Patrick Modiano
Gater i mørke Oversatt av Mona Lange, MNO
Patrick Modiano Originalens tittel: Rue des Boutiques Obscures Oversatt av Mona Lange, MNO © Éditions Gallimard, Paris, 1978 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-47973-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble først utgitt i 1979 på norsk av J. W. Cappelens Forlag a.s I denne utgaven er oversettelsen revidert. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: DreamPictures/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Rudy Til min far
1
Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. – Ja, ja, Guy … Nå er det slutt …, sa Hutte og sukket. En saksmappe lå og slang på bordet foran ham. Kanskje var det mappen til den lille mørkhårede mannen med skremt blikk og pløsete ansikt som hadde gitt oss i oppdrag å skygge hans kone. Hver ettermiddag møtte hun en annen liten mørkhåret mann med pløsete ansikt, på et hotell i rue Vital, like ved Avenue Paul-Doumer. Hutte satt og klødde seg tankefullt i skjegget, som var gråsprengt og kort, men halvveis skjulte kinnene. De store, lyse øynene stirret fjernt fremfor seg. Til venstre for skrivebordet sto kurvstolen hvor jeg pleide å sitte og arbeide. Bak Hutte dekket bokhyller av mørkt tre halve veggen: Der sto det telefonkataloger av alle mulige slag 7
og fra de siste femti årene. Hutte hadde ofte sagt at de var uerstattelige hjelpemidler som han aldri kom til å skille seg med. Og at disse katalogene utgjorde det mest dyrebare og spennende bibliotek man kunne ha, for i deres sider sto oppført mennesker, ting, verdener som var forsvunnet, og som de alene vitnet om. – Hva har du tenkt å gjøre med alle disse telefonkatalogene? spurte jeg og slo ut med armen mot hyllene. – Jeg lar dem stå her, Guy. Jeg beholder leiligheten. Han kastet et fort blikk rundt seg. Dobbeltdøren inn til det lille rommet ved siden av sto åpen og man fikk øye på den slitte velursofaen, kaminen og speilet hvor man kunne se alle radene med forskjellige slags telefonkataloger og ansiktet til Hutte. Klientene ventet ofte i dette rommet. Et persisk teppe beskyttet parketten. På veggen, ved siden av vinduet, hang det en ikon. – Hva tenker du på, Guy? – Ingenting. Så du beholder leiligheten? – Ja. Jeg kommer til å ta meg en tur til Paris fra tid til annen, med Byrået som krypinn. Han bød meg en sigarett. – Det kjennes mindre trist å la Byrået stå som det var. Vi hadde arbeidet sammen i over åtte år. Han hadde startet dette privatdetektivbyrået i 1947 og hadde hatt atskillige andre medarbeidere før meg. Vår oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte «mondene opplysninger». Alt foregikk, som han så ofte sa, blant folk av «det gode selskap». – Tror du du kommer til å trives i Nice? – Å ja. – Du kommer ikke til å kjede deg? Han blåste ut røyk. – Før eller senere må man jo trekke seg tilbake, Guy. 8
Han reiste seg tungt. Hutte veier sikkert over hundre kilo og er omtrent én femognitti høy. – Toget går fem på ni. Vi har tid til å ta oss et glass. Han gikk foran meg ut i gangen som fører til vestibylen. Denne har en snodig, oval form og fargen på veggene er falmet beige. En svart dokumentmappe, så full at den ikke kunne lukkes, sto på gulvet. Hutte tok den. Han bar den med begge hender. – Har du ingen bagasje? – Jeg har sendt alt i forveien. Hutte åpnet inngangsdøren og jeg slukket lyset. Ute på trappeavsatsen nølte Hutte et øyeblikk før han lukket døren igjen og dette metalliske smekket stakk meg i hjertet. Det markerte slutten på en lang periode av mitt liv. – Det er til å