Timur Vermes
Han er her igjen Oversatt av Astrid Nordang, MNO
Oppvåkning i Tyskland
F
olket var det som overrasket meg mest. Jeg gjorde jo faktisk alt som står i menneskelig makt for å ødelegge grunnlaget for all videre eksistens på denne av fienden så skjendete grunn. Broer, kraftverk, gater, jernbanestasjoner, alt beordret jeg ødelagt. Siden har jeg også lest når dette skjedde, nemlig i mars, og jeg mener å ha uttrykt meg helt klart i sakens anledning. Samtlige forsyningsinnstallasjoner skulle tilintetgjøres; vannverk, telefonanlegg, produksjonsmidler, fabrikker, verksteder, bondegårder, alt av realverdi, alt, og da mener jeg også alt! Man må gå grundig til verks, med en slik ordre kan det ikke foreligge den minste trevl av tvil, for man vet at den enkle soldat fra sin plass i sitt eget frontavsnitt naturlig nok mangler overblikk og kjennskap til strategiske og taktiske sammenhenger. Han vil utvilsomt innvende: «Er jeg virkelig nødt til å tenne på denne, denne, la oss si, aviskiosken? Spiller det noen rolle om den faller i fiendens hender? Kan det være så ille om fienden skulle få kloa i akkurat den aviskiosken?» Selvfølgelig er det ille! Fienden leser jo også aviser! Han handler med dem, han vil vende aviskiosken mot oss, vende alt han måtte komme over mot oss! Man må ødelegge alt, og jeg understreker det nok en gang, alt av realia, ikke bare hus, men også dører. Og dørklinker. Deretter må man fjerne skruene, og ikke bare de store skruene. Man må skru ut hver eneste skrue, for så å bende dem på det mest ubarmhjertige vis. Dørene må kvernes til sagflis. Og brennes. Ellers vil fienden skruppelløst vandre inn og 5
ut av denne døren nøyaktig som det passer ham. Men med en ødelagt klinke, med bøyde skruer og en haug med aske, ønsker jeg den gode herr Churchill riktig god fornøyelse! Hvordan man enn snur og vender på det, følger disse krav uvegerlig krigens brutale konsekvenser, det har bestandig stått klart for meg, i så måte kunne ordren min ikke hatt noen annen ordlyd, heller ikke om bakgrunnen for ordren var en annen. I alle fall i utgangspunktet. Det var ikke lenger til å komme forbi at det tyske folk i det siste epokegjørende basketaket hadde vist seg å være briten, bolsjevismen og imperialismen underlegen, og derved, ja, jeg sier det rett ut, for egen hånd hadde tilbakestilt sin videre eksistens til det mest primitive jeger- og samlerstadium. Fra den dag av forspilte det samtidig enhver rett det måtte ha til vannverk, broer, gater. Og dørklinker. Derfor ga jeg ordren, og kanskje også litt for å være konsekvent. Jeg gikk naturligvis innimellom et par skritt foran og rundt rikskanselliet, og det er ikke til å komme forbi: Hva ordren min angikk, hadde amerikanerne og britene ved hjelp av sine flygende festninger allerede over store områder sørget for å løfte en god del av arbeidet fra mine skuldre. I den nærmeste ettertid kontrollerte jeg selvsagt ikke ordrens utførelse ned til minste detalj. Man kan vel tenke seg at jeg hadde mitt å henge fingrene i, med nedkjempingen av amerikanerne i vest, avvergingen av russerne i øst, den videre utvikling av byggeplanene til verdenshovedstaden Germania og så videre, men spør du meg, skulle Wehrmacht ha fullført jobben med de resterende dørklinkene. Og i så måte burde dette folket ikke egentlig lenger eksistere. Men som jeg nå har kunnet fastslå, gjør det imidlertid det. På et vis forekommer det meg ubegripelig. På den annen side: Jeg er jo også her, og det forstår jeg like lite av.
i.
