T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 3 av 848)
HANS OLAV LAHLUM
Presidentene FRA GEORGE WASHINGTON TIL BARACK OBAMA
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 4 av 848)
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52956-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Jesper Egemar og Fredrik Eive Refsli Omslagsfoto: Library of Congress, Print and Photographs Division; Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt med Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 5 av 848)
INNHOLD
FORFATTERENS FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. George Washington (1789–97) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. John Adams (1797–1801) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Thomas Jefferson (1801–09) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. James Madison (1809–17) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. James Monroe (1817–25) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. John Quincy Adams (1825–29) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Andrew Jackson (1829–37) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Martin Van Buren (1837–41) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. William Henry Harrison (1841) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. John Tyler (1841–45) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. James K. Polk (1845–49) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Zachary Taylor (1849–50) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Millard Fillmore (1850–53) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Franklin Pierce (1853–57) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. James Buchanan (1857–61) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Abraham Lincoln (1861–65) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Andrew Johnson (1865–69) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Ulysses S Grant (1869–77) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Rutherford B. Hayes (1877–81) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. James A Garfield (1881) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Chester Arthur (1881–85) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 & 24. Grover Cleveland (1885–89 og 1893–97) . . . . . . . . . . 23. Benjamin Harrison (1889–93) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. William McKinley (1897–1901) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Theodore Roosevelt (1901–09) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. William Howard Taft (1909–13) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Woodrow Wilson (1913–21) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5
7 9 12 27 38 54 66 77 89 104 115 123 135 146 156 166 178 189 202 215 229 239 247 253 263 271 280 294 301
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 6 av 848)
29. 30. 31. 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40. 41. 42. 43. 44. 45. 45.
Warren G. Harding (1921–23) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Calvin Coolidge (1923–29) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herbert Hoover (1929–33) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Franklin D. Roosevelt (1933–45) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Harry S Truman (1945–53) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dwight D. Eisenhower (1953–61) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . John F. Kennedy (1961–63) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyndon B. Johnson (1963–69) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Richard Nixon (1969–74) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gerald Ford (1974–77) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jimmy Carter (1977–81) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ronald Reagan (1981–89) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . George Bush (1989–93) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bill Clinton (1993–2001) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . George W. Bush (2001–2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barack Obama (fra 2009) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ? Donald Trump . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ? Hillary Rodham Clinton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
315 329 338 349 367 387 403 419 437 458 472 483 503 518 534 559 591 614
APPENDIKS 1: Historisk rangering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 634 APPENDIKS 2: En kort presentasjon av USAs politiske system, partisystem og geografiske vekst 1789–2009 . . . . . . .636 NOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LITTERATURLISTE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NAVNEREGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ILLUSTRASJONER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
645 792 823 848
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 7 av 848)
FORFATTERENS FORORD (2009)
Bak denne boken ligger fra forfatterens side to sterke interesser for politiske ledere og for USAs historie, som lagt sammen har blitt til en mangeårig fascinasjon for amerikanske presidenters liv og virke. Utgivelsen av denne boken er således en stor og gammel drøm som går i oppfyllelse for forfatteren. Jeg er skyldig Cappelen Damm forlag stor takk for å ha gitt meg sjansen til å realisere den både i trykt utgave og som lydbok, og kan bare håpe at jeg har klart å vise meg denne tilliten verdig. Forlaget skal også ha takk for å ha akseptert den utvidelsen av sidetallet som utover i skriveprosessen viste seg nødvendig for at boken skulle kunne dekke alle de 42 presidentene på en meningsfull måte. Hos Cappelen Damm skal min forlagsredaktør Marius Wulfsberg ha stor takk for mange gode innholdsmessige og språklige kommentarer, som utvilsomt har gjort manuset både bedre og lettere tilgjengelig særlig for allmennlesere. Språkvasker Hege Berstad har gjort en stor innsats med å sikre korrekthet og konsekvens i rettskriving og språk, og i tillegg kommet med verdifulle kommentarer til innholdet. Samtalene med lydbokredaktør Ingrid Schibsted Jacobsen har vært til stor nytte og inspirasjon også for bearbeidingen av den trykte utgaven. Utenfor forlagets vegger er to tusen takker herved gitt til historiker James Godbolt og til lærerstudent (og sjakknorgesmester) Espen Lie, som fra sine vidt forskjellige ståsteder har gjennomgått og kommentert i detalj hele manuset. I tillegg har jeg hatt uvurderlig nytte av ulike kommentarer til deler av manuset og/eller diskusjoner om innholdet fra et politisk og faglig godt blandet utvalg av andre hjelpsomme venner og kollegaer: Vidar Eng, Tor Egil Førland, Aleksander Hagen, Pål Vegard Rameckers Hagesæther, Kristin Hatledal, Per Egil Hegge, Torstein Lerhol, Haakon Lie, Turid Lilleøren, Jane Iren Nygård og Geir Sune Tallaksen. Avslutningsvis er jeg også skyldig en siste stor takk til det mennesket som i et annet land en vakker sommerdag i forrige århundre, ga meg det inspirerende råd selv å skrive en bok om alle de amerikanske presidentene. 7
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 8 av 848)
I løpet av tre høstmåneder i 2008 ble to opplag utsolgt av denne bokens innbundne fullprisversjon, som hadde undertittelen Fra George Washington til George W. Bush. Når det i mars 2009 utgis en pocketbokversjon er tittel, omslag og innhold oppdatert frem til 10. mars 2009. Sammenlignet med 2008-versjonene er presidentkandidatportrettet av John McCain tatt ut. Presidentkandidatportrettet av Barack Obama er utbygget til et komplett presidentportrett, som inkluderer utførlig omtale av presidentvalget 2008 samt Obamas regjeringssammensetning, innsettelse og fremtidsutsikter som president. Boken skal dermed være den første norske som behandler disse svært aktuelle begivenhetene, og som gir et komplett oppdatert portrett av USAs 44. president. De oppsummerende avslutningsdelene om erfaringene fra presidentene til og med George W. Bush står derimot uendret, unntatt noen få korrigeringer for presidentvalget i 2008. Det er satt inn to kart og et appendiks om USAs politiske system, som dessverre ikke fikk plass i fullprisutgaven. Videre er det foretatt en omfattende oppdatering av presidentportrettet til den nylig avgåtte George W. Bush, samt et fåtall korrigeringer og rettelser i noen tidligere presidentportretter. Forfatteren benytter anledningen til å takke anmeldere og andre lesere for oppmuntrende kommentarer så vel som kritiske anmerkninger. Jan Arild Snoen fortjener her en spesiell takk for omfattende kommentarer både skriftlig og muntlig. I tillegg skal min unge venn Simen Lie ha takk for høyst påkrevd teknisk hjelp med de nye kartillustrasjonene. Gjøvik, 10.03.2009
Hans Olav Lahlum
Til tredje utgave i 2012 ble portrettene av George W. Bush og Barack Obama utvidet og oppdatert, og det ble satt inn et nytt kandidatportrett av Mitt Romney. Til 2016-utgaven er portrettet av Barack Obama oppdatert ytterligere, portrettet av Romney tatt ut, og det er satt inn nye kandidatportretter av Hillary Rodham Clinton og Donald Trump. Av plassmessige årsaker er den tidligere avslutningsdelen tatt ut. For øvrig er det gjort talløse små rettelser og oppdateringer. For 2012-utgaven skal Jan Arild Snoen ha stor takk for ekspertkommentarer til de nye tekstdelene, og Merethe Alm ha takk for korrekturlesing. For 2016-utgaven skal Svein Melby ha stor takk for ekspertkommentarer og Cappelen Damm Forlag for korrekturlesing. Gjøvik, 04.09.2016
