Hatties tolv stammer av Ayana Mathis

Ayana Mathis

Hatties tolv stammer Oversatt av Bente Klinge, MNO

Ayana Mathis Originalens tittel: The twelve tribes of Hattie Oversatt av Bente Klinge, MNO Opprinnelig utgave: Copyright © 2012 by Ayana Mathis All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47565-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: (gutt i tre) Neil Webb/Début Art og (skyline) Getty Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, og til Besta og Beste

Da kom I til mig alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til!

Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme.» femte mosebok 1,22–23

The house, shut up like a pocket watch, those tight hearts breathing inside – she could never invent them.

– rita dove, «Obedience»

Philadelphia og Jubilee 1925

«Philadelphia og Jubilee!» sa August da Hattie fortalte ham hva hun ville kalle tvillingene. «Du kan ikke gi ungene sånne rare navn!»

Om moren til Hattie fremdeles hadde vært i live, ville hun ha vært enig med August. Hun ville ha sagt at navnene Hattie hadde valgt var vulgære, «simple og prangende» ville hun ha kalt dem. Men hun var borte, og Hattie ville gi babyene sine navn som ikke allerede var hugd i stein på familiegravstedet i Georgia, så hun ga dem navn med håp og løfter i seg, navn som strakte seg mot fremtiden, ikke mot det som hadde vært.

Tvillingene ble født i juni, den første sommeren Hattie og August var mann og kone. De hadde leid et hus i Wayne Street – det var lite, men strøket var bra, og som August sa, var det bare midlertidig. «Til vi kjøper vårt eget hus,» sa Hattie. «Til vi skriver under kontrakten,» samtykket August.

I slutten av juni inntok rødstrupene trærne og hustakene i Wayne Street. Fuglesangen fylte hele strøket. Kvitringen bysset tvillingene i søvn og satte Hattie i så godt humør at hun klukket og lo konstant. Det regnet hver morgen, men ettermiddagene var klare, og gresset på Hattie og Augusts lille plenflekk var grønt som på verdens første dag. Damene i nabolaget gjorde unna bakingen tidlig, og ved middagstid luktet hele kvartalet av jordbærkakene de satte til avkjøling i vinduskarmen. Hattie og tvillingene hennes tok en lur i skyggen på verandaen. Til neste sommer kunne 9

Philadelphia og Jubilee gå; de kom til å stabbe rundt på verandaen som søte, mumlende gamle menn.

Hattie Shepherd kikket ned på de to spedbarna der de lå i kurvene sine. Tvillingene var sju måneder gamle. De pustet lettere når de satt oppreist, så hun støttet dem opp med små puter. De hadde omsider falt til ro. Natten hadde vært tung. Lungebetennelse kunne kureres, men lett var det ikke. Heller det enn kusma eller spanskesyken eller brysthinnebetennelse. Heller lungebetennelse enn kolera eller skarlagensfeber. Hattie satt på badegulvet og lente seg mot toalettet med utstrakte ben. Vinduet var dekket av dampen som avsatte seg i små dråper og rant nedover glasset og over de hvite trekarmene og la seg i en dam i søkket bak toalettet. Hattie hadde latt det varme vannet renne i flere timer. August hadde stått i kjelleren halve natten og skuffet kull til varmtvannsberederen. Han hadde ikke villet gå fra Hattie og barna for å gå på jobben. Nå, men … en dags arbeid er en dagslønn, og kullbingen begynte å bli tom. Hattie hadde beroliget ham: Barna ville klare seg fint nå som de hadde kommet seg gjennom natten.

Doktoren hadde vært på visitt dagen før og gitt råd om dampbehandlingen. Han hadde foreskrevet en lav dose ipecac og advart mot bakstreverske landsens remedier som grøtomslag med sennep, men brystbalsam var i orden.

Han blandet ut ipecacen med en klar, oljeaktig væske, ga Hattie to små dråpetellere og viste henne hvordan hun skulle holde babyenes tunger nede med fingeren så medisinen skulle renne ned i halsen på dem. August betalte tre dollar for visitten og ga seg til å lage grøtomslag med sennep straks doktoren var ute av døren. Lungebetennelse.

Et sted i nærheten ulte en sirene så intenst at den kunne ha vært rett utenfor huset. Hattie kjempet seg opp fra gulvet og tørket et rundt hull i dampen på badevinduet. Ikke noe annet enn hvite rekkehus på den andre siden av gaten, tett i tett som tenner, og grå isflekker på fortauet og ungtrærne som var døden nær i de frosne jordflekkene de 10

hadde fått tildelt. Her og der lyste det i et vindu i andre etasje – noen av mennene i strøket jobbet på kaiene som August, noen kjørte ut melk eller var postbud; det var lærere også, og en hel haug med andre som Hattie ikke visste noe om. Over hele Philadelphia sto folk opp i den bitende kulden og la i fyrkjelen i kjelleren sin. Dette slitet var noe de delte.

Et grumsete morgengry steg som damp langs himmelens nedre kant. Hattie lukket øynene og husket barndommens soloppganger – disse synene nappet alltid i henne; minnene fra Georgia ble mer pågående og inntrengende for hver ny dag i Philadelphia. Da hun var barn ble det hver morgen blåst i hornet som kalte folk til arbeid i det blålige daggryet; lyden ljomet over jordene og husene og de svarte gummitrærne. Fra sengen så Hattie gårdsarbeiderne slepe seg langs veien foran huset deres. Sinkene kom alltid etter det første signalet: gravide kvinner, syke og halte, de som var for gamle til å plukke, de som hadde babyer i en bylt på ryggen. Hornet drev dem videre som en pisk. Dyster var veien og dystre var ansiktene deres; markene som sprakk opp i hvitt lå og ventet, plukkerne veltet ut over dem som gresshopper.

Hatties babyer blunket matt til henne, og hun kilte dem under haken etter tur. Snart måtte hun bytte sennepsomslagene. Dampen veltet opp fra det varme vannet i badekaret. Hun strødde i en ny håndfull med eukalyptus. I Georgia vokste det et eukalyptustre i skogen overfor Hatties hus, men planten hadde vært vanskelig å finne denne vinteren i Philadelphia.

Tre dager tidligere var barnas hoste blitt verre. Hattie slengte på seg kåpen og gikk til Penn Fruit for å spørre grønnsakhandleren hvor hun kunne finne eukalyptus.

Hun ble sendt til et hus noen kvartaler unna. Hattie var ny i Germantown, og det tok ikke lang tid før hun gikk seg bort i virvaret av gater. Da hun nådde bestemmelsesstedet, blå av kulde, betalte hun en kvinne femten cent for 11

en pose hun kunne fått gratis i Georgia. «Å, du er bare en jentunge!» sa eukalyptusdamen. «Hvor gammel er du, jenta mi?» Spørsmålet gjorde Hattie forarget, men hun sa hun var sytten, og for at damen ikke skulle ta henne for en av de jentene som hadde havnet i uløkka og kommet reisende fra sør, la hun til at hun var gift og at mannen hennes gikk i elektrikerlære og at de nettopp hadde flyttet inn i et hus i Wayne Street. «Det er fint, vennen min. Hvor er familien din?» Hattie blunket fort og svelget hardt: «Georgia, ma’am.»

