Hold tett
Forfatterens kommentar Teknologien som er beskrevet i denne boken, er i full overensstemmelse med virkeligheten. Ikke bare det, men all software og alt utstyr som er beskrevet, er tilgjengelig for publikum gjennom salg. Produktnavnene er blitt forandret, men hvem kommer til å la seg stanse av det?
Harlan Coben
Hold tett Oversatt av Sissel Busk
Harlan Coben Originalens tittel: Hold Tight Oversatt av Sissel Busk © 2008 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33351-5 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Omslagsfoto: Tolande de Kort/Trevillion Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I kjær erindring om mine barns fire besteforeldre: Carl og Corky Coben Jack og Nancy Armstrong Vi savner dere alle.
1
MARIANNE kjælte med sitt tredje glass med Cuervo tequila mens hun funderte over sin egen uoppslitelige evne til å ødelegge alt som var av det gode i et ellers sørgelig liv, da mannen ved siden av henne ropte: «Hør her, småjenter. Skapelsesberetningen og evolusjonsteorien lar seg fullt ut kombinere.» Spyttet hans landet på nakken til Marianne. Hun gjorde en grimase og kastet et kjapt blikk på mannen. Han hadde en stor, buskete bart, som tatt rett ut av en pornofilm fra syttiårene. Han satt til høyre for henne. Blondinen, med sterkt bleket hår som liknet tørt høy, og som han prøvde å imponere med denne stimulerende ertingen, satt til venstre for henne. Marianne var det uheldige kjøttpålegget som lå inneklemt i denne elendige sandwichen. Hun prøvde å overse dem. Hun stirret ned i glasset som om det var en diamant hun tok mål av til en forlovelsesring. Marianne håpet at det ville få bartemannen og høysåtedama til å forsvinne. Det gjorde det ikke. «Du er sprø,» sa Høysåta. «La meg få snakke ferdig.» «Ja vel, jeg skal høre på deg. Men jeg tror du er sprø.» Marianne sa: «Vil en av dere bytte krakk med meg, så dere kan få sitte ved siden av hverandre?» Bartemannen la en hånd på armen hennes. «Bare heng med, lille frøken, jeg vil at du også skal høre på dette.» Marianne skulle til å protestere, men det kunne se ut til 7
at det var enklere å la være. Hun snudde seg mot drinken sin igjen. «Ok,» sa Bartemannen, «dere kjenner til Adam og Eva, ikke sant?» «Klart det,» sa Høysåta. «Tror du på den historien?» «Den med at han var den første mannen og hun den første kvinnen?» «Akkurat.» «Nei, for pokker, gjør du?» «Ja, selvfølgelig.» Han klappet barten som om den var en liten gnager som måtte beroliges. «Bibelen forteller jo hva som skjedde. Først kom Adam, og så ble Eva laget av hans ribbein.» Marianne drakk. Hun drakk av flere grunner. Som oftest var det for å få kontakt. Hun hadde vært på altfor mange steder som dette, på utkikk etter en mann og med håp om at det skulle bli til noe mer. Men i kveld var hun ikke interessert i noen mann. Hun drakk for å bli sløv, og jammen virket det. Den tåpelige praten var avslappende. Dempet smerten. Hun hadde rotet det skikkelig til. Som vanlig. Hele livet hennes hadde vært en spurt bort fra alt som var sømmelig og riktig, på jakt etter den neste uoppnåelige partneren, en evig tilstand av kjedsomhet punktert av patetiske oppturer. Hun hadde ødelagt noe godt, og nå, da hun prøvde å vinne det tilbake igjen, vel, da hadde hun jammen ødelagt det også. Tidligere hadde hun såret dem som sto henne nærmest. De som hun var mest glad i, tilhørte hennes eksklusive klubb av mennesker som hun påførte emosjonelle skader. Men nå, takket være denne siste blandingen av idioti og egoisme, kunne hun føye til helt fremmede mennesker på listen over ofre for Mariannes Massakre. Av en eller annen grunn virket det verre å såre en fremmed. For alle sårer dem de er glad i, ikke sant? Men det er skjebnesvangert å såre en uskyldig. 8
