gang å forklare spillet for henne. Hvert lag forsvarer et mål, tre meter bredt og to meter høyt. Det er ti mann på hvert lag. Og det spilles med to baller. Slik at man må angripe og forsvare seg samtidig. Den som putter flest ganger i motstanderens mål har vunnet. Alt er tillatt. Spark og beinkrok, dytt og skalling. Men begge hendene må være bundet på ryggen. Vala mener reglene er dumme. Hun mener det ville greid seg 23
lenge med én ball. «Så du vet hva du løper etter,» som hun sier. Men det var ikke bare ballspillet som trakk meg mot stadion den dagen. Jeg hadde fått beskjed fra Ryten om at hun jeg lette etter ville være å finne på en av ståplassene i nordre sving.
4 Jeg tror ikke Vala merket noe. Og kunden merket ikke noe, hun heller. Lenge var det litt vanskelig å få øye på henne i mengden. Men jeg fant henne. To platåer nedenfor, litt til høyre. I den andre pausen lovet jeg Vala å kjøpe to kopper varm kota til oss, så jeg albuet meg – liksom tilfeldig – ned og forbi kunden, og idet jeg passerte stakk jeg en nål full av insul4 i skulderen hennes. Hun merket det nesten ikke, for så hårtynn, men likevel sterk, er nålen. Samtidig passet jeg på å tråkke henne hardt på foten, så hadde hun flere ting å være opptatt av. «Unnskyld,» sa jeg, og smilte stort til henne før jeg langsomt albuet meg videre. Giften ville ikke begynne å virke før om noen minutter. Så jeg var vel tilbake hos Vala med to kopper kota og to sugerør da det ble en opphisset uro et stykke nedenfor oss. «Noen må ha fått et illebefinnende,» sa Vala bekymret. «Ja,» sa jeg, «sånt skjer stadig der det er store folkemengder.» 24
Kampen endte med seier 18 – 9 til Kagrad. Det var en livlig forestilling, med få skader. Jeg vet godt at mange går på slike kamper nettopp for å se litt hardt spill. Men her ble de altså skuffet. Vi som setter mer pris på andre finesser enn bare skalle-mot-skalle-oppgjør, hadde det svært så hyggelig. Dessuten kan jeg ikke la være å holde med Kagrad. Det er der jeg har røttene mine. Og de har virkelig fått til et godt lag i år. Magestøtene og beinkrokene kom akkurat der de skulle, og målvakten deres er rett og slett fantastisk. I stedet for å møte angriperne med sklitaklinger, valgte han om og om igjen å kaste seg hodestups i beina på dem, med hendene bundet på ryggen og ingen mulighet til å ta seg for. Selv enkelte Frostrand-tilhengere ga seg over og klappet for motet og dristigheten hans. Ved utgangen sto Ryten og ventet på oss. Jeg betalte ham, og han smilte det sleipe ulvesmilet sitt. Til Vala forklarte jeg bare at det var en jeg skyldte penger. Mer trengte jeg ikke å si. Og det var jo ikke engang løgn. De høye plankegjerdene rundt ballbanen var fulle av fiendtlige slagord. Men en gruppe fra Ordensvernet var allerede i ferd med å male over. Det er ofte lettere enn å forsøke å fjerne all dritten. Når skal folk forstå at vi lever i den beste av alle byer? Hvis noen virkelig mener at det er bedre å bo i Salibar, så skulle jeg ønske de kunne dra dit! Og hvorfor skal vi tåle alle agentene deres – som bare er her for å skape bråk? Den nye Smitten som er i byen, kommer den fra Salibar, den også? Hva er hensikten bak det hele? Kan vi vente et nytt overfall? Det er i hvert fall klokt å være forberedt. Derfor betaler vi med glede det som trengs for å ruste opp 25
