Historier jeg bare forteller mine venner
KAPITTEL 1
J
eg hadde alltid følt et visst slektskap med ham, beundret den naturlige elegansen og utstrålingen, til tross for at kjæresten min i årevis hadde hatt et bilde av ham joggende i bar overkropp gjennom Central Park på kjøleskapsdøra. Kanskje mangelen på sjalusi overfor akkurat denne utbrettgutten var dempet av medfølelse for at han hadde mistet faren sin, og en anerkjennelse av hvor komplisert det er å være i rampelyset og bli objektivert fra man er svært ung. Når det er sagt, når kjæresten min og andre konstant holdt på å dåne bare ved tanken på ham, når jeg stadig vekk så ham i avisene, strålende som en amerikansk prins, var det ikke fritt for at jeg som mann iblant tenkte: til helvete med den fyren. Når du ferdes i kretser som er i offentlighetens søkelys, kan det være vanskelig å holde fast ved helte- eller skurkebilder. Før eller siden treffer du helten din, og det er ikke alltid han lever opp til
8
Historier jeg bare forteller mine venner
forventningene, mens skurken viser seg å være den kuleste fyren du har møtt. Det er umulig å vite på forhånd, så etter hvert lærer du å ikke heie på noen i opptoget av stjerner, musikere, idrettsstjerner og politikere. Og du mister evnen til å ta del i USAs egentlige yndlingstidsfordriv, som altså ikke er baseball, men å rakke ned på dem du ikke liker, og hylle dem du liker. Jeg hadde ikke lært den banale sannheten da jeg traff ham for første gang. Det var på en tid da jeg var dypt ulykkelig i privatlivet, stadig mer frustrert over hvilken vei karrieren så ut til å gå – selv om det fra utsiden antagelig virket som om jeg var en av de heldigste tjuefireåringene på kloden. I et forsøk på å finne innhold, mening og spenning i livet var jeg blitt dypt involvert i politikken. Det var på et politisk arrangement, den typen der filmstjerner omgås politiske stjerner og speiler seg i glansen av de andre, håper at de andre skal fylle dem med noe de mangler, at vi ble presentert for hverandre. «Rob Lowe, har du hilst på John Kennedy jr.?» var det noen som sa. «Hei du, hyggelig å treffe deg», sa jeg. Han smilte. Vi håndhilste, og jeg var glad for at jenta som da hadde rukket å bli ekskjæresten min, ikke var der og kunne se at han var litt høyere enn meg, eller si noe om hvem som var finest på håret. Vi småpratet litt, og jeg husker at jeg tenkte: Hvordan får han det til? Hvordan takler han oppmerksomheten? Hva gjør han for å leve et normalt liv? Er det overhodet mulig? Er det noen vits i å prøve? Han var sjarmerende og vennlig og lot seg tilsynelatende ikke affisere av alle som prøvde å skjule at de stirret på ham. Til slutt, siden vi var single menn i tjueårene, kom praten inn på jenter. «Kanskje vi skulle stikke av og finne ut hvor det er noe action», sa han. Jeg så på ham. «Dø. Du er JFK jr., for faen! Skjønner du det?! Du trenger ikke å dra noe sted!» Han så på meg og lo, og da han gjorde det, så jeg et glimt av faren hans og ble minnet på Kennedyfamiliens lidelser, og var glad for at han videreførte arven på en måte som lovte så godt for framtiden. Etter hvert skilte vi lag, og det ble ikke til at vi dro på jakt etter
Rob Lowe
9
fest og moro den kvelden (selv om jeg senere brøt opp baren i en hotellsuite klokka to på natta sammen med en som lå godt an til å bli visepresidentkandidat). Gjennom årenes løp fulgte jeg nysgjerrig med på hvordan han taklet berømmelsens viderverdigheter, kjærlighetsforhold, medgang og motgang i yrkeslivet. Iblant dukket vi opp sammen på de grusomme listene over sexy mannfolk – «hunks». (Kunne de ha funnet på et mer nedverdigende, eller rett og slett motbydelig, ord enn «hunk», direkte oversatt «klump»? Klump med hva da? Smør? Ost? Fytti rakkern.) Det kan til og med ha vært en jente eller to som vi begge hadde lyst på, men utover det hadde vi ingen kontakt. På slutten av nittitallet var jeg på en romantisk skiferie i Sun Valley i Idaho sammen med min kone Sheryl. Vi følte oss fortsatt som nygifte, selv om vi hadde to nydelige, små gutter som vi for en gangs skyld hadde forlatt for å gå ut en tur. Sun Valley er et av yndlingsstedene mine. Det er et skiområde av den gamle skolen (den første stolheisen i Nord-Amerika), det er glamorøst (frekventert av Hemingway og tidlig Hollywood-adel) og det har et av landets beste alpinterreng. Jeg hadde dratt dit siden midten av 80-årene og alltid likt blandingen av mennesker man til enhver tid kunne støte på. En kveld, på en stor julefest, kjente jeg