Marianne hadde ødelagt et liv. Kanskje flere enn ett. For hva da? For å beskytte barnet sitt. Det var det hun hadde trodd. Toskehode. «Ok,» sa Bartemannen, «Adam befruktet Eva, eller hvordan nå terminologien var.» «Mannssjåvinistisk sprøyt,» sa Høysåta. «Men Guds ord.» «Som er motbevist av vitenskapen.» «Vent nå litt, smukka, la meg snakke ferdig.» Han løftet den høyre hånden. «Vi har Adam» – så løftet han den venstre – «og vi har Eva. Og vi har Edens hage, riktig?» «Riktig.» «Adam og Eva får to sønner, Kain og Abel. Og så dreper Abel Kain.» «Kain dreper Abel,» rettet Høysåta. «Er du sikker på det?» Han rynket pannen og tenkte seg litt om. Så trakk han på skuldrene. «Samma det. En av dem dør.» «Abel dør. Kain dreper ham.» «Sikker?» Høysåta nikket. «Ok, da sitter vi igjen med Kain. Så kommer spørsmålet: Hvem fikk Kain barn med? Jeg mener, den eneste tilgjengelige kvinnen er Eva, og hun er allerede oppe i årene. Så hvordan klarte menneskeheten å formere seg videre?» Bartemannen tidde, som om han ventet på applausen. Marianne himlet med øynene. «Skjønner du dilemmaet?» «Kanskje Eva hadde et barn til. En jente.» «Og han hadde sex med søsteren sin?» spurte Bartemannen. «Klart det. Den gangen hadde alle seg med alle, ikke sant? Jeg mener, Adam og Eva var de første. Det var nødt til å bli litt incest i begynnelsen.» «Nei,» sa Bartemannen. «Nei?» 9
«Bibelen forbyr incest. Svaret ligger i vitenskapen. Det er det jeg mener. Vitenskap og religion kan virkelig eksistere side om side. Det hele handler om Darwins evolusjonsteori.» Høysåta virket oppriktig interessert nå. «Hvordan det?» «Tenk deg om. I henhold til alle disse darwinistene, hva nedstammer vi fra?» «Primater.» «Akkurat. Aper. Men i hvert fall er Kain kastet ut, og han vandrer omkring på denne vidunderlige kloden helt alene. Henger du med?» Bartemannen prikket Marianne i armen for å forsikre seg om at hun fulgte med. Hun snudde seg langsomt mot ham. Fjern den pornobarten, så kanskje du har noe der. Marianne trakk på skuldrene. «Henger med.» «Flott.» Han smilte og hevet et øyebryn. «Og Kain er et mannfolk, stemmer?» Høysåta ville på banen igjen. «Stemmer.» «Med normale mannlige behov, stemmer?» «Stemmer.» «Så han vandrer omkring. Og han kjenner driftene. Den naturlige trangen. Og en dag mens han går gjennom skogen» – enda et smil, enda en klapping av barten – «kommer Kain over en tiltrekkende ape. Eller gorilla. Eller orangutang.» Marianne stirret på ham. «Du tuller, ikke sant?» «Nei. Tenk deg om. Kain får øye på noen fra apefamilien. Det er de som er nærmest menneskene, ikke sant? Han går løs på en av hunnene, og de – vel, du skjønner hva jeg mener.» Han klappet hendene stille sammen i tilfelle hun ikke skjønte det. «Og så blir apen gravid.» Høysåta sa: «Så ufyselig.» Marianne snudde seg mot drinken sin igjen, men mannen prikket henne i armen en gang til. «Du skjønner vel hvor sannsynlig det er? Apen får en unge. Halvt ape, halvt menneske. Den likner mye på apene, men gradvis, over tid, kommer de dominerende menneske10
