Guds ord av Kari Hotakainen by Cappelen Damm AS

Kari Hotakainen

GUDS ORD Oversatt fra finsk av Tor Tveite

Kari Hotakainen Originalens tittel: Jumalan sana Oversatt av Tor Tveite Opprinnelig utgave: Copyright © Kari Hotakainen First published in Finnish by Siltala Publishing in 2011, Helsinki, Finland Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47778-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

ORDENE

De kursiverte avsnittene er utdrag fra en tale Jukka Hopeaniemi skulle holdt på Verdens økonomiske forum i Davos 25.11.2010. Talen ble avlyst på grunn av sykdom, men nå som Hopeaniemi er frisk igjen, har han opplyst at han kommer til å holde den ved en anledning han anser som passende. Han understreker at meningene og tankene som kommer til uttrykk i talen, er en privatpersons betraktninger fra noen sjeldne ledige stunder der verden har stanset opp, mens lavaen dirrer og gløder.

Herren sitter på en stein og ser hele verden. Han ser ut som om han har sittet der til alle tider og sett seg mett. Øynene glitrer, men vi kan ikke se om det skyldes sinnsbevegelse eller fuktigheten høstvinden bringer med seg. Blikket vandrer over fjellkammene og den rødmende gløden på himmelen, det er ikke et menneske å se noe sted, men langt borte ved den buktende veien står fire grå reinsdyr og napper i seg mat fra jordskorpa. Han er misunnelig på reinsdyra som får drive umælende omkring i det glassklare, nærmest livløse landskapet i trygg forvissning om at ingen noensinne kommer til å spørre dem om noe som helst, og spesielt ikke på direktesending. Reinsdyra stikker mulen i lavet og ikke i andres saker. Reinsdyra har ikke noe ansvar, og ingen måler tilliten de nyter i samfunnet. Grådigheten tar slutt i samme øyeblikk som det er slutt på lavet. Reinsdyra lever og fatter ikke at de en gang skal bli til fell og skav, de aner ikke at noen skal gjøre geviret om til nøkkelringer eller sette det opp på veggen i omkledningsrommet til badstua som tegn på at far i huset har forbindelsen til naturen i behold. Han glemmer misunnelsen og lar blikket vandre fritt. Netthinnene tar fyr, og jorda stråler klart. Løvet på trærne brenner i røde, gule og grønne flammer, selv dvergbjørkene og blåbærrisene er glødende oransje kull. Alt dette får han for øynene, helt gratis. Plantene presser ut fargene som som8

merens grønne har holdt skjult under seg. Ingenting eier jeg, men alt er mitt. Slik kan de snakke som lever her, tenker han. De har dette åpne, og det åpne har alt. Han ser to hvite svaner, som lette papirark svever de over den brennende jorda, stolte og uavhengige. Han lader dem med betydninger som de rister av seg i vinden med et par vingeslag før de flakser inn en mørk fjellkløft. Etter svanene ser himmelen tom ut helt til en liten brun fugl dukker opp over ham. En lavskrike. Den flakser fram og tilbake og leter etter mat eller selskap, begge deler finner den, for på steinen ligger det igjen brødsmuler og biter av salte kjeks, de ser forlokkende ut, det samme gjør den som sitter der, kanskje han er jeger, folketroen sier at jegerens sjel kan ta bolig i en fugl og gjøre den tryggere i flukten. Lavskrika setter seg ved siden av ham og sorterer godbitene med nebbet. Han forundres over hvor modig den er, eller er det frekkhet, i menneskelivet er det ofte én og samme egenskap, selv om enkelte hevder noe annet. Lavskrika inntar formiddagsmaten og stiger til værs, et øyeblikk flakker den vinglende rundt ham før den hiver seg opp i blendende høyder. Han reiser seg fra steinen og blir til en alminnelig tobeint skapning. Bekymringene vender tilbake nå som han står oppreist, og landskapets herlighet segner sammen under dem. Han kaster et blikk på klokka og sukker: Ennå har ikke Armas kommet. Hva om han ikke kommer i det hele tatt, hvordan skal det gå med meg da, tenker han og sparker grått lav av steinen, det ser ut som krøllete hår, sånn som faren hadde. Nakkehåret til faren ble alltid svart av svette bare han tok et par løpeskritt. Faren var så tjukk at han ikke ville fått plass på fjernsyn. Det hadde han tenkt som liten gutt den dagen han for aller første gang så et menneske i den lille kassa som ble plassert på kommoden i stua. Hvis pappa 9

