Menneskefluene Satellittmenneskene
Hans Olav Lahlum
Menneskefluene Satellittmenneskene
MENNESKEFLUENE Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2010 Heftet utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2011 SATELITTMENNESKENE Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2011 Heftet utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42227-1 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Anders Bergersen / Superultraplus Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hans Olav Lahlum
Menneskefluene
Tilegnet min dobbeltspiongammeltante Dagmar Lahlum (1923–99) – en menneskeflue hvis krigsopplevelser og senere skjebne har inspirert denne historiske krimromanen.
Dag én: Mordmysteriet i Krebs’ gate 25
I 4. april var i 1968 siste torsdag før påskeferien. Til lunsj feiret jeg alene med et kakestykke et aldri så lite tre måneders jubileum, for innflyttingen i mitt nye og større kontor på hovedpolitistasjonen i Møllergata 19. Datoen huskes oftest fordi det var den kvelden borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble skutt ned og drept på en hotellbalkong i Memphis i Tennessee, noe som utløste en stor bølge av raseuroligheter i USA. Langt mindre omtale i historiebøkene, men likevel langt større betydning for livet til meg og andre berørte mennesker, fikk et mord som nesten samtidig ble begått i en leilighet på Torshov i Oslo. Torsdag 4. april 1968 ble en av dagene da telefonen ringte sent i mitt hjem på Hegdehaugen, og hvor en opphisset stemme i all hast forsikret seg om at den var kommet frem til «førstebetjent Kolbjørn Kristiansen». Det var like før klokken elleve den kvelden en andpusten konstabel Asbjørn Eriksen ringte, for å melde at en eldre mann var skutt ned og drept i sin leilighet i Krebs’ gate 25. Omstendighetene var «ytterst merkverdige», ifølge en oppspilt Eriksen. Eriksen hadde jeg alltid oppfattet som en litt enkel og svært sindig konstabel. Jeg kjente derfor en bølge av spenning gå gjennom kroppen, allerede før han nevnte navnet på den myrdede. Bare sekunder etter at han hadde sagt «Det er Harald Olesen!», var jeg ute i kveldsmørket og i fullt firsprang mot bilen. 9
Harald Olesen var i 1968 ikke hva man i dag vil kalle en A-kjendis. Det kunne gå måneder mellom hver gang hans navn ble nevnt i riksavisene. Men for oss som hadde vært unge i årene like etter krigen, var bildet av hans senete kropp og haukeansikt fortsatt et helteportrett. Harald Olesen hadde vært en velkjent arbeiderpartipolitiker på 1930-tallet. Sitt nasjonale gjennombrudd fikk han likevel først da han nærmet seg 50, som en av de myteomspunne heltene fra motstandskampen. Olesen selv hadde vært svært tilbakeholden med å fortelle om sine opplevelser fra krigsårene. Det hadde ikke bidratt til å avkrefte til dels eventyrlige historier som verserte om hans bravader som leder for motstandsbevegelsen i sin hjemregion. Etter krigen hadde han fått sin sjanse som statsråd, og blitt sittende fire år i Kongens råd. Gjennom et par høye embetsmannsstillinger forble Olesen et kjent navn og ansikt til han, 70 år gammel, gikk av med pensjon i 1965. Nå, tre år senere, lå den tidligere motstandshelten og statsråden altså skutt ned og drept – på gulvet i sin egen stue. Da jeg etter to timers åstedsbefaring og vitneavhør kjørte hjem ved ett-tiden samme natt, måtte jeg motvillig erkjenne at konstabel Eriksens konklusjon fortsatt sto seg godt. Vi hadde et lik, et åsted og et udiskutabelt mord. Men vi manglet ikke bare et motiv, et mordvåpen og en mistenkt. Vi manglet også enhver idé om hvordan morderen kunne ha unnsluppet fra offerets leilighet etter å ha avfyrt det dødelige skuddet.
II Krebs’ gate 25 var en sett utenfra ganske alminnelig tre etasjes murgård på Torshov. Den eldre vaktmesterkonen som møtte meg ved inngangsdøren kunne fortelle at gården var blitt solgt og pusset opp tre år tidligere. Da var det blant annet blitt installert en enkel heis i oppgangen 10
og bad i alle leilighetene. Ellers sto bygningen slik den var blitt reist på 1920-tallet: Grå, hard og stor. Det slo meg raskt at både gården og vaktmesterkonen kunne vært hentet rett ut fra Oskar Braatens roman Ulvehiet. Dramaet som utspant seg i Krebs’ gate 25 torsdag 4. april 1968, bråstartet tilsynelatende klokken kvart over ti. Fra tredje etasjes høyre leilighet smalt et skudd som kunne høres helt ned i første etasje. Olesens nabo i 3B var på vei opp til sin leilighet, og sto akkurat i en vennlig trappepassiar med en av naboene fra første etasje. Da skuddet lød fra Olesens leilighet i 3A, løp de begge umiddelbart opp de to trappene dit. Døren til Olesens leilighet var låst, og det var ingen lyd å høre innefra. De to fikk i løpet av et par minutter selskap først av en mannlig beboer fra andre etasje, som etterlot sin kone og lille sønn i leiligheten og selv løp opp til tredje. Deretter kom vaktmesterens kone løpende opp trappene. Den ene beboeren i første etasje brukte rullestol, og kom derfor først opp med heisen flere minutter senere. Den siste av de åtte voksne beboerne, en ung svensk kvinne, holdt seg innelåst i sin leilighet i andre etasje til politiet ringte på døren en halv time senere. Døren til Harald Olesens leilighet fikk naboene i oppgangen først åpnet med vaktmesterkonens hovednøkkel. De valgte etter noe diskusjon ikke å krysse dørstokken før konstabel Eriksen ankom en halv time senere. Frykten for et skuddrama viste seg da raskt ubegrunnet. Det fantes ikke tegn til verken våpen eller liv i leiligheten. Harald Olesen lå midt på stuegulvet, med et skuddsår i venstre side av brystet. Kulen hadde gått tvers gjennom ham og stoppet i veggen. Ellers sto leiligheten slik vaktmesterkonen husket den fra sitt siste besøk – uten verken morder eller mordvåpen. At våpenet manglet utelukket selvsagt enhver teori om selvmord. Det var imidlertid ikke spor etter noe levende menneske i leiligheten, og ei heller noen indikasjon på 11
hvordan morderen hadde forlatt åstedet. Leiligheten til Harald Olesen var en enkel og praktisk tre roms leilighet, med eget bad og kjøkken – men uten noen veranda. Ni meters fall ned til asfalten gjorde vinduene til en lite nærliggende rømningsvei. Alle luftige ideer om en flukt via branntau eller fjellklatringsutstyr, strandet dessuten på at alle vinduene var lukket fra innsiden. Inngangsdøren gjensto kort sagt som eneste realistiske mulighet. Hadde morderen først kommet seg inn, kunne han eller hun nok saktens ta seg ut den veien. Døren hadde smekklås, og sikkerhetslenken var ikke på. Men første spørsmål var da hvordan morderen kunne ha tatt seg ut av leiligheten på de få sekundene som gikk fra skuddet hørtes og til de første naboenes ankomst. Og andre spørsmål var hvilken vei morderen i så fall hadde tatt videre ut av bygningen. Tredje etasje var husets øverste, og eneste vei ned gikk via trappen eller heisen. Flyktet man den veien ville man ha møtt de andre leieboerne som kom løpende opp. De to først ankomne leieboerne ga hverandre alibi. En konspirasjon mellom dem falt både på manglende våpen og manglende tid før de neste naboene kom til. At heisen hadde stått stille i første etasje minuttene før og etter skuddet, var alle beboerne enige om. Heisen var tom både da vaktmesterkonen passerte den, og da den handikappede beboeren i første etasje noen minutter senere åpnet døren. Det var dessuten umulig å se for seg at noen via heisen kunne sneket seg forbi både naboene på vei opp og vaktmesterkonen ved utgangen. Tilgjengelige politistyrker ransaket fra halv tolv effektivt samtlige leiligheter i bygningen, uten å finne verken våpen eller noe annet som kunne bidra til å oppklare mordmysteriet. Vaktmesterkonen hadde fått fire timers betaling for å vaske avdødes leilighet helgen før, og hadde brukt tiden effektivt. Foruten hennes egne fingeravtrykk var Harald Olesens egne de eneste vi fant i leiligheten hans. 12