«Har du ikke noen her oppe?»

«Søsteren min, ma’am.» Hun sa ikke at moren hadde dødd et år i forveien, da Hattie var gravid. Sjokket over dødsfallet og over å bli foreldreløs og være en fremmed i nord hadde drevet Hatties yngre søster Pearl tilbake til Georgia. Den eldre søsteren Marion hadde også reist, men hun hadde sagt at hun ville komme tilbake straks Hattie hadde født og vinteren var over. Hattie visste ikke om det ville skje. Damen så nøye på Hattie. «Jeg kan bli med deg hjem nå for å se til de små,» sa hun. Hattie avslo. Hun hadde vært dum, en tåpelig jente som var for stolt til å innrømme at hun trengte hjelp. Hun gikk hjem alene med et godt tak i posen med eukalyptus.

Rundt henne var vinterluften en brann som sved av henne alt annet enn viljen til å gjøre barna sine friske. Fingrene frøs til klør rundt den sammenkrøllede åpningen på den brune papirposen. Hun fløy inn i huset i Wayne Street med stor klarhet i sinnet. Hun følte at hun kunne se inn i ungene sine, gjennom huden og kjøttet og dypt inn i brystkassen til de trette lungene deres.

Hattie flyttet Philadelphia og Jubilee nærmere badekaret.

Den ekstra håndfullen med eukalyptus var for mye – ungene knep igjen øynene mot mentoldampen. Jubilee knyttet neven og løftet armen som for å gni seg i de rennende øynene, men hun var for svak, og hånden falt ned langs siden hennes igjen. Hattie satte seg på kne og kysset den lille 12

knyttneven. Hun løftet datterens slappe arm – lett som en fugleknokkel – og tørket tårene med hånden hennes, som Jubilee ville ha gjort om hun hadde hatt krefter til det.

«Sånn,» sa Hattie. «Sånn, du gjorde det helt selv.» Jubilee kikket opp på moren og smilte. Igjen løftet Hattie Jubilees hånd til det rennende øyet. Ungen trodde de lekte titt-tei og lo kraftløst, hest og lavt og surklete, men en latter var det like fullt. Hattie lo også, fordi jenta hennes var så tapper og så godmodig – så syk, men likevel kvikk og klar.

Hun hadde et smilehull i det ene kinnet. Broren, Philadelphia, hadde to. De lignet overhodet ikke på hverandre. Jubilee hadde det samme svarte håret som August, mens Philadelphia var lys som melk med sandfarget hår slik som Hattie.

Philadelphia pustet anstrengt. Hattie løftet ham opp av kurven og satte ham på badekarkanten der dampen var tettest. Han var en melsekk i armene hennes. Hodet dinglet, og armene hang ned langs siden på ham. Hattie ristet lett i gutten for å vekke ham. Han hadde ikke spist siden kvelden før – begge barna hadde hostet så voldsomt om natten at de hadde kastet opp det lille Hattie hadde greid å få i dem av grønnsakkraft. Hun skjøv sønnens øyelokk opp med pekefingeren, og øyeeplet rullet i øyenhulen.

Hattie visste ikke om han var bevisstløs eller om han sov, og om han hadde svimt av, ville han kanskje ikke … kanskje ikke …

Hun trakk i øyelokket igjen. Han åpnet det denne gangen – sånn ja, gutten min! – og overleppen krøllet seg som den pleide når hun ga ham ertepuré eller han luktet noe han ikke likte. Han var så nøye på det.

Det skarpe lyset på badet var overveldende: hvitt badekar, hvite vegger, hvite fliser. Philadelphia hostet, en forlenget utstøting av luft som fikk kroppen til å skake. Hattie tok boksen med sterk sennep fra radiatoren og smurte den på brystet hans. Ribbena var kvister under fingrene hennes; med bare et lett trykk ville de knekke og falle inn i brysthulen. Han hadde vært så rund da han var frisk – det 13

hadde de begge. Philadelphia løftet hodet, men han var så utmattet at det falt ned igjen; haken hans dunket mot Hatties skulder som den hadde gjort da han var nyfødt og holdt på å lære å holde hodet oppe.

Hattie gikk rundt i ring på det lille badet og gned Philadelphia på ryggen mellom skulderbladene. Når han gispet, spente foten seg og sparket henne i magen; når han pustet, slappet den av. Det var glatt på gulvet. Hun sang uten ord – ta ta ta, dum dum, ta ta. Husket ikke teksten til noe.

Vannet dryppet fra vinduene og fra kranene og ned langs veggen og innunder platen til lysbryteren. Hele badet dryppet som en skog i Georgia etter et regnskyll. Noe summet, så freste det inne i veggen, og så sluknet taklyset. Badet var en eneste blå tåke. Herregud, tenkte Hattie, dette også. Hun lente hodet mot dørkarmen og lukket øynene. Hun hadde ikke sovet på tre dager. Et minne sank ned i henne som en besvimelse: Hattie og moren og søstrene som gikk gjennom skogen ved daggry. Mamma først med to store reisebager og tre jenter bak seg, hver med en veske av grovt tøy. Gjennom morgendisen og underskogen trasket de til byen, og nå og da hektet skjørtene seg fast i en gren. De snek seg gjennom skogen som tyver for å nå et tidlig tog ut av Georgia. Hatties far hadde vært død i mindre enn to døgn, og i denne stund skrudde de hvite mennene av navneskiltet på døren til smia hans og satte opp sitt eget. «Se i nåde til oss,» sa mamma da det første hornsignalet lød fra markene.

Philadelphias fot gravde seg inn i Hatties navle, og hun våknet med et sett, ble dratt tilbake til badet med barna sine, oppskjørtet og sint på seg selv for at hun hadde drevet bort fra dem. Begge begynte å gråte. De hulket og trakk seg skjelvende sammen. Sykdommen økte i styrke, først i det ene barnet og så i det andre, og så, som om den hadde ventet på dette øyeblikket for å sette inn sitt verste støt, slo den til som et toarmet lyn. Nåde, Herre. Nåde.

Hatties babyer var glovarme: Feberen føk i været, bena krøkte seg, kinnene var røde som soler. Hattie tok flasken 14

med ipecac ut av medisinskapet og målte opp dosen. De hostet for voldsomt til å kunne svelge – medisinen rant ut av munnviken. Hattie tørket ungene i ansiktet og ga dem mer ipecac og masserte brystkassene som hevet og senket seg. Hun gikk fra den ene oppgaven til den neste med øvet hånd. Hendene var raske og dyktige selv mens Hattie gråt og ba.