hadde levd, ville han ikke passe inn i et fjernsyn. Han passet i avisene. Det er noe helt annet. Avisene går til gjenvinning, men i nettsfæren kan alt klikkes fram og ses gang på gang. Han går fram og tilbake og mumler for seg selv. Et menneske med en slik oppførsel mister verdigheten i andres øyne, men her er det ingen til å kritisere ham. I mumlingen er det ett ord som kan skilles ut: vulkanen. Han gjentar ordet flere ganger, og innimellom hever han stemmen. Han skjønner ikke at han forstyrrer naturen, naturen som ned til sin minste celle vil si: Gi meg denne siste dagens prakt før døden i svarthvitt. Han heter Jukka Hopeaniemi, og for to dager siden fløy han nordpå for å tenke. Han har tenkt så mye på sakene og det fra så mange innfallsvinkler at hodet har blitt mykt og formløst som Salvador Dalís klokke. Han har alltid likt det maleriet, men akkurat nå blir han tung til sinns av sammenligningen. Da han kom, regnet han med at det nakne landskapet ville få trådene og fangarmene til å gi slipp, at høstprakten ville klare opp i hodet og løse to problemer. Det første er alltid og i all evighet det samme: Konsernets størrelse og motstandskraft. Hvor stor skal en vokse seg for ikke å bli pisset på, for at ingen skal erobre krokene, for at ingen skal komme på den tanken å spekulere i Konsernets framtid? De er et lite skritt fra å bli størst i Norden, men hvem kan fortelle om skrittet fører ut på kanten av avgrunnen eller i motsatt retning? Og er avgrunnen dyp, eller er den egentlig bare en dump i veien? Er lavkonjunkturen bare en liten svikt, eller er den en avgrunn? Alle spekulerer og babler i vei på seminarer og på gatehjørner, men ingen kan si noe eksakt ettersom det aldri har eksistert noe eksakt unntatt kanskje på Gubbens tid og knapt 10

nok da heller. Likevel prøver alle å fortelle hvordan viserne kommer til å stå i morgen, men de sjekker ikke om klokkeslettet kommer fra en Seiko-klokke eller en Dalí-klokke. I den lukkede økonomien tikket viserne, nå er det ikke en lyd å høre, men plutselig har klokka slått og alle har gjort på seg. Det andre problemet som heller ikke er løst og ikke kommer til å bli det, er: Er det en god idé å bli med på direktesendingen, eller er det en felle, kommer jeg til å få akkurat de spørsmålene vi ble enige om, hvordan kommer jeg til å framstå, hva kommer jeg til å svare, hvordan kan jeg la være å svare uten at det virker påfallende, og hvordan kan jeg beherske det som ingen kan beherske, øyeblikket her og nå? Vi kan betrakte denne tenkeren ovenfra slik ørnen betrakter en einerbusk, eller nedenfra slik markmusa betrakter en skyskraper, vi kan trekke forhastede eller ondskapsfulle slutninger, naturligvis uten å vite noe om bakgrunnen og problemene hans. Men før vi samler opp de skarpeste steinene fra den tørre jorda for å kaste dem etter ham, la oss lytte til en samtale fra i går som kanskje kan kaste litt lys over hva dette dreier seg om. Hei, det er Jukka Hopeaniemi. Kan vi være dus, ja, det må vi vel kunne. Husker du meg? Sønnen til Uljas? Jaså. Et lite øyeblikk. Jeg har noen egg i stekepanna. En pause med rasling, skramling og sus i den andre enden, hverdagslyder som Hopeaniemi ikke har ork til å høre på akkurat nå. Her og nå virker det håpløst hverdagslig å steke egg, en nærmest uvedkommende syssel som umiddelbart bør vike for en større sak. 11

