Halvdan Koht av Åsmund Svendsen

Åsmund Svendsen

Halvdan Koht Veien mot framtiden En biografi

© CAPPELEN DAMM AS, 2013 Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Fritt Ord, Norges Hjemmefrontmuseum, Forum for universitetshistorie ved Universitetet i Oslo og Torleif Dahls legat for historisk forskning for å skrive manuskriptet til denne boken.

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47781-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Nasjonalbiblioteket Baksidefoto: Nasjonalbiblioteket. Koht ankommer Warszawa på sin rundreise i Øst-Europa i april 1936, og blir tatt imot av den norske sendemannen Nils Christian Ditleff, som her sees i samtale med Koht, og Polens utenriksminister Jozef Beck, til høyre.

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

7. juni 1945 9 DEL 1. Ungdom (1873–91) 13 Venstredanning / Dagbøkene / Et skolelys / Gymnasiastene / London DEL 2. Nasjonalismen (1891–99) 33 Studentersamfundet / Farens død / Arbeidernes sak / Slå seg fram i Kristiania / Til aftens hos disponent Johansen / Han er jo en hel løve / Bernadottenes forbrytelser / Ydmykelsen / Språkskifte / Kjærlighet? / Inn i Norges fredsforening / Mot kontinentet / Erslevs laboratorium / Leipzig / Karen og Halvdan i Paris DEL 3. Framtidssamfunnet (1899–09) 69 Norsk kulturmål i Norge / Smigrende for Koht / Ett folk / Empirikeren / Forsvarsvenn / Fredssak og unionskonflikt / Herr Dr. Julius Elias / Skandinavisk nedfrysning / 7. juni 1905 / Folkets dypeste tanke /Avstikker til Nordmøre / Mands færd / Historiker, ikke dikter / Nede i Nobelinstituttet / Kohts nøytralitet / Husmandsstilling / Nu skal der kjøbes norske varer / Doktoranden på avenyen / Vestover / Det moderne laboratoriet / Reisebrev / Norsk i all sin ferd DEL 4. Professoren (1909–20) 117 Klassekamp / Karistua / Vort unge hjem / Lyset i øst / Målsak i Bærum / Myndige Koht / Koht rydder vei / Høvdingportretter / Folket tar mak5

halvdan koht

ten / Mørk august / Alle krigers endelikt / Vinter på kontinentet / Svik mot tusenårig strev DEL 5. Helstøpt (1920–35) 161 Nasjonalisme er klassereising / Sosialdemokraten / Målpolitiske skillelinjer / Rene linjer / Nasjonalt vårvær / Koht og Grønlandsaken / Ekspert i København / Dansk propaganda / Historiker på høyden / Et nasjonalt forfatterskap / Nasjonens ryggrad / Bitter Koht / Senit / Fredsbyen Oslo / Internasjonalisten / Forsoning? / I førersetet / De mørke kreftene DEL 6. Kampen for freden (1935–39) 215 Dager i mars / Kohts enevelde / Alt for freden / Alt for Norge / Et sosialistisk land / Framtid for Folkeforbundet / Opposisjon i Folkets Hus / Borgerkrigen i Spania / Heller skyte enn å miste Koht / Forsvarspolitisk vendepunkt / Koht forlater Nobelkomiteen / En ære å verge / Friksjon med stormaktene / Nødvendige hjelpere / Det nasjonale gjennombrudd / Bruddet med Folkeforbundet / Kohts personlige politikk / Freden berget / Håpet svikter DEL 7. Forsvaret for nøytraliteten (1939–40) 267 Balansekunst / Fredsframstøt / Vinterkrigen bryter ut / Uriasposten / Med hjelp fra dr. Bräuer / «Altmark» bordes / Kohts tyske tale? / Nordisk forsvarssamarbeid / Nasjonens ære / Lang dags ferd mot natt DEL 8. Flukten (1940) 297 Mobilisering og opprop / Kongens første nei / Koht og propagandaen / Forhandlinger i Oslo / I London og Paris / Kohts radiotale 5. mai / Tilbake til Norge / Eksil?

DEL 9. Fallet (1940) 323 Kongens andre nei / Krigsvilje / Mistanker mot Koht / Unni Diesen og Koht / Politisk stormløp / Greenfield Park / Fallet DEL 10. Eksil og oppgjør (1941–49) 349 Kohts historie / Forhåndsvarslene / Politisk død / Krigsdeltaker / Akademikeren / Refusert / Granskningen / Koht for kommisjonen / Innstillingen / Kohts forsvar / Bruddet med fortiden 6

innhold

DEL 11. Siste arbeidsår (1949–65) 381 Norgeshistorie / Innslag i litteraturhistorien / Én verden / Sosialismen / Kampen mot samnorsken / Myten om Koht / Siste tid Etterord 405 Kilder og litteratur Noter 426 Register 465

409

7. juni 1945

Under et oppsprekkende skydekke gled den britiske krysseren HMS «Norfolk» forbi Hovedøya og inn i Pipervika. Ankrene gikk ned i havnebassenget. Som den første gikk kong Haakon ned den bratte leideren til barkassen som førte ham og kongefamilien inn til land. Presis klokka 12 stod kongen på Honnørbrygga, hvor han ble tatt imot av kronprins Olav. Rådhusplassen og vollene på Akershus festning var tettpakket med jublende mennesker. Fra skipene på havna ulte sirenene velkommen. Kongen var tilbake.

Ved velkomstpaviljongen ble han tatt imot med taler: statsminister Johan Nygaardsvold og stortingspresident Carl Joachim Hambro, rektor ved universitetet Didrik Arup Seip og biskopen i Oslo Eivind Berggrav, hjemmefrontens leder Paal Berg og Norges forsvarsjef kronprins Olav.

Så snart tonene fra kongesangen tonet ut, tok kongen plass foran mikrofonen. «Kjære landsmenn». I et sveip rekapitulerte han årene som var gått siden han, kronprinsen og regjeringen ble tvunget vekk fra landet på dagen fem år tidligere. 9. april 1940 valgte regjeringen med åpne øyne kampen, sa han. Hadde vi ikke kjempet mot Tyskland, talte kongen, kunne vi ikke sett våre etterkommere i øynene. Men hadde de ikke reist bort, ville man risikert fangenskap. Årene ute hadde vært lange, men han hadde aldri tvilt på at rettferdigheten ville seire. Nå ventet store oppgaver, og alle nordmenn måtte stå samlet for å gjenreise landet og gjøre det til framtidens land; «nemlig et fritt og godt samfunn for alle gode nordmenn». Sommerdagen ble til kveld og sommernatt i Oslo.1

9

halvdan koht

På den andre siden av Atlanterhavet, i metropolen New York, gikk en eldre mann av toget som nyss hadde ankommet Union Station fra Washington D.C. – en velkledd mann på 72 år med stritt, kort grått hår, buskete øyebryn, varme brune øyne og en tydelig mustasje over de fyldige leppene. Dr. Halvdan Koht, tidligere professor i historie ved universitetet i Oslo i småstaten Norge.

Han var en velrenommert akademiker med et internasjonalt navn, og med Nordens største historiefaglige forfatterskap bak seg. Han hadde skrevet seg gjennom århundrene og tolket hjemlandets største diktere.

Verkene om dem publiserte han på verdensspråkene. Men han hadde også en bakgrunn som politiker. Fram til 1940 hadde han vært utenriksminister i Johan Nygaardsvolds regjering, men siden vinteren 1941 hadde han levd i eksil i USA. Der bodde han sammen med datteren og svigersønnen, Åse og Sigmund Skard, og de fire barnebarna. Årene hjemmefra hadde tatt på: «For en lang tid dette har vært!», hadde han skrevet i midten av mai 1945 til sin gamle politiske motspiller, stortingspresidenten Carl Joachim Hambro, som også hadde oppholdt seg i Amerika under krigen.2 Etter å ha spist middag med sønnen sin, Paul Koht, som var oppkalt etter farfaren og ansatt i den norske utenrikstjenesten i New York, tok professor Koht toget til Brooklyn, hvor han fikk rom på Sjømannshuset, før han samme kveld talte på fredsfesten i Den norske sjømannskirken. Koht var hjemme i hjertet av det norske Amerika.3 På dagen fem år tidligere hadde Koht tatt farvel med kongen og resten av regjeringen på kaia i Tromsø. Han hadde blitt værende i ishavsbyen til dagen etter, ventende på et svar fra Hitler om Tyskland var villig til å opprette en demarkasjonslinje mellom de norske og tyske styrkene ved Narvik. I det lengste hadde Koht og regjeringen håpet å unngå eksilet ved å klore seg fast i et nøytralisert Nord-Norge. Det var en plan uten realisme, men alt hadde vært uvisst. Ville han og de andre noensinne komme hjem hvis man forlot landet?

Under felttoget våren 1940 hadde Koht tatt rollen som en nasjonal leder. Natt til 9. april hadde han avvist Hitlers ultimatum. Da får dere krigen, hadde dr. Curt Bräuer sagt, den tyske sendemannen i Norge.

Koht hadde svart: «Der Kampf ist schon im Gange».

I opprop og hvitebøker hadde han så gitt regjeringens tanker form.

Folketaleren Koht hadde trukket veksler på det patosfylte språket han 10

7. juni 1945

hadde lært seg i 1890-årenes nasjonale strid for norsk selvstendighet.

Våren 1940 valgte sosialisten og fredsmannen Koht krigen. Han stod i første linje. Han ga alt. I London samme sommer mannet han opp regjeringen til å reise kompromissløs motstand mot okkupantene og de der hjemme som vaklet i troen på seier. Men det var ikke nok. Mistroen og kritikken bygde seg opp mot ham. Politikken hans hadde feilet, og hva hadde han egentlig visst før overfallet 9. april 1940? Samme høst kastet han kortene, trakk seg fra regjeringen og reiste videre over havet til Amerika. Nå, drøyt fire år etter var han på vei til møte i sjømannskirken i Brooklyn; burde ikke folketaleren Koht vært i Oslo 7. juni 1945?

«Jeg går glipp av den store gleden det ville være å være tilbake ved Kongens og Regjeringens hjemkomst», skrev han til Hambro i midten av mai, mens han til kona si, Karen Grude Koht, som hadde vært hjemme i Norge gjennom krigen, skrev: «Ja, der skulle det nok vori gildt å vera med! […] Men eg har lenge vant meg til den tanken at eg er utafor alt slikt», før han slo fast hva som var viktig: «og gleda over Noreg går over alt anna.»4 Først i begynnelsen av august fikk han plass på et skip som skulle til Oslo. Halvdan Koht var heldig; han kunne vende hjem til et frigjort land. «Men jeg håper det ikke må være for lenge før jeg også kan få komme hjem», skrev han til Hambro. Spørsmålet var hvordan hjemkomsten ville bli. Fryktet han møtet med hjemlandet? Vel, han kunne svare for seg, mente han: «Ingen skal kunna seia anna enn at eg har sett inn alt mitt for fedrelande.»5

del 1 Ungdom (1873–91)

Mye tyder på at det var en kombinasjon av politiske og sosiale ambisjoner som fikk familien Koht til å flytte sørover til industribyen Skien i september 1885, til tross for at de hadde alle forutsetninger for å leve et godt liv i ishavsbyen Tromsø.1 Faren hadde en solid jobb som overlærer ved Tromsø høyere skole og en begynnende politisk karriere. Moren utfoldet seg i et bredt sosialt miljø preget av venner og familie, som bare gis den som er født, oppvokst og gift inn i en småbyfamilie, hvor slektens historie er nær identisk med lokalsamfunnet. Tremenninger er nær slekt, skal hun ha sagt. I Tromsø vokste barna hennes opp med tre besteforeldre, og en rekke onkler, tanter og søskenbarn rundt seg. Likevel ga familien slipp på dette for at faren skulle slå seg opp politisk og for at moren skulle komme seg sørover, nærmere landets sentrum.

Da familien flyttet fra Tromsø var den et hushold på seks; faren Paul og moren Betty, barna Helga, Halvdan, Agnes og Ragnvald. Barna var født i 1870-årene, da foreldrene var i slutten av 20-årene og i begynnelsen av 30-årene. Helga var den eldste, født i 1872, med Halvdan som nummer to, født 7. juli 1873.