bli melankolsk av, hva, Guy? sa Hutte, og tørket pannen med et stort lommetørkle som han tok opp av frakkelommen. På døren hang fremdeles det avlange svarte marmorskiltet hvor det sto med glitrende, forgylte bokstaver: C.M. HUTTE Privatdetektiv – Jeg lar det stå, sa Hutte. Så vred han om nøkkelen. Vi fulgte Avenue Niel til Place Pereire. Det var mørkt, og selv om vinteren nærmet seg var luften mild. På Place Pereire satte vi oss ved et av bordene utenfor Les Hortensias. Hutte var glad i denne kaféen fordi den hadde kannelerte stoler, «som i gamle dager». – Og du da, Guy, hvordan skal det gå med deg? spurte han etter å ha tatt en slurk konjakk med vann. 9
– Meg? Jeg har et spor. – Et spor? – Ja. Et spor til min fortid … Den høytidelige tonen jeg hadde sagt det i fikk ham til å smile. – Jeg har alltid trodd at du en vakker dag ville finne igjen din fortid. Han var alvorlig nå, og jeg ble beveget. – Men ser du, Guy, jeg lurer på om det virkelig er umaken verdt … Han ble sittende taus. Hva tenkte han på? Sin egen fortid? – Her har du en nøkkel til Byrået. Stikk innom en gang iblant. Det ville glede meg. Han rakte meg en nøkkel som jeg stakk i bukselommen. – Og ring meg i Nice. Hold meg informert … angående din fortid … Han reiste seg og trykket hånden min. – Skal jeg følge deg til toget? – Å nei … nei … det er så trist … Dermed strøk han på dør, uten å snu seg, og jeg fikk plutselig en følelse av tomhet. Denne mannen hadde betydd mye for meg. Uten ham, uten hans hjelp, lurer jeg på hvordan det skulle ha gått med meg for ti år siden, da jeg brått var blitt rammet av hukommelsestap og gikk rundt og famlet i tåka. Mitt tilfelle hadde gjort dypt inntrykk på ham, og takket være sine mange forbindelser hadde han til og med skaffet meg identitetspapirer. – Vær så god, hadde han sagt idet han åpnet en stor konvolutt som inneholdt et identitetskort og et pass. Nå heter De «Guy Roland». Og denne erfarne detektiven jeg hadde oppsøkt for å 10
be ham lete etter vitner eller spor fra min fortid, hadde lagt til: – Min kjære «Guy Roland», fra nå av burde De slutte å se Dem tilbake og heller tenke på nåtiden og fremtiden. Jeg tilbyr Dem å arbeide hos meg … Når han fattet sympati for meg, var det fordi også han – det fikk jeg vite senere – hadde mistet sine egne spor da et helt avsnitt av hans liv forsvant med ett slag, uten den minste ledetråd, den minste tilknytning som kunne bringe ham i kontakt med fortiden. For hvilke fellestrekk kan det finnes mellom denne stivbente gamle mannen jeg ser fjerne seg i mørket, med sin loslitte frakk og store svarte dokumentmappe, og den fordums tennisspilleren, den vakre, blonde, baltiske baron Constantin von Hutte?
2
– Hallo? Monsieur Paul Sonachitzé? – Ja, det er meg. – Guy Roland her … Det var jeg som … – Ja visst! Kan vi treffes? – Gjerne det … – For eksempel … i nitiden i kveld, i rue Anatole-dela-Forge? … Går det greit? – Det er en avtale. – Jeg venter Dem. Morn så lenge. Han la på. Svetten silte av pannen min. Jeg hadde drukket et glass konjakk for å stive meg opp. Hvordan kan noe så ufarlig som det å slå et telefonnummer gjøre meg til de grader beklemt og redd? Det var ingen gjester ved baren i rue Anatole-de-laForge, og han sto bak disken i vanlige klær. – Det passer bra, sa han. Jeg har fri hver onsdag kveld. Han kom bort og tok meg i skulderen. – Jeg har tenkt mye på Dem. – Takk. – Det plager meg virkelig, dette her … Jeg hadde lyst til å si at han ikke måtte bekymre seg for min skyld, men jeg fikk ikke frem ordene. 12