J
eg husker at jeg våknet, det må ha vært tidlig på ettermiddagen. Jeg åpnet øynene, over meg så jeg himmelen. Den var blå, lettere overskyet, og det var mildt i været, så mildt at jeg straks forsto at det ikke kunne være april. En kunne nesten kalle det varmt. Det var forholdsvis stille, ingen fiendefly å se over meg, ingen tordenskyts å høre, ingen nedslag i nærheten, ingen luftsirener. Jeg registrerte også: intet rikskanselli, ingen førerbunker. Jeg vendte hodet til siden og så at jeg lå på bakken, på en øde tomt, omgitt av nabogårdenes vegger, bygget i murstein og delvis tilgriset av gateramp, noe som ergret meg med det samme. Jeg besluttet der og da å tilkalle Dönitz. Først lurte jeg faktisk på, som om jeg ennå var i halvsøvne, om ikke også Dönitz lå et sted i nærheten, men så seiret disiplinen, logikken, og jeg var snar til å fatte det eiendommelige ved situasjonen. Jeg kamperer vanligvis ikke under åpen himmel. Først spurte jeg meg selv: Hva gjorde jeg i går kveld? Ettersom jeg ikke drikker, trengte jeg ikke å frykte overdrevet alkoholinntak. Det siste jeg kunne huske, var at jeg satt på en plumeau sammen med Eva. Jeg husket også at jeg, eller vi, var hensatt i en viss sorgløshet, at jeg, så vidt jeg vet, hadde besluttet å la statsaffærene bero en smule, og at vi ikke hadde noen videre planer for kvelden – å spise ute eller gå på kino eller noe i den dur kom selvfølgelig ikke på tale, da underholdningstilbudet i rikshovedstaden, ikke minst på grunn av min uttalte ordre, lykkeligvis var temmelig uttynnet på dette tidspunktet. Jeg kunne ikke si 7
med sikkerhet om Stalin ville komme til byen i løpet av de nærmeste dagene, på dette tidspunktet i krigsforløpet kunne det ikke helt utelukkes. Det jeg imidlertid kunne si med sikkerhet, var at han i så fall måtte lete like forgjeves etter en kinematograf her som i Stalingrad. Jeg husker at vi ble sittende og småpludre litt, Eva og jeg, og at jeg viste henne min gamle pistol. Flere detaljer var meg ikke forunt i den oppvåknende stund. Også fordi jeg hadde hodepine. Nei, tanken på gårsdagen hjalp meg ikke videre. Jeg bestemte meg altså for å ta tyren ved hornene og finne ut mer om situasjonen. Livet har lært meg å observere, å betrakte, å legge merke til selv de minste ting som mang en lærd ikke legger vekt på, ja, som de ignorerer fullstendig. Takket være år med jerndisiplin kan jeg derfor trygt hevde at jeg i krisesituasjoner blir enda mer kaldblodig enn ellers, enda mer kalkulerende, at sinnet mitt skjerpes. Jeg arbeider presist, rolig, som en maskin. Metodisk sammenfatter jeg det jeg har av informasjon: Jeg ligger på bakken. Jeg ser meg om. Ved siden av meg ligger noe avfall, det vokser ugress, noe strå, her og der en busk, en liten prestekrage er her også, løvetann. Jeg hører stemmer, de befinner seg ikke altfor langt unna, skrik og lyden av gjentatte dunk, jeg ser i lydens retning, ser bevegelsene til noen guttunger, de er der borte og de spiller fotball. De er ikke lenger Pimpfe, og likevel for unge til Volkssturm, antakelig er de i Hitlerjugend, selv om de åpenbart ikke er i tjeneste akkurat nå, det later til at fienden har innledet våpenhvile. I grenene på et tre beveger en fugl seg, den kvitrer, synger. Mange ville utelukkende ha sett det som et tegn på munterhet, men i disse uvisse tider, der en er henvist til den informasjonen en kan få, hvor ubetydelig den enn måtte synes å være, kan en som forstår naturen og den daglige kampen for tilværelsen av det slutte at det ikke befinner seg rovdyr i nærheten. Like ved hodet mitt befinner det seg en pytt, den later til å ha krympet, altså har det regnet for en god stund siden, men ikke nylig. I øyekroken får jeg øye på skyggeluen min. Slik arbeidet mitt sko8