Byen de flyttet fra var en småby med rundt 5000 innbyggere, bygget på handel og fangst i ishavet, med et islett av embetsmannskultur. Et par institusjoner knyttet byen til det man kunne kalle en høyere kultur, Tromsø høyere skole og Tromsø museum. Likevel var det handel som dominerte og den vesle byfamilien Koht sprang ut av handelsborgerskapet.

Betty stammet fra Holmboe og Giæver, to av landsdelens store kjøp13

Fødebyen og utgangspunktet. Tromsø i 1898.

mannsslekter. Faren til Betty, Joachim Gotscke Giæver (1815–77) eide i 1870-årene en av de fire Giæver-forretningene på Smørtorget, hadde skuter som seilte på Russland og dro på forretningsturer sørover. Betty hadde et kontaktnett bygd opp av familie som strakte seg over store deler av landet. Hun hadde slekt i Trondheim og Bergen, Kristiania og en rekke småsteder på Østlandet. Dessuten var hun halvt tysk. Moren Fanny Helene, født Clodius (1815–1903), hadde kommet fra Bremen til Tromsø i 1830-årene for å stelle i huset til broren, som var handelsmann.

Fanny og Joachim fikk åtte barn, hvor Betty var nesteldst.

Paul var sønn av apoteker Joachim Andreas Koht (1805–84). Han var født og oppvokst på Kongsberg, utdannet apoteker i Tønsberg, hvor han giftet seg med Johanne Andrea Conradi (1818–51). Fra henne kom de brune øynene inn i slekta, et gen barnebarnet Halvdan arvet. I 1848 flyttet ekteparet Koht fra Bodø til Tromsø, hvor han overtok apoteket i byen. De fikk fire barn, med Paul som eldstemann. Moren døde i barselseng da yngstejenta ble født.

Paul og Betty hadde en trygg og solid posisjon i Tromsø-samfunnet.

Betty Koht var kjent som kvikk og kunstnerisk. «Fru Koht [er] rask og kjæk og hva gamle Damer kanske vilde kalde emanciperet, skjønt Emancipationen bare bestaar i at hun tager energisk og resolut fat paa 14

ungdom (1873–91)

Livet», skrev lærerinnen Ragna Nielsen. Hun og mannen var omgangsvenner med Betty og Paul i det som ble kalt klikken, hvor også Bettys lillesøster, Nanna, og mannen hennes, politimester Karl Enger, var med.

Ragna Nielsen, som flyttet til Kristiania i midten av 1880-årene, skulle bli en sentral skolepolitisk figur og viktig kvinnesakskvinne. Hun ble en av de mange innflytelsesrike personene Halvdan møtte igjen fra barndommen da han markerte seg som en liberal student i hovedstaden i 1890-årene.

Fra Betty var 16 til 18 år bodde hun i utlandet og lærte seg fransk og tysk, tegning og sang. Først gikk hun på det som sønnen Halvdan mange år senere kalte en «adelig frøkenskole» i Obernkirchen i Tyskland, deretter reiste hun videre til Lausanne i Sveits. Som ung hadde hun hatt lyst på en sangkarriere, men det var ikke sosialt akseptabelt for faren. Hun holdt sangen ved like, og holdt konserter i Tromsø som voksen, selv om det ikke ble en sangkarriere på henne. Betty var lærer på pikeskolen i byen, og underviste i fagene hun hadde lært i Tyskland. Kunst- og musikkinteressen hennes ga en ekstra dimensjon til hjemmet. Et godt liv, eller god borgerlig dannelse, krevde kunnskaper om musikk, teater og billedkunst – kunnskaper Halvdan kom til å dyrke systematisk livet igjennom.

Paul Steenstrup Koht valgte en annen karriere enn faren sin, apotekeren. Etter å ha fullført gymnaset ved Tromsø skole i begynnelsen av 1860-årene, reiste han til Kristiania, hvor han var ferdig utdannet filolog i 1869. Deretter ble han lærer ved Tromsø høyere skole og overlærer fra 1871. Han fikk en rolle i offentligheten, ble med som redaktør i nystiftede Tromsøposten høsten 1872 – et blad han raskt gikk ut av grunnet uoverensstemmelser med medredaktøren – og var medlem i bystyret fra 1877 og fra 1883 ordfører. Han hadde et eksempel å bygge på. Faren, Joachim Andreas Koht, hadde vært ordfører i Bodø et par år i midten av 1840-årene før han flyttet til Tromsø. Paul var dessuten oppkalt etter Kongsbergs eidsvollsmann, bergmannen Paul Steenstrup.

Navnet kunne sees på som et standsmerke og en forventning. Paul sognet til borgerstanden, som var overrepresentert i landets valgte forsamlinger. Med tiden skulle han gå inn i rikspolitikken.

I løpet av årene bodde Betty og Paul flere steder i Tromsø, og alle leilighetene lå i bygårder og var relativt romslige. I bygården Evjenes i Storgata hadde familien to stuer, to soverom og et pikerom. Fra kjøk15

halvdan koht

kenet gikk det trapp ned til bakgården, hvor uthusene lå med ryggen ut mot Grønnegata, som løp parallelt med Storgata, et steinkast videre opp fra havna. Med en inntekt på 1200 kroner året og en fast årlig renteinntekt etter salget av apoteket til faren, hadde familien råd til pike.

Dessuten eide Koht et stykke jord inne på Tromsøy, en jordflekk med en stue på, et landsted slik andre familier fra borgerstanden i Tromsø hadde. Stua hadde et navn, Skovstuen, som Paul døpte om til Skogstuen i et forsøk på å fornorske navnet.

Etter noen år med hjemmeundervisning i regi av Betty begynte Halvdan og søsteren Helga på skolen i 1879. Mens Helga begynte på kommunens pikeskole, en betalingsskole, falt skolevalget for Halvdans del på Tromsø høyere skole, betalingsskolen for gutter som med tiden skulle bli håndverksmestre, handelsborgere eller embetsmenn. Fra skolen gikk det to veier videre; enten via engelsklinjen og middelskoleeksamen til handelsdisken og kontoret, eller via latinlinjen og eksamen artium til universitetet i Kristiania, sentrum for nasjonens høyere dannelse og statens embetsmannsskole. Halvdan tok fatt på latinlinjen. For leselystne og skoleflinke Halvdan fantes det bare en vei.

Men før Halvdan kom ordentlig i gang med latinen, flyttet familien Koht fra det hjemmekoselige Tromsø til den fremmede småbyen Skien, en industriby omsluttet av Bratsberg amt. Her fikk faren arbeid som overlærer ved latinskolen i Skien. Et motiv for flyttingen var Paul Kohts politiske ambisjoner, som av forskjellige grunner ikke slo ut i full blomst i Tromsø.

Venstredanning Paul Koht orienterte seg mot venstre alt fra begynnelsen av 1870-årene.

I 1873 ble han med i styret og var snart formann i Arbeiderforeningen i Tromsø. Han ble en slags talsmann for håndverkerne i Grønnegata.

I 1879 talte han for at man måtte velge en liberal stortingsmann til erstatning for biskop Jacob Sverdrup Smith. Ved det store mobiliseringsvalget i 1882, hvor en bred venstrekoalisjon av bønder, lavkirkelige og liberale borgere kjempet mot de kongetro og konservative om grunnlovens ånd, vant Venstre fram også i ishavsbyen, som i så mange andre småbyer 16

ungdom (1873–91)

i landet. Mens seminaristen, læreren og den tjue år eldre Torkild Olsen Fosse ble stortingsrepresentant, ble Paul Koht varamann. Ved neste valg var den brede, nasjonale venstrekoalisjonen, som med Johan Sverdrup i spissen veltet embetsmannsregimet, splittet i en radikal og moderat leir.

For å hindre splittelse av Venstre i Tromsø foran valget i august 1885 unnlot Paul Koht å utfordre den moderate Fosse. Fortsatt nøyde han seg med å la seg velge til varamann.2 Men det var de i Tromsø som ikke var fornøyd med at de moderate hadde overtaket. Adjunkt Hans Jacob Horst og sakfører Kristian Moursund ville vinne Tromsø by og Tromsø amt for den radikale gruppen, rene Venstre. De førte en tøffere linje enn Paul Koht. Ved valget 1885 vant Moursund fram og møtte fra nyåret 1886 som representant for Tromsø amt. Horst, som med tiden ble mangeårig stortingsrepresentant for Tromsø by og en mektig skolepolitiker, kom først til Kristiania ved neste korsvei, i 1888. Horst var kollega av Koht, alle tre var omgangsvenner og delte politisk overbevisning.3 Hvorfor ble Paul Koht demokrat? Impulsene fra studentmiljøet i Kristiania på slutten av 1860-årene må ha spilt en rolle. Det var en tid preget av unionsdebatt, målsak og skandinavisme, Søren Jaabæks bondevennforeninger og kamp om årlig storting og statsrådenes adgang til folkeforsamlingen.

På denne tiden deltok Paul Koht i en gruppe som drakk kaffe sammen hver ettermiddag i Studentersamfundets lokaler i Universitetsgaten.

Klikken ble kalt Det grønne værelse eller Klauseriet etter sekretæren Klaus Hansen. Herfra gikk det linjer til venstresiden av politikken, den frilynte folkehøyskolebevegelsen og målrørsla. Det var sympati og samrøre mellom Det grønne værelse og Døleringen, venneflokken rundt Aasmund Olavsson Vinje. Da Halvdan Koht selv gikk inn i samfunnslivet i 1890-årene, kom han til å samarbeide med flere fra Døleringen og Det grønne værelse; en var Gustav Storm, som i 1892 ble mentoren hans da han begynte på universitetet, en annen var Hagbard Berner, som ble en slags rådgiver for Koht i 1890-årenes flaggstrid, en tredje var Georg Fasting, som han møtte i Norges fredsforening, mens han som historiker fulgte i sporene fra venstreideologen og nasjonalhistorikeren Ernst Sars.4 Kanskje det var livet blant radikale studenter i 1860-årenes Kristiania, med vekt på det norsk-norske, som ga Paul Koht impulsene til 17

halvdan koht

navnevalget på barna. Helga, Halfdan og Ragnvald var norrøne navn.

Faren hadde, ifølge Koht, «sans for slik norskdom». «F»-en ble byttet ut med «v» da Halvdan begynte på skolen. Søsteren Agnes fikk navnet fra Ibsen-diktet «Agnes», som Betty sang mye på midten av 1870-årene.

Halvdan betydde ironisk nok «halvt dansk». Navnet var et minne om kulturkontakt over Skagerrak, og strid mellom danske og norske konger i Sør-Norge i tidlig nordisk middelalder.5 Med valget om å gå til venstre brøt Paul Koht med den dominerende politiske orientering i egen stand og klasse. Likevel skal ikke dette overdrives. En grunn til at Venstre ble stort var fordi unge menn med utdanning og posisjoner sluttet seg til partiet. Paul Koht var en blant flere.

Likevel kan det ikke ha vært et enkelt valg. Partivalget vakte reaksjoner.

Mektige borgere i Tromsø, som allestedsnærværende Conrad Holmboe, spurte Koht om dette var takken for at de hadde gjort ham til overlærer. Halvdan registrerte en viss spenning i familien på grunn av farens orientering. Paul forsøkte å dra Betty over til venstresiden i politikken, men ifølge sønnen var hun ikke det minste demokrat. Hun hadde arvet byfolkets forakt for bønder. Bønder og fiskere var udannete, i Tromsø ble de kalt «dot». Å bære seg som en dot var noe av det verste hun visste.

Halvdan kom tidlig til å gå i farens politiske fotspor. Foran valget i 1885 broderte han et bokmerke til faren som det stod «Sverdrup» på.6 Paul Koht satte vennskapet til Horst høyere enn en politisk karriere i ishavsbyen. Men han ga ikke opp drømmen om et liv i politikken. Straks han var på plass i Skien tok han kontakt med overtollbetjent Johan Castberg. Castberg, som hadde vært ordfører og stortingsrepresentant i mange år, var kjent for sine radikale sosiale standpunkter. Statens inntekter burde vris fra toll på nødvendighetsvarer til inntektsskatt.