Jeg funderte i mellomtiden på om løsningen kunne være at morderen aldri var inne i leiligheten, men skjøt med gevær fra et annet hus. Det var en, ut fra eliminasjonsmetoden, nærliggende teori. Den strandet imidlertid på at Harald Olesen etter alt å dømme hadde stått eller sittet vendt mot en massiv murvegg uten vinduer da skuddet falt. Som om ikke det var besværlig nok, var alle vinduene i rommet dessuten fullt intakte. Rent bortsett fra en død mann med et kulehull i brystet, og en kule i veggen bak ham, var det i det hele tatt ingen tegn til dramatikk i leiligheten. Harald Olesen lå på gulvet ved et stuebord dekket med kake og kaffe til to. Han hadde drukket av sin kopp og satt fingeravtrykk på den, mens koppen på motsatt side av bordet sto urørt. Det så ut som Harald Olesen hadde ventet besøk. Men det var ikke noe grunnlag for å si hvem som hadde besøkt ham – eller om denne inviterte gjesten var morderen. Restene etter dagens kjøttkakemiddag sto igjen på komfyren og oppvaskbenken. I kjøleskapet lå melk, brød og pålegg til neste morgens frokost. Ved kjøkkenbordet sto radioen med kontakten i. På stereoanleggets platespiller lå en plate med wienerfilharmonikerne klar til avspilling. Døden hadde åpenbart kommet plutselig til Krebs’ gate 25 leilighet 3A. Ved ett-tiden natt til 5. april 1968 syntes det klart for meg at det foreløpig ikke var mye mer å hente på åstedet. Jeg satte igjen en konstabel som nattevakt i tredje etasje og en annen på gaten utenfor bygningen. Så ba jeg om snarest mulig å få rapport fra patologen, samt utskrifter fra folkeregisteret og strafferegisteret om alle i Krebs’ gate 25. Deretter sendte jeg beboerne i seng, etter å ha bedt dem holde seg hjemme og tilgjengelig for avhør neste formiddag. Det sto allerede mordkvelden klart for meg at morderen med stor sannsynlighet måtte være en av den av13
dødes naboer. Ingenting tydet så langt på at noen andre hadde vært i bygningen den kvelden. Heldigvis ante jeg ikke hvor vanskelig det skulle vise seg å finne ut hvilken leilighet morderen hadde kommet fra.
Dag to: Sju beboere – og en eierløs blå regnfrakk
I Fredag 5. april 1968 var jeg uvanlig tidlig oppe. Klokken halv sju satt jeg ved frokostbordet i fascinert diskusjon med mitt eget speilbilde fra kaffekannen. Vi ble snart enige om at dette var en sak jeg ikke burde la gå fra meg til noen av de eldre førstebetjentene. De var troende til å gi meg mest mulig av det kjedelige arbeidet, og selv ta æren for oppklaringen. Sjefen kom heldigvis på jobb før noen av dem. Denne dagen kom jeg derfor enda tidligere enn ham. Kvart på åtte satt jeg klar på gangen utenfor da han ankom sitt kontor på hovedpolitistasjonen. Min sjef var en vidsynt mann i sekstiårene, som visste å sette pris på arbeidsomme unge menn med overdrevne ambisjoner. Han hadde ved opp til flere festlige anledninger bemerket at han jo selv hadde vært en av de unge overambisiøse helt til sin femtiårsdag. Ikke helt uventet syntes han nå at jeg utviste en prisverdig entusiasme og interesse for saken. Han sa seg enig i at det ikke var noen ulempe at jeg hadde vært første førstebetjent på stedet. Og idet klokken slo åtte den morgenen, tok vi hverandre i hånden på at jeg alene skulle lede denne etterforskningen og ha utvidete fullmakter til håndtering av den. Jeg nikket som snarest til at jeg da selvsagt skulle innhente råd fra ham og andre mer erfarne kollegaer hvis det viste seg nødvendig. Deretter gikk jeg med faste skritt i gang 15
med min første mordetterforskning, beruset av tro på at den ville bringe meg både heder og ære. Fredagsavisene hadde lite å melde om mordet i Krebs’ gate 25. To av dem hadde fått med korte notiser om mordet, og den ene antydet uten å nevne navn at den drepte var «en godt kjent og høyt aktet borger med bakgrunn blant annet fra motstandsbevegelsen». Allerede under min raske mellomlanding i Møllergata 19 morgenen 5. april, fikk jeg imidlertid bekreftet fra sentralbordet at medias interesse for saken var raskt økende. Jeg utformet før avreisen til Krebs’ gate i all hast en kort pressemelding. Den slo først og viktigst fast at jeg var oppnevnt som hovedansvarlig for mordetterforskningen. Ellers bekreftet pressemeldingen kort at det var tidligere statsråd og motstandsmann Harald Olesen som var blitt skutt ned og drept i sitt hjem i Krebs’ gate kvelden 4. april – og avviste av hensyn til den pågående etterforskningen noen ytterligere kommentarer. Etter min ankomst til åstedet om morgenen 5. april begynte jeg med det åpenbare startpunktet: Et ryddig lite vaktmesterbord like innenfor inngangen. Vaktmesterkonen som satt der het Randi Hansen, og var en smårund og grånende kvinne tidlig i sekstiårene. Hun bodde selv i en to roms vaktmesterleilighet i kjelleretasjen. Hennes mann hadde jobben som vaktmester, men var ifølge henne bortreist denne uken. Barna hadde flyttet ut for mange år siden, så hun satt stort sett alene på sin post ved utgangen, en trapp under leilighetene i første etasje. Hun hadde ansvar for Krebs’ gate 25 og 27, og vekslet mellom å være i de to bygningene, samtidig som hun satte over inngående og utgående telefoner for begge. 4. april hadde hun til alt hell sittet i nummer 25. Hun lovte å holde seg på post der til etterforskningen var avsluttet. Randi Hansen viste seg å være et sjeldent pliktoppfyllende menneske, som hadde notert ned utgående og inngående personer hele ettermiddagen og kvelden. Som 16
vaktmesterkoner flest hadde hun også rimelig god oversikt over sin oppgangs beboere og deres daglige vaner. Vaktmesterkonen understreket pliktskyldig at hun bare satt i denne oppgangen annenhver hverdag, og at det hendte at hun var syk eller måtte forlate plassen sin noen timer. Likevel trodde hun at inntrykkene av leieboerne og deres aktiviteter skulle være ganske riktige. Jeg så ingen grunn til å tvile på det, men merket meg straks at det var over 50 % sjanse for at besøkende eller hendelser kunne ha passert usett. Dessuten var korridorene og dørene til leilighetene, også i første etasje, umulige å se fra hennes post. Den myrdede Harald Olesen hadde selv bodd i tredje etasje siden like før krigen. Som statsråd hadde han vært en av bydelens mest kjente menn, og gatens store stolthet. I sine siste år levde han en rolig pensjonisttilværelse, men kom og gikk fortsatt til noe uregelmessige tider. Vaktmesterkonen hadde sett ham sammen med mang en rikspolitiker, eller med andre kjente motstandsmenn i årenes løp, men sjeldnere de siste årene. Familiebesøk hadde det også vært færre av etter hans kones død fem år tidligere. Vaktmesterkonen trodde at det hadde gått hardt inn på Olesen å bli enkemann, selv om han utad holdt masken. Bortsett fra sine handleturer til Samvirkelaget på hjørnet, hadde Olesen også gått stadig mindre ut. Han var en vennlig og korrekt mann, som alltid hilste og nikket når han passerte. Ønsket han vasking eller andre ekstratjenester, spurte han høflig og betalte godt. Vaktmesterkonen hadde aldri registrert noen motsetninger mellom ham og andre beboere. Hun kunne i det hele tatt ikke fatte hvem som kunne ville myrde slik en snill og respektert samfunnsstøtte. Olesens nabo i tredje etasje var en amerikaner ved navn Darrell Williams, som vaktmesterkonen mente måtte være tidlig i førtiårene. Han hadde bare bodd der i knapt åtte måneder, og leien ble betalt av USAs ambassade. Vaktme17
