John Harvey
I mørket Oversatt av Aleksander Melli
© CAPPELEN DAMM AS 2014 Copyright © John Harvey 2006 First published in Great Britain in 2006 by William Heinemann ISBN 978-82-02-44147-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Originalens tittel: Darkness and light Oversettelse: Aleksander Melli Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Omslagsfoto: © Stephen Carroll / Trevillion Images Sats: Type-it AS Tykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til redaktøren min, Susan Sandon. Uten deg …
Hun sa til meg, halvkvalt: «Gjør det igjen. Så gjør du det andre.» John Berryman, «Dantes grav» Tanken på være mor til en mann gjorde henne varm i hjertet. Hun kikket på barnet. Det hadde blå øyne, mengder av lyst hår, og var lubbent og vakkert. Kjærligheten blusset hett opp i henne, til tross for alt. Hun lå i sengen med ham. D.H. Lawrence, Sønner og elskere
1 1965 Bak brillene var guttens øyne som fasettslipt glass. Alice Silverman snudde seg i stolen og justerte persiennen slik at sensommerlyset skrånet mykt inn i rommet. Alle flatene – det bleke trebordet, begge stolenes rygger og armer; det lange, lave skapet med de grunne skuffene – dirret av svakt skimrende, honningfarget støv. Hver skuff i skapet var tydelig merket med navnet til barnet det tilhørte; skuffene til de yngste barna hadde et dyr malt i sterke farger ved siden av håndtaket: en delfin, en diplodocus, en brunbjørn med ekstra svære føtter og en stor, rød tversoversløyfe ved halsen. Like ved siden av Alices slanke håndledd lå den ulinjerte skriveblokken der hun fra tid til annen noterte ned ord og fraser i sirlig håndskrift, eller bare tegnet kruseduller og kryss-skraverte mørke hjørner som kunne være skyer eller trær. Mellom henne og gutten lå ark med umerket papir, noen farget, noen hvite, ved siden av en treboks fylt med blyanter, fargestifter og kritt. «Det er masse papir her,» sa Alice. «Du kan tegne noe hvis du vil. Tegne et bilde til meg.» Bare en liten antydning til reaksjon i øynene hans. 8
«Det er vanskelig, ikke sant?» sa Alice. «En del av deg vil det, mens en annen del av deg vil ikke.» Fremdeles ingenting. Hun hadde spurt ham før, ikke spurt ham, mast på ham, forlangt. Hun hadde trengt et svar. Noe hun kunne jobbe med. Hun ville ikke at han skulle føle seg for avslappet. Ingen av de typiske, blaute sosialarbeiderspørsmålene – Hva hadde han gjort i ferien? Hva var favorittbandet hans, Beatles eller Stones? Alice kikket på ham, og gutten flyttet urolig på seg i stolen, helt til han satt nesten sidelengs, med bøyd hode og bortvendt ansikt. The Stones, tenkte hun, det måtte være The Stones. For henne, i det minste. Teksten til «Mother’s Little Helper» presset seg inn i tankene hennes. Jaggers smale, vrikkende hofter, leppenes slibrige råskap. Hun grøsset og fornemmet at gutten stivnet til, som om han på en eller annen måte hadde lagt merke til det. Henvisningen hadde kommet fra guttens lærer, og var ikke basert på én bestemt episode, men en opphopning av hendelser som hadde varslet henne om en underliggende utilpasshet som gikk utenom det vanlige. Plutselige humørsvingninger, sinneutbrudd, tårer. Ved flere anledninger hadde han tisset eller bæsjet på seg i skolegården, én gang i klassen. Så hadde det også vært en episode, muligens misoppfattet, mellom ham og skolens sekretær, da de hadde vært alene på kontoret hennes, noe vagt seksuelt. Alice hadde lest rapportene, nølt litt, og til slutt satt opp en time til ham. Det var nesten fem år siden hun 9
ble ferdig med utdannelsen, tre år siden hun tiltrådte stillingen i denne etaten. De yngre barna, syv, åtte, ni år gamle, følte hun seg mindre engstelig med, mer i kontroll. Men gutter som denne, snart elleve, spjælete, men likevel med noe vagt truende ved seg, noe konfronterende like under overflaten … Alice fornemmet at den tilmålte tiden nærmet seg slutten, og tillot seg å kikke på klokken. Hun tok toppen av og på pennen, fingret nervøst med den, tvang seg til å slutte. En kopp te og en kjeks – to timer til, så var dagen over. Nok en dag. I kveld viste de en Buñuel-film på filmklubben. Viridiana. Hun kunne se den, kanskje, tenke på noe annet enn jobben, slappe av. «Okei, da,» sa Alice så lett og blid hun klarte. «Vi ses neste uke.»
2 Da Elder først hadde gått av med pensjon og flyttet ned til Cornwall – kunne det virkelig være snart fire år siden allerede? – hadde han lovet seg selv at han ville lære seg navnene på alle trærne og blomstene som vokste i nærheten av stedet der han slo seg ned. Men høyt oppe på halvøya mellom Zennor og St Ives, på en smal landstripe mellom lyngheiene og havet, fantes det ikke trær – eller bare noen få – og de hardføre blomstene som presset seg opp hver vår, forble for det meste anonyme. Engnellik kjente han, og revebjeller; blåklokker, naturligvis, og nøkleblom, men lite annet. Lommeguiden han hadde kjøpt i en bruktbokhandel var halvglemt der den sto, inneklemt mellom bøkene som lå hulter til bulter i de fullstappede bokhyllene hans. Denne morgenen var himmelen blek over sjøen og gråflekkete innover i landet, med mørke skyer over den gamle tinngruven ved Sperris Croft; det eneste tegnet på sol var et svakt rødskjær over åsene i sørøst. På radioen natten før hadde værmeldingen spådd et temperaturfall på opptil ti grader, og et lett snøfall oppe i høyden, noe som var sjeldent til april å være. Elder laget seg kaffe og ristet brød, og satte seg til 11
