Helga Weiss
Helgas dagbok En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir
Oversatt av Kristin Sofie Kilsti
Helga Weiss Originalens tittel: Deník Helgy Engelsk tittel: Helga’s Diary Oversatt fra tsjekkisk av Kristin Kilsti Den engelske oversetterens kommentar, fotnoter og ordforklaringer og intervju med Helga Weiss er skrevet av Neil Bermel. Text copyright © Helga Weiss, 2012 Translation copyright © Neil Bermel, 2012 First published in the English language in Great Britain by Penguin Books Ltd. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39186-7 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagdesign: Penguin Paintings copyright © Wallstein Verlag, Göttingen, 1998 Kart tegnet av Michael Hill ved Maps Illustrated Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10/12 pkt. StempelGaramond og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine barnebarn Dominika, Natalie og Sara og alle unge mennesker med håp om at dere vil holde fortiden levende i minne og aldri selv måtte oppleve det min generasjon gikk gjennom.
Innhold
Den engelske oversetterens kommentar . . . . . . . . . . . . 9 Kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Helgas reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Theresienstadt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Helgas dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Praha . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Theresienstadt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Auschwitz, Freiberg, Mauthausen, Hjemme igjen
21 23 27 57 122
Samtale med Helga Weiss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ordforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bilderettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
177 199 203 205
Den engelske oversetterens kommentar
Helga Weiss’ bevarte dagbøker består av to kladdebøker og en haug med ark som hun brukte da kladdebøkene var utskrevet. Helga har flere ganger i årenes løp bearbeidet teksten i dagbøkene, hun har skrevet inn nye kommentarer med blyant og strøket over setninger i den originale teksten, og slik har det oppstått flere versjoner av dagboken. En av de tidlige versjonene er maskinskrevet. Denne utgivelsen av dagboken blir etter forfatterens eget ønske presentert i form av daglige nedtegnelser, selv om den opprinnelige komposisjonen egentlig var mye mer variert. Kladdebøkene I kladdebøkene skildrer Helga livet i Praha og senere også livet i Theresienstadt. Fra teksten går det klart frem at hun ikke skrev dagbok hver dag, men at hun en gang iblant skrev lange nedtegnelser som dekket hendelser over flere måneder. Det forklarer delvis hvordan hun kunne være seg bevisst viktigheten av noen hendelser, som man ellers knapt kunne ane omfanget av i hendelsesøyeblikket, og er trolig også årsaken til et antall kronologiske uoverensstemmelser i teksten, hvor hendelser nær hverandre i tid er oppført i feil rekkefølge. Den første dagboken begynner med minner fra «barndommen» (vi må være klar over at Helga begynte å skrive dagbok da hun var elleve eller tolv år), videre skildrer hun forløpet og begivenhetene i krigens første år. Fortellerstilen 9
er med unntak av noen få sider helt i begynnelsen bemerkelsesverdig konsistent, Helga legger historiene sine frem som om hun opplever dem der og da. I denne utgivelsen, som bygger på den versjonen Helga redigerte etter krigen, har hun omskrevet noen av de mest barnslige, forskjønnende skildringene fra 1938 og 1939, slik at denne delen av dagboken formmessig skulle ligne mer på de resterende nedtegnelsene, og hun har også datert hendelsene. Nedtegnelsene oppleves derfor som daglige dagboknotater, selv om de i virkeligheten ikke var skrevet slik. Det forklarer også den mer voksne stilen (skildringer i historisk presens), som ville være en meget usannsynlig stil i en tekst skrevet av et åtteårig eller niårig barn. Da Helga etter krigen laget sin maskinskrevne versjon, gjorde hun en del rettelser i teksten. Under denne redigeringen utelot hun visse kommentarer og historier som hun opplevde som vel kritiske mot visse enkeltpersoner (mange av disse menneskene var på den tiden fremdeles i live), og hun forkortet lange og gjentagende passasjer som hun ikke opplevde som særlig interessante. Disse endringene er blitt ivaretatt på grunnlag av Helgas uttrykkelige ønske, og utgivelsen vi nå presenterer for leserne er derfor etterkrigsversjonen og ikke kladdebøkenes originale tekst. Omtrent en fjerdedel av den originale teksten er utelatt og en annen fjerdedel er blitt stilistisk redigert. Etter krigen satte Helga flere steder inn nye iakttagelser, og disse blir det vist til i fotnotene i slutten av dagboken. Helgas andre kladdebok avsluttes med skildringen av familiens ankomst til Theresienstadt og hvordan familien ble splittet i 1941. Den nedtegnelsen ble tydeligvis skrevet i 1943, for Helga skriver at hun husker denne situasjonen «selv nå, to år senere».