forsvaret. Og vi ser frem mot den store krigsleken som alltid innleder festmåneden. Vi stoler på Rådmannen og rådet hans. De er gode ledere for Ogro. De kjenner fienden, og vet hva vi bør gjøre for å stå imot. Det kreves store offer av en del av oss, men det er nødvendig at vi gir dem. Ellers kan vi snart få like mye rot og uorden som i Salibar. Det er derfor salibarene er så farlige, fordi alt er bare kaos hos dem. Alle gjør som de vil. Og greier salibarene å overføre en tilsvarende forvirring til Ogro, så vil hele samfunnet vårt før eller siden gå i oppløsning. For det må være noen som bestemmer. Det må alltid være noen som bestemmer. Og jeg er stolt av arbeidet mitt. En dag vil jeg kanskje få lov til å snakke med Vala om det, og da vet jeg at hun vil bli stolt, hun også. Vi holder byen ren, det er hva vi gjør. Jeg bruker helst kniv eller sprøyte. (Insul4 er en sterk og god gift, og så enkel å lage at enhver kan blande den selv av slikt som alltid burde finnes på et vanlig kjøkken.) Jeg har truffet de to andre søppelmennene et par ganger på Rådhuset. Den ene bruker som regel pusterør, den andre liker fiskesnøre, han har laget seg en passende lengde og har et slags håndtak i hver ende. Han sier han nesten kan skjære hodet fri fra kroppen, hvis han er heldig. Ingen av oss forteller hva vi heter eller hvor vi bor. Det er naturligvis en smal sak å finne det ut, hvis vi virkelig går inn for det. Men vi har ikke lyst til å bli kjent med hverandre. Hva skulle det være godt for? På Rådhuset kaller de oss renholdsassistenter. Det er det som står på lønnsslippene våre. Det er bare Vala som kaller meg søppelmann. Hvor mye har hun gjettet seg til, og hvor mye har glip26
pet ut av meg? Jeg tror likevel ikke hun forstår omfanget. At hun lever sammen med en mann som dreper fire–fem kunder hver eneste måned. De første årene var det langt færre. Kanskje bare én eller to. Og jeg går ut fra at antallet har økt for de andre renholdsassistentene også. Likevel merkes det nesten ikke. For Ogro er en stor by. Vi er nærmere tre hundre tusen individer som lever her. Og siden Bulletin antagelig har fått beskjed om å lukke øynene og se en annen vei, så går arbeidet vårt nokså ubemerket hen. Jeg spurte en gang Vala om hva de kunne skrive om og hva de ikke kunne nevne, og da ramset hun opp en lang liste med saker, men hun avsluttet med å si at det hele naturligvis var frivillig. Hvis de absolutt ville skrive om noe, så var det ingen som stoppet dem. De hadde bare fått en høflig henvendelse om hva Rådhuset anså som upassende. Og hvorfor skulle de ikke, som gode borgere, rette seg etter en slik anmodning? Bulletin ønsker å stå på samfunnets side i kampen mot alle nedbrytende krefter. Vi fant oss hver vår ledige hjulvogn og tråkket hjemover langs Fro Utka. Jeg måtte først hjelpe Vala med å regulere setet. Olin er litt mindre enn oss. Ikke så mye, men nok til at de ofte kan ha vansker med å rekke ned til pedalene hvis de ikke gjør noe med setehøyden. Solen ville snart gå ned. Få ting er vakrere enn en solnedgang på havet. Og siden Ogro vender vestover er vi velsignet med de utroligste solnedganger hele året. Kanskje er det dem Salibar misunner oss? For Salibar vender mot nord. Med fjell på alle kan27
ter. Hvem i all verden finner på å legge en by på et slikt sted? Rent bortsett fra at det er der gruvene finnes, naturligvis. Og i dem tvinger de olin til å arbeide for seg. Det leste jeg i Bulletin en gang. For selv om ingen olin – så vidt vi vet – drar frivillig til Salibar, så finnes det likevel en betydelig slavekoloni der. De trengs i gruvene, for olin er myke og smidige og kommer til overalt, men det er et hardt liv der nede i mørket, de fleste arbeidere varer bare et par års tid, så det er stadig behov for nye. Hver grotid og høstetid drar salibarene, etter sigende, ut på store jaktekspedisjoner for å fange enda flere olin. Og fordi de er mange og har sterke sovevåpen, er det vanskelig å unnslippe. Alt