et klaps på skulderen. Det var John jr. «Hei, hvordan går det?» spurte han med et smil. Jeg presenterte ham for Sheryl. Han gratulerte oss med bryllupet. Etter en stund gikk Sheryl for å mingle, slik at vi to ble stående alene i hjørnet og se festen vrimle rundt oss. Selv i dette nokså eksklusive selskapet merket jeg et og annet nysgjerrig blikk. En skilærer gikk forbi, en filmstjerne; en lokal skjønnhet strøk forbi John og kastet på håret. «Hvordan klarte du det?» spurte han, så lavt mot støyen fra festen at jeg ikke hørte helt. «Unnskyld?» «Hvordan klarte du det?» gjentok han. «Jeg mener, å falle til ro? Du av alle.» Jeg så på ham, og han smilte, lo nesten, som om han dek-
10
Historier jeg bare forteller mine venner
ket over noe annet, en annen følelse, noe jeg ikke helt fikk tak i. Første trodde jeg at han kanskje ertet meg litt – fram til jeg giftet meg, hadde livet mitt blitt kringkastet som en serie med romanser, hvorav noen hadde blitt dekket med stor interesse av avisene. Men jeg skjønte at spørsmålet var alvorlig ment. Det virket som om han strevde med en slags gåte han ikke klarte å løse. Jeg la merke til at han så på en smekker lyshåret kvinne på den andre siden av rommet. Hun hadde fantastiske, blå øyne og en skjønnhet og tiltrekningskraft du vanligvis bare så hos filmstjerner. Hun sto ved siden av Sheryl, som også var en blåøyd blondine så vakker og magnetisk at det virket som om hun hadde en lyskaster og en vindmaskin konstant rettet mot seg. Jeg la to og to sammen. «Det ser ut som om du har en nydelig kjæreste. Da er halve jobben gjort. Hun er åpenbart fantastisk, og hvis hun er din beste venn, så gift deg med henne. Det klarer du. Ikke la noen fortelle deg at du ikke klarer det, at du ikke er rede eller i stand til det. Kast deg uti det, det er varmt i vannet. Hør på meg, jeg vet hva jeg snakker om. Hvis dere er gode venner i tillegg til alt det andre, så dra i utløseren, ikke la henne slippe unna. Du vet aldri hva livet vil bringe.» Jeg tror han ble litt paff av hvor innstendig jeg snakket. Jeg aner ikke hva han hadde ventet at jeg skulle si. Men han spurte, så pokker heller. John nikket, og vi begynte å snakke om andre ting. Dagen etter møttes vi i bakken, hvor han sto på snøbrett. Han kjørte uanstrengt, raskt og fritt. Men så ble det væromslag, og plutselig var sikten nær null. I snøen og farten og vinden kom vi bort fra hverandre. Jeg kikket over en bakkekam, og så var han borte, slukt av skyene. John giftet seg med sin lyshårede skjønnhet, Carolyn. Jeg ble glad på hans vegne og tenkte på å sende et kort, men så rant det ut i sanden (av alle mine svakheter – og dem er det en del av – er en av de mest karakteristiske at jeg utsetter ting). Isteden ønsket jeg ham hell og lykke, barn og et langt liv i kjærlighet, med min alkoholfrie øl i
Rob Lowe
11
hånda, mens jeg så bildene fra bryllupet på Entertainment Tonight. Som politisk engasjert og bramfri beundrer av landet vårt var jeg en stor tilhenger av hans hjertebarn, magasinet George. Da noen endelig sluttet å be kjendiser om å posere med George Washingtonparykk på forsiden, tenkte jeg: Ok, nå har de noe på gang her! Slutten på århundret nærmet seg. Nittiårene handlet for meg om å bygge. Bygge et liv som var edruelig, der jeg byttet ut ødeleggende utskeielser med en egen familie. Det var det viktigste for meg gjennom hele dette tiåret, og innsatsen jeg la ned, nyter jeg godt av i dag i form av de flotte sønnene mine, Matthew og Johnowen, og en evig gave: kjærligheten til min kone Sheryl. Mens åttiårene hadde handlet om å bygge opp karrieren, endte nittitallet med at jeg hadde bygd opp et liv. Da tiåret dro seg mot slutten, stampet karrieren min i motvind, akkurat som på slutten av det forrige tiåret. Jeg hadde opplevd noen suksesser i nittiårene, tjente penger hele veien, men egentlig var jeg en mann som skjøv en stein opp en bakke. En stor, tung, klumpete stein lagd av feil begått i karrieren, prosjekter som ikke innfridde, og tjue år som en person alle trodde de kjente. Og ikke nok med at jeg ikke var ny og spennende, enda verre var det at folk i Hollywood tok meg for gitt, regnet med at jeg ikke hadde flere overraskelser på lager. For eksempel er det å være på forsiden av blader helt avgjørende for store skuespillere. Det er bare slik showbusiness fungerer. Og jeg hadde ikke vært på forsiden av et magasin på nesten ti år. For å få den typen karriere man trakter etter, som omfatter solide, viktige verker i løpet av et liv, var det helt avgjørende at jeg fant to ting: et prosjekt som virket som et vannskille og minte folk på hva jeg kunne utrette som skuespiller, og magasinforsiden og -profilen som markedsførte det. Det var juni 1999, og John Kennedy jr. var i ferd med å hjelpe meg med begge deler. Min PR-agent gjennom mange år, Alan Nierob, var på tråden. «JFK jr. skal ha reist seg på stabsmøtet i dag og sagt at han nettopp hadde sett en pilotepisode for en ny tv-serie som var legemliggjørin-