Hans Olav Lahlum
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 9 av 848)
INNLEDNING
«Hvorfor i all verden har du skrevet en bok om de amerikanske presidentene – på norsk?» Historien om de amerikanske presidentene, fra George Washington til Barack Obama, er en spennende fortelling om 43 høyst ulike mennesker. Det er også historien om USAs utvikling fra å være en ny og skjør nasjonalstat i 1789, til å bli verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt. Alle med interesse for det fine samspillet mellom enkeltmennesker, politikk og samfunnsutvikling, tror jeg har mye å lære av de amerikanske presidentenes historie. Ikke minst gjelder det i vår globaliserte tid, da USA påvirker situasjonen ikke bare i Norge, men også i en rekke andre småstater verden over. I år (2016) er USAs sittende president uten tvil den mest kjente og omstridte ikke-nordmann i Norge. Det amerikanske presidentvalget kommer til å bli den mest omtalte utenlandske begivenheten i norske medier i år. For enten man liker det eller ikke, er USAs president verdens mektigste mann, og den som har størst innflytelse på verdens utvikling de kommende årene. I Norge er det derfor kort mellom avisreportasjer, kronikker og tvinnslag om dagens situasjon i USA og spekulasjoner om landets utvikling. Atskillig lenger er det mellom bøker som kan gi viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen i USA. Da jeg påbegynte denne boken, hadde det gått nærmere 60 år siden det ble utgitt en samlet fremstilling om USAs historie fra 1789 til i dag.1 Denne boken gjør riktignok ikke krav på å være en bred fremstilling av hele USAs historie; den er mer enn fornøyd med å være en lettlest introduksjon om presidentenes betydning under sentrale politiske begivenheter i amerikansk historie, som uavhengighetskrigen, borgerkrigen, 1. og 2. verdenskrig, den kalde krigen, Vietnamkrigen, Watergate-skandalen og dagens krig mot terror. I den grad plassen tillater det, trekker boken i tillegg inn noen bredere sosiale og kulturelle samfunnsendringer, fra 9
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 10 av 848)
det amerikanske samfunnet så vel som fra europeisk og global historie. I USA er det selvsagt utgitt flere leseverdige bøker om de 43 amerikanske presidentene, men på norsk har det ikke eksistert en bok som denne, som forsøker å analysere de amerikanske presidentene i lys av et hovedfokus på utviklingen av USAs skiftende rolle i verdenssamfunnet generelt og Europa spesielt.2 Dét er den røde tråden i min fremstilling, og selv om den kanskje er mindre iøynefallende i enkelte portretter, løper den likevel gjennom hele boken, og nøstes opp i avslutningskapittelet. Under arbeidet med denne boken ble jeg under et tilfeldig møte på en bussholdeplass en dag gjort kjent med at professor Ole Moen også arbeidet med en portrettbok om de 43 amerikanske presidentene.3 I denne situasjonen valgte jeg å fullføre mitt manus som planlagt med den fordel at min fremstilling kunne trekke veksler på Moens bok og henvise til den der det var på sin plass. Det er med stor glede jeg ser at begge bøkene har oppnådd et uventet godt salg, og at de sammen har bidratt til økt kunnskap om ulike temaer fra USAs politiske historie. Det å skrive for den allment interesserte leser så vel som for faghistorikerne, er et velkjent dilemma for alle som har skrevet bøker om historiske temaer. I likhet med min biografi over tidligere statsminister Oscar Torp, er dilemmaet forsøkt løst gjennom den såkalte totempometoden.4 Det innebærer at hovedteksten er forsøkt gjort lett tilgjengelig, mens utdypende forklaringer er plassert i notene. Der finnes også detaljerte tips om litteratur og andre kilder, for studenter og andre lesere som ønsker å fordype seg på bestemte personer, begivenheter eller temaer fra denne boken. Boken har selvsagt alt overveiende måttet basere seg på bruk av engelskspråklige kilder, men det er lagt særlig vekt på å følge opp sporene fra litteratur tidligere utgitt på norsk. Fremstillingen er livet opp med korte sitater, anekdoter og dramatiske episoder fra presidentenes liv der det fungerer som illustrasjoner. Og for at leseren skal være best mulig oppdatert før presidentvalget i 2016, inneholder den også kortere portretter av de to kandidatene som fortsatt gjenstår i kampen om å bli USAs neste president. Den mest uheldige presidenten fikk bare beholde makten i 32 dager, mens den som satt lengst fikk tolv år i Det hvite hus.5 Det er også stor variasjon i hvor spennende de 43 presidentene var som mennesker og politikere, og hvilken tid de levde i. Det er åpenbart langt mer 10
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 11 av 848)
å skrive om enkelte presidenter enn om andre, og lengden på portrettene er avpasset etter deres betydning. Under arbeidet med denne boken har det imidlertid vært overraskende å se hvilken interesse også historien om i dag nesten glemte presidenter kan ha. I mange tilfeller kan det også være mye å lære om hvorfor presidenter som tilsynelatende hadde store muligheter, likevel ikke lyktes. Noen av de mindre viktige og mindre dyktige presidentene er derfor også gitt utvidet plass. Det er etter dette forfatterens håp og tro at en bok om 43 amerikanske presidenter på norsk vil være ikke bare til underholdning, men også til lærdom og utvikling for mange lesere. Spørsmål og synspunkter fra leserne mottas med takk, leses med interesse, og besvares så langt tid og kompetanse tillater på e-post hansolahlum@gmail.com
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 12 av 848)
1. PRESIDENT
George Washington
Føderalist. Virginia. Født 22. februar 1732 i Westmoreland, Virginia. Gift 6. januar 1759 med Martha Dandrige Custis (1731–1802). Adopterte hennes barn John Parke Custis (1754–81) og Martha Parke Custis (1756–73). President 30. april 1789–3. mars 1797. Døde 14. desember 1799 i Mount Vernon, Virginia.
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 13 av 848)
Britiskfødte George Washington ble utvilsomt 1700-tallets mest populære og berømte amerikaner, og dertil mannen som kom til å bety mest for nasjonsbyggingen i USAs kritiske barndomstiår. Han ble nasjonalhelt som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene under uavhengighetskrigen 1775–83, og var et udiskutabelt valg da republikken seks år senere skulle velge sin første statsleder. USAs første president er illustrerende nok også den eneste presidentkandidaten ingen noen gang avga en stemme imot. Tross berømmelsen fremstår nasjonalmonumentet George Washington 217 år etter sin død fortsatt som en noe vag og mystisk person. Han forble hele sitt liv en reservert og noe distansert mann, som sa lite og skrev enda mindre om sine personlige tanker og følelser. George Washington så på uavhengighetskampen som sitt livsverk, og trivdes bedre med å bli titulert som general enn som president. Han gjorde likevel større suksess politisk, som skaper av presidentembetet og av flere svært langvarige tradisjoner både i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken.
DEN ENSOMME OVERKLASSESØNN George Washington ble født morgenen 22. februar 1732, på en plantasje sør for elven Potomac i Virginia. Plantasjen var stor, men arvingene ble etter hvert mange: Faren Augustine Washington (1694–1743) hadde to sønner og en datter fra et tidligere ekteskap, og George fikk senere fem yngre helsøsken. Augustine Washington var en suksessrik plantasjeeier og forretningsmann, og en kjent mann i hjemstaten. Imidlertid døde han plutselig da George var elleve år, og hadde vært så mye bortreist på forretningsreiser at sønnen bare hadde vage minner om ham. Tapet av faren ble særlig stort siden George i ung alder fikk et anstrengt forhold til sin kravstore mor Mary Ball Washington (1709–89). Det vik13
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 14 av 848)
tigste forbildet for ham i oppveksten kom i stedet til å bli den 14 år eldre halvbroren Lawrence. Som medlem av den kultiverte engelskspråklige overklassen, fikk George privat undervisning fra tiårsalderen, og viste betydelige intellektuelle talenter, særlig for matematikk. Han ønsket som de eldre halvbrødrene å gå på skole i England, men moren motsatte seg både det og hans senere ønske om å få dra til sjøs. I sekstenårsalderen brøt George med moren, og flyttet inn med halvbroren Lawrence på hans plantasje Mount Vernon. I påvente av å få sin farsarv ved 21-årsalderen drev den unge George en tid som handelsmann og landspekulant. Tilværelsen ble imidlertid preget av at hans storebror ble stadig sykere av tuberkulose. 18 år gammel reiste George som medhjelper for broren til Barbados, men oppholdet førte bare til at lillebroren selv ble liggende syk en stund. Ved Lawrences død i 1752 overtok George Mount Vernon, som gjennom alle opp- og nedturer skulle forbli hans trygge base og faste holdepunkt i livet.1 21 år gammel var George Washington økonomisk uavhengig, men sto samtidig på bar bakke familiemessig. Han hadde mistet både sin far og sin kjære storebror, gikk dårlig overens med sin mor og hadde derfor lite kontakt med sine yngre søsken. George Washington anno 1753 fremstår som en mann med mange talenter, og med store ambisjoner for egen karriere. Han satset først på en militær karriere, og sympatien lå klart på britenes side. Faren hadde vært sterkt englandsorientert, og selv om fransk var 1700-tallets internasjonale sosietetsspråk, hadde George Washington aldri fått lære det. I kraft av sin formue og sosiale status ble han 20 år gammel utnevnt til major i Virginias militære kolonistyrker.