sterkonen hadde ikke spurt nærmere om hva han gjorde ved ambassaden, men trodde det var en høy stilling – hun oppfattet Williams som en «alltid velkledd og sikkert viktig» mann. Han snakket godt norsk etter få uker. Darrell Williams gikk vanligvis på jobb tidlig på morgenen og kom ofte hjem først sent på kvelden, men dro aldri med seg besøkende. I leiligheten under Olesen bodde frøken Sara Sundqvist. Hun var en ung svensk student som hadde bodd der siden studieåret hennes startet i august, og som ved innflyttingen hadde overrasket vaktmesterkonen med blomster og konfekt. Sara Sundqvist var velkledd og elegant. Hun kunne kanskje virke litt fjern, men hilste og smilte alltid. «Fröken Sundqvist» fulgte sine studier svært pliktoppfyllende, og levde et ganske regelmessig liv. Vanligvis gikk hun ut hver morgen mellom åtte og ni, og kom tilbake mellom tre og fem om ettermiddagen. Den første tiden hadde det en sjelden gang hendt at hun fikk besøk av en eller flere medstudenter. De hadde da alltid oppført seg eksemplarisk og gått i god tid før klokken elleve. Det var tydelig at Sara Sundqvist hadde sjarmert vaktmesterkonen. Likevel var det noe med ansiktet hennes som fikk meg til å ane at hun skjulte et eller annet. Et stivt ansiktsuttrykk ble hengende igjen mens hun snakket om det unge ekteparet Kristian og Karen Lund, som bodde i andre etasjes venstre leilighet. Det var hyggelige og hjelpsomme unge mennesker, som virket lykkelig nyforelskede selv etter å ha fått sitt første barn. Ekteparet Lund hadde flyttet inn som nygifte knapt to år tidligere, og bodde her nå med en vel ett år gammel sønn. Fru Lund var 25 år, og datter av en fabrikkeier fra Oslos aller beste vestkant. Mannen hennes var to år eldre, og jobbet som butikksjef for en sportsforretning på Hammersborg. I første etasjes venstre leilighet bodde drosjesjåfør Konrad Jensen, som var en enslig mann i femtiårsalderen. Vaktmesterkonen hadde hørt sagt av en nevø som også 18
var sjåfør at Konrad Jensen kjørte en av Oslos eldste drosjer, men likevel kom raskere frem i byens mange kronglete sidegater enn de fleste av kollegaene. Konrad Jensen jobbet mye og ofte sent. Ellers gikk han stort sett bare ut på et og annet idrettsarrangement. Han hadde hva vaktmesterkonen kunne huske aldri hatt besøk av noe slag, selv om han hadde bodd her i rundt 20 år. Vaktmesterkonen åpnet og lukket munnen to ganger etter å ha snakket om Konrad Jensen. Det ble igjen hengende et eller annet usagt i luften. Jeg forsto ikke helt hva, men så foreløpig ingen grunn til å presse den vennlige vaktmesterkonen på det. Siste beboer holdt til i første etasjes høyre leilighet, og var en funksjonshemmet mann ved navn Andreas Gullestad. Han var rundt førti år gammel, og levde etter hva vaktmesterkonen forsto som rentenist på formue fra en arv. Arven måtte ha vært ganske stor, for han kledde seg elegant og levde tilsynelatende uten bekymringer ut over sitt fysiske handikap. Tross sin besværlige hverdag var Andreas Gullestad alltid i godt humør, og vennlig mot alle som kom i hans vei. Han hadde flyttet hit fra vestkanten etter ombyggingen tre år tidligere. En ulykke hadde da nettopp gjort ham avhengig av rullestol, og han var begeistret over å finne en lett tilgjengelig leilighet i første etasje. Som den eneste utenom Harald Olesen hadde Gullestad tatt imot tilbudet om å kjøpe sin leilighet av gårdeieren. Andreas Gullestad fikk fra tid til annen besøk av sin søster og niese, men levde ellers et stille og kanskje litt ensomt liv. Sommerstid hendte det at han i godvær bega seg ut på fortauene. Men vinterstid holdt han seg helst innendørs, og ba ofte vaktmesterkonen ordne sine ukentlige innkjøp. Han ga henne raust med penger til å besørge dem, og kom med innpakkede gaver til henne og mannen både til jul og bursdager. Så langt vaktmesterkonen hadde oppfattet var Gullestad helt ute av stand til å be19
vege seg uten rullestolen, men han virket å være funksjonsfrisk i overkroppen og armene. Hodet var det definitivt ingen ting galt med: Han virket som en uvanlig intelligent og kunnskapsrik mann. Til alt hell hadde vaktmesterkonen ikke bare sittet på sin post hele ettermiddagen og kvelden morddagen, men også ført liste over beboernes ankomster og avganger. Harald Olesen selv hadde vært ute på en kort handletur om formiddagen, men hadde kommet tilbake i tolvtiden, og siden holdt seg hjemme de siste ti timene av sitt liv. Ingen hadde ringt etter ham den dagen. De eneste telefonene av mulig interesse registrert fra ukene før hans død, var flere samtaler til og fra hans advokat i firmaet Rønning, Rønning & Rønning. Hva angikk de andre beboerne hadde den funksjonshemmede Andreas Gullestad som vanlig vært hjemme hele dagen. Fru Lund hadde holdt seg inne med sin lille sønn. Herr Lund hadde ifølge vaktmesterkonens liste gått ut ved åttetiden om morgenen, og først kommet hjem klokken ni om kvelden. Den eneste telefonen til ekteparet Lunds leilighet kom da han ringte hjem vel fire timer tidligere. Sara Sundqvist hadde gått ut til en morgenforelesning klokken halv ti, og kommet hjem kvart over fire. Darrell Williams hadde gått ut like før ni om morgenen, og først vært tilbake like før åtte om kvelden. Konrad Jensen jobbet sent ettermiddagsskift denne uken. Han hadde kjørt av gårde ved tolvtiden, og kommet inn av døren få skritt etter Williams. Den eneste beboeren som senere hadde vært ute av huset, var så langt vaktmesterkonen hadde registrert Darrell Williams. Han hadde gått ut en kveldstur klokken fem på ti, og kommet tilbake et kvarter senere. Vaktmesterkonen hadde ikke sett noen fremmede i bygningen morddagen, og det var lite sannsynlig at noen hadde klart å snike seg forbi henne usett. Bare hun og beboerne hadde nøkkel til utgangsdøren, alle andre måtte 20
først komme seg inn ytterdøren og så forbi henne. Torsdag 4. april hadde hun hatt utgangsdøren innen synsvidde så godt som sammenhengende de siste seks timene før mordet. Før jeg forlot henne, spurte jeg vaktmesterkonen om hun fra sin post skulle ha merket seg noe spesielt i timene før eller etter mordet. «Det er en ting jeg stusser veldig over, da,» svarte hun og reiste seg. Hun signaliserte at jeg skulle følge etter henne inn på et lite bakrom. På bordet der lå en stor blå regnfrakk med hette og et rødt skjerf. «Begge disse fant jeg øverst i søppelkassen ved utgangsdøren da jeg tømte den i dag morges. Jeg har aldri sett noen av leieboerne bruke en slik regnfrakk eller skjerf. Begge plaggene virker nærmest ubrukte. Og begge synes å ha blitt vasket like før de ble kastet, for de er fortsatt våte. Jeg har ikke sett noen kaste dem. Men de var ikke der da jeg gikk i søppelkassen med noen matrester tidlig på ettermiddagen. Det er vel merkelig nok til å nevne?» Jeg var helt enig med henne. Det var merkelig nok til å nevne at noen samme dag som et mord ble foretatt i bygningen, skulle kaste en nesten ny og helt nyvasket regnfrakk der. Den blå regnfrakken kom straks på min liste over spørsmål til beboerne.
