John Ajvide Lindqvist
Himmelstrand Det første stedet
Oversatt av Henning J. Gundersen
John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Himmelstrand Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © by John Ajvide Lindqvist 2014 Published by agreement with Ordfront Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47039-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Alexander Jansson Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Peter Himmelstrand (1936–1999) «Tenk så lite man forstår …»
På mangelen kjenner man mennesket. Vi kan gjøre oss opp våre oppfatninger av folk ved å se på deres talenter og egenskaper, gode og dårlige. Alt det som er synlig på overflaten. Men hvis vi virkelig vil lære dem å kjenne, må vi gå inn i mørket og finne ut hva de mangler. Delen som mangler definerer maskinen. Maleriet bedømmes etter det feilaktig utførte penselstrøket, og den dissonante akkorden ødelegger sangen. Eller gjør den interessant. Det er den andre siden av saken. Uten våre mangler ville vi vært velsmurte urverk, og våre tanker og gjerninger ville kunne simuleres på forhånd hvis vi bare hadde tilstrekkelig prosessorkraft. Det kommer aldri til å skje. Mangelen er en variabel utenfor kalkylen, og den driver oss til heltedåder og dypt foraktelige handlinger. På mange måter kan man si at det er mangelen som gjør oss til de menneskene vi er, ufullstendige og fantastisk interessante. Man kan også si at den gjør oss til krypdyr som snor seg fram mellom himmel og jord på jakt etter noe som kan fylle tomrommet. Uansett så er det mangelen som er drivkraften, enten vi er klar over den eller ikke. Og på samme måte som alt annet kan den nå en metning, et kritisk punkt der den endrer form og blir til noe annet. Mange hendelser som vi kaller uforklarlige kan forklares på denne måten. Her følger et eksempel. Jeg slår på lyset.
1. utenfor
«Mamma, jeg må tisse.» «Så gå på do, da.» «Men den er ikke der.» «Jo, det er den. Der du var i går. Ved siden av sanitærbygget.» «Det er ikke noe der.» «Kan du ikke la mamma få sove en eneste gang?» «Men jeg må tisse. Jeg holder på å tisse på meg.» «Så gå bort til doene, da det er femti meter. Det kan du vel klare?» «De er ikke der.» «Jo, det er de. Gå ut gjennom døra, gå til venstre rundt den stygge campingvogna og så rett fram. Der er det.» «Hvilken vei er venstre?» «Piss i gresset, da for svarte. La meg sove. Vekk pappa hvis du absolutt må krangle med noen.» «Nesten alt er borte.» «Hva er det du snakker om?» «Så kom og se, da.» «Hvor skal jeg se?» «I vinduet. Jeg er redd. Nesten alt er borte.» Isabelle Sundberg drar seg opp på albuen. Hennes seks år gamle datter står på kne ved føttene hennes. Isabelle skyver henne unna og trekker til side gardinen. Hun skal til å peke, men hånden faller ned. Det første hun tenker er: kulisse. Som den Mikke Mus har bak campingvognen sin i programmet på julaften. Noe kunstig, uvirkelig. Men detaljene er for tydelige, det er tredimensjonalt. Ikke noen kulisse. 11
«Tisse, tisse, tisse!» Datterens stemme risper i trommehinnene. Isabelle gnir seg i øynene. Vil gnikke vekk det ubegripelige. Men det er der fortsatt, akkurat som datterens monotone klynking. Hun hiver seg rundt i senga, kjører kneet inn i ryggen på mannen sin og trekker til side gardinen på den andre siden. Hun blunker, hun rister på hodet. Ingenting hjelper. Hun presser sammen kjevene og gir seg selv en ørefik. Datteren slutter å sutre. Det svir i kinnet, men det er ingen forandring. Alt er forandret. Hun griper tak i skulderen til mannen sin og rister den hardt. «Peter, våkne for faen. Det har skjedd noe.» * Et