På veien med JOKKE & VALENTINERNE
GUTTA
På veien med JOKKE & VALENTINERNE1 98369_gutta_cc_r1.indd 1
18/07/14 13:19
98369_gutta_cc_r1.indd 2
18/07/14 13:19
GUTTA
På veien med JOKKE & VALENTINERNE May-Irene Aasen Tekster av Mode Steinkjer, Guttorm Nordø og Anders Giæver
98369_gutta_cc_r1.indd 3
18/07/14 13:19
INNHOLD
Forord av May-Irene Aasen
11
Mode Steinkjer: Sol, sommer og forsøksgym
19
Anders Giæver: Det beste til meg og mine venner
48
Mode Steinkjer: Gutta på tur
108
Guttorm Nordø: Første nærkontakt 136
Mode Steinkjer: «For meg har Joachim aldri vært Jokke» 208
«Alt kan repeteres»
245
Nye bilder
247
Bilderegister
262
98369_gutta_cc_r1.indd 5
Diskografi 264
18/07/14 13:19
Til Joachim Nielsen, fansen, vennene, og alle dere som har jobbet for og med Jokke & Valentinerne.
98369_gutta_cc_r1.indd 6
18/07/14 13:19
Joachim på T-banen.
7
98369_gutta_cc_r1.indd 7
18/07/14 13:19
Martin og Joachim på Sjøbua.
8
98369_gutta_cc_r1.indd 8
18/07/14 13:19
Joachim og Tor på Vår Frelsers gravlund.
9
98369_gutta_cc_r1.indd 9
18/07/14 13:19
Joachim i bestefars Bellmankostyme.
10
98369_gutta_cc_r1.indd 10
18/07/14 13:19
Forord Det å dykke ned i bunken av negativer for å lete etter bilder til denne boka har stort sett vært et hyggelig gjensyn med minnene fra tida med Jokke & Valentinerne, gamle venner, og ikke minst tida med Joachim. Tanken min bak det å lage denne boka er likevel ment som noe mer enn bare å sentimentalt minnes bandet vårt. Fordi jeg hele veien har fotografert, sitter jeg på mye billedmateriale som jeg mener også tilhører en større sammenheng enn bare familiealbumet. Derfor bestemte jeg meg for å se om ikke historien vår kunne speile et miljø, en tidsepoke, og et norsk rockebands virkelighet. Ideen om å lage en Jokke & Valentinerne-bok er likevel ikke helt nyfødt. Den kom allerede på 90-tallet, mens vi ennå var et band, men da ble det ikke noe mer enn en flørt med tanken. Det betyr at jeg i sin tid har diskutert innfallsvinkler også med Joachim, men det at han nå er død og ikke kan bidra med sine morsomme historier og sitt øye for subtile detaljer, gjør at boka selvfølgelig er en stor stemme fattigere. Jeg håper likevel at jeg har greid å fange noe av den stemningen, holdningen, og noe av den humoren som rådet i og rundt bandet gjennom bildene mine, og at det vi forteller utfyller denne historien. Med unntak av et par selvportretter er de bildene jeg selv dukker opp på funnet på filmer som har vært i kameraet mitt. Hvem som har fotografert disse, husker jeg ikke. Gutta har derfor fått skylda. Mode Steinkjer har tilbrakt mange sene timer med de fleste av oss som har fått en stemme i denne boka. Timelange lysbildekvelder hvor vi har sett på hundrevis av fotografier og pratet i munnen på hverandre til langt på natt. Vi har mint hverandre på de forskjellige episodene, og på den måten har vi sammen fortalt han historien vår. I tillegg til å delta på disse kakofoniske kveldene har han også gjort intervjuer med hver og en av oss.
Ønsket har vært å lage en øyenvitneskildring; en historie i størst mulig grad fortalt fra innsiden av et band. Dere får her et glimt av det jeg har sett opp gjennom åra, sammen med det noen av oss har kommet på å fortelle gjennom intervjuene, og gjennom det som essayene til Anders Giæver og Guttorm Nordø forteller. Christopher Nielsen vil jeg takke for evnen til begeistring; for at han hele veien har støttet meg i prosessen med å lage denne boka, og fordi han tålmodig har gitt meg uvurderlige råd hver gang alt har gått i stå. Guttorm Nordø fortjener en stor takk for viktige samtaler, tupp i ræva og for tålmodigheten han har hatt med meg og alt kaoset jeg har laget rundt oss med bildene mine, som det siste året har dekket det meste av gulvplass, samt alt som finnes av bord og stoler. Ingunn Brevold, Fredrik Gåsland og Morten Andersen har gitt meg viktig input ved å kommentere fotografiene, og ved å komme med vettuge uttalelser som har inspirert meg i prosessen. Takk skal dere ha! Anders Giæver var den første jeg spurte om å skrive i denne boka. Han skal ha en stor takk for at han var så umiddelbart positiv, og av den grunn var med på å sparke ballen i gang lenge før forlagskontrakten eksisterte. Edvard Thorup i Damm skal dermed ha en stor takk for at han trodde på prosjektet. Til sist vil jeg takke alle som lot seg intervjue, og ikke minst Mode Steinkjer, som har vist en fabelaktig evne til innlevelse; til å sette seg inn i, forstå og tolke hvordan det hele hang sammen. May-Irene Aasen Trommer og lokk i Jokke & Valentinerne 11
98369_gutta_cc_r1.indd 11
18/07/14 13:19
Joachim under innspillingen av Alt kan repeteres.
