Hans Olav Lahlum Sporvekslingsmordet

Sporvekslingsmordet

Hans Olav Lahlum

Sporvekslingsmordet

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52210-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,1/12,6 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Astrid Uhrenholdt Jacobsen – En skiløper i verdensklasse og en bestevenn i særklasse! Mange mennesker er raske i bena, klare i hodet eller gode i hjertet. Du er en av de svært få som klarer å være alle tre samtidig – og dermed også en uvanlig interessant og inspirerende samtalepartner.

Dag én: En annerledes ungdom og hennes død

I Datoen var 13. januar 1973 og klokken var ti over fem.

Det hadde vært en sjeldent fin lørdag ettermiddag, med noen få minusgrader og snøfiller i luften. Vinterlandskapet rundt meg var fortsatt praktfullt, med blåsvart himmel over hvit jord i alle retninger. Bildet ville gjort seg perfekt på et lite postkort. Men kveldsmørket hadde begynt å senke seg, og postkortbildet ble langt mindre oppløftende hvis man utvidet formatet litt.

Forbi meg gikk en skiløype med dobbeltspor. Til venstre for løypen lå et stort, flatt og hvitt jorde. Til høyre lå en pistrete og svartgrenet vinterskog. Skisporene fortsatte langsetter skogkanten et par hundre meter til, før de brått dreide av til høyre og inn gjennom skogen. Over og bak tretoppene skimtet jeg Holmenkollbakken.

Hun skulle for halvannen time siden ha fortsatt frem langs skogkanten, tatt av til høyre inn gjennom skogen, gått over målstreken inne på stadion og tatt imot gullmedaljen sammen med lagvenninnene.

I stedet hadde startnummer 9 Ingeborg Hole Samuelsen blitt skutt her ute i løypa og dødd alene i snøen.

Morderen hadde ikke tatt noen sjanse på at offeret skulle overleve. Jenta i sporet var truffet av et skudd ved det venstre brystet. Blodet hadde rent utover drakten der. Den hvite lappen med startnummeret hadde løsnet og fløyet noen meter bakover i sporet. Et annet skudd 7

var gått inn mellom øynene, under den småkrøllete brune panneluggen. Hun hadde falt bakover og var blitt liggende over det ytterste av skisporene, fortsatt med stavene reimet fast til hendene.

Jeg så ned på jenta i snøen, og håpet at hun hadde fått dø raskt og uten smerter. Samtidig undret jeg meg over om hun hadde rukket å kjenne igjen den eller de som hadde ventet her for å skyte henne.

Et par hundre meter unna den døde jenta, ventet tre hutrende menneskeskygger sammen med en konstabel.

«Dette er så fullstendig meningsløst og uforståelig. Hun var bare 17 år og en av landets mest talentfulle skiløpersker. Ingeborg var godt likt av alle. Hvem i all verden kan ha ønsket å drepe henne?» utbrøt den største av de tre.

Han het Reidar Hansen og var en lyshåret mann rundt 50.

Hansen hadde vært både rennleder og formann for klubben som avdøde hadde gått for. Jeg hadde vanskelig for å avgjøre om håret hans under den røde toppluen var gult eller hvitt.

«Ingeborg sa at hun egentlig ikke ønsket å gå denne stafetten da jeg kjørte henne hit i dag, men at hun ville stille opp for klubben og lagvenninnene. Hun viftet det bare bort da jeg spurte hvorfor hun ikke ønsket å gå. Ingeborg har alltid vært en litt annerledes ungdom og har vært hemmelighetsfull av seg nå i vinter. Jeg kjente ikke til at hun hadde uvenner av noe slag, verken på skolen, i idrettsmiljøet eller noen andre steder. Dette er helt uforståelig også for meg», sa kvinnen som sto nærmest klubbformannen.

Hun var omtrent på samme alder som ham. Men hun var et hode lavere, minst 30 kg lettere, og tilsynelatende også mindre oppskaket. Håret hennes var definitivt gult.

Avdødes mor hadde presentert seg som «kontorsjef Anja Marie Hole», og ga inntrykk av å være en ryddig kvinne med uvanlig god selvkontroll.

8

«Det var så typisk henne. Ingeborg stilte alltid opp for klubben og lagvenninnene sine!» utbrøt Reidar Hansen.

Det slo meg at klubbformannen så langt virket mer engasjert enn moren til den drepte. Jeg var godt kjent med at ulike mennesker taklet slike sjokkopplevelser forskjellig, og så foreløpig ingen grunn til å stille spørsmål om det.

Den tredje personen i rekken var den som skalv mest og snakket sist. Hun het Hanne Monsen, hadde rødbrunt hår og gikk for Kjelsås. 18-åringen med startnummer 7 på brystet hadde tårer både i øynene og på kinnene. Hun hadde grått lenge nå. Noen av tårene på kinnene hadde stivnet, mens andre fortsatt rant. Men hun ble fortsatt bare stående der og se stivt ned i snøen, helt til jeg spurte om hun hadde sett noen andre her. Da snakket hun til gjengjeld uventet raskt og lenge.

«Nei. Jeg ble fullstendig lamslått da jeg så Ingeborg ligge her i løypa. Det var så vidt jeg rakk å bremse slik at jeg ikke kjørte inn i henne. Først trodde jeg bare at hun hadde falt eller besvimt. Men jeg hadde aldri sett Ingeborg gå over ende, og hun lå så rart bakover på skiene. Jeg ble vettskremt da jeg så blodet og hullet i pannen. Siden ble jeg bare sittende her ved siden av henne og skrike til de neste løperne dukket opp. Jeg var totalt ute av meg. Men jeg så ingen andre enn Ingeborg da jeg kom rundt svingen, og jeg verken hørte eller så noen andre før løperne bak meg plutselig sto her.»

«Du var ikke bare den som fant henne, men også en av de siste som så henne i live. Merket du noe tegn til uro hos henne da?» forsøkte jeg.

Hun tenkte på det et par sekunder, men ristet deretter bestemt på hodet.

«Nei, det kan jeg ikke si at jeg gjorde. Vi hadde jo møttes på mange renn tidligere, og det var tredje året vi var her for å gå siste etappe i Oslo-mesterskapet. Hun var kanskje litt mer alvorlig og fåmælt enn vanlig, men virket ikke nervøs. I fjor ledet laget mitt med et halvminutt før vår etappe, 9

men vi kom likevel over ett minutt bak i mål. Jeg sa nå at jeg håpet laget hennes ledet klart før vi gikk ut, slik at jeg slapp å få skylden i år. Hun svarte at hun håpet på et forsprang, siden hun følte seg både ukonsentrert og umotivert i dag. I det samme fikk vi se lagvenninnen hennes dukke opp, uten at noen andre var å se. Ingeborg smilte og sa at vi visst fikk det som vi håpet med førsteplassen begge to, og at vi forhåpentlig også fikk det med andreplassen. Jeg svarte bare at vi fikk snakkes mer på premieutdelingen. Så kom vekslingen, og hun suste avgårde. Ingeborg gikk enda raskere enn jeg ventet ut fra stadion, så det så ikke ut til at hun var plaget av noe.»

«Laget vårt ledet med nesten to minutter ved vekslingen og Ingeborg gikk mye fortere enn Hanne ut av stadionområdet. Formodentlig kom Hanne først hit tre minutter senere», sa klubbformannen.

Jeg tenkte at det hørtes sannsynlig ut, samt at denne morderen neppe var blitt stående igjen mange sekunder etter å ha avfyrt de to skuddene. Innenfor skisporene gikk det en opptråkket sti hvor det var vanskelig å skille ut noe fotavtrykk. Dessuten var det begynt å snø. Jeg visste at åstedsgranskere snart ville være på plass, men hadde liten tro på at teknikerne kunne løse dette for oss. Morderen hadde vært enten heldig, eller dyktig med valget av tid og sted. Åstedet var uforstyrret, samtidig som det var hundrevis av mennesker som ikke kjente hverandre ute i området rundt.

Igjen sto jeg med det enkle og vanskelige spørsmålet som rennlederen alt hadde stilt meg. Hvem i all verden kunne ha hatt et så sterkt ønske om å drepe den 17-årige gymnasiasten og skiløpersken Ingeborg Hole Samuelsen?

II Klokken var blitt kvart over seks og vintermørket hadde senket seg. Hele området rundt Holmenkollbakken var 10

sperret av. Innenfor sperringene var åstedsgranskerne i full gang med sitt arbeid. Et titalls politifolk hadde gjort en god jobb med å holde tilbake tilskuere og deltakere, for å få notert ned navn og adresser på dem. Da jeg gikk var det over to hundre navn på listene deres.

Morderens navn kunne stå et eller annet sted der. Mer sannsynlig var det kanskje at han eller hun var en av dem som hadde tatt seg ut av Holmenkollen før politiet ankom.