– Jeg har funnet ut at De må ha vanket sammen med en eller annen jeg så ofte i en periode … Men hvem? Han ristet på hodet. – De kan ikke sette meg på sporet? – Nei. – Hvorfor ikke det? – Jeg har ingen hukommelse. Han trodde jeg spøkte, og sa, som om det dreide seg om en lek eller en gåte: – Ja vel, så får jeg klare det selv. Gir De meg frie hender? – Om De vil. – Da tar jeg Dem med til middag hos en venn av meg i kveld. Før vi gikk, slo han bestemt av bryteren til en elektrisitetsmåler og vred om nøkkelen i låsen på den massive tredøren to–tre ganger. Bilen hans sto parkert på det motsatte fortauet. Den var svart og ny. Han åpnet høflig døren for meg. – Denne vennen min driver en meget hyggelig restaurant på grensen mellom Ville-d’Avray og Saint-Cloud. – Skal vi helt ut dit? – Ja. Fra rue Anatole-de-la-Forge kom vi ut på Avenue de la Grande Armée, og jeg fikk plutselig lyst til å hoppe ut av bilen. Å kjøre helt til Ville-d’Avray virket uoverkommelig. Men jeg måtte være tapper. Hele veien til Saint-Cloud kjempet jeg mot den paniske redselen som holdt meg som i en skruestikke. Jeg kjente knapt denne Sonachitzé. Enn om det var en felle? Men litt etter litt, mens jeg hørte ham snakke, falt jeg til ro. Han regnet opp de forskjellige stadiene i sitt yrkesliv. Han hadde først arbeidet i russiske nattklubber, der13
etter på Langer, en restaurant i parken ved Champs-Elysées, deretter på Hôtel Castille i rue Cambon, og hadde vært innom flere andre etablissementer før han begynte i baren i rue Anatole-de-la-Forge. Hver gang havnet han sammen med Jean Heurteur, vennen vi skulle til, slik at de hadde vært parhester i omtrent tyve år. Heurteur hadde også god hukommelse. Sammen skulle de nok klare å løse «gåten» min. Sonachitzé kjørte meget forsiktig og vi brukte nesten tre kvarter på veien. En slags bungalow, med venstre side skjult av en sørgepil. Til høyre skimtet jeg noen busker. Spisesalen var enorm. Fra den andre enden, i lyset fra en sterk vegglampe, kom en mann gående mot oss. Han rakte meg hånden. – Gleder meg. Jean Heurteur. Så, til Sonachitzé: – Hei, Paul. Han tok oss med til et bord innerst i salen. Det var dekket til tre, med en blomsterbukett i midten. Han pekte på en av verandadørene: – Jeg har gjester i den andre bungalowen. Et bryllup. – Har De aldri vært her før? spurte Sonachitzé meg. – Nei. – Du får vise ham utsikten, Jean. Heurteur gikk foran meg ut på en veranda som vendte ut mot en dam. Til venstre førte en liten buet bro i kinesisk stil til den andre bungalowen. Verandadørene der borte var strålende opplyst, og bak dem så jeg flere par bevege seg. De danset. Vi hørte bruddstykker av musikk. – De er ikke mange, sa han, og jeg har inntrykk av at dette bryllupet kommer til å ende i en orgie. Han trakk på skuldrene. 14
– De skulle komme hit om sommeren. Da spiser vi her ute. Det er fint. Vi gikk inn igjen, og Heurteur lukket verandadøren. – Jeg har laget en enkel middag til dere. Han gjorde tegn til at vi skulle gå til bords. De satt ved siden av hverandre, rett overfor meg. – Hva slags vin liker De? spurte Heurteur. – Hva som helst. – Château-petrus? – Det var en god idé, Jean, sa Sonachitzé. En ung mann i hvit jakke serverte. Lyset fra lampetten på veggen falt rett på meg og blendet meg. De andre satt i halvmørke, men de hadde antagelig plassert meg her for å se meg bedre og kanskje kjenne meg igjen. – Nå, Jean? Heurteur hadde gått løs på kabareten og sendte meg fra tid til annen et skarpt blikk. Han var mørk, som Sonachitzé, og i likhet med ham farget han håret. Grov hud, slappe kinn og smale gastronomlepper. – Jo …, mumlet han. Jeg blunket på grunn av lyset. Han skjenket vin til oss. – Jo … jo, jeg tror jeg har sett Dem før … – Det er en skikkelig nøtt, sa Sonachitzé. Herren nekter jo å sette oss på sporet … Han sa, som på en plutselig innskytelse: – Men De vil kanskje helst ikke snakke mer om det? Foretrekker De å være «inkognito»? – Nei, langt ifra, sa jeg og smilte. Den unge mannen serverte kalvebrissel. – Hva gjør De? spurte Heurteur. – Jeg har arbeidet i åtte år i et privatdetektivbyrå, C.M. Huttes byrå. 15