rette i husets eneste behagelige stol med en bok: The Fox in The Attic av Richard Hughes. Det lille gårdsarbeiderhuset han leide hadde stått tomt i nesten et år før han flyttet inn, etter at eiernes planer om å pusse det opp og leie det ut som feriebolig, ble lagt på is i en floke av familiekrangler og pengemangel. Steinveggene, som var tjukke nok til å stå imot vinden, var fremdeles uten gips enkelte steder, og der gipsen var blitt klasket på, nærmest tilfeldig, var den fremdeles umalt, med et rosaaktig skjær som minnet Elder om falmet marmor. Den oljefyrte komfyren han brukte til å lage mat, var hovedkilden til varme i huset og dekket behovene til en enslig person, så lenge han var forberedt på å gå med flere lag klær hele vinteren igjennom og ikke trengte mer enn ett eneste, grunt bad hver dag. I løpet av de første atten månedene hadde radioen vært hans eneste forbindelse til verden utenfor, men så, etter et visst press fra ekskona hans, Joanne, og de få vennene han hadde som insisterte på at de ville holde kontakten, hadde han fått en telefon installert. En fasttelefon, siden det ikke var dekning for noe annet. Den ringte nesten aldri. Etter en snau time la Elder boken til side, strakte seg og gikk ut. Jo da, visst var det kaldere, men ikke så mye: Værmelderne hadde kanskje tatt feil. Femten minutter senere, med turstøvler på føttene, regnfrakk, og ullue trukket godt nedover ørene, ga han seg i vei på stien som ville føre ham gjennom Nancledra til kysten på den andre siden, med St Michael’s Mount innenfor synsvidden. Elder var i femtiårene nå, og livsstilen han hadde valgt seg holdt ham i det minste i form. Da han kom tilbake den ettermiddagen, styrket av 12
en kjøttpirog fra bakeren i Marizion og to Cox-epler han hadde tatt med seg på turen, så han en hvit byge fra toppen av landeveien, en stripe av hagl og snø som beveget seg raskt over sjøen og var nærmest til å ta og føle på. Da han var trygt innendørs, tok han av seg regnfrakken og støvlene og satte på vannkjelen. Før teen var ferdig brygget begynte haglbiter på størrelse med ettpundmynter å skramle mot taket og vinduene, såpass høyt at de overdøvet de første ringelydene fra telefonen i hjørnet av stuen. Elder dekket det ene øret med hånden mens han snakket. Joannes stemme var svak til å begynne med, men tydelig nok til å gi ham en synkende følelse i magen. Det første han fryktet var alltid at det hadde skjedd noe med datteren deres, Katherine. Noe mer. «Hva har skjedd?» spurte Elder. Joannes latter var rask, og ikke helt ekte. «Må det alltid ha skjedd noe, Frank?» Sannsynligvis, tenkte Elder. «Alt vel med deg, med andre ord?» sa han. «Jeg har det fint.» «Og Katherine?» «Det går bra med Kathrine. Det er snart eksamenstid.» «Kommer hun til å klare det?» «Hun jobber hardt.» Katherine skulle ta avgangseksamen på videregående nå, så håpet hun å begynne på universitetet til høsten, enten på Loughborough eller Sheffield Hallam, og studere idrettsadministrasjon. Tja, hvorfor 13
ikke? I Cornwall var Elder sikker på at det gikk an å få seg en grad i surfing og bølgeteknologi. Og friidrett, løping, hadde lenge vært en viktig del av datterens liv. «Hvordan går det med Martyn?» spurte Elder. Hun svarte ikke. Martyn Miles, eieren av en liten kjede frisør- og skjønnhetssalonger, var både Joannes arbeidsgiver og forhenværende elsker, mannen hun hadde hatt et lengre, hemmelig forhold til mens hun fremdeles var gift med Elder. Da Joanne og Elder skilte seg, hadde hun og Martyn Miles blitt samboere, og siden den gang hadde han flyttet ut igjen minst en gang, trolig to. Forholdet minnet Elder om den lille modellsveitserhytten på skjenken hjemme hos foreldrene hans, de malte trefigurene som stakk inn og ut hver gang det var væromslag. «Husker du Jennie?» spurte Joanne. «Jennie Preston.» «Tror ikke det.» «Liten og nett. Blond. Hun jobber med salg. Skjønnhetsprodukter. Du vet, hårpleie og sånt. Vi møtte henne til en drink på Lace-markedet et par ganger.» «Nei, beklager.» «Hun har en eldre søster som heter Claire. Et litt sørgelig kasus, ifølge Jennie.» Kom til saken, tenkte Elder. «Hun ser ut til å ha forsvunnet. Claire.» «Forsvunnet?» «Hun har vært borte i nesten en uke nå. Ingen beskjed, ingen meldinger, telefonoppringning: ingenting. Det er veldig ulikt henne. Stakkars Jennie er helt fra seg av bekymring.» 14
«Har hun meldt det til politiet?» «De virket ikke spesielt interessert.» «Men hun har meldt henne savnet?» «Ja. Det eneste de sa, i bunn og grunn, var at hun er en voksen kvinne, og at det ikke er noe som tyder på at det har skjedd noe kriminelt. Det er ikke så mye de kan gjøre, sa de.» «Det kan nok stemme.» «Hun er helt fra seg, Frank.» «Du sa det.» Et kort opphold. «Hun lurer på om du vil hjelpe henne.» «Jeg tror ikke det.» «Hvorfor ikke?» «Bor hun der oppe? Søsteren? Claire?» «Ja.» «Da er jeg fem hundre kilometer unna.» «Det trenger du ikke være.» «Gjør jeg ikke det?» «Når var du her sist?» «Rundt juletider.» «Så kom opp et par dager, da. Se Katherine. Du kunne treffe Jennie; snakke med henne, i det minste.» «Hva skulle det være godt for?» «Jeg vet ikke. Kanskje kunne det gi henne litt ro, om ikke annet. Kanskje er det ting hun kan gjøre selv, ting hun ikke har tenkt på. Det ville helt sikkert hjelpe henne bare å ha noen å snakke med, noen som tar henne alvorlig.» Elder kunne føle hele situasjonens hjelpeløshet, som kaldt vann som steg oppover føttene og anklene hans. 15
«Kom igjen, Frank. Du har ikke akkurat så mye å gjøre der nede, tross alt.» Det er det som er poenget, tenkte Elder – mye av poenget, i hvert fall. «Jeg skal tenke på det,» sa han. «Så ringer jeg deg opp igjen.» «Lover du?» Løftene dine – hva var det moren hans pleide å si – er som paiskorper. Moren hans hadde sagt så mye. «Jeg lover,» sa Elder og la på røret. Han ringte henne faktisk opp igjen, på mandag. I mellomtiden hadde han kontaktet Nottinghamshire-politiet, og etter å ha vekslet et par stive høflighetsfraser med politifolk han en gang kjente, ble han satt over til betjenten med ansvar for forsvinningssaker. Claire Meecham var blitt meldt savnet av søsteren tirsdag 12. april. Politiet hadde tatt imot forklaringen hennes uten å følge den opp. Tross alt hadde det bare gått litt over en uke. Hvor mange tusen mennesker forsvinner hvert år? Bare stikker av, uten så mye som en liten avskjedslapp. Hadde ikke Elder gjort det selv, på sitt vis? Han visste at andelen saker der det var noe kriminelt i bildet, var lav. Men Katherine – forholdet til datteren hadde ikke alltid vært like godt de siste årene, og den forsvunne kvinnen, oppfordringen fra Joanne, var et godt påskudd for å se henne. Han ville kjøre opp neste dag. På Little Chef på A46, midtveis mellom Evesham og Stratford-upon-Avon, stoppet han opp for å ta en kopp 16
