Julian Barnes
Fornemmelsen for slutten Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Julian Barnes Originalens tittel: The sense of an ending Oversatt av John Erik Bøe Lindgren Copyright © 2011 by Julian Barnes All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37998-8 ISBN 978-82-525-7975-8 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Omslagsfoto: © rowan / photocase.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til Pat
EN
Jeg husker, i tilfeldig rekkefølge: – den skinnende innsiden av et håndledd; – damp som stiger opp fra en våt kum idet en varm stekepanne leende slenges oppi; – klatter av sæd som sirkler i et avløp, før de sluses ned gjennom et høyt hus’ fulle lengde; – en elv som renner meningsløst oppstrøms, bølger og skvulp opplyst av et halvt dusin hissige lyktestråler; – en annen elv, bred og grå, hvis strømretning forkles av en kraftig vind som kruser overflaten; – badevann som for lengst er blitt kaldt bak en låst dør. Det siste er ikke noe jeg faktisk har sett, men det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til.
9
Vi lever i tiden – den holder oss og former oss – men jeg har aldri følt at jeg har skjønt meg noe særlig på den. Og jeg snakker ikke om teorier om hvordan den bøyer seg og tverrvender, eller kan eksistere annensteds i parallelle versjoner. Nei, jeg mener vanlig, hverdagslig tid, som klokker og ur forsikrer oss om passerer regelmessig: tikk-takk, klikk-klakk. Finnes det noe mer overbevisende enn en sekundviser? Likevel skal bare den minste nytelse eller smerte til for å lære oss tidens tilpasningsevne. Noen følelser øker den, andre saktner den. Av og til kan det virke som den forsvinner – til det ytterste punktet kommer, da den virkelig forsvinner, for aldri å vende tilbake. Jeg er ikke særlig interessert i skoledagene mine, og jeg føler ingen nostalgi ved dem. Men det var på skolen alt begynte, så jeg blir nødt til kort å trekke fram et par hendelser som har vokst seg til anekdoter, noen omtrentlige minner tiden har deformert til visshet. Om jeg ikke lenger kan være sikker på de faktiske hendelsene, kan jeg i det minste yte de etterlatte fakta rettferdighet. Det er det beste jeg kan få til. Det var tre av oss, og så ble han den fjerde. Vi hadde ikke regnet med å legge noe til vårt strenge antall: klikkdannelser og pardannelser var en saga blott, og vi begynte allerede å forestille oss flukten fra skolen til livet. Navnet hans var Adrian Finn – en høy, sky gutt som i begynnelsen holdt blik10
ket ned og tankene for seg selv. De første par dagene la vi ikke noe særlig merke til ham: På skolen vår var det ingen velkomstseremoni, ei heller det motsatte, straffeinnsettelsen. Vi erkjente hans eksistens, og ventet. Lærerne var mer interessert i ham enn vi var. De måtte finne ut av intelligensen og disiplinfølelsen hans, kartlegge hvor godt han var blitt undervist tidligere og om han kanskje kunne vise seg å være et «stipendemne». Den tredje morgenen dette høstsemesteret hadde vi historie med Gamle Joe Hunt, spotsk vennlighet iført dress, en lærer hvis kontrollsystem baserte seg på å opprettholde tilstrekkelig, men ikke overdreven, kjedsomhet. «Som dere husker, ba jeg dere gjøre litt forberedende lesning om Henrik VIIIs regjeringstid.» Colin, Alex og jeg myste mot hverandre, håpet at spørsmålet ikke ville bli kastet, som fluen fra en fluestang, og lande i hodet på en av oss. «Hvem kan tenke seg å by på en karakterisering av tidsepoken?» Han trakk sin egen konklusjon av våre unnvikende blikk. «Ja, Marshall, kanskje. Hvordan vil du beskrive Henrik VIIIs regjeringstid?» Lettelsen vår var større en nysgjerrigheten, for Marshall var en forsiktig tomskalle som manglet den sanne uvitenhets oppfinnsomhet. Han lette etter skjulte floker i spørsmålet, før han endelig havnet på et svar. «Det var uro, sir.» Et utbrudd av dårlig skjult fliring. Hunt selv smilte nesten. 11