FRA FIASKO TIL SUKSESS PÅ SLAGMARKEN Syvårskrigen, som med stor rett er blitt kalt den aller første verdenskrigen, dateres i Europa til 1756–63. I de amerikanske koloniene startet krigen mellom briter og franskmenn imidlertid allerede i 1754. Den startet lettere katastrofalt for George Washington, som den sommeren først led store tap og så likevel måtte gi opp fortet sitt. Tross den dårlige starten ble han under krigens videre gang forfremmet fra løytnant til oberst i den britiske hæren, men trakk seg i protest mot at engelskfødte offiserer av lavere grad ble stilt over ham.2 Ved årsskiftet 1758–59 kom 14
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 15 av 848)
George Washington i drift mot politikken for første gang, da han forlot de militæres rekker for å innta sin plass i det britiskkontrollerte overhuset for Virginia. Syvårskrigen ble personlig en skuffelse for Washington. Erkjennelsen av at amerikanskfødte tropper i eget terreng ofte klarte seg bedre enn britiske elitesoldater, skal imidlertid ha blitt en viktig inspirasjon for hans senere rolle i uavhengighetskampen.3 I tjueårene var Washington en søkende mann i det offentlige liv. Samtidig synes han å ha vært aktivt søkende etter en passende kone. Den unge George Washington fremsto imidlertid som både overambisiøs og noe autoritær, og hadde lite hell med seg. Det hører med til historien at Washington bare søkte sine ektefellekandidater blant Virginias mest fornemme og rike familier. I 1756 fikk han nei på sitt frieri til en rik godseierdatter.4 Langt bedre gikk det da han to år senere avla flere besøk i eiendommen Det hvite hus, for å besøke Martha Dandrige Custis – som ble sagt å være Virginias rikeste kvinne. Washington skal ha kjent både henne og ektemannen fra tidligere, men hadde ingen betenkeligheter med å utnytte situasjonen da Martha 27 år gammel plutselig ble enke. Martha Washington beskrives som en trofast og fornuftig kvinne, men ble ikke oppfattet som noen blendende skjønnhet eller noen stor intellektuell kapasitet. Det var en utbredt oppfatning at Washington giftet seg mer for penger og eiendom enn av kjærlighet. Etter en storslått bryllupsfeiring på brudens eiendom, tok hun raskt med seg sine penger og sine barn til Mount Vernon. Der levde ekteparet Washington livet ut i et barnløst, men harmonisk ekteskap, tilsynelatende uten verken de store krangler eller den stormende kjærlighet.5 Washington satt i 15 år som representant i delstatsforsamlingen i Virginia. Han fremsto som stadig mer kritisk til britenes behandling av kolonien i Nord-Amerika, men vek tilbake for et endelig brudd med moderlandet. Det berømte teselskapet i Boston i november 1773, da amerikanske nasjonalister i protest mot teskatten bordet et britisk skip og kastet store partier te på sjøen, tok Washington avstand fra.6 En lenge stigende irritasjon over britenes behandling synes imidlertid å ha toppet seg noen få måneder senere. Da den første kontinentalkongressen trådte sammen i 1774, møtte Washington som delegat, og ble valgt til formann i den viktige komiteen for innsamling av våpen og ammunisjon. Han støttet fortsatt forslag om fredsforhandlinger, men syntes å ha gitt opp håpet om at de kunne føre frem. Sommeren 1775 lot 15
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 16 av 848)
George Washington seg velge til øverstkommanderende for de militære styrkene. Hans kvalifikasjoner og lederegenskaper ble rost opp i skyene av en optimistisk og nasjonalistisk stemt kongress. Valget skyldtes likevel i liten grad Washingtons militære kvalifikasjoner: Han hadde ikke vært i aktiv tjeneste på 15 år, og hadde ikke gjort noen stor suksess den gang han var det. Men den 43 år gamle George Washington var ikke for ung og ikke for gammel, og til forskjell fra de fleste andre ledende politikerne hadde han militær erfaring. En moderat Virginia-mann var en ideell leder for en unionshær som ellers hadde sterkest oppslutning blant mer revolusjonære og ytterliggående menn fra nordstatene. Og sist, men ikke minst, var George Washington så rik at han selv kunne betale en stor del av de militære driftsutgiftene om det ble nødvendig. George Washington ble fra et militærstrategisk perspektiv slett ikke noen stor suksess under uavhengighetskrigen. Washingtons styrker var fra krigsutbruddet i 1775 bedre motivert enn sine britiske fiender, men til gjengjeld dårligere utdannet og utrustet. I de første krigsmånedene befridde de amerikanske styrkene Boston, men mistet til gjengjeld New York. Washington var ikke opprørernes beste militære leder, og plaget av et hissig temperament briljerte han i liten grad som feltherre. Blant annet kostet hans dårlige strategiske vurderinger med oppdeling av styrkene mange soldater livet. De første krigsårene vurderte Kongressen flere ganger å bytte ham ut som øverstkommanderende. Han beholdt kommandoen mindre på grunn av egne militære prestasjoner enn sin innsats som nasjonalt samlingssymbol og ukuelig optimist for opprørernes sak. Og med sitt suksessrike overraskelsesangrep over Delawareelven julen 1776, som resulterte i flere oppsiktsvekkende seirer mot militært overlegne britiske styrker, triumferte han. Tross senere tilbakeslag kunne ingen etter den fremgangen utfordre George Washingtons posisjon som landets mest berømte og populære mann, og overfor sine menn fremsto han med sin ukuelige optimisme som en stor inspirator. Det passet godt til den nasjonale krigslederrollen at Washington ruvet et halvt hode over de fleste av sine samtidige. Han var åpenbart både inspirert og bevisst sin forbilderolle: George Washington skal under fem års uavhengighetskrig ikke ha vært syk en eneste gang, og var knapt innom sitt hjem på Mount Vernon.7 Uavhengighetskampen ble den store livsoppgave han tidligere hadde manglet, og han brukte all sin tid og energi på den. Også enkelte europeiske historikere har slukt den amerikanske myten 16
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 17 av 848)
om at opprørerne aldri kunne vunnet uavhengighetskrigen uten George Washington.8 Til tross for hans inspirerende lederskap er det en høyst usikker påstand, tatt i betraktning Washingtons militærstrategiske feilvurderinger og det faktum at seieren over britene knapt ble vunnet av egen kraft. Det har ofte vært sagt at franskmennene aldri helt har kunnet tilgi amerikanerne at de i 1945 befridde Frankrike fra den tyske okkupasjonen. Amerikanerne klarte derimot imponerende raskt å fortrenge at det var Frankrikes hjelp som sikret dem uavhengighet i 1783. Washington var med sine minner fra kampene mot franskmennene under syvårskrigen 1754–63, ikke umiddelbart bekvem med den alliansen. Allerede under uavhengighetskrigen viste han seg imidlertid som en realpolitiker, ved å erkjenne avhengigheten av militær hjelp utenfra. Det innledet en tradisjon for et ambivalent forhold mellom Frankrike og USA, som har blitt videreført til dags dato. I oktober 1781 kom det til våpenhvile på vilkår de fleste amerikanerne kunne feire som en seier. De britiske styrkene og deres sympatisører søkte dekning i den nordligste delen av Amerika, i de britiske koloniene som i dag er kjent under fellesbetegnelsen Canada. Høsten 1783 ble USAs selvstendighet formelt anerkjent gjennom en fredsavtale med britene. George Washington ble omtalt som en landsforræder man gjerne skulle sett hengt i London, men var blitt et kjent heltenavn både i de amerikanske skogers mange tømmerkoier og i Frankrikes radikale salonger. På hjemmebane fremsto George Washington enda mer som den store nasjonalhelten, ikke minst i kontrast til general Benedict Arnold, som ble USAs store nasjonalforræder etter å ha forsøkt å overgi sine tropper for å gå i britisk tjeneste.9
EN MOTVILLIG, MEN ANSVARSBEVISST PRESIDENT 51 år gammel anså George Washington etter alt å dømme sitt livsverk som fullført. To måneder etter fredsavtalen sa han fra seg kommandoen og reiste hjem til Mount Vernon. Eiendommen lå neglisjert etter krigsårene, og Washington hadde mistet flere nære venner under krigen, blant annet sin adoptivsønn og adjutant John Parke Custis, som etterlot ham forsørgeransvaret for flere små stebarnebarn.10 Det var et ansvar George Washington i samsvar med sin tids patriarkalske familieidealer straks påtok seg. Hans forhold til sin egen mor synes derimot 17
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 18 av 848)
å ha blitt ytterligere anstrengt, etter at hun under uavhengighetskrigen gjentatte ganger beklaget seg over manglende gaver fra ham.11 De første fire fredsårene levde George Washington en tilbaketrukket tilværelse som godseier i Virginia. Han beholdt imidlertid interessen for den nye statens utforming og styre. I 1787 var nasjonsbyggingen kommet så langt at representanter fra ti delstater kunne samles for en grunnlovskongress, mye lignende den som 27 år senere ble avholdt på Eidsvoll i Norge. Virginia-delegaten Washington ble enstemmig valgt til Kongressens formann, og tok til orde for opprettelse av en sterk føderalstat. Han fremsto som forsamlingens store høvding, men var verken blant dens mest skriveføre eller mest beleste menn. Grunnloven og dens teoretiske maktdelingslære påvirket Washington lite: Den ble i stor grad overlatt til yngre menn, viktigst blant dem den unge James Madison.12 Det må likevel ha vært underforstått at Grunnloven ikke kunne inneholde ordninger George Washington var sterkt imot, og slik bidro han indirekte også til utformingen av den. Etter at delegatene hadde blitt enige om et utkast til Grunnloven, drev han da også en aktiv kampanje for å få hjemstaten Virginia til å ratifisere den. To år senere hadde Virginia i likhet med tolv andre delstater ratifisert Grunnloven. Dermed trådte føderalstaten USA i kraft – og sto overfor utfordringen med å velge sin første president. Valget lå i hendene på en liten gruppe landskjente menn som i stor grad kjente hverandre fra uavhengighetskrigen. Det var i 1789 ingen uenighet blant dem om presidentvalget. Da 69 fremmøtte delegater fra ti delstater ble bedt om å skrive ned navnet på to menn de kunne tenke seg som president, sto George Washingtons navn på alle 69 lappene.13 Det er noe av en skjebnens ironi at George Washington fikk høste fruktene av krigsseieren over britene, samme år som den samme seieren kostet hans franske allierte makten. De store kostnadene fra krigen i Amerika ble en sterkt medvirkende årsak til Den franske revolusjonen. De to delvis sammenknyttede begivenhetene – George Washingtons tiltreden som USAs første president, og det eneveldige monarkiets fall i Frankrike – gjorde samtidig 1789 til et merkeår både i Europas og Amerikas moderne historie. Det er også et mer personlig paradoks at den tidligere så ambisiøse Washington nærmest var gått lei av å være president før han i det hele tatt tiltrådte stillingen. Han var med sine 57 år en for sin tid gammel mann, og synes å ha vært godt fornøyd med sin rolle som godseier og 18
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 19 av 848)
pensjonert krigshelt. Washington viste imidlertid allerede før sin tiltreden som president igjen sine evner som realpolitiker. Det gjorde han ved å erkjenne at den spinkle, nye føderalstaten var avhengig av en sterk og samlende president, og at ingen andre hadde så gode forutsetninger for å lykkes i rollen som han selv. Washington var slett ikke overbevist om at føderalstaten USA ville overleve: Privat skal han ha uttalt at han ikke trodde Grunnloven ville bestå mer enn 20 år.14 Trusselen kom dels fra de åpenbare interne splittelsene mellom unionens 13 delstater. Samtidig var imidlertid George Washingtons USA sammenlignet med senere utgaver en liten og sårbar nasjon, omgitt av ekspanderende europeiske stormakter. Russland kontrollerte Alaska, Frankrike store områder sørvest i dagens USA, og Spania Florida så vel som et Mexico som var dobbelt så stort som dagens utgave. Hovedutfordringen kom likevel fra britene, som ble stående med store styrker i Canada. Disse ble i årene etter USAs selvstendighet forsterket med flere titusener av kongetro amerikanere, deriblant flere av George Washingtons venner fra Virginia.