II I leilighet 3B bodde altså Darrell Williams, en kraftig og mørkhåret amerikaner med et fast håndtrykk og en uventet behagelig stemme. Han viste frem et diplomatpass som fastslo alderen til 45 år, men fremsto som yngre. Høyden var minst 1,90 og vekten var nok godt over 100, men fortsatt med lite overflødig fett. Han snakket imponerende godt norsk, med bare en svak amerikansk aksent. Om seg selv fortalte Darrell Williams at hans uvanlige fornavn stammet fra Irland. Hans besteforeldre hadde utvandret derfra under en av sultkatastrofene på 1870-tal21
let. Selv var han født og oppvokst i New York, som sønn av en kjent advokat. Darrell Williams selv hadde gitt opp jussen for å melde seg til militær tjeneste etter at USA gikk med i krigen, og var med under landgangen i Normandie sommeren 1944. Året etter hadde han som ung løytnant vært med den amerikanske delegasjonen som ankom Oslo like etter frigjøringen. Etter å ha fått seg både norsk kjæreste og en stilling ved den amerikanske militærmisjonen, hadde han blitt i Norge til våren 1948. Han hadde den gang lært seg norsk, og tatt med seg mange gode minner som nå nær 20 år senere fikk ham til å søke en ledig stilling som attaché ved ambassaden i Oslo. I mellomtiden hadde han først fortsatt i det militære og oppnådd majors grad, for så tidlig på 1960-tallet å gå over i diplomatiet. Til spørsmål om sin sivile status, smilte Darrell Williams avslappet og selvironisk. «Jeg giftet meg i USA i 1951, men høydepunktet i det ekteskapet var da det ble oppløst tre år senere. Det kom mange krangler og ingen barn ut av det. Min kone hevdet at hun gikk fra meg fordi hun elsket en annen mann. Men det virker lite troverdig siden hun senere først giftet seg med en tredje, og så fikk barn med en fjerde!» Diplomaten snakket åpent om sitt havarerte ekteskap. Som enslig og barnløs hadde han gjennom diplomatiet fått oppfylle sin barndomsdrøm om å se mer av Asia og Europa. Han hadde de siste ti årene vært ansatt ved en rekke ambassader, men kunne «med hånden på hjertet» si at han aldri hadde sett en så vakker hovedstad som Oslo. Leiligheten her hadde ambassaden både formidlet og betalt. Darrell Williams hadde ingenting å utsette på den, men grunnet mange lange arbeidsdager og representasjonsmiddager var han her relativt lite. De andre beboerne kjente han dermed heller ikke godt. Vaktmesteren og hans kone oppfattet Williams som «ryddige og hjelp22
somme». Den handikappede i første etasje var en «vennlig og svært kultivert mann», som snakket godt engelsk og kunne diskutere Jack London og andre amerikanske favorittforfattere. Også den unge svenske studenten virket «hyggelig og kunnskapsrik» under de få samtalene Williams hadde hatt med henne. Drosjesjåføren i første etasje var vel «en enkel sjel», og holdt en svært lav profil. Han var imidlertid interessert i fotball og annen sport, og Williams vekslet fra tid til annen noen ord med ham om det. De hadde stoppet for å snakke litt om en forestående landskamp, da de mordkvelden tilfeldigvis møttes i trappen. Det unge ekteparet i andre etasje hadde amerikaneren så vidt snakket med, men bare konstatert at de virket «sjeldent livsglade og lykkelige selv til å være nygifte». Mordkvelden hadde Kristian Lund svingt inn utgangsdøren bare noen få skritt foran ham. Williams hadde rutinemessig hilst til hatten, og fått et vennlig «Ha en fortsatt god aften» tilbake. Det var omtrent så mye kontakt som de to brukte å ha: Kort, men aldri uvennlig. Darrell Williams husket godt Harald Olesens navn fra 1945–46, og hadde funnet det spennende at han bodde i samme oppgang nå. Like etter sin innflytting hadde han benyttet sjansen til å banke på naboens dør, og var blitt tatt godt imot. Men under besøket og et par senere samtaler hadde Williams fått inntrykk av at et eller annet problem hvilte tungt på Olesen, og ikke villet trenge seg på. Olesen hadde til det siste fortsatt med å smile og hilse vennlig. Det hadde imidlertid mer enn en gang slått Williams at den gamle krigshelten virket som en stadig mer isolert og nedtrykt gammel mann. Morddagen hadde Williams ikke sett Olesen i live. Williams selv kom sent hjem etter en representasjonsmiddag i ambassaden ved åttetiden. Han hadde etter sin kveldspromenade snakket et par minutters tid med Konrad Jensen i trappen, da de plutselig hørte skuddet fra tredje eta23
sje. Williams la instinktivt på sprang opp, med Jensen i hælene. De møtte ingen i trappen, og så ikke noe menneske i gangen da de kom opp i tredje etasje. De ringte flere ganger på Olesens dør uten å få svar. Ett minutt eller to senere kom også Kristian Lund til, tett fulgt av vaktmesterkonen. Vaktmesterkonen gikk ned for å hente sin nøkkel og ringe politiet da de ikke hørte lyd fra leiligheten. Mens hun var borte kom Gullestad opp med heisen. De fem diskuterte om de skulle åpne døren, men ble enige om å vente til politiet ankom. De hørte eller så aldri tegn til noen uvedkommende i bygningen, og det var utenkelig at noen kunne ha sneket seg forbi dem på vei ned. Noen blå regnfrakk kunne Williams aldri huske å ha sett i Krebs’ gate 25, verken morddagen eller tidligere. Til mitt spørsmål om skytevåpen svarte han åpenhjertig: «Jeg hadde med en Coltrevolver kaliber 36 og en Lugerpistol kaliber 7.65 da jeg ankom Norge. Men det virket så trygt her at jeg nå for flere uker siden har sendt begge tilbake til mitt hjem i USA.» Det manglet strengt tatt en norsk bæretillatelse, men jeg så liten grunn til å plage en mann med amerikansk diplomatpass med slikt der og da. Ransakningen kvelden i forveien hadde bekreftet at Williams i likhet med de øvrige beboerne ikke hadde noe skytevåpen i bygningen på mordkvelden. Strøket av listen over mulige mistenkte ble han likevel ikke.