egenskapene i forgrunnen. Skjønner? Voilà! Evolusjon og skapelsesberetning går i hverandre.» Han smilte som om han ventet på en gullstjerne. «La meg forstå dette riktig,» sa Marianne. «Gud er imot incest, men han tillater bestialitet?» Bartemannen ga henne et nedlatende så-så-klapp på skulderen. «Det jeg gjør her, er å forsøke å forklare at alle de smartingene med universitetsgrad i realfag som tror at religion ikke har noen forbindelse med vitenskap, mangler fantasi. Det er det som er problemet. Vitenskapsmenn ser bare i mikroskopene sine. Religionsfolk ser bare ordene på papiret. Ingen av dem ser skogen for bare trær.» «Den skogen,» sa Marianne, «skulle det tilfeldigvis være skogen med den tiltrekkende apen?» Da forandret stemningen seg. Eller kanskje det var noe Marianne innbilte seg. Bartemannen sluttet å prate. Han stirret lenge på henne. Marianne likte seg ikke. Det var noe annet der. Noe som ikke stemte. Øynene hans var av svart glass, uten lys, som om noen tilfeldigvis hadde stappet dem inn der, som om de var helt livløse. Han blunket og flyttet seg nærmere. Studerte henne. «Jøss, søta. Har du grått?» Marianne snudde seg mot kvinnen med høymanken. Hun stirret også. «Jeg mener, du er jo rød i øynene,» fortsatte han. «Jeg mener ikke å være nærgående, men har du det bra?» «Helt fint,» sa Marianne. Hun trodde stemmen hennes muligens var litt sløret. «Jeg ønsker bare å få drikke i fred.» «Jeg forstår.» Han løftet hendene. «Mente ikke å forstyrre deg.» Marianne holdt blikket på drinken. Hun ventet på bevegelse i de ytre synsfeltene. Ingenting skjedde. Mannen med barten sto fortsatt der. Hun tok en dyp slurk til. Bartenderen vasket et krus på en måte som viste at han hadde gjort dette i meget lang tid. 11
Hun ventet nesten at han skulle spytte i det, som en levning fra en gammel westernfilm. Belysningen var dempet. Bak baren var det vanlige speilet av svakt farget glass der en kunne se de andre bargjestene i et røykfylt og dermed flatterende lys. Marianne kikket på Bartemannen i speilet. Han glodde på henne. Hun ble låst fast av de livløse øynene i speilet, ute av stand til å røre seg. Blikket gikk gradvis over i et smil, og Marianne kjente frysninger nedover nakken. Hun så at han snudde seg og gikk, og da han gjorde det, sukket hun av lettelse. Hun ristet på hodet. Kain som får barn med en ape, du lissom. Hun tok etter drinken. Glasset ristet. Den idiotiske teorien hadde vært en deilig atspredelse, men tankene hennes klarte ikke å holde seg borte fra alt det vonde særlig lenge om gangen. Hun tenkte på det hun hadde gjort. Hadde hun virkelig syntes at det var så lurt den gangen? Hadde hun virkelig tenkt igjennom det – hva det ville koste henne, hvilke konsekvenser det ville få for andre, hvilke liv som ville bli forandret for alltid? Antakelig ikke. Det hadde skjedd skadelige ting. Opplevelse av urettferdighet. Og av blindt raseri. Hun hadde hatt et brennende, primitivt ønske om hevn. Og ikke noe av denne bibelske (eller for pokker, utviklingsteoretiske) «øye for øye»-filosofien … hvilken betegnelse var det de pleide å bruke på det hun hadde gjort? Massiv gjengjeldelse. Hun gned seg i øynene. Det begynte å rumle i magen hennes. Stress, antok hun. Hun åpnet øynene igjen. Baren virket mørkere nå. Hodet hennes begynte å svirre. Altfor tidlig for det. Hvor mye hadde hun drukket? Hun grep tak i bardisken, slik du gjør på kvelder som dette når du legger deg etter at du har drukket for mye, og 12