PRESIDENTSKAPETS SKAPER President George Washington måtte under slike forhold se på nasjonens overlevelse som det altoverskyggende målet. Han var seg likevel svært bevisst sin status, og klar over at hans forbilde kunne få stor betydning for utviklingen etter hans tid. Han utformet et presidentskap som styrte med vidtgående personlige fullmakter, men i samråd med en liten gruppe statsråder som ledet hver sine fagdepartementer. Den nye statens begrensede ressurser demonstreres av at selv om Washington for sin samtid fremsto som tilhenger av en stor føderalstat, besto regjeringen foruten presidenten og visepresidenten bare av fire statsråder.15 Det er illustrerende for hvilken betydning Washington tilla forholdet til verdenssamfunnet at to av de fire statsrådene fikk sine oppgaver der: Foruten utenriksministeren fikk USA en egen krigsminister. Under det lå ikke noe krigsønske fra Washington, men derimot en erkjennelse av at militær opprustning kunne vise seg nødvendig for å forsvare selvstendigheten. Selv om antallet statsråder senere har økt, har tradisjonen for relativt små regjeringer i USA bestått. George Washington skapte også presedens for kommende generasjoner ved å foreta sine utnevnelser av både statsråder og høyesterettsdommere selv, men med formelle 19
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 20 av 848)
godkjenninger fra Kongressen. Fra ham stammer også den fortsatt fungerende maktbalansen mellom presidenten og Kongressens to kamre, inkludert at Senatet, men ikke Representantenes hus kan kreve tilgang til dokumenter fra presidenten. Oppfølgingen av presidentens vetorett mot uønskede vedtak fra Kongressen har vært noe mer varierende. Washingtons bevisst sparsomme bruk av denne vetoretten ble imidlertid et eksempel til etterfølgelse for de neste fem presidentene, og er også blitt lagt til grunn av de fleste senere presidenter. George Washington styrte selv USA først noen måneder fra en leid kontorbygning i New York, og så syv år i noe mer fasjonable omgivelser i Philadelphia. Han la imidlertid alt i 1790 frem forslag om at landets fremtidige presidenter skulle styres fra en ny hovedstad, opprettet som selvstendig distrikt på et landområde avstått fra delstatene Maryland og Virginia. Flyttingen ble realisert få måneder etter Washingtons død, og har siden bestått gjennom 216 år. Således var det ikke misvisende at den fremtidige hovedstaden allerede på planleggingsstadiet også fikk navn etter ham. Washington selv syntes det ble i meste laget med persondyrkelse, og omtalte konsekvent den kommende hovedstaden som «den føderale byen».16 Ideen om at presidenten skulle ha bolig og kontorer i et stort hus, stammer fra Washington. Om navnet Det hvite hus kan tilbakeføres til ham er mer usikkert.17 En varig arv fra Washington ble også en politisk arverekke hvor visepresident og dernest speakeren i Representantenes hus følger nærmest presidenten. Også i den økonomiske politikken fikk Washington stor betydning. I samarbeid med sin betrodde finansminister Alexander Hamilton la han opp til en sterkt føderalstatlig styring, opprettet en nasjonalbank, og ga Kongressen rett til å utskrive skatter og avgifter. Situasjonen for afroamerikanerne ble aldri noe stridsspørsmål i George Washingtons levetid. Washington tok som nær sagt alle andre hvite amerikanere av sin tid for gitt afroamerikanernes underlegenhet, og han var selv eier av rundt 200 slaver.18 Personlig fremstår han likevel som noe av en foregangsmann med sin stadig mer humane behandling av slavene på egen plantasje, og man ser her en utvikling som kulminerer med hans beslutning om i testamentet å frigi alle sine slaver. Hans eksempel bidro utvilsomt til at den skikken ble stadig mer vanlig de neste generasjonene. En illustrasjon av Washingtons relativt positive syn på afroamerikanere er også hans politikk overfor Haiti etter slaveopprøret der i 1795. Washington avviste ikke bare alle tanker om 20
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 21 av 848)
en militær inngripen, men opprettet også diplomatiske kontakter med regjeringen til opprørslederen Toussaint Louverture.19 Mer brennbart var spørsmålet om hvor grensen mot indianerne skulle gå – og hvor harde midler man skulle bruke for å håndheve den. Som president tok George Washington for første gang i bruk militærmakt i 1791, for å bekjempe indianere som angrep nybyggere i nordvest. Også hva angår indianerne synes Washingtons holdninger likevel med årene å ha endret seg. I 1792 deltok han selv på et møte med høvdingene for seks stammer, noe som bidro vesentlig til at indianerne 20 år senere sluttet opp om USAs sak i kampen mot britene.20 Dette skal trolig forstås ut fra at George Washington, selv om han på slagmarken også hadde opptrådt hensynsløst mot fiendtlige stammer, hadde hatt stor nytte av indianerne som allierte og rost deres dyktighet.21 Men utvilsomt spilte også taktiske hensyn inn: Washington fryktet en ny krig mot britene, og ville hvis den kom, heller ha indianerne med seg enn mot seg. 60 år gammel ønsket George Washington sterkt å få avslutte sitt offentlige virke, og fastholdt lenge ønsket om å trekke seg tilbake. I de planene for utvikling av presidentmakten som han tiltrådte med, inngikk opprinnelig at ingen skulle være president mer enn en fireårsperiode. Men mot slutten av sin første periode innså han selv problemene et så raskt presidentskifte kunne medføre, i en situasjon hvor en løs antiføderalistisk opposisjonsgruppe utfordret den nasjonale fronten med sine krav om en mindre føderalstat og økt makt til delstatene. Tross sitt føderalistiske program var George Washington som person og politiker fortsatt et nasjonalmonument hevet over offentlig debatt. Høsten 1792 ble han enstemmig gjenvalgt som president, denne gangen av 132 delegater fra 15 delstater.22 George Washingtons andre presidentperiode skulle bli noe mer krevende enn den første. Innenriks sto Washington overfor en vanskelig utfordring vedrørende balansen mellom føderalstaten og delstatenes makt. Det ble konkretisert i spørsmålet om statens inntekter. Statsfinansene var etter krigen i sørgelig forfatning, og på finansminister Hamiltons råd valgte Washington å løse det ved å skrive ut en alkoholskatt. Den ble svært upopulær, og utløste endog et militært opprør blant vinbønder i Pennsylvania. Washington sto ved både skatten og Hamilton, og fastslo et nytt viktig prinsipp om føderalstatens bruk av maktmidler da han sendte militære styrker til Pennsylvania for å slå ned dette såkalte «whiskyopprøret».23 21
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 22 av 848)
UTFORMINGEN AV EN UTENRIKSPOLITIKK USA måtte for første gang ta stilling til en europeisk stormaktskonflikt da Frankrike etter revolusjonen havnet i krig med en allianse ledet av britene. Anti-engelske stemninger sto fortsatt sterkt ti år etter uavhengighetskrigens avslutning. Det var et tilsvarende sterkt press i deler av opinionen og det politiske miljøet for at USA burde gå inn i krigen på Frankrikes side. Washington var imidlertid klokkeklar i sin proklamering av amerikansk nøytralitet, og erklærte den franske ambassadøren uønsket i USA etter at han hadde forsøkt å verve amerikanere til angrep på britiske skip. Som en underliggende årsak til den avgjørelsen, aner man Washingtons medfødte britiske sympatier. Hovedårsaken synes likevel å ha vært en realpolitisk erkjennelse av at USA var dårlig forberedt på en ny krig, og at den dessuten ville virke sterkt splittende. Krisen drev over med krigen i Europa, men bidro til å etablere en praksis for amerikansk nøytralitet under kriger mellom de europeiske stormaktene. Samtidig kan imidlertid også tradisjonen for et spesielt forhold til Storbritannia trekkes helt tilbake til Washington. Jay-avtalen han inngikk med Storbritannia i 1795, ga britene rett til inspeksjoner av amerikanske fartøyer i internasjonale farvann, en rett franskmennene ikke hadde. Det brøt med prinsippet om nøytralitet på verdenshavene, og styrket et inntrykk av at USAs øverstkommanderende fra uavhengighetskrigen som president sympatiserte med britene. Mindre kontroversiell var Pinckney-avtalen med Spania samme år, der USA mot å bekrefte grensene for det spanskkontrollerte Florida sikret amerikanske handelsmenn tilgang til elven Mississippi og byen New Orleans.24 Utover i Washingtons andre presidentperiode så man stadig tydeligere den politiske splittelsen av hans nasjonale front. I 1793 trakk utenriksministeren Thomas Jefferson seg ut av regjeringen, etter gjentatte konflikter med Washingtons betrodde finansminister Alexander Hamilton. Jefferson forble typisk nok en personlig venn og beundrer av president Washington, men kom utover i Washingtons andre presidentperiode stadig tydeligere til å kritisere regjeringens politikk. Jefferson ble dermed den uoffisielle lederen av en løs antiføderalistisk opposisjonsgruppe. De stilte seg i opposisjon til regjeringen Washington både med sine sympatier for Frankrike i utenrikspolitikken, og med sine krav om en mindre føderalstat og større selvbestemmelse for delstatene innen22
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 23 av 848)
riks. Washington var fortsatt usikker på om nasjonalstaten USA ville overleve og så med stor bekymring på splittelsen i egne rekker, men var ute av stand til å stoppe den.