lerte intellekt, og slik arbeidet det også i denne enerverende stund. Jeg satte meg opp. Det lyktes meg uten problemer; jeg rørte på bena, hendene, fingrene, jeg lot ikke til å være såret, min fysiske tilstand var gledelig, antakelig var jeg fullkomment frisk, om en da så bort fra hodepinen, selv skjelvingen på hendene så ut til å være nesten helt borte. Jeg så nedover min egen kropp. Jeg var påkledd, iført soldatuniformen, frakken. Den var noe skitten, men det var ikke så ille heller, jeg hadde med andre ord ikke ligget begravd. Noe jord var det på den, det så også ut til å være noen smuler der, fra noe bakverk, kanskje kaker. Plagget utsondret en kraftig lukt av drivstoff, bensin, Eva hadde muligens forsøkt å rengjøre uniformen, og så hadde hun vel brukt for mye rensebensin, ja, det var nesten så man skulle tro at hun hadde helt en hel kanne over meg. Selv var hun ikke tilstede, og jeg så heller ingen fra staben min i umiddelbar nærhet. Jeg sto akkurat og børstet av meg den verste skitten fra frakken, fra ermene, da jeg hørte en stemme. «Hey, sjekk han gammern’a!» «Jøss, hva er det for en?» Jeg ga antakelig inntrykk av å være hjelpetrengende, noe de tre hitlerungdommene på forbilledlig vis hadde forstått. De avsluttet fotballspillet og nærmet seg respektfullt, forståelig nok, ettersom de med ett opplevde å befinne seg i umiddelbar nærhet av føreren for Det tyske riket i egen person, på et stykke brakkland der de vanligvis bedrev sport og fysisk fostring mellom løvetann og prestekrager. For disse guttene, som ennå ikke var fullmodne menn, må man kunne si at dagen tok en uvant vending, og likevel ilte den lille skaren til, hurtige som mynder, beredt til å hjelpe. Det er ungdommen som er fremtiden! Guttene samlet seg rundt meg på behørig avstand, der de ble stående og måle meg, opp og ned, hvorpå den største av dem, åpenbart kameratskapsføreren, vendte seg mot meg og sa: «Alt i orden, mister?» 9
Til tross for omsorgen de utviste, kunne jeg ikke la være å registrere det fullstendige fraværet av den tyske hilsenen. Den temmelig slurvete tiltalen, det at man forvekslet «mester» og «fører», kunne kanskje skyldes befippelsen. I en mindre forvirrende situasjon ville den muligens fremkalt ufrivillig munterhet, på samme måte som de mest bisarre farser kan oppstå i skyttergravenes ubarmhjertige kuleregn. Likevel må soldaten også i ubekvemme situasjoner reagere med bestemte innlærte reflekser, det er jo hele tanken bak drillen – faller automatikken ut, er ikke hæren lenger verd fem sure sild. Jeg rettet meg opp, noe som ikke var så lett, da jeg lot til å ha ligget nede en god stund, glattet litt på frakken og befridde buksebena for den verste skitten med noen få, lette slag. Så kremtet jeg og spurte kameratskapsføreren: «Hvor er Bormann?» «Hvem er det’a?» Det var ikke til å tro. «Bormann! Martin!» «Kjenner’n ikke.» «Aldri hørt om’n.» «Åssen ser’n ut’a?» «Som en riksleder, for pokker!» Noe her var høyst uvanlig. Jeg befant meg riktignok åpenbart fremdeles i Berlin, likevel var jeg øyensynlig frarøvet hele det samlede regjeringsapparatet. Det var tvingende nødvendig at jeg vendte tilbake til førerbunkeren, og det, såpass sto klart for meg, kunne ingen