12
Historier jeg bare forteller mine venner
gen av alt han noen gang hadde ønsket at George skulle være. Han snakket om den med brennende entusiasme, han var rørt av serien og ville gjerne bidra til at flere fikk høre om den. Han tror Presidenten kan bli en helt unik serie som vil kunne forandre folks liv. Rollefiguren din, Sam Seaborn, var den han likte aller best, og han vil ha deg på forsiden av septemberutgaven.» Selv om forhåndsvisningen av Presidenten hadde fått helt vilt gode anmeldelser over hele fjøla, fylte akkurat denne tilbakemeldingen meg med glede og ærbødighet. Det er umulig å forestille seg hvordan det var å leve JFK jr.s liv, og så se en serie som utforsket essensen i det amerikanske presidentembetet. Hele hans verden var blitt formet av det embetet, av å utøve det og ofre alt for det. Presidenten skulle handle om de lysende hoder – «the best and the brightest». Farens administrasjon hadde så å si definert uttrykket. «Øh, Alan, er John klar over at det ikke er noen garanti for at serien vil overleve høsten?» Jeg visste at George hadde alvorlige pengeproblemer og burde være varsom med å fronte en serie som hadde gode sjanser til å oppnå den ypperste kreative pyrrhosseier: forgudet av kritikerne, ignorert av seerne. Hvis serien ble tatt raskt av lufta (og nokså mange trodde det ville skje), ville det være en økonomisk katastrofe for John og kunne til og med bli kroken på døra for bladet. «Rob», sa Alan, «John vil ha deg på forsiden. Han gir blaffen.» Politikken på en arbeidsplass kan være et komplisert maktspill fullt av egoisme og dumhet, uansett hvor man jobber. Bestefaren min drev en restaurant i Ohio i femti år. Jeg er sikker på at han ble nervøs innimellom når den mest populære drive in-kelneren hans ble høy på pæra og krevde bedre arbeidstider. Faren min jobber fremdeles som advokat og omgås folk som smiler til ham det ene øyeblikket og ønsker at han skal tråkke på en sugemine i det neste. Slik er verden. Det er bare ekstra ille i Hollywood. En eller annen fikk det for seg at det ville skade lanseringen av den nye serien hvis jeg kom på forsiden av George. Jeg ble fortalt rett ut at jeg ikke hadde noen rett til å bli avbildet på forsiden, og
Rob Lowe
13
at John burde trekke tilbudet. Da jeg spurte om grunnen til at det ville være så negativt for en serie ingen hadde hørt om, å få slik oppmerksomhet, var svaret: «Alle sammen burde være på forsiden. Ikke du.» Jeg forsto at serien ikke hadde en enkelt «stjerne», men jeg mente likevel at det var en fin mulighet for alle involverte. De høyt på strå ga seg ikke, og de ba John om å fjerne meg fra forsiden. Han nektet. Mens jeg grublet over (og var såret på grunn av) knuten på tråden mellom meg og de nye sjefene mine i Presidenten, var John i New York og planla fotograferingen til forsiden. Han valgte Platon, en av de store fotografene, og satte en journalist til å skrive portrettet. Etter at det ble klart at John bestemte selv hva som skulle på forsiden, og ikke lot seg herse med, ga folka i Presidenten etter og tillot et besøk på settet og at det ble skrevet en ekstra artikkel om serien, skuespillerne og manusforfatterne. John ville arrangere en fest for meg i New York for å lansere det nye nummeret av bladet, som kom ut samtidig som serien hadde premiere. Jeg planla å dra dit og å takke ham for at han støttet meg i en situasjon der ingen andre gjorde det. Jeg ringte kontoret hans og fikk en assistent på tråden. «Han kom nettopp ut fra det siste møtet om bladet med deg på forsiden og må skynde seg til flyplassen. Kan han ringe deg på mandag?» «Klart det», sa jeg, «vi kan snakke sammen da.» Jeg la på og begynte å forberede meg til mandagens leseprøve til den første episoden av Presidenten. John satte seg i bilen. Han var sent ute. På flyplassen ventet Carolyn og hennes søster Lauren, og han skulle fly dem til bryllupet til fetteren hans, Rory. Det var en disig sommerkveld, slik vi husker dem fra barndommen. Han var antagelig spent og glad. Han skulle tilbake til familien. Han skulle hjem. Det er min erfaring at når du blir vekket av telefonen, er det sjelden gode nyheter som venter. Jeg hadde leid et lite hus i Burbank, noen kvartaler fra studioet, til de kveldene jeg jobbet sent, og lå og