kaffe og en Morgenfugl, et frokosttilbud som tilsynelatende var tilgjengelig døgnet rundt. Etter det var det en liten kjøretur til Fosse Way, den gamle romerske veien som førte ham rett som en strek til utkanten av Leicester, hvorpå han etter en kort motorveistrekning så skiltene til Nottingham Sør og fulgte hovedveien uten midtrabatt forbi kraftverket, den gamle høyskolen, og Clifton-boligområdet. Han hadde hørt på et radioprogram om en forfatter – var det Graham Greene? – i anledning hundreårsdagen for fødselen. At han hadde bodd i Nottingham tidlig i livet og ikke likt seg særlig godt; et nitrist sted, sjuskete og mørkt, etter hans mening, som ikke desto mindre hadde noe ved seg, noe som innebar at når du først hadde bodd i byen, så slapp den aldri helt taket i deg. Elder svingte til venstre ned fra veiovergangen og fulgte veiens brede kurve rundt og inn i sentrum; om fem minutter, maks ti, ville han være hjemme hos Joanne i The Park, et privat boligområde med store, for det meste viktorianske hus i skyggen av slottsmurene. Ikke at det var noe som helst viktoriansk ved den smale, arkitekttegnede bygningen som ikke viste omverdenen stort mer enn en flat, grå fasade og to små vinduer på forsiden. Joanne åpnet døren veldig fort, som om hun halvveis hadde ventet på ham – ham eller noen andre – og ga ham et raskt smil mens hun skrittet tilbake og slapp ham inn i huset. Tregulvet i entreen var så blekt og plettfritt at han nærmest følte seg forpliktet til å sparke av seg skoene. Elder fulgte henne inn i den romslige stuen med 17
det høye taket og den nesten heldekkende glassveggen som vendte ut mot steinterrassen og hagen bortenfor. «Hvordan gikk reisen?» «Som vanlig …» «Hvor lang tid brukte du? Seks timer.» «Nesten sju.» «Du må være kjempesliten.» «Nei da.» Hun var kledd i en sølvfarget kjole som nesten ikke berørte kroppen hennes, bare en anelse ved hoftene, kanskje. Håret – mørkere nå? – var satt opp i en myk kveil på bakhodet, med noen få, løse lokker som hang ned på skuldrene. «Hva vil du ha, te? Kaffe? Et glass vin?» Det sto et glass hvitvin på det lave salongbordet; halvtomt eller halvfullt? Klokken var litt over tre på ettermiddagen. «Det går bra. Ellers takk.» «Sikker?» «Sikker.» «Ja, da får du slå deg ned, i det minste.» Herregud, bet han i seg, jeg har sittet i hele dag … Han visste ikke hva det var med henne, med dette huset, som allerede begynte å gå ham på nervene. Han satte seg på kanten av den lange sofaen, som så vidt han husket hadde vært hvit sist han var her, men nå hadde en behagelig myklilla farge som sto i stil til de gråblå veggene. Joanne forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med vinglasset fylt opp nesten til randen. Hun satte seg tvers overfor ham i en polstret, S-formet stol, tente 18
en sigarett og slapp en langsom, tynn røykspiral ut i luften. «Jeg snakket med Jennie. Hun vil gjerne treffe deg i kveld.» Elder nikket. «Fint.» «Hun er virkelig takknemlig for at du gjør dette, Frank.» «Jeg har ikke gjort noe.» «Men du kommer til å gjøre noe. Det vet jeg.» Elder lot det ligge. «Hva med Katherine?» sa han. «Vet hun at jeg er her?» «Selvfølgelig. Hun sa hun ville ringe og prøve å avtale et eller annet.» «Så hyggelig av henne.» «Gi deg, Frank. Hun har det travelt, hun leser som bare det. Du burde vært glad for det.» «Jeg er det. Jeg har lyst til å se henne, bare.» «Det får du nok sjansen til.» «Hva med hybelen der hun bor, går det greit, eller?» «Helt fint, så vidt jeg vet.» «Hvordan noen kan finne på å bo i et loslitt sted i den traurigste delen av Lenton …» «I stedet for å bo her?» «Ja.» «Hun er nitten år gammel, Frank. Hun har sitt eget liv nå.» «Ja da, jeg vet det.» «Du kan ikke degge med henne for evig og alltid.» «Jeg har ikke fått sjansen til å degge særlig mye med henne.» «Du vet hva jeg mener.» «Ja.» 19
Elder lente seg tilbake og lukket øynene et øyeblikk. Hvis han selv aldri klarte å legge bak seg tiden da Katherine var blitt kidnappet på gaten av en dømt morder, tatt til fange og misbrukt, hvor mye verre måtte det være for henne? Hvor vanskelig for dem begge å glemme at Elder selv bar mye av skylden for det som hadde skjedd? «Jeg tror jeg takker ja til den kaffen allikevel,» sa han. Idet Joanne gikk forbi vinduet, brøt solen plutselig gjennom skyene som om noen hadde slått på en bryter, og Elder kunne se konturene av brystene og lårene hennes under den svisjende kjolen. Han fulgte etter henne inn på kjøkkenet, lente seg mot dørstolpen og betraktet henne mens hun tok en skje og øste kaffe inn i presskannen. «Da jeg spurte deg om Martyn på telefonen, svarte du ikke.» «Det er fordi det ikke er noe å si.» «Treffer du ham ikke?» «Treffer ham?» «Bor han ikke her lenger, mener jeg?» Joanne dyttet stempelet ned i presskannen altfor tidlig. «Hvorfor føler jeg at jeg blir avhørt hver gang jeg snakker med deg, Frank?» «Jeg er bare nysgjerrig.» «Jaså?» «Ja. Selvfølgelig.» «Martyn flyttet ut sist juni, det vet du. Eller det visste du.» «Jeg trodde han hadde flyttet inn igjen.» «Egentlig ikke. Vi prøvde å – hva var det du kalte det? – vi prøvde å treffe hverandre en liten stund etter 20
det. Det fungerte egentlig aldri.» Hun skjenket kaffen, som så vidt var blitt mørk, i to brede porselenskopper. «Alle de unge jentene han omgir seg med … de er ikke stort eldre enn Katherine. Jeg hadde ikke så mye å stille opp med.» «Tull og tøys.» «Er det?» Hun skjøv kaffen bort til ham over kjøkkenbenken og tente seg en ny sigarett. «Så dere deler ikke seng lenger, med andre ord?» «Deler seng?» «Du vet hva jeg mener.» «Er du redd for ordet, eller, Frank?» «Okei, da. Knuller. Knuller dere ikke lenger, er det bedre?» Hun holdt blikket hans et øyeblikk. «Bare når han vil det, Frank. Og som sagt, det skjer ikke så ofte nå for tiden.» Hun presset seg forbi ham og gikk ut i stuen igjen.