Den døde var funnet ti over halv fire. Politiet hadde først fått beskjed ti på fire, og klokken hadde vært nesten halv fem før området kunne avsperres og registreringsarbeidet startet. Jeg hadde liten tro på at morderen da fortsatt befant seg i nærheten. Det beste vi kunne håpe på var trolig at noen som ennå var til stede, kunne ha sett morderen eller noe annet av betydning. Det var knapt mulig at morderen kunne ha ankommet til og forlatt Holmenkollen uten å ha blitt sett av noen. Problemet var at mange hundre mennesker hadde vært i området, og at vi foreløpig ikke hadde noe slags signalement på den ene vi lette etter.

Lagvenninnene til avdøde Ingeborg Hole Samuelsen hadde ventet i målområdet, og jeg hadde snakket kort med begge. Det var ikke mye å hente der. Begge kjente henne litt fra før og hadde snakket noen ord med henne før løpet.

Men ingen av dem hadde noen kjennskap til at hun hadde hatt uvenner av noe slag, verken i eller utenfor langrennsmiljøet. Ingen av dem hadde heller merket noe uvanlig med henne denne dagen. Hun hadde kanskje virket litt mer tankefull og fåmælt i det siste. Hvis det var noen annen årsak til det enn at hun var blitt litt eldre og at vårens eksamener nærmet seg, hadde ingen av lagvenninnene noe kjennskap til hva årsaken kunne være. Jeg forsto at de ikke kjente henne særlig godt, selv om de hadde gått for samme klubb siden trettenårsalderen. «Ingeborg var alltid ei alvorlig jente og noe litt for seg selv», sa en av dem unnskyldende.

Jeg hadde forsonet meg med at det neppe var mer jeg 11

kunne få gjort på og ved åstedet, og sagt til moren at jeg snarest mulig måtte få stille henne noen flere spørsmål om Ingeborg. Anja Marie Hole hadde sagt at hun kunne svare med det samme, og foreslått at vi dro til mitt kontor. Jeg hadde sagt at det var best om jeg også fikk sett Ingeborgs hjem. Moren hadde advart om at det kunne være litt rotete der, men ikke protestert. Jeg hadde fulgt etter hennes bil ned til et villastrøk i Voksenlia. Den sorte Volvoen hennes parkerte utenfor en stor og blå enebolig, hvor det var god plass til to biler i oppkjørselen.

Nå satt vi overfor hverandre ved stuebordet. Gjennom en halvåpen kjøkkendør skimtet jeg en ventende oppvask.

Bortsett fra den, så jeg ikke rot av noe slag i første etasje.

Fire mennesker smilte ned til oss fra et stort fargefotografi på veggen. Ingeborg var lavest av vekst, og hadde i tolvårsalderen det smaleste smilet. Men hun smilte der hun sto, mellom en lyshåret ung mann i tyveårsalderen og en dresskledd mann rundt femti. Den middelaldrende mannen hadde skjegg og var rundere i kroppsformen enn han i tyveårsalderen. Men håret var det samme, smilet det samme, ansiktsformen lignet veldig, og slektskapet var kort sagt godt synlig selv på et fotografi. Ingeborg liknet derimot ikke iøynefallende verken på de to eller på moren, som sto ytterst i bildekanten på den andre siden av den unge mannen.

Bordet under bildet var nær tre kvadratmeter stort og hadde fem ben, men det sto bare fremme to stoler ved det da jeg kom. Anja Marie Hole satte seg umiddelbart på stolen nærmest kjøkkendøren. Det slo meg først da jeg selv hadde satt meg, at jeg nå satt på avdøde Ingeborg Hole Samuelsens plass. Jeg tenkte samtidig at hennes mor fortsatt virket påfallende kontrollert.

Vi ble sittende der litt. Jeg så opp på bildet, mens hun så på meg.

«Var det bare dere to igjen her nå?» spurte jeg forsiktig.

12

«Ja. Bildet er fra sommeren 1968, og det siste som ble tatt av oss fire samlet. Vår sønn hadde kort tid før flyttet ut for å begynne på Handelshøyskolen i Bergen. Min ektemann flyttet ut like etterpå, for å kunne flytte inn i et annet hus sammen med en yngre kvinne. Det var da jeg gikk ut i arbeid. Dette er mitt barndomshjem, så jeg ble boende her sammen med Ingeborg. Vi fikk meget god plass, men noen lykkelig løsning ble det likevel ikke», svarte hun konsentrert og kontrollert.

Jeg noterte meg at avdøde var skilsmissebarn, at forholdet mellom foreldrene så ut til å ha vært ryddig uten å være hjertelig, og at avdøde definitivt ikke hadde hatt økonomiske bekymringer. Deretter spurte jeg hvordan unge Ingeborg hadde reagert på oppløsningen av familien.

«Der og da reagerte hun med spontant sinne mot min ektemann og var klar på at hun ville bli boende her fremfor å bli med til hans nye hjem. Senere forsonte hun seg med den nye situasjonen og min manns nye kone. Ingeborg hadde stående et gjesterom hos dem, men brukte det sjelden. Jeg vet mer enn min tidligere ektemann om hva hun drev med, men tror dessverre ikke jeg heller kan hjelpe deg stort. Dersom hun hadde noen hemmeligheter, fortalte hun dem ikke til meg. Jeg kan ikke gi deg navn på en person som mislikte Ingeborg, eller et mulig motiv for at noen skulle ville drepe henne.»

Jeg spurte om Ingeborg hadde eller hadde hatt noen kjæreste. Moren svarte fortsatt raskt og klart.

«Ja. Det vil si, hun hadde en i høst. Han er to år eldre enn henne og tatt ut på juniorlandslaget. Nils Svendsen heter han. De dro på noen treningsturer sammen, både i høst og tidlig i vinter. Han kom fra østkanten et sted, og er visstnok ikke av spesielt god familie. Han har tatt artium, men jobber nå i en sportsbutikk. På meg gjorde han et solid og korrekt inntrykk de få gangene vi møttes, men det var bare under et par middager her og som snarest på noen skirenn.

Hun var aldri særlig meddelsom om kjæresten sin, og jeg 13

kom liksom alltid på etterskudd når det gjaldt ham. Da jeg en dag i oktober spurte henne om det var noe på gang mellom dem, sukket hun og sa at de alt hadde vært sammen i over en måned. Da jeg like før jul spurte om vi skulle invitere ham hit til noen av middagene i julen, sukket hun og sa at de hadde slått opp.»

Jeg spurte medfølende om hvordan moren hadde opplevd situasjonen med datterens kjæreste, og om hun hadde sett noen mulig konflikt der.

«Det var jo en liten overgang dette med den første kjæresten, og hun var fortsatt bare 17. Men jeg var forberedt på at det ville komme, og håpet egentlig at en kjæreste kunne gjøre Ingeborg mindre alvorlig og mer glad. Jeg hadde tenkt å svare ja hvis hun spurte om han kunne få overnatte her, men spørsmålet kom aldri. Han bor for seg selv i en hybelleilighet på Grefsen, og det var et par helger i oktober-november hvor hun bare ga meg beskjed om at hun ble der. Nøyaktig når det ble slutt og hva som hadde skjedd, må du altså spørre ham om. Det virket ikke som det var noen større dramatikk i det, eller som om noen av dem tok det tungt. Jeg snakket med denne Nils Svendsen senest i dag, siden han gikk stafetten før Ingeborg. Han bemerket at Ingeborg var en flott jente, og at de bare hadde vært litt for ulike.»

Jeg noterte at avdøde hadde hatt en ekskjæreste som hadde vært til stede i Holmenkollen tidligere på dagen.

Deretter spurte jeg om Ingeborg hadde hatt noen venninner jeg burde snakke med.

«Det hadde hun formodentlig, men hvem de var må du dessverre spørre den tidligere kjæresten eller lærerne om.

Ingeborg var alltid seriøs for alderen og aldri veldig sosial med sine jevnaldrende. Hun syntes ofte de var barnslige, og ba sjelden med noen av dem hit. Det var slik helt fra de tidlige barneårene. Alt i seksårsalderen ville hun heller sitte igjen ved bordet med de voksne enn å leke med andre barn.

Hun gjorde leksene med en gang hun var kommet hjem 14

hver dag og gikk så ut for å trene et par-tre timer. Utover kveldene så hun litt på fjernsyn, men leste for det meste.

Hun la seg sjelden etter elleve selv i helgene. Med unntak av spredte besøk hos min tidligere ektemann og disse kjærestebesøkene i høst, overnattet Ingeborg nesten aldri borte.

Alkoholpåvirket har jeg aldri sett henne. Det kan selvsagt ha skjedd noe der som jeg ikke har fått med meg.»

Jeg tenkte at selv om mange døtre i tenårene midlertidig gled bort fra sine foreldre, syntes forholdet her å ha vært uvanlig distansert. I timene etter Ingeborgs død, hadde jeg ikke hørt moren kalle henne for sin datter eller sett noen synlig sorg. Jeg slet med å formulere et ikke for sårende spørsmål om det, da hun kom meg i forkjøpet.