Men for eggstekeren er pausen viktig, hodet knatrer av opplysninger, følelser, minner og forestillinger mens han snur eggene, det går en liten stund før han skjønner hvem som er i den andre enden. En mann han ikke har sett siden Uljas’ begravelse, men som var på forsiden av Næringslivsavisen i går. En mann han så for aller første gang da mannen var en liten lyslugg som hjalp faren sin, Uljas, ut av baksetet på firmabilen. Ja? Jeg er altså Jukka Hopeaniemi. Sønnen til Uljas. Gubben, altså. Jeg husker deg. Kan jeg droppe smalltalken, ja, det må jeg vel kunne. Dette gjelder en viktig sak. Jeg vet at du er pensjonert, men i fars navn ber jeg deg om å overveie det. Overveie hva? Jeg er i knipe. Du har sikkert lest og sett i nyhetene at denne vulkanen på Island har hatt et utbrudd. Flytrafikken har stanset opp. Jeg er nordpå. Og jeg er nødt til å komme meg bort herfra. Jaså? Et øyeblikk! Det skramler. Stekepanna blir løftet av plata. Stekespaden knirker under vekten. Anerkjennende mumling. Eggene ble visst sprø og fine. Hopeaniemi er på stigende turtall, men tvinger seg raskt ned igjen. Greit. Mannen lager en ensom 12

manns frokost. Hopeaniemi har ikke laget frokost til seg selv på årevis, men han fornemmer at dette er viktig. Det er mye trøst i en god frokost, og hva er vel frokosten uten to fettstekte egg? Null og niks. Fett og sukker, det ensomme menneskets trøst. Jeg har ingenting med å bagatellisere sånt til fordel for mine egne saker, jo, det har jeg, så derfor: Sett eggene til side et øyeblikk, Armas, og konsentrer deg om dette. Nå vel. Da var eggene klare. Hva gjaldt det? Du tar Konsernets Jaguar og kjører den om bord på toget, så er du her i morgen. Og så tar vi natta til hjelp og kjører til Helsinki. Nå nå. Jeg var sjåfør for faren din i Firmaet, men jeg har aldri vært i Konsernets tjeneste. Dere har sikkert egen sjåfør. Kan jeg få snakke rett ut, ja, det må jeg vel kunne. Han er altfor pratsom. Og altfor ung. Situasjonen krever en eldre mann, og den krever taushet. Kjør bilen på toget og kom hit, Armas. Hvor hit? Hit hvor det ikke finnes noen ting. Nordpå. Hvor langt nordpå? Sikkert tusen kilometer fra Helsinki. Saariselkä. Men nå har det seg sånn at jeg ikke har tenkt å kjøre så mye som en meter lenger. Og en så lang tur som det der er i hvert fall utelukket. 13

Du kjørte da Gubben alle steder. Hit, for eksempel. Som jeg sa, jeg arbeidet for ham. Nå er jeg pensjonist. Jeg betaler bra. Jeg orker ikke mer. Ta en drosje. Jeg kan ikke være sammen med et ukjent menneske i et trangt lokale i sytten timer. Jaså. Sju minutter er maksimum. Da begynner de å snakke. Han ene snakket hele veien fra flyplassen i Ivalo og hit. Hvem? Drosjesjåføren. Det er sånn de er. Jeg orker ikke å ta imot tomt snakk. Du har vært sjåfør for Gubben, og jeg er helt sikker på at det ikke var deg som holdt talene. Det er for så vidt sant. Men så ta toget. Toget er offentlig. Ta nattoget. Da kan du sove og er uthvilt når du kommer fram. Jeg tar deg, så kan vi ha en samtale på høyt nivå underveis. Hvor mye skal du ha? En kan ikke få alt for penger. 14

Spar på flosklene, Armas. Du kaster bort den dyrebare tida mi. Det er klart du går på penger, du også. Du spiser da den samme maten som alle oss andre. Vel, jeg spiser ganske lite nå om dagen. Hold nå opp, dette er ikke min skyld. Det var ikke jeg som aktiviserte den islandske vulkanen. Armas, hvis det hadde stått i min makt, ville jeg pisset på den vulkanen til den sloknet. Jeg håper du unnskylder språkbruken, ja, det gjør du vel. Jeg skal være med på en direktesending tidlig i overimorgen. Du er da aldri på fjernsynet. Nå er jeg det snart. Hvorfor det? Det kan jeg ikke røpe. Eller, jeg kan. Men ikke nå. Vær nå fornuftig og få fart på gliset. Det er ingenting å høre i den andre enden, bare vinden suser i øret på Hopeaniemi. Den noksagten har tatt pause, tenker Hopeaniemi, han tar i bruk skuespillerens og forhandlerens viktigste verktøy. En listig pensjonist, ja vel, det var bare dette som manglet, tenker Hopeaniemi før han roper hallo. Det høres en rasling etter livsvarig røyking. Raslingen tilhører altså Armas Kallio, pensjonert sjåfør. Han har skysset Hopeaniemis far Uljas, også kalt Gubben, hele sitt liv, rundt regnet halvannen million kilometer.