Så glohete barna var! Som de ønsket å leve! Når Hattie ga seg slike tanker i vold, hadde hun tenkt at barnas sjeler var strimer av tåke; tynne og uhåndgripelige. Hun var bare en jentunge – bare sytten år lenger på denne jorden enn barna. Hattie oppfattet dem som en forlengelse av seg selv og elsket dem fordi de var hennes og fordi de var forsvarsløse og fordi de trengte henne. Men nå så hun på babyene sine og så at livet inni dem var sterkt og mektig og at det ikke skulle drives ut av dem. «Slåss,» oppfordret Hattie.

«Sånn,» sa hun og fylte og tømte sine egne lunger, i solidaritet med dem, for å vise dem at det var mulig. «Sånn,» sa hun igjen.

Hattie satt med bena i kors på gulvet med Jubilee støttet opp mot det ene kneet og Philadelphia mot det andre. Hun strøk dem på ryggen for å hjelpe slimet opp og ut. Babyenes føtter møttes på den trekantede plassen mellom Hatties bøyde ben – kreftene deres svant, og de lente seg mot lårene hennes. Hvis hun levde til hun ble hundre, ville Hattie fremdeles se farens kropp ligge slapp i kroken i smia og de to hvite mennene fra byen som gikk ut fra verkstedet uten skam nok til å skynde seg eller skjule våpnene sine, like klart som hun så babyene sine sammensunket foran seg nå. Hattie hadde sett det, og hun kunne ikke viske det ut.

I Georgia hadde predikanten kalt nordstatene for et nytt Jerusalem. Menigheten sa han svek sørstatsnegerens sak. Neste dag var han borte, satt på et tog til Chicago.

Også andre reiste, forsvant fra butikkene sine eller markene; plassen deres i kirkebenken var fylt på søndag, men sto tom til bønnemøtet på onsdag. Alle disse sjelene som 15

hadde unnsluppet sørstatene var i dette øyeblikk lysende av håp i den strenge vinteren i byene nordpå. Hattie visste at barna hennes ville leve. Selv om de var små og kjempet for å klare seg akkurat nå, var Philadelphia og Jubilee allerede blant de lysende sjelene, allerede en ny nasjons begynnelse.

Toogtredve timer etter at Hattie og moren og søstrene hennes snek seg gjennom skogen i Georgia til togstasjonen, etter toogtredve timer på harde seter i den støyende negervognen, ble Hattie brått vekket fra en lett søvn av konduktørens rop: «Broad Street Station, Philadelphia!»

Hattie kløv ut av toget, fremdeles med en skorpe av Georgia-søle langs skjørtekanten, med drømmen om Philadelphia rund som en klinkekule i munnen og frykten for den som en nål i brystet. Hattie og mamma, Pearl og Marion gikk opp trappen fra perrongen og ut i stasjonshallen.

Trass i middagssolen var det halvmørkt der. Takkuppelen hvelvet seg. Duer kurret oppunder takbjelkene. Hattie var bare femten da, tynn som en finger. Hun sto sammen med moren og søstrene i utkanten av mengden, hvor de ventet på en luke i menneskestrømmen så de også kunne bevege seg mot dobbeltdørene i den andre enden av stasjonen. Hattie trådte ut i mengden. Mamma ropte: «Kom tilbake! Du kommer til å rote deg bort blant alle de menneskene. Du roter deg bort!» Hattie så seg panisk tilbake; hun hadde trodd moren var rett bak henne. Mengden var for tett til at hun kunne snu, og hun ble ført av gårde med strømmen. Hun kom til dobbeltdørene og ble skubbet ut på et langt fortau som gikk langs hele stasjonen.

Hovedgaten var stinn av flere mennesker enn Hattie noen gang hadde sett på ett sted. Solen sto høyt på himmelen. Bileksos hang i luften sammen med tjærelukt av nylagt asfalt og den kvalmende stanken av råtnende søppel.

Hjul rumlet over brosteinene, motorer brummet, avisgutter ropte ut overskriftene. Tvers over gaten sto en mann i skitne klær på hjørnet og gaulet en sang, med hendene 16

langs siden og håndflatene vendt opp. Hattie sto imot trangen til å legge hendene for ørene for å stenge bylarmen ute. Hun luktet mangelen på trær før hun så den. Tingene var større i Philadelphia – det var sant – og det var mer av alt, for mye av alt. Men Hattie så ikke det lovede landet i dette levenet. Det var bare Atlanta i større skala, tenkte hun. Det kunne hun håndtere. Men idet hun erklærte seg moden for byen, sviktet hun i knærne under skjørtet, og svetten trillet nedover ryggen hennes. Hundre mennesker hadde gått forbi henne de få øyeblikkene hun hadde stått der ute, men moren og søstrene hennes var ikke blant dem.

Hatties øyne verket av anstrengelsen med å tråle ansiktene til de forbipasserende.

Blikket landet på en kjerre nederst på fortauet. Hattie hadde aldri sett en blomsterhandlerkjerre før. En hvit mann satt på en krakk med skjorteermene rullet opp og hatten bikket fremover mot solen. Hattie satte fra seg bagen på fortauet og tørket de svette håndflatene sine på skjørtet. En negerkvinne gikk bort til kjerra. Hun pekte på en blomsterbukett. Den hvite mannen reiste seg – han nølte ikke, kroppen inntok ikke en truende positur – og tok blomstene opp av en bøtte. Før han pakket dem inn i papir, ristet han forsiktig vannet av stilkene. Den svarte kvinnen rakte ham pengene. Kom hendene deres borti hverandre?

Idet kvinnen tok imot vekslepengene og skulle til å legge dem i vesken, skumpet hun borti tre av blomsterarrangementene. Vaser og blomster tumlet ned fra kjerra og falt i bakken. Hattie stivnet, ventet på den uunngåelige eksplosjonen. Hun ventet på at de andre negrene skulle rygge og trekke seg bort fra offeret for volden som helt sikkert ville komme. Hun ventet på det øyeblikket da hun måtte skjerme blikket for kvinnen og det skrekkelige som var i vente. Selgeren bøyde seg for å plukke opp rotet. Negerkvinnen gestikulerte unnskyldende og stakk hånden i vesken igjen, sannsynligvis for å betale for det hun hadde ødelagt. Etter et par minutter var alt oppgjort, og kvinnen 17

gikk bortover gaten med nesen i papirkremmerhuset som var fullt av blomster, som om ingenting hadde hendt.

Hattie kikket nøyere på menneskene på fortauet. Negrene trådte ikke ned i rennesteinen for å slippe de hvite forbi, og de holdt ikke blikket festet på sine egne føtter.

Fire negerjenter gikk forbi, tenåringer som Hattie. De pratet med hverandre, konverserte, fnisende og lett, slik bare hvite jenter gikk og snakket i bygatene i Georgia. Hattie lente seg fremover for å se dem svinse nedover gaten. Endelig kom moren og søstrene hennes ut av stasjonen og kom og stilte seg ved siden av henne. «Mamma,» sa Hattie. «Jeg vil aldri reise tilbake. Aldri.»