sengen begynner å seile, og du klamrer deg fast fordi sentrifugalkraften kommer til å slynge deg ut gjennom nærmeste vindu. Uroen i magen ble verre. Øynene sperret seg opp. En lynsmerte flerret gjennom underlivet. Hun åpnet munnen, men skriket kom ikke. Blind smerte holdt det tilbake. Marianne krøket seg sammen. «Er det bra med deg?» Stemmen til Høysåta. Hun var svært langt borte. Smerten var fryktelig. Den verste hun hadde kjent siden, vel, siden hun gjennomgikk en fødsel. Barnefødsel – Guds lille prøve. Og tenk deg – den vesle skapningen skal du liksom elske og bry deg mer om enn du bryr deg om deg selv? Når den først kommer ut, vil den forårsake fysiske smerter som du ikke engang kan klare å forestille deg. Fin måte å begynne et personlig forhold på, ikke sant? Lurer på hva Bartemannen ville få ut av det. Barberblader – det var slik det kjentes – klorte i innvollene hennes som om de kjempet for å komme ut. All rasjonell tankegang forsvant. Smerten fylte henne. Hun glemte til og med det hun hadde gjort, skaden hun hadde forvoldt, ikke bare nå, i dag, men opp gjennom hele livet. Foreldrene hennes hadde visnet og var blitt eldet på grunn av hennes galskaper i tenårene. Hennes første mann var blitt ødelagt av hennes konstante utroskap, hennes andre mann av måten hun behandlet ham på, og så var det barnet hennes, de få personene som hadde vært hennes venner i mer enn noen få uker, mennene hun hadde brukt før de brukte henne … Mennene. Kanskje det også handlet om gjengjeldelse. Gjør dem vondt før de gjør vondt mot deg. Hun var sikker på at hun kom til å kaste opp. «Toalettet,» klarte hun å si. «Skjønner.» Høysåta igjen. Marianne kjente at hun falt av krakken. Sterke hender grep tak under armhulene hennes og holdt henne oppreist. 13
En eller annen – Høysåta – førte henne mot bakrommet. Hun snublet mot toalettet. Halsen kjentes usannsynlig tørr. Smerten i magen gjorde det umulig å stå rett. De sterke hendene holdt henne fast. Marianne festet blikket på gulvet. Mørkt. Hun så bare sine egne subbende føtter, de klarte knapt å løfte seg fra gulvet. Hun prøvde å kikke opp, så døren til toalettet like foran seg, lurte på om hun noen gang ville komme fram. Hun gjorde det. Og fortsatte videre. Høysåta holdt henne fortsatt under armene. Hun styrte Marianne forbi døren til toalettet. Marianne prøvde å sette på bremsene. Hjernen hennes ville ikke lystre. Hun prøvde å rope, si til redningsdama at de hadde gått forbi døren, men munnen ville heller ikke fungere. «Ut denne veien,» hvisket kvinnen. «Det blir bedre.» Bedre? Hun kjente hvordan kroppen ble skjøvet mot metallstangen på en nødutgangsdør. Døren ga etter. Bakdøren. Fornuftig, tenkte Marianne. Så slapp hun å grise til toalettet. Bedre å gjøre det i en trang bakgate. Og få litt frisk luft. Kanskje frisk luft ville hjelpe. Frisk luft kunne få henne til å føle seg bedre. Døren gikk helt opp, traff ytterveggen med et smell. Marianne snublet ut. Luften gjorde faktisk godt. Ikke storartet. Smerten var der fortsatt. Men det var deilig å kjenne kjølig luft mot ansiktet. Det var da hun så kassebilen. Bilen var hvit med sotfargede vinduer. Bakdørene var slått opp som en kjeft som ville sluke henne hel. Og rett ved disse dørene sto han som tok tak i Marianne og dyttet henne inn i bilen, mannen med den buskete barten. Marianne prøvde å gjøre motstand, men det nyttet ikke. Bartemannen slengte henne inn som om hun var en sekk med torv. Hun landet på gulvet i kassebilen med et dump. Han krabbet inn, lukket dørene bak seg og stilte seg over henne. Marianne krøket seg sammen i fosterstilling. Magen verket fortsatt, men frykten fikk overtaket nå. 14
Mannen plukket av seg barten og smilte til henne. Bilen begynte å kjøre. Det måtte være Høysåta som kjørte. «Hei, Marianne,» sa han. Hun klarte ikke å røre seg, klarte ikke å puste. Han satte seg ved siden av henne, trakk neven bakover og slo henne hardt i magen. Som om smerten ikke hadde vært ille nok tidligere, gikk den over i en annen dimensjon nå. «Hvor er tapen?» spurte han. Og så begynte han å gjøre henne vondt for alvor.