«Jeg forstår det godt hvis du undrer over at min datter og jeg ikke sto nærmere hverandre. Det skyldes dels at hun egentlig ikke var min datter, og dels at jeg aldri ble flink nok til å innbille meg selv at hun var det. Ingeborgs blod var ikke mitt, og hun var to og et halvt år den første gangen jeg så henne. Det lå en uventet bred kløft der som vi aldri kom oss over. De sa det ville gå fint, og jeg har snakket med andre kvinner som har følt like sterkt for sine adopterte barn som for barn de selv har født. For meg ble det dessverre aldri slik. Hos min sønn så jeg helt fra de første leveårene karaktertrekk som jeg kjente igjen fra meg selv, mine foreldre og mine søsken. Det gjorde jeg aldri med Ingeborg.

Hun var alltid annerledes enn oss andre. Jeg håpet vi skulle komme hverandre nærmere med årene, særlig etter bruddet med min ektemann. I stedet drev vi lenger fra hverandre da hun kom i tenårene.»

Det kom uventet på meg. Jeg tenkte da jeg så opp på bildet, at det visst ikke burde gjort det. Jeg festet igjen blikket på bildet av Ingeborg, og spurte om hun altså var blitt adoptert i tidlige barneår.

«Ja. Det var egentlig min idé, som min mann lot seg overtale til. Vi hadde gitt opp håpet om å få flere barn selv.

Jeg ønsket meg en datter, og syntes at vi som hadde god 15

plass og økonomi burde hjelpe et barn som hadde vært mindre heldig. Ingeborg kom hit til oss høsten 1957. Hun var født 12. juni 1955 og kom fra Østfold. Det var nesten alt vi fikk vite. På adopsjonskontoret sa de at det var best både for barnet og de nye foreldrene at man visste minst mulig om de egentlige foreldrene og hva som hadde skjedd. Vi var litt engstelige for at hun kunne ha vært utsatt for vold, særlig da det ble nevnt at politiet i Østfold hadde samtykket i at hun ble adoptert bort. Vi ble imidlertid forsikret om at hun ikke selv hadde vært utsatt for noe, og det var heller ingenting som tydet på det.

Hun hadde ingen synlige skader, sov godt og viste ingen tegn til frykt for oss eller andre voksne. Det ble antydet at hun var av god familie, men likevel måtte adopteres bort fordi en uventet tragedie rammet foreldrene. Man antok at evner og anlegg var gode. Det stemte. Hun var et intelligent barn, og hadde strålende skoleresultater hele veien. Til jul nå fikk hun to femmere og ellers bare seksere.»

«Visste Ingeborg at hun var adoptert?» spurte jeg.

«Ja. Min tidligere ektemann og jeg hadde avtalt at vi skulle fortelle det når hun ble myndig, men hun forsto det selv mye tidligere. ’Du er egentlig ikke moren min, er du vel?’, sa hun plutselig til meg mens vi satt ved middagsbordet her på 14-årsdagen hennes. Jeg fikk meg ikke til å lyve for henne, særlig ikke på bursdagen. Så jeg fortalte det jeg nå har fortalt deg, og beklaget at jeg ikke visste mer.

Hun troppet opp på adopsjonskontoret dagen etter, men de hadde ingen plikt til å fortelle henne noe mer. De sa at det var best for henne ikke å vite noe mer om dette, men det gjorde henne selvsagt bare mer nysgjerrig. Jeg så at det plaget Ingeborg de neste årene. ’Jeg vet jo ikke hvem jeg egentlig er’, sa hun flere ganger.

Historien om avdøde Ingeborg Hole Samuelsen virket etter dette mer engasjerende. Seks måneder tidligere hadde jeg fått vite at mannen som jeg gjennom hele oppveksten 16

hadde kalt far, egentlig ikke var det. Mitt forhold både til ham og til min mor var blitt først langt mer konfliktfylt og dernest langt mer distansert. Jeg lot meg imponere av at den avdøde Ingeborg, i motsetning til meg, hadde sett sammenhengen selv. Det var for meg lett å forstå både hennes frustrasjon over at en viktig del av livshistorien ble holdt skjult for henne, og hennes ønske om å få vite sannheten.

Jeg spurte om Ingeborg ikke hadde husket noe fra sitt tidligere liv.

«Ingeborg hadde meget god hukommelse, og jeg spurte henne en gang i fjor om hun husket noe fra tiden før hun kom hit. Hun svarte alvorlig at minnene fra før hun kom hit var liksom bare noen få og uklare fotografier som lå kastet sammen i en bunke. Hun trodde at hun ville kunne kjenne igjen noen av menneskene eller rommene hvis hun hadde fått se dem igjen, men hadde ingen navn og ingen idé om hvor hun skulle lete. Det virket som hun hadde fått det litt mer på avstand nå. Men det var en episode for noen uker siden, hvor hun utbrøt: ’Han der har jeg sett et eller annet sted før – for veldig lenge siden!’, og så løp etter en tilfeldig forbipasserende mann i Bogstadveien. Jeg trodde at det var ønsketenkning. Det viste seg imidlertid at mannen hadde arbeidet som barnelege i Halden og Sarpsborg siste del av 1950-tallet. Etter alt å dømme hadde Ingeborg som liten virkelig møtt ham der. Men han hadde behandlet hundrevis av småbarn de årene og kunne selvsagt ikke kjenne henne igjen nå. Den episoden ble dermed bare en smertefull påminnelse om at det lå et eller annet bakom der.

Hun fikk et glimt at sine første leveår, men uten å kunne se noe mer.»

Jeg spurte når dette var skjedd, og om hun hadde noe navn på denne legen.

«Vi var ute for å handle julegaver, så det må ha vært i midten av desember. Navnet tror jeg ikke han sa til meg.

Mannen var noen år eldre enn meg og var lei seg fordi han ikke kunne hjelpe Ingeborg mer. Jeg forsto at han hadde 17

jobbet som barnelege på ulike steder i Østfold på 1950- og 1960-tallet, men nå bodde her i Oslo.»

Jeg noterte den foreløpig navnløse legen fra Østfold på listen over personer vi måtte forsøke å få tak i snarest mulig. Samtidig måtte jeg åpenbart forsøke å få tak i de gamle papirene om Ingeborgs adopsjon. Adoptivmoren lot ikke til å ha noe mer å fortelle om saken. Derfor spurte jeg henne i stedet om hun hadde registrert noen uventede brev eller telefoner til Ingeborg de siste ukene.

«Brev fikk hun sjelden, og jeg har ikke lagt merke til noen innkommet post til henne de siste ukene. Men hun kom vanligvis hjem før meg, så det ville jeg neppe fått med meg uansett. Det kom tre telefoner til henne mens jeg var hjemme denne uken. Mandag like etter at jeg kom hjem fra jobb var det en samtale jeg undret meg litt over, men bare fordi den var så kort fra hennes side. Hun tok telefonen og hørte på det som ble sagt et halvt minutt eller så, sa: «Nei. Bare glem det!» og la på røret. Jeg burde spurt hvem det var og hva det gjaldt, men gikk bare ut fra at det var enten en av disse irriterende telefonselgerne eller en klassevenninne som spurte henne om noe hun ikke ville være med på.

Begge deler hadde hendt før. Onsdag kveld ringte telefonen uvanlig sent, ved titiden. Ingeborg satt og leste i stuen, så hun var nærmest telefonen. Hun tok den, holdt hånden for røret, sa at det var en venninne hun måtte ha en fortrolig prat med, og gestikulerte at jeg skulle gå ut av rommet. Jeg gikk da like godt og la meg. Hvor lenge hun satt der etterpå vet jeg ikke, men jeg hørte at hun gikk opp for å legge seg kvart over elleve. Jeg tenkte at det var enten ny kjæreste eller en fortrolig venninnesamtale, og ville ikke spørre hva det gjaldt. Torsdag kveld fikk hun en samtale som også var veldig kort, men hvor hun reagerte langt mer positivt enn på mandag. Hun tok telefonen, lyttet til det som ble sagt og svarte: ’Sier du det! Klart jeg kommer. Tusen takk uansett!’. Denne gangen spurte jeg hva det gjaldt, men hun viftet bare bort spørsmålet uten å svare. Vi var dessverre ikke 18

fortrolige lenger. Hun sluttet å kalle meg mor den dagen hun fikk bekreftet at jeg egentlig ikke var det.»

I mitt stille sinn tenkte jeg at Anja Marie Hole visst også hadde sluttet å kalle Ingeborg for sin datter. Jeg sa i stedet at hun da til det siste stilte opp for sin adoptivdatter, blant annet med å kjøre henne til skirenn.

