Philippe Claudel
Granskingen Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Philippe Claudel Originalens tittel: L' Enquête Oversatt av Kari og Kjell Risvik Oversetterne er medlemmer av Norsk Oversetterforening Copyright © 2010 by Editions Stock Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris. ISBN 978-82-02-35808-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Forfatterportrett: © Francesca Mantovani Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Published with the support of the Culture Programme (2007-2013) of the European Union.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til de nærmeste, for at de ikke skal bli de neste
«Søk intet. Glem.» Helvete, Henri-Georges Clouzot
I
Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammene av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust blåst ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker. Stasjonsplassen var utformet som utallige andre stasjonsplasser, med sin opphopning av upersonlige bygårder klint tett inntil hverandre. På en av dem var det i hele byggets høyde hengt opp en diger reklametavle med et kolossalt forstørret fotografi av en gammel mann som stirret stivt på den som så ham, med et fornøyd og melankolsk blikk. Man kunne ikke lese slagordet som fulgte fotografiet – kanskje var det heller ikke noe? – for tavlen var så høy at den forsvant i skyene. Himmelen smuldret og falt i et fuktig støv som smeltet 9
på skuldrene, for så å trenge ubedt inn i kroppen. Det var ikke virkelig kaldt, men fuktigheten virket som en blekksprut med tynne fangarmer som klarte å finne veien til de aller minste åpne rom mellom huden og klærne. I et kvarter ble Granskeren stående rett opp og ned med kofferten ved siden av seg mens regndråpene og snøfnuggene svant hen på issen og regnfrakken. Han rørte seg ikke. Overhodet ikke. Og hele denne tiden tenkte han ikke på noen ting. Ingen biler var kommet forbi. Ingen fotgjenger. Han var glemt. Det var ikke første gang. Til slutt brettet han opp kragen på regnfrakken, grep håndtaket på kofferten sin og besluttet, før han ble gjennomvåt, å skrå over plassen og inn på en bar der lysene allerede var tent, enda et pendelur festet på en lyktestolpe noen meter unna, ennå ikke var fullt fire. Lokalet var merkelig folketomt, og Kelneren, som sto og hang bak disken og fulgte sløvt med i resultatene fra et veddeløp på TV-skjermen, kastet et nærmest uvennlig blikk på ham, og så, da Granskeren allerede hadde rukket å ta av seg regnfrakken og sette seg og vente litt, spurte han ham med dyster stemme: – Hva skal det være? Granskeren var ikke særlig tørst og heller ikke sulten. Han hadde bare behov for å sette seg et sted før han bega seg dit han skulle. Sette seg og tenke igjennom situasjonen. Forberede det han skulle si. I ro og mak sette seg inn i rollen som Gransker. – En grogg, sa han til slutt. Men Kelneren svarte straks: – Jeg beklager, men det går ikke. – Kan du ikke lage en grogg? spurte Granskeren overrasket. 10
– Jo, det er klart jeg kan, men den drikken er ikke kodet inn i dataen, og den automatiske kassen ville ikke godtatt den. Granskeren holdt på å komme med en bemerkning, men tok seg i det, sukket og bestilte en mineralvann. Regnet der ute hadde måttet vike for snøens gjentatte fremstøt. Nå falt den lett, virvlende, nesten uvirkelig, en langsomhet sparsom med effektene. Granskeren stirret på fnuggene som dannet et bevegelig skjermbrett foran ham. Man kunne bare så vidt skjelne gavlfeltet på stasjonen, enda mindre perrongene bortenfor, skinnene, de ventende togene. Det var som om det plutselig var visket ut, det stedet der han hadde stanset for litt siden og satt sin fot i denne nye verdenen hvor han heretter måtte orientere seg. – Det er vinter i dag, sa Kelneren idet han kom bort til bordet med en liten flaske vann som han hadde åpnet. Han så ikke på Granskeren, men snøfnuggene. Han hadde sagt det uten å henvende seg til ham, som om tanken hadde sneket seg ut av hjernen hans og flagret litt rundt hodet, lik et stakkars insekt, som har avfunnet seg med at det er dømt til å forsvinne med det aller første, men som likevel synes at det må fortsette, spille sin insektrolle til siste slutt, selv om det ikke interesserer noen og ikke vil redde det. Kelneren ble stående slik ved bordet, urørlig, uten å ense Granskeren, en veldig lang stund, med blikket fjetret av snøen, som utenfor vinduene drysset ned sine melkehvite partikler i elegante snirkler, men uten enhver logikk.