Det ville bety at folk skattet mer etter evne enn etter forbruk. Castbergs sosialradikale profil var ikke fremmed for Paul Koht, som snart kom til å fronte krav om allmenn stemmerett, tollnedsettelse, direkte statsskatt og arbeidervernlover.7 Castberg var ikke alene om å være radikal i Bratsberg amt. Telefylkets Amtslag ble til 1889 styrt av Viggo Ullmann. I 1884 etablerte grundtvigianeren Ullmann folkehøyskolen i Seljord og var i en årrekke medredaktør av Varden, venstreavisen med redaksjon i Skien. Som andre sosialradikale politikere og intellektuelle i Norge på denne tiden, var Ullmann inspirert av Henry George, en amerikansk, radikal samfunns18

ungdom (1873–91)

Halvdan Kohts mor, Betty Koht, fotografert i 1898 – 53 år og enke siden august 1892.

økonom. Staten måtte brukes som redskap for et radikalt reformprogram. Det måtte også bygges en allianse mellom bøndene og arbeiderne, prekte Ullmann, som ellers var målmann, republikaner og ikke minst fredsvenn. Alt dette var verdier og standpunkter Halvdan skulle ta til seg.8 Men den som ryddet vei for Paul Koht i politikken, var redaktøren av Varden, Halvor Berntsen. I desember 1887 fikk han Paul Koht til å stille ved formannskapsvalget, hvor han ble valgt til ordfører. Han fikk ry for å ha vært en solid leder. Det forklares med den effektive måten han administrerte gjenreisingen av Skien etter den store bybrannen i august 1886. Ilden tok med seg 241 bygårder, samt kirken og rådhuset. Mye var ugjort da Paul Koht overtok. Han hadde byen i en notisbok, ble det sagt om ham; aldri har Skien hatt en dyktigere ordfører, er det skrevet. Hva som kunne skje ved stortingsvalget høsten 1888 var et åpent spørsmål, men utsiktene til en stortingsplass var gode for en radikal venstremann fra det solide venstreredet Skien.9 Å flytte fra Tromsø betydde å flytte fra et tett bymiljø hvor ansiktene til forbipasserende på gata gjerne tilhørte en man var i slekt med.

Skien var mer preget av anonymitet. Likevel innebar ikke flytting til Sør-Norge et dramatisk brudd for familien Koht. Betty og Paul fikk 19

halvdan koht

raskt innpass i en krets fra byens borgerskap. En tidligere artiumskamerat til Paul, advokat Gustav Larsen, åpnet opp for paret. Kretsen besto også av høyrefolk, uten at det spilte noen større rolle. Samværet var mer begrenset enn livet blant klikken i Tromsø, og mindre preget av musikk og teater.10 Familien var ikke alene om å søke seg sørover. Flere embetsmannsfamilier gjorde det, gjerne som følge av husbondens stigende karriere.

Paul Koht kan ha tenkt noe lignende. I hvert fall politisk bød Skien på muligheter som Tromsø ikke ga ham. Andre venner og slektninger hadde dessuten flyttet sørpå, som Nanna Enger, søster til Betty, som flyttet til Porsgrunn med familien sin i begynnelsen av 1880-årene. Mon tro om Tromsø lå for langt unna sivilisasjonens funklende byer og sentra for verdensdamen Betty?11

Dagbøkene Knapt to år etter at familien kom seilende inn Frierfjorden til Skien, festet Halvdan for første gang pennen på det fiberrike og grove papiret i notisboka han antagelig hadde kjøpt hos bokhandler Krogh. Han var ennå ikke fylt 14 år, gikk det siste året i middelskolen på Skien skole og var en unggutt med en sterk vilje til å gripe verden.

Det å skrive ble en metode han brukte for å skape en virkelighet, sin egen virkelighet. Han skulle komme til å dyrke selvrefleksjon og argumentasjon gjensidig, og kom fra slutten av ungdomsårene til å veksle mellom å skrive for seg selv og for offentligheten. Og i takt med at han ble et skrivende menneske, ble arbeidsrommet Halvdans rom, som arbeidsbordet ble møbelet hans, penn og papir våpenet hans. Notatene fra 2. mai 1887, som strakte seg over tre sider i notisboka, ble begynnelsen på en serie med 12 dagbøker som skulle strekke seg over en periode på nesten tjue år.

«I dag er det uhyre varmt, ialfald efter mine Tromsø-vaner; thi jeg er et stort vanedyr», begynte han med. Hver gang jeg går ned til bokhandler Krogh, «hvilket sker meget ofte», blir jeg stående og prate i timevis.

«Jeg fortæller da ofte om mine skøierstreger paa skolen». En dag hadde det gått utover Johannes Skaaden, filologen med et moderne blikk på 20

ungdom (1873–91)

Paul Steenstrup Koht, Halvdan Kohts far. Udatert portrett.

språkundervisningen. Guttene kalte ham «Sabben», «Judas» eller «Skolelyset». Det hele var svært uskyldig. Halvdan hadde strødd papirlapper rundt kateteret. Skaaden hadde først stått og sett på lappene, før han plukket opp papiret, la det i ovnen, uten å finne ut hvem som hadde gjort det. Spetaklet i timene til gymnastikklæreren løytnant Nilsen var ikke til å beskrive. Han var «flyvende gal, slaar og skjender; men vi bliver bare verre og verre». Også han hadde kallenavn; «Røbbær» eller «Pasop».

I midten av desember 1887 laget guttene på nytt leven for «Sabben».

Læreren kastet seg over Halvdan, som burde ha «pisk og ørefiger, saa jeg [Koht] vasked bort igjennem gulvet».12 Halvdan plasserte familien og søsknene i notatene sine. I det nye huset familien flyttet til høsten 1887 fikk han eget rom, skrev han. Så langt hadde han delt rom med Ragnvald, «mamas kjæledegge», som var yngste barn i søskenflokken. Han klødde seg sånn på et stygt arr på haken og brystet om natten, klaget storebroren. Noen år tilbake hadde han fått kokende melk, som han «med sin vildskab heldte ud over sig».

Men mest var Ragnvald den «største ertefis».13 Jenter fikk plass i dagboka. I desember 1887 vurderte han sju jenter som mulige framtidige ektefeller: «Halfred Hall paa Tromsø, 14 aar, 21

halvdan koht

rødlokket, lidt fregnet, ikke gal»; Bitta Kiersckou på Tromsø, «duer ikke»; Maggen Dons i Kristiania, «ikke svært pen, duer ikke»; Clara Wellerop i Porsgrunn, «kan gaa an»; Sophie Borchgrewink, «16 aar, lys, vakker, opstaaende næse, munter, venlig, snild, render efter rygtet efter Didrik Cappelen, gaar godt an»; Ester Larsen, «render efter herrer, duer ikke»; Ingeborg Hauge, «datter af provsten, 15 aar, mørk, vakker, uskyldig, snild, er udmerket».

I begynnelsen av januar 1889 akte Koht- og Houen-barna sammen.

Houenfamilien leide andre etasje i Kohts hus. Nedover bakken la Halvdan hendene på skuldrene til Kristine, slik at de så vidt «rørte hendes kind». Han ble liksom så varm i «kroppen ved det». Så trakk hun seg bort. Var hun redd for sladder? Han skrev: «Folkesnak bryder nu ikke jeg meg om».14

Et skolelys «Leksene tar jeg på en meget lettvint måte», skrev han i mai 1887, «men tross dette er jeg den flinkeste i klassen». Egentlig var Halvdan verken en plagsom bror, en urokråke eller jentefut. Mest av alt var han opptatt av å gjøre det aldeles strålende godt på skolen.

Han håpet å få karakteren utmerket til middelskoleeksamen, som han med sine 14 år skulle avlegge samme sommer som han begynte å skrive dagbok. Han lyktes. Med en hovedkarakter på 1,46 ble han best av de 21 guttene som avla eksamen i juli 1887. Tre år etter var det bare Halvdan av fem gutter som fikk Udmerket godt som hovedkarakter til eksamen artium. Dessuten fikk han 1 i flid og 1 i oppførsel på middelskolen, dog med et minustegn bak. Halvdan var opptatt av å gjøre det som var riktig; han var en gutt som oppfylte forventningene, slik han med tiden skulle bli en student som gjorde det samme.15 Bøkene var med ham hele tiden. Repertoaret var bredt: religiøse tekster, romaner, dikt og historie. Våren 1887 bandt han inn «Sydkorset» av Jules Verne, «Digte» av Erik Bøgh, «Erik Sjøblads hendelser» av Niels Juel-Hansen og gledet seg over Illustrert tidende for børn, redigert av Nordahl Rolfsen.16 Arven fra foreldrene stimulerte leselysten. Som student hadde Paul 22

ungdom (1873–91)

Koht bygd opp et lite bibliotek. Femten-tjue år etter gikk sønnen på jakt i hyllene. Han fant norske diktere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, og liberale historikere som engelske Henry Thomas Buckle, sveitsiske Jacob Burckhardt, irske William Lecky og franske Hippolyte Taine. Barndomshjemmet var fylt med bøker. Paul hadde skapt en tradisjon med biblioteket sitt, som Halvdan knyttet an til. Halvdan bygde videre på farens liv.17 Han åpnet seg også for kultur mer allment. Lorentz Dietrichson, professor i kunsthistorie ved universitetet i Kristiania, holdt foredrag i Skien om skjønnhet i hjemmet. Halvdan refererte foredragene detaljert og samvittighetsfullt. I slutten av september var han på konsert med fru Ida Basilier-Magelsens og frøken Fridda Nathan. De spilte stykker av Luigi Denza, Johan Svendsen og Franz Liszt. Frøken Nathan var en jødisk type; «udmerket pen». Han likte det han hørte: «Det frøken Nathan opviste, det var ordentlig kunst».18 I 1880-årene fikk kunsten i Norden en samfunnsmessig brodd den tidligere ikke hadde hatt. Mens første halvdel av tiåret var preget av politikken, så var årene fram mot 1890 en tid for skandaler. I april 1889 leste Halvdan utdrag i Verdens Gang fra Christian Krohgs Albertine: «Det var nogle gribende scener af Albertine, som stod der. Optrinnet hos Winther og visitationen ordentlig rystede mig».19 Også Skien fikk en smakebit av den farlige kunsten og de farlige kunstnerne. 13. juni 1890 gjestet den danske forfatteren Herman Bang byen, en skildrer av mennesker preget av ensomhet og utilfredstilte lengsler. Gymnasiastene hadde fått fribilletter til dikterens opplesning i Totalen, avholdslosjens lokale. Etterpå støtte noen av guttene på Bang, som for omkring i gatene «og tog motion», som Koht skrev. Utenfor hotell Royal kom Bang bort til flokken, og sa: «Hvis De vilde prygle de mennesker der nede, gjorde De en god gjerning. For de er uforskammede mod mig».

«Uforskammet? Hvorledes?», spurte Koht.

«Ja», sa Bang, «de lader mig ikke faa gaa i fred».

En av dem er lærer, opplyste en av guttene. «Ja, da var det ikke godt.

Saa faar jeg smutte ind og lægge mig», og inn på hotellet føk Bang.

Ved 11-tiden på kvelden foreslo Halvdan for Einar, en kamerat, at de skulle besøke Bang. Dansken inviterte inn, bestilte te, men ombestemte seg og fikk opp en flaske sherry og tre glass. Bang skjenket i, drakk lite 23

halvdan koht

selv, og fortalte om ting han hadde vært med på. Han hadde spilt Osvald i Bergen og blitt utvist fra Tyskland. Så kom en flaske madeira på bordet, og mens Halvdan ble sløvere og sløvere, ble Bang mer og mer intens.

Han la åpenbart an på guttene. Halvdan fikk revet seg løs: «Nei, nu kan det sandelig være slut», sa han og reiste seg opp, men Bang holdt igjen; «Han forsøgte holde mig fast; men han havde ikke spor af kræfter».