3 Elder tok inn på Premier Travel Inn tvers over gaten fra BBC-bygningen i enden av London Road. Rommet var anonymt og rent, med fast seng, en liten TV, og utsikt nedover kanalen der den krummet seg forsiktig mot tinghuset og jernbanestasjonen. En enslig fisker satt på en klappstol ved vannkanten, med én stang ved høyrehånden og en annen i en trefot noen få meter unna. Et par sivhøner duppet de rødtuppede nebbene sine under det grå vannet på motsatt bredd. Elder var fremdeles sint på seg selv for at han hadde oppført seg som en tenåring sammen med Joanne. Han tok av seg klærne og sto lenger i dusjen enn nødvendig, som om det faktisk var mulig å vaske litt vett inn i pappen. Når han var i Cornwall, tenkte han nesten ikke på henne i mange uker i strekk, og sjeldent positivt når han først gjorde det; han hadde ingen egentlig følelse av å savne henne, av å ønske seg tilbake til det som en gang hadde vært. Og når han traff henne, var det som oftest som å treffe en venn du har mistet kontakten med, der det dere hadde til felles i fortiden for det meste var glemt. Fremmede. 22
Elder lo. Sjalusi, da, var det det det handlet om? Var han sjalu på Martyn Miles, selv etter så lang tid? Faen! Han smelte en flat hånd inn i flisveggen og skrudde på vannet for fullt. En kjapp kalddusj, så ut. De rene, strøkne håndklærnes beroligende stivhet; synet av kroppen i speilet mens han strakte seg, fremdeles stram, ingenting kvapsete der, ikke ennå. Han hadde hatt lyst på henne, det var det som var problemet, han hadde hatt lyst på henne mens hun beveget seg forbi glassveggen, så igjen da han hun sto på kjøkkenet, like i nærheten av ham. Bare når han vil det, Frank. Huden hennes da hun stirret opp på ham, så blek at den nesten var gjennomskinnelig. De lilla skyggene under øynene. Bare når han vil det. Elder lot håndkleet falle og sto naken i midten av rommet, med bøyd hode og lukkede øyne. Han åpnet langsomt opp fingrene til de ikke lenger var harde knyttnever. Siden han flyttet fra byen hadde barene dukket opp som fargerike paddehatter over hele sentrum. Hva var det nå – fire hundre lokaler med skjenkebevilling innenfor halvannen kilometers radius? En halv million pund som skiftet eiere hver fredag og lørdag? Innen to på natten ville de midlertidige gågatene være fulle av spy og piss, unge menn i kortermede skjorter som ivret etter sjansen til å lange ut med et ord, trusler, en støvel, eller i verste fall en kniv; og jenter som uansett vær gikk kledd (hvis kledd var det rette ordet) i de trangeste og 23
minste plaggene som tenkes kunne, med baken, som sangeren formulerte det, ut mot verden. Selv midt i uken, tidlig på kvelden, var det vanskelig, enn si umulig, å finne et sted der man kunne ta seg en stille drink uten det allestedsnærværende lydsporet som dunket basstungt over lydanlegget. Jennie Preston hadde gjort sitt beste. En hjørnebar like i nærheten av hovedgaten i Hockley, inneklemt mellom det pregløse murverket til et offentlig P-hus og den filantropiske prakten til de tidligere viktorianske tekstilfabrikkene som nå var forvandlet til eksklusive leiligheter og forelesningssaler for byens nye universitet. Det var dype skinnlenestoler i klynger på to eller tre langs veggene, bord strødd rundt omkring over et godt nedtråkket tregulv, og krakker langs selve baren. Ikke mange mennesker ennå: en liten gruppe menn som drakk importert pils på flaske; to kvinner som kom rett fra jobben og hvisket og tisket over en flaske Chardonnay; en enslig mann med en utbrettet avis som løste kryssord ved baren og stoppet opp fra tid til annen for å gruble over et stikkord eller sjekke klokken. Musikken var for det meste instrumental – var det orgel han hørte? Saksofon? Middagsjazz var et dekkende navn, tenkte Elder. Han visste det var henne i det samme hun kom inn. Liten og nett, det stemte som Joanne hadde sagt; uten de høye hælene tvilte Elder på at Jennie Preston var stort høyere enn én femtifem. Hun var kledd i et rustrødt antrekk med knekort skjørt; den blonde bobfrisyren, med en og annen mørkere stripe, la seg perfekt rundt hakens kurve og var åpenbart klippet av en ekspert. Etter nesten tjue års samliv med en hårstylist, 24
hadde Elder nærmest mot sin vilje opparbeidet seg en viss kunnskap om slike saker. «Frank.» Hun gikk mot ham med utstrakt hånd mens han reiste seg opp for å hilse på henne. «Frank Elder, ikke sant?» «Ja.» «Takk for at du kunne komme.» Han ga henne et uforpliktende lite nikk, og trakk på skuldrene på en måte som antydet at det var helt i orden, han hadde ikke anstrengt seg overordentlig. «Hva drikker du for noe?» spurte Jennie. «Jeg har ikke bestilt noe ennå. Jeg tenkte at jeg skulle vente.» «Vin, da. Rød, er det okei?» «Ja, la meg …» Men hun var allerede på vei mot baren, med klaprende hæler over gulvet. Bare én av mennene i dress unnlot å snu seg og kikke. Et par minutter senere kom hun tilbake med to store glass som hun satte forsiktig fra seg før hun hentet et askebeger fra et annet bord. «Plager det deg?» sa hun før hun tente sigaretten. Elder ristet på hodet. «Det er en Merlot, du har vel ikke noe imot Merlot, håper jeg?» «Ikke så vidt jeg vet.» «Jeg så en film for en stund siden, der en av karakterene, en ordentlig vinentusiast, du kjenner typen, han og kameraten venter på to damer de skal spise middag med, og så sier han: Hvis en av dem bestiller Merlot, så går jeg.» Hun smilte. «Du har det ikke på samme måten, skjønner jeg.» 25
«Nei.» «Skål, da.» Hun berørte glasset hans med sitt eget, og drakk en slurk. Selv i det dempede lyset syntes sminken hennes godt. I et kvarters tid småpratet de om jobben hennes og hvordan hun først hadde møtt Joanne for en del år siden, da hun solgte sjampo og balsam til salongen der Joanne var daglig leder; Jennie var fotsoldat den gangen, ikke salgssjef for hele Øst-England som hun var nå, med ansvar for flere hundre kundeavtaler. Dør- til dørsalg hørte heldigvis fortiden til. Hun spurte Elder om Cornwall. Ble det ikke ensomt der nede? Vintrene måtte være gufne. Og Katherine, hun hadde bare møtt henne noen få ganger, men for en nydelig, nydelig jente hun var – og etter alt det som hadde skjedd, tenk at hun klarte å legge det bak seg samtidig som hun fikk livet på rett kjøl igjen, han måtte være ordentlig stolt. Elder tenkte at jo, han var det, når han bare klarte å legge skyldfølelsen til side. «Søsteren min,» sa Jennie. «Claire.» «Fremdeles ingen livstegn?» Jennie ristet på hodet. «Hvor lenge er det nå?» «Søndag for ni dager siden.» «Hun har ikke ringt, skrevet et brev, ingenting?» «Ingenting.» «Og du har ingen anelse om hvor han kan ha dratt.» «Nei.» Jennie grep etter håndvesken sin og tente en ny sigarett. Det var flere gjester i baren nå, belysningen var 26