12
98369_gutta_cc_r1.indd 12
18/07/14 13:20
May-Irene under innspillingen av III.
13
98369_gutta_cc_r1.indd 13
18/07/14 13:20
14
98369_gutta_cc_r1.indd 14
18/07/14 13:20
Joachim under innspillingen av Frelst.
15
98369_gutta_cc_r1.indd 15
18/07/14 13:20
May-Irene: «Jeg kom dinglende hjem fra et nachspiel i Trondheim og fikk se denne gamle konsertplakaten. Den bare hang der.»
16
98369_gutta_cc_r1.indd 16
18/07/14 13:20
Joachim i bandbussen.
17
98369_gutta_cc_r1.indd 17
18/07/14 13:20
18
98369_gutta_cc_r1.indd 18
18/07/14 13:20
MODE STEINKJER
SOL, SOMMER OG FORSØKSGYM «Jeg ble født i denne byen nittensekstifire da var jeg uskyldig nå veit jeg hvor jeg står.»
Joachim Nielsen synger seg til verden i låta «Feig». Han var ikke mer enn 14 år gammel da han første gang visste hvor han sto, som musiker og en gryende tekstforfatter som spilte inn sine egne sanger. Det var i lydrommet på Nationaltheatret i Oslo der moren jobbet, og mens båndet gikk, la han på egne låter og spilte alle instrumentene selv. Det var spiren, senere skulle Joachim Nielsen bli en av Norges mest populære plateartister og låtskrivere. De mange hundre konsertene hans skapte en myte av en scenepersonlighet som aldri greide å gni av seg stempelet «full mann på scenen». Joachim Nielsen ble antihelten som i kraft av posisjonen som selve Jokke i Jokke & Valentinerne tente gnisten i spesielt unge gutter som så sangene hans som skalkeskjul for å kunne drikke seg fulle i fellesskap. Etter kort tid ble han fange av sin egen myte. «Jeg har alt jeg trenger, jeg får det gratis fra hjernedøde fans som trur jeg er fattig og bare på grunn av en eneste sang går jeg gratis på fylla hver jævla gang.» «Suksess»
May-Irene Aasen: «Joachim så nok seg selv temmelig godt. Tekstene speiler ham selv, selv om ikke alt han skriver er selvbiografisk. Jeg tror det er nødvendig å ha en sterk grad av selvinnsikt for å skrive som han gjorde.»
Prosa uten pynt Joachim Nielsen skrev prosa uten pynt, ærlige og avkledde sangtekster som viste hvordan en vanlig mann bevarer verdigheten i et samfunn han har vanskelig for å finne seg til rette i. Gjennom å overvinne frykten for de andre, og gjennom å slåss for retten til å være seg selv, maner Joachim til udødelighet gjennom tekster som viser selvinnsikt og fryktløshet. Først etter at han døde, ble tekstene hans viet allmenn oppmerksomhet. Før det, og spesielt mens han spilte i Jokke & Valentinerne, var det bare noen få kritikere i tillegg til venner og bandmedlemmene selv som pekte på tekstene som noe mer enn bare viser om øl. Allerede tidlig på 1990-tallet ble parallellene mellom Alf Prøysen og Joachim Nielsen trukket opp, og i likhet med Prøysen hadde også Joachim Nielsen mer enn overflate i sangene sine. Når han drømte seg bort, var det gjerne 19
98369_gutta_cc_r1.indd 19
18/07/14 13:20
om kaviar og Jaguar, kvinner og tusener i cash, men i mørket kom mardrømmene fram. Som den dryppende svarte satiren i «Jeg er redd», smerten og desperasjonen i sanger som «Det drypper» og «Spenn», eller den knugende ensomheten i sanger som «Midt i en drøm». Han var ikke feig, selv om det var det ordet han brukte som tittel på en av de sangene som i ettertid er blitt tillagt størst mening. En sang i Joachims egen språkdrakt som kanskje er nøkkelen til det nakne motet som gjennomstrømmer de beste skriveriene hans: «Hvis noen ser meg inn i aua så snur jeg meg bort hvis noen tupper meg i ræva så løper jeg jævla fort for redselen for livet er større enn den for døden.»