To dager etterpå møtte Halvdan en representant for en helt annen kultur. Redaktøren i Kristiania-bladet Social-Demokraten, Carl Jeppesen, talte i Skien Arbeidersamfund. «En stor, staut mand med et intelligent ansigt», skrev Koht i dagboka. Halvdans identifikasjon var klar. Framfor Bangs utsvevende og nervøse stil, valgte han seg Jeppesens klare og mandige uttrykk.20

Gymnasiastene «Det ga min ånd et mærkligt støt fremad, da jeg flyttede fra Tromsø til Skien», skrev Halvdan i dagboka i august 1892. Straks de kom sørpå «disputerede» han ivrig med kameratene om guds tilværelse, skrev han.

Bare 13 år gammel begynte han å tenke, noterte han selvbevisst; «og at min selvtænkning begyndte så tidlig, det skylder jeg Skien».21 Et sted hvor den selvsikre unggutten kunne proklamere ideene sine, møte motstand og skjerpe argumentene, var gymnassamfunnet ved Skien skole. I slutten av august 1887 ble Koht og tre klassekamerater tatt opp i Skien Skoles Gymnasiesamfund, som hadde møter hver tirsdag.

Dette ble Kohts første politiske arena. Allerede første høst var Koht aktivt med, både som skribent i avisen og som møtedeltaker. Fra september til oktober 1889 var han formann. Høsten 1890, etter at han var ferdig med artium men fortsatt bodde hjemme i Skien, vanket han fortsatt i samfunnet.22 Gymnassamfunnet var et sted for utprøving av språk, standpunkter og debattformer. Møtene bød på lek for unge voksne, men det var en alvorlig lek. Her fikk de unge mennene trening i praktisk demokrati; møteledelse, valg, dagsorden, avstemning. De apte formannskap og storting. Her ble ungdom fra borgerskapet retorer og organisasjonsmennesker. Samfunnene, enten det var gymnassamfunnene eller 24

ungdom (1873–91)

Det norske studentersamfund i Kristiania, har en kultur-politisk plass i norsk historie fra begynnelsen av 1800-tallet til 1960-årene. De er borgerskapets pedant til arbeiderbevegelsens fagforeninger og partilag, hvor plankebærere, innlastere, smeder og sagarbeidere omskapte seg selv til aktivister og politikere.

Miljøet ved Skien skole var allment konservativt orientert, noe som hang sammen med elevenes sosiale bakgrunn. De fleste kom fra det som kan kalles middelklassen, hvor fedrene, for det var fars yrke som plasserte familien i samfunnets sosiale hierarki, var bestillingsmenn, håndverksmestre, næringsdrivende eller handelsmenn. Koht og Karl Nielsen var lærersønner, Peder Martin Selmer og Johan Theodor Aas var sønner av henholdsvis en forstmester og en skreddermester. To av guttene hadde fedre som drev handel, men i hver sin ende av skalaen. Da Sigurd Mathisens far, som var kjøpmann i Larvik, gikk konkurs, sluttet sønnen på skolen. Selv ble Mathisen forfatter. Didrik Cappelen skilte seg ut. Han kom fra storborgerskapet i Skien. Bestefaren var eidsvollsmannen Diderik von Cappelen, faren hadde vært stortingsmann i en periode i 1880-årene og var brukseier på Gimsøy kloster. Både Aas, Cappelen, Nielsen og Selmer ble studenter ved universitetet i hovedstaden, men Koht var ikke knyttet til noen av dem i studietiden. Så fort han kom til Kristiania, fant han nye miljøer å utspille engasjementet og ambisjonene sine i. Sånn sett ble ikke flokken ved Skien latinskole et ankerfeste i livet hans.

Likevel var kameratmiljøet ved skolen sentralt for Kohts politiske og sosiale vekst. I det lille miljøet, først i en klasse med fem til seks elever og så i gymnassamfunnet med 10 til 15 gutter, prøvde han i et trygt miljø ut sine brennradikale standpunkter han med liv og lyst overtok fra faren. Halvdan provoserte så godt han kunne, men han stilte seg aldri på utsiden eller skrev nedsettende om klassekameratene i dagboka. Til et stykke ut i 1890-årene holdt han kontakt med en av dem, Klas Opdal fra Telemark. Gjensynsgleden var dessuten stor da han møtte skolekameratene igjen til førstegangstjeneste på Gråtarmoen sommeren 1896.

Gymnasmiljøet var et harmonisk kollektiv av gutter, som var på vei til å bli unge menn.23 Halvdan markerte seg raskt med slagferdige innlegg, krydret med skøyeraktig patos. Han gledet seg nok over å tøye grensene for hva som kunne sies. Rett før jul 1887 holdt han foredrag om Alexander Kiel25

halvdan koht

land og deretter om Johan Sverdrup. Det siste «vandt meget tilslutning i gymnasialsamfundet», noterte han.24 I oktober 1889 foredro 16-åringen Halvdan om toleranse og frihet: «Friheden og ligheden har altid havt fiender. Thi der findes altid reaktionære folk». Heltene var det republikanske Frankrike, irske parlamentsmedlemmer, Harro Harring og Marcus Thrane, de to arbeiderlederne som hadde organisert den første norske arbeiderbevegelsen rundt 1850.

Halvdan rettet kritikk mot statskirken, som han kalte «denne intolerante indretning». Avslaget på Alexander Kiellands søknad om diktergasje i Stortinget i 1885 kom «fordi Kielland ikke ville være kirkeslave», sa Koht. Disse «bogstavdyrkerne», bibelleserne, ville dessuten nekte kvinner plass i offentligheten. Året etter krevde han stemmerett for kvinner i et innlegg i Varden.25 Han ville provosere: «Da det ikke straks var nogen, som forlangte ordet i anledning foredraget spurgte Koht, om det ikke var et eneste menneske her, som var uenig med ham», heter det i referatet. Guttene våknet og debatten forvillet seg snart inn i historien, før den endte opp med statskirken. Borger With, noen år yngre enn Halvdan, foreslo en tekst: «Jeg foreslaar som resolution, at samfundet er for statskirken».

Resolusjonen ble vedtatt mot tre stemmer.26 I begynnelsen av november 1889 foredro Koht i samfunnet om det han kalte folkeforbindelser, eller med andre ord, om unioner. Han talte for personlig frihet og mente med det en form for sosial radikalisme.

Først ville sosialismen seire, om en 500 år, så anarkismen, om en 1000 år.

I norsk samtid dugde verken sosialismen eller anarkismen: «endnu faar vi nøie os med at være radikale venstremenn».

Frihet for enkeltmennesket og frihet for hver nasjon; i Halvdans verden var dette biter i samme mosaikk. Unioner mellom nasjoner måtte unngås, som den mellom England og Irland. Selvfølgelig ville han ut av unionen med Sverige, som hadde påført Norge bitre nederlag. Han nevnte Bodø-saken, stattholderstriden, visekongedømmet, utenriksministeren. Allerede nå hadde han lagt seg til et selvsentrert blikk på norsk historie som han delte med andre nasjonalister. Historie handlet mest av alt om den urett som hadde rammet oss selv gjennom tiden og som samtiden aldri måtte glemme.

Kohts konklusjon var klar: «Som positivt program opstiller jeg da: enten ophævelse av vice-kongedømmet og egen norsk udenrigsminis26

ungdom (1873–91)

ter med norske gesandter og konsuler; eller (helst?) opløsning av union og forsvarsforbund med Sverige». Halvdan hadde tydeligvis lest talen Bjørnstjerne Bjørnson hadde holdt på Gjøvik 14. juli 1889, hvor dikteren krevde full likestilling i unionen eller oppløsning av den. Men gymnasiastene i Skien var ikke til å rokke: «Samfundet udtaler sig for at unionen mellem Norge og Sverige er gavnlig og bør bestaa», vedtok man mot tre stemmer.

I begynnelsen av oktober 1890 hevdet han at kristendommen burde avskaffes. Nå var likevel ikke spørsmålet om troen så enkelt. Halvdan var ikke sikker. «Jeg er nu kommet til visshed om, hva jeg før ikke havde været sikker i, at der ikke gives nogen gud», men han var full av tvil om Guds eksistens hadde han skrevet i mai 1887. Fantes det en Gud, spurte han samme høst. Ja, svarte han, for hvem hadde ellers skapt verden. Var guden som den kristne Gud? Nei, slik trengte det ikke være, men guden måtte være evig, ellers var guden selv skapt av en gud.27 Foredraget, hvor Halvdan forsøkte seg på en argumenterende form, var bare én sjanger han dyrket. I Magnhild, en håndskrevet avis som ble lest opp på møtene, fant han også fram til diktet og fortellingen. Fra høsten 1887 skrev han under signaturene L.V.D., Gam, Origo og Guy,

Gymnasiasten Halvdan Koht, 15 år gammel, i 1888. Året før hadde han begynt å føre dagbok.

27

halvdan koht

og pseudonymet Asbjørnsens abekat. Kilden til signaturene kunne være opplagte og enkle; L.V.D. var de midterste konsonantene i fornavnet, HaLVDan. Poenget var å vekke oppsikt, men også å skjule seg. Det gjaldt å sikre seg mot represalier fra lærerne, hvis de snikkikket i avisen.28 Fortellingene hans er gjerne patosfylte med et moralsk innhold. Fortellingen «Bare en hest» er talende i så måte. Det er en trist historie om gutten som forbarmer seg over en stakkars hest, som kald og trist står ute i snøføyka, mens eieren varmer seg med dram og øl innendørs. Hva holder du på med, utbryter eieren da han kommer ut og ser pjokken.

Gutten svarer at han hadde vondt av dyret. «Fanden, den kan godt taale at sulte; det er jo bare en hest», utbryter kusken. Her bryter forfatteren patosfylt inn i fortellingen: «Bare en hest! Tænk paa det, bare en hest.»29

London I morgendisen 20. juli 1890 kom damperen «Albon» inn fra havet mot Themsen, sigende forbi en armada av oppankrede skip fra hele verden.

Svarte dampere i jern, utrangerte barker, yawler og prammer, skip ankret opp i vente på tidevannet. Mange av fartøyene var norske, flere var svenske og noen var danske.

«Albon» la til ved Millwell Dock. De to reisende fra Skien tok en hjuldamper opp elven til Temple Station Pier, hvorfra de fant veien til Temple hotell. De var rundt i byen, besøkte museene i Kensington, Crystal Palace, British Museum, Westminster Abbey, overvar et møte i The House of Commons, spiste østers og fikk med seg «The Gondoliers» av Gilbert og Sullivan. «London er storartet, imponerende, overvældende. For en færdsel! Et mylder av vogne og mennesker, en saa uendelig, ubeskrivelig, utænkelig vrimmel», skrev Halvdan.

Paul Koht var ikke i London som turist. Stortinget betalte reisen.

Høsten 1888 hadde Paul Koht blitt valgt inn på Stortinget. Sønnen Halvdan hadde vært med faren på valgkamp og møtt noen av tidens store venstrepolitikere, som Johannes Steen, Jørgen Løvland og Peder Rinde. Han fulgte med til det siste: «Nu paagaar optællingen af stemmerne til valget», hadde Halvdan skrevet i dagboka om kvelden 6.

28

ungdom (1873–91)

november 1888. Et par dager etter noterte han: «Venstre har seiret!»

– faren var blitt stortingsmann, gleden og stoltheten var stor hos sønnen. Politikken knyttet far og sønn sammen. Ingen distanse eller ungdomsopprør la seg mellom dem, her var klar og tydelig identifikasjon.

Halvdan omfavnet farens politiske prosjekt, som krystalliserte seg i rene Venstre, gruppen som overtok boet etter Norges første parti på begynnelsen av 1890-årene.30 Nå skulle Paul Koht på konferanse. Sommeren 1890 arrangerte den nystiftede Interparlamentariske Unionen en internasjonal fredskongress i storbyen. Unionen var stiftet året før av franskmannen Frédéric Passy og briten William Randal Cremer. Målet var å institusjonalisere voldgift som metode for å løse internasjonale konflikter. Verdens land og riker burde gå sammen om å opprette internasjonale domstoler, hvor konflikter mellom land skulle løses ved dom. Arbeidet var del av den internasjonale fredsbevegelsen, som på denne tiden også fikk et fotfeste i Norge. Pionerene fant man i rene Venstre. Blant dem var Paul Koht.