av de tilstedeværende ungdommene hjelpe meg med. Det gjaldt først og fremst å finne veien. Det pregløse arealet som jeg nå befant meg på, kunne være hvor som helst i byen. Men jeg trengte bare å gå ut på gaten, i denne tilsynelatende langvarige våpenstillstanden ville jeg støte på nok av forbipasserende yrkesaktive drosjebilsjåfører som ville kunne si meg veien. Hitlerguttene hadde formodentlig ikke inntrykk av at jeg trengte noen videre hjelp, de lot til å ville gjenoppta fotballspillingen, i alle fall vendte den største av dem seg nå mot 10
kameratene sine, og idet han snudde seg, kunne jeg lese navnet som moren hans hadde påført det bent frem grelt fargede sportstøyet. «Hitlergutt Ronaldo! Hvordan kommer man seg til gaten?» Reaksjonen lot noe tilbake å ønske, jeg må dessverre si at troppen nærmest ikke lot seg merke med noe, bare en av de to mindre guttene antydet retningen med en slapp håndbevegelse mot tomtens ene hjørne. Ved nærmere ettersyn var det faktisk en gjennomgang der. Jeg noterte meg saken bak øret, noe sånt som «la Rust få dem utvist» eller «la Rust få dem fjernet», mannen hadde fungert i embetet siden 1933, og særlig innen utdanningssystemet kan det ikke være rom for den slags bunnløse forsømmelser. Hvordan skal en ung soldat kunne finne den seiersrike veien til Moskva, i hjertet av bolsjevismen, når han ikke engang gjenkjenner sin egen fører! Jeg bøyde meg ned, plukket opp uniformsluen og satte den på hodet mens jeg gikk med taktfaste skritt i den anviste retningen. Det bar rundt et hjørne, deretter fulgte jeg en smal passasje mellom noen høye vegger, for enden skinte et gatelys. En sky katt trengte seg forbi meg tett inntil veggen, den var flerfarget, flekket og forsømt, deretter tok jeg enda fire, fem skritt, og så var jeg ute på gaten. Jeg mistet rent pusten ved synet av lyset og fargene som strømmet mot meg. Sist jeg så byen, kan jeg huske at den var svært støveller også feltgrå, bygningene lå i ruiner eller hadde store skader. Foran meg var det imidlertid ingenting av den sorten. Ruinene var borte, eller i det minste fjernet, gatene var ryddet. I stedet sto det tallrike, ja, et utall, fargerike vogner overalt, de kunne vel være automobiler, bortsett fra at de var mindre. Det lot likevel til at Messerschmitt-fabrikken måtte ha hatt en førende hånd med utarbeidelsen av dem, så fremskrittsvennlige forekom de meg å være. Bygårdene var vakkert malt, i ulike farger som her og der minnet meg om sukkertøyet i min ungdom. Jeg skal medgi at jeg ble 11
en smule svimmel. Blikket søkte etter noe fortrolig, og da jeg fikk øye på en forkommen parkbenk på en gressflekk hinsides kjørebanen, tok jeg ytterligere noen skritt, og jeg skammer meg ikke over å si at jeg nok kan ha gitt inntrykk av å ha vært ustø. Jeg hørte tuting, lyden av gummi som bremset opp på asfalten, og noen som skrek til meg. «Dø, gammern, åssen er det du går, ’a? Erru blind, eller?» «Jeg – jeg ber så mye om forlatelse …,» hørte jeg meg selv si, forskrekket og lettet på en og samme tid. Ved siden av meg sto en syklist, i det minste et syn som var meg noenlunde fortrolig, ja, sågar dobbelt opp. Både sykkelen og hjelmen var noe vi hadde før og etter krigen, men den hodebeskyttelsen jeg nå så, var så ille tilredt av tidligere overfall at den var kraftig ødelagt, egentlig fullstendig gjennomhullet. «Hva er det du renner rundt for!» «Jeg – beklager – jeg … jeg må sette meg.» «Du burde heller legge deg ned. Og bli liggende!» Jeg