De stirret forbløffet på meg. – Men det har sikkert ingenting med mitt tidligere liv å gjøre, så dere kan bare glemme det. – Det er pussig, erklærte Heurteur og betraktet meg, man kan ikke se hvor gammel De er. – Det er nok på grunn av barten. – Uten bart, sa Sonachitzé, ville vi kanskje ha kjent Dem igjen med det samme. Og han strakte ut armen, la hånden flatt under nesen min for å skjule barten, og myste med øynene som en portrettmaler foran sin modell. – Jo mer jeg ser på ham, desto sikrere blir jeg på at han var med i en gjeng natteravner …, sa Heurteur. – Men når? spurte Sonachitzé. – Å … for lenge siden. Det er en evighet siden vi jobbet på nattklubber, Paul … – Tror du det kan ha vært i Tanagra-tiden? Heurteur så på meg, mer og mer intenst. – Unnskyld, sa han. Kan De reise Dem? Jeg gjorde som jeg ble bedt om. Han mønstret meg fra topp til tå. – Jo visst, han minner om en gjest. Den høye skikkelsen … Vent litt … Han hadde løftet hånden og ble sittende helt stille, som om han ville holde på noe som truet med å forsvinne hvert øyeblikk. – Vent … Vent … Nå har jeg det, Paul … Han smilte triumferende. – De kan sette Dem igjen. Han jublet. Han var sikker på at det han skulle si, ville gjøre sin virkning. Han fylte høytidelig opp mitt og Sonachitzés glass. – Jo, nå skal De høre … De var alltid i følge med 16
en mann som var like høy som Dem … Kanskje enda høyere … Sier det deg ingenting, Paul? – Hvilken tid snakker du om? spurte Sonachitzé. – Tiden på Tanagra, selvfølgelig … – En mann som var like høy som ham? gjentok Sonachitzé for seg selv. På Tanagra? … – Vet du ikke hvem jeg mener? Heurteur trakk oppgitt på skuldrene. Nå var det Sonachitzés tur til å smile i triumf. Han nikket. – Nå vet jeg det … – Og hva het han? – Stioppa. – Ja visst. Stioppa … Sonachitzé snudde seg mot meg. – Kjente De Stioppa? – Kanskje det, sa jeg forsiktig. – Å …! De er borte alle sammen, sa Sonachitzé dystert. Unntatt Dem … Jeg er glad jeg har fått … «lokalisert» Dem … De var i gjengen til Stioppa … Gratulerer … Det var andre tider, og fremfor alt, folk var av bedre stoff enn de er nå til dags … – For ikke å glemme at vi var yngre, sa Heurteur med en latter. – Hvilket år var det? spurte jeg med bankende hjerte. – Årene går i surr for oss, sa Sonachitzé. Men det var i tidenes morgen … Han ble plutselig nedslått. – Det skjer iblant de merkeligste sammentreff, sa Heurteur. Og han reiste seg, gikk bort til en liten bar inne i et hjørne og kom tilbake med en avis han bladde i. Til slutt rakte han meg den og pekte på følgende annonse: 17
«Vår alles kjære Marie de Rosen gikk bort i dag, 5. oktober, 91 år gammel. Fra hennes datter, sønn, barnebarn, nevøer og nevøers barn. Og fra hennes venner Georges Sacher og Stioppa de Djagoriew. Bisettelsen, fulgt av begravelsen på Sainte-Geneviève-desBois Gravlund, finner sted 4. november klokken 16, i kirkegårdens kapell. Niendedagsmessen holdes 5. november i den ortodokse russiske kirken, rue Claude-Lorrain 19, 75016 Paris. Det vil ikke bli sendt noen ytterligere meddelelse.»