«Kunne du kanskje forklare litt nærmere?» Marshall nikket langsomt bekreftende, tenkte litt til og bestemte seg for å legge all forsiktighet til side. «Jeg vil si det var stor uro, sir.» «Finn, da. Kan du noe om denne perioden?» Den nye gutten satt til venstre på raden foran meg. Han hadde ikke gitt synlig respons på Marshalls idioti. «Ikke egentlig, sir, er jeg redd. Men det er en tenkemåte som hevder at det eneste man virkelig kan si om en hvilken som helst historisk begivenhet – selv utbruddet av første verdenskrig – er at ’noe skjedde’.» «Er det virkelig? Vel, da ville vel jeg blitt arbeidsløs, hva?» Etter litt falsk latter benådet Gamle Joe Hunt oss for ferielatskapen og satte oss inn i den polygame, kongelige slakteren. Jeg oppsøkte Finn i neste friminutt. «Jeg heter Tony Webster.» Han så avventende på meg. «Flott svar til Hunt.» Det virket ikke som han skjønte hva jeg siktet til. «Om at noe skjedde.» «Å. Ja. Jeg ble litt skuffet over at han ikke gikk videre på det.» Det var ikke det han skulle sagt. En annen detalj jeg kan huske: Vi tre pleide å gå med klokken snudd rundt på innsiden av håndleddet, som et symbol på vårt vennskapsbånd. Det var naturligvis jåleri, men kanskje noe mer. Det fikk tiden til å føles som noe personlig, endog hemmelig. Vi forventet at Adrian skulle legge merke til det og følge vårt eksempel, men det gjorde han ikke. 12
Senere samme dag – eller kanskje det var en annen dag – hadde vi dobbeltime i engelsk med Phil Dixon, en ung lærer rett fra Cambridge. Han likte å bruke samtidstekster, og kunne kaste ut plutselige utfordringer. «’Fødsel, samleie og død,’ det er det alt handler om sier T.S. Eliot. Kommentarer?» En gang sammenlignet han en helt fra Shakespeare med Kirk Douglas i Spartacus. Og jeg husker hvordan han, da vi diskuterte diktene til Ted Hughes, la hodet professoraktig på skrå og mumlet: «Vi lurer naturligvis alle på hva som kommer til å skje når han slipper opp for dyr.» Av og til titulerte han oss som «Gentlemen». Vi forgudet ham naturligvis. Denne ettermiddagen delte han ut et dikt uten tittel, dato eller forfatternavn, ga oss ti minutter til å studere det, før han ba om reaksjonene våre. «Skal vi begynne med deg, Finn? Hva vil du si at dette diktet handler om, hvis du skal si det enkelt?» Adrian så opp fra pulten. «Eros og Thanatos, sir.» «Hmmm. Fortsett.» «Sex og død,» fortsatte Finn, som om det kanskje ikke bare var dustene på bakerste benk som ikke forsto gresk. «Eller kjærlighet og død, om du vil. Det er i alle fall det erotiske prinsippet som kommer i konflikt med dødsprinsippet. Og det som følger av denne konflikten. Sir.» Jeg så sikkert mer imponert ut enn Dixon mente var sunt. 13
«Webster, opplys oss videre.» «Jeg tenkte bare det var et dikt om en tårnugle, sir.» Dette var en av forskjellene mellom oss tre og vår nye venn. Vi var stort sett sarkastiske, bortsett fra når vi var alvorlige. Han var stort sett alvorlig, bortsett fra når han var sarkastisk. Det tok litt tid før vi fant ut av dette. Adrian lot seg oppfange av gruppen vår, uten at han ga uttrykk for at det var noe han nødvendigvis ønsket. Kanskje gjorde han ikke det. Han endret heller ikke holdninger for å tilpasse dem våre. Ved morgenbønnen kunne man