Hypnotisøren av Lars Kepler

9.?@ 82=92?

Nr. 01

Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars Kepler Originalens tittel: Hypnotisören Oversatt av Henning J. Gundersen Opprinnelig utgave: Copyright © Lars Kepler, 2009 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden.

Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden.

Norske utgaver: © CAPPELEN DAMM AS, 2010, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41958-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: HarperCollinsUK/Blue Door Omslagsfoto: Arcangel Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FLAMMER, AKKURAT SOM FLAMMER. Det var de første ordene den hypnotiserte gutten uttalte. Til tross for at han hadde livstruende skader – hundrevis av knivstikk i ansiktet, på beina, i brystet, ryggen, under føttene, i nakken og bakhodet – hadde han blitt lagt i dyp hypnotisk tilstand i håp om å få et glimt av hva som hadde skjedd.

– Jeg prøver å blunke, mumlet han. – Jeg går inn på kjøkkenet, men det er noe galt, det knitrer mellom stolene, og en rød flamme brer seg over gulvet.

Politibetjenten som fant ham blant de andre omkomne i rekkehuset, trodde at han var død. Gutten hadde mistet mye blod, havnet i klinisk sjokk og ikke kommet til bevissthet før sju timer senere.

Han var det eneste overlevende vitnet, og kriminaletterforsker Joona Linna anså det som sannsynlig at han kunne gi et godt signalement. Gjerningsmannen hadde hatt til hensikt å drepe alle, og dermed var det en mulighet for at han ikke hadde brydd seg med å skjule ansiktet.

Men hadde det ikke vært for at omstendighetene ellers var så eksepsjonelle, hadde de aldri tenkt på å henvende seg til en hypnotisør.

I gresk mytologi er guden Hypnos en bevinget gutt som bærer valmuekapsler i hånden. Navnet hans betyr søvn. Han er tvillingbror til døden og sønn av natten og mørket.

Terminologien hypnose ble i sin moderne betydning første gang brukt i 1843 av den skotske kirurgen James Braid. Med denne terminologien beskrev han en søvnliknende tilstand av både skjerpet oppmerksomhet og stor mottakelighet.

I dag er det vitenskapelig bevist at nesten alle mennesker kan bli hypnotisert, men fortsatt er det ulike oppfatninger omkring hypnosens anvendelighet, pålitelighet og risiko. Antakelig kommer denne ambivalens av at hypnose har blitt misbrukt av svindlere, posører og etterretningsorganisasjoner over hele verden.

Rent teknisk er det enkelt å sette et menneske i en hypnotisk bevissthetstilstand; det vanskelige er å kontrollere forløpet, ledsage pasienten, analysere og behandle resultatene. Bare gjennom talent, hengivenhet og lang erfaring er det mulig å beherske dyp hypnotisk tilstand. Det fins ikke mer enn et lite knippe leger med spisskompetanse innen hypnose i hele verden.

1

Natt til åttende desember ERIK MARIA BARK rykkes brått ut av drømmene idet mobilen hans ringer. Før han våkner helt, hører han seg selv si med et smil: – Ballonger og serpentiner.

Hjertet hopper til i brystet hans av den brå oppvåkningen.

Erik vet ikke hva han mente med det han sa, aner ikke hva som foregikk i drømmene.

For ikke å vekke Simone lister han seg ut av soverommet før han svarer.

– Ja, det er Erik Maria Bark.

En kriminaletterforsker ved navn Joona Linna spør om han er våken nok til å ta imot viktig informasjon. Tankene trekkes fortsatt mot det mørke tomrommet etter drømmen mens han hører på etterforskeren.

– Jeg har hørt at du er dyktig innen behandling av akutt trauma, sier Joona Linna.

– Ja, svarer Erik kort.

Han tar en hodepinetablett mens han lytter til redegjørelsen. Etterforskeren forklarer at han trenger et vitne. En gutt på femten år har vært vitne til et dobbeltdrap. Problemet er at gutten er alvorlig skadet. Tilstanden er ustabil, han har sirkulasjonssjokk og er bevisstløs. Han ble i natt overført fra neurologisk avdeling i Huddinge til neurokirurgisk institutt på Karolinska universitetssjukhuset i Solna.

– Hvem er behandlende lege? spør Erik.

– Daniella Richards.

9

– Hun er høyst kompetent, og jeg er sikker på at hun klarer å …

– Det var hun som ville at jeg skulle ringe, avbryter etterforskeren. – Hun trenger din hjelp, og det haster.

Erik går tilbake til soverommet for å hente klærne sine. En lysstripe fra en gatelykt faller inn mellom de to rullegardinene.

Simone ligger på ryggen og kikker på ham med et underlig, tomt blikk.

– Det var ikke meningen å vekke deg, sier han lavt.

– Hvem var det? spør hun.

– Politiet … en kriminaletterforsker, jeg fikk ikke tak i hva han het.

– Hva dreier det seg om?

– Jeg må kjøre inn til Karolinska, svarer han. – De trenger hjelp med en gutt.

– Hvor mye er klokka, egentlig?

Hun ser på vekkerklokka og lukker øynene. Han ser at de fregnete skuldrene hennes er blitt stripete etter skrukkene i lakenet.

– Sov nå, Sixan, hvisker han.

Erik bærer klærne sine ut i gangen, slår på taklampa og kler seg raskt. Det glimter til i blankt stål bak ham. Erik snur seg og ser at sønnen hans har hengt opp skøytene sine på håndtaket til ytterdøra for ikke å glemme dem. Selv om Erik har det travelt, går han til garderobeskapet, trekker ut kassa med sportsutstyr og finner fram kalosjene. Han fester dem på de skarpe skøyteknivene, legger skøytene på teppet i gangen og forlater leiligheten.

Klokka er tre om morgenen tirsdag den 8. desember da Erik Maria Bark setter seg i bilen. Snøen daler langsomt fra den svarte himmelen. Det er helt vindstille, og de tunge snøfillene legger seg søvnig på den tomme gata. Han vrir om nøkkelen i tenningslåsen, og musikken ruller ut som myke bølger: Miles Davis’ Kind of Blue.

Han kjører den korte strekningen gjennom den sovende byen, ut fra Luntmakargatan, langs Sveavägen til Norrtull.

Brunnsviken skimtes som en stor, mørk åpning bak snøfallet.

I sakte fart triller han inn på sykehusområdet, mellom Astrid 10

Lindgrens underbemannede sykehus og fødeavdelingen, forbi radiumhospitalet og psykiatrisk avdeling, parkerer på sin vanlige plass utenfor den neurologiske klinikken og forlater bilen. Lyset fra gatelyktene reflekteres i vinduene på det høye bygningskomplekset. Det står bare noen få biler på parkeringsplassen for besøkende. Noen svarttroster flakser omkring i mørket mellom trærne. Erik legger merke til at det ikke er noe sus fra motorveien på denne tiden av døgnet.

Han stikker inn adgangskortet, slår den sekssifrede koden og går inn i resepsjonen, tar heisen opp til femte etasje og begynner å gå nedover korridoren. Lysene i taket får det blå gulvbelegget til å glitre som is på vannpytter. Først nå merker han trettheten etter adrenalinrushet fra bråvåkningen. Han hadde sovet så godt, døsen hang fortsatt i som en deilig ettersmak. Han passerer en operasjonssal, fortsetter forbi dørene til det enorme trykkammeret og hilser på en sykepleier mens han enda en gang tenker gjennom det kriminaletterforskeren hadde forklart ham: En gutt på femten har stikkskader over hele kroppen, stort blodtap, svetter, er urolig og svært tørst.

Det blir gjort et forsøk på å snakke med ham, men tilstanden hans forverres umiddelbart. Bevisstheten synker samtidig som hjerterytmen øker, og behandlende lege Daniella Richards beslutter å ikke gi kriminalpolitiet adgang til pasienten.

To uniformerte polititjenestemenn står utenfor døra til avdeling N18. Erik synes å ane en viss uro i ansiktene deres idet han nærmer seg. Kanskje de bare er trøtte, tenker han idet han stopper foran dem og identifiserer seg. De kikker raskt på legitimasjonen og trykker så på knappen til den automatiske døråpneren.

Erik går inn, håndhilser på Daniella Richards og noterer seg det anspente draget over munnen hennes, det undertrykte stresset i bevegelsene hennes.

– Ta deg en kaffe, sier hun.

– Har vi tid til det? spør Erik.

– Jeg har blødningen i leveren under kontroll, svarer hun.

En mann i midten av førtiårene, kledd i jeans og svart frakk, står og banker på frontpanelet til kaffeautomaten. Han har rufsete, blondt hår og leppene er alvorlige, sammenpresset.

11

Erik tenker at det kanskje er Daniellas mann, Magnus. Han har aldri truffet ham, bare sett fotografiet på kontoret hennes.

– Er det mannen din? spør Erik, og nikker i retning av kaffeautomaten.

– Hva? Hun ser både forundret og lattermild ut.

– Jeg trodde kanskje Magnus hadde blitt med deg.

– Nei, ler hun.

– Er du sikker? Jeg kan spørre ham, spøker Erik og begynner å gå mot mannen. Mobilen til Daniella ringer, og hun åpner den mens hun ler.

– Erik, la være, sier hun før hun legger telefonen mot øret og svarer. – Ja, Daniella.

Hun lytter, men hører ingenting.

– Hallo?

Hun venter noen sekunder, avsutter samtalen ironisk med den hawaiiske hilsenen «aloha» før hun lukker telefonen igjen og følger etter Erik.

Han har gått fram til den blonde mannen. Kaffeautomaten durer og suser.

– Få i deg litt kaffe, sier mannen og prøver å plassere pappkruset i hånden til Erik.

– Nei, takk.

Mannen smaker på kaffen, og to små smilehull kommer til syne i kinnene hans.

– God, sier han og prøver å rekke Erik kruset igjen.

– Ellers takk.

Mannen drikker litt til mens han kikker på Erik.

– Unnskyld, men kan jeg få låne telefonen din? spør han plutselig. – Jeg glemte min i bilen.

– Og så vil du låne min? spør Erik stramt.

Den blonde mannen nikker og ser på ham med lysegrå øyne, grå som polert granitt.

– Du kan få låne min igjen, sier Daniella.

– Takk.

– Ingen årsak.

Den blonde mannen tar imot telefonen og møter blikket hennes.

12

– Jeg lover at du skal få den tilbake, sier han.

– Det er bare du som bruker den likevel, spøker hun.

Han ler og trekker seg unna.

– Det må være mannen din, sier Erik.

Hun rister smilende på hodet, og så ser hun plutselig svært trøtt ut. Hun har gnidd seg i øynene og dratt sølvgrå kajal utover kinnet.

– Skal jeg ta en titt på pasienten? spør Erik.

– Ja, takk, nikker hun.

– Siden jeg likevel er her, skynder han seg å legge til.

– Erik, jeg vil svært gjerne høre din mening, jeg føler meg usikker.

Hun åpner den tunge døra som glir lydløst opp, og han følger henne inn i det varme rommet inntil operasjonssalen.

En slank gutt ligger på senga. To sykepleiere skifter bandasjer på ham. Det dreier seg om hundrevis av kutt og stikkskader, over absolutt hele kroppen. Under føttene, på bryst og mage, i nakken, oppå issen, i ansiktet, på hendene.