dette har Bulletin fra sikre kilder, fra samtaler med omvandrende olin, nomader som av og til kommer ut av Kevuddskogen og ned til gårdene våre for å hjelpe bøndene med innhøstingen. Vala får bestandig buskehale og krum rygg når vi snakker om hvordan salibarene behandler arten hennes. Da vi kom hjem fant vi at inngangsdøren var griset til med to digre, svarte spørsmålstegn. Ikke noe annet. Naboene til høyre for oss, hun jobber på tranfabrikken og han er ved et av havnekontorene, sto ved gjerdet og ventet på oss. Fulle av nysgjerrighet og skadefryd. «Tenk så frekke de er begynt å bli!» sa hun og klødde seg på kinnet. «Og så til og med mens det ennå er lyst!» Men ingen av dem hadde sett noe til bråkmakerne. Vi tok det som en advarsel. Vanskelig å oppfatte det som noe annet. Men uklart hva som egentlig ligger bak og hva som ventes av oss. 28
Derfor var vi ekstra påpasselige med å låse den kvelden, og selv om både Vala og jeg liker best å sove for åpne vinduer, sørget vi for at de var forsvarlig lukket. Det er et relativt stort hus vi har. Det er smalt, og fordi det har tre etasjer minner det nesten om et tårn. I første etasje har vi grovkjøkken og vedovn, og et stort kott hvor vi setter bort alt vi ikke akkurat har bruk for hver dag. I andre etasje har vi stue og hvert vårt arbeidsrom. I tredje etasje har vi soverom og bad. Badet er der helst for min skyld. Olin liker ikke vann. Selv etter tusener av år på to bein foretrekker de fremdeles sine stamfedres måte å vaske seg på. Vala er et syn når hun slikker seg ren. Som om hun ikke har et eneste bein i kroppen, så myk virker hun. Av og til kan jeg ikke la være å hjelpe henne litt. Det liker hun som regel. Og når jeg slikker henne på magen, kommer den lille murrende lyden hennes igjen. To svarte spørsmålstegn? Er det alt det gamle gørret som dukker opp igjen? Folk som ikke tåler at to av forskjellig art har det godt sammen? Vi ser at du gjerne vil ut. Jeg er ikke skapt for å leve ti stokker under jorden. Men regntiden er ikke slik du er vant til, Ammer. Over oss er det bare snø og is – og du har ingen pels. Så føler jeg meg som en fange. En gjest, Ammer. En høyst velkommen gjest.
29
Vil jeg noen gang få se henne igjen? Du var glad i henne? Hun er det beste som har hendt meg.
5 Neste dag regnet det. Men det var den tiende dagen i måneden, så vi hadde fri. Vala kokte vann til to kopper kota. Og hun hentet frem en stor pose krys. Hun er glad i søtsaker. Fordi jeg alltid vil ha noe å slenge fra meg til gattbarna i Surstatt, for å stå på god fot med dem og unngå sammenstøt, er det bestandig en pose eller to i skapet. Men Vala tror fremdeles det er for hennes skyld jeg kjøper dem. Og det er ingen grunn til at hun skal tro annerledes. Vet du egentlig hvordan de lager krys? spurte jeg henne en gang. Det vil jeg helst ikke vite, svarte hun fort, og med munnen full av dem. Det gjør du klokt i, sa jeg. Vi ligger i den digre gulvsengen vår, drikker kota, spiser krys og ser på regndråpene som renner nedover vinduet. Vanligvis besøker vi foreldrene hennes på disse fridagene våre – og får en mulighet til å komme vekk fra byen for en stund. Vala er fra en gård like i utkanten av den store skogen, og derfor har Kevudd alltid vært viktig for henne. Hun sier hun puster bedre når hun kan stå under et av trærne der, for ikke å snakke om at hun elsker å klatre i dem! Så på tiendedagene, når vi begge har fri, hender det ofte at vi drar ut dit. Jeg prøver å klatre litt, jeg også. For hennes skyld. Men helst liker jeg meg inne på det store, gammeldagse kjøkkenet til foreldrene hennes, eller under et av frukttrærne i ha30