høre ham delta i svarene, mens Alex og jeg bare mimet ordene. Colin foretrakk psevdofanatikerens satiriske knep: entusiastisk brøling. Vi tre andre så på skoleidrett som en skjult fascistisk plan for å undertrykke kjønnsdriften vår – Adrian meldte seg inn i fekteklubben og drev med høydehopp. Vi var aggressivt tonedøve – han hadde med seg klarinett på skolen. Mens Colin avskrev familien, jeg hånte det politiske systemet og Alex kom med filosofiske innvendinger mot den sansede virkelighetens natur, holdt Adrian meningene sine for seg selv – i alle fall til å begynne med. Han ga inntrykk av at han trodde på ting. Det gjorde vi også – det var bare det at vi ville tro på våre egne ting, heller enn det som var blitt bestemt for oss. Dette betraktet vi som vår lutrende skepsis. Skolen lå i det sentrale London, og hver dag 14
reiste vi til den fra våre respektive bydeler, fra ett kontrollsystem til et annet. På denne tiden var ting enklere: mindre penger, ingen elektroniske anordninger, begrenset motetyranni, ingen kjærester. Det var ingenting som forstyrret vår menneskelige og barnlige plikt som var å studere, bestå eksamener, bruke våre kvalifikasjoner til å skaffe oss jobb og deretter sette sammen et harmløst rikere liv enn foreldrenes, som de ville bifalle, mens de for seg selv ville sammenligne det med sine egne tidligere liv, som hadde vært enklere og derfor bedre. Ingenting av dette ble sagt i rene ord, naturligvis: Den engelske middelklassens fornemme sosialdarwinisme var alltid implisitt. «Foreldre er noen jævla drittsekker,» klaget Colin en mandag i lunsjen. «Når du er liten synes du de er OK, men så skjønner du at de er akkurat som …» «Henrik VIII, Col?» foreslo Adrian. Vi var begynt å bli vant til hans form for ironi – og det faktum at den også kunne rettes mot oss. Når han ertet eller påkalte alvor, tiltalte han meg som Anthony. Alex ble Alexander og den uforlengelige Colin ble forkortet til Col. «Ville ikke hatt noe imot om faren min hadde et halvt dusin koner.» «Og var ufattelig rik.» «Og malt av Holbein.» «Og ba Paven dra til helvete.» «Noen spesiell grunn til at de er JD’er?» spurte Alex Colin. 15
«Jeg ville at vi skulle gå på tivoli. De sa de måtte stelle hagen i helgen.» Akkurat: jævla drittsekker. Bortsett fra for Adrian, som hørte på anklagene våre, men sjelden deltok. Likevel virket det for oss som om han hadde større grunn enn de fleste. Moren hans hadde flyttet ut for flere år siden, og overlatt Adrian og søsteren til faren. Dette var lenge før begrepet «enslig forsørger» ble tatt i bruk. På den tiden het det «oppløst familie», og Adrian var den eneste vi kjente som kom fra en slik. Dette burde gitt ham et helt lager av eksistensielt raseri, men av en eller annen grunn gjorde det ikke det. Han sa at han var glad i moren og respekterte faren. Vi tre undersøkte saken i hemmelighet og kom fram til en teori: nøkkelen til et lykkelig familieliv var at det ikke var noen familie – i alle fall ikke en som bodde sammen. Etter denne analysen misunte vi Adrian desto mer. På den tiden forestilte vi oss at vi ble holdt fanget i et slags fengsel, der vi ventet på å bli sluppet fri til å begynne livene våre. Og da det øyeblikket kom, ville livene våre – og selve tiden – skyte fart. Hvordan kunne vi vite at livene våre allerede var i gang, at forsprang allerede var vunnet, at skader allerede var påført? I tillegg til at vi bare ville bli sluppet inn i et større fengsel, med grenser som ikke umiddelbart kunne skjelnes. I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle 16
politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: «Hvorom man ikke kan tale, om det må man tie.» Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans – eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostojevskij. Dette er bare lett karikert. Ja, vi var naturligvis pretensiøse – hva er ellers ungdommen til for? Vi brukte begreper som «Weltanschauung» og «Sturm und Drang», likte å si: «Det er filosofisk selvinnlysende» og forsikret hverandre om at fantasiens fremste oppgave er å være grenseoverskridende. Foreldrene våre var av en annen oppfatning, de så på barna sine som uskyldige som plutselig ble utsatt for skadelig påvirkning. Derfor omtalte Colins mor meg som hans «mørke engel». Far la skylden på Alex da han oppdaget at jeg leste Det kommunistiske manifest. Colin ble skjent på av foreldrene til Alex da de tok ham på fersken med en hardkokt amerikansk krim. Og så videre. Det var det samme 17
med sex. Foreldrene våre trodde vi kunne forderve hverandre til å ende som det de fryktet mest av alt: uforbederlig masturbatør, sjarmerende homoseksuell, lettsindig inseminerende libertiner. De fryktet de nære, voksne vennskap på våre vegne, fremmedes rovdyroppførsel på tog, de upassende pikers forlokkelse. Deres angst overgikk våre erfaringer på det groveste. En ettermiddag ba Gamle Joe Hunt oss, som om han besvarte Adrians tidligere utfordring, om å diskutere bakgrunnen for første verdenskrig. Særlig ansvaret erkehertug Franz Ferdinands attentatmann hadde for å ha satt det hele i gang. På den tiden var de fleste av oss absolutister. Vi likte Ja vs. Nei, Ros vs. Beskyldning, Skyld vs. Uskyld – eller, i Marshalls tilfelle, Uro vs. Stor Uro. Vi likte spill som endte med seier og tap, ikke uavgjort. Derfor mente enkelte av oss at den serbiske revolvermannen, hvis navn for lengst er forsvunnet fra minnet, var hundre prosent individuelt ansvarlig. Ble han fjernet fra regnestykket, ville det aldri blitt noen krig. Andre foretrakk å gi de historiske kreftene hundre prosent ansvar, som hadde plassert de fiendtlige nasjonene på ufravikelig kollisjonskurs: «Europa var en kruttønne som ventet på å eksplodere,» og så videre. De mer anarkistiske, som Colin, hevdet at alt hadde med tilfeldigheter å gjøre, at verden eksisterer i en tilstand av evig kaos, og at det bare var et primitivt fortellerinstinkt, i seg selv utvilsomt en religiøs over18
levning, som i ettertid tvang mening på det som kunne eller ikke kunne skjedd. Hunt nikket kort til Colins forsøk på å undergrave alt, som om sykelig mistro var en naturlig bivirkning av ungdomslivet, noe å vokse av seg. Lærere og foreldre pleide på mest irriterende vis å minne oss om at de også hadde vært unge en gang og følgelig kunne uttale seg med autoritet. Det er bare en fase, påsto de. Du vokser det av deg. Livet kommer til å lære deg virkelighet og realisme. Men på den tiden nektet vi å gå med på at de hadde vært noe som lignet på oss, vi visste at vi forsto livet – og sannhet, moral og kunst – mye bedre enn våre kompromitterte foresatte. «Du er stille, Finn. Det var du som satte dette i gang. Du er så å si vår serbiske revolvermann.» Hunt tok en pause for å gi allusjonen størst mulig effekt. «Kunne du tenke deg å dele tankene dine med oss?» «Jeg vet ikke, sir.» «Hva er det du ikke vet?» «Vel, i en viss forstand kan jeg ikke vite hva jeg ikke vet. Det er filosofisk selvinnlysende.» Han tok en liten pause som nok en gang fikk oss til å lure på om han drev med subtil latterliggjøring eller var høyst seriøs på en måte som gikk over hodet på alle oss andre. «Er ikke hele denne trangen til å tilskrive ansvar en slags unnamanøver? Vi vil legge skylden på et individ, slik at alle andre er frikjent. Eller vi legger skylden på en historisk prosess for å renvaske individer. Eller så er alt anar19