Nå var han delegat sammen med partikollegaer fra Stortinget, tromsøværingen Hans Jacob Horst og bergenseren John Lund.31 Den egentlige lederen for fredsflokken på Stortinget var Viggo Ullmann, stifteren av Stortingets fredsforening i 1890. Noen måneder før Koht og sønn satte snuten over Nordsjøen, hadde Ullmann med støtte fra ni andre rene Venstre-menn, deriblant Paul Koht, forfattet en adresse til kongen. I Fredsbrevet, som adressen ble kalt, ba man majesteten om å ta initiativ til permanente voldgiftsavtaler mellom Norge og andre land.

Framtidige konflikter måtte løses med forhandlinger, ikke krig. Krigen, «en Levning af Fortidens Barbari og en Forbandelse for Menneskeheden», måtte avskaffes. Ullmann ble kritisert for å drive symbolpolitikk, men for ham handlet det om realpolitikk. Småstater som i «Tilfælde af Krig vil have den største Fare», måtte ta initiativet til å skape en fredelig verden.32 Halvdans første møte med den internasjonale fredsbevegelsen hadde skjedd tidlig samme år. Klaus Pontus Arnoldson, svensk fredspioner, holdt foredrag i Skien. I salen satt far og sønn Koht. Arnoldson var en vakker og tekkelig mann, skrev Halvdan, «noget sværmerisk», spydig mot paver og konger. Paul inviterte svensken hjem på kveldsmat. Året etter var Halvdan på sommerstevne i Seljord. Fredrik Bajer, den danske fredspioneren, og Arnoldson talte «roligt og nøgternt» om fredssa29

halvdan koht

ken, mens Viggo Ullmann slo til lyd for en norsk fredsforening.33 Nå var Halvdan i London, som en slags ungdomsobservatør på årets internasjonale fredskongress.

Inne i The Whitehall-room på hotellet Metropol gikk forhandlingene sin gang, stille og verdig, og Halvdan noterte ned inntrykkene sine. Han gikk inn i rollen som sjeleforsker, som samlet karakteristikker til senere biografier.

Først da forsamlingen skulle velge en komité for neste års kongress ble det tilløp til diskusjon. Noen satte fram forslag om at de små nasjonene skulle ha to representanter hver i komiteen, og dermed foreslo kongressens president at Sverige-Norge til sammen skulle ha to representanter. Det ble en røre. Opp på podiet spratt Hans Jacob Horst for å forklare hvordan det hele hang sammen på den skandinaviske halvøy.

Her var to nasjoner og Norge måtte selvfølgelig ha sine egne to representanter. Da var det ungarernes tur til å våkne. Skulle nasjonen Norge ha to representanter, så måtte da også Ungarn ha to ombudsmenn. Og slik ble det.

Horsts reaksjoner reflekterte to sentrale sider ved rene Venstres ideologi. For det første var ideologien en variant av en mer allmenn europeisk nasjonalisme, som preget Europa på denne tiden. Stormaktene fant opp nasjonale tradisjoner og bygde imperier, mens minoriteter krevde egne stater og respekt for sin folkekultur. Rene Venstres ideologi kunne kalles nasjonaldemokratisk. Nasjonal selvstendighet ble koblet sammen med demokratisk utvikling. Partiposten fra 1891 om en egen norsk utenriksminister, eller til nød, et eget norsk konsulatvesen, kombinerte begge perspektivene. Det ble både krevd demokratisk kontroll over utenrikspolitikken, samtidig som det ble framstilt som vanærende at utenriksministeren stadig var svensk. Den nasjonaldemokratiske ideologien ble kledd i idealistiske gevanter, preget av venstrehistorikeren Ernst Sars. Ånden hadde forrang framfor det materielle. Norges historie siden 1814 handlet ikke om økonomisk vekst, eller matstrevet som venstreidealister foraktfullt kalte det, men om «hævdelsen og styrkelsen af vor nationalitet» og om «den norske nationalaands styrkelse og vekst» som Paul Koht hadde hevdet i beste sarsianske stil 17. mai 1887 i Skien.34 For det andre hadde rene Venstres ideologi en klar internasjonal side. Radikalerne Horst, Lund og Koht var internasjonalister, eller ret30

ungdom (1873–91)

tere sagt fredspolitikere. Det første fulgte av det siste. Skulle det skapes fred, måtte det arbeides internasjonalt. Årsakene til krig måtte ryddes av veien. Krig var enten et uttrykk for at det fantes en uoppgjort urett, da helst en urett begått av større stater mot små land, eller et resultat av rivalisering mellom stormaktene, drevet fram av en egoistisk interessepolitikk, hvor småstater var maktesløse brikker. Dessuten kom det farlige rustningskappløpet, som skapte sin egen dynamikk og truet med å eskalere enhver konflikt. Strid mellom land burde løses ved voldgift, mente de tre nordmennene, som drømte om et sivilisert Europa av samarbeidende, suverene nasjoner, alle ledet av fornuftens stjerne. Andre liberalere forestilte seg et Europa uten nasjonalstaten. Den gamle svenske politikeren Fredrik Borg trodde Halvdan ville oppleve dannelsen av Europas konfødererede republikk. «Da maa jeg sandelig blive gammel», tenkte Halvdan.35 Reisen til London ble for Halvdan begynnelsen på et liv i stadig pendling mellom hjemlandet og hovedstedene i den vestlige verden, vendt mot vest. Kledd i pappas bløte, sorte hatt, brune hansker og mansjetter inntok han metropolen. Paul Koht, parlamentarikeren med velpleid skjegg og små, runde briller, hadde gjort sønnen klar: «Nu ser du da lidt civilisert ud».36

del 2 Nasjonalismen (1891–99)

«Det er lenge siden der i Norge er foregaaet saa glædelige politiske begivenheder som i de sidste dage», noterte Halvdan fornøyd. Han satt i det ene av de to værelsene faren hadde leid til dem i andre etasje i St. Olavs gt. 8a, et par minutters spasertur unna Stortinget og universitetet.

Tobakksrøyken fra Pauls sigarer drev under taket.

Berners dagsorden på mandag! I ettermiddag et telegram etter rektor Johannes Steen i Stavanger! Nå måtte de moderate presses til å støtte en regjering Steen! Emil Stangs regjering, som forsøkte å nekte for at Høyre anerkjente parlamentarismen! Og så kongen: «Gud bevare mig, for en dum tale kongen holdt igaar for stortingspresidentene!». Det var en beveget politisk tid han levde i; han var en lykkelig, ung mann.1 Han hadde kommet til Kristiania noen uker i forveien for å begynne på universitetet, hvor han skulle ta annen eksamen samme vår, før han skulle gi seg i kast med filologien. Jo da, han tok studiene alvorlig, men det var jo så mye som skjedde i politikken denne vinteren.

På landsmøtet i januar 1891, hvor han hadde vært sammen med faren, hadde Venstre relansert seg som et sosialradikalt og unionsradikalt parti. Sosialradikalismen pekte mot programposter som krav om allmenn stemmerett for menn og en rekke sosiale reformer. Unionsradikalismen lovet en ordning av de diplomatiske sakers behandling under trygge, konstitusjonelle forhold, eller med andre ord, krav om en egen norsk utenriksminister eller et eget norsk konsulatvesen. Endelig så det ut til at man skulle ta Bjørnsons krav fra 1889 om en egen norsk utenriksminister på alvor. Med Carl Berners dagsorden, vedtatt 21. februar 1891 og som Halvdan feiret ved skrivebordet, var den langvarige striden 33

halvdan koht

om konsulatvesenet reist. Mon tro hva resultatet av den kampen ville bli?

Men det var altså studiene han først og fremst skulle holde på med i hovedstaden. Han hadde blitt tildelt en veileder, professor i historie Gustav Storm, som faren kjente fra studiene i 1860-årene. Storm var venstremann. Men det var det ingen som kunne lese seg til av de vitenskapelige skriftene hans, tørre, akademiske og detaljerte som de var.

Storm var en annen forskertype enn Ernst Sars. Sars var ideologen som sammen med Bjørnson hadde skapt Venstres nasjonaldemokratiske ideologi i 1870-årene, bygd på evolusjonisme, frihetslengsel og fornuftstro. I historieskrivingen sin tolket han Venstres maktovertakelse i 1884 som en del av nasjonens vei mot frihet og selvstendighet. Sars var viktig for Koht, som et intellektuelt forbilde. Han viste Koht hvordan historiefaget kunne få samfunnsrelevans og være til inspirasjon for mennesker som satte seg store mål. Men Storm ble viktigere for Halvdans framtidige akademiske løpebane – det var han som loset Koht inn til de første relevante, akademiske jobbene. En annen sentral person for Koht var Ludvig Daae, den tredje professoren i historie. Han holdt dessuten de morsomste forelesningene, syntes Halvdan: «nei, han er saa uimodstaaelig komisk baade at se og høre til!»2 Daae var erkekonservativ og drevet av sterke lidenskaper. Han la ingen ting imellom for å løfte fram eller dukke studenter. Til tross for Halvdan Kohts stadig mer markante profil utover i 1890-årene, som Venstre-student og målstrever, ble Halvdan en han med tiden hjalp.

Daaes velvilje kom av den store respekten han hadde for klassisk dannelse, akademiske prestasjoner og gode familier. Gjennom faren var Halvdan fast gjest hos barna til avdøde professor i medisin, Andreas Conradi. Betty var dessuten en fjern slektning av Jens Holmboe, statsråd i den ulykkelige Selmer-regjeringen som ble fradømt stillingene sine ved riksretten i 1884. Daae holdt rede på slikt. Koht skuffet ikke sine mentorer. Ved annen eksamen i mai 1891 fikk han laud præ ceteris, med andre ord utmerket. Han var ikke alene om å klare det, men det var likevel bare 28 av 115 latinerstudenter som oppnådde det.3 Så var det de andre distraksjonene da; jentene og forelskelsene. Halvdan, en unggutt fra Skien på 17 og et halvt år med nord-norsk tonefall, selvbevisst og selvsentrert, skulle erobre jentene, men var det noen som holdt mål – eller var det noen som ville ha ham?

34

nasjonalismen (1891–99)

Bare en enslig dame fulgte de historiske forelesningene, skrev han.

Hun satt på samme benk som ham og kameraten Lauritz. De hadde øynene på henne: «Men engang tvang jeg hende ordentlig til at sætte sig paa vor bænk», skrev Halvdan ondskapsfullt. «Hun havde synlig lyst til at gaa forbi; men hun saa mit blikk og lod det være». Damene som fulgte forelesningene til professor Mourly Vold, som alle studentene syntes var en tosk, var stygge alle sammen. Den eneste pene var en dame fra Bergen, «hvem jeg sidder lige bag i de filosofiske seminarier og faar til at le ved diverse morsomheder». Selv kjente han bare én av damene, Maggen Dons, «der er styg som fandens oldemor», og som han hadde møtt i Studentersamfundet sist lørdag sammen med Ragna Nielsen, foreldrenes kjenning fra Tromsø. Det beste middel mot forelskelser er å iaktta dem og analysere dem nøyaktig, skrev han litt senere i dagboka.4

Studentersamfundet Til tross for jenter og studier så er det i politikken karakteren Koht skapes: nasjonalisten, målstreveren, demokraten, republikaneren og fredskjemperen. Eller rettere sagt: Koht formes i den brede norskdomsrørsla, som var knyttet til Venstre, men ikke identisk med partiet. Her tar dessuten Koht til seg et patosfylt og vitalistisk språk som skulle bli så innforlivet med den offentlige profilen Halvdan Koht, at det er umulig å skille språk og mann. Halvdan ble farget av 1890-årene brede og folkelige nasjonale mobilisering. Det var en kulør som aldri ble vasket bort.