14
Historier jeg bare forteller mine venner
sov da det ringte. Det var Sheryl, og jeg hørte at hun var opprørt. Hun sa jeg måtte sette på nyhetene. Først nektet jeg å tro at det virkelig skjedde. Journalistene tok åpenbart feil. John, hans elskede kone og søsteren hennes ville sikkert bli funnet og det hele avslørt som en pinlig misforståelse. De kunne ikke være døde. Ingen er så grusomme. Ingen gud kan utsette en familie for noe sånt. Ingen ville så mye som fantasere om muligheten for at skjebnen kunne ramme så forferdelig, så brått, så tilfeldig. Letemannskaper ble sendt ut, og som de fleste amerikanere ba jeg en stille bønn. Mandagen kom. Letingen etter John, Carolyn og Lauren fortsatte. I studioet samlet skuespillere og produsenter seg for den aller første leseprøven til Presidenten. Jeg reiste meg og fortalte hvor høyt John satte serien og spurte om de andre ville være med og be for ham og ta hans inspirasjon med i arbeidet. Det ble helt stille. Folk var numne. Senere ble det snakk om å avlyse fotoseansen, som skulle finne sted om noen få dager. Jeg var knust og hadde ikke lyst. Men Johns redaktører insisterte og påpekte at Johns siste beslutning som sjefredaktør var at det skulle være slik. Det var det han hadde villet. Tirsdag kom bekreftelsen. Flyet var blitt funnet. Det var ingen overlevende. John, Carolyn og Lauren var borte. Jeg hørte nyheten på radioen på vei til fotoseansen. Å være på det ovale kontor-settet er svært spesielt. Det er en nøyaktig kopi av Clinton-utgaven, helt ned til kunsten på veggene og trekket på sofaene. (Det ble designet av den utrolige filmproduksjonsdesigneren Jon Hutman, som jobber på alle Robert Redfords filmer, og som jeg har kjent siden han delte hybel med Jodie Foster på Yale.) Det er så realistisk at da jeg senere besøkte den ekte versjonen, var det som «en hvilken som helst dag på kontoret». Jeg ble imidlertid fascinert av den ene tingen virkelighetens ovale kontor har, men som vårt ikke hadde, og det var et tak. Jeg sto og så opp i det, stirret som en idiot mens alle andre stønnet av begeistring
Rob Lowe
15
over alle de historiske gjenstandene i rommet. Likevel er det ikke det autentiske som slår deg i bakken når du setter fot i det studioet hos Warner Bros. Det er tyngden av historie og skjebne; du er overbevist om at du faktisk befinner deg i det rommet der makt, patriotisme, tro og evnen til å forandre verden, og gjenferdene av både suksess og tragedie flyter som påtakelige, utøylede strømmer. Du kjenner nærværet til menn som styrte skuta gjennom disse strømmene mens de formet vår amerikanske historie, og du innser til fulle at de ikke var kroppsløse bilder på fjernsynsnyhetene eller utilnærmelige kjemper eller omstridte gallionsfigurer man enten kunne applaudere eller latterliggjøre. Det kjennes som om du står der de sto, du kan åpne skrivebordsskuffene deres, sitte i stolen deres, ringe med telefonen deres. De blir mer virkelige for deg, de er ikke summen av sine suksesser eller fiaskoer, de er mennesker. Presidenter får innrede det ovale kontor etter egen smak, og de kan velge og vrake i forrådet av uvurderlige gjenstander hos National Gallery, Smithsonian Institution og National Archives. Moren til John jr. kunne sine snurrepiperier, så hun sørget for at JFKs utgave av det ovale kontor var enkelt og elegant (men ikke mer enn at hun kunne forsvare det hvis noen mente det ble for mye) og med veloverveide henvisninger til historien. Hun valgte «Resolute»skrivebordet som presidentens skrivebord. Det er lagd av trevirke fra det britiske polarskipet HMS Resolute, som ble funnet drivende og forlatt av et amerikansk fartøy og levert tilbake til England, der dronning Victoria senere fikk lagd skrivebordet og sendt det i gave til president Rutherford Hayes. Franklin D. Roosevelt var også glad i det, men han fikk satt inn et panel foran så folk ikke skulle se skinnene på beina hans. Mange år senere ble det tatt et berømt bilde av en liten John jr. som kikket skøyeraktig fram bak panelet på skrivebordet, mens faren satt og arbeidet. Jeg lener meg mot en kopi av det skrivebordet nå, fotografens blits rister i meg, lyser opp det mørklagte studioet, skjærer gjennom det anspente og triste ved fotograferingen av George-forsiden.