Philadelphia kastet seg fremover og slo pannen mot Jubilees skulder før Hattie fikk stanset ham. Han pustet med raspende, våte plystrelyder. Hendene var åpne og hang slapt langs siden på ham. Hattie ristet ham; han dinglet som en filledukke. Jubilee var også blitt svakere. Hun kunne holde hodet oppe, men hun greide ikke å feste blikket. Hattie holdt begge babyene i armene og strakte seg klossete etter flasken med ipecac. Philadelphia kom med en lav, halvkvalt lyd og kikket opp på moren sin, forfjamset. «Jeg er lei meg,» sa hun. «Jeg forstår det heller ikke. Jeg skal gjøre det bra igjen. Jeg er så lei meg.» Ipecacflasken gled ut av hånden hennes og ble knust mot flisene. Hattie satte seg på huk ved badekaret, med Philadelphia på én arm og med Jubilee balanserende i fanget. Hun skrudde opp varmtvannskranen og ventet. Jubilee hostet som best hun kunne, som best hun kunne trakk hun luft inn i kroppen. Hattie kjente på det rennende vannet med fingertuppene. Det var iskaldt.

Det var ikke tid til å legge i fyren i kjelleren og ikke tid til å vente på at vannet skulle bli varmt. Philadelphia var apatisk, benet hans sparket ukontrollert mot Hatties mage.

Hodet hans lå tungt mot skulderen hennes. Hattie gikk over gulvet. Hun tråkket på skårene fra den knuste flasken og skar seg i foten; hun sølte blod på de hvite flisene og 18

på tregulvet i gangen. På soverommet tok hun sengeteppet og pakket det rundt babyene. Et øyeblikk etter hadde hun gått ned trappen og sto i den lille entreen og tok på seg sko.

Glassplinten skar seg dypere inn i foten. Hun åpnet døren og gikk ned verandatrappen. Lette kondensskyer steg fra den fuktige morgenkjolen og de bare armene og løste seg opp i den kalde, klare luften. Solen var stått helt opp.

Hattie dundret på døren til en nabo. «Vær så snill og hjelp meg!» sa hun til kvinnen som åpnet. Hattie visste ikke hva hun het. Inne løftet naboen bort sengeteppet og fikk se Jubilee og Philadelphia som lå ubevegelige mot morens bryst. «Herre Jesus. Å kjære Gud,» sa hun. En ung gutt, kvinnens sønn, kom inn i stuen. «Løp og hent doktoren!» ropte kvinnen. Hun tok Philadelphia fra Hattie og sprang opp trappen med ham i armene. Hattie fulgte etter med Jubilee liggende kraftløs inntil seg.

«Han puster fremdeles,» sa kvinnen. «Så lenge han fortsatt puster.»

På badet satte hun proppen i karet. Hattie sto i døren og vugget Jubilee, med synkende håp idet hun så kvinnen skru opp varmtvannet for fullt.

«Jeg har allerede gjort dette!» utbrøt Hattie. «Er det ikke noe annet å gjøre?»

Kvinnen rakte Philadelphia tilbake til Hattie og rotet rundt i medisinskapet. Hun fant en dåse med kamferbalsam som hun tok lokket av og viftet under nesen på babyene som luktesalt. Bare Jubilee rykket hodet bort fra lukten. Hattie var overmannet av håpløshet – hele denne tiden hadde hun kjempet for å redde ungene sine, for så å havne på et annet bad som var akkurat som hennes, med en kvinne som hadde like lite å stille opp mot sykdommen som hun hadde.

«Hva kan jeg gjøre?» Hattie så på kvinnen gjennom dampen. «Vær så snill og fortell meg hva jeg skal gjøre.»

Naboen fant en glasspipette med en gummiball i enden.

Hun brukte den til å suge slim fra babyenes nese og munn.

Hun knelte foran Hattie, nesten på gråten. «Kjære Herre.

19

Vær så snill, kjære Herre, hjelp oss.» Kvinnen pumpet og ba.

Begge babyene hadde hovne øyelokk med røde, brustne årer. De pustet overflatisk. Brystkassen hevet og senket seg for fort. Hattie visste ikke om Philadelphia og Jubilee var redde eller om de forsto hva som skjedde med dem. Hun visste ikke hvordan hun skulle trøste dem, men hun ville at stemmen hennes skulle være den siste ørene deres hørte, ansiktet hennes det siste øynene deres så. Hattie kysset babyene på pannen og kinnene. De lot hodet falle tilbake mot armene hennes igjen. Mellom åndedragene spratt øynene deres opp i panikk. Hun hørte en våt gurgling dypt nede i brystet deres. De holdt på å drukne. Hattie holdt ikke ut at de led, men hun ville at de skulle sovne inn i fred, så hun skrek ikke. Hun kalte dem skatt, hun kalte dem lys og løfte og sky. Nabokvinnen ba, lavmælt og uavbrutt. Hun holdt hånden på Hatties kne. Kvinnen ville ikke slippe, selv da Hattie forsøkte å riste henne av seg.

Det var ikke stort hun kunne gjøre, men jenta slapp da i alle fall å gjennomleve dette alene.

Jubilee kjempet lengst. Hun strakte seg matt etter Philadelphia, men var for svak til å rette ut armen. Hattie puttet hånden hans i hennes. Hun klemte babyene sine. Hun vugget dem. Hun presset kinnet mot hodene deres. Å, den fløyelsmyke huden! Da de døde, kjente hun det som om noe i kroppen hennes revnet.

Hatties barn døde i samme rekkefølge som de ble født: først Philadelphia, så Jubilee.

Floyd 1948

Pensjonatet var renere enn de fleste. På overnattingsstedene for fargede, de Floyd hadde råd til, var det som regel behov for både desinfeksjon og maling. Floyd klødde seg på sårene på ryggen. Det forrige stedet hadde veggedyr. Men han befant seg i sørstatene på sommerstid … det var ikke noe å gjøre med det. Alt her nede var overgrodd og krydde av kravlende, bitende kryp. Han kom inn på rommet sitt – varmt, ja visst, trass i viften som snurret i vinduet. Sengetøyet var litt falmet og tynnslitt, men gulvene skinte etter en nylig boning, og det sto noen pene, hvite blomster i en vase på nattbordet.

«Er’e ikke trivelig? Mora mi pleide å sette fram blomster,» sa Darla.

Pokker så høyrøstet Darla var. Selv når hun påsto hun snakket lavt, var det som om hun skrek til deg fra den andre siden av gaten. Hun gikk rundt Floyd og satte bagen sin på gulvet ved siden av sengen. Reisen for ikke pent med henne, heller. Det vil si, kjolen hennes var krøllete, og håret kruste seg ved hårfestet. Hun hadde røykt i ett sett de fem timene de hadde kjørt – selv da Floyd stanset i veikanten så hun kunne få lettet seg, steg en røykstrime opp bak busken hvor hun satt på huk. All røykingen ga henne røde øyne og gule fingertupper.