konsentrerte meg om benken, og kan vel ha virket noe blek da jeg lot meg synke ned på den. Heller ikke denne yngre mannen lot til å ha kjent meg igjen. Nok en gang hadde den tyske hilsen uteblitt, etter hans reaksjon å dømme skulle en tro han hadde rent inn i en hvilken som helst forbipasserende her i området. Og denne slendriantonen lot til å være gangbar praksis overalt: En eldre herre gikk forbi meg, hoderystende, så en voluminøs dame med en futuristisk barnevogn – nok et fortrolig element, men heller ikke dette gjorde min desperate stilling enklere å komme ut av. Jeg reiste meg og gikk frem til henne med fast, besluttsom holdning. «Unnskyld, det kan være De blir overrasket når De hører dette, men jeg … trenger å vite den korteste veien til rikskanselliet.» «Kommer De fra TV, er det fra Underholdningsavdelingen?» «Hva behager?» 12
«Eller er De en av Harald Schmidt-gjengen?» Det skyldtes muligens nervøsiteten min at jeg hisset meg opp en smule og grep henne i armen. «Ta Dem sammen, frue! Som folkekamerat har De visse forpliktelser! Vi er i krig! Hva tror De russerne vil gjøre med Dem når de kommer hit? Tror De kanskje russerne vil kaste et blikk på barnet Deres og si, ai, ai, slikt et kjernesunt, tysk pikebarn, men jeg akter likevel å skåne barnet og la instinktet få utløp i buksene? Opprettholdelsen av det tyske folk, blodets renhet, menneskehetens overlevelse, står i disse timer, disse dager, på spill, og vil De da, stilt overfor Historien, være ansvarlig for sivilisasjonens ende, utelukkende fordi De i Deres ufattelige innskrenkethet ikke er villig til å vise føreren for Det tyske riket veien til hans rikskanselli?» Det overrasket meg ikke lenger at reaksjonen uteble. Det idiotiske kvinnfolket rev seg løs fra grepet mitt, så bestyrtet på meg og utførte flere sirkelrunde bevegelser mot tinningen med pekefingeren. Det kunne ikke lenger bestrides, noe her var fullstendig ute av kontroll. Man behandlet meg ikke lenger som en hærfører, som riksfører. Fotballguttene, den eldre herren, syklisten, barnevognkvinnen – det kunne ikke være tilfeldig. Min neste impuls var et ønske om å varsle sikkerhetsorganene og be dem gjenopprette orden. Men jeg tøylet meg. Jeg visste ikke tilstrekkelig om min situasjon. Jeg trengte mer informasjon. Iskaldt rekapitulerte min nå atter metodisk arbeidende forstand sakens stilling. Jeg var i Tyskland, jeg var i Berlin, også om byen forekom meg å være fullstendig ukjent. Dette var et annerledes Tyskland, og likevel minnet enkelte ting om mitt fortrolige rike: Det fantes fremdeles syklister, det fantes automobiler, da fantes det vel antakeligvis også aviser. Jeg så meg rundt. Og faktisk, under benken jeg satt på lå noe som minnet om en avis, også om den syntes å være vel påkostet. Forsiden var trykt i farger og var helt ukjent for meg, avisen het Media Markt, og ikke med min beste vilje kunne jeg erindre å ha tillatt noe i den retning, 13
det ville aldri falt meg inn å tillate det. Den informasjonen man fant der var fullstendig ubegripelig, forbitrelsen steg i meg når man i tider med papirknapphet kunne sløse bort folkets verdifulle fellesressurser med slikt hjernedødt vås. Jeg ville la Funk utarbeide en moralpreken når jeg igjen var på plass bak skrivebordet mitt. Nå trengte jeg imidlertid pålitelige nyheter, en Völkischer Beobachter, en Stürmer, i første omgang ville jeg til og med sagt meg tilfreds med Panzerbär. Og det lå faktisk en kiosk ikke så langt unna, selv på