gen. Det tok en stund før jeg ble akseptert, men det var vel ikke annet å vente. Hadde mine egne foreldre vært i live, ville de vel reagert på samme måten. Forskjellen er bare at jeg ville ikke brydd meg om hva de mente. Mens Vala alltid har hatt et godt forhold til familien sin. Foreldrene driver fremdeles gården selv, uten hjelp fra andre enn sønnen, Ufus. Han bor hjemme og er den som en gang skal overta gården. Vala er nesten ti regntider eldre enn meg. Men Ufus er betraktelig yngre, mer på min egen alder. Vi holdt oss inne nesten hele dagen. Vala kan ikke fordra regnvær. Men vi hadde fyr på peisen – vi har et åpent ildsted i hver etasje, Vala leste høyt noen av Krigels dikt for meg, dikt jeg aldri kommer til å forstå, det vet jeg, enda han var et menneske. Men når han skriver om trær, så er det akkurat som om det ikke er noen forskjell på dem og oss. Og det er det vel? «Nei,» sier Vala. «Krigel mener at trærne er like levende som deg og meg. De har bare valgt å stå helt stille. Vente. Lytte. De er gamle og kloke, sier Krigel, og de har vært i verden lenge før både mennesker og olin.» «Likevel brenner vi akkurat nå en av disse skapningene hans på peisen vår,» sier jeg. Vala trekker på skuldrene. «Krigel sier at når røyken faller ned igjen som usynlig aske, skapes det nye frø, for nye trær.» «Hele Ogro består av trehus!» sier jeg. «Så hvis byen skulle brenne, så mener altså du og Krigel at det i stedet ville vokse opp en stor skog her?» «Ville nå det vært så ille?» Vala smiler og legger en ny kubbe på bålet. 31
Jeg har bare et grynt og en grimase som svar. «Trærne gir oss mange gaver,» sier Vala og kryper opp på fanget mitt. «De føler ansvar for verden, de viser omsorg for oss – og de lærer oss tålmodighet. Og det siste er kanskje det viktigste?» Hun begynner å murre mens hun forsiktig gnir hodet mot brystet mitt. Vala har fortalt meg at da hun var liten pleide hun å snakke med alle trærne på gården. Og det store tuntreet var den beste vennen hennes. Da det ble tatt av lynet for et par år siden, bar hun virkelig sorg, som om hun hadde mistet en i nær familie. Og hun har alltid et lite stykke av den gamle barken med seg i vesken. Hun er ikke alene. Jeg merket tidlig at de fleste olin har et særlig forhold til trær. Noen av dem mener også at de kan snakke med steiner og rennende vann. På mange måter var nok gamle Krigel nesten mer olin enn han var menneske. Regnet ga seg en stund ut på ettermiddagen. Så vi kledde på oss og gikk ned i Mittsitt. Overalt møtte vi folk i hjul-uniformer som klistret opp fargeglade påminnelser om Den store krigsleken. Ved siden av store dramatiske bilder hadde også plakatene en alfabetisk liste over hvilke ungdommer som var trukket ut til å delta. Men vi tok oss ikke tid til å se etter om det var noen vi kjente. Kunne heller lese listen senere. For Teater Ogro hadde besøk av en gruppe fra Potjak, den lille landsbyen som ligger en dagsreise sør for oss. De hadde spilt fire kvelder allerede og dette var siste sjanse til å få sett dem. 32
Både Vala og jeg er glad i teater og maskespill. Heldigvis var det billetter igjen. Vi fikk sitteplasser nesten bakerst i salen. Men Teater Ogro er det minste av de fire teatrene i byen vår, med plass til snaue to hundre i salen, så vi fikk sett godt likevel. Og det var tent tranlamper langs hele forsiden av scenen. Stykket bygget på noe som enkelte mener er en sann historie. Det skal ha skjedd for lenge siden. Det handler om en gang Smitten herjet verden, slik mange er redd den skal gjøre nå også. I stykket var Smitten en mann i en fotsid, svart kjortel og med mørk hette som helt skjulte ansiktet hans. Han raget over