Armas står ved komfyren i blokkleiligheten sin og ser på de stekte eggene som fremdeles freser litt i den varme panna. Han er i villrede. I stedet for den velkjente duften av egg kjenner han lukta av penger i neseborene. En så kraftig lukt er det ellers bare nykokt kaffe og frisk basilikum som gir fra seg. Sist han kjente noe tilsvarende, var da investeringsrådgiveren i banken sa at han og hans nå avdøde kone burde satse på noen pengeplasseringer som skulle gi en avkastning på minst åtte prosent i året. Armas fornemmer en nedtrykt stemning i den andre enden, men tar den ikke inn over seg, i stedet lar han Hopeaniemi lytte til raslingen fra halsen. Han lar tida gå, sanden renne, røret fuktes, nervene spennes. Han har tid, han er pensjonist. Han vet at Hopeaniemi ikke kan få hvem som helst til å kjøre ham tvers gjennom landet. Armas er den eneste. Så liten har den store verden blitt. Armas innser at han har et sjeldent produkt å selge, og takken for det går til den islandske vulkanen som har et navn det er umulig å uttale, og som fører tankene til Gud, som heller ikke skal omtales ved navn i utrengsmål. Kjøkkenvifta durer og dekker delvis over pipelydene som kommer fra hjernen når han tenker. Det må være en helt spesiell grunn til at Hopeaniemi har gått med på å opptre på fjernsyn. Denne mannen er overalt ellers, men aldri på fjernsyn. Plutselig går det opp for Armas hvordan han skal gå fram. Hallo. Jeg er her, høystærede sjåfør. Hva blir det til? Jeg må tenke over saken. Jeg ringer snart tilbake.

Når da? Det haster. Om en liten stund. Hvor lang er en liten stund for deg, Armas? En time. Det er ikke en liten stund. Det er en liten stund for meg. Greit. Jeg venter. Slik var den samtalen, og det kommer ikke noen ny på flere timer. Det er det nesten umulig for Hopeaniemi å fatte, selv om han har sett det ufattelige i øynene i hele sitt liv. Kommunismen, hippiebevegelsen, markedsøkonomien. Alle tre er de i bunn og grunn ufattelige ideer som oppdrar folk til å møte enhver inkonsekvens som et tilfeldig tilbehør til hovedretten. Hvis du bestiller kommunisme, får du oligarki, hvis du bestiller hippiebevegelse, får du snuskete gruppesex og lange gitarsoloer, hvis du bestiller markedsøkonomi, får du risiko og avkastningsverdi. Det er vanskelig å koble Gubbens sjåfør Armas Kallio til den kjeden. Hvis du bestiller Armas, kommer han. Spesielt hvis du sier at du er villig til å betale en klekkelig sum for det. Slik tenker Hopeaniemi og kikker på den grønne knotten på mobiltelefonen, den han så gjerne skulle trykt på for å få høre den grove stemmen til Armas. Vinden stryker over fjellets korte, fargerike hår. Et sted langt der nede i sør sitter fjernsynskanalens pro17

dusent sammen med programlederen og planlegger sendingen som skal på lufta tidlig i overmorgen, der Konsernets hovedeier og styreleder Jukka Hopeaniemi skal opptre på tv for aller første gang. Han. Han som aldri har overgitt seg til en eneste kanal, han skal åpne munnen og armene for dem nå. De kjører på høygir, de har fått en fisk i garnet som de andre kanalene har strevet forgjeves med å få fatt i. Snart kommer fisken til å befinne seg på den 42-tommers plasmaskjermen på veggen i pauserommet, for hele folkets åsyn. Og det kan de takke journalist Leena Kontiolahti for, morgensendingens programleder gjennom lange tider. Hun tok kontakt med Hopeaniemi per brev, noe som kom som en total overraskelse både på ham og på Konsernets kommunikasjonsavdeling. Produsenten hadde forsøkt uten hell, men Leena lyktes, og på hvilken måte: ikke via sekretæren, ikke per epost, ikke per telefon, men per brev, og på toppen av det hele var det håndskrevet på gammeldags papir. Hopeaniemis stab trodde først at brevet var en bombe, og fikk politiet til å undersøke det. Konvolutten viste seg å være harmløs, og Hopeaniemi leste brevet en vårkveld ute på balkongen sin i byen. Opplevelsen minte om den han hadde da han hørte Lucinda Williams synge for første gang. Hun boret en lang hårnål inn i bakhodet på ham og staket opp en tilstoppet tårekanal. Det skulle ikke vært mulig. Før Williams hadde han ment at barn og fylliker hadde monopol på gråten. Hopeaniemi går rundt med korrespondansen med Leena Kontiolahti i innerlomma for å minne seg selv om ordets makt. Han har ikke vist brevene til noen, og han har ikke tenkt å gjøre det heller. Svakhet er ikke noe en bør vise fram, men en bør kjenne den. Svakhet er en del av allmenndannelsen. Armas ringer ikke. Kan Hopeaniemi dermed konkludere med at pengene har mistet sin kraft? Det tror han ikke. Pen18