EN NASJONSFADERS AVSKJEDSHILSEN Det var velkjent i det politiske toppmiljøet at Washington ikke ville la seg overtale til å fortsette. Han slo det definitivt fast i en avskjedstale høsten 1796. Washington advarte der sterkt mot dannelse av politiske partier og intern splittelse mellom landsdeler og særinteresser.25 Det var et forståelig utspill fra den store lederskikkelsen for den brede nasjonale fronten som hadde brakt USA selvstendighet. Men det var samtidig en kamp mot tidevannet. Det er nærmest en politisk naturlov at tidligere latente politiske motsetninger slår ut i løpet av få år etter dannelsen av en nasjonalstat. Høsten 1796 var motsetningene mellom føderalistene og antiføderalistene allerede gått altfor langt til at de kunne samles om noen annen presidentkandidat enn George Washington. Generasjonen etter ham var splittet både av motsetninger mellom flere sterke personligheter, og av en grunnleggende politisk uenighet om føderalstatens rolle så vel som forholdet til de europeiske stormaktene.26 Selv George Washington var dømt til å tape kampen mot de politiske partienes fremvekst, og fremstår i dag som konservativ inn til det antidemokratiske, fordi han ikke selv innså det. Langt mer heldig var han med to andre elementer fra sin avskjedstale. Det ene var advarselen mot å blande seg inn i europeiske stormaktsmotsetninger. USA burde ifølge Washington ha mest mulig handel og minst mulig politisk kontakt med stormaktene i Europa, og unngå faste allianser med noen av dem. Det var en utenrikspolitisk hovedlinje landet først skulle bryte med på 1900-tallet, og da i en situasjon som lå langt utenfor Washingtons forståelseshorisont fra 1790-tallet. Stor og langsiktig betydning fikk også Washingtons anbefaling av at ingen burde bli valgt som president mer enn to ganger. Den uformelle toperioderegelen ble typisk nok videreført som konstitusjonell sedvane, helt til en president av Washingtons format valgte å skape ny presedens ved å la seg velge for tredje gang – og det skjedde først i 1940. George Washington har med den regelen og sin øvrige utforming av presidentvervet fått større betydning for USAs politiske system enn noen av sine etterfølgere. Indirekte har han med det også fått stor betydning for utviklingen i andre land. Så godt som 23
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 24 av 848)
alle demokratiske land med en sterk presidentmakt har i større eller mindre grad hentet inspirasjon fra USA, og derunder lagt begrensninger på hvor lenge en person kan inneha presidentmakten. Det verserte i samtiden rikelig med ideer om å krone Washington til konge. Dem tok han selv kategorisk avstand fra.27 At USA i motsetning til Europas eneveldige monarkier skulle ha en valgt president, var for George Washington selvsagt. Hans posisjon var likevel så sterk at det lett kunne blitt opphav til et politisk dynasti for generasjoner fremover. Men dynastiet Washington gikk i graven med ham: Den store landsfaderen hadde ingen sønn som kunne føre arven videre. Tilsynelatende fikk han gjennom sin visepresident etterfølgeren han ønsket seg. Presidentvalget i 1796 innebar likevel noe av et nederlag for Washington, fordi det ikke bare ble et reelt valg basert på en politisk uenighet, men også et svært bittert og splittende valg. Dessuten var Washingtons politiske sønn slett ikke den nesten like gamle visepresidenten Adams. Washington ønsket seg sin unge finansminister Alexander Hamilton som etterfølger i 1796, men innså selv det urealistiske i det. Hamilton var blitt så altfor omstridt, og til dels forhatt rundt om i delstatene etter sin skatte- og avgiftspolitikk. Selv med støtte fra Washington ville Hamilton neppe kunne bli valgt, og å forsøke ville bidra til en videre splittelse. Det vek både Washington og Hamilton tilbake for, utvilsomt i håp om at Hamiltons tid i stedet skulle komme i 1800 eller 1804.28 Personlig anså George Washington seg definitivt som ferdig med topppolitikken, da han våren 1797 reiste hjem til en rolig tilværelse som eneveldig godseier på Mount Vernon. «Generalen og jeg er like glade som to barn som har fått skolefri,» skrev hans kone gledestrålende til en venn.29 Fra Virginia holdt han kontakt med venner fra uavhengighetskampen, og fungerte sporadisk som rådgiver for regjeringen Adams. USAs første ekspresident ble i sine siste leveår både en levende legende og en av landets største turistattraksjoner. Fra fjern og nær strømmet det til besøkende som gjerne ville se Mount Vernon og hilse på godseieren. Det ble mest et irritasjonsmoment for Washington. Han hadde fått nok berømmelse, og forble britisk overklassemann nok til å mislike fysisk kontakt med mennesker av lavere samfunnslag. Inntrykket av at USA så lenge George Washington levde hadde en nasjonalhelt i beredskap, ble styrket da han våren 1798 sa ja til å gjeninntre som øverstkommanderende for landets militære styrker i tilfelle 24
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 25 av 848)
krig mot Frankrike.30 Den krisen drev raskt over. Sorgløse ble likevel ikke Washingtons siste leveår. Som et forvarsel om den videre utviklingen, var den slavedrevne plantasjeøkonomien i Virginia allerede i ferd med å komme på defensiven, og selv om Washington var en av landets største jordeiere, måtte han ta opp banklån for å klare de løpende driftsutgiftene. Tilværelsen kom de siste årene ellers mye til å kretse rundt ham og hans kone, etter at de hadde overlevd begge hennes barn fra første ekteskap. De to kom imidlertid nærmere hverandre på gammel grunn i Virginia, og fremsto i sine siste leveår som et lykkeligere ektepar enn noen gang tidligere. Blant USAs politikere og nasjonale ledere fra 1700-tallet ruver George Washington altså alene et hode over alle andre. Symbolsk nok fikk han aldri oppleve 1800-tallet. Illustrerende for hvilken gammel mann George Washington var blitt, er det at han høsten 1799 begravde det siste av sine fem yngre søsken. Selv var den 67 år gamle landsfaderen tilsynelatende fortsatt i storform både fysisk og mentalt. 12. desember ble han imidlertid overrasket av snøvær og flere raske væromslag under en ridetur på Mount Vernon. Neste morgen våknet George Washington hes og slapp, men alarmen gikk først da han morgenen 14. desember hadde store problemer med å både puste og snakke. Hele dagen ble han av tre leger intensivbehandlet med tidens enkle medisiner og årelatinger. Blodtapet viste seg imidlertid bare å svekke pasienten. Ved titiden den kvelden ga George Washington opp, og ba legene avslutte behandlingen. Om statsstyret og nasjonens fremtid hadde han for lengst sagt sitt. Washingtons siste ord styrker inntrykket av ham som en pragmatisk og nøktern realist. Han konstaterte kort at «Nå dør jeg hvert øyeblikk» – og ba tjeneren passe på at han ikke ble lagt i kisten før minst tre dager etter sin død.31 Like før midnatt 14. desember 1799 døde George Washington av en halsinfeksjon, mens han kaldblodig til det siste forsøkte å ta sin egen puls. Han var definitivt død ved sin begravelse fire dager senere. USAs første presidentfrue var for nedbrutt til å delta, og gikk selv i graven tre år senere.32
25
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 26 av 848)
EN ANTIKVARISK 1700-TALLSLEDER? George Washington er ikke lett å sette opp mot senere tiders presidenter: Det er vanskelig å sammenligne skaperen av en nasjon og et politisk system med dem som senere styrte landet og reformerte systemet. Med sin motstand mot etablering av politiske partier kan Washington fremstå som en antikvarisk 1700-tallsleder i dag. Hans brede føderalistiske bevegelse gikk da også raskt i oppløsning etter hans tid. I utenrikspolitikken ble hans linje en suksess når det gjaldt å bevare nasjonalstaten USA på kort sikt. På lengre sikt skulle hans råd om å unngå allianser med europeiske stormakter imidlertid få en utilsiktet negativ påvirkning i over hundre år. Den isolasjonismen som skulle prege amerikansk utenrikspolitikk helt til 2. verdenskrig, baserte seg i stor grad på en historisk arv fra nasjonsfaren. Washingtons varige positive betydning er likevel udiskutabel. Den nye nasjonalstaten han ledet frem til selvstendighet, er i dag verdens eneste supermakt, Grunnloven han etablerte er fortsatt i bruk, og med viktige justeringer i form av stemmerettsutvidelser består landets politiske system i sine hovedtrekk uendret. Føderalstaten USA skulle etter Washington ikke bare bestå, men også vokse seg større enn han noen gang forestilte seg. Motsatt av mange andre suksessrike forkjempere for uavhengighet, klarte George Washington omstillingen til å fungere som statsleder for den nye nasjonen etter selvstendigheten. Hans gode eksempel innledet dessuten en tradisjon for å velge seierrike generaler til statsledere, som skulle vise seg å bli både sterkere og mer langvarig i USA enn i andre vestlige demokratier. Det er etter dette ikke vanskelig å forstå at George Washington har fått både en delstat og landets hovedstad oppkalt etter seg. Men den politiske borgfred som hadde rådet i USA under hans første presidentår, ble definitivt begravd med ham. George Washingtons politiske sønn Alexander Hamilton skulle dø en voldsom død bare fem år senere. Og allerede året etter George Washingtons begravelse, skulle den siste presidenten fra hans føderalistiske bevegelse bli kastet fra makten.