III 2A Sara Sundqvist, viste seg å være en spedlemmet, slank og uvanlig høy kvinne, som ventet ett minutt før hun åpnet døren, og beholdt sikkerhetslenken på til hun hadde sett uniformen min. Til tross for en høyde nær 1,80 kunne hun ikke veie mye over 60 kilo. Håndleddene og armene 24
forekom meg å kunne brekke hvert øyeblikk, men kroppen var tross en faretruende smal midje både harmonisk og elegant. Selv om ansiktsuttrykket for anledningen var noe dystert og alvorlig, var det umulig ikke å legge merke til hennes svært kvinnelige former. Den tilsynelatende anstendige og høyhalsede grønne kjolen fremhevet et par velformede bryster. Sara Sundqvist forekom alvorlig og en smule skaket av mordet, men likevel både fornuftig og troverdig. Hun snakket grammatisk godt norsk, med bare en svak svensk aksent. Som sin hjemby oppga hun Göteborg, og som sin alder 24. Til Oslo hadde hun kommet for å studere engelsk og filosofi høsten før, og leiligheten hadde hun funnet via en avisannonse fra gårdeieren. Leien betalte hun med sitt svenske studiebidrag og støtte fra sine foreldre, og ved siden av studiene arbeidet hun noen timer i uken på universitetsbiblioteket. Om seg selv fortalte Sara Sundqvist ellers at hun brukte mye tid på sine studier, og på fritiden drev litt med teater. Hun gikk ellers lite ut om kveldene. Mordkvelden hadde hun vært hjemme alene, og var nettopp opptatt med å koke sin kveldskaffe på kjøkkenet da smellet kom. Hun hørte det godt, men hadde trodd det skyldtes at noe gikk i gulvet. Senere hadde hun blitt litt skremt av levenet fra gangene, og fant det tryggest å holde seg innelåst i sin leilighet til politiet banket på. Selv om hun ikke direkte hadde sett noe av dramaet, hadde det hele vært «en svært skremmende opplevelse». I samsvar med sin forklaring fra kvelden før, hevdet hun ikke å ha vært utenfor døren til leiligheten etter at hun kom hjem kvart over fire. Jeg var overbevist om at den unge svenske kvinnen på vanlige godværsdager smilte mer og flakket langt mindre med blikket, enn hva som var tilfellet nå. Det falt meg imidlertid lett å godta at et mord i oppgangen fortonte seg skremmende for en kvinnelig utenlandsstudent. Leilighet 2A hadde tidvis noe uoversiktlige bokhyller 25
overfylte med bøker på norsk, svensk og engelsk, men var ellers en ryddig ung kvinnes leilighet. Bortsett fra kjøkkenknivene hadde det ikke vært tegn til våpen av noe slag i denne leiligheten heller. Hun så et øyeblikk litt forvirret ut da jeg spurte om hun hadde sett en person i blå regnfrakk, men svarte så at hun ikke hadde sett noen med en slik påkledning i bygningen verken i går eller tidligere. Sara Sundqvist hevdet at hun bare hadde snakket ganske kort med avdøde Harald Olesen noen få ganger. Han virket å være en hyggelig, om enn noe fåmælt og korrekt gammel mann. Hun forsøkte å være på fornavn med vaktmesterkonen og alle de andre beboerne i oppgangen, og hadde ingen ting negativt å si om noen av dem. Imidlertid kunne hun heller ikke si at hun kjente noen av dem godt: «Ekteparet Lund er selvsagt mest opptatt av hverandre og sin lille sønn, og de andre er jo alle menn som er mye eldre enn meg.» Både leilighet 2A og dens beboer forekom meg ganske udramatisk og umiddelbart troverdig. Det var med tvil jeg lot være å stryke Sara Sundqvist fra listen over mistenkte.
IV I leilighet 2B bodde ifølge et hjerteformet rødt navneskilt Kristian og Karen Lund. Med sin 13 måneder gamle sønn fredelig sovende i vuggen, fremsto de som et ukebladideal av det lykkelige unge ektepar. Selv om begge smilte hver gang de så på hverandre eller sønnen, vendte alvoret i situasjonen raskt tilbake til dem når de møtte mitt blikk. Kristian Lund var en blond og ganske kraftig mann rundt 1,80, som sikkert kunne fremstå som både avslappet og sjarmerende. Nå var han imidlertid synlig preget av situasjonen. Han gjentok flere ganger at et mord i oppgangen var en særlig stor belastning for den som hadde kone og barn her, og at han ikke visste om han våget å forlate dem for å gå på jobb før morderen var avslørt. 26
Verken herr eller fru Lund kunne tenke seg at noen i oppgangen sto bak en slik ugjerning, og mente at morderen på en eller annen måte måtte ha kommet seg inn utenfra. Harald Olesen hadde de bare godt å si om. Som enslig pensjonist fremsto han kanskje som litt ensom, men likevel som en elegant og livskraftig mann. Ekteparet Lund hadde ikke sett noe skytevåpen i bygningen, aller minst hos seg selv. Stikkordene «blå regnfrakk» sa dem ikke noe. Om egen bakgrunn fortalte Karen Lund at hun var datter og eneste barn av en fabrikkeier fra Bærum. Hun hadde møtt sin mann «under noen ellers ganske kjedelige kurs på Bedriftsøkonomisk Institutt», og hadde senere arbeidet i en moteforretning en periode før hun giftet seg. Kristian Lund kom fra noe lavere samfunnslag, som barn av en sekretær og alenemor fra Drammen. Det kom til et følelsesladet øyeblikk da han bemerket at «Min far kan være hvem som helst, og jeg bryr meg ikke lenger om å få vite hvem han er.» Moren, som han hadde mye å takke for, hadde dødd av kreft året før, få dager før sitt første barnebarns fødsel. Kristian Lund selv var utdannet økonom fra Bedriftsøkonomisk Institutt. Han smilte tilfreds et øyeblikk da han fortalte at karakterene hadde blitt «bedre enn hva alle unntatt jeg selv trodde». Han hadde fått flere «svært attraktive» jobbtilbud nylig, men trivdes godt i sin nåværende stilling som butikksjef for en sportsforretning. Hans kone føyde støttende til at hennes foreldre var svært godt fornøyde både med svigersønnen og barnebarnet. Hun virket i det hele tatt roligere og mindre oppskaket enn ektemannen. Et enkelt og merkelig spørsmål ble stående ubesvart etter besøket hos ekteparet Lund. Det gjaldt tidspunktet da Kristian Lund kom hjem mordkvelden. Hans kone var klokkeklar på at han hadde kommet hjem nøyaktig ni. Han kom nemlig inn døren like etter starten på Danny Kayes TV-show, som startet fem på. Kristian Lund oppga 27
at han grunnet regnskapsarbeid hadde blitt alene igjen i butikken etter stengetid, og først hadde kjørt derfra rundt kvart på ni. Det stemte også overens med vaktmesterkonens nedtegnelse av at Kristian Lund først kom inn klokken ni. Mot dette sto så en enkel liten og svært forvirrende ting. Nemlig at Darrell Williams altså hevdet å ha sett at Kristian Lund kom inn i bygningen samtidig med ham og Konrad Jensen, en hel time tidligere. Kristian Lunds uro over situasjonen ble større da jeg nevnte dette. Han gjentok flere ganger at han først kom hjem klokken ni. Dersom de to naboene sa noe annet måtte de enten ha tatt feil av når de selv kom hjem, eller ha forvekslet ham med en annen. Hans kone kom ham straks til unnsetning. Hun tilføyde engasjert at hun hadde verdens mest pålitelige og sannferdige mann, og at han ringte hjem flere timer tidligere for å si fra om at han først ville være hjemme rundt ni. Jeg tonet etter dette ned spørsmålet, og trakk meg taktfullt og tankefull tilbake. Veien videre gikk først til vaktmesterkonen ved utgangen. Hun rynket pannen dypt, men fastholdt hardnakket at «Kristian da må ha kommet hjem først klokken ni i forgårs». Håndskriften hennes var utvetydig på klokkeslettet, og hun hadde skrevet opp leieboerne i den rekkefølgen de kom. «Hvis Kristian kom før Darrell Williams og Konrad Jensen, er det da merkelig at jeg har skrevet ham opp på en linje etter dem,» sa vaktmesterkonen. Jeg måtte innrømme at det hørtes troverdig ut. For øvrig hadde vaktmesterkonen også registrert telefonbeskjeden fru Lund nevnte, hvor Kristian Lund sa fra om at han ville komme rundt ni. Når jeg så på vaktmesterkonens enkle og ryddige liste, hadde jeg vanskelig for å tro at hun kunne ha tatt feil. Men det virket også troverdig når Darrell Williams hevdet både å ha sett Kristian Lund og å ha hilst på ham 28
ved inngangen en time tidligere. Dermed ble heller ikke ekteparet Lund strøket fra min liste over mistenkte.