«Ja, men det var nok når sant skal sies mer for min egen del enn for hennes. Det ble sjeldnere og sjeldnere at hun ba om å bli kjørt. I går sa hun at hun godt kunne ta bussen i dag, men lot seg overtale da jeg sa at det var upraktisk med skiene og at jeg gjerne ville se hvordan det gikk. Det eneste hun sa til meg på kjøreturen var dette med at hun egentlig ikke ville gå i dag. Forresten kom hun sent, og det var uvanlig. Vi hadde avtalt å kjøre herfra kvart over to, men hun var ute for å ordne et eller annet og kom først løpende ti på halv tre.»

Jeg spurte adoptivmoren om hun hadde noen anelse om hvor Ingeborg hadde vært på formiddagen og om Ingeborg hadde gjort noe uvanlig tidligere i uken.

«Jeg må svare nei på begge deler. Jeg har ikke merket noe påfallende med henne de siste ukene. Onsdag kveld var hun invitert til bursdagsmiddag hos min tidligere ektemann og hans nye kone, så hun dro direkte dit etter skolen.

Mandag og tirsdag kom hun hjem før meg og gikk, hva jeg vet, senere bare ut for å trene. Tirsdag kveld var jeg forresten selv borte nesten hele tiden. I går var hun ikke hjemme da jeg kom halv fem, men kom hjem ved syvtiden. Ingeborg så lett andpusten ut, så jeg gikk ut fra at hun hadde trent.

Det var egentlig merkelig, for hun tok vanligvis treningsfri dagen før konkurranser.»

Jeg noterte meg at avdøde hadde levd et ganske rolig og oversiktlig liv, men at vi foreløpig ikke ante hvor hun hadde vært verken i timene før sitt livs siste løp eller ettermiddagen i forveien. Deretter sa jeg til Anja Marie Hole at jeg snarest mulig også måtte snakke med hennes tidligere ektemann.

19

«Ja selvsagt, men det kan bli vanskelig å nå ham før over helgen. Hans kone fylte 40 forrige uke, og etter hva Ingeborg fortalte skulle de feire med en helgetur til Roma. Min tidligere ektemann hadde et viktig jobbmøte i går kveld, så det var meningen at de skulle reise med et sent ettermiddagsfly i dag og først komme tilbake til Fornebu mandag kveld. Dette var det Ingeborg fortalte meg torsdag, og jeg aner dessverre ikke hvordan man kan nå min tidligere ektemann der. Hans kone er italiensk, så de kan bo enten på hotell eller privat.»

Jeg spurte hva den tidligere ektemannen arbeidet med og om hvor i verden sønnen deres nå befant seg.

«Min tidligere ektemann kommer fra en familie av industribyggere. De siste ti årene har han hatt en direktørstilling ved Kongsberg våpenfabrikk. De bor ute i Asker, for at han skal ha overkommelig vei både til Kongsberg og inn til Oslo. Min sønn er i ferd med å fullføre sine handelshøyskolestudier i Bergen. Han er i Oslo for å delta på en venns bryllupsfeiring i helgen, men er nyforlovet og bor hos henne ute i Bærum. Min sønn er en meget omgjengelig ung mann og han vil sikkert hjelpe deg om han kan. Aldersforskjellen var imidlertid for stor til at det ble noe nært søskenforhold mellom ham og Ingeborg, og så vidt jeg vet har de bare hatt sporadisk kontakt etter at han flyttet ut.»

Jeg skrev ned både adoptivfarens adresse i Asker og adoptivbrorens midlertidige adresse i Bærum, men uten forventninger om avgjørende hjelp fra noen av dem. Ingeborgs forhold til dem syntes å ha vært enda mer distansert og konfliktløst enn forholdet til adoptivmoren. Det var foreløpig vanskelig å se for seg noen løsning i den sfæren av avdødes liv. Jeg noterte meg likevel at det så ut til å være store formuer i familien. Kamp om arv hadde vist seg å være et motiv i flere av mine tidligere mordetterforskninger.

Jeg spurte forsiktig om den tidligere ektemannen hadde fått flere arvinger i sitt nye ekteskap. Anja Marie Hole 20

svarte kort og konsist: «Nei». Hun gjorde ingen mine til å si mer om det temaet. Og jeg følte ikke nå, få timer etter at hennes adoptivdatter var blitt skutt, for å si noe som kunne antyde et motiv for hennes eneste sønn. For det første hadde jeg ingenting å underbygge en slik teori med.

For det andre trodde jeg ikke på den selv.

Mens vi satt tause ved stuebordet, følte jeg en sterk motvilje mot Anja Marie Hole. Det var ett eller annet med at hun satt her så helt kontrollert, uten synlige eller hørbare tegn til sorg, få timer etter at adoptivdatteren var blitt skutt. Det forekom meg å være noe følelseskaldt, ja nesten ukvinnelig, ved hennes reaksjon.

Jeg innså selv at jeg ikke hadde noen grunn til å mislike henne. Min reaksjon hang selvsagt sammen med den sjokkerende avsløringen som jeg nylig hadde opplevd fra min egen familie. Anja Marie Hole hadde utvilsomt ment det godt da hun for 15 år siden overtalte ektemannen til å adoptere et barn. Hun hadde i alle år senere brukt mye tid på å ta konsekvensen av det valget, og hadde fortalt barnet det hun visste da spørsmålet kom opp. Hun og adoptivdatteren hadde vist seg å være for ulike. Kanskje ville Ingeborg med årene i større grad ha klart å verdsette adoptivmorens gode intensjon og mangeårige innsats. Den muligheten var de nå begge blitt berøvet. Igjen sto en litt trist adoptivhistorie – og et fortsatt like uforklarlig mord på en tenåringsjente.

«Ingeborg hadde begynt å skrive dagbok. Det er mulig at den kan være til hjelp for deg, selv om jeg mistenker at det står mest treningstider der. Var det slik at du ville se rommene hennes?» spurte kvinnen på den andre siden av bordet plutselig.

Jeg svarte raskt ja og fulgte etter henne opp trappen til andre etasje.

«Vi ble jo bare to igjen her, så hun fikk sin egen etasje», bemerket Anja Marie Hole i trappen.

Jeg tenkte at de på den måten også hadde sluppet å 21

komme for tett inn på hverandre. Men jeg sa bare at det var sjenerøst gjort av henne.

«Jeg gjorde sikkert mange feil overfor Ingeborg, men det sto i hvert fall aldri verken på viljen eller pengene», sa hun med et blekt smil.

Jeg tenkte straks jeg åpnet døren til andre etasje, at svært få tenåringer i Oslo hadde vært like privilegerte med plass som avdøde Ingeborg Hole Samuelsen. Mang en småbarnsfamilie kunne misunne henne en leilighet med stue, kjøkken, tre soverom og bad med både dusj og badekar.

Dernest tenkte jeg at enda færre unge i Oslo var like ryddige som henne. Her var ingen skitne glass på bordene, ingen skjorter slengt over stolryggene og ingen sokker på gulvene.

Det sto et piano ved veggen og et sjakkbrett i bokhyllen, selv om Ingeborg ifølge adoptivmoren ikke hadde kunnet spille godt på noen av delene. Et par hyllemeter var avsatt til en imponerende samling pokaler og medaljer fra ulike idrettsarrangementer. Platespilleren under var ny, men utvalget av plater innskrenket seg til fem LP-er av Beatles, to av Mary Hopkins, samt en av den unge norske gitarstjernen Terje Rypdal. Musikkinteressen til avdøde Ingeborg Hole Samuelsen så ut til å ha vært mindre enn hos de fleste andre tenåringer.

På stuebordet lå de siste utgavene av Aftenposten og Morgenbladet, samt Programbladet for inneværende uke.

Den eneste andre gjenstanden der var et par blåkantede solbriller, som lå alene igjen ved siden av avisene. Det mest ungdommelige jeg fant i bokhyllen var et titalls titler om Bobsey-barna og Frøken Detektiv, men de hadde Ingeborg ifølge adoptivmoren lest ferdig før tenårene.

Ukeblader eller dameromaner hadde visst slett ikke interessert Ingeborg. På skrivebordet i soverommet, ved siden av en plettfritt oppredd seng, lå en bok med innføring av matteoppgaver. Håndskriften var fast og klar, med uvanlig markant forskjell mellom små og store bokstaver.

22

Skolevesken sto på gulvet ved siden av skrivebordet. På nattbordet lå en krimroman av Sigrun Krokvik og et skuespill av Henrik Ibsen, begge med bokmerker. Ibsen-skuespillet var Et dukkehjem. Jeg sa ikke noe om det, men utvekslet et raskt blikk med adoptivmoren.

«Ibsen var på grunn av en oppgave på skolen, men hun leste nesten bare romaner og aviser nå. Ingeborg har alltid lest mye, og likt krimmysterier. Hun ble kalt Frøken Detektiv av de andre jentene i klassen da hun gikk på ungdomsskolen. Den gang likte hun ikke det tilnavnet. Men hun leste de siste årene med interesse om kriminalsaker i avisene, ikke minst dine. Det ville nok gledet henne å se deg her», sa hun.