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 27 av 848)
2. PRESIDENT
John Adams
Føderalist. Massachusetts. Født 30. oktober 1735 i Quincy, Massachusetts. Gift 25. oktober 1764 med Abigail Smith (1744–1818). Fikk med henne barna Abigail Adams (1765–1813), John Quincy Adams (1767–1848), Susanna Adams (1768–70), Charles Adams (1770–1800), Thomas Boylston Adams (1772–1832) og Elizabeth Adams (1777). Visepresident 30. april 1789–3. mars 1797. President 4. mars 1797– 3. mars 1801. Døde 4. juli 1826 i Quincy, Massachusetts.
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 28 av 848)
Bostonadvokaten John Adams var et trygt og nærliggende valg, når man etter George Washington måtte velge en president blant de nest fremste heltene fra uavhengighetskampen. Det ble den konservative Adams’ skjebne å styre som en overgangspresident mellom to mer markante presidenter, som langt sterkere enn ham kom til å prege den videre utviklingen. Det fremstår som et utslag av nasjonalnostalgi når amerikanske historikere tidvis plasserer John Adams på topp femten blant sine presidenter: Han ble den siste presidenten fra føderalistene og den første presidenten som ikke klarte å bli gjenvalgt, og fremstår sett fra ettertiden som en autoritær og antidemokratisk leder. John Adams videreførte likevel på en solid måte George Washingtons politiske konsolidering av den nye nasjonalstaten, og selv om føderalistenes nasjonale front sprakk under Adams, var det i liten grad hans skyld.
EN LANDSENS PURITANER OG HANS OPPVEKST 30. oktober 1735 kom John Adams til verden på en storgård i Massachusetts. Som den eldste av tre brødre vokste han der opp i privilegerte materielle kår. Faren John Adams senior (1691–1761) var en velstilt storbonde, som først i godt voksen alder stiftet familie sammen med Susanna Boylston Adams (1709–97). John Adams senior var en kjent mann i lokalsamfunnet, som påtok seg en rekke lokale verv og også utviste et sterkt engasjement for de vanskeligere stilte. Han lærte sin eldste sønn å lese i ung alder, og bidro også senere til å stimulere hans intellektuelle utvikling. John Adams junior synes å ha hatt et mer distansert forhold til sin mor. I sine omfattende dagboknedtegnelser nevner han henne bare kort og i ganske negative ordelag, som en hissig kvinne som ofte motarbeidet farens sosiale engasjement.1 Barndommen 28
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 29 av 848)
ble ellers preget av et ganske sorgløst familieliv i trygge landlige omgivelser. John Adams junior utmerket seg tidlig som en sta og sterk personlighet med betydelig intellektuell kapasitet. Delvis preget av et traumatisk første møte med en rektor han ikke kom overens med, forble han gjennom hele oppveksten mer interessert i jakt og annet friluftsliv enn i boklig lærdom. Interessen for intellektuelle studier våknet imidlertid i studieårene, og i samsvar med farens ønsker fullførte han 22 år gammel sine jusstudier ved det senere så kjente Harvard-universitetet.2 Den britiske puritanismen sto midt på 1700-tallet fortsatt sterkt innenfor den overklassen i New England-regionen hvor John Adams vokste opp. John Adams var ikke uten interesse for unge kvinner fra egen klasse, men forble likevel svært reservert i sin omgang med dem. I tjueårsalderen innledet han en romanse med en ett år yngre offisersdatter fra hjemstedet. Adams var svært forelsket, men holdt seg likevel strengt til sine prinsipper: Fire år senere avviste han fortsatt fysisk kontakt før ekteskapsinngåelsen, og insisterte på å arbeide opp sin advokatpraksis før han inngikk ekteskap. Da var det slutt på tålmodigheten for hans unge kjæreste, som i stedet giftet seg med en annen.3 28 år gammel giftet John Adams seg med den ni år yngre Abigail Smith, en prestedatter som også hørte til de øvre sosietetslag i Quincy. Utgangspunktet var tilsynelatende ikke altfor lovende: John Adams selv hadde vært mye sykdomsplaget i oppveksten, og hans unge kone var av for skrøpelig helse til å ta noen slags utdanning. I tillegg var svigermoren svært skeptisk til å få bondefamilien Adams inngiftet i familien. Bryllupet i 1764 skulle likevel bli innledningen til et 54 år langt og lykkelig ekteskap, med seks fødte barn hvorav fire overlevde barneårene. Ekteparet delte en sterk interesse for boklig lærdom, og fru Abigail leste seg opp til å bli en av samtidens mest kunnskapsrike kvinner. Hun ble en viktig støttespiller for mannens karriere, og markerte seg med synspunkter på kvinnesak og andre samfunnsspørsmål som senere har gitt henne status som en foregangskvinne hos amerikanske feminister.4 Det hører likevel med til historien at John Adams tross mange års vedvarende påtrykk fra sin kone aldri reverserte sitt grunnleggende bilde av forholdet mellom kjønnene. Muligvis påvirket av forholdet mellom foreldrene, forble han hele livet en sterkt verdikonservativ mann, som i stor grad tok for gitt den etablerte orden for forholdet mellom både raser og kjønn. Det fremstår i det hele tatt som et vitnesbyrd om en sterkt konservativ natur og legning, at John Adams’ synspunkter på politikk 29
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 30 av 848)
og samfunnsliv i så liten grad endret seg. I så måte var det ingen tilfeldighet at han skulle bli opphavsmannen til en sterk tradisjon for opplyst konservatisme i amerikansk toppolitikk.