II
Granskeren kunne ha sverget på at han hadde lagt merke til to–tre taxier da han forlot stasjonen. Taxier som sto og ventet med motoren i gang og lysene tent, grå og lett eksos som forsvant like fort som den ble støtt ut. De måtte ha kjørt et sted med passasjerene sittende lunt og varmt i baksetet. Det var for dumt. Snøen hadde bestemt seg for å bli en stund. Den falt fremdeles og gjorde seg gjeldende og krevde sin plass. Granskeren hadde spurt Kelneren om veien. Han hadde ventet seg et ubehagelig svar, men det virket som om mannen med fornøyelse ville hjelpe ham: Det var ikke særlig vanskelig, Foretagendet var kolossalt, og han kunne ikke ta feil. Det spredte seg utover alle steder. Samme hvilken vei han tok, kunne han ikke unngå å møte en av murene som omga det, en gitterport, en innkjørsel, en lagerbygning, en lasterampe som tilhørte Foretagendet. – På en eller annen måte, hadde Kelneren lagt til, – så tilhører alt her Foretagendet, mer eller mindre. Han hadde lagt vekt på alt. – Etterpå, hadde han fortsatt, – var det bare å følge muren til han fant hovedinngangen og Vaktstuen. Så hadde han vendt tilbake til veddeløpene sine, med 12
blikket festet på TV-apparatet, der fullblodshester med fråde om mulen stormet frem, hadde stått med albuene støttet på disken og hodet mellom hendene, og han hadde overhodet ikke reagert da Granskeren sa adjø og gikk ut av døren og forsvant ut av hans liv. Hans rolle endte uansett der. Det var ennå ikke blitt helt mørkt, men den nattlige atmosfæren var ikke desto mindre høyst reell, forsterket av den totale ødsligheten som Granskeren befant seg i der han gikk langs fortau dekket av snø, uten å støte på en levende sjel, men likevel med en følelse av å ferdes i en bebodd verden, da den lille silhuetten hans trådte inn i den gule og fløteaktig lysende ringen rundt en lyktestolpe, og slik var det så noen meter før han igjen kom inn i tussmørket, tett og uutgrunnelig. Kofferten kjentes stadig tyngre. Regnfrakken var klissvåt. Granskeren gikk videre uten å tenke seg om. Han skalv mer og mer av kulde. Tankene streifet omkring, som de frosne og verkende bena. Han så seg plutselig som en tukthusfange, en fredløs, en siste overlevende, en som jaktet på husly etter å ha sluppet helskinnet fra den totale katastrofe, kjemisk, økologisk eller kjernefysisk. Han følte at kroppen var i ferd med å bli sin egen fiende, og skrittet videre i en drøm. Det tok ikke slutt. Han hadde inntrykk av at han hadde flakket omkring i timevis. Alle gater var like. Snøen visket ut alle holdepunkter i sin uhåndgripelige monotoni. Gikk han i ring? Sammenstøtet hadde vært dumpt og kort. Han var likevel blitt helt slått ut. Han hadde støtt sammen med en mann, en kvinne, han visste ikke helt, iallfall en menneskelig skikkelse, som var kommet farende i mørket, rett mot ham, ikke særlig fort, men ustoppelig. Unnskyld13