16
Historier jeg bare forteller mine venner
Flere fra magasinet har flydd hit fra New York. John var mer enn en sjef for dem, naturligvis, og de er knust. De forteller historier fra livet hans. Noen gråter, men alle tar seg selv i nakken og kommer seg gjennom denne melankolske og bisarre fotoseansen på det ovale kontor-settet. Platon vil ha meg til å uttrykke styrke, verdighet og makt. Han ber meg se inn i objektivet, gi ham det glimtet som får blader til å selge. Men tankene er et annet sted. Jeg tenker på hvor overraskende, men likevel merkelig forutbestemt livet kan være. Hendelser treffer deg plutselig, uforutsett og uten forvarsel, ofte bringer de skuffelse og tragedie, men like ofte fører de til en bedre forståelse av den bittersøte sannheten om livet. En far blir tatt fra sønnen, et løfte blir ikke holdt, og så gjenforenes sønnen med ham, også det på et blunk og under triste omstendigheter. Et tema føres videre med den unike, grusomme skjønnheten som merker menneskenes tilværelse. Blitsen går av i ansiktet mitt igjen. Jeg klistrer på et smil (ingen av disse bildene kommer til å bli brukt) og minner meg selv på at Johns reise er over, og at en ny reise, til en viss grad takket være ham, ligger framfor meg. Jeg kjente ham aldri godt. Mange amerikanere følte også et bånd til ham uten å kjenne ham i det hele tatt. På sett og vis var han Amerikas sønn. Men jeg vil alltid la meg berøre av hvor stødig John Kennedy jr. framsto i det skarpe, nådeløse rampelyset, hans søken etter personlig identitet og innhold, over at han gikk sine egne veier og formet livet etter egne ønsker. Jeg vil alltid huske hans støtte og vennlighet og være takknemlig for at han var en av de første som skjønte at jeg med mitt neste prosjekt, Presidenten, kanskje var del av noe stort.
KAPITTEL 2
M
oren min vekker meg. Hun er oppskjørtet, anspent. Hun drar meg ut av den dype søvnen i senga. Jeg blir redd. Det føles som om det er midt på natta, men som et sprøtt eksempel på hva slags muligheter vår tid kan by på, forteller et raskt Google-søk meg i dag at klokka antagelig var rundt 22.15. «Robbie! Våkn opp! Det er viktig!» sier hun innstendig. Hun har tårer i øynene. Hun drar raskt på meg pysjen og skysser meg ned trappa. Lillebror sover; hvis faren min er hjemme, er han ikke oppe. Det er bare oss to. Da jeg kommer ned trappa, ser jeg gløden fra tv-en og yndlingspleddet hennes på sofaen. Hun må ha sett på tv rett før hun styrtet opp for å vekke meg. Jeg er omtåket og forvirret da hun plasserer meg ved siden av seg foran det nifse gråblå lyset fra svart-hvitt-tv-en. Hun griper hånda mi, og jeg legger merke til
18
Historier jeg bare forteller mine venner
at hun skjelver. Jeg prøver å skjelne figurer på fjernsynsskjermen, men de er utydelige og forvrengte. Mamma holder rundt meg nå, og endelig klarer jeg å se litt av hva bildet forestiller. «Vi hører deg, Ørnen», sier en mann. Et lite gisp fra moren min da en stemme som er fra Ohio, som oss, sier: «Maskinarmen er av. Houston, Stillhetens hav her. Ørnen har landet.» Noen sekunder senere setter Neil Armstrong fra Wapakoneta i Ohio, tre mil fra der besteforeldrene mine bor, foten på månen. Det virker på samme tid oppdiktet, som å bli vekket fra en drøm (hvilket jeg var), og av dramatisk betydning, selv for en gutt på fire og et halvt. Jeg ser på mamma. Tårene renner ned kinnene hennes. «Ingenting vil bli det samme igjen», hvisker hun. N
Moren min hadde rett. Verden forandret seg. Ikke lenge etter mistet jeg faren min. Han ble ikke tatt fra oss på noen heroisk/tragisk måte. Han var ikke engang død. Men når den tomheten plutselig rammer huset og hjertet, kjennes tapet veldig likt døden. Som de fleste gutter forgudet jeg faren min, selv som fireåring. Han var kjekk som en filmstjerne, en blanding av Paul Newman og en James Caan i Gudfaren-perioden. Som den sistnevnte hadde han draget på damene; som den førstnevnte var han et produkt av 1950-tallets Midtvesten, med fastlåste vaner, innesluttet og med en utpreget sans for høflighet og at man ikke skulle tre ut av geledd for å oppnå det man ville. Han var atletisk og sterk, og en svært habil tennisspiller i en tid da få hadde oppdaget denne idretten. Mitt tidligste minne om ham kan godt være at han sagde sin Jack Kramer treracket i to ved skaftet så vi kunne slå sammen, selv om jeg var vesentlig lavere enn tennisnettet. Han og moren min hadde vært kjærester helt siden de studerte på DePauw University. Mor studerte engelsk og hadde William Faulkner som lærer. Hun var en vakker lesehest fra en småby i Ohio. Faren hennes var en typisk «selfmade man». Som yngst av ni barn