10
Løse ark Det som er bevart i original form etter denne datoen er løse ark, noen av dem ble skrevet under Helgas opphold i Theresienstadt, flere andre ble skrevet like etter krigen. Her kan vi bare gjette oss til hvilken periode de enkelte arkene stammer fra på grunnlag av papirtype og håndskrift. Hvis man sammenligner arkene med kladdebøkene, er det også gjort mange flere redigeringer og endringer i teksten på de løse arkene. Siden disse arkene, som ikke var nummererte eller daterte, har vært oppbevart på ulike steder i årenes løp, har ikke den opprinnelige rekkefølgen blitt bevart. I tillegg fantes det lite eller ingen oppslagslitteratur om holocaust på den tiden da Helga redigerte dagboken, og derfor skrev hun ofte ned hendelsene i tematiske bolker, ikke i kronologisk rekkefølge. Når hun for eksempel nevner en kulturbegivenhet, legger hun samtidig til et par andre, selv om disse kulturbegivenhetene fant sted på senere tidspunkt. I denne delen var det derfor nødvendig både å utføre en rekke undersøkelser, og å legge til forklaringer for at teksten skulle bli forståelig, samtidig som det ikke måtte gå utover tekstens autentisitet. I min oversettelse har jeg benyttet meg av Helgas autoriserte, redigerte tekst, og jeg har så langt som mulig holdt meg til rekkefølgen i teksten. På noen steder har jeg imidlertid gjort forandringer i rekkefølgen, men dette har jeg kun gjort hvis jeg på samme tid har kunnet respektere de originale manuskriptenes komposisjon. Også her finnes en del uoverensstemmelser på grunn av nedtegnelsenes tematiske oppsett, men tekstens fotnoter vil oppklare de resterende uklarhetene rundt tidfesting av de ulike hendelsene. Resten av teksten Den siste delen av dagboken ble også skrevet i dagbokform, men som Helga forklarer i sitt forord, ble den i virkeligheten skrevet i Praha etter krigen, i løpet av 1945 og 1946. Det finnes ingen annen original til denne delen, så her har jeg stolt fullt og helt på den maskinskrevne etterkrigsversjonen. 11
Helga fortsetter i den samme dagbokstilen som hun benyttet seg av under krigen. I vår samtale (side 167) forklarer Helga hvorfor hun skrev også denne teksten i dagbokform. Oversettelse og format Under oversettelsen forsøkte jeg å respektere Helgas oppfatninger om hvordan man skulle gjøre teksten mest mulig forståelig og lesbar for dagens leser, samtidig som jeg holdt meg nærmest mulig hennes autoriserte versjon. Derfor har jeg begrenset endringer i hennes tekst til et minimum. I originalen finnes tomrom, uklarheter og tidssprang som ikke er logiske, og det blir opp til oss, dagens lesere, å lage bro over tidens elv og la oss synke ned i den verden og den tiden Helga levde i som barn. Av samme grunn finner leseren i slutten av boken fotnoter som forklarer ting som var en naturlig del av hverdagen for Helga. Her og der har jeg føyd til noen ord i hovedteksten for å forklare noe, men for det meste befinner forklaringene seg i fotnotene. Av og til er avsnittene i den opprinnelige teksten svært lange, og jeg har derfor tillatt meg å dele dem opp, for å gi leseren pusterom. Helga skrev dagboken sin som ung pike, og det er forståelig at det å datere hendelsene ikke opplevdes som særlig viktig for et barn som vokste opp i en så dramatisk tid. Datoer finnes bare sporadisk i nedtegnelsene, de ble oppført senere på de løse arkene, og de blir først konsistente i den maskinskrevne etterkrigsversjonen. Disse opplysningene ble altså satt inn i teksten i ettertid, på grunnlag av hvordan Helga husket hendelsesforløpet. Opplysninger om tid har vi latt stå igjen i teksten slik Helga førte dem inn, for å hjelpe leseren å orientere seg. Vi har ikke satt inn andre datoer i teksten, det ville da også være ganske umulig. Men for å unngå at det oppstår forvirring har vi innført to typer tekstinndeling i dagboken på steder hvor Helga gjør et sprang i tid eller skifter tema: Et større mellomrom med en snirkel $ betyr begynnelsen på en ny hendelse, et nytt tema blir presentert, og dette fin12