DEN KONSERVATIVE REVOLUSJONÆRE Ett unntak fra Adams’ konservatisme er likevel iøynefallende, og åpnet helt nye dører for hans karriere. Uavhengighetskrigen i USA var også en borgerkrig, hvor hundretusener født og oppvokst i Amerika fastholdt sin lojalitet til regjeringen og tronen i London. Man skulle tro at Adams som en grunnleggende konservativ og forsiktig mann, født og sosialisert som britisk borger, ville være en av dem. I synet på spørsmålet om uavhengighet for koloniene i Nord-Amerika drev imidlertid han som George Washington over til de radikale. Det skjedde utvilsomt mye som følge av stigende frustrasjon med britenes behandling av koloniene og deres ledere. I tidsrommet 1758–70 arbeidet Adams seg gradvis opp som advokat i Boston. Han påtok seg lokale verv, men syntes ikke å ha nasjonale politiske ambisjoner. John Adams ble først landskjent i 1770, da han som advokat påtok seg å forsvare en gruppe britiske offiserer som hadde skutt ned og drept flere demonstranter under sammenstøt i Boston. Adams vant frem med sin påstand om selvforsvar. Saken ble en juridisk triumf for Adams, som i en tid av opphissede gemytter fremsto som en kaldblodig forsvarer av rettsstatsprinsipper.5 Spådommene om at saken skulle bli slutten på hans offentlige karriere, var mange. Adams vant seg imidlertid et kjent navn på saken, og fikk høy troverdighet når han utover 1770-tallet fremsto som stadig mer kritisk til britenes kolonistyre. Han fikk noe av en politisk martyrstatus blant befolkningen, da den britiske guvernøren nedla veto mot å gi ham stilling i Massachusetts’ førstekammer. Samme høst støttet den ellers så lovlydige advokat Adams en revolusjonær aksjon etter teselskapet i Boston. Året etter lot han seg velge til et revolusjonært organ da han representerte Massachusetts i Kongressen. Adams ble der en viktig pådriver for å få med også de sørlige koloniene på opprøret, og var mannen som lanserte George Washington som militær øverstkommanderende. Adams selv kom aldri nær slagmarken, i stedet påtok han seg i årene 1774–77 en rekke politiske og administrative verv. Blant annet satt han i komiteen som forberedte uavhengighetserklæringen og var medunderskriver på den. Adams er med stor rett 30
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 31 av 848)
blitt omtalt som uavhengighetskrigens statsrettslige hode.6 Den amerikanske uavhengighetskampen var i realiteten verket til et lite oligarki av rike og velutdannede menn fra overklassen. Adams’ innsats måtte komme i skyggen av Washingtons, men er kanskje forblitt undervurdert. I ti år fra 1778 kom John Adams med kortvarige avbrekk til å utkjempe sin uavhengighetskamp i Europa. Adams’ deltagelse i en diplomatisk kommisjon i Frankrike 1778–79 var lite suksessfull. Forutsetningene var så tidlig i uavhengighetskrigen uklare for delegatene, og det hjalp lite at puritaneren Adams’ strenge moralkrav skapte splittelse i delegasjonen. Større suksess gjorde Adams som ambassadør i Nederland 1780–82: Han oppnådde både diplomatisk anerkjennelse av USA og viktige lån til den nye staten. Tilbake i Paris bidro Adams til å få på plass fredsavtalen med britene i 1783. Hans linje for å forhandle med britene over hodet på Frankrike var imidlertid på kanten av instruksene, og bidro til å svekke alliansen fra krigsårene. Som ambassadør i Storbritannia fra 1785 fikk han utrettet lite, og ba selv om å bli hjemkalt i 1788.7 Manglende suksess der skyldtes i stor grad at de amerikanskbritiske relasjonene var preget av sterk gjensidig mistillit de første årene etter uavhengigheten. Adams’ gamle britiske sympatier synes likevel å ha blitt styrket av hans opplevelser i Europa, og han skulle alltid senere stå nærmere Storbritannia enn Frankrike.
VISEPRESIDENTEN SOM BLE PRESIDENT Når Adams i februar 1788 frasa seg ambassadørstillingen i London, skyldtes det utvilsomt også den spennende utviklingen i USA. Adams’ karriere nådde et nytt høydepunkt da han den høsten ble valgt som visepresident for George Washington. Adams ble valgt til visepresident fordi 34 av 69 delegater nominerte ham som en mulig president. Det var 35 stemmer etter Washington, men fortsatt 25 stemmer foran nestemann.8 Det var illustrerende i den forstand at Adams’ popularitet og tillit sto langt tilbake for Washingtons, men likevel altså foran alle andre kandidater anno 1789. Hans påfølgende åtte år som visepresident kom imidlertid til å bli en lite begivenhetsrik og tidvis frustrerende periode: Adams bemerket i et selvkritisk hjertesukk selv at landet i sin visdom hadde gitt ham verdenshistoriens mest unyttige embete.9 Visepresidenten ledet formelt Senatets samlinger, men hadde stemme31
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 32 av 848)
rett bare ved stemmelikhet. Det var imidlertid en situasjon som oppsto ofte i tidens lille senat, og dermed kom Adams ved hele 29 anledninger til formelt å avgjøre avstemninger.10 Visepresidenten kom likevel i skyggen ikke bare av den eldre landsfader Washington, men også av yngre stjerner som utenriksminister Jefferson og finansminister Hamilton. Det var George Washingtons valg å gi visepresidentstillingen liten politisk tyngde. Visepresident Adams’ viktigste påvirkning ble utformingen av etikette og formaliteter for Kongressens arbeid, og der var han lite heldig. Adams ble latterliggjort og beskyldt for å være monarkist etter europeisk mønster da han tok til orde for at presidenten burde tituleres som «Hans høyhet». Han fikk etter dette selv tilnavnet «Hans unødvendighet».11 Adams bidro slik ufrivillig til å utforme tradisjonen for en relativt anonym visepresident. Det kan synes merkelig at den 61 år gamle Adams etter dette ble valgt til president i 1796. Først og fremst skyldtes det støtten fra George Washington. Og den støtten kom mer av nødvendighet enn av entusiasme, i en situasjon der Washington innså at hans favoritt Alexander Hamilton var for omstridt til å kunne holde føderalistenes nasjonale front samlet. Likevel ble Adams valgt bare med knepen margin, etter en bitter valgkamp mot tidligere utenriksminister Thomas Jefferson. Valgkampen i 1796 kan fremstilles som startpunktet for alle de bitre presidentvalgkampene i USA, og for den senere så sentrale motsetningen mellom liberale og konservative. Ironisk nok var den liberale Jefferson da en vaskeekte representant for det senere så konservative plantasjearistokratiet i sørstatene, mens Adams kom fra den senere så liberale østkyststaten Massachusetts. Adams fremsto tross påstått manglende ideologisk interesse som en erkekonservativ: I utenrikspolitikken fordømte han Den franske revolusjon som et mobbevelde, og innenriks tok han til orde for at Senatet burde omgjøres etter mønster av det britiske overhuset, til valg på livstid for representanter fra overklassen.12 Valget i 1796 var det første reelle valg i USAs historie, og langt mer demokratisk enn noe samtidig valg i Europa. Det var likevel et høyst ufullstendig valg sett ut fra senere demokratiske premisser. Valgmennene som skulle velge president, ble indirekte valgt i sine hjemstater av et lite mindretall med stemmerett, og sto langt friere i sin stemmegivning enn hva tilfellet er blitt senere. Adams fikk støtte fra ni av de seksten delstatene som deltok, og ble valgt med 71 mot 68 valgmenn. Det var 32
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 33 av 848)
en valgthriller som ble enda mer dramatisk fordi Adams i innspurten ble forsøkt torpedert av sin 20 år yngre partifelle Alexander Hamilton, som ønsket seg en mindre selvstendig president. Valgmennene stemte den gang på to kandidater uten å spesifisere hvem som skulle være president og visepresident. Dette forsøkte Hamilton med sinnrike intriger å utnytte til å forbigå både Jefferson og Adams som president, til fordel for Adams’ visepresidentkandidat Thomas Pinckney. Det paradoksale utfallet ble at presidentkandidat Adams beholdt sitt knepne flertall, mens visepresidentkandidat Pinckney ble forbigått av Thomas Jefferson.13 Utgangspunktet var slett ikke lett da John Adams 4. mars 1797 sverget eden som USAs andre president. Adams måtte overta etter et nasjonalt samlingssymbol, i en situasjon der oppdemmende kampsaker i innenrikspolitikken var i ferd med å velte frem. Splittelsen i føderalistenes rekker var blitt påskyndet av at Adams både åpent og i det skjulte ble motarbeidet av Alexander Hamilton, føderalistenes ledende talsmann blant den yngre generasjon. Adams hadde blitt valgt med knepen margin, etter en bitter valgkamp mot en motkandidat som så ble valgt til visepresident. Statsfinansene var anstrengte og den utenrikspolitiske situasjonen truende. Forholdet til moderlandet Storbritannia hadde normalisert seg noe, men fortsatt våget ingen å ta for gitt at britene ville respektere kolonienes selvstendighet. Og forholdet til Frankrike var etter åtte år med Washingtons britiskorienterte utenrikspolitikk så anstrengt at mange regnet en ny krig som nær forestående. Manglende respekt for nøytraliteten til amerikanske skip fra fransk og britisk side vakte sterke reaksjoner innen presse og opinion i USA. I Kongressen ble en opposisjon av svært franskvennlige Jefferson-tilhengere stadig mer besværlig. Mer uforsonlige og nasjonalistiske føderalister, deriblant Adams’ justisminister, krevde derimot krig mot Frankrike.