V Større dramatikk ventet i første etasjes venstre leilighet. Konrad Jensen viste seg å være en kortvokst middelaldrende mann, iført rød genser og blå gabardinbukse. Han bekreftet at han arbeidet som drosjesjåfør, og hadde klar papirene som viste at han eide en eldre Peugeot med taxiskilt som sto parkert på fortauet. Konrad Jensen oppga at han siden 1948 hadde bodd i denne leiligheten, og at han som ugift og barnløs mann hadde bodd alene hele sitt voksne liv. Håret til Konrad Jensen var i ferd med å skifte fra sort til grått. Det ubarberte ansiktet syntes nettopp mens vi snakket å være i ferd med å skifte fra frustrasjon til ren fortvilelse. Han svarte stadig kortere og mer mutt på mine rutinespørsmål. Ja, han hadde helt sikkert kommet hjem fra jobb like før klokken åtte, få skritt etter Kristian Lund og Darrell Williams. Ja, det var helt sikkert Kristian Lund som hadde gått foran ham inn i bygningen. Ja, han hadde stått i trappeoppgangen og diskutert en fotballkamp med amerikaneren Williams kvart over ti, da de hørte smellet fra tredje etasje. Ja, de to hadde straks løpt til døren der og ventet utenfor den. Ja, Kristian Lund, vaktmesterkonen og Andreas Gullestad hadde også ankommet i løpet av få minutter. Nei, han hadde absolutt ikke sett noen blå regnfrakk her i Krebs’ gate 25. Så tok han plutselig mot til seg og hevet stemmen litt. «Jeg kan like godt fortelle dette selv, for det kommer jo for en dag uansett. Jeg var medlem av NS under krigen, og sonet seks måneder for det i 1945–46. Hadde meldt meg inn i partiet alt før krigen, ble stående der etter 9. april og jobbet for tyskerne som sjåfør. Jeg har aldri nektet for noe av dette. Men større var heller ikke mine for29
brytelser. Det har aldri vært noe stort ved meg, verken på godt eller ondt.» Jeg så som rimelig kan være på ham med et nytt og mer kritisk blikk. Han fortsatte raskt. «Jeg møtte aldri Harald Olesen under eller etter krigen, og har ikke noe som helst med hans død å gjøre. Hans død var noe av det verste som kunne rammet meg nå.» Han fortsatte etter en liten tenkepause, på sin trege og gretne måte. «Jeg blir jo automatisk mistenkt av alle. Det tar nok ikke mange dagene før avisene skriver at jeg er nazist, og da er jeg fritt vilt. Har slitt med det i alle år siden jeg slapp ut. Jeg har endret navn to ganger, først fra Konrad Hansen til Konrad Pedersen, og så til Konrad Jensen. Men det er alltid noen som kjenner noen som vet, og jeg blir alltid hetende ’Konrad Quisling’ til slutt. Fortsatt er det folk som ikke vil kjøre med meg fordi de har hørt at jeg var i NS, men jeg hører det litt sjeldnere for hvert år. Nå blir alt verre igjen.» Konrad Jensen reiste seg sakte fra sofaen. Han gikk bort til vinduet og pekte mot en sidegate. «Der står bilen min. Den er ikke ny, og var ikke verdens beste da den var ny heller. Men den går da stadig, og jeg kjenner den bedre enn noe menneske. Bilen er blitt min mest trofaste venn. Jeg vet det er litt barnslig, men jeg kaller gjerne bilen for Petter, etter en venn jeg hadde i barndomsårene. Petter Peugeot og Konrad Jensen er to gamle vrak som eldes sammen, og som kjenner Oslos gater bedre enn de fleste.» Med en bitter mine fortsatte han. «Jeg fylte 50 nå i februar, men feiret alene med en liten restaurantmiddag. Jeg vil ikke ha noe med gamle NS-ere å gjøre, og andre venner er det ikke lett å få. Mor og far er for lengst borte, og mine søsken har jeg lite kontakt med. Min bror hørte jeg sist fra i 1940, da han lånte 30
penger til ågerrente for å kunne betale meg tilbake et lån jeg hadde gitt ham. Søsteren min sendte et kort til femtiårsdagen, som inneholdt sju ord og kom frem fire dager forsinket!» Jeg fant ikke disse personlige og familiære frustrasjonene altfor interessante. Da Konrad Jensen trakk pusten, benyttet jeg derfor sjansen til å spørre om hans forhold til naboene. «Det er ikke mye å fortelle om det heller. Vi passerer hverandre i gangene her, og veksler noen ord om praktiske ting. Vaktmesterkonen og mannen hennes kjenner selvsagt min bakgrunn fra krigen. De nevner det aldri, men sier ikke mye annet heller. Olesen visste nok om det. Han bodde her jo alt da jeg flyttet inn, og har sikkert hørt om det fra en eller annen av disse krigsvennene sine. Det har aldri vært noen konfrontasjon, men aldri noen kontakt heller. Han sa aldri et ord til meg, og jeg våget ikke å snakke til ham. Syntes han så foraktelig på meg når vi støtte på hverandre i gangene. Jeg likte ikke Harald Olesen, det skal jeg innrømme. Men jeg hadde ingen grunn til å drepe ham. Hans død gjør bare vondt enda verre for meg, særlig hvis morderen ikke blir avslørt raskt.» Han tidde noen sekunder, og gikk så raskt over de andre leilighetene. «Amerikaneren i tredje er ganske nylig flyttet inn, men snakker godt norsk og virker hyggelig. Jeg har vekslet noen ord med ham om sport og slikt når jeg har fått sjansen. Krøplingen er en høflig mann som alltid hilser og smiler, men sier sjelden noe. Han har vel vært rik og smart hele livet, og har selvsagt liten interesse av meg. Ekteparet i andre er nygifte, og lever fortsatt litt i sin egen verden. En sjelden gang har de bedt meg kjøre seg når de har trengt en drosje, til og fra fester og sånt. Men vi har liksom ikke så mye å snakke om da heller. De er unge mennesker med mange gleder og muligheter foran 31
seg. Mens jeg er en ensom eldre mann som går i mine gamle sirkler mot en ustelt grav.» Da jeg nevnte Sara Sundqvist, begynte Konrad Jensen plutselig å le, men det var en kort og bitter latter. «Det er ganske ironisk da … At jeg med min historie havnet her, to etasjer under en kjent motstandsmann og én etasje under en jødinne. Selv hun står liksom over meg i rang nå. Jeg liker det ikke. Men hun er en veldig stille og uprovoserende jødinne som gjør lite av seg.» Jeg hadde ikke hørt eller sett noe som tydet på at Sara Sundqvist var jødisk, og spurte straks om han var sikker på det. Igjen fikk jeg demonstrert Konrad Jensens korte og bitre latter. «Er det noe jeg kan her i verden annet enn å kjøre bil, så er det å kjenne igjen en jøde når jeg ser en. Du ser det på nesen, håret og øynene. Jeg er helt sikker på at hun er jødinne.» Konrad Jensen var tydeligvis ikke vant til å ha tilhørere, og var for alvor kommet på glid. Han forsøkte å tie noen øyeblikk, men fortsatte så. «Jeg vet at det ikke er så lurt å snakke ærlig om dette. Men vi som sto i NS hadde jo beviselig rett når det gjaldt Stalin og bolsjevikvennene hans. Det innrømmer selv Arbeiderpartiets ledende politikere i dag. En dag får vi nok rett når det gjelder jødene også. Jeg ønsket ikke jødene drept, jeg ønsket dem bare vekk. Det er flott at de har fått en egen stat på den andre siden av kloden, og jeg håper flest mulig av dem reiser dit! Det er best både for oss og dem!» Han nikket mot taket, og dempet stemmen litt. «Men hun der lager ikke mye bråk eller bryderi for noen, det er sant nok. Jeg vet ikke om hun kanskje har noe nordisk blod i årene også, det får du spørre henne om selv.» Det ble stille litt. Han forsto nok at jeg ikke lyttet av sympati, og surnet plutselig til. 32
«Her hos meg er det ikke mer å hente, med mindre du leter etter en syndebukk i stedet for en morder.» Jeg gjorde jo ikke det, og hadde fått svar på mine spørsmål – for nå. Så jeg sa adjø til Konrad Jensen så høflig som jeg klarte. Vel ute av døren noterte jeg ham straks som hovedmistenkt. Deretter gikk jeg likevel opp i andre etasje igjen, og banket på Sara Sundqvists dør. Hun åpnet like forsiktig og langsomt som sist, men smilte litt bredere da hun så meg denne gangen. Jeg beklaget at jeg hadde glemt å spørre om hennes familiebakgrunn. Etter noen sekunders tenkepause svarte hun at hennes foreldre var jøder som hadde mistet livet under krigen. De hadde hva hun visste ikke hatt flere barn, og sin jødiske familie ellers visste hun lite om. Hun hadde vært heldig og blitt adoptert av et lærerektepar i Göteborg, som oppdro henne sammen med sine to egne døtre. Det kjentes foreløpig ikke nødvendig å spørre henne om videre detaljer. Jeg måtte imidlertid motstrebende konstatere at Konrad Jensen tross alt ikke var helt uetterrettelig, og at Sara Sundqvist likevel ikke var uten interesse for mordmysteriet. Samt at mysteriet med når Kristian Lund kom hjem mordkvelden bare ble mer og mer merkelig.