Pulsen er svak, men svært høy. Leppene er grå som aluminium, han svetter, og øynene er knepet hardt igjen. Nesen ser ut til å være brukket. En blødning brer seg som en mørk sky under huden, fra halsen ned over brystet.

Erik legger merke til at guttens ansikt, tross skadene, er vakkert.

Daniella redegjør lavmælt om utviklingen, hvordan guttens verdier har variert, da hun plutselig blir avbrutt av en banking.

Det er den blonde mannen igjen. Han vinker til dem gjennom vinduet i døra.

Erik og Daniella ser på hverandre og går ut av undersøkelsesrommet. Den blonde mannen står igjen ved den susende kaffeautomaten.

– En stor cappuccino, sier han til Erik. – Du kan trenge noe å styrke deg på før du møter politimannen som fant gutten.

Først nå skjønner Erik at den blonde mannen er kriminaletterforskeren som vekket ham for mindre enn en time siden.

Den finske aksenten hans hadde ikke vært like framtredende i telefonen, eller så hadde Erik vært for trøtt til å registrere den.

13

– Hvorfor skulle jeg ville treffe politimannen som fant gutten? spør Erik.

– For å forstå hvorfor jeg må avhøre …

Joona blir taus idet telefonen til Daniela ringer. Han tar den opp av frakkelommen sin, ignorerer den utstrakte hånden hennes og kaster et raskt blikk på skjermen.

– Det er nok til meg, sier Joona og svarer. – Ja … Nei, jeg vil ha ham her. Ja vel, men det driter jeg i.

Den andre skriker noe.

Etterforskeren smiler mens han lytter til kollegaens innvendinger.

– Men jeg har oppdaget noe, svarer Joona med rolig stemme før han avslutter samtalen.

Han gir telefonen tilbake til Daniella og nikker til takk.

– Jeg må avhøre pasienten, forklarer han alvorlig.

– Dessverre, sier Erik. – Jeg er av samme oppfatning som doktor Richards.

– Når kommer han til å kunne snakke med meg? spør Joona – Ikke så lenge han befinner seg i sjokk.

– Jeg hadde regnet med det svaret, sier Joona lavt.

– Situasjonen er fortsatt svært kritisk, forklarer Daniella.

– Lungene er punktert, tynntarmen og leveren og …

En mann i skitten politiuniform kommer inn. Blikket er urolig. Joona vinker, går fram til ham og håndhilser. Han sier noe med lav stemme, og politimannen stryker seg over munnen og kikker på legene. Kriminaletterforskeren gjentar for politimannen at det er i orden, de trenger å få kjennskap til omstendighetene, det vil være til stor hjelp for dem.

– Vel, altså, sier politimannen og kremter svakt. – Vi får høre på radioen at en renholder har funnet en død mann på toalettet på idrettsplassen i Tumba. Vi sitter allerede i bilen på Huddingevägen og behøver bare å svinge inn på Dalavägen og opp mot sjøen. Kollegaen min, Janne, går inn mens jeg snakker med renholderen. Først trodde vi at det handlet om en overdose, men det blir snart klart at det dreier seg om noe helt annet.

Janne kommer ut fra garderoben, han er helt hvit i ansiktet og vil liksom ikke slippe meg inn. Bare en jævla masse blod, sier han tre ganger, og så setter han seg rett ned på trappa og …

14

Politimannen blir taus, setter seg på en stol og stirrer framfor seg med halvåpen munn.

– Vil du fortsette? spør Joona.

– Ja … ambulansen kommer til stedet, den døde blir identifisert, og jeg får i oppdrag å varsle de pårørende. Vi er en smule underbemannet, så jeg må reise alene. For sjefen min, hun sier nærmest at hun ikke vil sende Janne av gårde i den tilstanden, og det er jo forståelig.

Erik kikker på klokka.

– Du har tid til å høre på dette, sier Joona til ham med den rolige finske aksenten sin.

– Den omkomne, fortsetter politimannen med senket blikk.

– Han er lærer på Tumba gymnas og bor i det nye rekkehusfeltet oppe ved åsen. Ingen åpner. Jeg ringer på flere ganger.

Altså, jeg vet faktisk ikke hva som fikk meg til å gå rundt hele husrekka og lyse med lommelykta inn gjennom et vindu på baksiden.

Politimannen blir taus igjen, haken skjelver, og han begynner å skrape med neglene på armlenet.

– Fortsett, er du snill, ber Joona.

– Må jeg? Jeg er så … jeg …

– Du fant gutten, moren og en liten jente på fem år. Gutten var den eneste som fortsatt var i live.

– Men jeg trodde … Jeg …

Han blir stille, er likblek i ansiktet.

– Takk for at du kom, Erland, sier Joona.

Politimannen nikker kort og reiser seg. Børster forvirret med hånden på den skitne uniformsjakka og går ut av rommet.

– Alle var knivstukket, fortsetter Joona. – Helt vanvittig, ille tilredt, de var sparket, slått, stukket og, den lille jenta … hun var delt i to. Underkroppen og beina lå i lenestolen framfor tv-en, og …

Han stopper opp og betrakter Erik før han fortsetter.

– Det virker som om gjerningsmannen visste at familiefaren var på idrettsplassen, forklarer Joona. – Det hadde vært fotballkamp, han var dommer. Gjerningsmannen ventet på at han skulle bli alene før han drepte ham, påbegynte en parte15

ring, en aggressiv partering, og kjørte deretter til rekkehuset for å drepe de andre.

– Skjedde det i den rekkefølgen? spør Erik.

– Det er min bedømmelse, svarer etterforskeren.

Erik stryker seg over munnen og kjenner at han skjelver på hånden. Far, mor, sønn, datter, tenker han langsomt før han møter blikket til Joona.

– Drapsmannen ville utslette en hel familie, konstaterer Erik med lav stemme.

Joona gjør en tvetydig gest.

– Det er nettopp det som er … Det mangler et familiemedlem, storesøsteren, en jente på treogtjue. Vi klarer ikke å finne henne. Hun er ikke i leiligheten sin på Sundbyberg, ikke hjemme hos kjæresten. Vi har grunn til å tro at gjerningsmannen er ute etter henne også. Det er derfor vi vil avhøre vitnet så fort som overhodet mulig.

– Jeg skal foreta en grundig undersøkelse av pasienten, sier Erik.

– Takk.

– Men vi kan ikke risikere pasientens liv ved å …

– Jeg forstår det, avbryter Joona. – Det er bare det at jo lengre tid det tar før vi får noe å jobbe med, desto lengre tid får gjerningsmannen til å lete etter den eldste datteren.

– Dere burde kanskje foreta en åstedsbefaring, sier Daniella.

– Den er i full gang, svarer han.

– Dra dit og få fortgang i arbeidet, sier hun.

– Det kommer likevel ikke noe ut av det, sier etterforskeren.

– Hvorfor ikke det?

– Vi kommer til å finne sammenblandet DNA fra hundrevis, ja kanskje tusener av mennesker på disse åstedene.

Erik går inn til pasienten igjen. Han står ved fotenden av senga, betrakter det bleke, skamferte ansiktet. Det svake åndedrettet. De stive leppene. Erik sier navnet hans høyt, og en vag grimase av smerte strammer til i ansiktet hans.

– Josef, gjentar han lavt. – Jeg heter Erik Maria Bark, jeg er lege og skal undersøke deg. Du kan bare nikke hvis du forstår hva jeg sier.

16

Gutten blir liggende helt stille, magen beveger seg i takt med den korte pusten, likevel er Erik sikker på at gutten oppfattet hva han sa, men at bevissthetsnivået hans deretter sank og kontakten ble brutt.

Da Erik en halvtime senere kommer ut av rommet står både Daniella og kriminaletterforskeren og ser på ham.

– Kommer han til å klare seg? spør Joona.

– Det er det for tidlig å si noe om, men han …

– Den gutten er vårt eneste vitne, avbryter Joona. – Noen har drept faren hans, moren hans, lillesøsteren hans, og samme person er nå høyst sannsynlig på vei til storesøsteren hans.

– Vi vet det, sier Daniella. – Men vi syns kanskje at politiet heller burde bruke tiden til å lete etter henne enn til å forstyrre oss.

– Vi leter som bare det, men det går for sakte. Vi er nødt til å snakke med gutten, for han har antakelig sett gjerningsmannens ansikt.

– Det kan ta uker før det er mulig å avhøre gutten, sier Erik.

– Jeg mener, vi kan jo ikke bare riste liv i ham og fortelle at hele familien hans er myrdet.

– Men under hypnose, sier Joona.

Det blir stille i rommet. Erik tenker på snøen som falt over Brunnsviken da han kjørte hit. Hvordan den drysset ned mellom trærne over det mørke vannet.

– Nei, hvisker han for seg selv.

– Ville ikke hypnose fungere?

– Jeg kan ingenting om det, svarer Erik.

– Men, jeg er veldig god til å huske ansikter, sier Joona med et stort smil. – Du er en berømt hypnotisør, du kunne …

– Jeg var en bløff, avbryter Erik.

– Det tror jeg ikke, sier Joona. – Og dette er en nødssituasjon.

Daniella rødmer og smiler ned mot gulvet.

– Jeg kan ikke, sier Erik.

– Nå er det faktisk jeg som har ansvaret for pasienten, sier Daniella med hevet stemme. – Og jeg er ikke særlig stemt for å tillate noen form for hypnose.

17

– Men hvis du skulle vurdere det dit hen at det ikke innebar noen fare for pasienten? spør Joona.

Erik innser at kriminaletterforskeren helt fra begynnelsen hadde tenkt seg hypnose som en mulig snarvei. Han skjønner at det slett ikke dreier seg om et innfall. Joona Linna har bedt ham komme til sykehuset bare for å forsøke å overtale ham til å hypnotisere pasienten, ikke fordi han er ekspert på behandling av akutt sjokk og trauma.

– Jeg har lovt meg selv aldri å praktisere hypnose igjen, sier Erik.

– Greit, jeg skjønner, sier Joona. – Jeg har hørt at du var den beste, men faen heller, jeg er nødt til å respektere ditt valg.

– Jeg beklager, sier Erik.

Han ser på pasienten gjennom vinduet før han snur seg mot Daniella.

– Har han fått desmopressin?

– Nei, jeg har faktisk ventet med det, svarer hun.

– Hvorfor det?

– På grunn av faren for tromboemboliske komplikasjoner.

– Jeg har fulgt med på den diskusjonen, men jeg tror ikke det stemmer, jeg gir desmopressin til sønnen min hele tiden, sier Erik.

Joona reiser seg tungt fra stolen.

– Jeg ville være takknemlig om du kunne anbefale en annen hypnotisør, sier han.

– Vi vet ikke engang om pasienten kommer til bevissthet igjen, svarer Daniella.

– Men jeg regner med …

– Og han må vel faktisk være ved bevissthet for å kunne bli hypnotisert, avslutter hun og trekker litt på munnen.

– Han hørte at Erik snakket til ham, sier Joona.

– Det tror jeg ikke, mumler hun.

– Jo, han hørte meg faktisk, sier Erik.

– Vi kunne klare å redde søsteren hans, fortsetter Joona.

– Jeg drar hjem nå, sier Erik lavt. – Gi pasienten desmopressin og vurder bruk av trykkammeret.