gene kommer aldri til å miste sin kraft uansett hvilke prøvelser de utsettes for, om de baksnakkes, om de trampes ned i myra, om man trår på dem med renter, om man tar fra dem halvparten av verdien. Pengene stiger opp som gresset eller sola. Igjen og igjen. Hvor mye burde han gi Armas? Hvor mye er mye for Armas? En taxi ville kjørt turen for et par tusen, men det er jo ingenting. Hopeaniemi forstår seg ikke på sedler, han forstår seg på tall. Det er to helt forskjellige størrelser. Det er lenge siden kontantene mistet sin betydning i livet hans, og han blir spesielt forvirret av en konkret, enkel sum. Hva kan Armas få for den? En bruktbil til datteren sin? Hva koster biler for plebsen? Hva koster feriereiser? Og hva med en ettroms i en drabantby? Sist Hopeaniemi hadde kontanter i hendene, var da han kjøpte nye dekk til terrengbilen, men det er mer enn ti år siden nå. Armas vet nøyaktig på euroen hvor mye han skal be Hopeaniemi om. 17 670 euro. Rundt hundre tusen mark i gammel valuta. Det er et enormt beløp, så mye at Armas må sette seg. Hvis Hopeaniemi ikke går med på det, blir firmabilen stående i Konsernets garasje. Armas har det ikke travelt. Betaleren er og blir til fjells. Selv sitter Armas ved datamaskinen og ser på tall. Det er ikke mye som sitter igjen av Gubbens belærende ord, men han husker godt at omsetningen ikke forteller alt. En må kunne se inn i tallene, en må kikke bak forhenget. 7,87. Det er aksjeverdien for øyeblikket. Så lavt eller høyt verdsettes firmaet. Bra. 7,87. Det er der alt begynner, og det er der alt slutter. Det er dagens pris, dagens sannhet. Men hva med i morgen? Noen vet det, aner det, kan lukte det. På Gubbens tid var det smakssansen som var det viktigste. At en ikke sa at vodkaen til de sovjetiske forhandlerne var dårlig, eller at 19

borsjtsjen var for salt. At en ikke så mye som hentydet til menneskerettighetene eller de tomme hyllene i butikkene. Nå er smakssansen erstattet med luktesansen. Den som lukter framtida før alle har den i neseborene, tjener mest. Men det er ikke meg, jeg må snart slå av datamaskinen og gjøre det riktige trekket, det eneste trekket jeg kan. Jeg spiller med et sikkert kort, tenker Armas og trekker på smilebåndet. Fordi den jeg skal hjelpe, har spilt bort alt. Armas slår av datamaskinen og ringer. På fjerde ring svarer det. Stemmen er tynn, avslipt i verdens kvern, knapt hørbar. Armas forteller alt og enda litt til. Han sier at alt kommer til å ordne seg hvis han bare orker å kjøre tusen kilometer og bringe en pakke hel og uskadd til Pasila. Han sier at du trenger ikke å bekymre deg for noe mer, alt er i orden nå. Det er stille i den andre enden. Det får Armas til å si mer, også det som ikke har noe med selve saken å gjøre. Han kommer med tallene, antakelsene, formodningene, ryktene og sier også hvordan markedet kanskje kommer til å reagere. Han skammer seg, for som regel sier han bare det han vet. Plutselig avbryter han talestrømmen og spør etter kontonummeret. Stemmen gir ham det og takker. Armas sier at han gjerne kjører helt til Kina og tilbake om det er det som skal til. Så avslutter han samtalen og legger telefonen forsiktig på bordet, som et skjørt porselensskrin. Hopeaniemi ser ut over fjellene og tenker på alt det som venter ham ved veis ende. Framtida river og sliter i storehjernen, så det tar en stund før han legger merke til de to vandrerne som rasler forbi ham med sekk på ryggen og smiler med et ansiktsuttrykk som vil si: Her i den store naturens favntak er vi alle ydmyke. De bekymringsløse. Med permisjon. Sabbatsår. Dagpenger. Kvalitetstid. De som vil bort fra stresset. Som lar andre 20