2
«Er dere sikker på at dere vil gjøre dette?» Det finnes situasjoner der vi føler at vi hopper ut fra et stup. Det er som en av disse Looney Tunes-tegnefilmene der Wile E. Coyote løper alt han orker og fortsetter å løpe etter at han har hoppet ut fra stupet, stanser, ser ned og vet at han kommer til å styrte og at det ikke er noe han kan gjøre for å hindre det. Men noen ganger, kanskje som oftest, er det ikke så tydelig. Det er mørkt, og du er like ved kanten av stupet, men du beveger deg langsomt, usikker på i hvilken retning du faktisk går. Skrittene dine er nølende, men du går fortsatt videre i stummende mørke. Du skjønner ikke hvor nær du er stupet, hvor lett den bløte jorden kan gi etter, at hvis du glir bare lite grann, kan du plutselig styrte ned i mørket. Det var nå Mike skjønte at han og Tia var på det stupet – da denne installatøren, denne unge jyplingen, med et rottereir av et hår og lange skitne negler og tungt tatoverte armer uten muskler, kikket bort på dem og stilte det forbannede spørsmålet med en stemme som var altfor illevarslende for en fyr på den alderen. Er dere sikker på at dere vil gjøre dette …? Ingen av dem hørte til i dette rommet. Jo da, Mike og Tia Baye (uttalt bai) befant seg i sitt eget hjem, et nivådelt McMansion-hus i en av Livingstons forsteder, men dette soverommet var blitt fiendeland for dem, adgang strengt forbudt. Mike registrerte at det inneholdt overraskende mange 16
levninger fra fortiden. Hockeypremiene var ikke lagt bort, men mens de tidligere hadde dominert hele rommet, hadde de nå en mer usynlig tilværelse innerst på hyllen. Plakater av Jaromir Jagr og den aller seneste Ranger-helten, Chris Drury, hang fortsatt oppe, men de var blitt falmet av solen, eller kanskje det heller var av mangel på oppmerksomhet. Mike lot seg fange av minnene. Han husket hvordan Adam, sønnen hans, hadde pleid å lese Goosebumps og Mike Lupicas bok om idrettsgutter som overvant umulige hindringer. Han pleide å lese sportssiden slik en skriftlærd leser Talmud, særlig hockeyresultatene. Han skrev til yndlingsspillerne sine for å få autografer, og hengte disse opp med heftmasse. Når de dro til Madison Square Garden, pleide Adam å insistere på at de skulle vente ved spillerutgangen på 32. Street ved Eight Avenue slik at de kunne få autografer på puckene sine. Alt det var borte nå, om ikke fra dette rommet, så fra sønnens liv. Adam hadde vokst fra slike saker nå. Det var normalt. Han var ikke noe barn lenger, knapt nok en unggutt, egentlig, men han beveget seg altfor fort inn i voksenlivet. Men soverommet hans fulgte bare motvillig etter. Mike lurte på om det var en slags binding til fortiden for sønnen, om Adam fortsatt fant trøst i barndommen. Kanskje en del av Adam fortsatt lengtet tilbake til den tiden da han ønsket å bli lege, akkurat som pappa, den gangen Mike var sønnens helt. Men det var ønsketenkning. Jyplinginstallatøren – Mike kunne ikke huske navnet hans, Brett, eller noe – gjentok spørsmålet: «Er dere sikker på dette?» Tia sto med armene i kors. Ansiktet var hardt – ikke noen ettergivenhet der. Hun så eldre ut, syntes Mike, men ikke mindre vakker. Det var ingen tvil i stemmen hennes, bare en anelse oppgitthet. «Helt sikker.» 17