Han forlater rommet og tar av seg legefrakken mens han går gjennom korridoren og stiller seg i heisen. Flere mennes18

ker beveger seg i resepsjonen. Dørene er åpnet, og utenfor har det begynt å lysne på himmelen. Allerede mens bilen ruller ut fra parkeringsplassen, strekker han seg etter den lille treesken han har liggende i hanskerommet. Uten å ta blikket fra veien pirker han opp lokket med den fargerike papegøyen og den innfødte, får ut tre tabletter og svelger dem raskt. Han må få seg et par timers søvn nå på morgenen, før Benjamin skal vekkes og få sprøyten sin.

2

Tirsdag morgen åttende desember KRIMINALETTERFORSKER Joona Linna bestiller et stort smørbrød med parmesan, bresaola og soltørkede tomater på den lille frokostrestauranten Il caffè på Bergsgatan. Det er tidlig morgen, og kafeen har nettopp åpnet. Jenta som tar imot bestillingen hans, har ikke rukket å pakke brødene ut av posene ennå.

Etter å ha undersøkt åstedene i Tumba sent i går kveld, besøkt det overlevende offeret på Karolinska sjukhuset i Solna og midt på natten snakket med de to legene Daniella Richards og Erik Maria Bark, kjørte han hjem til leiligheten i Fredhäll og sov i tre timer.

Nå venter Joona på frokosten sin, kikker ut på rådhuset gjennom duggen på vinduet og tenker på kulverten, den underjordiske gangen som går under parken mellom det digre politihuset og rådhuset. Han får tilbake bankkortet sitt, låner en kjempestor kulepenn fra glassdisken, kvitterer på kassalappen og går ut av kafeen.

Det begynner å sludde kraftig mens han skynder seg oppover Bergsgatan med den varme smørbrødpakken i den ene hånden og sportsbagen med innebandykølla i den andre.

Vi møter spaningsgruppen i kveld – stakkars oss, tenker Joona. Vi kommer til å få bank, som de høytidelig har lovt oss.

Kriminalpolitiets innebandylag taper mot lokalpolitiet, trafikkpolitiet, sjøredningstjenesten, beredskapstroppen, ordenspolitiet og sikkerhetspolitiet. Men det gir dem en gyldig grunn til å komme sammen og trøste seg på puben etterpå.

20

De eneste vi har slått, er gutta på laben, tenker Joona.

Han har ingen anelse om at han verken kommer til å spille bandy eller gå på puben denne tirsdagen der han går langsmed veggen til politihuset, forbi hovedinngangen. Han ser at noen har tagget et hakekors på skiltet til tingretten. Med lange steg fortsetter han opp mot Kronobergsarresten og ser den høye porten lukke seg lydløst bak en bil som nettopp har passert.

Snøflakene smelter på det store vinduet til vaktbua. Joona går forbi politiets svømmehall, skrår over gresset mot gavlen til det enorme komplekset. Fasaden likner mørkt kobber, polert, men under vann, tenker han. Det står ingen sykler i det lange stativet ved tingretten, flaggene henger våte ned langs begge stengene. Joona småspringer mellom to stålsøyler og inn under det høye matte glasstaket, stamper slapset av skoene og går inn i entreen til rikspolitiadministrasjonen.

I Sverige er det justisdepartementet som har ansvaret for politikorpset, men departementet har ikke myndighet til å bestemme hvordan loven skal håndheves. Det er Rikspolitiadministrasjonen som er den sentrale forvaltningsmyndigheten.

Under Rikspolitiadministrasjonen ligger Rikskriminalpolitiet, Sikkerhetspolitiet, Politihøyskolen og Statens kriminaltekniske laboratorium.

Rikskriminalpolitiet er den eneste operative politistyrken i Sverige med ansvar for å bekjempe grov kriminalitet på nasjonalt og internasjonalt nivå. Her har Joona Linna jobbet som kriminaletterforsker i ni år.

Joona går gjennom korridoren til kontoret sitt, tar av seg lua ved oppslagstavla, kaster et raskt blikk på lappene med yogakurs, en bobil til salgs, informasjon fra fagforeningen og endrede tider på skytebanen.

Gulvet som ble vasket på fredag, er allerede møkkete. Døra til Benny Rubin står på gløtt. Den seksti år gamle mannen med grå bart og rynkete, inntørket hud etter overdreven soling, hørte til Palmegruppen i noen år, men er nå tilknyttet arbeidet med operasjonssentralen og overgangen til det nye radiosystemet Rakel. Han sitter framfor dataskjermen med en sigarett bak øret og skriver uhyggelig sakte.

– Jeg har øyne i nakken, sier han plutselig.

21

– Det er kanskje derfor du skriver så dårlig, spøker Joona.

Han noterer seg at Bennys siste erobring er en reklameplakat for SAS: En ung, passende eksotisk kvinne i minimal bikini står og drikker en fruktdrink med sugerør. Benny ble så provosert av forbudet mot kalendere med midtsidepiker at mange trodde han kom til å si opp. I stedet har han i mange år ført en stille, men utholdende protest. Den første i hver måned skifter han dekorasjon på kontorveggen. Forbudet gjaldt kalendere og omfatter ikke reklame for flyselskaper, bilder av kunstløpsprinsesser i stående spagat, yogainstruksjoner eller undertøysreklame for Hennes & Mauritz. Joona husker spesielt en plakat av sprinteren Gail Devers i en særdeles tettsittende shorts, og et vovet litografi av kunstneren Egon Scheie, som forestilte en rødhåret kvinne som satt og skrevet i et par posete mamelukker.

Joona stopper opp for å hilse på assistenten og kollegaen sin, Anja Larsson. Hun sitter framfor skjermen med halvåpen munn, og det kulerunde ansiktet hennes er så konsentrert at han velger å ikke forstyrre henne. I stedet fortsetter han til kontoret sitt, henger fra seg den våte frakken innenfor døra, tenner adventsstjernen i vinduet og kikker raskt gjennom posten sin: et skriv om arbeidsmiljøet, et forslag om sparepærer, en forespørsel fra påtalemyndigheten og en invitasjon til personalets julebord på Skansen.

Joona går ut av kontoret sitt og inn på møterommet, setter seg på sin vanlige plass, åpner smørbrødpakken og begynner å spise.

På den store, hvite sprittusjtavla står det skrevet: bekledning, verneutstyr, våpen, tåregass, sambandsutstyr, kjøretøy, øvrige tekniske hjelpemidler, kanalvalg, stasjonssignaler, radiotaushet, koder, radiosjekk.

Petter Näslund stopper opp i korridoren, ler fornøyd og lener seg mot dørkarmen med ryggen mot møterommet. Petter er en muskuløs, skallet mann i midten av trettiårene, inspektør i spesielt opprettet stilling, hvilket gjør ham til Joonas nærmeste overordnede. Han har flørtet med Magdalena Ronander i flere år uten å klare å oppfatte hennes anstrengte uttrykk og stadige forsøk på å styre samtalen i en mer kollegial ret22

ning. Magdalena har vært inspektør i spaningsgruppen i fire år og har som mål å fullføre jusstudiene sine før hun fyller tretti.

Nå senker Petter stemmen og spør Magdalena om hennes valg av tjenestevåpen og hvor ofte hun skifter løp fordi riflene er slitt ut. Uten å la seg affisere av de plumpe tvetydighetene hans, forteller hun at hun fører nøye statistikk over avfyrte skudd.

– Men du liker litt grove greier – ikke sant? sier Petter.

– Nei, altså, jeg benytter en Glock 17, svarer hun. – Fordi du kan bruke det meste av Forsvarets 9 millimeter ammo i den.

– Bruker du ikke tsjekkisk …

– Jo, men … jeg foretrekker m39B, sier hun.

Begge to går inn i møterommet, setter seg på plassene sine og hilser på Joona.

– Dessuten er Glocken en rekyldrevet halvautomat, fortsetter hun. – Det reduserer rekylen som bare faen og gir deg høyere skuddtakt.

– Hva mener Mummitrollet? spør Petter.

Joona smiler lunt, og de lysegrå øynene hans blir klare som is idet han svarer med den syngende finske aksenten sin: – At det ikke spiller noen rolle, at det er helt andre faktorer som avgjør.

– Så du trenger ikke å kunne skyte, flirer Petter.

– Joona er god til å skyte, sier Magdalena Ronander.

– Han er god i alt, sukker Petter.

Magdalena ignorerer Petter og henvender seg til Joona.

– Den største fordelen med den modifiserte Glocken er at den ikke har noen synlig munningflamme i mørket.

– Det stemmer, det, sier Joona lavt.

Hun virker tilfreds idet hun åpner den svarte dokumentmappen sin og begynner å bla gjennom papirene. Benny kommer inn, setter seg, tar et overblikk over forsamlingen, smeller håndflatene hardt i bordplaten og gliser deretter bredt av at Magdalena Ronander sender ham et irritert blikk.

– Jeg tok saken i Tumba, sier Joona.

– Hva er det for en sak? spør Petter.

23

– En hel familie ble knivdrept, svarer han.

– Det har ikke noe med oss å gjøre, sier Petter.

– Jeg tror det kan dreie seg om en seriemorder, eller i det minste …

– Nå må du gi deg, avbryter Benny, ser rett på Joona og slår håndflatene i bordet igjen.

– Det var bare et oppgjør, fortsetter Petter. – Lån, gjeld, gambling … Han var jo velkjent på Solvalla.

– Spilleavhengig, bekrefter Benny.

– Han lånte penger i det lokale kriminelle miljøet og måtte betale prisen, konkluderer Petter.

Det blir stille. Joona drikker litt vann, plukker opp noen smuler fra smørbrødet og putter dem i munnen.

– Jeg har en viss fornemmelse når det gjelder denne saken, sier han dempet.

– Da får du søke deg til en annen avdeling, sier Petter med et smil. – Dette er ikke noe for rikskriminalpolitiet – Det er nettopp det jeg tror det er.

– Du må bli politibetjent i Tumba hvis du vil etterforske denne saken, sier Petter.

– Jeg har til hensikt å etterforske drapene, sier Joona bestemt.

– Det er det jeg som bestemmer, svarer Petter.

Yngve Svensson kommer inn og setter seg. Han har nylagt bakoversleik, blågrå ringer under øynene, rødlig skjeggstubb og har alltid på seg en skrukkete svart dress.

– Yngwie, sier Benny lystig.

Yngve Svensson er en av landets fremste eksperter på organisert kriminalitet, har ansvar for analyseseksjonen og er tilknyttet Interpol.

– Yngve, hva sier du om Tumba? spør Petter. – Satt ikke du nettopp og kikket på saken?

– Jo, det ser ut til å være et lokalt oppgjør, sier han. – Torpedoen kommer til huset. Faren burde jo ha vært hjemme på den tiden, men han har hoppet inn som dommer i en fotballkamp. Torpedoen går antakelig både på speed og rohypnol, er ubalansert og stresset og blir provosert av et eller annet, angriper familien med en bowiekniv for å finne mannen, de 24

sier sikkert som sant er, men det klikker fullstendig for ham og han dreper alle sammen før han drar av sted til idrettsplassen.

Petter smiler hånlig, drikker et par store slurker vann, holder seg for munnen og slipper en dempet rap, ser på Joona og spør: – Hva sier du til den forklaringen?