VI Det tok over ett minutt før døren ble låst opp hos 1A Andreas Gullestad. Da den endelig ble åpnet var det en vennlig smilende mann som så opp på meg fra rullestolen, og en åpen hånd som straks vinket meg inn i stuen. Andreas Gullestad var en lyshåret mann som oppga sin alder til 39 år. Det stillesittende livet hadde gjort ham noen få kilo overvektig, noe som forsterket hans naturlige jovialitet. Jeg anslo at han ville vært vel 1,75 høy hvis han hadde kunnet reise seg. Stemmen var lett og ordval33
get bar tydelig preg av en kultivert bakgrunn. Han virket ikke synlig rystet av mordet, snarere glad over å få besøk. «Velkommen til min ringe bolig, ærede etterforskningsleder! Jeg har ventet at De skulle komme, og skal med glede bidra det lille jeg måtte kunne til oppklaringen av denne redselsfulle forbrytelse. Ønsker De kaffe eller te?» Han hadde dekket på til to og hadde varmt vann stående klar, så jeg takket ja til en kopp te. Utvalget av teposer var upåklagelig, og det passet godt med stemningen i leiligheten for øvrig. Andreas Gullestads leilighet var en fredens og fargenes oase, med kunstmalerier på veggene, rikholdige bokhyller, fjernsynsapparat og luksuriøse møbler. Behagelig plassert på en pute i rullestolen, virket verten selv å ha forsonet seg med sin skjebne. Han forekom oppsiktsvekkende reflektert, selv til den pågående mordetterforskningen i oppgangen. Gullestad oppga at hans gamle bolig viste seg «noe upraktisk» etter at han fire år tidligere ble lam fra livet og ned etter en «sterkt beklagelig» ulykke. Med et selvironisk lite smil la han til: «Jeg hadde vel selv i mine verste mareritt aldri tidligere tenkt meg muligheten av å bo øst for Akerselven.» Men han hadde likt leiligheten her ved første blikk, og aldri angret på kjøpet av den. Første etasje i et hus med lave dørstokker og heis var viktig for ham, og i tillegg hadde han blitt positivt overrasket over hjelpsomheten til de andre i oppgangen. Avdøde Harald Olesen hadde alltid vært hyggelig og høflig, og for en som hadde vært barn i krigsårene var det jo en ære å få bo i samme hus som den gamle motstandshelten. Gullestad kunne ikke tenke seg at noen i denne oppgangen skulle kunne myrde Olesen, og heller ikke se for seg at noen av dem skulle ha motiv til å gjøre det. Han trodde morderen på en eller annen måte måtte ha lurt seg inn utenfra, selv om han ikke kunne forklare hvordan det hadde skjedd. 34
Gullestad bemerket videre at vaktmesteren nok var litt vel glad i sterke drikker, noe som også preget tilværelsen for hans kone. Men vaktmesteren var i edru tilstand en nevenyttig mann, og hans kone var alltid hjelpsomheten selv. Darrell Williams var ny i bygningen, men hadde sagt ja til velkomstkaffe og gjort et «fordelaktig» inntrykk. To etasjer under merket Gullestad lite til beboerne i tredje. Til det unge ekteparet i andre hadde han det beste naboforhold. Hva angikk Konrad Jensen var Gullestad kjent med hans «svært uheldige» standpunkter under krigsårene, og tok selvsagt sterk avstand fra dem. Han bar likevel lett over med slike gamle synder så lenge Jensen nå oppførte seg uklanderlig. Jensen hadde nok ikke hatt det lett etter krigen, og virket både ensom og desillusjonert. Gullestad kunne likevel ikke se ham for seg som noen kaldblodig morder. Den unge svenske frøkenen hadde også sagt ja til velkomstkaffe her etter innflyttingen i fjor høst, og hadde da som senere gjort et «meget tiltalende» inntrykk. Gullestad tok en liten pause, og smattet ettertenksomt på en sukkerbit. Han tilføyde så lavmælt at han «uten å være indiskré» kanskje burde nevne en ting om Sara Sundqvist, som kunne tenkes å ha relevans for etterforskningen. Selv om han aldri hadde sett henne med kjæreste eller hørt henne nevne noen, hadde han inntrykk av at det fantes en mann i hennes liv. Gullestads soverom lå like under Sara Sundqvists, og lyder derfra tydet på at hun av og til fikk «svært hyggelige og sosiale besøk». Han hadde bare hørt det under en og annen middagshvile mellom fem og syv om ettermiddagen, aldri om nettene. Det virket således som Sara Sundqvist hadde en kjæreste som besøkte henne på ettermiddagstid, men aldri overnattet. Andreas Gullestad svarte raskt at han ikke hadde noen våpen i leiligheten, og heller ikke hadde sett noe slikt hos noen andre. Men til spørsmålet om en blå regnfrakk, ble han plutselig sittende ettertenksom noen sekunder. Han 35
svarte så alvorlig: «Jeg så definitivt ikke noen blå regnfrakk her i bygningen morddagen. Men i fjor sommer en gang, så jeg her i oppgangen en ukjent mann med stor blå regnfrakk og rødt skjerf for ansiktet!» Naturlig nok ble jeg svært interessert i denne opplysningen, og ba om flere detaljer. Gullestad tenkte seg konsentrert om ett minutts tid før han svarte. «Jeg er ganske sikker på at jeg så en mann i blå regnfrakk her i fjor. Jeg merket meg det siden det var en dag med godt vær og uten regn i luften, og jeg spekulerte litt på hvem denne mystiske mannen skulle besøke. Datoen husker jeg ikke, men skal tro om ikke det var pinsehelgen? Jeg undret meg på om det kunne være relatert til et karneval eller noen annen slags festlighet. Mer kan jeg nok dessverre ikke huske.» Jeg klarte ikke helt å gi meg på dette uventede glimtet av mannen i regnfrakken, og spurte om det helt sikkert hadde vært en mann. Gullestad tenkte seg igjen om før han svarte. Han forekom å være et både pliktoppfyllende og reflektert vitne. «Det vil jeg tro, for personen virket å være rundt 1,80 høy. Sikkert tør jeg likevel ikke si det. Jeg så personen bare i forbifarten, og det er ikke lett å vite hva en slik regnfrakk kan skjule.» Om seg selv fortalte Andreas Gullestad at han opprinnelig kom fra en bygd ved Gjøvik i Oppland. Tross farens tidlige død hadde han hatt en privilegert oppvekst der. Etter morens død hadde han 25 år gammel fått utbetalt en farsarv som var så stor at han med et moderat forbruk kunne leve trygt livet ut. Han hadde satt det meste i banken og investert resten i aksjer, som så langt hadde hatt en «svært heldig» avkastning. Ulykken som gjorde ham handikappet hadde selvsagt vært et sjokk og blitt et stort skille. Det hadde nok likevel vært mindre katastrofalt for ham enn det ville vært for mange andre. Uten press for å skaffe seg en inntekt, hadde han tidligere 36