– Så Stioppa lever? sa Sonachitzé. Treffer De ham fremdeles? – Nei, sa jeg. – Det gjør De rett i. Man må leve i nuet. Jean, kan vi få en dram? – Skal bli. Fra da av lot de til å miste enhver interesse for Stioppa og min fortid. Men det gjorde ingenting, nå som jeg omsider hadde et spor. – Kan jeg få denne avisen? spurte jeg med påtatt likegyldighet. – Værsågod, sa Heurteur. Vi skålte. Den eneste rest av det jeg en gang hadde vært, var altså en skikkelse i erindringen til to barmenn, og selv denne skikkelsen var halvveis skjult bak en viss Stioppa de Djagoriew. Og denne Stioppa hadde de ikke hørt fra «siden tidenes morgen», som Sonachitzé sa. – Så De er privatdetektiv? spurte Heurteur. – Ikke nå lenger. Sjefen min har nettopp gått av med pensjon. – Og De? Fortsetter De? 18
Jeg trakk på skuldrene, uten å svare. – Jeg ser Dem iallfall med glede igjen. Kom når De vil. Han reiste seg og rakte oss hånden. – Dere får unnskylde … Jeg kaster dere ut, jeg er ikke ferdig med regnskapet … Og så disse andre da, med orgien sin … Han slo ut med hånden mot dammen. – Ha det godt, Jean. – Ha det godt. Heurteur så tankefullt på meg. Han sa nølende: – Nå som De står, minner De meg om noe annet … – Hva da? spurte Sonachitzé. – En gjest som hver kveld kom tilbake meget sent, den gangen vi jobbet på Hôtel Castille … Nå var det Sonachitzé som mønstret meg fra topp til tå. – Ja, det er ikke umulig, sa han, De kan ha vært en av gjestene på Hôtel Castille … Jeg smilte brydd. Sonachitzé tok meg i armen og vi gikk gjennom spisesalen, som var enda mørkere enn da vi kom. Bruden, i lyseblå kjole, som hadde sittet for seg selv ved et av bordene, var ikke lenger å se. Ute hørte vi musikk og latter fra den andre siden av dammen. – Kunne De være så snill, spurte jeg Sonachitzé, å minne meg på hvilken sang det var han alltid ba orkesteret spille, denne … denne … – Stioppa? – Ja. Han begynte å plystre de første taktene. Så stoppet han. – Kommer De til å treffe Stioppa igjen? – Kanskje. 19
Han klemte armen min, hardt. – Hils ham og si at Sonachitzé fremdeles ofte tenker på ham. Blikket hans ble hengende ved meg: – Når det kommer til stykket, kan Jean ha rett. De var en av gjestene på Hôtel Castille … Prøv å huske … Hôtel Castille, rue Cambon … Jeg snudde meg bort og åpnet bildøren. Det satt noen sammenkrøpet i setet, med pannen mot ruten. Jeg bøyde meg ned og dro kjensel på bruden. Hun sov, med den lyseblå kjolen halvveis oppover lårene. – Hun må ut, sa Sonachitzé. Jeg ristet forsiktig i henne, men hun våknet ikke. Da tok jeg henne om livet og halte henne ut av bilen. – Vi kan ikke la henne ligge her ute, sa jeg. Jeg bar henne inn på hotellet. Hodet hennes var falt ned på skulderen min og det blonde håret kilte meg på halsen. Hun brukte en krydret parfyme som minnet meg om noe. Men hva?
3
Klokken var kvart på seks. Jeg ba drosjesjåføren vente i en sidegate, rue Charles-Marie-Widor, og fortsatte til fots bort til rue Claude-Lorrain, hvor den russiske kirken lå. Det var en frittstående toetasjes bygning med gjennomsiktige gardiner for vinduene. En bred passasje på høyre side. Jeg stilte meg på fortauet vis-à-vis. Først så jeg to damer som stoppet foran bygningen, ved inngangen fra gaten. Den ene var mørk, med kort hår og svart ullsjal; den andre, blond og sterkt sminket, hadde en bredbremmet, grå hatt, som en musketer. Jeg hørte dem snakke fransk. Ut av en drosje steg en gammel, korpulent mann, flintskallet og med store poser under de smale mongoløynene. Han gikk inn i passasjen. Til venstre, fra rue Boileau, kom en gruppe på fem personer gående mot meg. Forrest gikk to middelaldrende damer og støttet en gammel mann, en olding så hvit og skrøpelig at han ga inntrykk av å være av gips. Deretter kom to menn som lignet hverandre, far og sønn, antagelig, begge kledd i elegant, gråstripet dress; faren så ut som en innbilsk narr, sønnen hadde lyst, bølget hår. I samme øyeblikk bremset en bil ved siden av denne 21