– Den hadde kanskje vært bra hvis det ikke hadde vært for at den er helt feil, svarer Joona.

– Hva er det som er feil? spør Yngve stridslystent.

– Morderen drepte mannen på idrettsplassen først, svarer Joona rolig. – Deretter dro han til huset og drepte de andre.

– Og da er det neppe pengeinnkreving som er motivet, sier Magdalena Ronander.

– Vi får vel se hva obduksjonen viser, mumler Yngve.

– Den kommer til å vise at jeg har rett, svarer Joona.

– Idiot, sukker Yngve og stapper to pakker posjonssnus inn under overleppen.

– Joona, du kommer ikke til å få denne saken av meg, sier Petter.

– Jeg skjønner det, sukker han og reiser seg fra bordet.

– Hvor skal du – vi har et møte, sier Petter.

– Jeg må snakke med Carlos.

– Ikke om dette.

– Jo, svarer Joona og forlater rommet.

– Stans, roper Petter. – Ellers blir jeg nødt til å …

Joona hører ikke hva han truer med å gjøre, han stenger bare døra rolig bak seg, fortsetter nedover korridoren, sier hei til Anja, som med et spørrende uttrykk møter blikket hans over kanten av dataskjermen.

– Sitter ikke du i møte? spør hun.

– Jo, svarer han og fortsetter mot heisen.

I femte etasje ligger rikspolitiledelsens konferanserom, og der sitter også Carlos Eliasson, sjefen for rikskriminalpolitiet.

Døra står på gløtt, men er som vanlig mer stengt enn åpen.

– Kom inn, kom inn, sier Carlos.

Idet Joona stiger inn i rommet, kommer et blandet uttrykk av like deler uro og glede over ansiktet til Carlos.

25

– Jeg skal bare mate smårollingene mine sier han og banker på glasset i akvariet.

Han ser smilende på fiskene som svømmer mot overflaten mens han drysser små smuler fiskemat ned i vannet.

– Her får du også litt, hvisker han.

Carlos peker på den minste paradisfisken, Nikita, før han snur seg rundt og sier vennlig: – Mordkommisjonen spurte om du kunne se på drapet i Dalarna.

– Det oppklarer de selv, sier Joona.

– Det virker ikke som de helt tror på det – Tommy Kofoed var her med en forespørsel om …

– Jeg har uansett ikke tid, avbryter Joona.

Han setter seg rett overfor Carlos. Det lukter godt av skinn og tre i rommet. Sollyset spiller lekende inn gjennom akvariet.

– Jeg vil ta meg av saken i Tumba, sier Joona uten omsvøp.

Det bekymrede uttrykket blir et kort øyeblikk framtredende i det rynkete, varme ansiktet til Carlos.

– Petter Näslund ringte meg for et sekund siden, han har rett, dette er ikke en sak for rikskriminalpolitiet, sier han forsiktig.

– Jeg tror det er det, sier Joona bestemt.

– Bare dersom pengeinnkrevingen kan kobles til større organisert kriminalitet.

– Det var ingen pengeinnkrevning.

– Ikke det?

– Drapsmannen angrep mannen først, slår Joona fast. – Deretter kjørte han til rekkehuset for å fortsette med familien.

Han hadde til hensikt å drepe hele familien, han kommer til å finne den voksne datteren, og han kommer til å finne gutten, hvis han nå overlever.

Carlos kaster et kort blikk på akvariet sitt, som om han er redd for at fiskene skal høre noe uhyggelig.

– Jaha, sier han skeptisk. – Hvordan vet du det?

– Fordi skrittene i blodet var kortere i huset.

– Hva mener du?

Joona lener seg fram og sier: 26

– Det var selvfølgelig fotspor overalt, jeg har ikke målt opp noe, men jeg oppfattet bevegelsesmønsteret i garderoben som … ja, kvikkere enn det sporene i huset viste.

– Nå kommer det, sier Carlos matt. – Nå begynner du å komplisere alt igjen.

– Men jeg har rett, svarer Joona.

Carlos rister på hodet: – Jeg tror ikke du har det denne gangen.

– Jo, det har jeg.

Carlos snur seg mot fiskene og sier: – Denne Joona Linna, han er den største stabeisen jeg har møtt.

– Men hva skjer hvis man gir seg når man vet at man har rett?

– Jeg kan ikke overkjøre Petter og gi deg denne saken på bakgrunn av en fornemmelse, forklarer Carlos.

– Jo. – Alle tror at dette dreide seg om inndriving av spillegjeld.

– Du også? spør Joona.

– Ja, jeg gjør faktisk det.

– Sporene var kvikkere i garderoben fordi mannen ble drept først, fastholder Joona.

– Du gir deg aldri, sier Carlos. – Eller hva?

Joona trekker på skuldrene og smiler.

– Det er vel like greit at jeg ringer og spør rettmedisinsk med det samme, mumler Carlos og tar telefonen.

– De kommer til å bekrefte at jeg har rett, svarer Joona med nedslått blikk.

Joona Linna vet at han er en stabeis, og han vet at han trenger staheten sin for å vinne fram. Kanskje begynte det med Joonas far, Yrjö Linna, som var politiførstebetjent i Märsta politidistrikt. Han befant seg på gamle Uppsalavägen et stykke nord for Löweenströmska sjukhuset da alarmsentralen kalte ham opp og dirigerte ham til Hammarbyvägen i Upplands Väsby.

En nabo hadde ringt politiet og sagt at ungene til Olsson ble banket opp igjen. I 1979 var Sverige det første land i verden som forbød fysisk avstraffelse av barn, og politiet hadde fått direktiver fra rikspolitiledelsen om å ta den nye loven på alvor.

27

Yrjö Linna kjørte politibilen inn på gårdsplassen og parkerte foran oppgangen. Han ventet på kollegaen sin, Jonny Andersen. Etter noen minutter kalte han opp kollegaen. Jonny sto i kø utenfor pølsekiosken Mammas, og sa at en mann må da iblant kunne få lov å vise hvem som bestemmer. Yrjö Linna var en stillferdig mann. Han visste at reglementet krevde at det skulle være to til stede under denne type inngripen, men han maste ikke. Han sa ingenting selv om han visste at han hadde krav på forsterkning. Han ville ikke sladre, ville ikke være feig og kunne ikke vente. Yrjö Linna tok trappene opp til tredje etasje og ringte på. En jente med redde øyne åpnet døra.

Han ba henne om å bli stående i trappeoppgangen, men hun ristet på hodet og sprang inn i leiligheten. Yrjö Linna fulgte etter og kom inn i stua. Jenta banket på balkongdøra. Yrjö oppdaget at det sto en liten gutt der ute, i bare bleia. Han så ut til å være to år gammel. Yrjö skyndte seg gjennom rommet for å slippe ungen inn og oppdaget dermed den berusede mannen for sent. Han satt helt stille i sofaen bak døra, med ansiktet vendt mot balkongen. Yrjö måtte bruke begge hender for å åpne sperren og vri om håndtaket. Det var først da han hørte klikket fra haglgeværet, at han stoppet opp. Skuddet brant av, en samlet ladning på trettiseks små blykuler gikk rett inn i ryggraden hans og drepte ham nesten momentant.

Den elleve år gamle Joona flyttet sammen med moren, Ritva, fra den lyse leiligheten i Märsta sentrum til tantens treroms leilighet i Fredhäll i Stockholm. Etter avsluttet grunnskole og tre år på Kungsholmens gymnasium søkte han seg til politihøyskolen. Han tenker fortsatt på de store gressplenene, roen som hersket før aspiranttiden og de første årene som politiaspirant.

Joona Linna har fått sin tilmålte del av skrivebordsarbeid, bidratt til likestillingsarbeid og hatt tillitsverv i fagforeningen, han har omdirigert trafikken under Stockholm Marathon og ved hundrevis av bilulykker, blitt støtt av fotballpøbel som har trakassert kvinnelige kolleger med å synge høyt i T-banevognen: «Hva gjør du med batongen kjærringsnut – inn og ut!» Han har funnet døde heroinister med råtnende sår, har snakket alvor med naskere, hjulpet ambulansepersonell med spyende fylliker, han har snakket med prostituerte som rister 28

av abstinens, aidssyke og redde, han har møtt hundrevis av menn som har mishandlet kone og barn – alltid med samme mønster, berusede, men kontrollerte, med radioen på full guffe og persiennene lukket – han har stoppet fartsovertredere og fyllekjørere, beslaglagt våpen, narkotika og hjemmebrent. En gang da han var sykemeldt på grunn av skiveprolaps og var ute og gikk for ikke å stivne til, hadde han sett en skinhead grafse en muslimsk kvinne på brystene utenfor Klastorpskolan. Han hadde med verkende rygg sprunget etter skinheaden langs vannet, gjennom hele parken, forbi Smedsudden, opp på Västerbron, over vannet og Långholmen til Södermalm og klarte til slutt å pågripe ham ved lyskrysset på Högalidsgatan.

Uten egentlig å ha ambisjoner om å gjøre karriere har Joona Linna steget i gradene. Han tar gjerne en utfordring, og han gir aldri opp. Han har skuffen full av utmerkelser, men innehar ingen overordnet stilling. Han er rett og slett uinteressert i alle former for lederskap og nekter å sitte i riksmordkommisjonen.

Nå sitter Joona Linna på kontoret til rikskriminalsjefen denne morgenen i desember. Han føler seg overraskende våken etter den lange natten i Tumba og på Karolinska sjukhuset, der han sitter og lytter til telefonsamtalen mellom Carlos Eliasson og assisterende sjefsobdusent ved rettsmedisinsk avdeling i Stockholm, professor Nils «Nålen» Åhlén.

– Nei, jeg trenger bare å vite hvilket av de to åstedene gjerningsmannen var på først, sier Carlos og lytter en stund. – Jeg skjønner det, jeg skjønner det … men hva er din vurdering ut fra det du har å gå på?

Joona lener seg bakover i stolen, klør seg i det rufsete, blonde håret og ser at kriminalsjefen blir stadig rødere i ansiktet. Han lytter til Nålens monotone stemme en stund før han nikker til svar og legger på uten å si adjø.

– De … de …

– De har konstatert at familiefaren ble drept først, fullfører Joona.

Carlos nikker.

– Hva var det jeg sa? sier Joona smilende.

Carlos slår blikket ned og kremter.

29

– Greit, du blir etterforskningsleder, sier han. – Tumbasaken er din.

– På ett vilkår, svarer Joona alvorlig.

– Vilkår?

– Det er en ting jeg vil høre først. Hvem var det som hadde rett? Hvem hadde rett, du eller jeg?

– Du, roper Carlos. – For guds skyld, Joona, hva er det som feiler deg? Du hadde rett, som vanlig!

Joona skjuler smilet med hånden mens han reiser seg.

– Nå må jeg avhøre vitnet mitt før det er for sent.

– Skal du avhøre gutten? spør Carlos.

– Ja. – Har du snakket med statsadvokaten?

– Jeg har ikke tenkt å overlevere noen etterforskningsrapport før jeg har en mistenkt, sier Joona.

– Nei, og det er heller ikke det jeg mener, sier Carlos. – Jeg tror bare at det er smart å ha påtalemyndigheten med på laget hvis du skal avhøre en så hardt skadet guttunge.

– Jeg skjønner, du er smart som vanlig – jeg skal ringe Jens, sier Joona og går.