Det var godt ment, men kjentes likevel lett beklemmende. Jeg svarte bare at denne drapssaken ville bli gitt høyeste prioritet, og at jeg skulle gjøre mitt beste for å oppklare den snarest mulig.

Det hang ingen bilder av popidoler på veggen her. Derimot hadde hun hengt opp et stort ukebladbilde fra 1968, av tre smilende stafettkvinner som viste sine OL-gull til fotografen. Bilder av Ingeborg selv var et klassebilde fra ungdomsskolen og ett fra gymnaset, samt ett fra en seierspall for et Junior-NM, og to fra fjorårets Oslo-mesterskap. Ingeborg smilte ved siden av lagvenninnene på det ene bildet fra fjorårets Oslo-mesterskap, og omfavnet på det andre konkurrenten Hanne etter målpassering. Derimot sto hun alvorlig tilbakelent og alene på bakerste rekke av begge klassebildene.

«Ingeborg har alltid gått på ski, men denne konkurranseinteressen bråvåknet da hun som tolvåring så det løpet med stafettjentene fra Grenoble. Hun satt klistret til skjermen under hele sendingen, og gjentok flere ganger etterpå at hun selv skulle være med på laget i 1976. Jeg tenkte først at det bare var en barnedrøm som snart ville være glemt. Men hun laget seg treningsløype i hagen dagen etter og la seg virkelig i selen med treningen de neste par årene.

23

Medaljene kom som perler på en snor da hun begynte å gå konkurranser. Flere av mine kolleger syntes det var ukvinnelig med skikonkurranser, men jeg støttet henne», sa Anja Marie Hole.

Jeg tenkte at det var en god forklaring på at Grenobleutklippet fortsatt hang her, men at det mest interessante var det som ikke hang her. Et bilde av kjæresten ventet jeg ikke, siden det var blitt slutt med ham mange uker tidligere. Mer iøynefallende var at det her ikke fantes familiebilder av noe slag. Adoptivforeldrenes skilsmisse hadde kanskje bidratt til at Ingeborg ikke ville henge opp noe bilde av dem i sin etasje. Fra sine første leveår og av sine egentlige foreldre hadde hun ikke hatt noen bilder å henge opp. Det var, illustrerende nok, mye ledig plass på veggen mellom premiesamlingen og bokhyllene.

Det var kort sagt ingen spor etter dramatikk i hjemmet som den nå avdøde Ingeborg hadde forlatt samme morgen.

Vi fant ingenting vi ikke ventet å finne der. Vi fant alt vi ifølge adoptivmoren burde finne der – bortsett fra dagboken. Den var ikke i den ulåste skrivebordsskuffen hvor den ifølge moren brukte å ligge. Skolesekken som sto igjen her oppe i andre etasje inneholdt bare skolebøker. Gymbagen som sto igjen i morens bil inneholdt bare klær og håndklær. Den forsvunne dagboken ble et eget lite mysterium.

Den større gåten om hvem som hadde drept dagbokens eier, kjentes det ikke som jeg kunne komme noe nærmere å løse her.

På vei ut i bilen oppdaget jeg at det fortsatt gikk et enkelt og ensomt skispor rundt huset. Ingeborg hadde utnyttet hagen til det maksimale, og laget seg en treningsløype på rundt 150 meter. Sporet var halvt nedsnødd nå, og ville trolig forsvinne i løpet av natten. Ingen kom til å gå det opp igjen. Skisporet i hagen forsvant for alltid med Ingeborg.

Jeg ble stående der og se på snøen som falt, mens jeg undret over hvor mange spor fra hennes første år som fortsatt kunne graves frem.

24

III Klokken var blitt ti på åtte da jeg kom tilbake til mitt kontor på hovedpolitistasjonen. Det nye mysteriet med drapet på den unge skiløperen engasjerte meg så sterkt at jeg helt hadde glemt at vakten min egentlig sluttet syv – samt at jeg hadde en middagsavtale hjemme hos min kjæreste Patricia Borchmann klokken åtte.

Jeg ringte Patricia, sa at det hadde skjedd noe uventet og spurte om vi enten kunne utsette til litt senere på kvelden eller til dagen etter. Hun trakk først litt på det, men tødde opp da jeg forsikret at årsaken var en krevende ny drapssak.

«Det skulle vel ikke være saken med den drepte unge langrennsløperen i Holmenkollen, som Dagsrevyen nettopp omtalte?» sa Patricia.

Jeg bekreftet at det var den saken jeg arbeidet med – og tilkjennega samtidig en lett frustrasjon over at den tydeligvis alt var ute i media.

«Dagsrevyen nevnte bare kort at en kvinnelig langrennsløper var skutt under et juniorrenn i Holmenkollen, uten å si navnet hennes eller andre detaljer. Men ut fra hva de sa, må det vel ha vært denne Ingeborg Hole Samuelsen?» fortsatte hun raskt da jeg bekreftet at det var den saken.

Jeg hadde vennet meg til at Patricia leste avisene fra forsideoverskriftene og til tegneseriestripene, og at hun husket navn selv fra sportssidene imponerende godt. Likevel ble jeg imponert og sa det.

«Nå vel. Hvis det er den saken du arbeider med er det vel en fordel både for oss, politikammeret og tryggheten til den uvitende allmenhet der ute at vi sees senere i kveld. Det gjenstår å se hvor godt tjenerskapet klarer å holde kjøttet varmt her. Men da kommer du snarest mulig – og før klokken ti», svarte Patricia alvorlig. Så la hun på.

Jeg gikk bort til sjefens kontor. Han satt fortsatt på sin post, uvanlig pent antrukket i dress og slips.

25

«Min brors 60-årsdag er i kveld og feiringen har startet, men jeg ville ikke gå herfra før jeg hadde snakket med deg. Drapet på et mindreårig idrettstalent vil uansett få stor oppmerksomhet. Så lenge saken står uoppklart blir det dessuten en uro for om befolkningen i Oslo trygt kan gå på skiturer og om unge kan delta på idrettsarrangementer. Jeg legger til grunn at du vil lede etterforskningen.

Vil du ha med deg Danielsen eller Helgesen?» spurte sjefen.

Jeg tenkte på Danielsen i tre sekunder og svarte deretter «Helgesen». Danielsen hadde høyest rang, og jeg erkjente for meg selv at han også var den dyktigere etterforskeren. Men Helgesen var rundere i kantene og langt mer lojal overfor etterforskningslederen. Det kjentes viktigere for meg, i en situasjon hvor jeg uansett hadde Patricias intellekt i bakhånd.

«Som jeg tenkte. Du sier fra hvis du finner ut at du trenger Danielsen også, og jeg sier fra hvis jeg finner ut at du trenger ham. Helgesen har jeg alt ringt. Han er også på et familiearrangement i dag, men er klar til innsats fra i morgen tidlig. Jeg fikk nettopp høre at åstedsgranskerne har klar en første rapport til deg i løpet av få minutter. Du vurderer fritt når det er behov for å oppdatere eller konsultere meg om saken. Da skal jeg straks gå til min brors selskap.

Det er bare en ting til vi må snakke om før jeg går. Hvordan går det med din unge kjæreste?»

Spørsmålet var tilsynelatende hyggelig, men utløste i løpet av ett sekund et kaldsvettetokt hos meg. Jeg forsto umiddelbart i hvilken retning sjefen ville, men uten å ane hva han visste og hvor langt han ville gå. Det var en ekstremt ubehagelig følelse.

Jeg svarte så avslappet som jeg kunne: «Etter forholdene bra. Hun har kommet seg fint etter sykehusoppholdet i sommer, men har jo i ung alder mistet begge sine foreldre og selv overlevd både en trafikkulykke og en skuddskade. Det er tidvis krevende for oss begge.»

26

Sjefen nikket kort og rutinemessig, som om det var nettopp det svaret han hadde ventet. Jeg pustet forsiktig ut.

«Dere har min fulle sympati i så måte. På Sørlandet var du jo utenfor tjeneste og på en familieinvitasjon da du ble trukket inn i en mordsak under improviserte forhold. Det har ytterligere styrket din anseelse både inne på kammeret og ute i allmennheten, at du likevel kunne bidra til en oppklaring både av de tre nye drapene og det tidligere barnedrapet. Lensmannen der har jo også tydelig sagt at han satte pris på din innsats. Det var imidlertid uunngåelig at avisene koblet dette opp mot ditt arbeid her i Oslo, og det skapte en viss forvirring at din kjæreste samtidig ble omtalt som din sekretær. Noen har visst oppdaget at hun også ble kalt det i et par oppslag om en tidligere sak her i Oslo», fortsatte han litt langsommere.

«Vi lever i et demokrati med pressefrihet og jeg kan derfor ikke kontrollere avisenes omtale av saker jeg har oppklart. Hva er det du forsøker å si nå?» spurte jeg – og trakk pusten igjen.