betale for de offentlige tjenestene. Men som straks begynner å gnåle hvis tjenestetilbudet reduseres det aller minste. Gratispassasjerer. Uansvarlige sutrekopper. Dette tenker han, men han sier det ikke, bare hilser høflig og er enig i det med de fantastiske høstfargene og naturens primitive kraft. Lapplands magi, den avkledde naturen, det lille mennesket i et åpent landskap. Disse selvfølgelighetene nikker han til og gjentar enda han gjerne skulle sagt: Her finnes det ingen magi, bare en problematisk strukturell arbeidsløshet, denne naturen er ikke avkledd, bare skrinn og stygg, og mennesket går aldri med på å være lite, helt til det siste oppfører det seg som om det var udødelig, for så å segne sammen ved foten av en dvergbjørk mens skikameratene synger en sang om Lapplands kortvarige sommer. Når vandrerne har forsvunnet, går det opp for Hopeaniemi at nervene ikke holder stort lenger, limet er slitt vekk, de er i ferd med å løsne fra hjernen og renne ut i nakken. Han gir seg selv en skrape, slik kan jeg få tenke, men jeg får ikke si det. Jeg blir nødt til å sylte ordene slik Gubben syltet rødbeter. Men hva skjer med ordene hvis de blir liggende i det uendelige? Mister de kraften, kjernen? Blir de smakløse? Blir de ferdigretter av middels kvalitet som smaker likt for alle? Hopeaniemi fisker en iPod opp av lomma, han har lagt inn 2456 låter på den. Bob Dylan på øret litt kvikt, han kan ta meg med til en annen verden, en verden der man snakker i bilder. Dylan synger med brusten stemme, strupen er full av sand og småstein fra støvete veier. Han har vært på en uendelig verdensturné i tjuefem år, like lenge som Hopeaniemi har sittet i ledende posisjoner og som styreleder i ulike bedrifter, druknet i ansvar som en gås i olje, men den fyren i Amerika har også sittet i klisteret, riktignok har han ofte kokt det selv, men Hopeaniemi har mer enn gjerne snust på 21

dampene som har steget opp av gryta. Det er noe betagende ved uansvarlige mennesker. Dylan babler i vei, det er deilig å lytte til strømmen av frie ord, hoppe om bord i vandringsmannens ustødige kano, denne gangen drar vi til Mississippi-deltaet, i hodet på Hopeaniemi blir det til Ivalo-elva, men Dylan tar det ikke ille opp, for denne sangeren vet at alle trekker sine egne slutninger. Sangen er et tre, og tilhøreren kommer til treet som en hakkespett og hakker sitt eget hull. Så klinger treet av livet til tusener av hakkespetter inntil stammen velter og ligger der som en klassiker.

Analytikerne og nasjonaløkonomene snakker om markedet som om det var et menneske. Markedet skjelver, markedet reagerer, markedet blir skuffet, markedet jubler. Det oppstår et inntrykk av at markedet er som en tenåring som overreagerer, overdriver, blir fornærmet, går fra konseptene og forholder seg til alt mulig med samme intensitet, fra en brukket kvist til et jordskred. Ikke rart vi frykter markedet. Du kan ikke gå til markedet og si at bli nå ikke så jævlig begeistret for en mobiltelefon som gjerne navigerer hjem til bestemor og organiserer familiebildene, men som er litt ugrei å ringe med. Du prøver ikke å snakke fornuft med en tenåring, du gir ham kontanter og hundre meters forsprang.