halvt minutt senere vekkes Stefan Larsson av at en dør smeller igjen et eller annet sted. Pyjamasen hans klistrer seg til kroppen, det er varmt i vogna, veldig varmt. Nå får det være nok. Alle andre har airconditioning. Senere i dag, når de drar for å gjøre storinnkjøp, skal han i hvert fall sørge for å kjøpe et par kraftige bordvifter. «Bim, bim, bim. Bom.» Stefans sønn Emil. Nynner lavt for seg selv oppe i hemsen, inne i en fantasilek som vanlig. Stefan trekker sammen øyebrynene. Det er noe galt. Han drar til seg brillene med kraftig, svart innfatning, får dem på seg og ser seg rundt. Campingvogna, den gamle trofaste sliteren, ser ut som den pleier. Da han og Carolina kjøpte den for femten år siden, hadde den allerede like mange år på baken. Men etter utallige ferieturer og ornitologiske utflukter har den blitt som en venn, og man selger ikke en gammel venn for et par tusenlapper. De slitte flatene skinner matt i lyset som trenger inn gjennom de tynnslitte gardinene. Ikke noe merkelig der. Carina sover, vendt bort fra ham. Hun har sparket av seg dyna, og kurven over den brede hoften hennes er som noe fra et gammelt maleri. Stefan lener seg over henne og kjen12
ner en duft av salt kroppslukt, ser små svetteperler i hårfestet hennes. Bordvifter, var det, ja. Blikket hans stanser ved tatoveringen på skulderen hennes. To Evighetssymboler. Lengsel etter varig kjærlighet. Utført en gang i ungdomsårene. Han dyrker henne. Det er et merkelig ord, men det fins ikke noe annet. Han sperrer opp øynene. Nå vet han hva det er. Stillheten. Bortsett fra pusten til Carina og nynningen fra Emil er det helt stille. Han kikker på klokka. Kvart på sju. Det er aldri stille på en campingplass. Alltid en dur av aggregater og airconditionanlegg. Ikke nå. Hele plassen har sluttet å puste. Stefan kommer seg opp av senga og kikker inn på hemsen. «Hei vennen. God morgen.» Emil er helt oppslukt av kosedyrene som han flytter rundt på mens han hvisker: «Men jeg, da? Skal ikke jeg? Nei, Bengtson, du fyrer av kanonene.» Stefan går til kjøkkenbenken, og i det samme som han begynner å helle vann i kaffekanna oppfatter han stemmer og bevegelser på gressplenen utenfor. Fotballspilleren og kona hans har også stått opp. Datteren deres også. Jenta står og klamrer seg til de nakne beina til moren sin mens kvinnen gestikulerer opphisset mot mannen sin. Stefan legger hodet på skjeve. I en parallell virkelighet ville han ha måttet føle begjær til den kvinnen. Hun er kun iført truse og bh, og ser ut som hun har klatret ned fra en reklameplakat. Hun er alt det en mann skal begjære. Men Stefan har bestemt seg for noe annet og holder seg til det. Det er et spørsmål om verdighet. Blant annet. Kaffekanna er full. Stefan stenger krana, fyller vannet over på trakteren, fyller kaffe i filteret og trykker på knappen. Ingenting skjer. Han slår knappen fram og tilbake et par ganger og sjekker at støpselet sitter i stikkontakten før han tenker: Strømstans. Det forklarer også fraværet av elektrisk drevet støy. Han heller vannet over i en kjele og setter den på komfyren. 13