gruppen, og ut steg nok en gamling, stram og sprek, innhyllet i en lodenkappe og med piggsveis. Det var noe militært over ham. Var det Stioppa? Alle gikk inn i kirken gjennom en sidedør innerst i passasjen. Jeg hadde lyst til å følge etter, men de ville ha lagt merke til meg. Jeg ble mer og mer fortvilet ved tanken på at jeg kanskje ikke ville finne ut hvem som var Stioppa. En bil hadde nettopp parkert litt lenger borte, på høyre side av gaten. To menn kom ut, deretter en dame. Den ene av mennene var meget høy og var kledd i marineblå frakk. Jeg krysset gaten og ventet. De kommer nærmere og nærmere. Jeg synes den høye mannen ser på meg før han går inn i passasjen sammen med de to andre. Bak glassmalerivinduene ut mot passasjen brenner levende lys. Han bøyer seg for å gå gjennom døren, som er altfor lav for ham, og jeg er sikker på at det er Stioppa. Drosjen hadde motoren i gang men det satt ingen bak rattet. Den ene døren sto på gløtt, som om sjåføren ville være tilbake hvert øyeblikk. Hvor kunne han ha gjort av seg? Jeg kastet et blikk rundt meg og bestemte meg for å gå en tur rundt kvartalet og se etter ham. Jeg fant ham på en kafé like i nærheten, i rue Chardon-Lagache. Han satt ved et bord med et glass øl foran seg. – Blir det lenge å vente nå? sa han. – Å … tyve minutter. En lys, blek mann med tykke kinn og blå, utstående øyne. Jeg tror aldri jeg har sett noen med så kjøttfulle øreflipper. – Er det greit at jeg lar taksameteret gå? – Det er greit. 22
Han smilte elskverdig. – Er De ikke redd for at bilen skal bli stjålet? Han trakk på skuldrene. – De vet … Han bestilte et smørbrød med pytt i panne og tygget maten nøye mens han stirret mismodig på meg. – Hva er det egentlig De venter på? – En som er i den russiske kirken like her borte. – Er De russer? – Nei. – Synd De ikke spurte når han kom ut … Det ville ha blitt billigere for Dem … – Skitt au. Han bestilte en øl til. – Kan De kjøpe en avis for meg? spurte han. Han gjorde mine til å stikke hånden i lommen etter småpenger, men jeg stoppet ham. – For all del … – Takk. Kjøp Le Hérisson. Tusen takk … Jeg vandret lenge omkring før jeg fant en aviskiosk i Avenue de Versailles. Le Hérisson var en publikasjon med lysegrønt papir. Han leste med rynkede bryn og vætet pekefingeren med tungen når han bladde om. Og jeg ble sittende og se på denne store, blonde mannen med blå øyne og hvit hud lese sin grønne avis. Jeg våget ikke å forstyrre ham. Til slutt så han på det ørlille armbåndsuret sitt. – Vi må gå. I rue Charles-Marie-Widor satte han seg inn bak rattet, og jeg ba ham vente på meg. Jeg gikk bort og stilte meg foran kirken igjen, men på motsatt fortau. Ikke en sjel. Kanskje de allerede var dratt? I så fall 23
hadde jeg ikke noe håp om å få tak i Stioppa Djagoriew igjen, for han sto ikke i telefonkatalogen. Lysene brant fremdeles i vinduene mot passasjen. Hadde jeg kjent denne meget gamle damen de holdt messe for? Hvis jeg omgikkes med Stioppa hadde han antagelig presentert meg for sine venner, og ganske sikkert for denne Marie de Rosen. Hun må ha vært atskillig eldre enn oss. Døren de var gått inn gjennom, og som antagelig førte til kapellet hvor seremonien fant sted, den døren jeg sto og nistirret på, gikk plutselig opp, og den blonde damen med musketerhatten kom ut. Den mørke med svart sjal fulgte etter. Så kom faren og sønnen i sine gråstripete dresser, de støttet gipsoldingen som snakket med den tykke, skallede mannen med mongolske trekk. Denne bøyde seg ned og la nesten øret mot munnen på oldingen: Stemmen hans var ikke lenger mer enn et pust. Etter dem fulgte flere andre. Jeg holdt utkikk etter Stioppa, med bankende hjerte. Omsider kom han ut, blant de siste. Den høye skikkelsen og marineblå frakken hans skånte meg for å