Mike sa ikke noe. Sønnens soverom var temmelig mørkt, bare den gamle skrivebordslampen sto på. De brukte hviskestemme, selv om de hverken kunne bli sett eller hørt av noen. Jill, den elleve år gamle datteren deres, var på skolen. Adam, sekstenåringen, deltok på skolens overnattingstur. Han hadde ikke hatt lyst til å dra, selvsagt – sånt var altfor «tamt» for ham nå – men skolen gjorde turen obligatorisk, og selv de slappeste av de slappe vennene hans kom til å være der, slik at de kunne beklage seg over tamheten i kor. «Dere forstår hvordan dette virker, ikke sant?» Tia nikket samtidig med at Mike ristet på hodet. «Denne softwaren kommer til å registrere hvert eneste tastetrykk som sønnen deres gjør,» sa Brett. «Hver dag blir den informasjonen samlet, og en e-post blir sendt til dere. Den kommer til å vise dere alt – hvert eneste nettsted som blir besøkt, hver e-post som blir sendt eller mottatt, hver beskjed. Hvis Adam lager en Power Point eller et Worddokument, får dere se det også. Alt. Dere kan se ham ’levende’ også, hvis dere vil, bare ved å klikke på denne her.» Han pekte på et lite ikon med ordene LIVE SPY! skrevet med rødt. Mikes blikk vandret rundt i rommet. Hockeypremiene gjorde narr av ham. Mike var overrasket over at Adam ikke hadde ryddet dem bort. Mike hadde spilt på hockeylaget til Dartmouth college. Han ble plukket ut til New York Rangers og spilte på Hartford-laget deres i ett år, spilte til og med i to NHL-kamper. Denne kjærligheten til hockey hadde han overført til Adam. Adam begynte å gå på skøyter da han var tre år gammel. Han ble målvakt på juniorlaget. De rustne målstengene sto fortsatt utenfor i oppkjørselen; nettet var fillete av vær og vind. Mike hadde tilbrakt mange hyggelige timer med å sende pucken til sønnen. Adam hadde vært fantastisk – helt opplagt en potensiell collegespiller – men for et halvt år siden sluttet han. Bare sånn uten videre. Adam hadde lagt ned hockeykølle og puter og maske og sagt at han var ferdig med det. 18
Var det der det begynte? Var det det første tegnet på nedturen, på tilbaketrekningen? Mike hadde prøvd å heve seg over sønnens beslutning, prøvd ikke å være som disse overivrige foreldrene som betraktet fysiske ferdigheter som et mål på suksess her i livet, men sannheten var at det hadde gått hardt inn på ham. Men det hadde vært enda verre for Tia. «Vi mister ham,» sa hun. Mike var ikke så sikker på det. Adam hadde vært igjennom en enorm tragedie – en venns selvmord – og jo, han strevde med en slags ungdomsangst. Han var nedfor og stille. Han tilbrakte all sin tid på rommet sitt, for det meste med denne forbannede datamaskinen, spilte fantasyspill eller sendte meldinger eller hva det nå var. Men drev ikke de fleste tenåringer med slikt? Han snakket nesten ikke med foreldrene, svarte sjelden, og når han gjorde det, var det bare med grynt. Men var det så unormalt? Det var hennes idé, dette med overvåkingen. Tia var advokat for kriminalsaker hos Burton og Crimstein på Manhattan. En av sakene hun hadde jobbet med, handlet om hvitvasking av penger og en mann som het Pale Haley. Haley ble tatt av FBI da de hadde spionert på Internettkorrespondansen