Hallo? Han slår håndflaten i panna. Strømstans, som sagt. Da virker ikke komfyren heller. Han lener seg fram for å koble til gasskomfyren, samtidig som han kaster et blikk ut av vinduet, ser forbi det kranglende ekteparet for å undersøke hvordan været er. Himmelen er skyfri, så det kan jo bli en riktig fin … Stefan hiver etter pusten og griper tak i kanten på kjøkkenbenken idet han lener seg nærmere fram mot vinduet. Han skjønner ikke hva det er han ser. Det rustfrie stålet varmer under hendene hans, og det suger i magen som av svimmelhet. Hvis han slipper taket i kjøkkenbenken kommer han til å falle vertikalt ut i intetheten. * Peter har funnet et karamellpapir i høyre lomme på shortsen. Det prasler svakt fra lomma mens han bearbeider papiret inni knyttneven. Isabelle skriker til ham, og blikket hans fikserer det punktet på kinnet hennes der håndflaten hans ville komme til å lande hvis den ikke hadde vært travelt opptatt med karamellpapiret. «Hvordan kan du være så jævla dum at du lar bilnøklene stå i tenningslåsen mens du drikker deg dritings, så hvem som helst kan kjøre av sted med oss og dumpe oss her i … her i …» Han må ikke slå henne. Hvis han gjør det vil maktbalansen forrykkes, skjøre våpenhviler brytes og alt vil ende i kaos. Han har fiket til henne én gang. Tilfredsstillelsen var enorm, konsekvensene uutholdelige. Begge deler skremte ham. Nytelsen ved å skade henne fysisk og hennes evne til å skade ham psykisk. Han tenker: ti tusen Nei. Tjue tusen. Det er han villig til å betale for fem minutters stillhet. Få et øyeblikk til å tenke seg om, finne en forklaring. Men Isabelles ord smatrer mot utsiden og hans egen spente streng av selvkontroll vibrerer på innsiden. Det eneste han klarer er å brette ut og krølle sammen karamellpapiret i lomma. 14
Molly klamrer seg til beina til moren sin og spiller rollen som det skremte barnet. Hun spiller godt, bare små overdrivelser gjør at Peter gjennomskuer henne. Hun er ikke det minste redd. Av en eller annen grunn som Peter ikke kan forstå, syns hun at dette er morsomt. Det høres en harking. Mannen i nabovogna, han med de tykke brillene, som ser ut som alle tristessers far, nærmer seg. I øyeblikket er han en kjærkommen gjest. Isabelles ordflom opphører. Molly stirrer på den nyankomne. «Unnskyld meg», sier mannen. «Men vet dere hva som har skjedd?» «Neei», sier Isabelle. «Kan ikke du forklare det for oss.» «Jeg vet ikke mer enn dere. Alt er borte.» Isabelle gjør et kast med nakken og freser: «Du også? Skulle noen ha kommet og fjernet de andre vognene, kiosken, dasser og dusjer og resten av bygningene? Virker det sannsynlig? Vi har selvfølgelig blitt flyttet.» Mannen med brillene kikker på de campingvognene som gjenstår av det som utgjorde Saluddens camping, og sier: «I så fall ser det ut at de har flyttet flere av oss.» Molly trekker i trusekanten til Isabelle. «Hvem er de, mamma? Hvem var det som gjorde det?» * Fire campingvogner. Fire biler. Vognene er av forskjellig årsmodell, størrelse og utforming, men alle er hvite. Bilene er forskjellige, men to av dem er Volvo. Alle har selvsagt hengerfeste. To av dem har takgrind. Bortsett fra det: Ingenting annet enn mennesker. Tre voksne og et barn som vandrer rundt mellom vognene og bilene, resten av campinggjestene sover fortsatt, uvitende, kanskje drømmende. Bortenfor den lille kretsen av campingvogner er det bare gress. En slette med drøyt tre centimeter høyt gress ut til horisonten i alle retninger. En tom, åpen plass. 15
Det er ikke mulig å avgjøre hva som fins bortenfor horisonten, under jorda eller over himmelen, men for øyeblikket er det et tomt sted. Ingenting. Bortsett fra mennesker. Og hvert eneste menneske er en verden i seg selv. * Molly forlanger at Isabelle skal bli med henne bak vogna deres for å tisse. Peter setter seg på huk, skyver fingrene gjennom håret og sukker tungt. «Hvor er vi hen?» spør Stefan ut i lufta. «Har aldri sett noe liknende.» Det rykker til i munnvikene til Peter. «Det har jeg. Jeg har tilbrakt halve livet på sånne gressmatter. Først fotball, så golf. Men hvordan kan det være så … klippet?» Alt gresset innenfor synsvidde ser ut som