Redselen for livet er større enn den for døden. Om ikke teksten skulle være selvbiografisk og helt sann, så er det få artister som har vært så angstridd levende i sine egne tekster som Joachim Nielsen. De har en sårhet, men også en bramfrihet som er slående, og som er preget av at han tok i bruk gatas språk – det som hørte det urbane til sett i forhold til brytningstida i både kulturen, det materialistiske klasseskillet og det omskiftende bybildet som skulle prege de som var unge på 1970og 80-tallet. Han kunne synge et ord som «ræva» like ubesværlig og naturlig i en sang som han kunne levere det i en muntlig karakteristikk. Og mens få popartister kan synge om å elske uten at det høres påtatt og klisjémettet ut, handlet brorparten av Joachim Nielsens sanger om kjærlighet. Han sang dem ut som om han forsøkte å legge lindrende press på ømme skrubbsår.
Sviskefarmen Fram til maidagene og eksamenstiden 1982 kjente May-Irene Aasen Joachim bare som lillebroren til skolekameraten Christopher Nielsen på Forsøksgymnaset, en skole der lærere og elever bestemmer i fellesskap, opprettet som en alternativ protest i 1967 mot det etablerte
skolesystemet. Rundt 1980 var dette fortsatt en skole som fanget opp radikale og samfunnsbevisste motpoler til det etablerte og normative. MayIrene kom fra Lambertseter og gikk på Forsøksgym fra 1. klasse, mens Christopher og Valentinernes senere manager Haavard Hansteen kom til Forsøksgym fra «Katta» andreåret, og havnet i klassen til Gunnar Andersen fra Egersund. Han skulle senere bli et navn i Jokke & Valentinernes tekstunivers, som Goggen i sanger som «Telefonen ringer» og «To fulle menn», og mye senere som den ikke navngitte vennen i Joachims vonde bekjennelsessang «Bestevenner». Men ennå var Joachim bare den litt rare lillebroren, en stemme som ringte hjem fra USA midt på natta når det var fest. Han hadde dratt til Sacramento i California for å jobbe på sviskefarm etter at han droppa ut av Forsøksgym. Ville han ikke gå på skole, fikk han se til å jobbe, var beskjeden hjemmefra. Christopher og Joachim Nielsen vokste opp på Ulsrud på Oslos østkant, som barn av to kunstnere. Faren er kunstmaler, moren jobbet på Nationaltheatret, og mens Christopher tegnet og lagde tegneserier for Gateavisa og diverse fanziner, spilte Joachim gitar og andre instrumenter og fant sin artistiske spire allerede tidlig i tenårene. Ulsrud-hjemmet var et fristed på mange vis, og hadde en aura av intellektuell ballast som også tilfløt gjestene. May-Irene: «To timer lange frokoster som betydde to timer med litteratur og kunst. Det er den beste skolen jeg har hatt noen gang. Jeg kommer fra en helt annen kultur.» Mye senere i livet skulle Joachim si i et intervju i Dagbladet at han fortsatt levde på slutten av 1970-tallet, med punk, glitter og nyveiv. 80og 90-tallet ga han ingenting, rent inspirasjonsmessig. Punk, glitter og nyveiv. Tre stikkord, tre retninger som til sammen ga sterke tekster med personlige, ofte slagordaktige budskap, melodier med snert, overdådig fylde og en tilnærmelse til det subtile i poprocken som knytter bånd mellom Kjøtt- og Ramones-generasjonen og den glitrende popæraen langt ned på 70-tallet: David Bowie, Mott The Hoople, The Beatles. Forbi der igjen, Eddie Cochran, Gene Vincent, Little Richard. Og selvsagt Ray Davies i The Kinks. På låta «Midt i en drøm» viser Joachim Nielsen hvor elegant han lot seg prege av den gylne poparven. Introen er en blåkopi av The Kinks' «Sunny Afternoon», en sang som også bringer tankene over på Jokke & Valentinernes «Sola skinner»:
… Gunnar Andersen fra Egersund. Han skulle senere bli et navn i Jokke & Valentinernes tekstunivers, som Goggen i sanger som «Telefonen ringer» og «To fulle menn», og mye senere som den ikke navngitte vennen i Joachims vonde bekjennelsessang «Bestevenner». 20
98369_gutta_cc_r1.indd 20
18/07/14 13:20