blitt skrudd ned et par hakk, musikkvolumet litt opp. Utenfor gled folk forbi i grupper på to og tre, ikke stort mer enn silhuetter i vinduene. «Jeg stakk innom henne søndag ettermiddag,» sa Jennie. «Hun bor i et enetasjes hus i Sherwood. Hun flyttet inn etter at Brian – mannen hennes – døde. For fem år siden, av kreft. Barna hadde flyttet hjemmefra, blitt voksne, og hun tenkte vel litt sånn at nå begynner en ny fase, du vet, et helt nytt liv.» Et øyeblikk sprakk stemmen til Jennie, og hun skyndet seg å se bort. «Du ville besøke henne,» oppmuntret Elder. «Ja. Jeg pleier å stikke innom et par ganger i måneden. På søndager. Du vet, bare for å drikke en kopp te og skravle litt. Prøve å gi henne noe annet å tenke på.» «Trengte hun det?» «Hun gjorde nok det, ja.» Jennie drakk resten av vinen i glasset og tok et trekk av sigaretten. «Jeg kom dit litt senere enn vanlig. Fire, halv fem, var det vel. Sånn cirka. Det var ikke mørkt ennå, men nesten. I huset var det helt mørkt, uten så mye som et lys, og jeg husker at jeg tenkte at det var rart. Så tenkte jeg at hun kanskje hadde lagt seg litt nedpå, tatt seg en høneblund; hun får ganske kraftige hodepiner iblant, migrene, får en vel si, og det eneste som hjelper er å legge seg nedpå i mørket helt til den går over. Altså banket jeg på et par ganger, også ringte jeg på, og da ingenting skjedde, låste jeg meg inn. Claire ville at jeg skulle ha nøkkelen til huset hennes. Jeg ropte, ropte navnet hennes, og da hun ikke svarte, gikk jeg inn på soverommet hennes. Jeg var sikker på at jeg ville finne henne der, under lakenene, du vet, i drømmeland.» 27
Jennie ventet et øyeblikk før hun fortsatte. «Jeg fant bare bamsen, en gammel bamse støttet opp mot putene i sengen. Vi har hatt den siden vi var små; først var den hennes, så min; på en eller annen måte hadde hun fått den tilbake. Den er ganske medtatt nå, den mangler et øye. Og hun var ikke der. Claire. Ikke spor av henne noe sted.» «Ventet hun besøk av deg?» «Ikke egentlig, jeg mener, vi hadde ikke en avtale. Men hun må jo ha regnet med det, ja. Som sagt er det noe vi gjør annenhver søndag. Dessuten gikk hun aldri ut, ikke på den tiden av dagen. Vanligvis så hun på TV. Strøk litt klær. Leste.» «Hun kan ikke ha gått ut en tur for å besøke en venn?» «Hun har ingen venner. Ikke på den måten. Jo da, hun er på hils med noen få naboer, men ingen som står henne nær. Dessuten ville hun aldri ha gjort det; hun er ikke typen.» «Og det er ingenting annet som tyder på hvor hun kan ha dratt?» «Ingenting. Tro meg. Jeg sjekket klærne hennes, garderoben, tingene på badet – i tilfelle hun hadde reist bort for helgen og ikke kommet tilbake ennå, skjønt gudene vet hvor det skulle ha vært. Men så vidt jeg kunne bedømme, var alt der det pleide å være, der det alltid lå, pent og ryddig. Alt annet enn Claire, for pokker.» Hun stumpet sigaretten i askebegeret med innbitt mine. Elder tok med seg glassene bort til baren og kom tilbake med påfyll, mer av det samme, Merlot. Den smakte helt greit, men hva visste vel han? 28
«Det du må forstå med Claire …» begynte hun så snart han hadde satt seg igjen, «er at hun ikke er som meg. Hun er ikke en som bare kjører på, ser framover. Hun har aldri …» Jennie lente seg tilbake og strøk håret bort fra ansiktet. «Moren vår dro sin vei da vi var små. Pakket kofferten og dro fra oss. Jeg vet ikke, det hadde vel foregått over mange år, at hun og faren min kranglet, gled fra hverandre. De sier at barn merker sånt, men nei, vi gjorde ikke det. Ikke jeg, i hvert fall. Selv nå i ettertid finner jeg ingenting. Men en dag – uansett hva grunnen var, hva som fikk ting til å tilspisse seg, pappa sa det aldri – en dag bare stakk hun sin kos. Kysset oss på kinnet, klappet oss på hodet og forsvant. Jeg var fem år gammel. Hun kommer tilbake, tenkte jeg, hun kommer tilbake. I kveld, i morgen, i overmorgen. Hun kom aldri tilbake. Ikke en eneste gang.» Jennie lente seg tilbake og trakk røyken ned i lungene. «Jeg forstår det jo. Nå gjør jeg det. Ikke at hun dro på den måten hun gjorde, ikke det. Men at når du først har gjort det, når du først ha gått til et sånt skritt, må et rent brudd være den eneste måten du kan få det til å funke på, den eneste måten du kan leve med deg selv på. Bare glemme. De sier at mødre aldri klarer det, men jeg vet ikke …» Noen som gikk forbi like bak Jennies stolrygg sneiet borti henne og ba om unnskyldning. «Faren min tok det tungt. Han gjorde aldri noe vesen ut av det, men du kunne merke det på ham; særlig senere var det lett å merke det på ham. Claire var en del eldre enn meg. Hun var fjorten, og passet på meg etter at mamma dro. Hun var pent nødt til det, mer 29
eller mindre. Særlig etter at pappa døde. Hun sluttet på skolen så snart hun kunne, og fikk seg en jobb. Hun kunne ha gått på universitetet, hun var gløgg nok til det, men nei. Det var ikke engang en jobb hun trivdes med. Bare noe som betalte regningene, ikke noe mer enn det, noe hun slo seg til tåls med. Så snart hun giftet seg med Brian, sa hun opp. Ble hjemme og tok seg av ungene. To. To barn, Jane og James.» Jennie ristet på hodet. «Det var hele livet hennes. Barna og huset.» Hun drakk litt vin, så holdt hun glasset i to hule hender. «En dag flyttet de ut av redet og dro på universitetet eller hvor det nå var. Så ble Brian syk, begynte å bli tynnere, og etter tre måneder var han tynn som en strek. Legene ga ham seks måneder, men han klamret seg til livet i nesten tre år. Noen ganger tenker jeg at det var det at moren vår dro fra oss, som fikk ham til å holde ut så lenge som han gjorde. Som om han nektet å forlate oss, uansett hva som skjedde. Og Claire pleide ham selvfølgelig gjennom det hele. Hun gjorde alt for ham.» Jennie lukket øynene et øyeblikk. «De første par månedene etter at han døde, klarte hun seg veldig bra. Jeg trodde hun ville gå i oppløsning, men nei, hun tok seg av alt det praktiske i forbindelse med begravelsen, pakket klærne til Brian og ga dem bort til en veldedig organisasjon, la huset ut for salg, fant seg en jobb. Bare en helt vanlig kontorjobb, ikke noe spesielt, men likevel en jobb. Da hun solgte huset, ga hun en stor slump penger til hver av ungene og kjøpte den lille eneboligen til seg selv. Etter det stoppet hun bare opp. Som om luften hadde gått ut av henne. Det skjedde for fem år siden. Nå har hun bare 30