en velpleiet villaplen eller en golfbane. Stefan trekker opp en klype gressstrå og smuldrer dem mellom fingrene. Det er ekte gress, det henger jordklumper rundt de tynne røttene. Det trengs en armé av gressklippere til å holde det så kort. Fins det gress som bare vokser til en viss høyde? Isabelle og Molly kommer tilbake. Moren er vakker, jentungen er søt. Langt, bølgende, lyst hår rammer inn et rundt, lite ansikt og store, blå øyne. Hun har på seg en rosa nattkjole med et bilde av en eventyrprinsesse, ikke helt ulik henne selv. Og så Peter selv: Kortklipt, blondt hår og et framtredende kjeveparti. Smale hofter, bred over brystet, tydelig avtegnet muskulatur under huden på overarmene. Tre mennesker så tett opptil det perfekte at de knapt ville virke troverdige i IKEA-katalogen, langt mindre på en halvsjuskete campingplass. Miljøforandringen har gjort tilværelsen deres mer naturlig, det endeløse slettelandskapet er en mer passende scenografi til Isabelle enn en forfallen minigolfbane. Likevel er det hun som er mest opphisset. «Dette er jo helt jævla sjukt», sier hun. «Hvor faen er vi hen?» 16
Stefan kikker utover gressmatta, vognene, bilene. Blikket hans stanser ved den svarte SUV-en som står ved siden av vogna til den perfekte familien. «Har dere GPS?» spør han. Peter slår seg selv i pannen og jogger av sted mot bilen. De andre følger etter. Molly kikker opp på Stefan mens de går. Han smiler til henne. Hun smiler tilbake. Peter åpner bildøra og setter seg inn bak det blanke dashbordet. «Vent litt. Må bare sjekke.» Han trykker på en knapp, og motoren starter med en dempet rumling. Noe forandrer seg i Peters holdning. Hodet som har vært nedsunket mellom skuldrene, heves et par centimeter, ryggen retter seg. Han er i førersetet nå. Gps-skjermen blir fiolett mens den starter opp. Deretter dukker det opp et kart. Noe napper i shortsen til Stefan. Han kikker ned og møter blikket til Molly. De klare, blå øynene hennes ser rett inn i hans uten å blunke idet hun spør: «Hvorfor ser du ikke på mamma?» * Benny har vært våken en stund. Han ligger i kurven sin i forteltet og prøver å skjønne hva som foregår. Lyset er feil, luktene er feil. Det rykker i ørene hans idet menneskestemmer høres. Snuten vibrerer, forsøker å fange inn kjente lukter fra utsiden. Det lukter ingenting. Benny er sju år gammel og har skjønt en hel del. Han har forstått konseptet mekanisk forflytning. Han går inn i en bil eller en campingvogn, det bråker og rister, han fraktes fort, og så befinner han seg på et nytt sted. Nye lukter, nye lyder, annerledes lys. Benny vet at ingen slik forflytning har funnet sted. Likevel befinner de seg ikke på samme sted som da han sovnet. 17
Det gjør ham usikker, og han blir liggende i kurven. Inntil videre. * «Peter, du må innse at det er noe feil med dritten.» «Det har ikke vært noe feil med den før.» «Næhei, men det er det tydeligvis nå. Se deg rundt da for faen. Syns du at det ser ut som om vi er der den sier at vi er? Hva?» «Jeg sier bare at …» «Mamma, hvor er vi?» «Det er det pappa prøver å finne ut med den lille maskinen sin som ikke virker som den skal.» «Den funker helt fint. Se her på posisjonsanvisningen …» «Peter, jeg driter i posisjonsanvisningen. Den er ødelagt, kan du snart fatte det? Ja, den er god, ha, ha. Det hjelper sikkert å banke litt på den. Kan du noen trylleformularer også?» «Greit, Isabelle. Det holder. Kan du gi deg nå?» «Mamma, hvorfor er pappa lei seg?» «Fordi manndommen hans er såret og fordi han ikke kan få inn i pappen at vi har blitt flyttet. Han tror at vi er på samme sted som i går.» «Vi er jo ikke det.» «Nei. Det skjønner du og det skjønner jeg. Men pappa skjønner ikke det, og da føler han seg dum og så blir han lei seg.» * «Bom.» En laserstråle treffer den ene vingen på romskipet. «Bim, bim, bim.» Meteorer, massevis av meteorer treffer vinduene. «Bam!» Magnetsjokk! Meteorene blir til grus, men … «Bom, bom.» 18