«Jeg forsøker å si at din anseelse og tillit hos meg aldri har vært høyere, men at enkelte paragrafryttere er betenkt over at din kjæreste er blitt omtalt i pressen som din sekretær. Vi kan godt skylde på unøyaktig begrepsbruk i pressen, men dette er uansett noe som kan bli brukt mot deg.

Det er viktig at du både i denne etterforskningen og senere aldri gir inntrykk av at hun har noen slags status knyttet til politikammeret og ditt arbeid her. Jeg har all forståelse for at du også under pågående drapsetterforskninger har nær kontakt med din kjæreste, særlig etter den krevende situasjonen dere har vært gjennom. Likevel må jeg uttrykkelig forutsette at ingen konfidensiell informasjon om etterforskningen kommer på avveie», fortsatte han.

Et lite sekund lurte jeg på hvor mye sjefen visste. Jeg stolte på at Patricia ikke hadde fortalt videre til noen om vårt samarbeid. Derfor satte jeg opp et lett indignert ansiktsuttrykk og svarte: «Den slags sårende spekulasjoner 27

hadde jeg gjerne sett at politikammeret var foruten. Jeg er meget nøye med hva jeg betror min kjæreste, og det er selvsagt ingen som helst fare for at noe konfidensielt fra en mordetterforskning kommer på avveie fra meg. Men jeg noterer meg hva du sier og skal selvsagt legge særlig vekt på å unngå alt som kan gi grunnlag for slike spekulasjoner.»

Jeg tenkte mens jeg sa det, at jeg i realiteten nå førte min sjef bak lyset, selv om det jeg sa teknisk sett kanskje ikke var en løgn. Jeg hadde sant nok vært meget nøye med hva jeg fortalte Patricia, og jeg så ingen fare for at noe jeg fortalte ville spre seg videre fra henne. Hensikten hadde alltid vært den beste når jeg konsulterte henne. Men hun hadde gjennom en serie drapsetterforskninger fått høre konfidensiell informasjon i et omfang som ikke kunne forsvares etter noen tolkning av tjenesteinstruksen. Jeg tvilte ikke på at det ville utløse en personalsak og trolig en oppsigelse dersom sannheten om dette kom for en dag.

Jeg undret over hva sjefen kunne ha fått vite om dette og stålsatte meg for å møte et av hans få, men visstnok voldsomme temperamentsutbrudd. Men det skjedde ikke noe mer. Han nikket kort og smilte forsiktig idet han reiste seg.

«Utmerket. Det hele er en storm i et vannglass, og trolig utløst av misunnelse. Jeg tenkte likevel du burde få kjennskap til saken og spørsmålene rundt den. Helgesen har for øvrig ikke på noe tidspunkt nevnt saken for meg og er så langt jeg vet, ukjent med den. Da overlater jeg etterforskningen til dere to, og håper du snart vil ha godt nytt å melde.»

Han reiste seg mens han snakket og gikk idet han var ferdig. Jeg fulgte etter ham ut døren, men stoppet ved mitt eget kontor. Der ventet en av åstedsgranskerne, med en lukket pappeske under armen. Jeg kjente ham så vidt fra tidligere. Han var midt i femtiårene og ble regnet som en noe tørr og svært dyktig fagmann.

Pappesken inneholdt en gjennomsiktig plastpose. Plastposen inneholdt en sort liten pistol.

28

«Vi må sende den videre til en ballistisk undersøkelse for å kunne si sikkert om skuddene som drepte Ingeborg ble avfyrt fra denne. Men det er jo nærliggende å tro det, siden den lå i snøen like ved den opptråkkede stien, og bare knapt 80 meter bak der hun ble funnet. Vi har ikke funnet noen hylser på åstedet, men to patroner mangler i magasinet. Det skal vel mye til at det er en tilfeldighet.»

Jeg sa meg raskt enig, og spurte hva mer vi fikk vite om morderen, hvis vi la til grunn at dette var mordvåpenet.

«Ikke mye, dessverre. Pistolen er en ganske vanlig Luger som bruker 9 x 19 millimeter ammunisjon, og registreringsnummeret er filt av. Det er ingen spor av fingeravtrykk på den», svarte han nøkternt.

«Da får vi bare håpe det beste med den ballistiske rapporten. Hva annet av interesse har dere funnet på åstedet?» fortsatte jeg.

«Vi har foreløpig ikke funnet andre interessante gjenstander enn pistolen innenfor en to hundre meters radius fra åstedet, og de sporene av tobakk og avfall vi har funnet ser ut til å være flere dager gamle. Vi fant ingen fotspor som det var mulig å følge i noen retning. Morderen har etter alt å dømme gått den opptråkkede stien gjennom skogen og ut langs skogkanten, avfyrt skuddene, kastet eller lagt fra seg pistolen, og deretter gått samme vei tilbake. Det er ikke mulig å skille ut noen fotavtrykk der, og han eller hun trengte under fem minutter på å gå tilbake til mengden ved Holmenkollen. Den beste sjansen er om noen der skulle ha merket seg personer som kom ut fra skogen like før drapet.

Utsiktene til nye funn er dårlige, siden et videre snøfall er ventet utover kvelden og natten. Kort sagt har vi ikke funnet noen verdens ting annet enn pistolen, og tviler sterkt på om noe vil dukke opp.»

Mens han snakket, kom jeg på at denne teknikeren var kjent for å være forsiktig inn til det pessimistiske i sine analyser. Det var likevel vanskelig å si seg uenig i hans konklusjoner. Med mindre vi hadde det lykketreff at noen av dem 29

som var blitt registrert og utspurt hadde lagt merke til en mistenkelig person som kom ut av skogen og kunne gi et godt signalement på vedkommende, hadde vi ikke mye å bygge etterforskningen på.

Jeg takket åstedsgranskeren for hans rapport, og uttrykte mitt håp om at vi på et senere tidspunkt i etterforskningen kunne få nytte av å ha funnet mordvåpenet. «Det kan man jo alltids håpe», svarte han. Deretter la han plastposen tilbake i esken, tok den og gikk.

Jeg ringte avdødes adoptivfar i Asker, samt adoptivbrorens forlovede i Bærum, men fikk ikke svar noen av stedene. Derimot tok ekskjæresten på Grefsen straks telefonen. Han hørtes på stemmen ut til å være en behersket ung mann, men pustet tungt og oppga at han var sterkt preget av nyheten om ekskjærestens død, som han hadde fått da klubbformannen ringte. Uoppfordret la ekskjæresten til at han hadde gått stafett selv og således oppholdt seg i Holmenkollen, men ikke hadde villet forstyrre Ingeborg før hennes løp. Han hadde således ikke snakket med henne i dag, og heller ikke sett noe mistenkelig under løpet.

Han trodde nærmest at morderen måtte være en ukjent og sinnsforvirret person, siden han ikke kjente til at Ingeborg hadde hatt noen uvenner. Han tvilte på om han kunne hjelpe meg, men lovte å holde seg hjemme mesteparten av morgendagen.

Etter å ha avsluttet telefonsamtalen med avdødes ekskjæreste, ble jeg sittende lett motløs noen minutter. Vi hadde etter alt å dømme funnet mordvåpenet, men uten at det brakte oss noe nærmere morderen. Det var fortsatt vanskelig å se noe motiv og enda vanskeligere å se noen morder. Skitalentet og skolelyset Ingeborg Hole Samuelsen hadde nok vært en uvanlig seriøs og alvorlig ungdom, med få nære venninner og uten noe nært forhold til sin adoptivfamilie. Men det var fortsatt ikke spor av konflikter i hennes liv, og enda mindre av fiender som ville drepe henne.

Mens jeg satt der, sank det stadig dypere inn at dette lig30

net faretruende på startpunktet for min forrige mordetterforskning i Oslo. Sant nok var offeret denne gang blitt skutt og ikke kvalt. Men det handlet igjen om et drap som var begått utendørs, under værforhold som ga oss få tekniske spor. Offeret var som sist en ung kvinne som ikke syntes å ha noen mulig morder eller noe mulig mordmotiv innenfor sin familie og bekjentskapskrets. Morderen hadde unnsluppet usett fra åstedet, og kunne i storbyens folkemylder være nær sagt hvem som helst. Forrige gang hadde vi også stått igjen uten spor etter det første mordet.

Den gangen hadde morderen vist seg å være en lystmorder, som hadde tatt livet av flere unge kvinner den påfølgende uken. Det ville være et skrekkscenario å oppleve en lignende situasjon.

Selv om adopsjonen nå lå 15 år tilbake i tid, ble den mitt halmstrå. Klokken kvart over åtte ringte jeg lett desperat til Rikshospitalets barneavdeling, og spurte vakthavende der om de hadde ansatt en eldre mannlig lege som i en årrekke hadde arbeidet i Østfold. Etter å ha fått negativt svar på det, ringte jeg videre til Ullevål sykehus.