Han står på balkongen, kikker ut over de rødmende rognetrærne, og alt framstår som vakkert. Hvis én er vakker, ser alt vakkert ut. Og Saara er vakker. Armas lar hånda gli langs rekkverket og gjennomgår tankene, han har bare to. Jeg har gjort en god gjerning. Jeg frykter det verste. Hvorfor kan vi aldri ha bare én tanke, kan ikke en tanke greie seg på egen hånd? Hvorfor kan ikke den andre tanken dale som et løv til bakken og dø bort? Slik Sanelma døde. Og hun etterlot ikke en eneste baktanke, hun var hederlig helt til det siste. Armas trykker på den grønne telefonknotten, og Hopeaniemi kommer inn. Jaså, Armas! Den lille stunden din ble lang. Jeg var nødt til å finne ut av noen ting. Nå har jeg et forslag. Sett deg ned. Jeg sitter allerede, på en idiotisk Aalto-krakk. Ut med språket. Nordea entosjunullfemnull bindestrek trenullnitresjuén. Hva?

Overfør pengene til den kontoen. Så jeg kan se dem om en halvtime. Kunne du være så snill å røpe summen, Armas? Sytten tusen seks hundre og sytti euro. Unnskyld? Sytten tusen seks hundre og sytti euro. Det er enormt mye penger. Betaler du? Hvorfor akkurat det beløpet? Det skal jeg fortelle deg hvis du forteller meg hvorfor du skal være med på det programmet. Greit, jeg skal overføre beløpet til kontoen. Og så skal jeg be deg om en tjeneste før du drar av gårde. Hva da? Du skal hente en pakke hos Konsernet i tillegg til Jaguaren. Pakka ligger bak sekretæren. Hun vet om den. Bare si hva du skal når du kommer til resepsjonen. Den er god. Armas trykker bort Hopeaniemi med den røde knotten og legger telefonen på bordet. Hendene skjelver. Det faller bla25

der fra rognetrærne. Kaffetrakteren surkler. Armas kjenner seg skitten. Han kler av seg, går ut på badet, lukker øynene og ønsker. Kom over meg, vann, og rens meg for alt. Ta skitten med ned i avløpsmørket og erstatt den med en ny hud. Løs opp ordene som nettopp unnslapp munnen min, og gi meg nye og ubrukte i stedet. Det er dette Armas ønsker, men slik blir det ikke. Han hyller seg inn i et stort håndkle som Sanelma fikk i fødselsdagsgave fra den beste venninnen sin, Ulla-Maija. På håndkleet står det «Etter dusjen er håret vått» med broderte bokstaver. Med det sitatet ville Ulla-Maija hylle både Sanelma og deres felles yndlingssanger Kari Tapio. Armas står og hutrer inne i håndkleet mens han tenker: Hvorfor tærer det sånn på meg, det store beløpet jeg ba Hopeaniemi om? I hans valuta er det bare lommerusk, gjenglemte småmynter som klirrer i vaskemaskinen. Hvorfor klandrer jeg meg selv for at jeg har tatt en dråpe fra verdenshavet? Hvordan kommer skattemyndighetene til å se på beløpet? Har Hopeaniemi tenkt å føre det som reiseutgifter til et seminar i Lappland? Kan en holde et seminar helt alene? Armas bestemmer seg for å ta opp saken med Sanelma. Han stiller seg foran kommoden i stua. Sanelma ser på ham fra rammen. Han aner en fordømmende holdning i blikket. Å be om et så stort beløp for å kjøre Finland på langs, er etter Sanelmas mening å gå langt over grensen for hva som sømmer seg. Det ergrer Armas at han i det hele tatt fikk seg til å spørre kona om hva hun mente. Han kunne jo gjettet seg til det. Han snur bildet inn mot veggen og går bort til klesskapet. Armas tar dressen ut av posen og legger den på senga. Den ser ut som et tomt menneske. Han åpner jakka. Inni den lyser en hvit skjorte. Han tar den langsomt på seg. Det er her den begynner, kjøreturen. Uten en korrekt, fin dress kan 26