Rob Lowe
19
flyttet han hjemmefra som elleveåring for å slippe unna familiens gnagende fattigdom. Bestefar begynte som læregutt hos en slakter og arbeidet seg gradvis opp til han eide hele butikken. Han satset gevinsten og åpnet to restauranter, som ble en suksess. Da mor var liten, var faren hennes den eneste mannen i hele Shelby fylke i Ohio som hadde råd til en Cadillac. Hun vokste opp i en nyrik, privilegert, skjermet verden, der bare gode ting skjedde og der livet helt tydelig belønnet mennesker med gode hensikter. Med sin slående skjønnhet så hun ikke bare ut som en prinsesse, hun ble også behandlet som en. Faren min, på sin side, kom fra Indiana, et tøft, usentimentalt sted. Han likte en god slåsskamp, hvilket kom til nytte da han var 1,50 høy og begynte på videregående, men ikke så mye da han var 1,75 og nygift. Sammen var de likevel et vakkert par, og de giftet seg dagen før far reiste til University of Virginia for å studere juss. Hva er det som gjør ligningen «mann og kvinne» så evig mystisk, praktfull og eksplosiv? Det virker nesten som om hvert tiår har sin egen «kjønnskamp». Konfliktområdet er i stadig endring, det samme er aktørene, men blodbadet og forvirringen drives alltid av jakten på sex, kjærlighet og realisering av ens dypeste følelser. (Rekkefølgen varierer med erfaring og kjønn.) På 80-tallet balte vi med arven etter den tilårskomne fri kjærlighet-bevegelsen, et statusjag drevet av alkohol og kokain og en vag følelse av at denne seksuelle buffeen ikke ville (ikke burde) vare evig. Og med aids tok den brått slutt. Mamma og pappa møtte andre utfordringer. De ville unnslippe 50-årenes ensartethet og banale konvensjoner, men manglet det kartet som ble tegnet opp i den turbulente andre halvdelen av 60-tallet. På det praktiske planet hørte sex ekteskapet til (i teorien), og p-pillen fantes ikke. Da de giftet seg, var begge foreldrene mine da også jomfruer. Den første kvelden på bryllupsreisen, mens mor kjempet med et angstanfall på hotellrommet, var pappa i svømmebassenget og utsatte det uunngåelige ved å svømme lengde etter
20
Historier jeg bare forteller mine venner
lengde etter lengde. (Og så lurer jeg på hvorfor jeg alltid oppsøker vannet når jeg er stresset!) Før eller siden må de ha funnet ut av det, og 17. mars 1964 kom jeg til verden på universitetssykehuset i Charlottesville i Virginia. Som skikken var, lå mor tre dager på sykehuset, og i den perioden fikk far hverken holde eller ta på meg. Mens mor og jeg knyttet bånd til hverandre, var far og jeg adskilt av vinduet inn til spedbarnsavdelingen, vi betraktet hverandre på avstand, de første tonene i det som skulle bli gjennomgangstemaet resten av livet. Da jeg var seks måneder gammel, fullførte pappa jusstudiene, og vi flyttet fra Charlottesville til Dayton i delstaten Ohio. (Senere i livet, da kjærligheten til historie, tradisjoner og politikk vokste seg stor, begynte jeg å undre på om ikke disse interessene kom av at jeg var født i byen Thomas Jefferson bygde.) Foreldrene mine valgte Dayton fordi det var en pulserende, hurtigvoksende by med en rekke store selskaper, blant annet National Cash Register, Dayton Tire, AC-Delco og Mead Paper. Vi flyttet inn i et fint hus med tre soverom i en rolig forstad. Jeg husker fremdeles planløsningen. Pappa fikk jobb på et advokatkontor, mor sluttet i jobben som engelsklektor og ble hjemmeværende husmor. De var innbegrepet av det unge, oppadstigende paret i Midtvesten på midten av 60-tallet. De oppdaget fondue, musikken fra musikalen Camelot og gin og tonic. (Senere skulle det bli Jesus Christ Superstar og pot.) De hadde en sammensveiset gjeng av likesinnede venner. Ifølge familietradisjonen var det i et av disse fondueselskapene, som foreldrene mine holdt for å presentere en ung tannlege for vennekretsen, at mors naivitet ble avslørt på en måte som nesten virker umulig for oss i dag. I et forsøk på å skaffe tannlegen nye kunder fortalte hun sitt lydhøre publikum at hun nøt å gå til ham fordi «han er så forsiktig når han putter utstyret sitt i munnen min». Entusiastisk fortsatte hun å fortelle utførlig om hvordan hun aldri var redd når han «puttet inn utstyret», at noen ganger «var det godt». Far, som på den tiden antagelig var mer bevandret i slike