«Du vet vel at jeg kanskje ikke kommer tilbake hit i kveld. Men du kan bli her på rommet til du får installert deg et sted,» sa Floyd.

21

«Ikke godt å si hvem som kommer til å være hvor når kvelden kommer.»

Darla var av den omgjengelige, runde sorten, selv om hun var litt vulgær. Kjolen hun hadde på seg, lyste så sterkt at man kunne bli solbrent ved siden av henne. Men Floyd hadde selvfølgelig aldri møtt en nattklubbjente som ikke var røff i kantene: De pirket seg i tennene med lillefingerneglen eller snakket som om de kom rett fra bomullsmarkene. Han var aldri sammen med dem lenger enn den ene eller de to kveldene han spilte i en by. I dag tidlig hadde han kledd på seg, rasket til seg hornet og var godt i gang med å snike seg ut døren da Darla hoppet ut av sengen og sa: «Jeg blir med deg til neste stoppested, guttebass. Jeg er så lei av denne byen.» Det må ha vært bakrusen som fikk ham til å si ja. Dumskalle. Men det var ikke noe å gjøre med det nå.

«Du burde ta meg med ut og få noe å spise,» sa hun der hun satt på pensjonatsengen.

Floyd så ned på skoene sine med rynket panne.

«Hva er’e du skjærer grimaser for? Jeg vet vi ikke er kjærester, men det betyr ikke at du ikke kan kjøpe en tomatsandwich til meg.» Floyd smilte. «Nei, har du sett!

Herr Gravalvorlig trekker på smilebåndet.»

Darlas sko dinglet fra tåen hennes. Hun sparket den lekent mot Floyd. «Hva er’e du er så alvorlig for? Du må lære deg å slappe av.»

«Jeg vet hva jeg må,» sa Floyd og lukket døren.

Han hadde skjorten av før han nådde sengen, buksene et minutt senere. Han trakk ned glidelåsen i Darlas kjole, og det var det hele hva avkledning angikk. Den frekke jenta, hun hadde ingenting under. Darla kalte ham Daddy og Guttebass og skrek så det ljomet, og begge nøt det. Det eneste som ødela litt, var et fotografi på kommoden – et sepiabrunt bilde av en muskuløs bondetamp til hest – men Floyd kunne ikke ta blikket fra ham. Det var som om den unge mannens blikk fulgte ham rundt i rommet. Han stirret mens Floyd strøk hånden over Darlas hofter og stirret 22

da Floyd nådde klimaks. Da de var ferdige, hvilte Floyd kinnet mot lakenet, akkurat nær nok til å kjenne den fuktige varmen stige fra Darlas kropp.

Lukten av sex fylte det lille rommet. Da Darla reiste seg for å fikle med vindusviften, svøpte hun ikke lakenet om seg slik en skikkeligere jente ville ha gjort. Hun hadde en høy, rund bakdel, og lårene skrådde ned mot de tynne leggene. De var kanskje litt for tynne, men det var noe slagkraftig ved kroppen hennes som Floyd likte.

Han hadde hatt mange kropper. Floyd tok seg godt ut, og om han ikke var av de lyseste i huden, hadde han bølgete, svart hår som krøllet seg i tinningene. Etter en spillejobb kunne han velge og vrake i kvinner. I Philadelphia kalte de ham Lady Boy Floyd. Han hadde hatt to kvinner på én kveld, tre i løpet av en hel dag. Dette var lettere å få til i sørstatene enn det hadde vært i Philadelphia. Riktignok hadde han hatt kvinneopplevelser både på toaletter og i biler der hjemme, men han var overbevist om at kvinnene i Georgia var lette på tråden. Kanskje var det måten de gikk på. Halvparten – ikke de skikkelige jentene, selvfølgelig – brukte ikke engang hofteholder. Og i de mindre byene var det noen som ikke brukte veske engang! De bare svinset bortover gaten med hendene svingende langs siden; når kvinnene var så frimodige, kunne en gjøre hva som helst.

Hjemme var kvinnene Floyd kjente veloppdragne og anstendige som moren og søstrene hans. Hattie ville at han skulle slutte å leke og gifte seg. Hun hadde lagt ned forbud mot øving hjemme i huset, så da han fikk jobb som vaktmester i Downbeat Club, hvor han kunne treffe musikerne som spilte der, sa hun bare: «Jeg skjønner ikke hvorfor du har lyst til å ta møkka etter andre.» Da han møtte Hawkins og Pres, kommenterte hun det ikke overhodet.

Men et par ganger i uken, når han kom hjem til huset i Wayne Street etter en spillejobb på en bule hvor de serverte hjemmebrent maissprit eller etter å ha vasket toalettene på Downbeat, hendte det at han fant moren sittende 23

våken i vindusbenken i nattkjolen. Hattie var rødøyd av søvnløshet, men hun smilte til ham, og så satt de sammen en stund i nattestillheten.

I årene rett etter at tvillingene døde, mens Floyd fortsatt var liten, hadde det vært bare ham og Cassie og Hattie.

Hattie sto ikke opp før utpå ettermiddagen. Noen dager, etter å ha stått i timevis og hengt mot fotgjerdet mens han ventet på at moren skulle stå opp, la Floyd hånden foran munnen hennes for å sjekke om hun pustet. Hele dagen gikk hun i den hvite nattkjolen og drev gjennom rommene i huset, blek og taus som et isfjell. Floyd og Cassie spiste de underlige tingene moren fant på å gi dem – kald ris med melk og sukker eller en asjett med påsmurte kjeks eller tomatbønner rett fra boksen – til de tidspunktene hun greide å få mat på bordet. Når August kom hjem om kvelden, var det musikk og plystring, og stemmen hans, bedrøvet eller sint, men alltid insisterende, ga Hattie beskjed om å kle på seg, bade barna, gre håret. Noen ganger kom tante Marion – hun var også høyrøstet og sjefete, det syntes i hvert fall Floyd. Men det kom en tid da huset tømtes og stillheten kom tilbake. Selv om Hatties sorg var kvelende, selv om Floyd og Cassie var vanstelte som hittebarn, ble de kalde, innestengte rommene i Wayne Street innhyllet i en slags skjønnhet i Floyds minne. Det var sjelden Hattie greide mer enn et blekt smil, men hun lot Floyd og Cassie klatre opp i fanget hennes, flette håret hennes, kysse henne på pannen, som om hun var en levende dukke. De var følgesvenner, mor og barn, like sårbare og lengtende, som sammen drev gjennom dagene. Selv nå som Floyd var voksen, var det en stilltiende overenskomst mellom ham og moren, og Hattie var det eneste mennesket i verden Floyd fant roen sammen med. Han savnet stillheten rundt henne.

Han var så ofte nedsenket i en skrallende, indre forvirring som truet med å overvelde ham.