Flere lasertreff, alarm, alarm. Ingenting å gjøre. Vi er fortapt. Skipet trekkes mot sola. «Hjeeeelp.» Det er varmt oppe på hemsen, kjempevarmt. Til tross for at Emil er så tørst at tunga klistrer seg i munnen, klatrer han ikke ned for å drikke vann. Det er noe som ikke er som det skal. Mamma småsnorker under ham, pappa har gått ut. Voksne stemmer høres svakt gjennom veggen. Emil kan ikke høre hva de sier, men han oppfatter at de er urolige. Han vil ikke vite hvorfor de er urolige, venter heller til problemet er løst. Emil ordner kosedyrene rundt hodet sitt. Bjørnen Bengtson midt oppå, Skallmann, Bunten, Hipphopp og Sabre Katt langs sidene. Emil ser fra den ene til den andre, møter blikkene deres. Vi er her. Vi er glade deg. Emil slikker svette fra overleppen og nikker. «Jeg vet det. Jeg er glad i dere også.» Hvor skal vi dra? «Til Merkur, blir dere med?» Vi blir med. «Fint. Bengtson, du kan være Tsjubakka. Nå drar vi.» * Peter har tatt en time-out. Bildørene er låst og han synker tilbake i setet. Isabelle stirrer på ham gjennom det sotede sidevinduet. Han vender blikket mot frontruta. En åpen gresslette brer seg ut framfor ham. Den strekker seg så langt øyet rekker, horisontlinjen er et svakt buet snitt mellom det helt grønne og det helt blå. Buet, ja. Jorden har ikke blitt flat. Noe å kunne forholde seg til. Blikket glir mot GPS-skjermen. Den indikerer at alt er i skjønneste orden. Der er innkjøringen til campingplassen, der er markøren som viser at bilen står der den burde stå, femti meter fra sjøen, som også er markert. Peter flytter 19
blikket igjen. Utenfor er det ingen vei, ingen sjø. Bare en endeløs gresslette. «Selvfølgelig. Din idiot.» Det er jo så enkelt å kontrollere GPS-en. Peter kobler fra håndbrekket og trykker forsiktig på gassen. Bilen begynner å trille framover. Det banker på sidevinduet. Isabelle springer ved siden av bilen og skriker: «Jævla idiot! Hva faen er det du driver med?» Peter smiler. Hun tror at han har tenkt å kjøre fra henne. Og hvem vet? Kanskje det er det han skal. Hvor mange ganger har han ikke fantasert om dette øyeblikket, kanskje han endelig skulle gjøre alvor av saken. Han kikker bort på Isabelle som løper ved siden av ham, fortsatt i bare undertøyet, og han kjenner at det begynner å krible i pikken hans. I løpet av den uka de har bodd i campingvogna har han ikke fått komme i nærheten av henne, og før det var det minst to uker siden sist. Hans seksuelle nød er så påtrengende at den grenser til hat, og idet Isabelle snubler overende og skriker, er det like før det går for ham. Han blunker og konsentrerer seg om GPS-skjermen. Jo da. Markøren flytter seg. Altså er det ikke noe galt med GPS-en. I fin flyt beveger markøren seg stadig nærmere sjøen, og Peter bremser opp før han når stranda, selv om det ikke er noen strand der. Han sitter stille noen sekunder, ser vekselvis på skjermen og foten sin på bremsepedalen. Får seg ikke til å kjøre ut i den usynlige sjøen. Det banker på sidevinduet igjen, og han sveiver ned. Isabelle stikker hodet inn og lurer på hva faen han driver med. Han forklarer. «Jaha? Og så?» «Ville bare sjekke.» Isabelle får øye på ereksjonen hans under shortsen, flirer hånlig og nikker mot den. «Hva har du der, da?» «Ikke noe som du er interessert i.» «Nei, det kan du gi deg faen på.» Molly kommer springende, og med en spedere stemme 20