jobben, der hun kjeder vettet av seg fem dager i uken, og den ukentlige handleturen på Sainsbury’s, og det er alt. Jane besøker henne fra tid til annen – ikke så ofte som hun pleide – og en sjelden gang iblant drar Claire på besøk til henne. Hun gjorde i det minste det mens Jane fremdeles bodde i London. Hun bor i Bristol nå, og tar en master i siviløkonomi.» «Hva med sønnen? Du nevnte en sønn.» «James.» «Hvor er han?» «I Australia. Han dro dit i seks måneder til å begynne med, på oppdrag for firmaet han jobbet for, så ble han værende.» «Kan hun ha reist dit for å besøke ham? Er ikke det en mulighet?» Jennie ristet på hodet. «Uten å si det til noen? Verken til meg eller Jane? Nei.» «Men du har sjekket likevel?» Jennie smilte litt med øynene. «Jeg har sjekket. Den siste kontakten mellom dem var en telefonsamtale et par uker før Claire forsvant. Jamie maser alltid om at hun må skaffe seg en datamaskin, sånn at de kan holde kontakten via mail, men Claire vil ikke, hun vil høre stemmen hans.» «Står de hverandre nær?» «Så nær man kan stå noen som bor på den andre siden av kloden.» «Det blir vel en ekstra byrde på deg.» «Jeg prøver så godt jeg kan.» Tårene truet det perfekte ansiktet hennes. Elder nølte, og drakk litt mer vin. «Du har ikke tilfeldigvis med deg et bilde av henne?» sa han. 31
Selvfølgelig hadde hun det. To, faktisk. Bilder av ansiktet og skuldrene, av typen man tar selv i passbildeautomaten på postkontoret eller togstasjonen. En kvinne med alvorlig, smårundt ansikt og mørkt, stritt hår. Slutten av femtiårene, tippet Elder. Minst. «For ikke så lenge siden,» sa Jennie, «kom jeg plutselig på at jeg ikke hadde noen nyere bilder av henne, ikke siden Brian døde, altså spurte jeg om hun ikke kunne få noen til å ta et par. Jeg sa at jeg ville betale. Jeg mente egentlig for ordentlig fotograf, en fotobutikk i byen. I stedet fikk jeg disse her.» Elder nikket, og stakk dem tilbake i konvolutten. «Det jeg vil at du skal gjøre,» sa han, «er å lage en liste over alle hun kan ha tatt kontakt med – barna, selvfølgelig, og alle andre. Jeg vet det, jeg vet du sa at hun ikke hadde noen venner, men tenk litt mer på det, og hvis du kommer på noen, så noterer du dem ned. Arbeidsplassen hennes, adressen og sånne detaljer trenger jeg også.» «Du vil hjelpe, med andre ord?» «Jeg skal gjøre hva jeg kan.» «Takk.» «Bare ikke ha høye forhåpninger, okei?» Han så frykten fylle øynene hennes øyeblikkelig. «Om hvor mye jeg klarer å utrette, mener jeg. Når det gjelder søsteren din, vil jeg tippe at hun har det bra.» «Men hvor er hun, da? Hvorfor tar hun ikke kontakt?» «Jeg vet ikke. Men hun har helt sikkert sine grunner.» Atten år tidligere hadde Elder etterforsket en sak der en tenåringsjente forsvant fra en campingplass på 32
kysten av Nord-Yorkshire; da hun ble funnet, mange år senere, bodde hun i en liten by i New Zealand som vendte ut mot Tasmanhavet. Hun hadde også hatt sine grunner. Ute på gaten så Jennie liten ut ved siden av ham, men etter turen på dametoalettet hadde hun fått summet seg og frisket opp sminken. Hun virket ikke lenger på bristepunktet. «Listen du vil ha, er det greit om du får den i morgen ettermiddag? Jeg kan faxe den til hotellet ditt.» «Perfekt.» «Okei.» Hun tok et skritt bort fra ham. «Bilen min står i P-huset. Vil du sitte på?» «Nei takk. Jeg går.» Jennie rakte ham hånden igjen. «Jeg er veldig takknemlig for det du gjør.» Elder smilte forsiktig. «Er det greit hvis jeg tar en titt hjemme hos henne?» Hun nølte bare et øyeblikk, ikke mer enn det; så fjernet Jennie nøkkelen fra knippet og ga den til ham. Hun hadde allerede gitt ham visittkortet sitt med diverse telefonnumre, adressen og mailen. «Vi holder kontakten,» sa hun. «Greit?» «Ja.» Han betraktet henne mens hun gikk gjennom inngangen til parkeringshuset, så begynte han å gå langs Stoney Street med kurs mot hotellet. Pussig nok var det flere fiskere ute nå enn før på dagen, godt innpakket mot kulden, med hetter over hodene og grønne lys ved siden av seg som stakk hull på natten. Bilenes frontlys flakket over kanalvannet. Elder hadde 33
prøvd å sove, uten å lykkes. Han hadde åpnet boken, men klarte ikke å konsentrere seg, uansett hvor medrivende fortellingen var. Etter alt det som hadde skjedd, tenk at hun klarte å legge det bak seg samtidig som hun fikk livet på rett kjøl igjen. Etter alt det som hadde skjedd. Morderen han hadde jaktet på, bortførte den seksten år gamle datteren hans, Katherine, og hånet ham med det han hadde gjort og kunne finne på å gjøre. Da Elder endelig fant henne, var Katherine allerede blitt utsatt for en råskap og en smerte hun aldri ville glemme. Livet hennes hang i en tynn tråd. Du drepte henne nesten, Frank. Det var orden til kona hans, Joanne. Du. Ikke ham. Fordi du absolutt måtte blande deg inn, fordi du ikke kunne la det ligge. Det fantes mye sannhet under sinnet hennes, en type sannhet som bandt dem uløselig og smertefullt sammen, alle tre, like mye som den rev dem fra hverandre. Nå var mannen som hadde skadet henne mest av alle, innesperret på høysikkerhetsavdeling i Broadmoor-fengselet, og Katherine, etter en periode da hun tilsynelatende hadde løpt løpsk og lekt med ilden, som om ingen andre skader kunne måle seg med det hun allerede hadde opplevd, hadde sakte, men sikkert kommet til hektene igjen, vendt tilbake til studiene og fått orden på livet sitt. Du må være stolt. Bare tanken var nok til å ta pusten fra ham. Han prøvde et nytt kapittel av The Fox in the Attic før han slo av lyset. Han våknet halv fem, badet i svette. Noe, et bilde, nappet i bevisstheten. Det gikk flere sekunder før han innså at det var et minne fra boken, ikke den siste pas34
sasjen han hadde lest, men noe tidligere: noe uforglemmelig. To menn gikk over mudderbanken ved kysten, side om side. Bortsett fra duskregnet var det ingenting annet som rørte på seg i det uendelige, grå landskapet; to menn med hagle, den høyeste av mennene med liket av et barn slengt over skulderen. Ei jente. Elder kunne se det. Tydelig. De tynne beina hennes som dinglet mot brystet hans.