alle andre på scenen, for under kjortelen gikk skuespilleren på to høye trestykker som han hadde bundet fast til bena. Overalt hvor Smitten kom, falt mennesker og olin døde om. Smitten bare klappet i hendene, og straks tok folk seg til halsen og mistet pusten. Langsomt nærmet Smitten seg byen vår. De fleste samlet sammen den maten de kunne få tak i og lukket seg inne. Men en gammel mann falt av hjulvognen sin og brakk beinet, før han rakk å komme hjem. Nå lå han et sted oppe på Froberg og jamret seg. Men ingen av de som bodde i nærheten torde gå ut og hente ham inn. Alle hadde forskjellige unnskyldninger. Hver enkelt unnskyldning hørtes fornuftig og rimelig ut. Og hele tiden kom Smitten nærmere og nærmere. (Klapp, klapp.) Men så var det en ung jente som ikke orket mer. Hun var en hjuljente, sang hun, og derfor var det hennes plikt å hjelpe – for hun kjente den grønne eiken og visste hva som var rett handlemåte. Så hun løp ut med en liten slede. Ville velte den gamle mannen opp på sleden og trekke ham hjem til seg. Men han var for tung for henne. Og de skjebnesvangre håndklappene var like ved 33
dem. Vi kunne se Smitten som en mørk skygge mot bakveggen av scenen. «Løp, jente, og redd deg selv,» sa den gamle mannen. «Ja,» ropte alle naboene, som hang ut av vinduene for å følge med. «Løp, vesle jente. Ellers er det ute med deg.» «Nei,» ropte jenta tilbake, «jeg vil ikke forlate ham alene her ute.» «Ingen vil klandre deg om du redder deg selv,» sa den gamle mannen. «Jo,» sa jenta. «Det er en som vil klandre meg. Jeg vil klandre meg selv!» Smitten var synlig nå. Alle naboer smelte igjen vinduene og trakk ned gardinene. «Du kan ennå rekke å komme i sikkerhet,» sa den gamle mannen. Men jenta stilte seg mellom ham og Smitten. Hun løftet hendene og truet den digre, mørke skikkelsen. «Gå forbi!» ropte hun. «Gå utenom – i Navets navn! Oss to får du aldri!» Da skjedde det noe underlig. Smitten knakk sammen og ble til et vanlig menneske, et riktig ynkelig krek som pekte på den gamle mannen og løp hylende ut av scenen. Jenta snudde seg for å se hva Smitten var blitt så skremt av. Men da lå det ingen olding ved siden av sleden mer. I stedet sto det en ung og lysende vakker skikkelse der. En skikkelse som holdt solen i den ene hånden og månen i den andre, mens det danset stjerner i luften like over ham. Da falt hjuljenta på kne. Og både hun og vi som var publikum forsto at det var Navet selv som besøkte oss. For det hender det at han gjør, hvis verden virkelig trenger ham. «Jeg vil ikke at noe vondt skal hende Ogro,» sa Navet – og 34
han snakket ikke bare til jenta, men til oss alle sammen. «For Ogro er min egen by. Den vil jeg alltid beskytte. Men da må dere også ha tillit og lydighet. Slik som denne modige hjuljenta. Hun viste oss hva virkelig samhold er. Og det er nok om bare én eneste eier en slik tro. Én er nok til å stanse fienden. Men tenk hvilken styrke dere vil få hvis dere går flere sammen!» ’Slipp aldri taket i eikene,’ sang alle naboene, som nå hadde fått en vekker, og plutselig danset over scenen som en glad avslutning. ’Og la Hjulet føre deg dit det vil!’ Det var et oppbyggelig stykke. Og jeg kunne se at mange omkring oss var oppriktig rørt. «Det er første gang jeg har sett troen på Navet forbundet med nestekjærlighet,» sa Vala mens vi vandret hjemover i mørket. «Kanskje det er håp for dere likevel …» Jeg prøver å lukke ørene når hun snakker slik. Hun vet jeg er hjulmann – og hvor mye det betyr for meg. Og stykket ga meg virkelig et løft. Jeg merket hvordan det kriblet i den gode knivhånden, og jeg kjente et sug etter å tjene Navet, jeg også. Nå med det samme. Jeg fikk lyst til å dra til Surstatt igjen. Gjøre det jeg har kall til å gjøre. Og helst nå i natt. Jeg var gattegutt i Kagrad, lærte tidlig å naske fra butikker og boder. Alle jeg kjente gjorde det. Senere slo vi oss sammen, fire–fem i følge, og truet kjøpmennene til å gi oss det vi ville ha. Alltid langt fra der hvor vi bodde. Helst i Frostrand, for der var det også mest å hente. Vi hadde lua godt nedover panna, og skjerf over munn og nese. Ingen 35