ninger, noen høflige fraser fra hans side. Fra den andre, ingenting, litt brumming, lyden av skritt på vei bort. Natten får en silhuett til å løse seg opp. En drøm, det også? Nei, noe var blitt igjen etter det som skjedde: En stikkende smerte i den venstre skulderen og pannen han gned seg på, der silte det smeltende snøfnugg. Og så kofferten, da. Kofferten. Spredt utover, sprengt, den minnet om bagasjen man kan se i nyhetsreportasjer, flytende på havoverflaten etter talløse flyulykker, de siste livstegn drevet med av strømmene, forsvunne liv, smadret, tilintetgjort, ikke annet igjen av dem enn gensere gjennomtrukket av saltvann, bukser som fremdeles rører på seg, enda de ikke inneholder noen ben, bamser som er forskrekket over for alltid å ha mistet armene til de barna som hadde holdt rundt dem. Granskeren klarte med nød og neppe å plukke opp de fem skjortene, undertøyet, pyjamasen, toalettsakene, men han tråkket på tuben med tannkrem som tøt utover på bakken som en stor rosa og blå mark med kunstig myntelukt, polyesterbuksen, vekkerklokken, tøflene, skittentøyposen som fremdeles var tom, den elektriske barbermaskinen og den umedgjørlige ledningen. Til slutt lukket han kofferten igjen, som nå var blitt enda tyngre, for i tillegg til sakene hans rommet den nå litt snø, regn og mismot. Men han måtte bare gå videre, i det nå stummende mørket, i denne byen som fortonet seg mer og mer ugjestmild, ikke bebodd av annet enn skygger med kompakte kropper, lik okser som kan rive et menneske over ende med hornene. Og toppen av ulykke: Han ga seg også til å nyse, tre ganger, voldsomt. Det var ingen tvil, neste morgen ville han våkne med rennende nese, tørr 14
og sår hals trang som en skrustikke, med feberhett hode omsluttet av en tønne som han kunne hamre på om og om igjen. Det kom til å bli noen grytidlige timer preget av mild frykt. Tenk å våkne på den måten, sa han til seg selv, før han tok fatt på en lang og sikkert slitsom dags gransking, noe så begredelig! Våkne, ja. I et værelse, ja visst. Men hvilket?
III
Så dette var altså Vaktstuen? Men det lignet da overhodet ikke på en vaktstue, og det som var rundt omkring, ikke på inngangen til et foretagende, enn si til Foretagendet. Granskeren hadde alt gått forbi dette stedet tre–fire ganger uten noen anelse om at det kunne være Vaktstuen: en slags bunker, et massivt parallellepipedum av grov betong, med ujevne mellomrom gjennomhullet av fine, vertikale åpninger, like små som skyteskår. Alt dette etterlot et inntrykk av at alt var lukket og låst. Bygningen utpekte i seg selv enhver som nærmet seg som en inntrenger, for ikke å si en fiende. Frisene med hester på hver side kunne tyde på nær forestående angrep det gjaldt å slå tilbake, og ruller med piggtråd, fallgitteret, forsvarsverkene som man kunne skimte innenfor, forsterket opplevelsen av en mulig trussel. Granskeren så for seg bilder av befestede ambassader i land på krigsfot. Men Foretagendet var ingen ambassade, og landet var ikke på krigsfot. Innenfor festningsmurene ble det, så vidt han visste, bare produsert harmløst kommunikasjonsutstyr og programvaren som styrte det, uten strategisk verdi. I lang tid hadde produksjonen ikke vært forbundet med noen form for hemmelighold. 16