hans. Brett, installatøren, var tekniker på jobben hos Tia. Mike stirret på de skitne neglene hans. Neglene rørte ved tastaturet til Adam. Det var det Mike tenkte på. Denne fyren med de avskyelige neglene var i rommet til sønnen deres, og han gjorde noe med den gjenstanden som Adam satte aller størst pris på. «Ferdig om et øyeblikk,» sa Brett. Mike hadde vært inne på nettstedet for E-SpyRight og sett introen som sto skrevet med store, fete bokstaver: BLIR BARNET DITT ANTASTET AV BARNEMISHANDLERE? STJELER ARBEIDSTAKERNE DINE FRA DEG? 19
og deretter, i enda større og fetere bokstaver, kom argumentet som Tia falt for: DU HAR RETT TIL Å FÅ VITE OM DET! Nettstedet hadde en liste med anbefalinger: «Produktet deres reddet datteren min fra foreldres verste mareritt – en seksualforbryter på rov! Tusen takk, E-SpyRight!» Bob – Denver, CO «Jeg oppdaget at min mest betrodde medarbeider stjal fra kontoret vårt. Jeg ville ikke ha klart det uten software fra dere!» Kevin – Boston, MA Mike hadde protestert. «Han er sønnen vår,» hadde Tia sagt. «Jeg vet det. Tror du ikke jeg vet det?» «Er du ikke bekymret?» «Selvfølgelig er jeg bekymret. Men.» «Men hva da? Vi er foreldrene hans.» Og så, som om hun leste annonsen om igjen, sa hun: «Vi har rett til å få vite om det.» «Vi har rett til å invadere privatlivet hans?» «For å beskytte ham? Ja. Han er sønnen vår.» Mike ristet på hodet. «Vi har ikke bare rett,» sa Tia og kom et skritt nærmere. «Vi har ansvaret for ham.» «Visste foreldrene dine om alt du gjorde?» «Nei.» «Hva med alt du tenkte? Hver samtale du hadde med vennene dine?» «Nei.» «Det er det vi snakker om her.» «Tenk på foreldrene til Spencer Hill,» var svaret hennes. 20
Det brakte ham til taushet. De så på hverandre. Hun sa: «Hvis de kunne ha gjort det om igjen, hvis Betsy og Ron hadde fått Spencer tilbake –» «Du kan ikke gjøre det, Tia.» «Jo, hør på meg. Hvis de hadde kunnet gjøre det om igjen, hvis Spencer var i live, tror du ikke de hadde ønsket at de hadde holdt bedre øye med ham?» Spencer Hill, en klassekamerat av Adam, hadde begått selvmord for fire måneder siden. Det hadde vært forferdelig, selvfølgelig, det hadde rammet Adam og klassekameratene hans hardt. Mike minnet Tia på dette nå. «Tror du ikke det kan forklare oppførselen til Adam?» «Spencers selvmord?» «Selvfølgelig.» «Til en viss grad, jo. Men du vet at han allerede var i ferd med å forandre seg. Det satte bare fart i sakene.» «Så hvis vi gir ham litt mer tid og rom …» «Nei,» sa Tia, og stemmen hennes skar av enhver diskusjon. «Den tragedien gjør det muligens lettere å forstå Adams oppførsel – men den gjør den ikke mindre farlig. Snarere tvert imot.» Mike tenkte over det. «Vi burde si det til ham,» sa han. «Hva?» «Fortelle Adam at vi overvåker nettbesøkene hans.» Hun skar en grimase. «Hva er vitsen ved det?» «Så han vet at han blir overvåket.» «Dette er ikke som å sette en snut til å skygge deg slik at du ikke kjører for fort.» «Jo, det er akkurat sånn.» «Han kommer bare til å fortsette med det han driver på med, hjemme hos en venn eller bruke en Internett-kafé eller noe sånt.» «Og hva så? Du er nødt til å la ham få vite det. Adam legger inn sine private tanker på den datamaskinen.» Tia gikk et skritt nærmere og la en hånd på brystet hans. Selv nå, selv etter så mange år, hadde berøringen hennes fortsatt en virkning på ham. «Han er i vanskeligheter, 21