kistisk kaos, med samme resultat. For meg virker det som det er – var – en kjede med individuelt ansvar, som alle var nødvendige, men kjeden var ikke så lang at alle ganske enkelt kan skylde på alle andre. Men mitt ønske om å tilskrive ansvar kan naturligvis snarere være en avspeiling av mitt eget tankesett enn en rimelig analyse av det som skjedde. Det er et av historiefagets sentrale problemer, er det ikke? Spørsmålet om subjektiv versus objektiv fortolkning, det faktum at vi må kjenne historikerens historie for å forstå versjonen vi får servert.» Det ble stille. Og nei, han var ikke sarkastisk, langt ifra. Gamle Joe Hunt så på klokken og smilte. «Jeg går av med pensjon om fem år, Finn. Og jeg skal gladelig gi deg en anbefaling hvis du har lyst til å overta.» Han var heller ikke sarkastisk. Ved samlingen en morgen annonserte rektor – med den dystre stemmen han bare brukte når noen ble utvist eller noe hadde gått riktig galt på idrettsbanen – at han kom med sørgelige nyheter, nemlig at Robson i naturfagklassen var gått bort i løpet av helgen. Over respektfull mumling fortalte han oss at Robson var blitt kappet ned i ungdommens blomst, at hans endelikt var et tap for hele skolen og at vi alle ville være symbolsk til stede ved begravelsen. Alt, faktisk, bortsett fra det vi ville vite: hvordan og hvorfor, og hvis det skulle vise seg å være mord, hvem. 20
«Eros og Thanatos,» bemerket Adrian før dagens første time. «Thanatos vinner igjen.» «Robson var ikke akkurat Eros-og-Thanatostypen,» fortalte Alex ham. Colin og jeg nikket bekreftende. Vi visste det, for han hadde gått i klassen vår et par år: en stødig, fantasiløs gutt, dypt uinteressert i humanistiske fag, som hadde tuslet rundt uten å fornærme noen. Nå hadde han fornærmet oss ved å skaffe seg et navn gjennom en tidlig død. Jammen sa jeg ungdommens blomst: Den Robson vi hadde kjent, var en grønnsak. Det ble ikke snakket om sykdom, sykkelulykke eller gasseksplosjon, og noen dager senere oppsto et rykte (også kalt Brown i matteklassen) som tilbød det myndighetene ikke kunne, eller ikke ville. Robson hadde gjort kjæresten gravid, hengt seg på loftet og ikke blitt funnet på to dager. «Jeg hadde aldri trodd at han visste hvordan man henger seg.» «Han gikk i naturfagklassen.» «Men man må bruke en spesiell renneløkke.» «Det er bare på film. Og i ordentlige henrettelser. Du kan gjøre det med en vanlig knute. Det tar bare litt lenger tid før du blir kvalt.» «Hva tror vi om kjæresten hans?» Vi gikk gjennom alternativene vi kjente til: dydig jomfru (nå eks-jomfru), tarvelig ekspeditrise, erfaren, eldre kvinne, sykdomsbefengt hore. Vi diskuterte dette til Adrian ga samtalen ny retning. «Camus sa at selvmordet er det eneste sanne filosofiske spørsmål.» 21
«Bortsett fra etikk og politikk og estetikk og virkelighetens beskaffenhet og alle de andre greiene.» Det var en skarphet i Alex’ ripost. «Det eneste sanne. Det fundamentale, som alle de andre avhenger av.» Etter en lang analyse av Robsons selvmord, konkluderte vi med at det bare kunne betraktes filosofisk i matematisk forstand: Han, som var i ferd med å forårsake en økning av verdens befolkning med ett individ, hadde bestemt seg for at det var hans moralske plikt å holde planetens innbyggertall konstant. Men på alle andre måter anså vi at Robson hadde skuffet både