3

Tirsdag formiddag åttende desember ETTER SAMTALEN MED rikskriminalsjefen setter Joona Linna seg inn i bilen sin for å kjøre den korte veien til Stockholms rettsmedisinske avdeling inne på området til Karolinska instituttet. Han vrir om nøkkelen, setter bilen i første gir og triller forsiktig ut fra parkeringsplassen.

Før han ringer til politiadvokaten, Jens Svanehjälm, må han tenke gjennom det han så langt har av fakta om drapene i Tumba. Mappen med notatene hans fra den påbegynte etterforskningen ligger i passasjersetet. Han kjører mot Sankt Eriksplan mens han prøver å huske hva han allerede har rapportert til påtalemyndigheten om den foreløpige åstedsgranskingen og hva notatene fra nattens samtale med helse- og sosialvesenet inneholdt.

Joona kjører over broen, ser Karlbergs lyse slott på venstre side, gjentar for seg selv det de to legene påpekte om farene forbundet med å avhøre en så sterkt skadet pasient, og bestemmer seg for å gå igjennom de siste tolv timene enda en gang.

Karim Muhammed kom til Sverige som flyktning fra Iran. Han var journalist og ble fengslet da Ruhollah Khomeini returnerte til landet. Etter åtte år i fengsel klarte han å flykte over grensen til Tyrkia og videre til Tyskland og Trelleborg. Karim Muhammed har i snart to år vært ansatt av Jasmin Jabir, som er daglig leder av firmaet Johansons rengjøringsbyrå med postadresse på Alice Tegnérs väg 9 i Tullinge. Firmaet har oppdrag 31

for Botkyrka kommune med renhold i Tullingebergsskolan, Vistaskolan, Broängsskolan, Storvretsbadet, Tumba gymnas, Tumba idrettshall og garderobene ved Rödstuhage idrettsplass.

Karim Muhammed ankom Rödstuhage idrettsplass klokka 20.50 i går, mandag den sjuende desember. Det var den siste jobben hans denne kvelden. Han parkerte folkevognbussen sin på parkeringsplassen, like ved en rød Toyota. Flombelysningen på fotballbanen var slukket, men lyset sto fortsatt på i garderobene. Han åpnet bakdøra på bussen, trakk ut rampa, klatret inn og løsnet lastestroppene fra den minste rengjøringsvognen.

Da han kom fram til den lave trebygningen og skulle låse seg inn i herregarderoben, merket han at den var åpen. Han banket på, fikk ikke noe svar og åpnet. Først etter at han hadde sperret opp døra med en kile, oppdaget han blodet på gulvet. Han gikk inn, så den døde mannen, løp tilbake til bilen og ringte alarmsentralen. Politivakten kalte opp en patruljebil på Huddingevägen, like ved lokaltogstasjonen i Tumba.

De to politibetjentene Jan Eriksson og Erland Björkander ble sendt til idrettsplassen.

Mens Erland Björkander tok opp Karim Muhammeds forklaring, gikk Jan Eriksson inn i herregarderoben. Eriksson mente å høre noe fra offeret, trodde at han fortsatt var i live, og sprang fram. Da politibetjenten snudde mannen rundt, forsto han at det var umulig. Kroppen var ille tilredt. Høyre arm manglet, og brystet var så lemlestet at det så ut som en klump med kjøttdeig. Ambulansen ankom, og like etter politiinspektør Lillemor Blom. Offeret ble raskt identifisert som Anders Ek. Lærer i fysikk og kjemi på gymnaset i Tumba, gift med Katja Ek, bibliotekar på Huddinge hovedbibliotek. De bodde i et rekkehus på Gärdesvägen 8 med to hjemmeboende barn, Lisa og Josef.

Fordi det var såpass sent på kvelden, ga politiinspektør Lillemor Blom politiaspirant Erland Björkander i oppdrag å underrette offerets familie, mens hun selv mottok rapport fra Jan Eriksson og sørget for å sperre av åstedet.

Erland Björkander ankom rekkehuset i Tumba, parkerte og ringte på. Da ingen åpnet, gikk han rundt hele husrekka til baksiden, tente lommelykta og lyste inn. Det første han så, var 32

en blodpøl på det heldekkende teppet i soverommet, uttrukne striper, som om noen hadde blitt slept gjennom døra, og et par briller i barnestørrelse ved terskelen. Uten å be om forsterkning brøt Erland Björkander opp verandadøra og gikk inn med våpenet i ferdigstilling. Han gjennomsøkte huset, fant de tre ofrene, tilkalte umiddelbart forsterkninger og ambulanse, men oppfattet ikke at gutten fortsatt var i live. Nødmeldingene fra Erland Björkander ble ved en feiltakelse sendt ut på en kanal som dekket hele Stockholmsområdet.

Klokka var 22.10 da Joona Linna satt i bilen sin på Drottningholmsvägen og hørte det krakilske anropet. En politiaspirant ved navn Erland Björkander skrek at barna var massakrert, at han var alene i huset, at moren var død, at alle var døde. En liten stund senere sto han atskillig mer samlet og rolig utenfor huset og forklarte at politiinspektør Lillemor Blom hadde sendt ham alene til huset på Gärdesvägen. Björkander ble bråstille, mumlet noe om at det var feil kanal, og så gikk han av lufta.

Det ble stille i bilen til Joona Linna. Vinduspusserne feide bort vanndråper fra frontruta. Mens han kjørte sakte forbi Kristineberg, tenkte han på faren sin, som ikke hadde fått forsterkning i tide.

Joona parkerte i veikanten ved Stefanskolen, irritert over svikten i ledelsen der ute i Tumba. Ingen skal bli presset til å gjennomføre et slikt oppdrag på egen hånd. Joona sukket, ringte operasjonssentralen og ba om å få bli satt over til Lillemor Blom.

Lillemor Blom gikk på politihøyskolen samtidig med Joona.

Etter tiden som politistudent, giftet hun seg med en kollega fra spaningsgruppen ved navn Jerker Lindkvist. To år senere fikk de en sønn som de døpte Dante. Jerker tok aldri ut sin del av foreldrepermisjonen, selv om den var lovfestet. Det medførte et økonomisk tap for familien og forsinket Lillemors karriere.

Jerker forlot henne til fordel for en yngre politikvinne som nettopp hadde avsluttet utdannelsen sin, og Joona hadde hørt at han ikke engang følger opp samværsretten med sønnen sin annenhver helg.

Joona presenterte seg kort da Lillemor svarte. Han hoppet 33

over høflighetsfrasene og fortalte henne hva han hadde hørt på radioen.

– Vi er underbemannet, Joona forklarte hun. – Og jeg vurderte faktisk …

– Det spiller ingen rolle, avbrøt han, – vurderingen din var helt på trynet.

– Du vil jo ikke høre på meg, sa hun.

– Jo, men …

– Så gjør det da!

– Du har ikke engang lov til å sende Jerker alene til et åsted, fortsatte Joona.

– Er du ferdig?

Etter en kort pause forklarte Lillemor Blom at kriminalbetjent Erland Björkander bare hadde fått i oppdrag å underrette familien om drapet, og at han helt på eget initiativ hadde brutt seg inn gjennom døra på baksiden av rekkehuset. Joona sa at hun hadde handlet riktig, ba om unnskyldning flere ganger og spurte til slutt, mest av høflighet hva det var som hadde skjedd ute i Tumba.

Lillemor refererte til det kriminalbetjent Erland Björkander hadde rapportert om knivene og bestikket som lå i blodet på kjøkkengulvet, brillene til jenta, blodsporene, håndavtrykkene og kroppene og deres plassering i huset. Deretter fortalte hun at Anders Ek, som hun antok var det siste offeret, var kjent av de sosiale myndighetene for spilleavhengigheten sin. Han hadde kommet til en ordning om sanering av gjeld med banken sin, men samtidig lånt penger i et tungt kriminelt miljø.

Nå hadde en torpedo angrepet familien hans for å få tak i ham. Lillemor beskrev tilstanden til kroppen i herregarderoben og den påbegynte parteringen, at de hadde funnet jaktkniven og en avskåret arm i dusjen. Hun fortalte det hun visste om familien i rekkehuset, og at sønnen var brakt til sykehuset i Huddinge. Flere ganger kom hun tilbake til dette med personalmangelen, og at åstedsgranskingen måtte utsettes.

– Jeg kommer bortom, sa Joona.

– Hvorfor det? spurte hun overrasket.

– Jeg vil se litt på dette.

– Nå?

34

– Hvis det ikke byr på altfor store problemer, sa han.

– Bare hyggelig, svarte hun på en måte som fikk ham til å tro at hun mente det.

Joona skjønte først ikke helt hva det var som hadde fanget interessen hans. Det dreide seg ikke om brutaliteten eller omfanget av forbrytelsen, men om noe som ikke stemte i forhold til den informasjonen han hadde fått og de slutninger som hadde blitt trukket.

Først etter å ha besøkt begge åstedene, herregarderoben på Rödstuhage idrettplass og rekkehuset i Gärdesvägen 8 i Tumba, var han sikker på at den følelsen han hadde hatt også kunne kobles til konkrete observasjoner. Det var selvsagt ikke snakk om bevis, men observasjonene var likevel såpass markante at han ikke kunne slippe taket i dem. Han var overbevist om at faren hadde blitt drept før resten av familien ble angrepet. For det første hadde fotsporene i blodet på gulvet i herregarderoben virket mer kraftfulle, mer energiske i forhold til fotsporene i rekkehuset, og for det andre var spissen på jaktkniven som lå i dusjen, brukket, hvilket burde forklare bestikket på gulvet i kjøkkenet i rekkehuset: Gjerningsmannen hadde rett og slett lett etter et nytt våpen.

Joona hadde anbefalt en allmennlege fra sykehuset i Huddinge til å bistå som sakkyndig i påvente av en rettsmedisiner og teknikere fra Statens kriminaltekniske laboratorium. De foretok en foreløpig åstedsgransking i rekkehuset før Joona snakket med rettsmedisinsk avdeling i Stockholm og rekvirerte utvidet medisinsk obduksjon.

Lillemor Blom sto ved en lyktestolpe og røykte da Joona kom ut fra rekkehuset. Han var mer sjokkert enn han hadde vært på lenge. Den groveste volden hadde vært rettet mot den lille jentungen.

En kriminaltekniker var allerede på vei. Joona skrittet over det flagrende, blåhvite plastbåndet som sperret av området, og fortsatte fram til Lillemor.

Det var mørkt, og det blåste surt. Et og annet snøflak prikket iblant til på kinnene deres. Lillemor var en noe falmet skjønnhet. Ansiktet hennes var merket av slitasjerynker, og hun sminket seg både mye og slurvete, men Joona hadde alltid syntes 35

at hun var vakker med sin rette neserygg, høye kinnbein og skjeve øyne.

– Har dere igangsatt etterforskning? spurte han.

Hun ristet på hodet og blåste ut røyk.

– Jeg skal ta meg av det, sa han.

– Da går jeg hjem og legger meg.

– Det hørtes deilig ut, smilte han.

– Bli med, da vel, spøkte hun.

– Jeg må sjekke om det er mulig å snakke med gutten.

– Jo, forresten, Det var en ting jeg gjorde, jeg ringte SKL i Linköping og ba dem ta kontakt med sykehuset i Huddinge.