Fem på halv ni var jeg på min ringerunde kommet meg videre til Aker sykehus. De hadde ingen barnelege med bakgrunn fra Østfold. En 58 år gammel lege som nettopp hadde sluttet der for å gjenåpne sin egen praksis, kom imidlertid fra et mangeårig engasjement i Sarpsborg. Han het Einar Mathisen – og hadde privatadresse i Bogstadveien.

Det kjentes som om jeg mot slutten av en krevende dag endelig gjorde fremskritt. Det fulgte riktig nok et nytt midlertid tilbakeslag, da Einar Mathisens telefon ikke ble tatt selv om jeg lot den ringe lenge. Jeg la på røret, tok det opp igjen og ringte en gang til. Telefonen ble fortsatt ikke tatt.

Idet jeg la på røret for andre gang, banket det i stedet hardt på døren min. Utenfor sto en av de hjelpsomme og middelaldrende sentralborddamene – med en forseglet konvolutt i hånden.

31

«Jeg forstår at du er meget travel med den nye saken, og vil nødig forstyrre. Men jeg skal gå hjem nå, og tidligere i dag skjedde det noe så vidt uvanlig at jeg tenkte du burde få beskjed i dag. Ti over halv ett, like etter at du var gått ut, kom en ung dame som var vennlig, men samtidig uvanlig bestemt. Hun nærmest krevde å få snakke med deg personlig. Da jeg sa at du var på vakt i dag, men ikke til stede akkurat nå, ba hun om tillatelse til å vente på deg. Jeg lot henne vente og hun ble sittende i nesten en time. Fem over halv to gikk hun, men ba om at dette ble overbrakt deg», sa hun unnskyldende.

Jeg så ned på brevet. Håndskriften med «førstebetjent Kolbjørn Kristiansen fortrolig» utenpå konvolutten var sentralborddamens egen.

Jeg spurte om hun kunne gi en litt nærmere beskrivelse av den unge damens utseende og sinnstilstand.

«Hun var mørkhåret og slank, under 20 år, ja kanskje under 18. Hun virket andpusten og oppskjørtet da hun kom, og jeg så at hun flere ganger skjulte ansiktet i hendene. Det så ut til at hun gradvis gjenvant fatningen, og hun virket konsentrert og alvorlig da hun gikk.»

Jeg takket sentralborddamen, og ergret meg grenseløst over at jeg hadde gått ut for en rask lunsj og et påfølgende rutineoppdrag fra halv ett i dag.

Jeg skjønte tegningen før jeg så skriften i brevet. Da jeg så skriften visste jeg straks at jeg hadde sett den før – få timer tidligere og på en innføringsbok med matteoppgaver.

Ordene var langt mer oppsiktsvekkende enn tallene i matteboka.

Kjære Kolbjørn Kristiansen Jeg oppsøkte ditt kontor og ventet der i dag, fordi jeg nylig har fått viktig ny informasjon om noe som kan være en meget alvorlig kriminalsak. Jeg må dessverre reise ut til Holmenkollen for å delta i Oslo-mesterskapet på ski nå, men kommer tilbake etterpå og forsøker om nødvendig å 32

ringe deg privat i kveld. Beklager min pågåenhet, men opplysningene jeg har kan være av stor interesse for deg og politiet. Jeg har lest om dine tidligere saker i avisene og gleder meg til å møte deg.

Med vennlig hilsen Ingeborg Hole Samuelsen

IV «Uff», sa Patricia med et tungt sukk etter å ha lest brevet.

Klokken var kvart på elleve. Tjenestepiken hadde nettopp vært innom for å hente restene av hovedretten. Dessertskålene med is var satt frem, men Patricia hadde satt sin til side etter å ha spist et par teskjeer. I stedet trillet hun nå rullestolen litt tilbake fra bordet og tente seg med svakt skjelvende hender en sigarett.

«Enig. Det var virkelig et sjeldent sammentreff av uheldige omstendigheter at stakkars unge Ingeborg ble skutt i dag. Hadde jeg gått fra kontoret ti minutter senere, ville hun trolig fortsatt vært i live», sa jeg.

«Hun ble skutt i dag fordi et eller annet skruppelløst og egoistisk menneske ønsket å ta livet av henne, og hadde tenkt ut en god plan for å lykkes med det. Tilfeldigheter som ingen kunne lastes for, førte til at morderens plan lot seg gjennomføre. Du visste ikke noe om dette og gjorde jobben din. Det må du ikke klandre deg selv for», sa Patricia med uvanlig mild stemme.

Jeg takket for det, og spurte om hun fra tidligere hadde noe kjennskap til den avdøde Ingeborg Hole Samuelsen og hennes familie.

«Det kan man vel knapt si. Samuelsen-familien har drevet med industri og forretningsvirksomhet, og et par av familiens eldre medlemmer var visstnok venner av min farfar.

Hole-familien kjenner jeg så vidt av navn, og denne Ingeborg har jeg bare lest om i avisen. Hun fremsto i et inter33

vju med Aftenposten forleden uke som en uvanlig reflektert ung dame, i hvert fall til å være toppidrettsutøver. Kan jeg legge til grunn at hun var en for alderen intelligent og seriøs dame?» svarte og spurte Patricia.

«Det er absolutt mitt inntrykk», svarte jeg.

Patricia tok frem et avisutklipp og rakte meg det. Ingeborg Hole Samuelsen hadde ifølge Aftenpostens reporter vært «et av de mest fremgangsrike unge talentene på spinnesiden i norsk idrett». Intervjuet var skrevet i en velvillig tone. Kombinasjonen av høye karakterer fra gymnaset og høye plasseringer fra skisporet ble behørig omtalt. Ingeborg Hole Samuelsen ville ikke velge hva som var viktigst, men bebudet «100 % satsing på utdannelsen og 100 % satsing på idretten». Det ble behendig flettet inn at både hennes far og onkel hadde vært aktive i Høyre. Hun distanserte seg selv effektivt fra å innta politiske standpunkter, ved å svare at hun fortsatt hadde to år på seg til å avgjøre hvilket parti som skulle få hennes stemme. Ellers var ambisjonene klare nok: På spørsmål om sine nyttårsforsett svarte hun at det var «en karakterbok med færrest mulig femmere og et junior-NM med flest mulig medaljer».

Jeg tenkte etter å ha lest intervjuet, at Ingeborg kanskje var det av ofrene i mine drapssaker som lignet mest på Patricia. Det følte jeg foreløpig ikke for å diskutere. I stedet sa jeg: «Både brevet hun skrev til meg og måten drapet ble gjennomført på, styrker vel inntrykket av at vi ikke snakker om en ny lystmorder eller en galning som valgte seg et tilfeldig offer, men om en rasjonell og målrettet morder som ønsket å stoppe henne fra å fortelle noe hun visste?»

«Det er jo nærliggende å tenke seg en sammenheng til kriminalsaken hun omtaler i brevet, og som hun var oppsatt på å få fortalt deg mer om i kveld. Imidlertid kan det jo se ut som om hun selv ikke regnet med å være i noen fare, til tross for at hun visste noe viktig om en alvorlig kriminalsak og var i ferd med å kontakte politiet om den. Kanskje feilvurderte hun bare situasjonen, og undervurderte 34

den eller de hun hadde tenkt å fortelle deg noe om. La oss likevel ikke låse oss til at det må være en sammenheng mellom brevet og drapet. Et tilfeldig offer var hun nok uansett ikke, og en lystmorder tror ikke jeg heller at vi jakter på denne gangen», svarte Patricia ettertenksomt.

«Enig. Dette virker veldig målrettet, rasjonelt og kaldblodig», sa jeg lettet.

«Du kan trygt si det hva angår utførelsen av drapet. Den etterlatte pistolen skaper imidlertid forvirring i det rasjonelle bildet», svarte Patricia kort.

«Gitt at morderen var trygg på at våpenet ikke hadde fingeravtrykk og ikke kunne spores tilbake til ham eller henne, er det vel ikke noe irrasjonelt i å la pistolen ligge igjen ved åstedet? Det hadde jo blant annet den fordelen at morderen ikke ville ha våpenet på seg hvis han eller hun ikke rakk å komme seg vekk fra området før politiet kom», innvendte jeg.

Patricia vagget lett misbilligende med hodet.

«For all del. Det er ikke noe rart i at pistolen lå igjen i en snøfonn ved sporet. Det som er rart er at pistolen lå i akkurat den snøfonnen, opp mot 100 meter bak offeret. Med mindre det var en diskoskaster som sto der og ventet ved skisporet, er det for langt unna til at pistolen kan ha blitt kastet dit. Det betyr at morderen må ha løpt tilbake langs sporet for å legge fra seg pistolen. Det virker veldig lite rasjonelt å gjøre det, når han eller hun visste at de neste løperne i løpet av kort tid ville dukke opp der. Sjansen for å bli sett økte for hver meter morderen løp den veien. Jeg kan foreløpig ikke se noen fornuftig grunn til den manøveren», svarte hun.