KRIGEN SOM IKKE KOM John Adams’ presidentperiode kom til å bli dominert av utenrikspolitikken og forholdet til Frankrike. Motsetningene kulminerte allerede få måneder etter Adams’ maktovertagelse i 1797, gjennom den såkalte XYZ-skandalen. Det utløste sterke anti-franske reaksjoner da president Adams offentliggjorde at USA hadde avslått forhandlinger med Frankrike etter at tre amerikanske diplomater, senere omtalt som X, Y og Z, av den franske stat var blitt avkrevd en stor bestikkelse. At president 33
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 34 av 848)
Adams i det lengste nektet å offentliggjøre diplomatenes navn eller deres rapport, utløste imidlertid stadig mer aggressive påstander om at hans beskrivelse av saken ikke var dekkende. Politisk utnyttet Adams saken mesterlig da han på prinsipielt grunnlag lenge nektet offentliggjørelse, for så effektfullt å slå i bordet en rapport som i alt og ett bekreftet hans versjon.14 Problemet var bare at saken drev USA til kanten av stupet for en krig mot Frankrike. Samt at landets evne til krigføring ikke var på høyde med krigslysten i store deler av befolkningen. Adams innså det, holdt hodet kaldt, og gjorde ingen ting som kunne fremprovosere et krigsutbrudd. I halvannet år forelå det en krigslignende situasjon mellom USA og Frankrike, men uten at noen av landene erklærte krig. Kamphandlinger avgrenset seg til spredte konfrontasjoner mellom amerikanske og franske skip. I hemmelighet arbeidet Adams for å finne en diplomatisk løsning, og fant en forhandlingsvillig motpart i den nye franske utenriksministeren Maurice de Talleyrand.15 Etter at Talleyrand hadde lovet å motta dem uten å kreve bestikkelser, sendte Adams en ny forhandlingsdelegasjon til Paris. Forutsetningene på fransk side ble ytterligere bedret etter Napoleon Bonapartes statskupp i 1799, siden Napoleons interesser var vendt mot britene og Europa for øvrig mer enn mot det amerikanske kontinentet. Krigsfaren drev definitivt over med en fredsavtale i 1800, hvor Frankrike lovte å respektere amerikanske skips nøytralitet mot å få samme handelsprivilegier som Storbritannia.16 Man skulle tro at Adams etter denne vellykkede krisehåndteringen ville være en populær president. Hans fredsdiplomati var imidlertid sterkt omstridt, og dets suksess ble i noen grad Adams’ personlige tap. Hans sjanse til å bli gjenvalgt ville trolig vært bedre som nasjonal leder i krig. Til dette kom at Adams var mindre suksessrik i sin innenrikspolitikk enn i sin utenrikspolitikk. Adams var på trygg grunn da han i 1799 satte inn føderale styrker for å slå ned et lokalt opprør i Pennsylvania, all den tid han der kunne vise til presedens fra George Washington. Under opprøret lå imidlertid en besværlig misnøye med nye skatter og avgifter som statens svake økonomi var ganske avhengige av. Og Adams begikk en grov feilvurdering da han i forlengelsen av XYZ-saken innførte en fremmedlov som ga regjeringen utvidede fullmakter til deportasjoner og avvisning av innvandrere fra Europa, og en oppviglerlov som innebar sterke innskrenkninger i presse- og ytringsfriheten.17 Lovene og Adams’ bruk av dem fremsto som et angrep på 34
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 35 av 848)
opposisjonen, og ga Jeffersons tilhengere god anledning til å fremstille ham som en udemokratisk og autoritær leder etter mønster av Europas eneveldige konger. Til dette kom nasjonalhelten George Washingtons uventede død senhøsten 1799. Adams’ viktigste støttespiller fra valget i 1796 var dermed borte før valgkampen startet i 1800. Motsetningen til Alexander Hamilton hadde samtidig bare tiltatt, og innebar en splittelse av den føderalistiske bevegelsen som strakte seg helt inn i Adams’ regjering.18
EN PRESIDENTS HARDE FALL Adams hadde også vunnet tilhengere på sin innsats som president, og var i 1800 blitt mer populær enn sitt parti. Siden 1796 hadde imidlertid Jeffersons liberale tilhengere overtatt makten i New York, og Adams gjorde ingen fremskritt i andre delstater som kunne kompensere at valgmennene derfra nå stemte samlet for Jefferson.19 En bitter presidentvalgkamp endte dermed med et knepent tap, som Adams aldri helt skulle komme seg over. Hans avgang ble preget av det. Kvelden 3. mars 1801, på sin siste dag som president, forsøkte John Adams å gjøre sin etterfølgers oppgave så vanskelig som mulig ved å underskrive lange lister med utnevnelser av egne tilhengere til viktige posisjoner. Deretter snek han seg ut av hovedstaden uten å vente på sin etterfølgers innsettelsesseremoni. John Adams’ videre betydning ble i forlengelsen av maktskiftet begrenset: Jefferson fikk i løpet av to år avskaffet hans nye lover og sparket mange av hans nye utnevnelser. Det var under Adams at hovedstaden i november 1800 ble flyttet til Washington D.C., men det var en avgjørelse fra 1790 som i liten grad var hans fortjeneste.20 Adams fikk likevel varig betydning dels gjennom sin opprettelse av et nytt marinedepartement, som innebar noe av et startskudd for marinens sterke stilling i USA. Med det fastla Adams også strukturen med fem departementer som skulle bli videreført gjennom 28 år etter hans avgang. Viktig ble også hans utnevnelse av den nye høyesterettsjustitiariusen John Marshall, som skulle bli sittende i 34 år etter Adams’ avgang og utøve svært stor innflytelse på Høyesteretts videre virke. Marshall ble den siste føderalist som innehadde en viktig posisjon i amerikansk samfunnsliv. John Adams’ selv ble den siste føderalistiske presidenten, og dessuten den eneste av de fem første presidentene som ikke klarte å bli gjen35
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s. 36 av 848)
valgt. Det var selvsagt et stort nederlag både personlig og politisk. At føderalistenes nasjonale front falt fra hverandre, var likevel i liten grad Adams’ ansvar: Splittelsen var snarere en historisk lovmessighet, og det hadde blitt synlig allerede i George Washingtons siste år som president. Illustrerende nok ville Adams’ beste sjanse til å forlenge den nasjonale fronten fra uavhengighetskrigen vært om han hadde gått til krig mot Frankrike, i stedet for å søke den fredsløsningen som sett fra ettertiden er hans største bedrift som president.
EN ELDGAMMEL KONSERVATIV OG HANS ETTERMÆLE Adams’ avskjed med makten fremsto som en dårlig tapers bitre adjø til det offentlige liv. Adams var 65 år ved sin avgang, og definitivt ferdig med rikspolitiske verv. Forventningen både fra ham selv og andre var at han som sin forgjenger skulle leve noen få år som sorgløs godseier hjemme på storgården. Selv om Adams fikk mindre varig betydning enn Washington, viste han seg imidlertid rent personlig å være langt mer seiglivet. Den leseglade godseieren i Quincy mistet sin siste datter i 1813 og sin kone i 1816, men beholdt med velkjent stahet sin livsglede og optimisme. Han fikk oppleve ikke bare sin sytti- og åttiårsdag, men også noe for sin tid så sensasjonelt som nittiårsdagen. Han forble i alle år åndsfrisk, og videreførte gjennom omfattende brevvekslinger med gamle kjente sin interesse for statsstyret. Per brev kom han mange år etter at deres aktive politikerkarrierer var over, også til en betinget forsoning med sin erkerival Thomas Jefferson. Og 89 år gammel fikk John Adams i 1825 oppleve en glede det skulle ta 176 år før noen annen ekspresident fikk oppleve: Å få se sin sønn tiltre som president.21 Tross sin manglende sans for ideologi, står John Adams sett fra ettertiden igjen som et startpunkt for de konservative presidenter i USA. Forutsetningene i en tid uten politiske partier og med en lite utviklet nasjonalstat, var imidlertid så spesielle at han partipolitisk er vanskelig å plassere. Sammenlignet med den senere situasjon kan Adams med sin konservatisme synes å stå nærmest republikanerne, men samtidig var han som demokratene talsmann for å bygge opp en sterkere føderalstat. I noen grad kan han forstås som en forløper til de demokratiske presidentene fra andre halvdel av 1800-tallet, og de republikanske presidentene fra 1900-tallet. 36
T YPE-IT AS, 19.09.2016 ORDRE: 38845 (s . 37 av 848)
Etter at han endelig slapp fri fra George Washingtons skygge, kom John Adams’ politiske liv altså til å handle mye om hans tapte kamp mot Thomas Jefferson. Illustrerende for det er også slutten på hans lange liv. 90 år gammel fulgte patriarken sommeren 1826 forberedelsene til det store 50-årsjubileet for uavhengighetserklæringen, men var for svak fysisk til selv å kunne reise til de store feiringene i Washington D.C. eller Boston. Ved månedsskiftet juni–juli 1826 var John Adams sengeliggende i sitt hjem, og da morgenen opprant 4. juli, lå han i koma. Ved tolvtiden på den store nasjonale festdagen våknet John Adams plutselig, og utbrøt: «Thomas Jefferson overlever.»22 Det ble de siste ordene USAs andre president sa – og samtidig siste gang han tok feil. Budet var underveis fra Virginia med beskjeden om at Jefferson var død få timer tidligere. At de to presidentene som hadde underskrevet uavhengighetserklæringen dermed døde på samme dag nøyaktig 50 år senere, har av den fremste amerikanske presidenthistorikeren blitt omtalt som «en av de merkeligste tilfeldigheter i amerikansk historie».23 Det er sant nok ved første blikk ganske merkelig, men likevel neppe noen ren tilfeldighet. Men før vi kan ta stilling til det må vi se på livshistorien til den konservative John Adams’ store liberale rival. Utfordreren som så bittert hadde tapt presidentvalget mot John Adams i 1796, fikk altså sin store revansj i 1800. Det skulle vise seg å innvarsle et politisk skifte så omfattende at de tidvis omtales som en revolusjon – samt en fordobling av USAs areal.