– Jævlig bra, takk skal du ha, sa Joona.

Lillemor slapp sneipen på bakken og tråkket på den.

– Hva har egentlig rikskriminalpolitiet med dette å gjøre? spurte hun og kikket bort mot bilen sin.

– Det vil nok vise seg, mumlet Joona. Årsakene til disse drapene har ingenting med torpedovirksomhet å gjøre, tenkte han igjen. Det stemte rett og slett ikke.

Noen ville utslette en hel familie, men kreftene og motivene bak dette ønsket var ennå skjult.

Da Joona hadde satt seg i bilen igjen, ringte han til sykehuset i Huddinge og fikk opplyst at pasienten hadde blitt overført til neurologisk avdeling på Karolinska sjukhuset i Solna.

De sa at tilstanden hans hadde forverret seg en time etter at kriminalteknikere fra Linköping hadde pålagt en lege å sikre biologisk materiale fra ham.

Det var midt på natten da Joona begynte på tilbaketuren til Stockholm. På Södertäljevägen ringte han vakthavende vitneverge, Susanne Granat, for å innlede et samarbeid med overformynderiet når det gjaldt de planlagte avhørene i forbindelse med etterforskningen. Han orienterte om de spesielle omstendighetene og ba om å få ringe tilbake når han hadde fått flere opplysninger om pasientens tilstand.

Joona befant seg på neurologisk intensivavdeling ved Karolinska sjukhuset klokka 02.05 og fikk et møte med vakthavende lege, Daniella Richards, et kvarter senere. Hennes vurdering var at gutten ikke kunne avhøres på flere uker, hvis han i det hele tatt overlevde de alvorlige skadene.

36

– Han er i klinisk sjokk, sa hun.

– Hvilket betyr?

– Han har stort blodtap, hjertet prøver å kompensere ved å øke rytmen, og …

– Har dere klart å stanse blødningene?

– Jeg tror det, jeg håper det, og han får kontinuerlig tilførsel av blod, men oksygenmangelen i kroppen fører til at avfallsstoffene fra stoffskiftet ikke transporteres bort, blodet blir surere og kan skade hjertet, lungene, leveren, nyrene.

– Er han ved bevissthet?

– Nei. – For å komme i kontakt med ham, spurte Joona, – er det mulig å gjøre noe?

– Den eneste som kanskje kunne bedre guttens tilstand, er Erik Maria Bark.

– Hypnotisøren? spurte Joona.

Hun smilte bredt og rødmet.

– Kall ham ikke det hvis du vil ha hjelp av ham, sa hun etter en stund. – Han er den fremste eksperten vi har på sjokk- og traumabehandling.

– Har du noe imot at jeg ber ham komme?

– Tvert imot, jeg har vært inne på tanken selv, sa hun.

Joona lette gjennom lommene sine etter telefonen, skjønte at han hadde lagt den igjen i bilen, og ba om få låne telefonen til Daniella Richards. Etter å ha forklart omstendighetene for Erik Maria Bark, ringte han til Susanne Granat i helse- og sosialvesenet igjen og sa at han håpet å kunne snakke med Josef Ek ganske snart. Susanne Granat fortalte da at de hadde familien i registrene sine, at faren var spilleavhengig og at de hadde hatt en viss kontakt med datteren for tre år siden.

– Med datteren? spurte Joona skeptisk.

– Den eldste datteren, Evelyn, forklarte Susanne.

4

Tirsdag morgen åttende desember ERIK MARIA BARK har akkurat kommet hjem fra den nattlige konsultasjonen på Karolinska sjukhuset der han hadde møtt kriminaletterforsker Joona Linna. Erik hadde likt ham selv om han hadde forsøkt å overtale ham til å bryte sitt eget løfte om aldri mer å bruke hypnose. Kanskje var det inspektørens oppriktige uro for guttens storesøster som gjorde at han virket så sympatisk. Antakelig var noen på jakt etter henne i dette øyeblikk.

Erik går inn i soverommet og ser sin kone Simone liggende i senga. Han begynner å bli alvorlig trøtt nå, pillene har begynt å virke, øynene er såre og øyelokkene tunge, søvnen er allerede på vei. Lyset ligger som en ripete glassplate over Simone.

Nesten en hel natt har gått etter at han dro hjemmefra for å undersøke den skadede gutten. Nå har Simone tatt over hele senga. Kroppen er tung. Dyna ligger ved fotenden, nattkjolen har lagt seg i en krøll rundt livet. Hun ligger avslappet på magen og har litt gåsehud på overarmene og skuldrene. Erik legger dyna forsiktig over henne. Hun mumler svakt og kryper sammen. Han setter seg og stryker over vristen hennes, ser tærne reagere med små bevegelser.

– Jeg tar meg en dusj, sier han og lener seg bakover.

– Hva het hun politidama? snøvler hun.

Men før han rekker å svare, befinner han seg på Observatorielunden. Han graver i sanden på lekeplassen og finner en gul stein, eggformet, stor som et gresskar. Han skraper på den med fingrene og kan kjenne et mønster på siden, en rad spisse 38

tenner. Han snur den tunge steinen og oppdager at det er et kranium av en dinosaur.

– Faen ta deg! skriker Simone.

Han rykker til og skjønner at han har sovnet og begynt å drømme. Sovepillene hadde vippet ham ut midt i samtalen.

Han prøver å smile og møter et syrlig blikk fra Simone.

– Sixan? Hva er det?

– Er du på’n igjen, nå? spør hun.

– Hva for noe?

– Hva for noe, gjentar hun irritert. – Hvem er Daniella?

– Daniella?

– Du lovte meg, det var et løfte, Erik, sier hun halvt på gråten. – Jeg stolte på deg, jeg var så dum at jeg faktisk stolte …

– Hva er det du snakker om? avbryter han. – Daniella Richards er en kollega på Karolinska. Hva er det med henne?

– Ikke lyv for meg.

– Dette er faktisk ganske absurd, sier han med et smil.

– Syns du det er morsomt? spør hun. – Noen ganger har jeg tenkt … til og med trodd at jeg skulle kunne glemme det som skjedde.

Erik glir inn mot søvnen noen sekunder, men hører likevel hva hun sier.

– Det er kanskje like greit at vi tar ut separasjon, hvisker Simone.

– Det har ikke skjedd noe mellom Daniella og meg.

– Det spiller egentlig ingen rolle, sier hun oppgitt.

– Ikke det? Spiller det ingen rolle? Du vil altså ta ut separasjon for noe jeg gjorde for ti år siden?

– Noe? – Jeg var full og …

– Jeg vil ikke høre, jeg vet alt, jeg … faen heller! Jeg vil ikke ha denne rollen. Jeg er ikke sjalu av meg, men jeg er et lojalt menneske, og jeg forlanger lojalitet tilbake.

– Jeg har aldri sviktet deg siden, og jeg kommer aldri til å …

– Hvorfor kan du ikke bare bevise det for meg? avbryter hun. – Det er det jeg trenger.

– Du må rett og slett stole på meg, sier han.

39

– Ja, sukker hun, tar med seg pute og dyne og går ut av rommet.

Han sukker tungt, vet at han burde følge etter henne, ikke bare gi seg, han burde leie henne tilbake til senga eller legge seg på gulvet ved siden av sovesofaen i gjesterommet, men nå har søvnen så fullstendig overtaket på ham at han ikke klarer å gjøre motstand. Han kjenner dopaminene i sovepillene flyte ut i kroppen, den behagelige muskelavslapningen som brer seg over ansiktet, ut i tær og fingertupper. Den tunge, kjemiske søvnen lukker seg rundt bevisstheten hans som en hvit sky. * To timer senere åpner Erik langsomt øynene mot det hvite lyset som presser mot gardinene. I det samme begynner bildene fra nattens hendelser å blaffe opp: Beskyldningene fra Simone, og gutten som ligger med hundrevis av mørke kuttskader i den kritthvite kroppen. De dype sårene i nakken, halsen og brystet.

Erik tenker på kriminaletterforskeren som virket overbevist om at gjerningsmannen hadde hatt til hensikt å utslette en hel familie. Først faren, så moren, sønnen og datteren.

Telefonen på nattbordet hans ringer.

Erik reiser seg fra senga, men i stedet for å svare river han gardinene til side og myser ut på fasaden tvers over gata, blir stående en stund og samle tankene. Morgenlyset viser tydelig at vinduene trenger å pusses.

Simone har allerede gått til galleriet. Han skjønner ikke reaksjonen hennes, hvorfor hun snakket om Daniella. Han lurer på om det handler om noe helt annet. Kanskje sovepillene.

Han er klar over at han befinner seg i faresonen når det gjelder avhengighet. Men han må jo sove. Alle nattevaktene på sykehuset har ødelagt døgnrytmen hans fullstendig. Hadde det ikke vært for medisineringen, ville han bukket under, tenker han og strekker seg etter vekkerklokka, men velter den ned på gulvet.

Telefonen slutter å ringe, men er bare stille en liten stund før den begynner å ringe igjen.

40

Han vurderer å gå inn til Benjamin og legge seg ved siden av sønnen sin, vekke ham forsiktig, spørre om han har drømt noe.

Erik løfter røret av telefonen på nattbordet og svarer.

– Erik Maria Bark.

– Hei, det er Daniella Richards.

– Er du fortsatt på neurologisk? Hvor mye er klokka nå?

– Kvart over åtte – jeg begynner å bli litt sliten.

– Da får du dra hjem og legge deg.

– Tvert imot, sier Daniella bestemt. – Du må komme tilbake hit. Kriminalbetjenten er på vei. Nå er han helt overbevist om at gjerningsmannen er på jakt etter den eldste søsteren. Han sier at han må forsøke å snakke med gutten.

Noe svart og blytungt fyller hodet til Erik.

– Det er nok ikke å anbefale med tanke på at …

– Men hva med søsteren? avbryter hun. – Jeg føler at det er like før jeg gir politiet tillatelse til å avhøre Josef.

– Hvis det er din vurdering at pasienten vil tåle det, sier Erik.

– Tåle det? Aldri i verden, det er altfor tidlig, tilstanden hans er … han kommer til å få vite hva som har skjedd med hele familien hans uten å være forberedt på det, uten å ha noen tilgang til krisepsykiatri … han kan bli psykotisk, han kan bli …

– Det er helt opp til deg, avbryter Erik.

– En ting er at jeg ikke vil ha politiet inn her, men jeg kan ikke bare sitte her med hendene i fanget, jeg mener, søsteren hans er utvilsomt i fare, sier hun.

– Men det er …

– En drapsmann leter etter storesøsteren, avbryter Daniella med hevet stemme.

– Sannsynligvis.

– Du får unnskylde meg, jeg vet ikke hvorfor jeg blir så opprørt av dette, sier hun. – Kanskje fordi det ikke er for sent, kanskje fordi det faktisk er noe som kan gjøres. Det er jo ikke så ofte det er det, men i dette tilfellet kunne vi kanskje redde livet til et menneske før hun blir …

– Hva er det du egentlig vil? avbryter Erik.

41

– Du må komme hit å gjøre det du kan best.

– Jeg kan snakke med gutten om det som har skjedd, når tilstanden hans har bedret seg.

– Du må komme og hypnotisere ham, sier hun alvorlig.