Floyd følte det mest på de lange kjøreturene fra spillejobb til spillejobb, da han var alene i bilen og sørstatenes lukt av sjasmin i forråtning strømmet inn gjennom vin24

duene. Med hjertet stikkende i brystet av amfetamintablettene som holdt ham våken fra den ene jobben til den neste, fløy han langs veien, tråkket inn gasspedalen og kjente seg frigjort fra alminnelige lyster. Han stanset for å fylle bensin i byer som ikke bød på annet enn et kirkebygg av tre og en bensinpumpe. Der ble han vist til et hus nede i gaten hvor han kunne kjøpe en tallerken mat for femti cent.

Hvis kona i huset var alene, hvis hun var villig, hendte det de gikk inn på soverommet før Floyd dro av gårde igjen.

Det hadde også vært en svær brande av en bensinstasjonsbetjent i Mississippi og en mann som arbeidet på en landhandel i Kentucky. De hadde gått bak huset da ettermiddagen var som varmest og både gaten og butikken var folketomme.

Denne turneen var første gangen Floyd hadde vært hjemmefra i en lengre periode. Jo lenger han var borte, jo mer tillot han seg å gi etter for lystene som han stort sett hadde greid å undertrykke i Philadelphia. De var blitt mer påtrengende de månedene han hadde vært på reise, mer uforsiktige og vanskeligere å få til å harmonere med den mannen han anså seg for å være.

Og nå befant han seg her på et annet pensjonat med en annen fremmed i en by hvor han ikke engang visste hvilken vei han skulle gå for å få seg en kopp kaffe. Disse sørstatene. Hva var det han drev med, egentlig, her han vandret rundt i ødemarken med bare trompeten sin og noen få dollar i lommen? Floyd hadde villet reise fra Philadelphia.

Han var toogtjue og verket etter å skape seg et navn som musiker. Han hadde kommet hit ned for å spille på bluesbarene eller jazzbulene, men det var tre måneder siden han hadde lagt ut på denne shabby lille turneen, og han følte seg som en drage som hadde løsnet fra snoren.

Han sto foran kommoden og fingret med knottene på skuffene.

«Herre jemini, da mann. Er’u ikke sliten etter alt det der?» blunket Darla. «Trenger du mer?»

25

«Jeg tåler litt til,» sa han halvhjertet.

«Da må du komme bort hit for å få det.»

Hun så på mens han rotet gjennom haugen med klær på gulvet. «Å, jeg skulle ønske du ville slutte å romstere sånn! Du gjør meg nervøs.»

Floyd fisket en pakke sigaretter ut av brystlommen på jakken sin.

«La meg spørre deg om noe, vennen. Hva gjør du her nede? Du ser ut som de unge karene som studerer på Morehouse eller noe.»

«Tar spillejobber,» sa Floyd.

«Har de ikke bluesbarer nordpå? Du hadde ikke trengt å komme helt hit ned. Du må ha en eller annen grunn til å ville bo to dager her og tre dager der. Folk flest gidder ikke det.»

«Jeg fortalte deg akkurat grunnen,» sa Floyd.

Darla trakk på skuldrene. «Det æ’kke min sak åkkesom.»

Solen var i ferd med å gå ned. Det var en matt solnedgang, en disig stripe oransje lavt nede på himmelen, solen en rød ball innhyllet i skyer.

«Jeg tror jeg vil ta meg et bad,» sa Floyd.

Han viklet et laken rundt seg og gikk nedover gangen mot badet. Badet beroliget ham. Da han kom inn på rommet igjen, sov Darla tungt, naken og med sprikende armer og ben, med håret klemt inn mot hodet på den ene siden og åpen munn. Floyd lo. Han kjente en underlig ømhet for Darlas skarpe kanter – hun prøvde ikke å imponere ham.

Han danderte seg rundt henne på sengen og sovnet.

Floyd våknet til stemmer nede fra gaten. Rommet var mørkt, bortsett fra lysene som kom inn gjennom vinduet og under døren. Han var så tørst at munnen kjentes som bomull, og han følte en slags generell, retningsløs irritasjon.

Darla våknet og myste mot Floyd.

26

«Hva er dette for slags oppstuss?» spurte Darla.

Han svarte ikke. Stemmene nede på gaten ble høyere.

Fra vinduet så Floyd en flokk som gikk bortover bulevarden foran pensjonatet. Han skrudde på taklampen.

«Prøver du å blende meg?» spurte Darla.

De siste rene klærne Floyd hadde, lå sammenkrøllet nederst i kofferten. Han sparket de skitne klærne bort i hjørnet og kledde fort på seg. Rommet var lite rundt ham, lukten av svette og Darlas billige parfyme ga ham en klebrig følelse. Og den fordømte hesjebonden kikket fremdeles ut på ham fra fotorammen på kommoden.

«Jeg er straks klar til å gå,» sa Floyd.

«Ser sånn ut.» Darla reiste seg og strakte seg, så bøyde hun seg og tok nok en glorete kjole ut av bagen sin. Floyd trommet med foten, men Darla beveget seg ikke noe fortere. Han vippet opp lighteren og lukket den igjen. Han sukket.

«Er’e noe du har lyst til å si, guttebass?»

«Jo’a, jeg stikker nå.»

«Har’u holdt på med all denne akkingen og oiingen i stedet for bare å si at du skulle gå?» Darla ristet på hodet og bøyde seg over bagen sin igjen. «Du er en raring,» sa hun.

Nede sto døren til pensjonatet åpen, som om innehaveren hadde hatt hastverk. Ute fylte en folkemengde hele gaten og veltet opp på fortauene. I stedet for gatelykter brant det fakler i høye stativer på gatehjørnene. En mann kledd i grønt fra topp til tå – grønn hatt og grønne sko, grønne bukser og skjorte – gjorde tegn til Floyd at han skulle slutte seg til opptoget. En kvinne drapert i metervis med svulmende, luftig hvitt stoff gikk ved siden av en mann med symboler tegnet på kinnene med kull. Andre bar enkle småting i hendene: en blomstrende gren, en stokk sukkerrør, en gul fugl i bur.

Folk slo på tamburin og kubjeller og danset twostep bortover bulevarden. Denne dansen hadde ikke Floyd sett før, med kraftige bekkenbevegelser og en lav, kyllingaktig 27

gange som fikk kvinnenes skjørter til å vrikke seg oppover lårene. En mann gikk ned på huk, så slo han salto og havnet på bena. Folk hoiet. Han danset heftigere, og den gule malingen han hadde på brystet, ble stripete av svette. Lukten av brennende bek fylte luften, sammen med en annen søt, røykaktig lukt Floyd ikke kunne identifisere. En gutt som bar små metallbøtter på et brett kom mot ham.

«Myrra? Vil du ha myrra?» spurte han og nikket mot bøttene og den søte røyken som steg opp fra dem.

«Hva er dette?» spurte Floyd.

«Seven Days!»

Gutten smatt inn i mengden igjen.

Da Floyd påtok seg denne jobben, var det ingen som hadde fortalt ham at det skulle være fest. Jeg er tilknappet som en bestefar, tenkte han og løsnet på slipsknuten.