ner som oftest sted etter relativt lang tid, eller i det minste etter en klart definert forflytning i tid. Et lite mellomrom med en stjerne (*) viser ganske enkelt at det har gått noe tid mellom de to avsnittene, enten bare noen timer eller dager, men at temaet forblir det samme og skildringen fortsetter. Disse mellomrommene gjenspeiler ikke mellomrommene i det opprinnelige manuskriptet og skal ikke antyde at Helga her la fra seg dagboken for å vende tilbake til den senere. Det samme gjelder for oppdelingen av teksten i tre deler, hvor første del omhandler Helgas liv i Praha, den andre delen oppholdet i Theresienstadt og den tredje delen tiden som fulgte etterpå. Leseren skal vite at det opprinnelige manuskriptet ikke er oppdelt på denne måten. Jeg har holdt meg til tsjekkiske betegnelser på navn på byer, hvis det ikke finnes et mer kjent navn på engelsk, som for eksempel «Prague», eller hvis ikke den tyske betegnelsen er mer kjent. Av og til bruker Helga betegnelser både på tsjekkisk og tysk som f.eks. Brüx-Most. I slike tilfeller har jeg holdt meg til den samtidige tsjekkiske betegnelsen, slik at ikke leseren skal bli forvirret. Den korte ordforklaringslisten inneholder de tyske ordene og uttrykkene som Helga benytter seg av oftest. (Noen av disse blir utførlig diskutert i min samtale med Helga). Flere av stedene som nevnes i boken eksisterer fremdeles og det er mulig å besøke dem: Theresienstadt, som tyskerne brukte som transittsted for jøder før de ble deportert til arbeids- og utrydningsleirer andre steder i Det tredje riket, og som tyskerne senere forskjønnet på overflaten for å bevise for det internasjonale samfunnet at jødene ble behandlet humant, er i dag et tsjekkisk kulturminnesmerke. I bygningen Messehallen fra 1920-tallet i Prahas bydel Holešovice, finner man i dag Nasjonalgalleriet for moderne kunst. (Bygningen Radiopalasset som befant seg på andre siden av gaten fra Messehallen, hvor jødene ble samlet før deporteringen, er blitt revet. På 13
dette stedet henger en minneplate som Helga har designet.) Konsentrasjonsleirene Auschwitz–Birkenau og Mauthausen, hvor Helga var internert, er også åpne for offentligheten. Helga bor faktisk den dag i dag i den leiligheten hvor hun ble født og hvor hendelsene i begynnelsen av dagboken utspiller seg. Takk Under forberedelsene til denne oversettelsen benyttet jeg meg av mange kilder, inkludert de offisielle websidene til Theresienstadt Nasjonalmuseum, utdanningsportalen Holocaust.cz, prosjektet «Vedem», United States Holocaust Memorial Museum, YIVO encyklopedien, Prahas jødiske museum, bykommunen Theresienstadt, Det tsjekkiske Nasjonalgalleriet, Prahas Informasjonssentrum, Mauthausenminnesmerket, Tsjekkisk radio, Theresienstadt-initiativets institutt. Andre viktige kilder var følgende websider: www. ghetto-theresienstadt.info, www.fronta.cz, www.jewishgen.org og vysocina-news.cz. Intervjuer med overlevende etter holocaust ga dyrebar kontekst og utfyllende informasjon, som f.eks. intervjuene på www.hermanova.de, www. holocaustresearchproject.org, historycz.edublogs.org og www.holocaustcenterbuff.com. Blant bøkene jeg benyttet meg av, var Hans Günther Adlers Theresienstadt: das Antlitz einer Zwangsgemeinschaft, Norbert Trollers Theresienstadt: Hitlers Gift to the Jews, Gonda Redlichs dagbok fra Theresienstadt, Joža Karas‘ Musikk i Theresienstadt, 1941–45, Alena Heitlingers I skyggen av holocaust og kommunisme: Tsjekkiske og slovakiske jøder etter 1945 og Pokoj č. 127, Rom nr. 27, memoarer skrevet av seks overlevende fra Theresienstadt: Tom Luke, Mordechai Livni, Chava Livni, Petr Herrmann, Eva Ročková og Jan Roček. Jeg vil også takke oversetterne Erika Abrams og Edgar de Bruin for deres uvurderlige samarbeid under rekonstrueringen av dagbokens kronologi, Luděk Knittl for hans lingvis14
tiske assistanse, Andrew Swartz for hans moralske støtte, og den britiske redaktøren, Will Hammond, for hans tålmodighet og sikre ledelse gjennom hele prosjektet fra begynnelse til slutt. Neil Bermel Universitetet i Sheffield, 2012
Helgas dagbok
Forord