bare studert litt her og litt der, og ellers tatt det ganske bedagelig gjennom tjueårene. Med et selvkritisk lite smil bemerket Andreas Gullestad: «Nå sitter jeg jo stort sett bare her med radio, fjernsyn, bøker og aviser hele dagen. Men det var dessverre stort sett også hva jeg gjorde i min tidligere bolig før ulykken. Hovedforskjellen i det daglige er at jeg nå med god samvittighet kan betale andre for å handle til meg.» Før han lot meg gå, spurte Andreas Gullestad om det var «akseptabelt» at han i helgen reiste på et planlagt besøk til sin søster på Gjøvik. Det var «enkelte familiesaker» som skulle diskuteres, og hans søster og niese var nå sikkert både urolige for ham og spent på å høre om situasjonen. Han forsikret at han ville være tilbake søndag ettermiddag, og oppga et telefonnummer han i mellomtiden kunne nås på. Jeg så ingen grunn til å nekte ham å reise. Andreas Gullestads leilighet forlot jeg med et inntrykk av at han var den av beboerne som det var minst sannsynlig hadde noe med mordet å gjøre, men at han likevel bevisst eller ubevisst godt kunne tenkes å skjule viktig informasjon. Mest interessant av det han fortalte var at han hadde sett mannen med den blå regnfrakken, særlig siden Gullestad uoppfordret også nevnte et rødt skjerf. Hvem Sara Sundqvists hemmelighetsfulle gjest var, og hvordan han kom seg ubemerket inn og ut av bygningen, noterte jeg meg også som relevante spørsmål. Jeg gikk straks ned til vaktmesterkonen og spurte henne igjen om den blå regnfrakken. Denne gangen betonte jeg om hun i fjor kunne ha sett en person med en slik frakk inne i bygningen. Vaktmesterkonen tenkte pliktskyldig et par minutter, presiserte at hun ikke var sikker, men kom på at hun kunne ha sett en mann med en slik frakk her en gang på sommeren i fjor. I så fall hadde hun bare sett ham som snarest i gangen eller trappen. Hun hadde vært i tvil om hun hadde sett feil, siden hun ikke hadde sett 37
noen slik person gå verken inn eller ut av bygningen. Men det kunne selvsagt være at hun da hadde vært ute for å handle eller ordne noe annet. Enda en gang banket jeg på døren til Sara Sundqvist, og beklaget at jeg hadde glemt å spørre om hun ofte brukte å ha besøk. Hun svarte at hun en sjelden gang hadde hatt med seg venner hjem, men ikke på flere uker før mordet. De siste ukene hadde hun hatt mindre kontakt med medstudentene, ettersom eksamenene begynte å nærme seg for dem alle. Til et direkte spørsmål om hun hadde noen forlovede eller kjæreste svarte hun benektende, og tilla med lav stemme: «På de åtte månedene jeg har bodd her, har jeg aldri hadde hatt noen overnattingsgjest!» Med Andreas Gullestads opplysninger friskt i minnet nikket jeg aksepterende til det siste, men uten riktig å tro henne på det første. Sara Sundqvists lyssky ettermiddagsgjest ble stående som en liten gåte.
VII De tekniske rapportene lå klare på mitt skrivebord på hovedpolitistasjonen, men var foreløpig lite oppklarende. Patologen kunne definitivt gravlegge teorien om et skudd fra en annen bygning. Harald Olesen var drept med ett skudd, avfyrt på under to meters avstand fra en coltpistol av kaliber 45. Kulen hadde gått gjennom hjertet og vært umiddelbart dødbringende. Det var ingen tegn på at Olesen hadde vært skadet på noen måte før skuddet falt. Klokkeslettet kunne ut fra patologens rapport være når som helst mellom åtte og elleve, men det var jo av mindre interesse siden vitnemålene fra de andre leieboerne ga oss et eksakt tidspunkt, kvart over ti. Folkeregisteropplysningene om Harald Olesen bekreftet stort sett bare det som var kjent. Han var født i 1895, som sønn av en kjent apoteker fra Hamar. Harald Olesen hadde giftet seg i 1923, og forble gift til sin kones død førti 38
år senere. Hans kone var en rederdatter med artium, som hadde forblitt hjemmeværende hele livet. Olesen hadde hatt en eldre bror og en yngre søster, som begge døde før ham. Siden hans foreldre for lengst var borte og han ikke hadde barn, var hans nærmeste slektninger og antatte arvinger nå en niese og en nevø som begge var bosatt på vestkanten i Oslo. Olesen selv hadde byttet bolig flere ganger i mellomkrigstiden, men siden 1939 hadde han hatt samme adresse i Krebs’ gate 25. I strafferegisteret fantes bare Konrad Jensen av beboerne. Han hadde ganske riktig sonet sine seks måneder for landssvik i 1945–46, men hadde ellers ikke noe på rullebladet. Folkeregisteret hadde ingen opplysninger verken om amerikanske Darrell Williams eller svenske Sara Sundqvist, og bekreftet stort sett bare det de norske beboerne hadde fortalt om seg selv. Om Konrad Jensen og Karen Lund var det ingen ting nytt av interesse å finne. Eneste vesentlige nyhet om Andreas Gullestad var at han hadde fått det navnet først fire år tidligere, etter tidligere å ha hett Ivar A. Storskog. Resten var imidlertid helt i samsvar med hans forklaring. Hans far var en skogeier og storbonde fra Oppland som hadde dødd bare 48 år gammel i 1941, og moren hadde dødd i 1953. Andreas Gullestad hadde aldri vært gift eller fått barn, og hans nærmeste slektning var ganske riktig en eldre søster på Gjøvik. Den mest interessante avsløringen i folkeregisteret var knyttet til Kristian Lund. Faren sto ganske riktig bare oppført som «ukjent», og moren var en sekretær fra Drammen. Kristian Lund hadde imidlertid enten ikke visst eller ikke villet fortelle at den samme moren hadde vært medlem av NS fra 1937 til 1945. Hun hadde arbeidet i ulike sekretærstillinger for okkupasjonsmakten de tre siste krigsårene. En vedlagt protokoll fra landssviksaken viste at hun var blitt idømt åtte måneders fengsel etter krigen, men slapp ut etter fire måneder grunnet god opp39
førsel og hensynet til den vesle sønnen. Ifølge folkeregisteret kom han til verden i Drammen 17. februar 1941, og var sin mors eneste barn. Jeg konkluderte etter dette med at Kristian Lund var den av Olesens naboer som jeg først burde snakke med på nytt. Ingen av beboerne hadde imidlertid noen kjent tilknytning til Harald Olesen som ga dem motiv for å myrde ham, og dagen hadde brakt skuffende få fremskritt. Darrell Williams’ inntrykk av at noe hadde plaget Harald Olesen, virket jo sannsynlig sett i lys av mordet. Men hva visste vi altså ennå ingenting om. I mangel av bedre spor, bestemte jeg meg for å bruke neste dag til et forsøk på å finne ut hva som hadde plaget mordofferet i hans siste leveår. Etter et par forsøk nådde jeg Harald Olesens nevø på telefon. Joachim Olesen var utdannet økonom, og arbeidet som rådgiver i Finansdepartement. Han var forberedt på en telefon fra politiet, og tilbød seg straks å stille sammen med sin søster til en samtale på hovedpolitistasjonen neste morgen klokken ni. Jeg spurte i mellomtiden bare om navnet på den avdødes lege og bank, og fikk dem oppgitt på strak arm. Det viste seg to korte telefonsamtaler senere at legen var sykemeldt, og at banken holdt stengt grunnet bokettersyn. Jeg måtte innrømme at jeg ikke følte meg mye klokere da jeg kvelden etter morddagen kjørte alene hjem. I mangel av bedre alternativer førte jeg opp den tidligere NSeren Konrad Jensen som hovedmistenkt. For ham som for de andre beboere manglet det ikke bare motiv og våpen, men også anledning. Jeg ante fortsatt ikke hvor jeg skulle finne noen av delene. Kort sagt var det ikke med stor glede eller optimisme jeg så frem til å lese morgenavisene lørdag 6. april 1968. Det var i ferd med å gå opp for meg at om mulighetene var store ved å ha eneansvaret for denne mordetterforskningen, så var visst også fallhøyden minst like stor. Jeg 40
ante fortsatt ikke at saken skulle bringe meg ansikt til ansikt ikke bare med en av de mest utspekulerte kriminelle jeg har møtt, men også med det mest bemerkelsesverdige menneske jeg noen gang fikk gleden av å samarbeide med. Ulykkelig uvitende om dette, grublet jeg uten større fremganger over saken helt til jeg sovnet.