kunne kjenne oss igjen. Og Ordensvernet greide aldri å ta oss. Vi var mange ungdomsgjenger som drev på denne måten. Men vi hadde aldri noe å gjøre med hverandre. Første gang jeg drepte noen var det et uhell. Pleide jo bestandig å vise at vi hadde kniv og at det var best å gjøre som vi sa. Men en gammel, hysterisk kjerring overfalt meg. Hylte og bar seg, ville ikke slutte, og ville ikke slippe taket i meg. Og kniven kom mellom oss. Uten at jeg ville det. Og da var det jeg oppdaget hvor fulle av blod vi er, alle sammen. Hvor kort avstand det er til den andre siden, og hvor lett det er å hjelpe noen over. Det som overrasket meg var at det ikke gikk mer innpå meg. Hvor lite jeg følte. Var det fordi jeg ikke kjente henne? Nei. Siden har det vært mange andre … og jeg har aldri følt det minste. På en måte er jeg nesten ikke til stede. Kniven er den mest virkelige av oss alle tre. Jeg snakket med Gutgen om det. Like etter at jeg var overført til ham. Den gang hadde jeg ikke drept mer enn en to-tre stykker. Men Gutgen så meg, og han sa at det var fint at jeg var den jeg var, og at jeg følte slik jeg gjorde. Han sa hjulforeningen trengte slike som meg. Ikke mange, men noen få – og jeg var kanskje en av dem. Derfor sørget han for at jeg fikk skikkelig utdannelse. To kvelder i uka kom det en fyr fra Surstatt for å lære meg alt om hvor jeg skulle stikke og hvordan jeg skulle kaste – og hvordan jeg skulle slåss. Samtidig lovet Hjulforeningen at hvis jeg besto den siste testen ville de hjelpe meg gjennom lærerprøven også. Fordi det er viktig at en renholdsassistent har et annet yrke ved siden av, et som han kan vise andre. Da jeg var atten møtte jeg hos Rådmannen og ble godtatt som en av tre. Siden har alt gått nesten av seg selv. Det 36
har vært et godt liv. Og jeg har gjort samfunnet tjenester jeg er stolt av. For også det er nestekjærlighet … å luke byen for ugress, slik at det som er ment til å gro kan få bedre vekstvilkår. Men heller ikke i natt fant jeg noen kunde i Surstatt. Leiligheten i Virgatt var like urørt som vanlig. En times tid vaket jeg rundt porten til tranfabrikken, så kveldsskiftet gå av vakt. Jeg stakk hodet innom et par av de nærmeste kneipene. Men kunden min så jeg ikke noe sted. Derimot måtte jeg forsvare meg mot to arbeidere fra saltfeltet. De ventet på meg utenfor den siste kneipen. Likte ikke måten jeg snakket på, sa de. Ville ikke ha snushaner her omkring. Den ene gjøv løs på meg med en diger klubbe, mens den andre sto og ventet på tur med en stein i hver hånd. Jeg vred meg lett unna den første, og valgte å overraske den andre. Så jeg snittet begge håndleddene hans før han forsto hva som hendte. Og da han med klubba så alt blodet som plutselig sprutet ut av kameraten, tok han beina fatt. Jeg ga den andre et halvskittent lommetørkle å tørke seg med, men anbefalte ham å søke hjelp så fort som mulig. Det var kommet ganske mange ut fra kneipa nå, men ingen gjorde tegn til å gripe inn, og ingen fulgte etter meg. Mulig at jeg så fjeset til Ryten blant alle de andre nysgjerrige, men det er også mulig at jeg så feil. Den lille, krumbøyde puslingen har det med å dukke opp. Nesten litt for mange steder.
37