Etter hvert som årene går, tenker man stadig oftere på fortiden. Jeg har til min forundring innsett at jeg faktisk aldri har forlatt min fortid. Etter mange år leste jeg nå dagboken min på nytt, meget nøye, fra perm til perm. Jeg må innrømme at jeg mange steder ble både nostalgisk og rørt. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor jeg skal skrive forordet til min egen dagbok. Jeg skrev alt som var nødvendig å skrive for over seksti år siden. Jeg skrev ned tankene og betraktningene mine. Først skrev jeg dem i kladdebøker, siden på løse ark. Skriften er barnslig, stilen utflytende og naiv. Likevel er det et troverdig bilde av den tiden da min generasjon vokste opp, levde og døde. Veldig mye er allerede blitt skrevet, mye er blitt glemt, en god del har med overlegg blitt fortiet eller fordreid. Jeg liker å ha det ordentlig, jeg vil ikke at det skal ligge igjen noe rot etter meg. Det var på høy tid å rydde opp i denne arven min. I løpet av alle disse årene har det samlet seg en masse dokumenter hos meg. Jeg er ikke så glad i å rydde i papirer, så alt lå hulter til bulter. Slik kom jeg også over dagboken min igjen, den som i årevis har ligget mer eller mindre bortglemt på bunnen av en skuff. Den består av en haug gulnede, blyantskrevne ark, noen steder er teksten knapt lesbar. Siden jeg lever i takt med tiden, har jeg lært meg å bruke datamaskin, og deretter skrev jeg av side for side av dagboken og skrev dem ut. Jeg hadde nok en tendens til å stryke tekst, forkorte lange, kompliserte setninger, kutte ut noen ting og velge mer passende ord og uttrykk. Noen vil kanskje innvende at man burde fått redigert teks23
ten profesjonelt. Jeg har imidlertid ikke så gode erfaringer med slikt. Det har vært sagt og skrevet mye om min skjebne, det har vært laget radioprogrammer og skrevet avisartikler. Redaksjonelle inngrep har ofte fullstendig endret på meningen og betydningen, fordreid eller forfalsket sannheten i det jeg har sagt. Jeg er redd for at man ved redigering ville miste noe av tekstens autentisitet og vitnesbyrdets kraft. Jeg håper derfor at dagboken blir mottatt med toleranse og forståelse fra leserens side. Dagboken begynner med mobiliseringen (1938), den beskriver okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, forholdene vi levde under, særlig de antisemittiske forordningene under protektoratet, og livet i ghettoen Theresienstadt (1941–1944). Like før jeg skulle deporteres fra Theresienstadt (oktober 1944), ga jeg kladdebøkene til min onkel Josef Polák, og han gjemte både dagboken og tegningene mine i en mur i Theresienstadt, og slik ble de bevart. Like etter krigen (1945–1946) fortsatte jeg der jeg slapp i dagboken fra Theresienstadt, og jeg skrev ned alt jeg hadde opplevd i de andre konsentrasjonsleirene (Auschwitz, Freiberg, Mauthausen), for der fantes det absolutt ingen mulighet for å skrive. Jeg skildret hendelsene slik jeg husket dem. Jeg skrev spontant, raskt, og under press fra alle de opplevelsene jeg var så full av. Jeg skrev på løse ark, jeg nummererte ikke engang sidene. Det falt meg ikke inn å kontrollere datoer, av og til førte jeg ikke opp noen dato i det hele tatt. På den tiden var historikerne så vidt begynt å utarbeide studier om og fra krigen. Fagbøker innen dette temaet utkom først lenge etter at jeg hadde avsluttet dagboken min. Da jeg forberedte dagbokteksten i forbindelse med denne utgivelsen, var det ikke enkelt å sortere hendelsene kronologisk. Hvis jeg ikke helt har lyktes med det, vil jeg be om lesernes velvillige toleranse. Jeg er ingen historiker, og en dagbok er ikke et vitenskapelig dokument. Jeg anser hendelsene og opplevelsene mine for å være det essensielle, og dem husker jeg soleklart den dag i dag. Man kan finne nøyaktig informasjon i faglitteraturen. I lærebøkene får elevene vite at det døde seks millioner jøder under andre verdenskrig. Presise opplysninger er bear24
beidet og lagret i databaser. Alt som trengs er et lite klikk på datamaskinen, så dukker datoer og tall opp i massevis. Hvert tall inneholder imidlertid en menneskeskjebne, en historie … Min dagbok er bare én av disse. Jeg avslutter min dagbok med skildringen av hjemkomsten til Praha i mai 1945, og jeg avslutter med ordene: «Endelig hjemme igjen». Slik avsluttet jeg et kapittel av mitt liv. Men det fantes ikke noe hjem å komme tilbake til. Jeg og mamma hadde ingen plass å gå, pappa vendte aldri tilbake, og i vår tidligere leilighet bodde det noen andre. Jeg var femten og et halvt år, og først og fremst måtte jeg gjøre ferdig alle skoleårene jeg hadde gått glipp av. Jeg begynte et nytt liv. Helga Weiss Praha, 2012