– Nei, ikke det, svarer han.

– Det er den eneste muligheten.

– Jeg kan ikke.

– Ingen andre kan det bedre enn deg.

– Jeg har ikke engang tillatelse til å utføre hypnose på Karolinska.

– Den tillatelsen har jeg klar før du er her.

– Jeg har lovt meg selv aldri mer å hypnotisere noen.

– Kan du ikke bare komme hit?

Det blir stille en liten stund før Erik spør: – Er han ved bevissthet?

– Snart.

Han hører sin egen pust suse i telefonrøret.

– Hvis du ikke setter gutten i hypnotisk tilstand, kommer jeg til å la politiet avhøre ham.

Hun legger på.

Erik blir stående og holde røret i den skjelvende hånden sin. Det blytunge mørket i hodet hans lammer hjernen gradvis. Han åpner nattbordsskuffen. Treesken med papegøyen er ikke der. Han må ha glemt den i bilen.

Morgensola flommer inn i leiligheten der han går gjennom rommene for å vekke Benjamin.

Gutten sover med åpen munn, han er blek i ansiktet og ser helt utslitt ut, selv om han har sovet hele natten.

– Benni?

Benjamin åpner de søvndrukne øynene sine og ser på ham som om han var en fullstendig fremmed, før han setter opp et smil som ikke har forandret seg siden han ble født.

– Det er tirsdag – på tide å stå opp.

Benjamin setter seg gjespende opp i senga, klør seg i håret og ser så på telefonen som han har hengende i en snor rundt halsen. Det er det første han gjør hver morgen: sjekker om han har gått glipp av noen meldinger i løpet av natten. Erik tar fram den gule sportsbagen med pumaen på, bagen som inne42

holder faktorpreparatet desmopressin, teknisk sprit, kanyler, kompresser, kirurgisk teip og smertestillende tabletter.

– Nå eller til frokost?

Benjamin trekker på skuldrene.

– Spiller ingen rolle.

Erik forbereder raskt injeksjonen, snur den tynne armen til sønnen sin mot lyset fra vinduet, vasker området, trekker preparatet opp i sprøyten og fører forsiktig kanylen inn under huden. Mens sprøyten langsomt tømmes, sitter Benjamin og taster på mobilen sin med den ledige hånden.

– Shit, det er nesten slutt på batteriet, sier han og legger seg ned på senga mens Erik trykker en kompress mot stikket for å stoppe blødningen. Benjamin må ligge stille en stund før faren fester den med kirurgteipen.

Forsiktig bøyer han beina til sønnen fram og tilbake, så trener han de tynne kneleddene og avslutter med å massere føttene og tærne.

– Hvordan føles det? spør han og ser nøye på guttens ansikt.

Benjamin skjærer en grimase.

– Som vanlig, sier han.

– Vil du ha smertestillende?

Sønnen rister på hodet, og plutselig tenker Erik på det bevisstløse vitnet, gutten med alle knivstikkene. Kanskje leter drapsmannen etter den eldste søsteren hans i dette øyeblikk.

– Pappa? Hva er det? spør Benjamin.

Erik møter blikket hans og sier: – Jeg kan kjøre deg til skolen hvis du vil.

– Hvorfor det? * Rushtrafikken glir tregt. Benjamin sitter ved siden av faren sin og lar seg dysse tilbake mot søvnen av den rykkete køkjøringen. Han gjesper stort og kjenner at en myk varme fra nattesøvnen fortsatt henger igjen i kroppen. Han tenker på at faren hans har det travelt, men at han likevel tar seg tid til å kjøre ham til skolen. Benjamin smiler for seg selv. Sånn har det all43

tid vært, tenker han. Når pappa jobber med noe fælt på sykehuset, blir han alltid ekstra urolig for at det skal skje noe med meg.

– Nei, nå glemte vi jo skøytene likevel, sier Erik plutselig.

– Åja.

– Vi snur, sier Erik.

– Det er ikke nødvendig, det gjør ikke noe, sier Benjamin.

Erik prøver å skifte fil, men blir hindret av en annen bil. Idet han svinger tilbake, er han tett på å kollidere med en søppelbil.

– Vi har tid til å snu og …

– Drit nå i de skøytene, da. Det er det samme for meg, sier Benjamin med hevet stemme.

Erik sender ham et overrasket sideblikk.

– Jeg trodde du likte å gå på skøyter, jeg.

Benjamin vet ikke hva han skal svare, han hater å bli forhørt, vil ikke begynne å lyve.

– Gjør du ikke det? spør Erik.

– Hva da?

– Liker du ikke å gå på skøyter?

– Hvorfor skulle jeg gjøre det? mumler han.

– Vi kjøpte jo helt nye …

– Hvor morsomt kan det være?

– Så du vil ikke at jeg skal snu og hente dem, da?

Benjamin bare sukker til svar.

– Skøyter er kjedelig, sier Erik. – Sjakk og tv-spill er kjedelig, er det noe i det hele tatt som er morsomt å gjøre?

– Jeg vet ikke, svarer han.

– Ingenting?

– Jo. – Se på film?

– En gang iblant.

– En gang iblant? smiler Erik.

– Ja, svarer Benjamin.

– Du som glatt kan se tre, fire filmer på en kveld, sier Erik muntert.

– Og hva så?

– Nei, ingenting, fortsetter Erik ertende. – Ikke annet enn at man kanskje kunne begynne å lure på hvor mange filmer 44

du ville sett hver dag hvis du virkelig likte film? Hvis du elsket film …

– Kutt ut.

– Da hadde du kanskje hatt to skjermer og kjørt på fast forward hele døgnet for å rekke alle sammen.

Benjamin vet at han ikke kan la være å smile når pappa tøyser med ham.

Plutselig høres et dempet smell, og en lyseblå stjerne glimter til på himmelen.

– Merkelig tid å sende opp fyrverkeri på, sier Benjamin.

– Hva? spør faren hans.

– Se, sier Benjamin og peker.

På himmelen henger det en stjerne av røyk med dalende spisser. Av en eller annen grunn ser Benjamin for seg Aida, og det knyter seg i magen hans, han blir varm i kroppen. På fredag satt de tause, tett sammen i sofaen i Aidas lille leilighet ute i Sundbyberg. De så på filmen Elephant mens lillebroren hennes lekte med pokémonkort på gulvet og pratet med seg selv.

Samtidig som Erik parkerer bilen utenfor skolegården, får Benjamin øye på Aida. Hun står på den andre siden av gjerdet og venter på ham. Idet hun oppdager ham, vinker hun. Benjamin tar skolesekken sin og sier litt anspent: – Ha det, da, pappa, takk for skyssen.

– Jeg elsker deg, sier Erik lavt.

Benjamin nikker og åpner bildøra.

– Skal vi se på en film i kveld? spør Erik.

– Jeg vet ikke, svarer han med nedslått blikk.

– Er det der Aida? spør faren hans.

– Ja, svarer Benjamin nesten lydløst.

– Jeg kunne tenke meg å hilse på henne, sier Erik og går ut av bilen.

– Hvorfor det?

De går fram mot Aida. Benjamin tør nesten ikke å se på henne, han føler seg som en liten snørrunge. Hun må ikke tro at han vil at faren hans skal godkjenne henne. Han blåser i hva faren hans syns og ikke syns. Aida virker nervøs idet de nærmer seg. Blikket hennes flakker mellom ham og faren.

45

Før Benjamin rekker å komme med noen forklaringer, strekker Erik fram hånden og hilser: – Hei. Aida tar avventende hånden hans. Benjamin noterer seg at faren hans rykker til da han ser tatoveringen hennes. Hun har et hakekors tatovert på halsen. Ved siden av er det en liten davidsstjerne. Hun har malt øynene svarte, håret er satt opp i to barnslige fletter, og hun er kledd i en svart skinnjakke og en sid, svart tyllkjole.

– Jeg er Erik, faren til Benjamin, sier Erik.

– Aida.

Stemmen hennes er lys og sped. Benjamin blir rød i kinnene og ser nervøst på Aida og så ned i bakken.

– Er du nazist? spør Erik.

– Er du? repliserer hun.

– Nei. – Ikke jeg heller, sier hun og møter blikket hans et kort øyeblikk.

– Hvorfor har du et …

– Ikke for noe, avbryter hun. Jeg er ingenting, jeg er bare …

Benjamin bryter inn, hjertet hans hamrer av sjenanse overfor faren sin.

– Hun havnet i et visst miljø for noen år siden, sier han høyt. – Men syntes at de var idioter og …

– Du behøver ikke å forklare for ham, avbryter Aida irritert.

Han blir stum et øyeblikk.

– Jeg … syns bare at det er modig å stå for tabbene sine, sier han til slutt.

– Ja, men jeg tolker det annerledes, sier Erik, – jeg tolker det som fortsatt manglende innsikt, ikke å få fjernet …

– Kutt ut nå, roper Benjamin. – Du vet ingenting om henne.

Aida snur og går sin vei. Benjamin skynder seg etter henne.

– Beklager det der, peser han. – Faren min, han er så utrolig pinlig …

– Har han ikke rett, da? spør hun.

– Nei, svarer Benjamin svakt.

– Jo, jeg tror kanskje at han har det, sier hun med et lite smil og tar hånden hans.

5

Tirsdag formiddag åttende desember RETTSMEDISINSK AVDELING ligger i en rød mursteinsbygning på Retzius väg 5, midt på Karolinska instituttets store campus, omgitt av digre bygningskomplekser på alle kanter.

Joona Linna svinger rundt den innestengte bygningen og setter fra seg bilen på gjesteparkeringen. Han passerer en rimfrossen gressplen og en lasterampe på veien mot hovedinngangen.

Joona tenker at det er merkelig at ordet obduksjon kommer av det latinske ordet for å dekke over, skjule, gjemme, når man egentlig gjør det motsatte. Kanskje er det så enkelt som at man underbevisst har villet fokusere på avslutningen, når kroppen lukkes etter obduksjonen og det indre omsider skjules igjen.

Etter å ha meldt sin ankomst hos en ung dame i resepsjonen, får han gå inn til Nils Åhlén, professor i rettsmedisin, bedre kjent som Nålen fordi han alltid undertegner rapportene sine N Åhlén.

Kontoret til Nålen er moderne innredet med blanke, hvite flater kombinert med matte gråtoner. Det er påkostet design.

De få sittemøblene er utført i børstet stål med stramme, hvite skinnseter.

Lyset over skrivebordet kommer fra en stor, hengende glassskive.

Nålen håndhilser på Joona uten å reise seg. Han har en hvit poloskjorte under legefrakken og pilotbriller med hvit innfatning. Ansiktet hans er smalt og glattbarbert, det grå håret er kortklippet, leppene bleke og nesen lang og buklete.

– God morgen, hveser han.

47

På veggen henger det et gulnet fotografi av Nålen og noen av kollegene hans: rettsmedisinere, rettskjemikere, rettsgenetikere og rettsodontologer. Alle smilende og iført hvite legefrakker.

De står samlet rundt noen mørke beinrester på et bord. Billedteksten forteller at det dreier seg om et funn fra 800-tallet fra en av utgravingene ved kaupangen Birka på Björkö.

– Nytt bilde igjen, sier Joona.

– Her får jeg bare lov til å teipe opp fotografier, sier Nålen misfornøyd. – På den gamle patologen hadde de et maleri på atten kvadratmeter.