Rob Lowe
21
saker, brøt den sjokkerte stillheten ved å le høyt, noe som gjorde mor både sint og forvirret. «Sa jeg noe galt?» «Øh … nei … Barbara …» «Hva da? Jeg snakker bare om utstyret hans og …» «Barbara», begynte han å forklare, men ga opp da hun så på ham med en blanding av bekymringsløs overbærenhet og en gryende skjennepreken til et åpenbart avvikende sinn. Pappa (og alle de fonduespisende gjestene) svelget latteren og forsøkte å glatte over det som hadde skjedd. For meg er denne scenen fra begynnelsen av ekteskapet deres avslørende. Mor og far bevegde seg i ulike strømninger mot ulike syn på verden. Det var så utpreget at da jeg ble stor nok til å tenke slike tanker, klarte jeg ikke å forestille meg at de hadde hatt noe til felles. Men de var i ferd med å bli seg selv, og med tiden betydde det at de ble stadig mer ulike. Pappa utviklet seg til en slående kjekk, vellykket, omgjengelig, hissig og fremadstormende advokat, mens mamma ble til en alvorlig, tankefull lærer, aldri helt i takt med tiden, som fant sin enslige flekk utenfor det allment godkjente og aksepterte. Det fantes andre signaler om at ikke alt var bra mellom dem, men jeg var altfor ung til å oppdage dem. Hammere ble kastet, leppestift ble funnet på steder det ikke burde være, og den vonde klisjeen om å gifte seg for ung med en man egentlig ikke kjenner, fordi man ikke kjenner seg selv, nærmet seg klimaks. Pappa begynte å jobbe sent, mamma og jeg var mer og mer hos besteforeldrene mine (uten pappa), og vi ble vant til at pappa var minimalt til stede hjemme. En dag, da jeg var fire, sa mamma at jeg skulle få en lillebror. I ettertid ser jeg at jeg kanskje burde ha skjønt det, for det tredje soverommet var blitt pusset opp med Dumbomotiv. «Han skal hete Chad», sa hun. Jeg husker jeg tenkte at navnet «Chad» minte meg om ordet «chapstick», leppepomade. Jeg skjønte det ikke, og ba henne tenke seg om en gang til. Hun benyt-
22
Historier jeg bare forteller mine venner
tet seg av sin suverene rett til ikke å forklare seg for en fireåring og sa at saken var avgjort. Broren min ble født 15. januar 1968. Jeg husker ikke at Chad ble født, men jeg vet at pappa besvimte på flekken da han fikk høre det på venterommet. Litt visdom lå det åpenbart bak beslutningen om ikke å la ham holde den nyfødte. Lille Chad ble med hjem, det gjorde ikke faren min. Det regner jeg iallfall med, siden han er fraværende i minnene mine fra den tiden. Men disse minnene er uklare og antagelig forvrengt. Jeg tror ikke det er fordi jeg var så liten, men mer fordi huset var så fullt av ulykkelighet; mors, fars, og dermed også min. Jeg hadde allerede begynt å stenge virkeligheten ute, å trekke meg tilbake til min egen verden og stenge smerten ute. Fra denne perioden i livet har jeg bare to klare minner – begge hendelsene er unike, umulig å oppleve mer enn én gang i livet: tiden stopper, og ingenting kan bli det samme igjen. Den ene er da mor vekker meg til månelandingen. Det andre minnet har jeg avspilt i hodet mitt gang på gang gjennom hele livet. Det øyeblikket det skjedde, visste jeg at alt jeg kjente til, var forbi. Det har tatt førtitre år å begynne å forstå de bølgene som har spredd seg i sirkler fra den dagen. Den smadrende, dumpe smerten, de misforståtte lærdommene, og også: den lange omveien som åpnet seg den dagen, og som til slutt førte meg til en lykke og følelsen av å ha nådd et mål, som ellers ville ha vært umulig å oppnå. Nok en gang er det bare mamma og meg. Jeg er fem år. Chad er ikke der, og jeg venter på at mamma skal bli ferdig med et ærend i trelasthandelen. Den er stor, godt opplyst, med enorme stabler av to-tom-fire og andre plankedimensjoner på rad og rekke. Jeg sitter på en av de store stablene og ser mamma stå ved kassa. Jeg drikker sjokolademelk med sugerør. Det er sommer, og selv om jeg har på meg kortbukser, er det varmt og lummert i den svære butikken, og jeg er rastløs. Jeg tenker også at det er noe som har plagd meg, jeg har vært trist og utafor, engstelig nå, en god stund. Når følelser veller opp, dytter jeg dem ned og fortaper meg i fantasier, spill, tegne-