4 Elder sto alene i midten av rommet. Noen, antakeligvis Jennie, hadde trukket de beige gardinene halvveis fra over utsiktsvinduet, og hadde plassert gratisavisene og den skrinne posten på det lille bordet like innenfor inngangsdøren. Mønstret, maskinprodusert knipling hang ned foran glasset og skjermet rommet for nysgjerrige blikk. Antimakassarer lå pent drapert over ryggen til en sofa for to med matchende lenestol. En polstret fotskammel sto pent plassert midt imellom dem, ved siden av et kaffebord dekket av bøkefinér. Et anretningsbord – det måtte stamme fra det større huset der Claire Meecham hadde bodd før, tenkte Elder – sto inntil bakveggen. Hyllene var dekket av tallerkener med bilder, porselenshunder og innrammede fotografier, de to største var av barna hennes ikledd universitetskapper og luer under en avgangsseremoni mens de holdt diplomene sine stolt foran brystet. Et mindre, sentralt plassert bilde var av Claire og Brian, godt innpakket mot kulden, på strandpromenaden i en eller annen engelsk kystby – Scarborough, Filey, Skegness – åpenbart halvfrosne, men like åpenbart smilende og glade. Lykkeligere tider. Så lenge som ti år siden, kanskje? Han plukket opp bildet og holdt det mot lyset. 36
Claire måtte ha vært i førtiårene da, omtrent like gammel som Jennie var nå, men hun så eldre ut. Ansiktet var rundere, håret var i ferd med å bli grått. Femti og vel så det. Elder tok et skritt tilbake. Luften i rommet luktet innestengt. Kjøkkenet var ryddig og smalt, med te og kaffe i firkantete plastkrukker merket «Te» og «Kaffe»; bokser med malttilsatt melkepulver, sjokoladepulver, en blå-og-hvit-stripete tørkeklut drapert over plastbollen i vasken. En kalender fra naturvernforeningen Woodland Trust var festet til veggen med tegnestift ved siden av bakdøren, og merket av dagene – med enkle, diagonale streker – fram til helgen da Claire forsvant. I én rute var ordet «bank» blitt skrevet med bokstaver som var så små at de nesten var uleselige. «Lege» i en annen. «Bibliotek» flere ganger. I den borteste enden av hagen småkranglet en liten gruppe spurver og blåmeiser rundt to halvtomme fuglematere. Så vidt man visste hadde Claire gått på jobben som vanlig på fredag og kommet hjem til vanlig tid; på lørdag hadde hun visstnok tatt bussen til Arnold for å handle på Sainsbury’s, som hun gjorde hver uke: Jennie hadde sagt at det var nyinnkjøpt melk og kyllingbryst i kjøleskapet, og ferskt brød i brødboksen. Bil hadde hun ikke; ikke nå lenger. Det var Brian som hadde tatt seg av kjøringen, og Claire hadde aldri tatt lappen. En dunmyk, rosa badematte hang over kanten av badekaret; toalettsetet var dekket av et grønt og rødt trekk. Soverommet var større enn Elder hadde forventet, med vegger som var malt mørkrosa. Den en37
øyde bamsen Jennie hadde nevnt, lå ikke lenger på sengen, men satt i en stol mellom toalettbordet og garderobeskapet. På kommoden ved siden av sengen lå en liten klokkeradio, en eske med fargede papirlommetørklær og en bokklubbutgave av Daphne du Mauriers Rebecca. Elder hadde lest den, han hadde faktisk lest flere bøker av du Maurier, etter å ha besøkt huset hennes i Cornwall. Han likte best den om piratene og skipbruddet. Hva var det den het? Jamaica Inn? Garderobedørene åpnet seg lett. Kjolene var olivengrønne, grå og brune; ett antrekk var svart og dystert. Skjørt med matchende bluser. Skopar på rekke og rad langs gulvet. Toalettbordet var dekket av fuktighetskremer og nattlysolje, litt sminkesaker, flere papirlommetørklær, en børste og en kam. Som ventet inneholdt to øverste skuffene for det meste undertøy, strømpebukser, nattkjoler, et lite utvalg termoundertrøyer; under dem, i pent brettede stabler, lå gensere, bomullstopper og strikkejakker. Elder lukket den siste skuffen, så åpnet han den igjen. Kanten av noe hvitt var så vidt synlig mellom to grønne plagg. Ikke hvitt, men kremfarget, med svakt reliefftrykk; en halvstiv pappramme av typen du får når du forstørrer favorittbildene dine. Denne viste en kvinne Elder ikke kjente igjen som Claire ved første øyekast: sminket, med et glass vin i hånden, stilig krøllet hår, og en blå, skulderløs kjole som fremhevet utringningen. På bildet med Brian hadde hun sett lykkelig ut, tilfreds, men dette var noe annet. Velbehag. Fryd. Elder satte seg ved toalettbordet og slo på lyset. 38
Først tenkte han at bildet måtte være tatt for en del år siden, da hun var yngre, men nei, bak leppestiften, underlagskremen og rougen var dette ganske nytt, han var sikker på det. Claire i dag, eller for ikke så mange uker eller måneder siden. Det var to små skuffer under speilet, og han åpnet først det ene, så det andre. I den første lå et lite utvalg av billige smykker – armbånd, øredobber, et enkelt sølvhalskjede med kors – i den andre, pakket inn i et stykke sammenbrettet stoff, lå en vibrator, knudrete langs sidene og med glatt, kuleformet hode. Ser man det, tenkte Elder en smule overrasket, hvorfor ikke? Som lovet faxet Jennie informasjonen Elder hadde bedt om til hotellet hans. Adressen og telefonnummeret til Claires datter i Bristol; telefonnummeret og mailadressen til sønnen, James, i Melbourne. Selskapet der Claire jobbet, het Midas Holdings og holdt til i Castle Gate. Jennie mente å huske at sjefen hennes het Tranter, med bortsett fra det hadde hun ikke klart å komme på et eneste navn på Claires kollegaer. Elder tastet Jennies telefonnummer og ble satt over til svareren hennes; forbindelsen var dårlig, og han rakk så vidt å be henne møte ham på hotellet den kvelden før signalet forsvant. Spaserturen gjennom byen til hovedpolitikammeret var begivenhetsløs. Elder mistet tellingen på Big Issueselgerne som til tross for at de ikke lyktes med salget, smilte blidt og ønsket ham en fin dag. Neil Grimes, betjenten med ansvar for forsvinningssaker, hadde lovet ham fem minutter, og lot ham vente 39
i resepsjonen tre ganger så lenge før han dukket opp i trappen med tunge skritt, en røslig, rødmusset mann som sto i en viss fare for å vokse seg ut av både genseren og jakken han var kledd i. «Vi går ut og snakker,» sa Grimes. «Jeg klikker hvis jeg ikke får meg en sigg.» De gikk rundt hjørnet til Shakespeare Street, skrått over gaten fra en bar Elder husket som Russell’s, selv om den tydeligvis het noe annet nå. «Du jobbet i politiet,» sa Grimes etter det første, lange trekket. «Her oppe. Avsnittet for alvorlige forbrytelser. Det begynner å bli noen år siden nå.» «Du har gjort hjemmeleksa, skjønner jeg?» «Hvis ikke, hadde jeg nok ikke stått her og snakket med deg.» Elder nikket. «Claire Meecham. Hun ble meldt savnet …» «For en uke siden, ja. I går var det en uke siden. Hun har mest sannsynlig reist på cruise eller noe sånt. Kommer sikkert tilbake hvert øyeblikk, brun og fin, med taxfree-gaver til søstera.» «Søsteren er helt overbevist om at hun aldri ville ha reist av sted på den måten, uten å si et ord.» Grimes smilte lurt. «Har du jobba mye med forsvinningssaker, eller? Da du var purk?» «Noen få.» «For i så fall så veit du at folk kan våkne opp om morran, pakke kofferten og rusle ut døra uten å bry seg om å låse eller mate puselusen.» «Det hender også at folk havner i trøbbel.» «Tror du at det er det som har skjedd med henne?» «Jeg vet ikke.» 40