– Du verden, svarer Joona.

– Malt av Peter Weiss.

– Forfatteren?

Nålen nikker, og en refleks fra taklampa glitrer til i pilotbrillene hans.

– Ja, han portretterte hele instituttet på førtitallet. Et halvt års arbeid som han fikk 600 kroner for, har jeg hørt. Min far er med blant obdusentene på maleriet, han står ved fotenden ved siden av Bertil Falconer.

Nålen legger hodet på skakke og myser på dataskjermen sin.

– Jeg sitter akkurat og fikler med obduksjonsrapporten fra drapene i Tumba, sier han langsomt.

– Ja? Nålen myser på Joona.

– Carlos ringte og maste på meg i morges.

Joona smiler.

– Jeg vet det, sier han.

Nålen skyver brillene lenger opp på nesen.

– Det hastet visst med tidsbestemmelsen av dødsfallene.

– Ja, vi måtte vite i hvilken rekkefølge …

Nålen setter opp en trutmunn og søker på skjermen.

– Det er bare en foreløpig vurdering, men …

– At mannen døde først?

– Nettopp … jeg gikk bare ut fra kroppstemperaturen, sier han og peker på skjermen. – Erixon sa at begge åstedene, garderoben og rekkehuset holdt samme temperatur, så jeg anslo at mannen døde litt over en time før de to andre.

– Har du endret oppfatning nå?

48

Nålen rister på hodet og reiser seg opp med et stønn.

– Skiveprolaps, forklarer han, går ut av kontoret og nedover korridoren.

Joona følger etter Nålen, som halter sakte av sted mot obduksjonssalene.

De passerer en avstengt sal med et frittstående obduksjonsbord i rustfritt stål. Det ser ut som en oppvaskbenk med kvadratiske seksjoner og opphøyde kanter rundt. De fortsetter inn i et kjøligere rom der kroppene som skal undersøkes på rettsmedisinsk, oppbevares i skuffer ved en temperatur på fire grader. Nålen stanser, sjekker nummeret, trekker ut en skuff i veggen og ser at den er tom.

– Borte, smiler han og vralter videre gjennom korridoren der tusenvis av små hjulspor løper over gulvbelegget, åpner en ny dør og holder den åpen for Joona.

De blir stående i en opplyst, hvitkalket sal med en stor servant på veggen. Vann drypper ned i et sluk i gulvet fra en okergul gummislange. På det lange plastovertrukne obduksjonsbordet ligger en naken og nærmest fargeløs kropp, flekket med hundrevis av mørke sår.

– Katja Ek, konstaterer Joona.

Den døde kvinnen har en underlig ro i ansiktet, munnen er halvåpen og øynene fokusert i det fjerne. Det ser ut som om hun hører på vakker musikk. Ansiktsuttrykket passer overhodet ikke sammen med de lange kuttskadene over pannen og kinnene. Joona lar blikket gli over kroppen til Katja Ek der en marmorert tegning av blodårene allerede har kommet til syne rundt halsen.

– Vi håper å kunne bli ferdige med de indre undersøkelsene i ettermiddag.

– Ja, herregud, sukker Joona Den andre døra åpnes, og en ung mann med et usikkert smil kommer inn i salen. Han har opptil flere ringer i øyebrynene, og det svartfargede håret henger i en hestehale nedover ryggen på legefrakken. Halvt smilende løfter Nålen neven til en heavyrockhilsen som den unge mannen umiddelbart besvarer.

– Dette er Joona Linna fra rikskriminalpolitiet, forklarer Nålen. – Han er en av våre faste gjester.

49

– Frippe, sier den unge mannen og håndhilser på Joona.

– Han spesialiserer seg innen rettsmedisin, forklarer Nålen.

Frippe tar på seg et par latexhansker og Joona følger ham bort til obduksjonsbordet og kjenner at en kald og illeluktende duft omgir kvinnen.

– Hun er den som har blitt minst utsatt for overdreven vold, påpeker Nålen. – Til tross for et utall av kutt og stikkskader.

De ser på den døde kvinnen. Kroppen er dekket av store og små sår.

– Dessuten er hun, i motsetning til de to andre, verken lemlestet eller partert, fortsetter han. – Den direkte dødsårsaken er ikke stikkene i halsen, men dette, som går rett inn i hjertet, ifølge bildene fra tomografen.

– Men det er litt vanskelig å se blødninger på bildene, forklarer Frippe.

– Vi skal selvfølgelig undersøke dette nærmere når vi åpner henne, sier Nålen til Joona.

– Hun har gjort motstand, sier Joona.

– Jeg vurderer det slik at hun først verget seg aktivt, svarer Nålen. – I forhold til skadene på håndflatene, men at hun senere prøvde å unnslippe og bare beskytte seg.

Den unge legen sender Nålen et blikk.

– Observer skadene på utsiden av armene, sier Nålen.

Pareringsskader, mumler Joona.

– Akkurat.

Joona bøyer seg fram og betrakter de brungule flekkene i kvinnens vidåpne øyne.

– Du ser på solene?

– Ja …

– De dukker opp først noen timer etter døden, iblant kan det ta flere døgn, sier Nålen. – De blir helt svarte til slutt. Det kommer av at trykket i øyet synker.

Nålen tar en reflekshammer fra en hylle og ber Frippe om å kontrollere om det fortsatt er idiomuskulær vulst tilstede.

Den unge legen banker midt på kvinnens biceps og kjenner med fingrene på muskelen etter sammentrekninger.

– Minimalt nå, sier han til Joona.

– Det pleier å gi seg etter tretten timer, forklarer Nålen.

50

– De døde er ikke helt døde, sier Joona og grøsser til idet han ser spøkelsesaktig bevegelse i den slappe armen til Katja Ek. – Mortui vivos docent – de døde belærer de levende, svarer Nålen og smiler for seg selv mens han og Frippe snur henne over på magen.

Han peker ut de rødbrune flekkene på lårene og korsryggen hennes, over skulderbladene og langs overarmene.

– Likflekkene er svake når offeret har mistet mye blod.

– Skjønner, sier Joona.

– Blod er tungt, og når man dør, fins det ikke lenger noe indre trykksystem, forklarer Nålen for Frippe. – Det er kanskje innlysende, men blodet renner nedover og samles rett og slett på de laveste punktene og kommer oftest til syne rundt kontaktflatene med underlaget. Han presser tommelen mot en flekk på den høyre leggen hennes til den nesten er borte.

– Ja, som du ser … de kan presses bort helt fram til et døgn etter døden.

– Men jeg syntes jeg så flekker på hoftebeinet og brystene, sier Joona tvilende.

– Bravo, sier Nålen og ser på ham med et lett overrasket smil. – Jeg trodde ikke du ville legge merke til dem.

– Hun har altså ligget død på magen en stund før hun ble snudd, sier Joona med finsk stramhet i stemmen.

– To timer, vil jeg anslå.

– Så gjerningsmannen ble der i to timer? spør Joona undrende. – Eller så kom han eller noen andre tilbake til åstedet og snudde henne.

Nålen trekker på skuldrene.

– Jeg er langt fra ferdig med rapporten min ennå.

– Kan jeg få spørre om en ting? Jeg la merke til at et av sårene på magen så ut som et akutt keisersnitt …

– Keisersnitt, sier Nålen og smiler. – Hvorfor ikke? Skal vi ta en titt på det?

De to legene snur kroppen rundt igjen.

– Er det dette du mener?

Nålen peker på et stort kutt som løper fra navlen og femten centimeter nedover.

– Ja, svarer Joona.

51

– Jeg har ikke rukket å undersøke hver eneste skade ennå.

– Vulnera incisa s scissa, sier Frippe.

– Ja, det ser ut til å være en kuttskade, sier Nålen.

– Og ikke en stikkskade, sier Joona.

– Med tanke på den rette formen på snittet og at huden ellers i området er intakt …

Nålen pirker med fingeren i såret, og Frippe bøyer seg fram for å se.

– Ja …

– Veggene, fortsetter Nålen. – De er ikke særlig gjennomtrukne av blod, men …

Han bråstopper.

– Hva er det? spør Joona.

Nålen ser på dem med et underlig blikk.

– Dette snittet er gjort etter hennes død, sier han.

Han trekker av seg hanskene.

– Jeg må sjekke bildene fra tomografen, sier han og går fram til pc-en på bordet ved døra.

Han taster seg fram til de tredimensjonale bildene, stopper opp, blar videre og forandrer vinkel.

– Det ser ut til at såret går inn i livmoren, hvisker han. – Det ser ut til å følge de gamle arrene.

– Gamle? Hva mener du? spør Joona.

– Så du ikke det? sier Nålen smilende og går tilbake til kroppen. – Et akutt keisersnitt.

Han peker på det vertikale såret. Joona ser nærmere etter og oppdager at det langs hele den ene sårkanten løper en tynn tråd av gammelt, lyserosa arrvev etter et for lengst leget keisersnitt.

– Men hun var jo ikke gravid nå? spør Joona.

– Nei, sier Nålen med en liten latter og skyver pilotbrillene lenger opp på neseryggen.

– Har vi å gjøre med en drapsmann som har kirurgisk kompetanse? spør Joona.

Nålen rister på hodet, og Joona tenker at noen drepte Katja Ek med grov vold og et vilt raseri. To timer senere kom han tilbake, snudde henne over på ryggen og skar opp det gamle keisersnittet hennes.

52

– Sjekk om det finnes noe liknende på de andre ofrene.

– Skal vi prioritere det? spør Nålen.

– Ja, jeg tror det, svarer Joona.

– Du tviler?

– Nei. – Men du vil at vi skal prioritere alt, sier Nålen.

– Ja, helst, smiler Joona og går ut av salen.

Han begynner å fryse idet han setter seg i bilen på parkeringsplassen. Han starter, triller ut på Retzius väg, skrur opp varmeapparatet og slår nummeret til politiadvokat Jens Svanehjälm.

– Svanehjälm, svarer han.

– Joona Linna her.

– God morgen … Jeg snakket akkurat med Carlos – han sa at du ville ta kontakt.

– Det er litt vanskelig å si hva vi har her, sier Joona.

– Er du ute og kjører?

– Jeg er akkurat ferdig på rettsmedisinsk og tenkte å stikke innom sykehuset, jeg har virkelig et stort behov for å avhøre det overlevende offeret.

– Carlos forklarte situasjonen for meg, sier Jens. – Vi får sette opp farten her. Har du iverksatt GMP-gruppen?

– Her holder det ikke med en gjerningsmannsprofil, svarer Joona.

– Nei, jeg vurderer det på samme måte som deg. Skal vi ha noen mulighet til å beskytte storesøsteren, så må vi snakke med gutten, det er bare sånn det er.

Joona ser plutselig en fyrverkerirakett eksplodere helt lydløst. En lyseblå stjerne langt unna, men midt over byens tak.

– Jeg har vært i kontakt med … fortsetter Joona og kremter.

– Jeg har vært i kontakt med vakthavende vitneverge Susanne Granat, og så tenkte jeg å ta med meg psykiateren Erik Maria Bark, som er ekspert på behandling av sjokk og traumer.

– Det er helt i orden, sier Jens beroligende.

– Da kjører jeg til neurokirurgisk med det samme.

– Det syns jeg du skal gjøre.