Rob Lowe
23
serier, leketøy. Jeg kan ikke sette ord på det som plager meg; jeg er ikke gammel nok til å vite at jeg burde prøve engang. Og i dag, i den klamme Dayton-sommeren, skyller den over meg igjen, denne uroen, denne følelsen av at noe vondt skal skje. Vanligvis er sjokolademelk fra mamma nok til å lindre den. Ikke i dag. Jeg ser mamma komme mot meg. Senere blir håret hennes brunt, men nå er hun fremdeles blond, med perfekt formet nese og klare, blå øyne. Hun virker så liten i den store butikken, alene. Noe faller på plass inni meg. Jeg ser livet vårt sammen veldig klart, i all sin virkelighet, og det er ikke slik jeg vil det skal være. Alt faller vekk, alle andre tanker, alle andre følelser. Bare et spørsmål danner seg nå, for første gang, utløst av mamma som kommer gående mot meg i en trelasthandel. Hun ser på meg og smiler. Jeg plumper ut med det: «Kommer pappa hjem noen gang?» Mamma venter bare et øyeblikk før hun svarer: «Nei, han gjør ikke det. Vi skal skilles.» Hele karrieren har jeg vært på vakt mot klisjeer og strøket dem fra manus og taler når jeg har kunnet. Jeg er dypt mistenksom og lar meg sjelden underholde av konvensjonelt aksepterte vendepunkter i historier, av hendelser som liksom skal være dramatiske jordskjelv, når de for meg bare er forutsigbare. Det finnes ikke noen mer mosegrodd klisjé enn barnesinnet som blir rystet av en skilsmisse. Og i store deler av livet har jeg ikke bare motsatt meg denne ideen, jeg har følt en vag forakt for alle som har knyttet vanskeligheter i oppveksten eller voksenlivet til det at foreldrene deres skilte seg. Det er det samme som å forveksle andres feiltrinn i livet med ens egne. Dermed, da jeg senere i livet måtte se mine egne mangler i øynene, tenkte jeg sjelden på hva tapet av en far gjorde med gutten på fire. Den forståelsen skulle ikke komme før senere, da jeg tok et oppgjør med alkoholmisbruket mitt og, enda klarere, da jeg fikk to sønner selv. Alt det vonde rundt skilsmissen forseglet jeg og gravde ned. Jeg lot det ligge uutforsket, uforstyrret, som atomavfall.
24
Historier jeg bare forteller mine venner
Moren min var ikke forberedt på reaksjonen på det usminkede, sannferdige svaret. Da ordet «skilles» ble uttalt, kjentes det som om jeg var blitt skutt, skutt full av grusom mageknip og en svimlende trøstesløshet. Jeg begynte å gråte. Ekspeditører og kunder gikk forbi uten å reagere, så skysset mamma meg ut mens jeg raknet. «Vet du hva det betyr å skilles?» stammet hun. Jeg husker at jeg tenkte, din dust, hva tar du meg for … en unge ?! «Klart jeg gjør det!» glefset jeg. «Jeg ser på Divorce Court på tv!» Da vi kom til den mørkeblå stasjonsvogna, var jeg utrøstelig. Det eneste jeg ville ha, var pappa. Den grusomme tanken på livet uten ham veltet over meg, og jeg var forvirret og redd. Når ville jeg få se ham igjen? Ville jeg få se ham igjen i det hele tatt ? Og i så fall, hvor lenge og under hvilke omstendigheter? Jeg sa til mamma at jeg ville se ham, nå! Det må ha vært helg, for de første stedene vi lette etter ham, var på tennisbanene. Den dag i dag kan jeg gi deg en omvisning på alle tennisanleggene i Dayton, så sterkt er denne grusomme pilegrimsreisen risset inn i hodet mitt. Mens jeg satt og så fortvilet ut av vinduet i håp om å se ham på en bane, i en passerende bil eller på gata, tenkte jeg bittert at det er dette jeg får igjen for å stille spørsmålet. Og med det begynte jeg å planlegge hvordan jeg skulle unngå mer av en slik smerte resten av livet. Hvordan jeg skulle unngå å falle i noe slags følelsesmessig bakhold igjen. Og et sted i underbevisstheten sverget jeg at jeg aldri skulle stille noe spørsmål som innebar den minste mulighet for et vondt eller bare ubehagelig svar, å sky konflikter. Jeg begynte et liv der jeg unngikk disharmoni for enhver pris. Uten å vite det staket jeg ut en kurs som skulle koste meg dyrt. Jeg fant ikke faren min den dagen.