Et messingorkester spilte et sted litt lenger fremme. Dette var en slik kveld da alt kunne skje, og faen om han ikke hadde satt igjen whiskyflasken oppe hos Darla.

Han lente seg mot dørkarmen til pensjonatet og røykte en sigarett. En kunne ikke se hvem som var hvem i denne galskapen – alle var klare for hva som helst, menn som kvinner, de svinset og spradet og spankulerte. Fingrene hans rykket av forventning, som de pleide før det første nummeret på en spillejobb. Etter at verten hadde introdusert ham, gikk Floyd ut på scenen og ventet; han lot publikum bli urolig og drikke av glassene og hviske til forventningen steg til en lengsel. Først da løftet han trompeten til munnen. Han visste alltid når publikum var modent.

To kvinner i blå kjoler og hatter med blå fjær kom bort til ham på fortauet. Hun med smilehullene smilte til ham.

Jenta var pen, hadde farge som peanøttknekk, så han lot henne ta ham i albuen og geleide ham inn i mengden.

«Hva er dette for noe?» spurte han. Hun svarte ikke. Det slo ham at menneskene i mengden var utkledd som ting fra naturen, skyer eller blomster eller dyr; de to han var sammen med, var blåfugler. Jenta drakk av et syltetøyglass som hun rakte mot ham – maissprit som var sterk nok til 28

at han kunne polere hornet med den, blandet med noe søtt som Floyd ikke dro kjensel på. Hun gjorde tegn til at han burde drikke langsomt, men han brydde seg ikke om det og tok tre lange slurker. Drikken gjorde ham kåt. Blåfugljenta ville kanskje kunne bøte på det, kanskje i en av sidegatene eller i Packarden. Floyd lot hånden gli ned til korsryggen hennes og lot den bli liggende der.

Hovedgaten svingte og førte inn i en park. Floyd befant seg midt i mengden; kropper presset seg mot ham fra alle retninger. Han sto på tå for å se om det var et sted han kunne ta med blåfuglen sin til, men han var inngjerdet av svette rygger og skuldre. Vi burde komme oss ut av denne mengden, hvisket han i øret hennes, og er det ikke varmt, og det må da finnes et sted hvor vi kan se alt, men hvor det ikke er fullt så mye trengsel. Hun smilte til ham og skakket på hodet. Faen, de smilehullene var noe for seg selv. Han slanget armen om livet hennes og trakk henne mot det han trodde var hjørnet, men blåfuglen veivet pekefingeren mot ham og ålte seg fri.

Mengden bølget rundt ham. Det stinket av talkum og hårfett og røyk. Floyd løsnet de øverste knappene i skjorten. Han fikk ikke puste. Det er bare et opptog, sa han til seg selv da han kjente panikken jage gjennom brystet – ikke noe annet enn en gjeng fulle bygdefolk. Men alle disse kroppene! Spriten dekket Floyds tunge med en vammel søtsmak. Han presset seg blindt inn i den tetteste delen av vrimmelen og brøt endelig gjennom den ytterste ringen av mennesker og ut i en klaring hvor han bøyde seg ved siden av et tre og spydde voldsomt.

Da han var i stand til å reise seg, så Floyd at han var nær en kirke i en blindgate full av trær, et stykke fra de feirende. En kvist knakk. Noe raslet i skogen foran ham.

Det lød som lenker, tenkte Floyd. Ikke riktig høyt nok, men alt var mulig denne spøkelsesnatten – en mann i lenker kunne komme gående ut av denne skogen. De hadde lenkegjenger i Georgia, hadde de ikke det? Kanskje en av de stakkarene spøkte her. Floyd fant en kjepp og holdt den 29

i én hånd som et sverd. Raslingen trakk nærmere. Floyd gjorde seg mer bredbent og svingte med kjeppen.

En ung mann kom ut av skogen. Det dyprøde halstørkleet funklet som en edelsten i måneskinnet. I en halvlukket hånd ristet han noen mynter, og med den andre løftet han på hatten til Floyd.

«Ta det med ro,» sa han. «Jeg har bare tenkt meg forbi.»

«Jeg … unnskyld, jeg visste ikke hva som …» Floyd slapp kjeppen.

Mannen kunne ikke ha vært mer enn atten. Men han var ikke noen gutt, det vil si, leppene hans var røde og sensuelle, myke som puter, og han holdt dem lett adskilt.

Munnen var som et jordbær, moden for plukking, og den unge mannen var ikke uvitende om det.

«Ser ut som du er litt oppskjørtet,» sa gutten og humret.

Det smalt i en kinaputt.

Floyd skvatt. «Jeg er ikke det. Jeg har … jeg har aldri sett noe lignende som dette.»

Gutten gransket snittet på Floyds jakke og formen på slipset hans. Han studerte hårfasongen og skoene hans.

«Næh,» sa han. «Jeg ser du ikke kommer herfra.»

Stemmen var hes og lav som en klarinett.

«Jeg har en spillejobb i byen,» sa Floyd.

«Mm,» svarte den unge mannen, klar til å gå videre.

«Hva er dette opptoget for?» plumpet det ut av Floyd, for han ville vite det, og han ville ikke at han skulle gå.

«Seven Days.»

Gutten viftet avfeiende i retning mengden. «De drar i gang disse fetisjgreiene hvert år. Jeg tror ikke på det selv.»

En kinaputt eksploderte.

«Er det en slags heksefestival?»

Den unge mannen sukket. «Du kan vel kalle det det.

Voodoo-tilhengere som feirer sin oppfatning av hvordan Gud skapte verden.» Han tidde og smilte til Floyd. «De 30

sier Gud skapte verden, i tilfelle du ikke har hørt det der du kommer fra.»

«Jeg så ikke noen kors eller predikanter,» sa Floyd.

«Vi har kors og predikanter her hver dag. Disse menneskene,» sa han, som om han ikke var en av dem, «tilkaller heksedoktoren på vei ut fra kirken. Seven Days gir dem sjansen til å være hedninger åpenlyst.»

«Det er litt nifst,» sa Floyd. Gutten trakk på skuldrene.

«Vet du om det finnes et sted her i nærheten hvor man kan få litt vann?» spurte Floyd.

Den unge mannen fulgte Floyd rundt kirken. Da de kom frem til pumpen, drakk Floyd grådig og skvettet vann på halsen og i ansiktet. Han lurte på hvordan vannet kunne være så kaldt og rent på dette klamme og sumpaktige stedet. Vannet dryppet ned på skjorten hans og laget flekker på de nypussede skoene hans. Han måtte se ut som en barbar. Men så var jo den unge mannen bare en gutt fra landet, om han var aldri så pent frisert, og det var ingen grunn til å prøve å imponere ham. Floyd hadde ikke prøvd å imponere noen av de andre han hadde møtt på denne måten.

Gutten sto noen fot fra Floyd med armene i kors over brystet. Under det røde tørkleet glødet en trekant honningfarget hud i flomlyset.

Floyd tørket de våte hendene på buksene og presenterte seg. Gutten tok Floyd i hånden som en mann som var uvant med gesten.