Mike,» sa hun. «Skjønner du ikke det? Din sønn er i vanskeligheter. Det er mulig han drikker eller går på stoff eller hva som helst. Slutt med å begrave hodet i sanden.» «Jeg begraver ikke noe som helst noe sted.» Stemmen hennes var nærmest bønnfallende. «Du ønsker å komme enklest mulig ut av det. Hva håper du på, at Adam bare skal vokse det av seg?» «Jeg sier ikke det. Men tenk deg om. Dette er ny teknologi. Han legger inn sine hemmelige tanker og følelser i denne maskinen. Ville du ha ønsket at foreldrene dine visste alt om deg?» «Verden er annerledes nå,» sa Tia. «Er du så sikker på det?» «Hvilken skade kan det gjøre? Vi er foreldrene hans. Vi ønsker bare hans beste.» Mike ristet på hodet igjen. «Du ønsker ikke å kjenne til en persons innerste tanker,» sa han. «Noe burde få lov til å være helt privat.» Hun trakk hånden vekk fra ham. «Du mener som en hemmelighet?» «Ja.» «Mener du å si at folk skal ha lov til å ha sine hemmeligheter?» «Selvfølgelig skal de ha lov til det.» Da så hun på ham på en underlig måte, og han likte det ikke noe særlig. «Har du hemmeligheter?» spurte hun. «Det var ikke det jeg mente.» «Har du hemmeligheter for meg?» spurte Tia igjen. «Nei. Men jeg vil ikke at du skal kjenne til alle mine tanker heller.» «Og jeg vil ikke at du skal kjenne til mine.» Begge stanset, på den streken, før hun tok et skritt bakover. «Men hvis jeg har valget mellom å beskytte sønnen min eller la ham ha privatlivet sitt i fred,» sa Tia, «velger jeg å beskytte ham.» 22
Denne diskusjonen – Mike ønsket ikke å klassifisere det som en krangel – pågikk i en måned. Mike prøvde å lokke sønnen tilbake til dem. Han inviterte Adam med på handletur, til et spillesenter, til og med på konserter. Adam nektet. Han var hjemmefra til alle døgnets tider, ga pokker i påbudte klokkeslett. Han sluttet å komme ned for å spise middag. Karakterene hans dalte. De klarte å få ham til å gå til en terapeut én gang. Terapeuten trodde det kunne være et depresjonsproblem. Han foreslo medisiner, men han ville gjerne snakke med Adam en gang til først. Adam nektet bestemt. Da de insisterte på at han skulle tilbake til terapeuten, stakk Adam av og var borte i to døgn. Han ville ikke svare på mobiltelefonen. Mike og Tia var helt fra seg. Det viste seg at han bare hadde holdt seg skjult hjemme hos en venn. «Vi er i ferd med å miste ham,» sa Tia igjen. Og Mike sa ingenting. «Når det kommer til stykket, er vi ikke annet enn et hjelpemannskap for dem, Mike. Vi har dem en liten stund, og så lever de sine egne liv. Jeg ønsker bare å holde ham i live og ved god helse til vi gir slipp på ham. Resten er opp til ham.» Mike nikket. «Ja vel, da.» «Sikker?» sa hun. «Nei.» «Ikke jeg heller. Men jeg tenker på Spencer Hill.» Han nikket igjen. «Mike?» Han så på henne. Hun sendte ham det skjeve smilet, det han hadde sett for første gang en kald vinterdag på Dartmouth. Det smilet hadde skrudd seg inn i hjertet hans og blitt der. «Jeg elsker deg,» sa hun. «Jeg elsker deg også.» Og med det ble de enige om å spionere på sitt eldste barn.