Den første arenaen hvor han skapte seg et navn var i Det Norske Studentersamfund, som holdt til i en bygård vis-à-vis universitetet i Universitetsgaten. Her fantes det leserom, bibliotek, oppholdsværelser og den store salen hvor møtene ble holdt. Dette var studentenes egen klubb. Tretti år tidligere hadde Paul Koht tumlet omkring her inne i lag med landets liberale pionerer. Allerede høsten 1891 tok Halvdan steget ut av de anonymes rekker, og var med på å sikre valget av høyesterettsadvokat og sosialdemokrat Ludvig Meyer som formann våren 1892.5 Foruten formannsvalget var det særlig to saker som skapte tøffe tak og mye røre, spørsmålet om hvilket tog studentene skulle gå i på 17. mai og hvilket flagg som skulle vaie over studentersamfunnets bygning 35

halvdan koht

på nasjonaldagen. Mens venstrestudentene ville ta med seg fanen til studentene i stemmerettstoget og flagge med det rene, norske flagget, ville de konservative gå i det mer sedate borgertoget og ære unionen med unionsflagget. Stort sett vant de konservative, men det fantes unntak.

I 1892 kunne venstrestudentene med triumf heise det rene, norske flagget 17. mai. Halvdan hadde vært med i aksjonsgruppen på åtte som sikret seieren, sammen med blant annet Fredrik Voss og Sigval Jacobsen, to senere sentrale menn i hovedstadens venstremiljø. For Koht ble striden våren 1892 begynnelsen på en langvarig kamp for det rene norske flagget.6 Debattene i studentersamfunnet gjenspeilte ordskiftet som fant sted et par kvartaler unna, i stortingsbygningen. «Ut av unionen, og heller om en uke enn om en måned», proklamerte Johannes Irgens inne i salen i samfunnet en lørdag i februar 1892. Det var noe Halvdan sluttet seg til, selv om han et øyeblikk var i tvil om hvor langt han skulle gå: «det forekommer mig at naar vi har faaet egne konsuler, egne gesandter og egen udenrigsminister, kan vi godt beholde unionen.» Like pragmatisk skrev han om monarkiet. Han kunne gjerne beholde kongen, bare kongen ble redusert til en symbolsk figur. Når det gjaldt unionen gikk han raskt tilbake til sitt gamle anti-unionelle standpunkt fra gymnassamfunnet i Skien: «Unionen med Sverige er os i grunden blot en klump om foden, […]. Derfor bør man i ethvert tilfælde arbeide for unionens opløsning.»7 Men det holdt ikke for Halvdan å synge med i koret. Han ville være solist! Våren 1892 fikk han med seg en håndfull studenter, og lagde et såkalt B-blad i opposisjon til det offisielle Samfundsbladet. Begge avisene var håndskrevne. Koht langet ut mot Høyre og høyrefolk, og fikk reaksjoner. Ville han likt å bli kalt for «hr. Gjødselklump», skrev en i Samfundsbladet. I midten av mars akket Samfundsbladet seg over hyllestdiktet hans til Georg Brandes, kulturradikaleren som besøkte Kristiania i triumf samme år. Tenk at Koht kunne få seg til å lese opp et «saa idé- og aandsforlat misfoster af et digt» etter Brandes åndfulle foredrag.8 Sommeren kom. Koht reiste av gårde på studenttreff i Uppsala og var med på kongressen til den radikale studenterforeningen Verdandi, som arbeidet for åndsfrihet og avhold, kom hjem til et Kristiania preget av regjeringskrise etter at Oscar II hadde nektet å sanksjonere vedtak i 36

Halvdan Koht med søsknene i 1904.

Fra venstre ser vi Helga, Halvdan, Agnes og Ragnvald.

konsulatsaken. Venstrestudenter strømmet ut i gatene til støtte for statsminister Johannes Steen, som nektet å bøye seg for kongen. Det var litt av en tid. Så tok livet en ny vending.9

Farens død «Din far kommer ikke på tinget næste år», var beskjeden Halvdan fikk i midten av juli 1892. Det var dr. Gottfried Conradi, Pauls fetter, som bar fram budskapet. Paul Koht led av en uhelbredelig sykdom, som viste seg å være magekreft. Halvdan stod ute i gangen til dr. Conradi og kjempet med gråten, før han gikk ut på gaten: «Papa skal altså dø inden nogen få måneder. Og han er 48 år og endnu livslysten».10 Paul og Halvdan reiste hjem til Skien. Paul Koht lindret smertene med kloroform, og holdt diareen i sjakk med opium. Venner tok avskjed. Presten kom, men ble avvist av Betty. Paul Koht kunne ikke tro på en Gud som sendte noen til helvete, men kun på en makt som tok alle til seg.

Om kvelden 25. august gikk han inn i dødskampen. Den strakte seg gjennom natten og inn i den nye dagen. Han fantaserte, han våknet opp, tok farvel med familien, fikk sagt et «Fred være med dere alle». Så det 37

halvdan koht

siste forsøket på å holde seg oppe: «Let mig op.» Deretter falt han sammen.11 Venner kondolerte. «Lad ogsaa mig faa være me at smykke din faders grav – som bevis paa min deltagelse i din og dines sorg!», skrev Christian Ameln til Koht fra Kristiania. De hadde blitt kjent i begynnelsen av studiene. Fedrene deres kjente hverandre fra Stortinget, og sønnene kom til å forbli venner, også etter at Ameln flyttet tilbake til hjembyen Bergen, hvor han ble advokat.12 Paul Koht etterlot seg en familie på fem; kona Betty og barna Helga, Halvdan, Ragnvald og Agnes. Utenom Ragnvald, som det ble søkt friplass på skolen for, begynte de andre i familien å arbeide. Helga strikket og drev småbarnsskole, Agnes søkte kontorarbeid og heklet blonder, mamma Betty strikket for en kjøpmann, mens Halvdan underviste og skrev i lokalbladet Varden.13 Tapet av faren, og et tidlig krav om å være med på å bære familien økonomisk, skapte et dypt alvor i Halvdan, og skjerpet bevisstheten om nødvendigheten av å være målbevisst: «Før var jeg en nogenlunde velstillet student, nu er jeg fattig, nu blir arbeidet mer alvor. Papas død har gjort skår i alle mine planer.»14

Arbeidernes sak Livet måtte gå videre. Selv om han mistet faren og familien mistet et ankerfeste i tilværelsen, sosialt og økonomisk, fulgte Halvdan kursen han hadde lagt ut på. Det innebar å være en aktiv samfunnsborger, akkurat slik faren hadde vært.

Først nå, høsten i Skien 1892, markerte han seg offentlig for første gang utenfor gymnasiastenes og studentenes rekker. Det skjedde i Skien Arbeidersamfund, hvor farens politiske allierte nå støttet sønnen. En var Halvdans gamle lærer, Johannes Skaaden, en annen Carl Stousland.

Stousland var ungkar og kjøpmann og gikk inn i rikspolitikken på slutten av 1890-årene. Han var født i 1860, og sønn av Henrik Ibsens søster Hedvig. Med tiden ble han forlover for Koht, som på begynnelsen av 1900-tallet svingte seg opp til å bli dikterhøvdingens fremste biograf.15 I Venstre hadde Paul Koht markert seg som en sosialradikaler. Han 38

nasjonalismen (1891–99)

talte for å knytte et sterkt bånd til arbeiderne. «Tiden maatte være inde nu til ogsaa at arbejde for deres Sag», sa han på landsmøtet til Venstre på nyåret 1891. På Stortinget hadde han og Peder Rinde, Venstre-representant fra Skåtøy ved Kragerø, foreslått å sette ned tollen på sukker, kaffe og lysoljer. Det var i pakt med Venstres sosiale skattepolitikk. Med støtte fra skipsreder og venstrepolitiker Gunnar Knudsen på Borgestad, storgården mellom Skien og Porsgrunn, hadde han på nyåret 1890 fremmet en lov som skulle beskytte arbeidere og regulere arbeidstiden.16 Høsten 1892 gikk diskusjonen høyt i Skien Arbeidersamfund om man skulle bli en mer politisk forening, og hvilken tilknytning man skulle ha til Venstre. Noen år tidligere hadde Arbeiderpartiet blitt dannet. Også dette partiet ønsket en forbindelse til landets arbeiderforeninger, som den i Skien.

Halvdan Koht ble med i diskusjonen. Arbeiderforeningen måtte slutte opp om Venstre. «Det er netop arbeidersaken, Venstre skal leve på», skrev Koht i dagboka samme høst. Tok han ikke arbeidersaken på alvor? Jo, han gjorde det også. Arbeiderne tjente på et sterkt Venstre, skrev han. Bare med et sterkt Venstre ville de ha håp om å vinne fram.

Halvdan Koht fulgte i farens fotspor og opprettholdt en sosialradikal profil.17 Det var ikke alle i Skien Venstre som hadde vært fornøyd med Paul Kohts innsats. Noen år tidligere hadde det kommet en tilflytter til Skien, juristen, skolemannen, journalisten og politikeren Nicolai Julius Sørensen. Han hadde bakgrunn som stortingsrepresentant, men også som majestetsforbryter. I 1881 ble han dømt til 60 dagers fengsel for et par dikt og en artikkel, som retten mente spottet kongehuset. I 1890 kom han til Skien, overtok Telemarksposten som han døpte om til Posten, ble formann i Skien Venstreforening, som så ble splittet. Sørensen flagget radikale synspunkter og tok initiativet til å feire 1. mai – for første gang der i byen. Han angrep de etablerte klikkene. Paul Koht omtalte han som en «stimann» og Varden for et «stiblad», som hadde etablert sitt eget «Vardenparti». I mars 1892 ble Venstre splittet og de gamle, etablerte venstrefolkene dannet en ny gruppe, Andvake, hvor man fant Paul Koht.18 Allerede samme høst ble de to Venstre-grupperingene samlet igjen.

Sørensen ble utmanøvrert. Det må ha gledet Halvdan Koht. I august 1892 hadde Birgitte Sørensen, Nicolais kone, skrevet en «skandaløs 39

halvdan koht

artikkel» om Paul Koht kort etter hans død. Halvdan ble krenket, men heldigvis fikk familien Koht støtte. Snekker Bang lovet hevn. Han skulle ta med fanen til avholdslosjen «Den blå ring», hvor fru Sørensen var formann, i begravelsen til Paul Koht. Snekkeren var så glad i «papa», skrev Halvdan, og gråt da han «var her på lørdag eftermiddag, sammen med Jørgen Fink og la papa i kisten».19 Snart forlot ekteparet Sørensen Skien til fordel for Kristiania, hvor Nicolai Sørensen fikk stilling som statsrevisor. Ikke mange år etter skulle ekteparet på nytt krysse sporene til en Koht, da sønnen Halvdan.

Det skulle bli en hard reprise. Halvdan Koht kom på sin side til å la den sosialradikale politikken hvile. For ham var de store nasjonale spørsmålene viktigere.

Slå seg fram i Kristiania I slutten av januar 1893 var Koht tilbake i Kristiania og tok runder på skolene på jakt etter vikariater. Han måtte tjene penger. På Gjertsens skole ved St. Olavs plass møtte han bestyrer Gjør: «Er De aktiv politisk?»

Koht trakk på det: «Næ-i».

Gjør fulgte opp: «Det forsvever mig, at der var en student Koht borte i Skien, som holdt et foredrag. Var det Dem?» «Ja», svarte Koht, og nå konstaterte Gjør i spørsmåls form: «Nå, så De er altså aktiv politiker?», hvor Koht igjen bedyret: «Nei, det var bare et foredrag i en forening.» «Hm», svarte Gjør, før han fortsatte: «Er de søn av overlærer Koht», noe Koht bekreftet. «Nå, Deres far var jo også en av de erklærede.» Noen dager etter var det reprise, på en ny skole.