«Navnet er Lafayette,» sa han.

De satte seg på en benk ytterst på kirkeplenen. Floyd snakket med Lafayette slik han ville snakket med en dame han forsøkte seg på: Hvor kom han fra og hva drev han med og bodde han her i byen? Lafayette svarte på disse forsøkene på konversasjon med enstavelsesord: herfra, han klippet hår, nei, han bodde ikke i byen. Han fortrakk ikke en mine da Floyd fortalte at han spilte trompet og kom fra Philadelphia. Lafayettes likegyldighet gjorde Floyd sint: En mann fra et ikke-sted som dette burde være fascinert av de store byene nordpå. Han fortsatte, snakket 31

hurtig, utbroderte detaljene fra livet sitt: Han hadde sett Monk på Minton’s i New York – Lafayette hadde kanskje hørt om Minton’s, det var et veldig berømt sted – og han hadde tatt en drink sammen med Duke. Mens han snakket, gikk det opp for Floyd at det ikke bare var stoltheten og forfengeligheten hans som sto på spill. Han ville at Lafayette skulle like ham.

Floyd ga opp forsøkene på småprat. Han kunne ikke huske sist han hadde vært en så klønete amatør. Han burde bare sette seg litt nærmere og se på Lafayette for å gjøre det klart hva han ville. Men Floyd var for nervøs, så han gned håndflatene mot buksebenet og gravde i bakken med skotuppen. Lafayette flyttet seg litt nærmere ham på benken. Han trakk fingrene langs Floyds nakkegrop.

Pusten var hurtig, men jevn. Han snek hånden innunder Floyds skjorte der de to øverste knappene var åpne. Guttens kjølige hånd ble varm mot Floyds bryst, og det rykket lett i fingrene. Floyd lente seg inn mot ham. Med disse små gestene kom de til enighet. De hadde gjort en avtale.

Som et barn fulgte Floyd etter Lafayette inn gjennom en åpning mellom trærne. Bak ham blinket noe oransje ved siden av kirken. Det kunne være hva som helst – en kinaputt, Seven Days-feirende utkledd som solen. Floyd satte opp farten for å holde følge med Lafayette.

Månen var full, men lyset slet med å nå frem til de to mennene under de tette trekronene. Lafayette visste veien og beveget seg fort. Snart var han flere skritt foran. Kanskje jeg er en idiot og denne gutten leder meg ut i trøbbel, tenkte Floyd. Floyd hadde opplevd at menn i barer eller på bensinstasjoner hadde vendt seg mot ham helt uten grunn, og han lurte på nå om de hadde visst, slik Lafayette visste, og hadde villet banke det ut av ham.

De kom til en liten lysning med skarpt måneskinn. Lafayette hadde det travelt; han knappet opp Floyds skjorte og løsnet beltet sitt. Floyd – Lafayette hadde gjort ham til sånn en guttunge, så føyelig – sto naken i måneskinnet og skaket av begjær og frykt. Tålmodig, ertende kledde La32

fayette av seg. Han hadde samme honningfarge over hele seg, med en hårløs brystkasse og en liten kulemage. Lårene var harde og kraftige og ga ikke etter når Floyd klemte.

Gutten var rutinert på en måte som gjorde Floyd forlegen.

Han stønnet og tok et skritt bort fra Lafayette.

«Jeg vet ikke … jeg mener, jeg har ikke …» begynte han.

«Det er greit,» mumlet Lafayette og la munnen mot Floyds øre. «Det er greit.»

Det begynte å regne. Floyds og Lafayettes svette blandet seg med regndråpene og perlet seg på huden deres. Floyd kunne ikke slutte å se på Lafayettes penis som slang mot låret hans. Han forestilte seg krumningen når den presset seg mot buksestoffet til Lafayette etterpå når de kledde på seg og gikk ut av skogen.

I kanten av lysningen sto en stubbe, like bred som to menn ved siden av hverandre, som var full av svarte hakk og kruseduller.

«Hva er det?» spurte Floyd og pekte på stubben.

«Noen liker å sette merker etter seg.»

Floyd satte seg opp på huk. «Navn?»

«Navn? Har du lyst å skrive navnet ditt oppå der? Nei. Ingen navn, bare merker.»

Toppen var hakkete av knivmerker. Det var flere hjerter, noen bokstaver som kunne være initialer, omrisset av en hånd.

«Er det mange som pleier å komme hit?» spurte Floyd.

«Det er ikke andre steder å gå hvor du kan ta deg tid,» svarte Lafayette.

«Det er sikkert annerledes i Macon eller Atlanta?»

«Er det annerledes der du kommer fra?» spurte Lafayette skarpt.

«Det vet jeg ikke noe om.» «Å, ikke det?» Han flirte hånlig. «Nei, det er sikkert ikke noe annerledes noe sted.»

«Jeg mener, jeg er ikke … jeg er sammen med kvinner.»

33

«Folk liker å tenke det om seg selv.»

«Det er et faktum.»

«Jeg sa ikke at det ikke var det. Men det ser ut til at du er sammen med menn også, ikke sant?»

Floyd hadde ikke visst noe om de få mennene han hadde vært sammen med. Møtene hadde vært korte og stjålne, og de hadde bare gjort halvhjertede forsøk på å konversere. Etterpå skjøv Floyd opplevelsene ut av tankene, som han kunne gjøre etter å ha drukket for mye eller spilt bort alt han eide på terning eller andre utsvevelser. Han kunne ikke dvele ved disse bristene i sin karakter, for da ville han kanskje gi etter for dem oftere. Da kunne han bli mer som Lafayette. Lafayette, som ikke var anstendig nok til å la Floyd få ha sin ære i behold. Lady Boy Floyd, kalte de ham. Hvilken rett hadde Lafayette til å si noe annet? Han var av den sorten man ser svinse rundt i Greenwich Village. Floyd skjønte ikke hvorfor de ikke var fornuftige nok til å oppføre seg normalt, til å beskytte seg mot hån. Han gløttet på Lafayette. Guttens øyne hang på ham, et utfordrende, flinthardt blikk som Floyd ikke ville ha ventet fra en mann som ham. Noe i det fikk Floyd til å skamme seg over seg selv.

«Tenker du aldri på å reise herfra?» spurte han forsiktig.

Lafayette trakk til seg blikket og la armene i kors over brystet. Han var like naken som den dagen han ble født, med den lille kulemagen stikkende ut og leppene dratt ut i en grimase. Floyd hadde lyst til å le. Hvis han hadde kjent Lafayette bedre, hvis han hadde kjent ham veldig godt, kunne han ha sagt: «Å, gi deg,» og kysset ham på kinnet.

«Jeg prøver ikke på noe bestemt. Jeg bare spør,» sa Floyd.

«Søsteren min bor i New Orleans.»

«Har du vært der?»

«Niks. Jeg har aldri vært noe sted.»

«Du er ganske verdensvant til å være en som aldri har vært noe sted.»

34