Når hun sa det på den måten, ble pistolens plassering ganske uforklarlig også for meg.

«Morderen hadde jo åpenbart sett seg ut et velegnet punkt i løypa, hvor han hadde klar sikt til løypa samtidig som sjansen for at det ville stå andre tilskuere der var liten.

Likevel er det noe med traseen der som forvirrer meg. For35

sto jeg riktig at Ingeborg lå omtrent en tredel inn på en lang flat strekning hvor sporet gikk langs skogkanten, før det tok av inn i skogen?» fortsatte Patricia.

«Ja. Løypa gikk rundt 300 meter langs skogkanten, og hun hadde gått rundt 100 av dem da hun ble skutt. Jeg tenkte også først at det ville vært bedre for morderen å vente inne i skogen, etter at løypa hadde svingt. Men for det første kom man da nærmere målområdet, slik at faren for å bli sett eller hørt derfra økte. For det andre ville morderen også fått dårligere sikt bakover i sporet», svarte jeg.

«Selvsagt. Det var ikke det jeg tenkte på», svarte Patricia.

Hva hun hadde tenkt på, sa hun ingenting om. I stedet tok hun et nytt drag av sigaretten, og ble sittende tankefull litt.

Jeg ventet et lite minutt, og spurte deretter hva hun tenkte.

«Da vi for ni måneder siden startet vår forrige mordetterforskning i Oslo, var jeg som du kanskje husker, opptatt av denne maurtegningen som ble funnet på åstedet.

Drapsofferet hadde ingen tilknytning til noen kriminalsak, morderen etterlot seg nesten bokstavelig talt en signatur på åstedet, og fant sitt offer utenfor allfarvei i kveldsmørket. Det tydet klart på en lystmorder. Denne gangen trodde i hvert fall drapsofferet selv at hun var i ferd med å overlevere viktig informasjon om en kriminalsak til politiet, morderen etterlot seg så langt vi kan se ingen signatur på åstedet, og drapet ble begått i fullt dagslys med mange mennesker i området. Derfor tror jeg inntil videre at sjansen for nye mord de neste dagene er liten, og at både motivet og morderen denne gangen er direkte relatert til offeret.

Men foreløpig vet vi for lite om Ingeborg Hole Samuelsen til at jeg kan og vil tro noe om hvorfor hun ble drept og hvem som drepte henne. Hun klaget selv over at hun jo ikke visste hvem hun var. Det blir vi to nå nødt til å finne ut», svarte Patricia.

36

«Da blir det viktig om jeg i morgen kan få tak i barnelegen som hun kjente igjen på gaten, og om han i så fall kan hjelpe oss på sporet av Ingeborgs tidlige barneår i Østfold», sa jeg.

«Hva som skjedde med henne i Østfold midt på 1950-tallet er åpenbart et hovedspørsmål her. Men det er mange flere ubesvarte spørsmål. Vi vet hvor Ingeborg var den siste halvannen timen før avreisen til Holmenkollen i dag – nemlig på politistasjonen. Men vi aner foreløpig ikke hvor hun var i timene før hun dro dit, og heller ikke hvorfor hun kom så sent hjem i går kveld. Vi vet heller ikke hvem som ringte henne i telefonsamtalene som adoptivmoren nevnte. Dessuten vet vi verken hva som sto i dagboken hennes eller hvor det kan ha blitt av den. Det var forresten ganske rart at adoptivmoren visste hvilken skuff en ganske ny dagbok brukte å ligge i, selv om hun sjelden var oppe i andre etasje. Jeg tror hun vet mer enn hun sier. Press henne gjerne litt mer om det.»

Jeg sa at det med dagboken var et godt poeng og lovet å ta det opp med adoptivmoren, samt å snakke med adoptivfaren, adoptivbroren, den tidligere kjæresten og det jeg kunne finne av venninner.

«Utmerket. Ring meg hvis du trenger det og kom tilbake hit til middag. Kan jeg og kjøkkenet her gå ut fra halv åtte?» fortsatte Patricia bestemt.

Jeg sa ja takk til invitasjonen, og lovte å ringe god tid i forveien hvis det ble nødvendig å utsette.

«Fint», sa Patricia.

Siden ble vi sittende i taushet, mens tjenestepiken ryddet ut dessertskålene.

Ut fra det lille vi så langt visste, kom vi åpenbart ikke noe lenger med etterforskningen her og nå. Jeg ble i stedet sittende og tenke på en talemåte jeg nettopp hadde lest for første gang i en engelsk bok – om elefanten i rommet.

Det sto liksom igjen en elefant ved siden av oss i rommet, uten at noen av oss nevnte den. Den samme elefanten 37

hadde stått her de siste gangene jeg hadde vært her, men den hadde vokst etter dagens dramatiske hendelser.

Seks måneder tidligere hadde jeg tatt med meg Patricia på noe som skulle bli en idyllisk sommerferie på en øy ved sørlandskysten. Det hadde først vist seg at Patricia led av en fobi mot øyer, og så ble vi med fare for våre egne liv fanget i hva som utartet til et 48 timers mareritt av en mordetterforskning. Patricia lyktes nok en gang i å se de usynlige sammenhengene ingen andre så, og å oppklare både et ti år gammelt barnedrap og tre nye drap. Men denne gangen holdt det på å koste henne livet. Søndag 23. juli 1972 hadde hun, etter å ha blitt skutt i magen, med nød og neppe overlevd ferden over til fastlandet.

Den påfølgende operasjonen hadde vært vellykket og kulen var blitt fjernet uten å etterlate mer alvorlige skader enn et arr på magen. Men etter den store lettelsen over at hun overlevde, var den sterke beundring jeg følte for Patricias mot den søndagen blitt avløst av en varig bekymring for hennes sinnsstemning. Hun ble liggende på sykehus først fire dager i Arendal og så ytterligere ti dager i Oslo. Hun mislikte intenst dagene på sykehuset og sov urolig om nettene der. Samtidig bekymret hun seg kontinuerlig for at hennes navn og vår forbindelse skulle bli eksponert for sterkt i avisene.

Den offentlige siden av saken hadde gått etter forholdene bra. Saken hadde de første dagene fått førstesidene i sørlandsavisene og store oppslag i riksavisene. De hadde heldigvis fokusert mest på min og den lokale lensmannens innsats i etterforskningen. Et par bilder av Patricia hadde funnet veien til avisspaltene. Men i avistekstene var hun, til sin egen lettelse, bare kort blitt omtalt som et skadet øyenvitne.

I det ytre var alt tilsynelatende som før da hun kunne flytte hjem igjen 7. august. Men etter en kortvarig bedring de kommende ukene, hadde humøret hennes tilsynelatende blitt mørkere i takt med årstiden. Hun hadde følt seg preget 38

av de fysiske påkjenningene, og klaget over at hun fortsatt sov dårlig. Forbruket hennes av kaffe og sigaretter hadde økt, og hennes uvilje mot å forlate hjemmet var blitt sterkere enn noen gang. Tidligere hadde hun ved flere anledninger invitert seg selv hjem til meg og vanligvis sagt ja hvis jeg foreslo at vi skulle spise ute. Nå hadde hun tatt full regi og bestemt at vi inntil videre bare fikk møtes til middager her.

«Jeg skal stille opp for deg og avdøde Ingeborg så langt mine fysiske krefter og min mentale kapasitet tillater. Men jeg må forutsette at du ikke ber meg om å begi meg ut igjen», sa hun plutselig.

Jeg hørte meg selv svare at jeg satte stor pris på at hun ville hjelpe meg, og at jeg selvsagt skulle komme hit for å servere henne nødvendige opplysninger. Samtidig undret jeg på om hun i det hele tatt hadde vært utenfor døren de siste fem månedene. Det styrket min uro både for hennes situasjon og for vårt forhold.

Jeg valgte igjen å skyve det foran meg – denne gangen i et håp om at en ny mordetterforskning sett fra trygg avstand kunne motivere Patricia. Foreløpig så jeg absolutt ingen grunn til å uroe henne med å fortelle at hun og hennes rolle hadde vært et tema min sjef hadde tatt opp med meg.

«Fint. Da ses vi igjen i morgen kveld. Jeg kjenner meg litt trett nå, og du bør vel sove ut for å kunne starte innsamlingsarbeidet tidlig i morgen», sa hun.

Vi brøt opp ti på halv tolv. Jeg tenkte i det samme at mens vi ett år tidligere på noe vis hadde vært et kjærestepar forkledt som gode venner, var vi nå snarere et par gode venner forkledt som kjærester.

Jeg la meg alene etter å ha satt vekkerklokken på åtte.

Trettheten kom fort etter en lang arbeidsdag, og jeg sovnet i løpet av få minutter. Det nest siste jeg så før jeg sovnet, var en vekkerklokke hvor begge viserne sto på tolvstreken.

Det siste jeg så var minnebildet av et ensomt skispor som snødde igjen.

39