miste ham av syne; for de var mange, rundt førti. De fleste var i en viss alder, men jeg la merke til noen unge kvinner og til og med to barn. Alle ble stående og snakke i passasjen. Det kunne vært en skolegård ute i provinsen. Den gipsbleke gamlingen satt på en benk, og de kom bort og hilste, en etter en. Hvem var han? «Georges Sacher» som sto nevnt i annonsen? Eller en gammel elev ved Offiserakademiet? Kanskje han og denne damen, Marie de Rosen, hadde hatt et kort eventyr i St. Petersburg eller ved Svartehavet før alt raste sammen? Den tykke, skallede mannen med mongolske øyne hadde også en hel skare rundt seg. Faren og sønnen i gråstripet dress gikk 24
fra den ene gruppen til den andre, som to nattklubbdansere fra bord til bord. De virket innbilske, og rett som det var lo faren og kastet på hodet, noe jeg fant upassende. Stioppa for sin del sto og snakket alvorlig med damen i grå musketerhatt. Han tok henne i armen og i skulderen på en måte som var full av kjærlig respekt. Han måtte ha vært en meget pen mann. Han så ut som han kunne være omkring sytti. Ansiktet var litt fetladent og han hadde høye viker i pannen, men den kraftige nesen og måten han bar hodet på vitnet om en edel karakter. Det var iallfall det inntrykket jeg fikk på avstand. Tiden gikk. Det var gått nesten en halv time og de snakket fremdeles. Jeg var redd for at en av dem til slutt skulle legge merke til meg der jeg sto på fortauet. Og hva med drosjesjåføren? Jeg strente tilbake til rue CharlesMarie-Widor. Motoren var fortsatt i gang, og han satt bak rattet, fordypet i sin lysegrønne avis. – Nå? spurte han. – Jeg vet ikke, sa jeg. Det blir kanskje enda en time å vente. – Er ikke vennen Deres kommet ut av kirken ennå? – Jo, men han står og prater med noen andre. – Kan De ikke be ham komme, da? – Nei. Han så urolig på meg med de store, blå øynene sine. – Det er ingenting å være redd for, sa jeg. – Jeg tenkte på Dem … jeg er nødt til å la taksameteret gå … Jeg vendte tilbake til min post, vis-à-vis den russiske kirken. Stioppa hadde rykket noen meter fremover. Han sto ikke lenger innerst i passasjen, men på fortauet, midt i en 25
gruppe som besto av den blonde damen i musketerhatt, den mørke damen med svart sjal, den skallede mannen med smale, mongolske øyne og to andre menn. Nå gikk jeg over gaten og stilte meg ved siden av dem, med ryggen til. De myke, russiske stemmene innhyllet meg, og denne klangen som lød dypere, mer malmfull enn de andre, var det Stioppas stemme? Jeg snudde meg. Han sto og omfavnet den blonde damen med musketerhatten en lang stund, han nesten ristet henne, og ansiktet hans fortrakk seg i en smertelig grimase. Etterpå omfavnet han den tykke, skallede mannen med de smale øynene på samme måte, og så alle de andre, en etter en. Nå er det like før han drar, tenkte jeg. Jeg småløp tilbake til drosjen, slengte meg ned på setet. – Fort … rett frem … til den russiske kirken … Stioppa sto stadig og snakket med dem. – Hva skal jeg gjøre? spurte sjåføren. – Ser De den høye fyren i marineblå frakk? – Ja. – Vi må følge etter ham hvis han kjører. Sjåføren snudde seg og glodde på meg, de blå øynene sto ut av hodet på ham. – Monsieur, jeg håper ikke det er farlig? – Ta det med ro, sa jeg. Stioppa rev seg løs fra gruppen, gikk noen skritt, og, uten å snu seg, løftet armen og vinket. De andre sto som fjetret og så etter ham. Damen i den grå musketerhatten sto litt foran resten av gruppen, svai som en gallionsfigur, og den store fjæren i hatten hennes viftet svakt i vinden. Han brukte tid på å få opp bildøren. Jeg tror han tok feil nøkkel. Straks han var bak rattet, lente jeg meg mot drosjesjåføren. 26
– Følg etter den bilen fyren i marineblått satte seg i. Og jeg håpet at jeg ikke bega meg ut på et villspor, for egentlig var det ingenting som tydet på at denne mannen virkelig var Stioppa de Djagoriew.