Det var virkelig ingenting som tilsa slike foranstaltninger. Granskeren fant omsider en luke på siden og en klokke innfelt på utsiden av muren. På den andre siden av det tykke glasset – kunne det være skuddsikkert? – bakenfor luken, lyste et kirurgisk lys opp et rom på noen få kvadratmeter. Der kunne man skimte et skrivebord, en stol, en kalender stiftet på veggen og en stor tavle med flere titalls signallys, noen av dem tent, andre slukket, atter andre blunkende. På veggen til venstre var det kontrollskjermer som dannet en regelmessig mosaikk og ga godt overblikk over Foretagendet: kontorer, magasiner, parkeringshus, trapper, forlatte verksteder, kjellere, forsyningsramper. Det hadde sluttet å snø. Granskeren hutret. Han kjente ikke nesen lenger. Han hadde brettet opp kragen på regnfrakken så godt som mulig for å skjerme halsen, men klærne var i mellomtiden blitt klissvåte, og det gjorde alt enda mer ubehagelig. Han trykket på ringeklokken. Ingenting skjedde. Han trykket igjen. Og ventet. Han kastet et blikk rundt seg, ropte, men uten store forhåpninger, for det var ingen lyd av menneskelig opprinnelse å høre. Bare mekaniske lyder, duren fra motorer, eller kokende gryter, eller elektriske sentraler, generatorer, blandet med bruset fra vinden som ble stadig sterkere. – Hva er det? Granskeren fór sammen. De sprakende, litt aggressive ordene kom fra en hustelefon rett til venstre for ringeklokken. – God dag, fikk Granskeren frem straks han hadde summet seg litt. – God aften, svarte stemmen som hørtes som den kom langt bortefra, fra dypet av en djevelsk verden. Granske17
ren unnskyldte seg, forklarte situasjonen, sa hvem han var, at han hadde ventet utenfor stasjonen, at han hadde vært innom kafeen, at Kelneren hadde forklart veien, at han hadde vandret omkring, at han hadde tatt feil av veien, at han flere ganger var kommet forbi … Stemmen avbrøt ham midt i en setning: – Har du fått utstedt Spesialløyve? – Unnskyld? Jeg forstår ikke. – Har du fått utstedt Spesialløyve? – Spesial…løyve …? Jeg er Granskeren … Jeg vet ikke hva du snakker om. Man har sikkert gitt beskjed om at jeg skulle komme. Jeg er ventet … – For siste gang, har du, ja eller nei, Spesialløyve? – Nei, men det vil jeg ganske sikkert få i morgen, sa Granskeren nølende, som etter hvert slapp opp for argumenter, – så snart jeg har truffet en av De ansvarlige … – Uten Spesialløyve slipper ingen inn på Foretagendets område etter klokken ni om kvelden. Granskeren skulle til å si at den ikke var mer enn … men så kastet han et blikk på klokken og kunne ikke komme over forbløffelsen: Den var nesten kvart på ti. Hvordan var det mulig? Han hadde altså gått i timevis? Hvordan hadde han kunnet miste tidssansen på den måten? – Det var da rart. Jeg ante ikke at det var så sent. – Kom igjen i morgen. Han hørte en lyd som av en kniv som falt på en slakterbenk. Sprakingen stilnet. Han hutret enda mer. Vannet surklet i skoene som var altfor tynne for årstiden. Nederst minnet buksene om en våt klut. Fingrene ble valne. Han trykket på ringeklokken igjen. – Hva er det nå, da? lød den fjerne, nå rasende stemmen. 18
– Det er flaut å forstyrre deg igjen, men jeg vet ikke hvor jeg skal sove. – Dette er ikke noe hotell. – Nei, nettopp. Kunne du si meg hvor jeg kan finne et? – Dette er ikke Turistkontoret. Stemmen forsvant. Denne gangen skjønte Granskeren at det ikke nyttet å ringe på igjen. Han ble helt matt, samtidig som panikken fikk hjertet til å hamre uvant fort. Han tok seg til brystet. Han kjente, gjennom lagene av våte klesplagg, den raske rytmen, organets dumpe slag mot brystkassen. Det var som om noen banket på en dør, en innvendig dør, en stengt dør, fortvilet, uten at noen svarte eller kom og lukket opp.