oss og den seriøse tenkning. Handlingen hans hadde vært ufilosofisk, selvopptatt og det var ikke kunst: Det var med andre ord feil. Når det gjaldt selvmordsbrevet, der det ifølge ryktene (Brown igjen) sto: «Unnskyld, mor,» følte vi at han hadde kastet bort en enestående pedagogisk mulighet. Kanskje vi ikke hadde vært så harde mot Robson hvis det ikke hadde vært for et, sentralt, ufravikelig faktum: Robson var på vår egen alder, og etter våre begreper var han ikke spesiell, likevel hadde han ikke bare klart å få seg kjæreste, men hadde også, ubestridelig, hatt sex med henne. Jævla drittsekk! Hvorfor han, og ikke oss? Hvorfor hadde ingen av oss engang opplevd å mislykkes i å få oss kjæreste? Ydmykelsen ville i det minste vært et supplement til vår generelle visdom, gitt oss noe å skryte negativt av («Faktisk var ’kvisete idiot med 22
karisma som en turnsko’ ordene hun brukte.»). Vi visste av vår lesning av stor litteratur at Kjærlighet betydde Lidelse, og vi hadde gjerne praktisert litt Lidelse hvis det lå et implisitt, kanskje til og med logisk, løfte om at Kjærlighet kunne være på vei. Det var en annen av redslene våre: at Livet ikke ville bli som Litteratur. Se på foreldrene våre – var de som Litteratur? I beste fall kunne de kanskje passere som tilskuere eller forbipasserende, en del av et sosialt bakteppe for stedet der virkelige, sanne og viktige ting utspilte seg. Som hva da, for eksempel? Tingene Litteratur handlet om: kjærlighet, sex, moral, vennskap, lykke, lidelse, svik, utroskap, godt og ondt, helter og skurker, skyld og uskyld, ambisjoner, makt, rettferdighet, revolusjon, krig, fedre og sønner, mødre og døtre, individ mot samfunn, suksess og nederlag, mord, selvmord, død, Gud. Og tårnugler. Det fantes naturligvis andre typer litteratur – teoretisk, selvrefererende, tåredryppende selvbiografisk – men det var bare tørr onani. Virkelig litteratur handlet om psykologisk, emosjonell og sosial sannhet slik den blir demonstrert av hovedpersonens handlinger og refleksjoner. Romanen handlet om en karakters utvikling over tid. Det var i alle fall det Phil Dixon hadde fortalt oss. Og den eneste personen – bortsett fra Robson – hvis liv hittil rommet noe fjernt romanaktig, var Adrian. «Hvorfor dro moren din fra faren din?» «Jeg vet ikke helt.» 23
«Hadde moren din en annen type?» «Var faren din hanrei?» «Hadde faren din en elskerinne?» «Jeg vet ikke. De sa jeg vil skjønne det når jeg blir eldre.» «Det lover de alltid. Hva med å forklare nå, sier nå jeg.» Bortsett fra at jeg aldri sa det. Og så vidt jeg kunne se skjulte ikke hjemmet vårt noen mysterier, til min store skam og skuffelse. «Kanskje moren din har en ung elsker?» «Hvordan skulle jeg vite det? Vi treffes aldri hos henne. Hun kommer alltid opp til London.» Dette var håpløst. I en roman ville ikke Adrian bare akseptert det han ble servert. Hva var vitsen med å være i en situasjon verdig en roman, hvis hovedpersonen ikke oppførte seg slik han ville gjort i en bok? Adrian skulle spionert, eller spart opp lommepenger til å hyre en privatdetektiv. Kanskje vi alle fire ville dratt på Søken etter Sannheten. Eller ville det blitt mer som en barnefortelling enn litteratur? I årets siste historietime inviterte Gamle Joe Hunt – som hadde geleidet sine dorske elever gjennom Tudor og Stuart, Viktorianere og Edwardianere, Imperiets Framvekst og påfølgende Fall – oss til å se tilbake gjennom århundrene og forsøke å trekke noen konklusjoner. «Vi kunne kanskje begynne med det tilsynelatende enkle spørsmålet: Hva er Historie? Noen tanker, Webster?» 24