denne betraktelige avstanden kunne man se at den lot til å ha et forbausende stort utvalg. Det var så en skulle tro vi befant oss i den dypeste, dorskeste fred! Jeg reiste meg utålmodig. Jeg hadde mistet nok dyrebar tid som det var, nå gjaldt det å gjenopprette ordnede forhold litt kvikt. Troppene trengte ordrer, hvem vet om jeg ikke allerede var savnet annetsteds. Målbevisst skrittet jeg i retning aviskiosken. Allerede et første blikk på kloss hold ga meg interessante opplysninger. Et utall kulørte blader på det tyrkiske språk var hengt opp på ytterveggen. Åpenbart passerte mange tyrkere dette stedet. I min bevisstløse tilstand måtte jeg ha gått glipp av et lengre tidsrom, og på den tiden hadde altså en rekke tyrkere begitt seg hit til Berlin. Det var bemerkelsesverdig. Når det kom til stykket hadde tyrkerne, til tross for at de i grunnen var trofaste støttespillere for det tyske folk, gjort store anstrengelser for å forbli nøytrale, og hadde aldri latt seg bevege til å gå inn i krigen på rikets side. Nå lot det imidlertid til at noen, antakelig Dönitz, i mitt fravær hadde fått overtalt tyrkerne til å støtte oss. Og ut fra den heller fredelige stemningen ute på gaten, kunne en slutte at den tyrkiske innsatsen åpenbart hadde ført til en rent ut krigsavgjørende vending. Jeg var forbløffet. Rett nok hadde jeg bestandig hatt respekt for tyrkerne, men den slags ytelser ville jeg aldri ha tiltrodd dem. På den annen side hadde jeg heller ikke, grunnet tidsmangel, hatt anledning til å følge så nøye med på landets utvikling. Kemal Atatürks reformer måtte ha gitt landet et regelrett sensasjo14
nelt løft. Dette lot til å være det underet som også Goebbels stadig og så desperat hadde satt sin lit til. Hjertet mitt slo nå med fortrøstningsfull glede. Det hadde betalt seg at jeg, at riket, også i den formentlig mørkeste, mest dyptloddende stund, aldri hadde gitt opp troen på sluttseieren. Fire, fem ulike tyrkiskspråklige publikasjoner i grelle farger var et uomtvistelig bevis for dette nye, for en suksessrik BerlinAnkara-akse. Nå som mine største sorger, bekymringene for rikets ve og vel, syntes lindret på så overraskende vis, gjaldt det bare å finne ut hvor mye tid jeg jeg kunne ha mistet i denne merkverdige døsen ute på brakklandet mellom bygårdene. Völkischer Beobachter var ikke å se noe sted, antakelig var den utsolgt, så jeg kastet et blikk på den neste avisen som hadde noe kjent ved seg, en som ble kalt Frankfurter Allgemeine Zeitung. Den var ny for meg, men sammenliknet med en del av det andre som hang der ute, gledet jeg meg over de tillitvekkende typene som tittelen var satt i. Jeg kastet ikke bort tiden på hva som sto der, det var datoen jeg var ute etter. Det sto 30. august. 2011. Jeg så på tallet, lamslått, vantro. Jeg kikket bort på en annen avis, kalt Berliner Zeitung, også denne utstyrt med en upåklagelig skrifttype, og søkte datoen med blikket. 2011. Jeg rev avisen ned fra holderen, åpnet den, slo opp på neste side, og neste. 2011. Jeg så hvordan tallene begynte å danse, nærmest som en hån. De beveget seg gradvis til venstre, så raskt til høyre, så raskt tilbake igjen, nærmest vuggende, slik folkemassene ynder å lenke seg sammen i ølteltene. Blikket mitt søkte å følge dem, sammenfatte dem, før avisen gled ut av hendene mine. Jeg kjente at jeg sank forover og søkte forgjeves støtte i de andre avisene på hyllen, jeg klamret meg til de ulike publikasjonene i fallet. Så svartnet det for øynene mine.