IV
Situasjonen begynte å bli vanvittig. Maken til uhell hadde han aldri vært med på. Han gned seg i øynene og bet seg i leppene for å forsikre seg om at alt det som hadde hendt ham de siste timene, ikke rett og slett var et mareritt. Men nei, visst var han der, utenfor denne inngangen som aldeles ikke var noen inngang, foran muren til Foretagendet, som ikke lignet på noe annet foretagende, rett ved en Vaktstue som var så helt annerledes enn en vanlig vaktstue, og hakket tenner, våt helt til skinnet, og klokken var over ti om kvelden, mens regnet, sikkert bare for å gjøre ham enda mer fortumlet, igjen hadde fått overtak på snøen og trommet mot issen. Han mer slepte kofferten med seg enn han bar den. Den rommet ikke lenger klær, men steiner, støpejern, stålbjelker, granittblokker. Hvert skritt han tok ble akkompagnert av en hvesende lyd, som når man klemmer på en svamp. Fortauene ble til sumpmarker. Han ville ikke blitt overrasket om kroppen hans hvert øyeblikk som helst ble sittende fast i en bunnløs vanndam. Men plutselig husket han – og det ga ham nytt håp – at han på sin vandring hadde sett inn i en gate, på høyre hånd, han husket godt at det var høyre, men hva hjalp den an20
visningen ham, han hadde altså lagt merke til et opplyst skilt, og han trodde, men da beveget han seg allerede utenfor visshetens område, han hadde altså ikke vært villig til å vedde livet på det, at det skiltet hadde tilhørt et hotell. Hoteller fantes det sikkert i utkanten av Byen, i den støyende omegnen med avkjøringer fra motorveiene, som gjør det som ventes av dem, tapper veiene for en strøm av kjøretøyer, foretar en livgivende årelating, skiller skjebner og liv. Men det kom ikke på tale, i dette været, å begi seg av sted til fots for å komme ut dit. Og først og fremst, hvilken vei skulle han ta? Han visste jo strengt tatt ingenting. Det verste var at en enkel forholdsregel kunne ha spart ham for alt dette: Hvis han hadde husket på å lade mobilen før han forlot leiligheten den morgenen, kunne han på denne tiden allerede ha ligget i en god og varm seng og hørt regnet tromme på taket av hotellet som han uten problemer ville ha funnet, bare ved å ringe til opplysningen. Men den livløse, unyttige tingen han noen ganger kjente i frakkelommen når han byttet kofferten fra venstre til høyre hånd, eller omvendt, minnet ham om hans skjødesløshet og dumhet. Hvor mange kunne klokken være? Han våget ikke å se på klokken mer. Han var utkjørt, forfrossen. Han nøs for hver tredje meter, og nesen rant som en kran med lunkent vann, defekt og dårlig lukket. Kanskje ville han likevel bli nødt til å sove på stasjonen, på en benk, som mange husløse? Men han husket i alle fall at i dette landet pleide stasjonene nå å stenge dørene om natten, nettopp for å unngå at de ble omgjort til sovesaler, og at offentlige benker dessuten i flere år hadde vært utformet slik at man ikke lenger kunne legge seg på dem. Han gikk videre på slump, uten å kjenne seg igjen noe 21
sted. Han passerte gatekryss, gikk langs bygninger, krysset villastrøk uten lys i vinduene, så man skulle tro at i denne Byen var det ingen som var våken om nettene. Ingen kjøretøyer var ute i gatene. Ikke biler. Ikke motorsykler. Ikke sykler. Ingenting. Det var som om et slags portforbud hindret all trafikk innenfor Byens grenser. Kelneren hadde ikke løyet: Foretagendet ble ikke borte for ham. På nært og kort hold skjelnet han de mørke anleggene som, bak regnets glinsende strimer, dannet voller, høye murer, iblant med murtinder, alltid tykke og kvelende. Og så var det duren fra det, tross lyden av vanndråper på fortauet, en merkbar, vedvarende, lav dur, som minnet om lyden fra et kjøleskap der noen hadde glemt å lukke døren. Granskeren følte seg gammel og mismodig, enda Granskingen ikke engang hadde begynt, enda ingenting egentlig hadde begynt. Regnet tiltok i styrke, mens vinden som feide systematisk gjennom gatene bidro med en slags jordaktig eim, stinkende og iskald, så han ble stivfrossen. Han hadde gått … ja, hvor lenge var det egentlig? Han visste ingenting, i et strøk der det ikke var noen bygning å se. Langs fortauene var det en betongpalisade omtrent tre meter høy, og på toppen var det utallige glasskår støpt fast i sementen, og de trange gatene, som hele tiden forgrenet seg, forsterket hans ubehagelige følelse av å ha blitt en slags gnager, fanget i en diger felle. Dette ensformige og innsnevrende landskapet førte ham på ville veier, og han gikk videre med det selsomme inntrykket av å bli iakttatt av en usynlig skapning, plassert et eller annet sted høyt over ham, en som frydet seg over hans bedrøvelige situasjon.