Landet var lite. I klassen av embetsmenn, skolestyrere og bestillingsmenn med utdanning fra Det kgl. Frederiks Universitet kjente alle hverandre, på den ene eller den andre måten.20 Foredraget skolebestyreren viste til hadde Koht holdt i Skien arbeidersamfund i midten av januar. «I går tordnet jeg i arbeidersamfundet mot unionen», hadde han fornøyd skrevet dagen etter. En 30–40 mennesker hadde vært til stede. Han hadde lånt slagordet til Johannes Irgens: Ut av unionen, heller om en uke enn om en måned! Etter fore40

nasjonalismen (1891–99)

draget foreslo Koht at arbeidersamfunnet skulle vedta en resolusjon, og dette ble vedtatt mot stemmen til urmaker Svenningsen. Fedrelandets vel krevde oppløsning av unionen med Sverige, het det i resolusjonen, først da ville Norge kunne konsentrere seg om sin utvikling i «demokratisk og national retning». Foredraget var blitt trykt i Varden, mens byens konservative avis, Fremskridt, kalte det et repetisjonskurs i radikal oppvigling.21 Men selv om Gjør ikke ville ha ham, var det ikke så ille for Koht. Han fikk jobber. Tross alt, det var enklere å være til venstre i 1890-årene enn det hadde vært en generasjon tidligere. Parallelt med at Venstre ble parti, etablerte venstresiden egne blader og aviser. I 1893 var Verdens Gang 25 år, Dagbladet 24 år, mens Olaf Norli hadde gitt ut opposisjonell litteratur siden 1883. I 1890-årene kom Hjalmar Løken med Intelligenssedlene. Venstresidens frammarsj ga rom for venstreintellektuelle. Og for dem fantes det oppgaver, i alle fall i perioder. Stortingsvalgene hvert tredje år, med folkemøter, valgkamp, bladskriving og referater, trengte mennesker til å drive maskineriet.

Konkurransen var stor. Bladredaksjonene i storbyen ble rent ned av bondestudenter og skribenter, som fristet på det samme som Koht; å slå seg fram i Kristiania. En løsning var å bli hovedstadskorrespondent for lokalbladet hjemme. Det ble Kohts vei. Han gikk til Varden og fra februar til mai 1893 dekket han rikspolitikken med 14 «Kristianiabrev». En av farens gamle kollegaer var kilde for ham, stortingsmannen Nils Arctander. For Koht ble dette begynnelsen på et engasjement som strakte seg tiåret ut.22 Å slå seg fram som intellektuell fribytter var likevel ikke den eneste måten en ung student som Koht kunne klare seg på. Han søkte vikartimer, fikk noen få, han søkte stipendier, og fikk et par. I april 1893 og i juni 1896 fikk Koht tildelt 60 kr fra Det Bärnholdtske legat, et legat forbeholdt embetsmenns barn. I juni 1894 og i juni 1895 fikk han 150 kr fra overlærer Holths legat. Stipendene ble utbetalt i rater over et halvt år. Å få 60 kroner var ikke en stor fangst, men 150 kroner var absolutt en god sum for en student. Utbetalt i seks rater tilsvarte det 25 kroner måneden.

Til sammenligning fikk Koht fra januar 1894 20 kroner måneden for å skrive i målbladet Den 17de Mai. I 1894 hadde Koht en samlet inntekt på 390 kroner. Til sammenligning tjente en tjenestegutt i byen 300 kroner året i 1895, og en verkstedsarbeider om lag 1100 kroner året.23 41

halvdan koht

Om han måtte jobbe for å få inntekt, hindret ikke det ham i å forfølge romantiske, formløse, nesten umulige prosjekter. Som å skrive skjønnlitteratur. Mon tro om diktene holdt? Den nylig ansatte universitetslæreren Christen Collin, oppvokst i Tromsø med Paul Koht som lærer og 16 år eldre enn Koht, rådet ham til heller å satse på kultur- eller litteraturhistorie.24 Egentlig var det bare våren 1893 som var virkelig ille for Koht, økonomisk sett. Selv da hadde han familie å støtte seg på i byen – ikke minst Conradi-søsknene, farens fettere og kusiner. Sommeren 1893 solgte Betty Koht huset i Skien, flyttet til Bekkelaget utenfor Kristiania hvor hun bygde et nytt hus, ikke langt unna jernbanen. De kalte hjemmet Fjordheim. Nabolaget var pent. I nærheten bodde statsminister Johannes Steen og geologiprofessor Waldemar Brøgger. Farløse Koht hadde et hus, et rom og familien rundt seg. Han hadde frihet til å velge seg et liv og det var en mulighet han grep begjærlig.25

Til aftens hos disponent Johansen Det var aften i et forsommergrønt Kristiania året 1894. Hjemme rundt bordet samlet disponent Halfdan Johansen flere menn til kalvestek og nok av drikke: her var whisky, konjakk, portvin, rødvin og øl i rike strømmer; disponent Johansen var handlende i vin. Fru Wilhelmsen og en ung, meget pen dame var vertinner for herrelaget, som besto av agent Ole Andreas Wilhelmsson og bokhandler Aksel Olsen, redaktør Jørgen Løvland og snekkermester og skråtobakkprodusent Laurentz Johansen, begge stortingsmenn fra Kristiansand. Styret i Kristiania Flaggsamlag feiret seg selv og det nye styremedlemmet, student Halvdan Koht.

Han på sin side lurte på om den unge jenta, som han ikke ante navnet på, var Johansens datter.

Så kom talene. Løvland og Bjørnson, Sars og Berner, Stortinget og fedrelandet, flagget og flaggsamlagets fedre; alle ble æret og priset. Nå var det på tide å hylle det nye styremedlemmet. Jørgen Løvland reiste seg opp: «Det er godt å se, at de yngre kommer efter – ja jeg mener ikke de yngre konservative», hvor Wilhelmsson skjøt inn: «Nei, gud fri os», før 42

nasjonalismen (1891–99)

Løvland fortsatte: «Vi ser her blant os i aften en ung mand, som det er en glæde at møte overalt, på gaten og inde – ja, det er Dem jeg mener, hr.

Koht.» Han minnet om faren, Paul Koht: «Sønnen har arvet sin fars gode egenskaper, jeg har flere gange i aften grepet mig i at sitte å se på ham, hvor han ligner sin far.» Måtte den nye Koht, for han var den nye Koht snarere enn den unge Koht, ærlig og trofast fortsette kursen faren hadde lagt ut på. Alle stemte i: «Ja, det borger hans frejdige norske ansikt for.»

Samtalene fortsatte ut i natten, før selskapet brøt opp. Klokka var blitt tre om morgenen og det var lyst ute. Koht gikk hjemover mot Bekkelaget og Fjordheim. Fuglene sang og skyene over åsene i nordøst hadde fått gullglans fra solen som snart stod opp.26 Kristiania Flaggsamlag, som Koht på denne måten ble med i styret til, var dannet to år tidligere av en gruppe forretningsmenn i hovedstaden.

Disponent Halfdan Johansen var formann. Målet var å fjerne unionsmerket fra flagget, både i handels- og orlogsflagget. Den såkalte sildesalaten som hadde sneket seg inn i 1844 måtte bort, flagget fra 1821 måtte heises rent og flott. Sildesalaten, et ord som kom fra Sverige, viste jo at Norge ikke var fullt ut selvstendig.

Våren 1893 fremmet Jørgen Løvland, etter initiativ fra flaggsamlaget, et lovforslag om det rene flagget i Stortinget. Flaggsamlaget fikk støtte fra de tre pionerene som i 1879 hadde reist flaggsaken, Hagbard Berner, Bjørnstjerne Bjørnson og Ernst Sars. Loven ble vedtatt, men nektet sanksjon av kongen, Oscar II. Det skulle ta år og dag før målet var nådd. Koht fikk mer enn nok å holde på med.

Han er jo en hel løve Flaggsamlaget var bare én av mange foreninger på venstresiden i politikken som Koht gikk inn i på denne tiden. Fra han kom tilbake til Kristiania i januar 1893 ble Koht med i nær sagt alle foreninger som det gjaldt å være med i, hvis man hadde ambisjoner om å prege kampen for et framtidig liberalt og nasjonalt selvstendig Norge.

Det begynte i studentermiljøet. I februar 1893 var Koht med på å reetablere De Frisindedes Studenters Forening, foreningen som tok navnet sitt fra den liberale foreningen som hadde blitt dannet i 188043

halvdan koht

årene i protest mot det konservative hegemoniet i Studentersamfundet.

Med det ble Koht også med i Venstre. Fra våren 1893 var De Frisindedes Studenters Forening nemlig et partilag i det som het Kristiania organiserede Venstre.27 Koht markerte seg i offentligheten og i april 1893 raljerte han over Oscar II i Varden. I stykket «The Lion King of Sweden» sammenlignet han likegodt Oscar med krigerkongen Karl XII. Andre gang krigerkongen Karl angrep Norge gikk det helt galt, het det: «Skal det gaa bedre for den nuværende Konge?», spurte Koht retorisk og ertet på seg de to konservative riksavisene, Morgenbladet og Aftenposten.28 Sommeren 1893 fant redaktør Christoffersen på Kvitseid i Telemark ut at Koht passet ypperlig som frimerke på Benjamin Vogt, som turnerte Telemark som folkemøtetaler. Vogt var generalsekretær for Høyre, ti år eldre enn Koht og etablert advokat i hovedstaden. Nå ble det Kohts oppgave å være Vogts motstander på folkemøtene.29 Høsten året etter var Koht med som hjulmann for Kristiania Venstre ved stortingsvalget. Oppgaven var å sykle rundt i byen for hanke inn velgere til valgmannsvalget. Innsatsen ble belønnet med triumf for Venstre, som endelig vant hovedstaden – landets konservative bastion.30 Fra nyttår 1894 utvidet Koht engasjementet sitt med å slutte seg til norskdomsrørsla, hvor målsaken stod i sentrum. Rettere sagt ble han bladfyk, eller journalist i det nystiftede målbladet Den 17de Mai. Han kombinerte brødjobb med et utvidet, kulturpolitisk arbeid. Avisen ble redigert av den målpolitiske pioneren Rasmus Steinsvik, som hadde fått med seg den gamle våpenbroren sin, Arne Garborg, som politisk redaktør. Redaksjonen holdt til i sentrum av Kristiania, i Nedre Slotsgate.

Redaksjonen, som etter hvert flyttet til Akersgata, skulle bli et målpolitisk sentrum i hovedstaden i takt med at bladet ble målrørslas viktigste talerør, med et opplag på flere tusen rundt 1900. Avisen skulle nå langt ut, den skulle bli et folkeblad. Den 17 Mai solgte seg inn med en idyllisk vignett i beste Carl Larsson-stil, tegnet av Erik Werenskiold. Steinsvik hadde ansvaret for den daglige driften. Da han høsten 1894 måtte til Vestlandet, trengte han en vikar, og den han fant fram til var Halvdan Koht.

Kohts oppgave ble utenriksstoffet. I løpet av de neste årene skrev Koht 243 større og mindre meldinger i bladet, før forfatteren Rasmus Løland overtok spalten i 1896. Spalten til Koht fulgte en fast mal, med 44

nasjonalismen (1891–99)

«Udlandet» som overskrift og signert med H.K. I korte notiser presenterte Koht det han mente var de viktigste nyhetene fra verden, nyheter han klippet og hentet fra utenlandske blader.31 Samme sommer gikk Koht også med i ungdomslagsrørsla, nærmere bestemt i ungdomslaget Fram. Fram var en forening med base i venstremiljøet i Kristiania, med Anstein Myhr som leder. Venstremannen Myhr var født i 1866 og sønn av en gårdbruker. På begynnelsen av 1890-årene arbeidet han på advokatkontorer i Kristiania. Han og Koht skulle samarbeide tett gjennom 1890-årene med diverse framstøt for målsak og norskdom.32 Koht hadde likevel debutert i ungdomsrørsla noen måneder før han gikk med i Fram. En søndag i midten av juni 1894 tok han ekstratoget nordover fra Østbanen sammen med andre frilynte unge kvinner og menn. Målet var sommerstevnet til den ferske ungdomslagsrørsla, som skulle holdes på Eidsvoll. Det ble en stor dag for Koht, tross regnet som høljet ned og tapet av en paraply. For første gang i livet snakket han landsmål: «Det var godt gjort», sa én. Nikolaus Gjelsvik, den sju år eldre målpioneren og juristen, takket ham varmt. I talen tordnet Koht mot Høyre, som etter hans mening nærmest anerkjente Norge som svensk lydrike. «Det er løgn», brøt en høyremann indignert ut, og Koht svarte, «Da seier dej». Han hadde det storveis: «Det var i det hele en morsom tur, riktig en forfriskende.»33 Mellom høsten 1892 og høsten 1894 skapte Halvdan Koht seg et navn i hovedstaden. Basisen var alle de viktige organisasjonene og organene innenfor og litt til venstre for Venstre, som alle overlappet hverandre mer eller mindre; De Frisindedes Studenters Forening, Kristiania Flagsamlag, Kristiania Venstre, Den 17 mai og Fram. Han var nær ved å velge seg et nytt personlig idiom, landsmålet, et språk han sommeren 1894 ikke var helt vant med enda – fortsatt skrev han dansk-norsk i dagboka, men på landsmål i Den 17de Mai. Han fikk skryt for innsatsen og ble varm om hjertet: «Jeg derved får bedre tro på mine egne evner.» Samtidig ble han kry. Det er få venstrestudenter, skrev han våren 1893, som ikke «kender mig av navn eller utseende». Andre la merke til ham. Etter Kohts opptreden som folkemøtetaler i Telemark skrev Hans Jacob Horst hjem til Betty: «Halvdan trær i sin fars fotspor, han er jo en hel løve.»34

45

Bernadottenes forbrytelser I slutten av juli 1894 tok Koht runden til forleggere med et bokmanus under armen. Først gikk turen til en skeptisk grosserer Johan Sørensen, før turen gikk videre til Sigurd Ibsen på Hoff ved Bygdøy stasjon.