«Okei, skjønner.» Grimes tok et nytt trekk av sigaretten, så klemte han gloen mellom fingeren og tommelen; han ville spare resten til senere. «Søsteren,» sa Elder, «hun mener at dere kanskje ikke gir saken så høy prioritet som dere kunne ha gjort.» Grimes lo. «Men det gjør du, skjønner jeg?» Elder trakk på skuldrene. «Jeg sa at jeg ville snuse litt rundt. Bare som en tjeneste. Jeg ville ikke at du skulle tro at jeg går bak ryggen på deg.» «Helt i orden for meg,» sa Grimes og begynte å gå tilbake mot hovedinngangen. «Hvis det dukker opp noe, regner jeg med at du gir meg et pip?» «Selvsagt.» «Da har vi ikke noe usagt mellom oss, stemmer?» De to mennene tok hverandre i hånden. Elder innså at han ikke hadde spist lunsj, hørte magen rumle og gikk av gårde på jakt etter mat. Han hadde alltid likt den franske kafeen i King Street, og var glad for at den fremdeles var i drift. Han bestilte en baguette med ost og skinke og spiste den mens han bladde gjennom dagens Nottingham Post; hans utgave av The Fox in the Attic var for stor til å ha i jakkelommen. En tabbe. Han var fremdeles sulten, og spiste en crêpe med sukker og sitron før han drakk en kopp kaffe. Tid til en rusletur forbi Theatre Royal mot botanisk hage før han bega seg tilbake til hotellet for å møte Jennie. Senere på kvelden ville han ringe begge barna til Claire og forhåpentligvis få tak i James før han gikk på jobb, så ville han sjekke ut Midas Holdings neste 41
dag. Kanskje dra tilbake til huset til Claire og snakke med noen av naboene. Han hadde vært i byen et drøyt døgn allerede, og hadde så langt ikke prøvd å få tak i Katherine. Og likevel gjorde han alt dette. Brukte tid og krefter på noen han bare kjente fra et tomt, enetasjes hus og et noen få bilder. Fordi det var lettere: lettere enn å forholde deg til noen du nesten kjente for godt. Han visste at Katherine bodde i et studenthus i Lenton, selv om han aldri hadde vært der. Han hadde ikke engang det nye mobilnummeret hennes. Avstanden mellom dem ble bare større og større. Elder kjøpte en flaske Jameson og tok den med seg på hotellrommet. Slo på TV-en, slo den av igjen. Fire vegger. Tilbake i Cornwall, om kveldene, pleide han å slenge på seg jakken og gå ut over jordene, der dyrene klynget seg sammen i det tiltakende mørket og dagens siste lys strakte seg i en blek ring over havgapet. Da Jennie kom, senere enn hun hadde tenkt, var hun sint på trafikken, frustrert over hvor mange ubrukelige sjåfører som fantes i omløp, idioten hun nettopp hadde lyttet til på bilradioen. Hun hadde et tynt lag av svette på overleppen. «Jeg skal ikke spørre hvordan dagen din har vært,» sa Elder og smilte forsiktig. «Det er nok lurt.» De satte seg i den innerste kroken i baren i første, og på den tiden av kvelden hadde de stedet nesten helt for seg selv. Selv om hun kjørte, hadde hun desperat behov for en gin tonic, og Elder bestilte en liten skotsk whisky for å holde henne med selskap. Så snart hun 42
hadde satt seg til rette og tent en sigarett, lot han fotografiet skli ut mellom boksidene der han hadde stukket den inn. «Herregud!» utbrøt Jennie paff. «Hvor i alle dager fikk du tak i det?» «En av skuffene på soverommet hennes. Det lå litt gjemt.» Et øyeblikk trodde han at hun ville spørre hvilken rett han hadde til å snoke i søsterens ting, så bet hun det i seg. «Så du har ikke sett det før?» sa Elder. «Aldri.» «Har du noen anelse om hvor det kan være tatt?» Jennie kikket på bildet igjen. «Dessverre.» «Eller anledningen?» Hun ristet på hodet. «Men det er et ganske nytt bilde av henne, ikke sant?» «Det er vanskelig å si. Helt sikkert, mener jeg. Men jo da, jeg tror da det. Fra de siste par årene, i alle fall.» Jennie holdt bildet i begge hender. «Det er utrolig. Sånn som hun har fiffet seg opp. Ikke misforstå, jeg synes hun ser fantastisk ut. Det er bare det at jeg aldri har … Jeg har aldri sett henne slik.» «Så pyntet, eller så lykkelig?» «Begge deler. Skulle tro hun hadde vunnet i lotto. Minst. Og den kjolen – hun fikk meg til å føle meg som en ordentlig tøyte hvis jeg dukket opp med en sånn utringning.» «Er du sikker på at du ikke vet hvor det er? Hvor det ble tatt?» Jennie ristet på hodet. «Det ser ut som en mottakelse 43
av et eller annet slag. Et bryllup, kanskje? Jeg vet rett og slett ikke.» «Kan det ha hatt noe med jobben hennes å gjøre? En avskjedsfest, for eksempel? Et julebord?» «Det kan tenkes, men …» Jennie grep glasset sitt. «Hvis du fikk vite det, tror du at det ville hjelpe? Jeg mener, tror du at det har noe med det som har skjedd å gjøre? Med hvor hun har dratt?» «Kanskje. Det betydde helt åpenbart noe for henne, nok til at hun tok vare på det. Men hvorfor skulle hun ha gjemt det? Etter det du forteller var du, bortsett fra datteren, den eneste som besøkte henne. Med jevne mellomrom, i alle fall. Var det noen grunn til at hun skulle holde et sånt bilde skjult for deg?» «Egentlig ikke.» Jennie smilte. «Jeg hadde nok tålt det, etter et første sjokket.» «Hva med Jane?» «Jeg vet ikke. Hun ville helt sikkert ha blitt overrasket. Men ikke så mye mer enn det … James, derimot, er en annen sak.» «Du mener at han ikke ville likt å se moren slik. Sexy og feststemt.» «Det er ikke det gutter vil, er det vel? Ikke med kjære mor.» «Sannsynligvis ikke.» Jennie tok en siste titt på bildet før hun la det fra seg. «Det var noe annet,» sa Elder. «Fortell.» «Jeg ville nok ikke ha nevnt det, hvis det ikke hadde vært for bildet du tegnet av henne.» «Av Claire? «Ja.» 44
«Fant du noe mer da du snoket rundt i skuffene hennes?» Elder nikket. «En vibrator.» «Hva?» «En vibrator.» «Herregud! Jeg visste ikke at hun hadde det i seg.» Og så rødmet Jennie kraftig, da hun innså hva hun nettopp hadde sagt. «Jeg mente ikke …» «Jeg vet det.» «Jeg tenkte alltid at sex var noe Claire … ja, noe som ikke var så viktig for henne. Så jeg er temmelig overrasket. Og jeg er vel … jo, på en måte er jeg vel glad på hennes vegne.» Jennie strøk håret bort fra ansiktet. «Jeg må imidlertid stille det samme spørsmålet som jeg stilte i sted: hva hjelper det, hvordan kan disse tingene hjelpe oss i å finne henne?» «Jeg vet ikke, som sagt. Bortsett fra at det antyder at hun ikke var den samme personen som du trodde hun var. Ikke helt.» «Mener du at hun hadde et hemmelig liv?» «Det er ikke nødvendigvis så dramatisk. Men jo mer vi finner ut om henne, jo større er sjansen for å finne ut hvor hun er.» Ti minutter senere sto de på toppen av trappen utenfor hotellet; trafikken inn og ut av byen hadde begynt å gi seg. «Må du kjøre langt?» «Nei.» Det gikk opp for Elder at han ikke ante hvor hun bodde, hvorvidt hun bodde alene eller ei. De eneste ringene hun gikk med, var på feil hånd. 45
«Jeg kan være litt vanskelig å få tak i de neste dagene,» sa Jennie. «Jeg skal være med på en salgskonferanse. Best å legge igjen en beskjed på svareren min hvis du vil ha tak i meg.» Tilbake på rommet sitt skjenket Elder seg et glass Jameson før han løftet opp telefonrøret.