enn man ville tillegge en seksåring, spør hun: «Mamma? skal pappa kjøre fra oss?» «Nei, lille venn, han skal ikke det», sier Isabelle. «Han fikk bare en dum idé som han absolutt måtte prøve.» Hun strekker seg inn i bilen og plukker ut iPhonen. «Du har selvfølgelig ikke sjekket denne?» Peter rister på hodet og går ut av bilen. Han er temmelig sikker på utfallet av telefonsjekken. Det viser seg at han har rett. Bak seg hører han Isabelle banne: «Men i svarte? … Ikke en eneste jævla … hvor faen er vi?» Ingen tilkobling, ikke noe signal. Ingen kontakt. Peter sveiper med blikket over den tomme horisonten, den lyseblå sommerhimmelen. Plutselig slår han begge hendene for munnen, gisper og hvisker: «Sola. Hvor faen er Sola?» * Sola. Stefan står utenfor vogna med armene hengende ned langs sidene og munnen på vidt gap. Han søker over himmelen igjen, som om han hadde gjort noe feil den første gangen. Oversett det opplagte. Men det er ingen sol noe sted, bare den blendende blå himmelen som ser ut til å ha sitt eget, indre lys. Han tar noen skritt i forskjellige retninger for å sjekke de delene av horisonten som skjules bak biler og campingvogner. Ingen sol. Han vender blikket opp igjen. Hele himmelhvelvingen har samme blåfarge og lysstyrke. Ser ikke engang ut som en himmel, ser mer som om noe har blitt montert der for å likne en himmel. Fraværet av nyanser eller skyer gjør det umulig å avgjøre om den befinner seg ti eller titusen meter over ham. Han ser seg rundt på bakken og finner en av Emils små lekebiler, plukker den opp og kaster den så høyt han klarer. Den flyr kanskje tjue meter opp før den stopper og faller ned i gresset igjen uten å ha møtt noe hinder på veien. Så lenge Stefan kan huske har han levd med en engstelse 21
i brystet. Noen ganger sterkere, andre ganger svakere, men alltid til stede. Hvis denne engstelsen hadde hatt en stemme, ville den hele tiden gjenta samme setning: Alt skal tas ifra deg. Hvis sola kan forsvinne, så kan hva som helst forsvinne. Det verker i brystet til Stefan, som om noe trekker i ham innenfra. Han ser mot døra på campingvogna. Så lenge Carina og Emil fins, kan han holde ut nesten hva som helst. Og hvis de ikke er der? Hvis de også har forsvunnet? Han hiver etter pusten. Stefan tar et skritt mot døra, stanser, og får en umiddelbar trang til å holde seg for ørene og bare legge på sprang. Med en kraftanstrengelse klarer han å roe pusten sin, og panikken slipper et øyeblikk, bare for å bli erstattet av budbringerens forbannelse. Han vil ikke vekke Carina til denne verdenen, vil ikke presentere Emil for en himmel uten sol. Stefan lukker øynene. Kniper dem sammen så hardt han kan. Han ser for seg en sol på himmelen, plasserer minigolfbanen, kiosken og trampolinen nøyaktig der de sto. Gjenskaper lydene. Morgenbrisen gjennom løvtrærne, nyvåknede unger som fryder seg på stranda. Alt som skal være der. Han åpner øynene igjen, og alt er borte. Han har ingen verden å tilby sin familie, kan heller ikke skape noen. Han kikker bort mot døra, og skrekken tar tak i ham igjen. Tenk om det er en tom campingvogn han står og ser på. Han holder ikke ut lenger. Bykser fram og røsker opp døra, hopper inn i vogna og blir stående med hamrende hjerte og se på Carina som ligger og sover, samtidig som han hører stemmen til sønnen sin. Så lenge han blir stående stille og ikke sier noe, så er det som om ingenting har hendt. En vanlig morgen på campingferien. Snart skal de spise frokost. Emil kommer til å stille et eller annet finurlig spørsmål om hvorfor verden er … Verden? Hvilken verden? 22