Boka burde så absolutt ut, mente Ibsen, selv om det var et par ting han var uenig i. Koht kunne ha vært mer nådig mot svenskene, de var slett ikke så «stormaktsgalne» som vi trodde. Gå til Dagbladet, foreslo han.

I løpet av august trykket Dagbladet tre utdrag fra Kohts manus, før det stoppet opp. Lars Holst, redaktøren, kom tilbake fra Stockholm og ville lese alt som ble trykt. Det fikk han aldri gjort, mente Koht, og dermed tok Koht med seg manuset fra Dagbladet til boktrykker og bokhandler Olaf Norli. Bok kunne det gjerne bli, sa Norli, men de måtte dele fortjenesten.35 Boka rakk ikke stortingsvalget i oktober, som Koht hadde håpet, men den kom ut. Tittelen var Unionen og freden. Gjennom 144 sider på det målfolk kalte dansk-norsk hamret han inn et unionsradikalt budskap.

Norge måtte ut av unionen for fredens skyld. For det var ikke slik folk trodde, at unionen sikret Norge freden. Tvert imot! På grunn av unionen hadde Norge flere ganger blitt satt i krigsfare.36 Bernadottene hadde stadig vært klare til å føre en aktiv krigspolitikk: Oscar I hadde alliert seg med England og Frankrike mot Russland under Krimkrigen. Carl XV hadde stått klar til å gå inn i den dansk-tyske krigen i 1864. Og da Stortinget i 1890 foreslo å inngå voldgiftsavtaler med andre land, ble det lagt «under den svenske krigspolitiks døde hånd», ført an av Oscar II. Kongene hadde dessuten ført en anti-norsk politikk, hevdet Koht.

Han minnet om oppgjørssaken i 1817, da Norge måtte betale en stor del av den dansk-norske statsgjelden, Bodøsaken i 1821, da britiske smuglere slapp unna straff etter Karl Johans innblanding, kongens stormløp mot Stortinget 1836, stattholdersaken i 1860, unionsforslaget av 1871, og så til slutt Emil Stangs unionspolitikk til 1892, «denne nationale opgivelses politikk».37 Boka var en nasjonaldemokratisk tolkning av norsk historie, hvor 1800-tallet handlet om Norges vei mot frihet og selvstendighet. For Venstre var det samtidshistorien som var interessant, ikke rikssamlingen 46

nasjonalismen (1891–99)

og sagatiden. Historien skulle forklare samtiden, den var ikke et mål i seg selv. Koht skrev dessuten om fortiden for å prente inn i leseren at nasjonen en gang var blitt kuet, undertrykt og hånet. Det var en urett som måtte gjenopprettes.

En venstrestudent, som Koht, hentet rollemodeller fra den nære fortiden. Oppnavnet «Flag-Koht», som begynte å komme i omløp på denne tiden, var en parafrase over oppnavnet Hagbard Berner hadde fått etter flaggkampen i 1879, «Flag-Berner». Koht stod med andre ord på skuldrene til gigantene i den norske venstretradisjonen.38 Kohts språk var dobbelt. På den ene siden var han saklig, drøftende

Studentbilde fra Skien 1890. Koht er nummer to fra venstre bak.

Til høyre for ham står Didrik Cappelen. De andre er Harald Nielsen, Peder M. Selmer og Johan Th. Aas.

47

halvdan koht

og snusfornuftig: «Aviserne blir jo mer og mer de beste historiske kildeskrifter», skriver han i beste historiefaglige stil. Men så tyr han til patos for å vekke følelser på vegne av fedrelandet, og til ironi for å demonstrere hvor tåpelig nasjonens antagonister er. Han appellerer både til logos og patos i Unionen og freden. Akkurat det skulle bli Kohts merke som forfatter, skiftningen mellom de varme følelsene og den strenge fornuften.39 Kohts brosjyre, som var ordet Lars Holst brukte i Dagbladet, gikk inn i en nasjonalistisk skrifttradisjon som også rommet norske forbilder. Kohts bok lignet på Nicolai Wergelands skrift fra 1816, En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge fra 995 til 1814, og bestselgeren til Ernst Sars fra 1882, Historisk Indledning til Grundloven. Slik Wergelands bok regnet opp Danmarks overgrep mot den norske nasjonen, var Kohts pamflett en katalog over Sveriges forbrytelser mot Norge. I likhet med den sterkt ironiske og sarkastiske pamfletten til Sars, rettet Koht skytset mot kongemakten: «Bernadottene [har] altid pleijet at vige tilbake, når de har stått ansig til ansig med følgerne av sine krigerske handlinger.» Krig ville de ha, men hadde de mannsmot til det?40 Med tiden ble Koht historiker. Unionen og freden kaster lys over deler av Halvdan Kohts historiefaglige produksjon. Norsk 1800-tallshistorie kom til å bli et hovedemne for ham, og stadig skulle han kretse rundt hovedproblemet; hvordan det nye og frie Norge vokste fram etter 1814. Kohts forfatterskap kan ikke avvises som politisk tekst, men det politiske engasjementet hans i 1890-årene åpnet et felt som han kom til å gå inn i som forsker.

Ydmykelsen Møtet var tenkt holdt i friluft på Ekeberg, men det satte regnet en stopper for denne junidagen i 1895. I stedet ble ungdomsstevnet holdt i lokalet til Kristiania Arbeidersamfund, nede i den grå gryta hvor de formløse leiegårdene skjøt i været. Koht talte. Nederlaget, det store nasjonale nederlaget, skulle fordøyes. «Me hev nyleg tapa – og tapt stygt – i ein stor nasjonal strid», talte han, «me hev fenge ein knekk i vaar ære og vaar 48

nasjonalismen (1891–99)

sjølvtillit», fortsatte han og la til, «me hev fengje merka, at me hev enno langt att til det fulle sjølvstende».41 Fredagen en uke tidligere hadde nasjonen lidd et stort nederlag, slik norskdomsrørsla så det. I en kort debatt i ettermiddagsmøtet 7. juni hadde stortingsrepresentantene trukket tilbake de tidligere radikale vedtakene om et eget norsk konsulatvesen. Med det var aksjonslinjen i konsulatsaken, som Venstre hadde lansert vinteren 1892, oppgitt. Fra nå av skulle det forhandles med svenskene.

Tilbaketoget hadde skjedd under et betydelig svensk press. Selv om valget 1894 førte til framgang for Venstre, fortsatte Emil Stangs Høyreregjering, om enn motvillig. Tross forhandlinger mellom partiene hadde Venstre holdt fast på den harde linjen i konsulatsaken overfor Sverige.

Snart låste forholdet til naboriket seg. Stortinget sa opp avtalene som regulerte konsulatvesenet, og snart raslet ytre høyre fløy i Sverige med sablene. Den svenske riksdagen forhøyet det såkalte krigskreditivet til kongen, midler som majesteten kunne bruke i en gitt militær krisetilstand, innkalte Riksdagens hemmelige utvalg, og sa opp frihandelsavtalen mellom tvillingrikene. Da 86 kjente norske kvinner og menn, med venstrehøvdingen Ernst Sars i spissen, med et stort opprop oppfordret Stortinget om å gi seg, sprakk Venstre. Det bar mot 7. juni 1895, det bitre nederlaget for den unionsradikale politikken som Venstre hadde ført siden 1892.

Under unionskrisen som bygde seg opp denne våren presset Koht og flaggsamlaget på i flaggsaken. Koht skrev til landets herreder og amt og ba om en oversikt over hvilke kommuner som nå flagget rent. To år tidligere hadde flaggsamlaget oppfordret kommuner landet rundt om å ta i bruk det rene flagget. Nå satte Koht opp en æresliste med navn på kommuner og amt som sluttet opp om det rene flagget. Listen ble sendt rundt til avisredaktører over hele landet. En slik liste, lovet Koht, ville skape «et samband mellom flagvenner og nationalsinnede i landet, som vil være til største gagn for den fædrelandske sag».42 Også hovedstaden måtte settes under press. Tiden var inne for at Kristiania kommune gikk over til det rene flagget. Men saken ble utsatt.

Kristiania Venstre var blitt valne. Det var klart hva som lå under; unionskrisen. Skal hovedstaden drive under de svenske merker, tordnet Koht til stort bifall fra rundt 150 tilhørere, som var mobilisert til flaggmøte i Studentersamfundet i begynnelsen av mai. Det vi trenger er å 49

halvdan koht

«stikke det norske flag op i øjnene på alle dem, som vil slå av på vor selvstændighed».43 Nye nederlag skulle følge i flaggsaken. Både våren 1896 og 1897 tapte venstrestudentene kampen om flagget i Studentersamfundet. I Norge var det to offisielle flagg, hevdet Koht, og «det flag, som Halvorsen kalder det officielle, det avskyr vi», tordnet han mot Høyres Otto B. Halvorsen våren 1897. Året før hadde Koht gitt ut en flaggbok i regi av Kristiania Flagsamlag, Norske Flaggsange. Få flagg, begynte Koht, var så hyllet som det norske. Dette var ikke vanskelig å forstå, «Ti det norske flagg har i højere grad end noget andet været et selvstændighedens mærke – et strids- og samlingsmærke for alle dem, som har kjempet for Norges frihed i dette hundreår».44 Triumfen kom først idet århundret tonet ut. Etter at Stortinget vedtok flaggloven tredje gang høsten 1898 og tross kongens nei, ble den gjennomført høsten 1899. Det gikk som Koht spådde i innledningen til flaggboka; Oscar II tapte til slutt. Kamp hadde det kostet, «men gjennem kampen har det norske flag fæstet sig så stærkt i vor kjærlighed, at det aldrig skal bli opgit, sålænge Norges rige står».45 Men fortsatt var det 1895. Arne Garborg skrev at det ikke var noen vits å holde fest 17. mai dette året; det var mer passende med bededag.

Målbladet Den 17de mai kastet glans over de 24 kompromissløse venstremennene, som hadde vært faste i troen og stemt nei til kompromisset 7. juni med å offentliggjøre navnene deres i et stort oppslag.46 Foran de frilynte ungdommene som var samlet i Kristiania Arbeidersamfund i midten av juni 1895, avsluttet Koht med en appell. Det måtte reises en ny folkefølelse i landet, «ein ægte norskdom i landet». Fram til da hadde norskdommen vært både flat og grunn. Nå måtte man arbeide med seg selv, man måtte «auka norskdomen der han er». I dette arbeidet skal «Maalsaka […] vera det merkje, som me skal samla det norske folket under. Og so, naar me verkeleg er eitt folk, daa skal me taka striden for sjølvstendet vaart up, og daa skal me vinna».47

50