man ikke kjøre bil. En gang hadde han det så travelt at han endte med å kjøre i brune pressbukser og falmet pologenser. Det ble en matt og kjedelig tur. Han gransker helhetsinntrykket i det store speilet. Skjortekragen litt høyere, slipset rett, buksene litt opp, men ikke for mye, bare sånn at buksebeina legger seg en anelse over skoene. Bare den øverste jakkeknappen gjenknept. Og uniformslua fra øverste hylle. Slik kledde Armas seg, og nå befinner vi oss allerede i resepsjonen til Konsernet. Armas har gjort rede for ærendet sitt ved glassburet og sitter i en svart skinnlenestol ved siden av en stor potteplante. Klimaanlegget suser og får de store grønne bladene til å vaie. Et av dem streifer ham over kinnet, og han skvetter. Han reiser seg. En glassheis får en lang og vakker kvinne til å dale ned. Den rykker til i høyde med marmorgolvet og befrir kvinnen, som går bort til ham. I hånda holder hun en pakke av brunt, gammeldags papir som hun rekker ham. Kjøretøyet står i parkeringsfelt én i kjelleretasjen, vær så god. Takk. Hopeaniemi ba meg si at du kan lese brevet som er limt fast til pakken. Han har allerede lest det selv. Jaha. God tur, kjør forsiktig. Noen har sagt at veien er langt viktigere enn målet, men på denne turen er det utvilsomt målet som er det viktigste. Det skal være sikkert og visst. 27

Kvinnen vugger inn i heisen og stiger opp i det høye, så høyt at Armas må tvinge hodet bakover for å kunne se om heisen i det hele tatt stanser. Men det gjør den, og displayet nede i første røper etasjen: 14. Det knaker i nakken idet han senker hodet. Svimmelheten sveiver ham ned i stolen. Han åpner konvolutten. Kjære sønn! Når du leser dette brevet, ligger jeg på to meters dyp. Sannsynligvis leser du det i førti meters høyde, i øverste etasje i Konsernets glasspalass. Her vil jeg skyte inn at også Armas får lese dette, for før eller senere blir du nødt til å ty til hans tjenester, og det er bra at et menneske av fornuftens skole vet hva innholdet i denne pakken betyr for meg. På sett og vis bidro dessuten Armas til at den kom i stand. Nåvel, til saken. I denne pakken finner du det jeg vil si til deg (og til Armas). Jeg rakk ikke å snakke særlig mye til deg her i livet, for jeg var opptatt med å produsere stål og drikke brennevin. Jeg kunne beklaget meg mer over det, men den slags overlater jeg til forfengelige sutrekopper. Pakken inneholder lydkassetter der jeg har uttrykt meg så fritt som overhodet mulig. Du synes kanskje jeg har brukt en litt vel gammeldags opptaksmetode, men alle saklige kjøretøyer har en kassettspiller. Dermed har du muligheten til å høre på kassettene på de lange turene dine. Det vil jeg faktisk anbefale at du gjør. Jeg vet at det for eksempel finnes en spiller av den sorten i Jaguaren din, og tolv høyttalere. Beklager å være påtrengende, men jeg har latt saken undersøke. Jeg er glad for alle høyttalerne og ikke minst den separate basshøyttaleren som gjør det mulig å konsentrere seg om menneskestemmen. 28

I tillegg til kassettene har jeg nemlig lagt ved en CD med Jussi Björling. Jeg tilhører den skolen som mener at lydanlegget i en bil bør være så solid at stemmen til Björling overdøver morgenrushet inn mot byen i tidsrommet 6.50–7.45. Det er seks kassetter til sammen, og de får plass i midtkonsollen. Jeg har målt. Jeg kunne selvsagt skrevet ned tankene mine. Jeg prøvde faktisk på det først, men jeg merket fort at når en skriver, begynner en å granske sine egne tanker og glasere dem så de blir finere enn de egentlig er. Mens talen er en form for strøm, en bekk som kommer oppe fra fjellene og forsvinner ned i dalen. Nå har jeg foreviget en del av den med et apparat av merket Philips. Vær så god. Det har ikke jeg alltid vært. Uljas Armas bretter sammen brevet, tar pakka og går ned vindeltrappa til kjelleretasjen. Den mørkegrønne Jaguaren står og slumrer på plassen sin. Armas trykker på fjernkontrollen, de fire oransje lysene blinker. Han åpner døra og setter seg inn. Instruksen som kommer til syne på displayet, viser hvordan man stiller inn setet. Armas finner et stolsymbol blant havet av knapper og trykker på det. Setet beveger seg og famler etter kroppsformen hans til det sier klikk og en grønn mann kommer til syne på displayet med et rødt plusstegn ved siden av seg. Datamaskinen har tydeligvis godkjent kroppen til Armas som en del av en større helhet. Armas starter Jaguaren, kjører opp rampen fra kjelleren og ut i den klare høstdagen og fra den klare høstdagen inn i toget og opp på andre plan i bilvogna.